Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Skien og Porsgrunn namsrett avsa 6. januar 1994 kjennelse med slik slutning: "Søknad om åpning av gjeldsforhandlinger fra A og B, X, tas ikke til følge." Etter kjæremål fra ekteparet A, avsa Agder lagmannsrett 24. mars 1994 kjennelse med slik slutning: "Avgjerda til namsretten vert oppheva og saka heimvist til ny førehaving." Begrunnelsen for lagmannsrettens resultat var at namsretten hadde forutsatt at det i forbindelse med en gjeldsordning ville ha blitt gitt pålegg om salg av den boligeiendommen hvor ekteparet A bor hvis de fortsatt hadde vært eiere. Nevnte boligeiendom ble overført til As mor i 1989, under omstendigheter det vil bli nærmere redegjort for senere. Lagmannsretten mente at det ikke var tilstrekkelig redegjort for namsrettens forutsetning om salgspålegg ved en eventuell gjeldsordning, jfr. gjeldsordningsloven §4-4, og opphevet derfor kjennelsen. Skien og Porsgrunn namsrett avsa så 6. juni 1994 ny kjennelse i saken med samme slutning som i kjennelsen av 6. januar. Namsretten har i begge kjennelsene lagt til grunn at ekteparet A utvilsomt er varig ute av stand til å betjene sine gjeldsforpliktelser. De har en samlet gjeld på bortimot kr 1.750.000,- hvorav kr 904.138,- er gjeld som begge ektefellene er ansvarlige for. I tillegg er det omtvistede gjeldskrav på ca kr 65.000,-. De er begge i arbeid - B i halvtidsstilling, og de tjener tilsammen ca kr 367.000,-. Ekteparet har 3 barn på henholdsvis 20, 18 og 8 år. Familiens faste årlige utgifter er oppgitt til kr 287.214,-. Namsretten har bemerket at det ikke er noe som tilsier at det kan forventes noen forbedring i søkernes økonomiske situasjon. Namsretten har videre ansett betingelsen i gjeldsordningsloven §2-1 fjerde ledd for oppfylt. Forhandlinger med kreditorene om frivillig gjeldsordning, jfr. loven §1-3 tredje ledd, har ikke ført frem. I utgangspunktet foreligger således de lovbestemte betingelsene for åpning av gjeldsforhandling. Når søknaden likevel ikke er imøtekommet, skyldes det følgende forhold: Ekteparet A eide frem til 1989 en enebolig, - - - - - i X. I 1989 ble denne boligen overført vederlagsfritt til As mor C. Overføringen var ledd i et oppgjør med kreditorene. C stilte realkausjon overfor Bergen Bank for kr 770.000,- som ble sikret ved første prioritets pant i - - - - . Samtidig ga Bergen Bank et refinansieringslån til ekteparet A på kr 830.000,- (iberegnet utestående pr. dato, ca kr 327.000,-) som blant annet ble brukt til å utløse de daværende første- og annenprioritets-panthaverne (Husbanken og Hygea). Etterstående panthavere slettet sine panteheftelser i eiendommen. Av søkernes nåværende samlede uomtvistede gjeld på bortimot kr 1.750.000,-, refererer kr 852.000,- seg til refinansieringslånet i Bergen Bank opptatt i 1989. Bergen Bank har bekreftet at overføringen av boligeiendommen til C i 1989 skjedde i full forståelse med kreditorene. Namsretten har i kjennelsen av 6. januar bemerket at hvis overføringen var skjedd etter initiativ fra ekteparet A, ville en åpning av gjeldsforandling nå klart måtte anses som støtende, jfr. gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd. Det er lagmannsretten enig i. Namsretten har, under tvil, kommet til at denne bestemmelsen stenger for åpning av gjeldsforhandling selv om Bergen Bank hadde en slik sentral rolle som banken selv har redegjort for, og har begrunnet dette nærmere slik: "Situasjonen etter overdragelsen er at søkerne står ansvarlige for boliggjelden, mens boligen vederlagsfritt er overdratt søkers mor. Søkerne bebor fortsatt boligen, og det er opplyst at søkerne betaler de kommunale avgiftene og videre at de ikke betaler husleie. Det er ingenting som tyder på at C skulle bli den reelle eier av boligen, og overføringen kan vanskelig være resultat av andre motiver enn å unndra