Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
I sak mellom Skipsaksjeselskapet Vilhelm Thorkildsens Rederi, Odd Rune Austgulen, Ove Steinar Larsen, Hagen & Haugan AS, Leif Holst, Per Methlie og Bjarne Sælensminde på den ene side, og Viking Supply Ships AS på den annen side avsa Kristiansand byrett den 11. mai 1994 dom med slik domsslutning: "1. Viking Supply Ships AS v/styrets formann frifinnes. 2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger." Sakens bakgrunn og sakens anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner. Skipsaksjeselskapet Vilhelm Thorkildsens Rederi, Odd Rune Austgulen, Ove Steinar Larsen, Hagen & Haugan AS, Leif Holst, Per Methlie og Bjarne Sælensminde v/advokat Per Magne Strandborg har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Viking Supply Ships AS v/advokat Tor Ask Terkelsen har imøtegått anken, og har påstått byrettens dom stadfestet. Ankeforhandling i saken ble holdt i Kristiansand den 15., 16., og 17. mars 1995. For de ankende parter møtte Leif Holst og Bjarne Sælensminde, Leif Holst også som representant for skipsaksjeselskapet Vilhelm Thorkildsens rederi. De øvrige ankende parter hadde gitt Sælensminde og Holst fullmakt til å representere seg. Det skal bemerkes at Hagen & Haugan AS har skiftet navn til Moksim Offshore AS. Selskapet er under avvikling. For ankemotparten møtte styremedlem og administrerende direktør Odd Brevik. De møtende partsrepresentanter avga forklaring. I tillegg ble det avhørt tre vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Det ble dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken. De ankende parter v/advokat Strandborg har i hovedsak anført: Saken gjelder de ankende parters (20 %-gruppens) krav på erstatning for ikkeoppfyllelse av avtale om overdragelse av KS-andeler i Pioneer Drilling KS fra 20 %-gruppen til Viking Supply Ships AS (heretter kalt Viking). Da avtalen ble inngått, eide Viking 80 % i kommandittselskapet. Kommandittselskapet eide igjen boreriggen Pioneer Driller. Riggen var finansiert ved lån i Norges Hypotekinstitutt (NHI). NHI var også hovedbankforbindelse for Viking med datterselskaper. Ved årskiftet 1991/92 var den økonomiske situasjon i kommandittselskapet meget anstrengt. Ansvarskapitalen var innkalt og innbetalt. Låneavtalen med NHI var teknisk sett misligholdt, ettersom avtalen inneholdt en klausul om at det til enhver tid skulle være USD 5 millioner i uinnkalt ansvarskapital. Selskapet hadde heller ikke likvide midler til å dekke avdrag på lånet ved første forfall. NHI hadde gitt beskjed om at kommandittselskapet innen 21. februar 1992 måtte gi melding om hvordan det tekniske mislighold skulle repareres. Selskapet måtte også finne en ordning for å finansiere videre utgifter til opplag av boreriggen, som ikke hadde beskjeftigelse. I en telefax av 12. februar 92 fra Viking til deltakerne i kommandittselskapet er det foreslått tre mulige løsninger, nemlig oppbud, kapitalutvidelse, eller at en av partene kjøper de andre ut. Det er helt klart at det siste alternativet måtte gå ut på at Viking kjøpte ut 20 %-gruppen, og byretten har tatt feil når den ikke har vurdert dette som et tilbud fra Vikings side. I telefax av 14. februar 92 fra 20 %-gruppen ble det foreslått et fjerde alternativ, nemlig såkalt utvanning av 20 %-gruppens andeler ved at Viking tegnet hele kapitalutvidelsen. I telefax av 18. februar 92 foreslo 20 %-gruppen deltakermøte for å behandle kapitaløkning, eventuelt begjæring av oppbud for selskapet dersom kapitaløkning ikke ble besluttet. Den 19. februar 1992 var det en telefonsamtale mellom styreformannen i Viking, Sveaas, og adm.dir. Brevik, samt Sælensminde og Holst på vegne av 20-% gruppen. Saken er bedre opplyst for lagmannsretten enn for byretten for så vidt som det nå er fremlagt et notat som Sælensminde satte opp etter telefonsamtalen. Etter samtalen ble det sendt en telefax fra Viking til 20 %-gruppen hvor det ble foreslått to alternative løsninger. Løsningen ble at Viking skulle kjøpe ut 20 %-gruppen, slik som foreslått i alternativ 1, og det var en ny telefonsamtale mellom Brevik og Sælensminde den 