Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Marnar jordskifterett avsa den 17. juli 1992 dom med slik domsslutning: "1. Grensa mellom gnr. 54, bnr. 16 og gnr. 55, bnr. 73 går midt i det tidligere sundet mellom Furuholmen og fastland i samsvar med påstanden til eierne av gnr. 54, bnr. 16. 2. Gnr. 55, bnr. 73 har bruksrett til veg over grunn tilhørende gnr. 54, bnr. 16, fra grensa midt i sundet og frem til riksveg 0460. Vegen kan vedlikeholdes med den nåværende bredde og brukes til de formål som Furuholmen til en hver tid utnyttes til. 3. Saksomkostninger pålegges ikke." Saksforhold og partenes anførsler for jordskifteretten fremgår av jordskifterettens domsgrunner. Engerviks Fabrikker A/S ved advokat Andreas Bjørn Salvesen har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Kari Moi, Signy Risdal Nilsen og Tordis Risdal Salvesen har imøtegått anken og påstått jordskifterettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt i Mandal den 31. august 1993. På vegne av den ankende part møtte daglig leder Jan Engervik sammen med prosessfullmektigen advokat Salvesen. Engervik avga forklaring. Av de tre ankemotparter møtte Tordis Risdal Salvesen og avga forklaring. På vegne av de tre ankemotpartene møtte Tordis Risdal Salvesens ektefelle Per E. Salvesen. Det ble avhørt to vitner som var nye for lagmannsretten. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken, samt foretatt befaring av tvisteområdet. Den ankende part ved advokat Salvesen har i hovedsak anført: Under ankeforhandlingen har den ankende part godtatt jordskifterettens grensefastsettelse. Den subsidiære påstand om eksklusiv disposisjonsrett til båtplasser på vestsiden av adkomstvegen til den ankende parts eiendom Furuholmen fastholdes. Den ankende part kjøpte eiendommen Furuholmen fra Sør-Audnedal kommune i 1963. Holmen var ikke landfast. Det er den ankende part som har bygd adkomstvegen til holmen. I forbindelse med vegbyggingen ble det tilført masse, og det ble mulig å anlegge båtplasser langs vegen på begge sider. Tidligere var det ikke båtplasser langs stranden på landsiden. Vegen ble delvis lagt over grunnen til gnr. 54 bnr. 16, en eiendom som den gang ble eid av Sofie Risdal, mor til ankemotpartene. Det var far til nåværende daglig leder for Engerviks Fabrikker A/S, Magnus Engervik, som satte igang vegarbeidet. Hvorvidt han den gang avtalte med Sofie Risdal at han skulle overta grunnen der vegen ble bygd, eller det ble avtalt vegrett over hennes eiendom, eller han "tok seg til rette", er for så vidt unødvendig å avgjøre. Vegretten er nå ikke bestridt. Magnus Engervik, som nå er død, avga 20. september 1989 en erklæring om at han hadde avtalt med Sofie Risdal i forbindelse med byggingen av vegen over til Furuholmen at hun skulle få rett til den båtplass på vestsiden av vegen som lå nærmest fastlandet. Videre heter det i erklæringen at han ved en senere anledning ble enig med representanter for hennes familie om at båtplassen best kunne utnyttes ved at båten ble plassert i retning øst - vest. Det anføres at det ble avtalt mellom Sofie Risdal og Magnus Engervik at bortsett fra den båtplass på vestsiden som lå nærmest fastlandet, skulle han ha rett til de øvrige båtplasser på vestsiden av vegen. Subsidiært, dersom retten ikke finner å kunne legge til grunn at det ble inngått avtale om dette, anføres at den ankende part har hevdet rett til båtplassene. Det vises til at den ankende part alene har disponert over plassene ved utleie i alle år etter at vegen ble bygd, i over 20 år. Hevdstiden er 20 år, ettersom det finnes faste innretninger som viser bruken, nemlig fortøyningspeler i vegkanten. Sofie Risdal og senere hennes døtre protesterte ikke mot bruken før på slutten av åttitallet. Jordskifteretten fant da også at betingelsene for hevd var oppfylt så langt det gjaldt bruksutøvelse og hevdstid. Videre la jordskifteretten til grunn at den ankende part trodde rettsgrunnlaget for båtplassene var i orden. Imidlertid kom jordskifteretten til at kravet til god tro ikke var oppfylt. Dette bestrides. Magnus Engervik hadde den oppfatning at ettersom han hadde skapt båtplassene, hadde han rett til å bruke dem. Atter subsidiært anføres at ankemotpartene har tapt retten til å protestere mot båtplassene ved ren passivitet. Det vises til Brækhus og Hærem: Norsk tingsrett side 616-17 og de dommer som er referert på side 617. Eieren av gnr. 54 bnr. 16, ankemotpartene og før dem deres mor, har aldri protestert mot at den ankende part disponerte over båtplassene langs vegen til Furuholmen, selv om båtene lå over sjøgrunnen til gnr. 54 bnr. 16. Den ankende part har nedlagt slik påstand: "1. Gnr. 55, bnr. 73 i Lindesnes har eksklusiv disposisjonsrett til båtplassene 2 og 3. 