eiendommen fra alminnelig kreditorforfølgning. Dersom familien gis gjeldsordning, vil søkerne beholde eiendommen som reelle eiere til tross for at store deler av gjelden slettes. Dette vil virke støtende for både andre skyldnere og samfunnet for øvrig, jfr. gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd. Riktignok har C kausjonert for boliggjelden slik at det er muligheter for at kausjonsansvaret effektueres og videre er det mulig at panthaver vil begjære tvangssalg av boligen selv om søkernes gjeld slettes. Søkerne vil i så fall ikke bli sittende med boligen. Det avgjørende etter gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd må imidlertid være at det formelle eierforhold stenger for pålegg om salg av den bolig søkerne reelt sett eier til skade for kreditorene. Retten viser også til at overføringen av eiendommen høyst sannsynlig ville vært en omstøtelig transaksjon etter dekningsloven §5-9 dersom konkurs hadde vært åpnet. I forarbeidene til gjeldsordningsloven, Ot.prp.nr.81 25 er nettopp disposisjoner som ville vært omstøtelige i konkurs nevnt som et forhold som kan medføre at åpning av gjeldsforhandling skal nektes etter gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd." I kjennelsen av 6. juni 1994 har namsretten foretatt en grundig vurdering av forholdet til gjeldsordningsloven §4-4. Namsretten har vist til en takst over boligeiendommen, avholdt 1. juni 1994, hvor det fremgår at boligen er oppført på en 567 m2 stor eiendomstomt, at boligen har et bruttoareal på 202 m2 og et boligareal på 169 m2 med blant annet stue, kjellerstue og fem soverom, og at utstyr og innredning er oppgitt å være av god standard. Eiendommens normale salgsverdi er i taksten anslått til kr 690.000,-. Namsretten har vurdert boligens størrelse og standard til klart å overstige familien As rimelige behov, slik at det avgjørende for spørsmålet om salgspålegg ville ha vært om et salg ville gitt kreditorene best dekning. Om dette har namsretten videre bemerket: "Boliggjelden overstiger boligens omsetningsverdi. Den rente søkerne skulle betjent, er således avtalte renter av den antatte omsetningsverdi, kr 690000,-, med tillegg av 10 %, dvs. renter av kr 759000,-. Årlige renteutgifter vil således utgjøre den avtalte rente på kr 12,5 % av kr 759000,-, kr 94875,-. Utgifter til kommunale avgifter utgjør årlig kr 5300,-. Samlede årlige utgifter til boligen under en gjeldsordningsperiode ville etter dette vært kr 100175,-. Familien består av fem personer. Det må antas at utgifter til leie av en leilighet av nøktern standard for familien årlig vil beløpe seg til ca kr 50000,- - 60000,-. De årlige utgiftene på ca kr 100000,- som søkeren ville hatt dersom boligen beholdes, overstiger således de årlige utgiftene ved leie av bolig med minst kr 40000,-. Fordringshaverne vil derfor få bedre dekning ved salg av boligen enn om boligen beholdes. Det kan etter dette fastslås at søkerne hadde hatt plikt til å avhende boligen etter gjeldsordningsloven §4-4 om de fortsatt hadde eiet boligen, og namsretten ville da ha satt som vilkår for åpning av gjeldsforhandlinger at boligen ble avhendet, jfr. gjeldsordningsloven §3-1 annet ledd. Da boligen ikke lenger eies av søkerne, kan imidlertid ikke namsretten sette vilkår om avhending av boligen." For øvrig har namsretten basert seg på de samme vurderinger i kjennelsen av 6. juni som i den første kjennelsen av 6. januar, og som det i hovedtrekk er redegjort for foran. A og B har påkjært namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, og har i kjæremålserklæringen anført: "Vi påkjærer herved kjennelsen til lagmannsretten ettersom vi mener at vår søknad fyller lovens betingelser og må imøtekommes. I den forbindelse bestrider vi at bolighuset i - - - overstiger vårt rimelige behov for husvære og at et salg av boligen ville gitt