Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Det ble avsagt slik dom: I sak mellom B og A avsa Sand herredsrett 16. oktober 1992 dom med slik domsslutning: "1. B var sameier i - - -vei 54 for en halvpart på tvangsauksjonstidspunktet. 2. A dømmes innen 2 - to - uker å betale til B kr 80000,- - kroneråttitusen 00/100 - med tillegg av 15 - femten - % rente p.a. fra forliksklagens forkynnelse - 31. desember 1991 - til betaling skjer. 3. A dømmes til å betale - innen 2 - to - uker til B saksomkostninger med kr 12920,- - kronertolvtusennihundreogtjue 00/100 -." Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner. A har påanket dommen til Agder lagmannsrett. B har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt 15. oktober 1993 i Arendal. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Ingen vitner ble avhørt. A har i hovedsak anført: Det erkjennes at A underskrev de to pantobligasjonene med ektefellens navn slik det er redegjort for i herredsrettens dom. A så ingen annen utveg enn å foreta forfalskningen, idet ektefellen nektet å medvirke til en nødvendig refinansiering av de mange lånene de hadde, dvs. hun nektet å undertegne de nødvendige papirene som han tok med seg hjem for å få hennes underskrift. I 1986 befant ekteparet seg i en svært anstrengt økonomisk situasjon med stor pågang fra banker og finansieringsinstitusjoner, og A fryktet at boligen ville bli solgt på tvangsauksjon. Dette var viktig for ham å unngå, særlig av hensyn til deres 12 år gamle datter, og var grunnen til at han gikk til det skritt å forfalske ektefellens navn. B ble imidlertid umiddelbart gjort kjent med de nye lånopptakene og at det var tatt pant i eiendommen. Hun ble også fortalt hva lånene var brukt til. Det fremkom da ikke noen protester fra henne, og hun kontaktet heller ikke banken i den anledning. De nye lånene ble i sin helhet benyttet til å dekke gammel fellesgjeld, dels pantegjeld og dels løsgjeld. Dette fremgår for øvrig av vedlegget til selvangivelsen for 1986. B er således ikke påført noe økonomisk tap. Forholdsvis kort tid etter den første refinansieringen, ble økonomien igjen anstrengt, først og fremst på grunn av hustruens høye forbruk, og det ble derfor nødvendig å foreta en ny refinansiering. Det endte likevel med at boligen ble solgt på tvangsauksjon etter begjæring fra Husbanken. Tvangsauksjonen ville således ha kommet uansett, muligens noe tidligere, dersom A ikke hadde fått til en refinansiering. Fellesboligen ble solgt på tvangsauksjonen for kr 401000. Det er således ikke riktig at salgssummen var kr 470000, slik herredsretten har lagt til grunn. Det var det etterfølgende salg fra auksjonskjøper som skjedde til den prisen. Dette innebærer at det ved tapsberegningene må tas utgangspunkt i det førstnevnte beløp. Hva eiendommen ble solgt for et halvt års tid etter tvangsauksjonen, er irrelevant mellom partene. For øvrig forsøkte A i 1990 - forut for tvangsauksjonen - å selge eiendommen gjennom eiendomsmegler, men uten å lykkes. I dag sitter A igjen med en samlet udekket gjeld på ca kr 300000. Dette er i sin helhet fellesgjeld, men motparten har likevel ikke vært villig til å dele denne gjelden. Det bestrides ikke lenger at boligen tilhørte partene i sameie. Imidlertid bestrides fortsatt at motparten kan reise vanlig erstatningssak, idet det i et tilfelle som dette eventuelt må fremmes vederlagskrav etter ektefelleloven §18. Oppnås ikke full dekning under skiftet, vil det ikke senere kunne gjøres krav gjeldende, jfr. §20. Avgjørende i denne sak er likevel at B overhodet ikke har lidt noe økonomisk tap, og under enhver omstendighet vil kravet være foreldet, jfr. foreldelsesloven §9 pkt. 1. Forliksklage ble tatt ut 23. oktober 1991, dvs. ca 5 år etter at motparten fikk kjennskap til lånopptakene. A har nedlagt slik påstand: "1. Den ankende part frifinnes. 2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten." B har i det vesentlig henholdt seg til herredsrettens dom, som hevdes å være riktig så vel med hensyn til rettsanvendelsen som bevisbedømmelsen. Det er imidlertid riktig at herredsretten feilaktig har lagt til grunn at fellesboligen ble solgt for kr 470000 på tvangsauksjonen. Salgssummen var kr 401000. Avgjørende mellom partene er likevel ikke hva eiendommen ble solgt for ved tvangsauksjonen, men hva verdien av eiendommen var. Den pris auksjonskjøperen oppnådde kort tid etter auksjonen, kr 470000, må derfor kunne legges til grunn ved tapsberegningen, idet prisen gjenspeiler verdien. Ved tapsberegningen skal det kun gjøres fradrag for de boliglån som ble betalt etter refinansieringen, samt husbanklånet. Annen eventuell fellesgjeld som ble betalt, skal holdes utenfor denne sak, men vil kunne tas i betraktning ved selve skiftet som ennå ikke er avsluttet. Dette innebærer at tapet blir som følger (dvs. Bs tap utgjør halvparten av sluttsummen): Husets verdikr 