2. Engerviks Fabrikker A/S tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten." Ankemotpartene ved Per. E. Salvesen har i hovedtrekk anført: Sofie Risdal kom opprinnelig fra eiendommen gnr. 54 bnr. 9, som bnr. 16 er gått ut fra. I november 1963 fikk hun fradelt bnr. 16 som sin eiendom. Som det fremgår av skyldelingsforretningen, skulle den fradelte eiendom brukes som båtplass. Sofie Risdal var på dette tidspunktet enke, og bodde store deler av året hos sine barn. Vinteren 1963/64 bodde hun således hos datteren Tordis i Askim. Det er usannsynlig at hun skal ha inngått noen avtale med Magnus Engervik før vegen til Furuholmen ble bygd. I 1985 ønsket de tre ankemotpartene å bygge kai på eiendommen, slik at de kunne få hver sin båtplass. Det viste seg da at vegvesenet hadde tatt ca 300 kvm. av eiendommen til utvidelse av offentlig veg. Vegvesenet erkjente dette, og påtok seg som kompensasjon å bygge kai på eiendommen. Da ankemotpartene søkte bygningsrådet om å bygge kaien, protesterte den ankende part. Det ble påstått at sjøgrunnen utenfor ankemotpartenes eiendom tilhørte Engerviks Fabrikker. For å få avklart eierforholdet, ble jordskiftesaken reist. Den ankende part har nå frafalt kravet på eiendomsrett til sjøgrunnen, men påstår å ha evigvarende bruksrett til to båtplasser på vestsiden av adkomstvegen til Furuholmen og over ankemotpartenes grunn. Dersom dette skulle være riktig, ville utnyttelsen av ankemotpartenes eiendom bli vanskeliggjort i betydelig grad. Det bestrides at Sofie Risdal har inngått noen avtale med Magnus Engervik om båtplasser. Noen slik avtale er ikke dokumentert. Videre bestrides at båtplassene er hevdet, ettersom den ankende part ikke har vært i god tro. Endelig bestrides at ankemotpartene har tapt sin rett til å protestere mot båtplassene ved passivitet. Før de selv ønsket å utnytte sin eiendom, hadde de ingen foranledning til å protestere. For øvrig vil ankemotpartene bestride at det var umulig å legge til med båt på deres eiendom før vegen til Furuholmen ble bygd. Ankemotpartene har lagt ned slik påstand: "Jordskifterettens dom under punkt 1 og punkt 2 stadfestes. Moi/Nilsen/Salvesen tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten." Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at det synes å være en mangel ved jordskifterettens domsslutning. I domsslutningen er det således ikke tatt standpunkt til den subsidiære påstand fra Engerviks Fabrikker A/S om eksklusiv disposisjonsrett til båtplasser. Derimot er det i domsslutningen fastsatt at den ankende parts eiendom har bruksrett til veg over grunn tilhørende ankemotpartene. Dette var imidlertid ikke omtvistet for jordskifteretten, og for så vidt heller ikke for lagmannsretten. Etter at den ankende part har frafalt påstanden om eiendomsrett til sjøgrunnen utenfor ankemotpartenes eiendom, er tvisten for lagmannsretten begrenset til bruksretten til 2 båtplasser langs vestsiden av adkomstvegen til den ankende parts eiendom Furuholmen, over sjøgrunnen tilhørende ankemotpartenes eiendom. Den ankende part har prinsipalt anført at tidligere eier av ankemotpartenes eiendom, Sofie Risdal, og tidligere eier av Engerviks Fabrikker A/S, Magnus Engervik, inngikk avtale om at den ankende part skulle ha eksklusiv bruksrett til disse plassene. Bortsett fra en erklæring fra Magnus Engervik fra 1989, etter at tvisten var oppstått, har ikke den ankende part på noen måte kunnet dokumentere noen slik avtale. Etter lagmannsrettens syn gir erklæringen fra Engervik ikke uttrykk for annet enn at han og Sofie Risdal, da vegen over til Furuholmen var blitt bygd i sekstiårene, ble enige om en ordning med hensyn til de båtplasser som oppstod langs vegen. Retten finner det imidlertid ikke dokumentert at det er inngått noen avtale om evigvarende bruksrett av disse båtplassene for den ankende part i strid med eventuell utnyttelse av ankemotpartenes eiendom. Denne eiendom ble i sin tid fradelt for å brukes som båtplass, og det har formodningen mot seg at eieren av eiendommen vederlagsfritt skulle gi Engerviks Fabrikker A/S en bruksrett til båtplasser på eiendommen som i stor grad ville umuliggjøre en utnyttelse av eiendommen etter formålet. Subsidiært har den ankende part anført at båtplassene er hevdet. Lagmannsretten er her enig med jordskifteretten i at kravet til aktsom god tro ikke er oppfylt. Lagmannsretten finner ikke grunn til å tvile på at Magnus Engervik og senere eiere av Engerviks Fabrikker A/S har trodd at de fritt kunne fortøye båter langs den vegen ble bygd som over til Furuholmen. Nærmere undersøkelser ville imidlertid vist at denne bruk var i strid med gnr. 54 bnr. 16s rett til sjøgrunnen utenfor denne eiendommen. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at Engervik har satt i gang med bygging av veg og bruk av båtplasser uten å undersøke nærmere eierforholdene til sjøgrunnen, og dette kan ikke karakteriseres som aktsomt. Når det endelig gjelder den ankende parts anførsel om passivitet, legger lagmannsretten til grunn at det skal nokså meget til å tape rettigheter til fast eiendom ved ren passivitet. De dommer den ankende part har vist til, referert i Brækhus og Hærem: Norsk Tingsrett side 617, gjelder tilfelle der det var utført byggarbeider uten at innhaverne av de rettigheter som ble krenket, protesterte. En rettighetshaver har åpenbart foranledning til å protestere når han ser en annen foreta større investeringer i strid med rettigheten. Synspunktet kunne for så vidt fått anvendelse på den ankende parts bygging av vegen over til Furuholmen, men bruksretten til vegen er nå ikke bestridt av ankemotpartene. Annerledes stiller det seg med bruken av båtplassene. Båtplassene var for så vidt et aksessorium til veganlegget, og den ankende part har nå for så vidt kunnet bruke disse plassene til utleie i nesten 30 år. Så lenge eieren av gnr. 54 bnr. 16 ikke selv hadde planer om å utnytte sin eiendom etter formålet, nemlig til båtplass, synes det rimelig at det ble godtatt at den ankende part kunne bruke båtplassene langs vegen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at ankemotpartene ved passivitet har tapt retten til å protestere mot den ankende parts utnyttelse av båtplassene over ankemotpartenes grunn nå når ankemotpartene ønsker å utnytte sin eiendom. Anken har etter dette ikke ført frem, og jordskifterettens dom blir for så vidt å stadfeste. Ut fra det som er nevnt ovenfor om jordskifterettens domsslutning, finner imidlertid lagmannsretten det riktig å si uttrykkelig i domsslutningen at ankemotpartene frifinnes for kravet fra den ankende part om eksklusiv disposisjonsrett til båtplasser. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartenes omkostninger for lagmannsretten. Ankemotpartene har ikke hatt advokat for lagmannsretten, og omkostningene knytter seg derfor stort sett til partenes eget arbeid med saken, samt arbeid utført av den ene ankemotparts ektefelle som fullmektig for ankemotpartene. Dette er utgifter som normalt ikke dekkes. Videre har ankemotpartene betalt inn et forskudd på kr 2000,- til lagmannsretten for å få stevnet to vitner. Det ble imidlertid opplyst under ankeforhandlingen at de to vitnene ikke ville kreve noen godtgjørelse. Retten finner derfor å burde begrense de omkostninger som dekkes til direkte utlegg til reiser, kopiering m.v., oppgitt til kr 1257,-. For jordskifteretten ble saksomkostningene riktig avgjort etter tvistemålsloven §172, ettersom Engerviks Fabrikker A/S hadde tapt saken fullstendig. Jordskifteretten anvendte imidlertid unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd, og lot hver av partene bære sine omkostninger. Avgjørelsen ble begrunnet med at saken hadde bydd på tvil, og at passiviteten fra eierne av gnr. 54 bnr. 16 i sterk grad hadde bidratt til usikkerheten. Retten fant derfor at det var fyllestgjørende grunn for den tapende part til å la saken komme for retten. Etter lagmannsrettens syn har saken ikke budt på tvil, og man finner derfor at den ankende part bør erstatte ankemotpartenes omkostninger for jordskifteretten. Omkostningene er oppgitt til ialt kr 20743,-, hvorav kr 17300,- var salær til advokat Tønnesen. Oppgaven legges til grunn. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Eierne av eiendommen gnr. 54 bnr. 16 i Lindesnes frifinnes for kravet fra eieren av gnr. 55 bnr. 73 i Lindesnes om eksklusiv disposisjonsrett til to båtplasser på vestsiden av adkomstvegen til gnr. 55 bnr. 73. 2. Engerviks Fabrikker A/S betaler saksomkostninger for jordskifteretten med kr 20743,- - tjuetusensjuhundreogførtitre - og for lagmannsretten med kr 1257,- - kronerettusentohundreogfemtisju - til Kari Moi, Signy Risdal Nilsen og Tordis Risdal Salvesen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