fordringshaverne bedre dekning. Dernest gjør vi gjeldende at overdragelsen av boligen til C i 1989 utelukkende ble foretatt etter initiativ fra Bergen Bank. Verken C eller vi ønsket en slik løsning forsåvidt gjaldt våre økonomiske problemer og refinansieringsbehov. Med hensyn til boligen, skal opplyses at den er av vanlig husbankstandard, oppført i en etasje med grunnflate på 100 m2, pluss kjeller. Ettersom barna ble større, ble kjelleren ombygget og innredet av oss selv til 2 soverom på hhv. 9 og 10 m2, samt en kjellerstue på ca 30. m2. I tillegg består kjelleren av et vaskerom med toalett og dusj. Vi mener det derfor er misvisende når namsretten i sin kjennelse gir utrykk for at boligen er stor og luksuriøs. I tillegg kommer at boligen ligger svært nær opp til nabohus, bare ca 7 meter, slik at vi ikke kan være enig i at det dreier seg om en "frittliggende enebolig". Hva angår kostnadene ved å beholde nåværende bolig, dvs. å betjene renter av boliggjeld innefor omsetningstakst + 10% i gjeldsordningsperioden, mener vi namsretten tar feil når det legges til grunn at vi skal betale en rente på 12,5%. I dagens situasjon er en slik rentesats alt for høy. At det følger av gjeldsordningsloven §4-8 bokstav a at det skal betales "avtalt" rente, bestrides forsåvidt ikke. Men i den utstrekning renter er regulerbar, må panthaver både ha rett og plikt til å regulere renten i takt med det alminnelig rentenivå på tilsvarende lån med samme sikkerhet. Dette innebærer at rentesatsen ikke bør settes høyere enn 7%. Legges denne sats til grunn, vil våre årlige renteutgifter ved å betjene boliggjelden innenfor takst + 10% (kr 759000,-) utgjøres kr 53130,-. Med tillegg av årlig kommunale avgifter på kr 5300,-, vil samlet årlige utgifter til bolig beløpe seg til kr 58430,-, dvs. kr 4870,- pr. måned. Å leie en bolig/leilighet til vår familie vil neppe kunne bli særlig rimeligere enn dette. De forhåndsundersøkelser vi har foretatt viser at husleienivået på en leilighet i borettslag og hos private, ligger mellom 4.-5000,- pr. mnd. For øvrig finner vi grunn til å anføre at et eventuelt salg av vår nåværende bolig bare vil påføre oss en urimelig og unødvendig belastning. Spesielt for vår 8 år gamle sønn D, som er født og oppvokst i - - - og som nylig har begynt på skolen, og som er sterkt knyttet til huset og til nærmiljøet, vil det føles urimelig å måtte flytte. Etter vår oppfatning følger det av forarbeidene til gjeldsordningsloven at loven anvendelse ikke unødvendig skal føre til at barna, som skyldneren forsørger, blir skadelidende. Dette vil utvilsomt bli resultatet om boligen i - - - selges og vi må flytte fra nærmiljøet. Vi bestrider således at en salg av boligen ville gitt kreditorene bedre dekning enn om boligen beholdes. Vi bestrider m.a.o. at vilkårene i gjeldsordningsloven §4-4 er til stede dersom vi hadde eiet boligen. Når det etter vår oppfatning kan påvises at boligen er av relativ enkel standard og bare tilfredsstiller rimelig behov, og at et salg av boligen ikke ville ha tilført kreditorene flere midler, synes det uforståelig at vår søknad er avslått. Namsrettens begrunnelse for avslaget er at overføringen av boligen i 1989 vil medføre at åpning av gjeldsforhandling vil virke støtende. Til dette vil vi nok en gang understreke at det var banken, og ikke oss selv som ønsket nevnte overføring. Det er således ikke grunnlag for å hevde at vi har forsøkt å unndra eiendeler fra kreditorforfølgning. Det er da heller ikke grunnlag for å bebreide oss moralsk for at vi gikk med på overføringen. Vi oppfattet situasjonen den gang slik at vi nærmest var tvunget til å følge bankens forslag. Avslutningsvis gjør vi gjeldende at åpning av gjeldsforhandling er noe vi etter loven har krav på når de økonomiske betingelser er oppfylt og sterke moralske grunner ikke taler mot. At vi oppfyller loven