470000Innfridd lån til Husbanken kr 216261 Innfridd lån til DnC kr 28183Innfridd lån til Aust-Agder sp.b. kr 46337 kr 290781kr 179219 Det fastholdes at det ikke er dokumentert at den gjeld som den ankende part betalte etter refinansieringen, var fellesgjeld. I vedlegget til selvangivelsen for 1986 er det ingen opplysninger om hva slags gjeld det var som ble betalt, og heller ikke hvilke beløp som sto til rest. Dette er likevel av mindre interesse, idet det i alle tilfeller kun er gjeld med heftelse i eiendommen, som skal tas i betraktning ved tapsberegningen. B vegret seg mot å undertegne papirene som gjaldt refinansieringen fordi hun ikke kjente til konsekvensene av å undertegne. Det var A som ordnet med alt som gjaldt familiens økonomi, og overlot ikke noe ansvar til henne i den sammenheng. Han må derfor også ta det fulle ansvar for de økonomiske problemene og det økonomiske rot som oppsto. Det avvises at hun hadde et stort forbruk og derfor kan lastes for familiens dårlige økonomi. Det hevdes ikke at tvangsauksjonen kom som en følge av selve forfalskningen, men den ankende part skal ikke kunne tjene på at huset ble solgt på tvangsauksjon, idet det var hans ansvar at huset gikk til tvangsauksjon. Når det gjelder foreldelsesspørsmålet, anføres at skaden først aktualiserte seg da eiendommen ble solgt på tvangsauksjon. Kravet er da ikke foreldet, idet foreldelsesfristen på 3 år regnes fra det tidspunkt skaden oppsto. B har nedlagt slik påstand: "1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. A dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til det offentlige." Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke: Det legges til grunn at det ikke er noen sammenheng mellom forfalskningen som A foretok, og den omstendighet at fellesboligen ble solgt på tvangsauksjon. Det var Husbanken som fremsatte begjæringen om tvangsauksjon, som må antas å ville ha kommet uavhengig av om refinansiering hadde funnet sted. Dette innebærer at det ved tapsberegningen må tas utgangspunkt i prisen som ble oppnådd ved tvangsauksjonen. Hvilken pris kjøperen ved tvangsauksjonen oppnådde ved det etterfølgende salg, er i denne sammenheng irrelevant. Videre er lagmannsretten av den oppfatning at all fellesgjeld som ble innfridd i forbindelse med refinansieringen, må trekkes inn ved tapsberegningen i tillegg til husbanklånet, som først ble innfridd i forbindelse med tvangsauksjonen. Lagmannsretten er således ikke enig med ankemotparten i at kun boliggjeld skal kunne tas i betraktning. Annen gjeld som er stiftet senere, må imidlertid holdes utenfor, men vil kunne trekkes inn ved selve skifteoppgjøret mellom partene. Lagmannsretten finner at A i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at de to lånene han opptok i forbindelse med refinansieringen i 1986, i sin helhet er benyttet til å dekke fellesgjeld. Etter først å ha opptatt et lån i Christiania Bank og Kreditkasse på kr 200000, som blant annet gikk med til innfrielse av to obligasjoner som var påheftet eiendommen med en restgjeld på til sammen ca kr 110000, tok han opp et nytt lån i Realkreditt på kr 260000. Mesteparten av dette lånet ble benyttet til innfrielse av det førstnevnte lånet. Gjelden var for øvrig i mellomtiden blitt øket med ca kr 30000 i renter. Videre legges til grunn etter bevisførselen at fellesgjeld på til sammen ca kr 100000, inkludert et billån til Bilhuset A/S, ble betalt i forbindelse med refinansieringen. Følgende oppstilling viser hvordan oppgjøret mellom ektefellene ville ha blitt - i grove trekk - ved tvangsauksjonen dersom refinansiering ikke hadde skjedd: Oppnådd priskr 401000Innfridd lån til Husbanken ca kr 216000 Innfridd 2 obligasjoner kr 110000Bet. div. fellesgjeld kr 100000 kr 416000kr 15000 Som det fremgår av oppstillingen, ville det - selv uten refinansieringen - ikke ha blitt noe overskudd til fordeling. Dette innbærer at B ikke kan anses å være påført noe økonomisk tap som følge av forfalskningen, som er grunnlaget for erstatningkravet. A må etter dette bli å frifinne. Anken har ført frem, og tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd, legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. I samsvar med hovedregelen pålegges B å dekke As saksomkostninger for lagmannsretten. Det er ikke fremlagt noen omkostningsoppgave for herredsretten. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i §172 annet ledd. Omkostningene er oppgitt til kr 33103, hvorav salæret utgjør kr 30000. Salæret synes noe høyt, men lagmannsretten finner likevel under tvil å kunne legge omkostningoppgaven til grunn med et avrundet beløp på kr 33000. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. A frifinnes. 2. B dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å erstatte A sakens omkostninger for lagmannsretten med 33000 - trettitretusen - kroner. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