økonomiske betingelser har namsretter selv gitt uttrykk for. At det ikke foreligger sterke moralske grunner mot at vi får en gjeldsordning, fremgår av at vi i virkeligheten ikke har unndratt midler fra kreditorene. Under henvisning til ovenstående ber vi lagmannsretten imøtekomme vår søknad om åpning av gjeldsforhandling, ettersom vilkårene i loven av 17. juli 1992 nr. 99 er til stede." Lagmannsretten er enig med namsretten i at hvis man må gå ut fra at det ville blitt stillet vilkår om salg av boligen om denne hadde tilhørt søkerne, vil gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd stenge for åpning av gjeldsforhandling nå. Dette må gjelde selv om det legges til grunn at det var Bergen Bank som tok initiativet til overføringen i 1989. Den økonomiske realitet ved transaksjonen var at søkerne ble sittende med personlig ansvar for boliglånet og reelt også fortsatt som eiere av boligen, mens boligen som eiendomsaktivum gikk over til As mor. Det vil, som påpekt av namsretten, måtte sies å virke støtende i loven forstand hvis familien gis gjeldsordning samtidig som de i kraft av en transaksjon som nevnt reelt beholder en bolig som ville blitt krevd solgt hvis den formelt hadde tilhørt søkerne. Det avgjørende blir derfor om det som vilkår for en gjeldsordning må antas at boligeiendommen ville blitt krevd solgt hvis den også formelt fortsatt hadde tilhørt søkerne, jfr. gjeldsordningsloven §3-1 annet ledd. Namsrettens begrunnelse for at salgspålegg i så fall ville blitt gitt er imøtegått av de kjærende parter, slik det fremgår av sitatet fra kjæremålserklæringen inntatt foran. Et hovedpunkt i de kjærende parters begrunnelse er at rentekostnadene ved å beholde nåværende bolig må relateres til dagens rentenivå - stipulert til 7 % - og ikke de 12,5 % som er avtalt for det aktuelle lånet og som namsrettens beregning er basert på. Lagmannsretten er enig med de kjærende parter i at når det som her gjelder vanlig boliglån i bank må det legges til grunn en rentesats som er regulert i takt med det generelle rentenivå, jfr. også Graver: Gjeldsordningsloven 123. En rente på 12,5 % må antas å være for høyt etter det alminnelige rentenivået nå, og kan etter lagmannsrettens mening ikke legges til grunn for beregningen av de bokostnadene leie av bolig skal sammenlignes med. På den annen side er en rentesats på 7 %, som de kjærende parter har regnet med, urealistisk lavt når det ses hen til sikkerheten for det aktuelle lånet. Det riktige er etter lagmannsrettens mening å sammenligne bokostnadene ved salg og leie ut fra en rentesats på boliglånet på 9-10 %. Forskjellen i årlige bokostnader blir da noe mindre enn de ca kr 40.000,- namsretten har regnet med, men den blir ikke så mye mindre at det får avgjørende betydning i forhold til kriteriet "best dekning" i gjeldsordningsloven §4-4, 1. punktum. Lagmannsretten kommer etter dette som namsretten til at betingelsene for åpning av gjeldsforhandlinger ikke foreligger etter gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd. Det skal tilføyes at etter lagmannsrettens mening kan det stilles spørsmål om betingelsene er oppfylt også på et par andre punkter som namsretten har akseptert - nemlig om søkerne i dette tilfelle kan sies å være varig ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser (§1-3 første ledd 1. punktum) og om det kan sies at ekteparet A "i det vesentlige er ansvarlig for hverandres gjeld" (§2-1 tredje ledd). Etter det syn lagmannsretten har på forholdet til §1-3 annet ledd, er det ikke grunn til å gå nærmere inn på de øvrige betingelsene. Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Det er ingen motpart i saken, og noe omkostningsspørsmål foreligger således ikke. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : Namsrettens kjennelse stadfestes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