21. februar 1992 hvor man etter 20 %-gruppens oppfatning kom frem til den endelige avtale. Avtalen ble bekreftet i telefax fra 20 %-gruppen den 26. februar 1992. Bakgrunnen for avtalen var at begge parter på avtaletidspunktet hadde den oppfatning at riggen hadde en "restverdi" utover pantegjelden. I avtalen ble verdien av riggen satt til USD 9 millioner, basert på verdsettelser fra meglere. Viking hadde allerede investert ca 100 millioner kroner i kommandittselskapet, og denne investering var tapt. Men selskapet hadde økonomisk styrke til å beholde riggen frem til den kunne beskjeftiges eller selges, slik at man kunne få realisert restverdien. Kjøpet var altså ingen gave fra Vikings side overfor 20 %-gruppen, og 20 %-gruppen mente også at riggen hadde en restverdi som man ikke uten videre ville gi slipp på. Også fra NHIs synspunkt var denne løsningen den beste. Det er ingen fordel for en långiver å tiltre pantet, da salg fra en panthaver gjerne innebærer en lavere pris enn salg fra en aktiv driver. NHI var derfor positiv til at Viking overtok, og positiv til å komme til en ordning med Viking om reparasjon av pantelånet slik at dette kunne løpe videre. Overfor 20 %-gruppen ordla Viking seg også slik at forholdet til NHI ikke var noe problem. Det er enighet mellom partene om at det ble inngått en bindende avtale om salg av 20 %-gruppens andeler til Viking. Det springende punkt er hva som ligger i forbeholdet i Vikings telefax av 19. februar 1992 om at "en slik løsning forutsetter en for Viking tilfredstillende avtale med Norges Hypotekinstitutt". Det er erkjent fra Vikings side at forbeholdet ikke innebærer en ren opsjon. Det bestrides at Viking med forbeholdet tok sikte på en for selskapet tilfredstillende reforhandling av de øvrige låneengasjementene man hadde i NHI. Forbeholdet gjaldt utelukkende en tilfredstillende ordning med hensyn til kommandittselskapets lån. Det er erkjent fra Vikings side at det overhodet ikke ble berørt i forhandlingene mellom partene at Viking skulle kunne trekke inn sitt øvrige låneengasjement med NHI. Tvert imot ble forbeholdet omtalt i telefonsamtalen 21. februar 1992, og det som lå i forbeholdet var at NHI etter låneavtalen måtte godkjenne overdragelse av selskapsandeler, det tekniske mislighold av låneavtalen måtte repareres, og i tillegg trodde i hvert fall Sælensminde at Viking måtte ha godkjennelse av NHI for å foreta ytterligere investeringer i rigger. Det er klarlagt under saken at NHI var skeptisk til ytterligere riggengasjementer fra Vikings side. 20 %-gruppen har hele tiden holdt fast ved at det var dette som lå i forbeholdet, og det er også inntatt i stevningen til byretten. Det har formodningen mot seg at profesjonelle parter som det her er tale om overhodet ikke skulle diskutere det forbeholdet som var inntatt i Vikings tilbud. I telefonsamtalen 21. februar 1992 ga Brevik på vegne av Viking uttrykk for at forholdet til NHI var en bagatell, og 20 %-gruppen var så beroliget at de ikke engang nevnte forbeholdet i sin bekreftelse av avtalen den 26. februar 1992. Brevik kan heller ikke ha lagt stor vekt på forbeholdt ettersom han ikke reagerte på at det ikke var tatt med i bekreftelsen fra 20 %-gruppen. Det bestrides at det er riktig som anført fra Breviks side at han ikke kunne gjøre 20 %-gruppen kjent med at Viking ville ta opp sine øvrige låneengasjementer med NHI fordi dette var kurssensitive opplysninger. Det vises til verdipapirhandelloven §6a og forarbeidene til bestemmelsen, hvor det heter at man må kunne utveksle informasjon når det er nødvendig for foretakets virksomhet. I dette tilfelle var det nødvendig. Dessuten vil forholdet til verdipapirhandelloven §6a avhenge av hvor presise opplysninger man gir. Opplysningene kunne vært holdt i generelle vendinger. 20 %-gruppen kan heller ikke i dette tilfelle sies å være "uvedkommmede" i §6 a's forstand. Viking kunne også bedt 20 %-gruppen om en konfidensialitetserklæring. Dette er vanlig i forretningslivet. Viking burde således informert 20 %-gruppen dersom forbeholdet gjaldt en reforhandling av det øvrige låneengasjement med NHI og ikke bare rigglånet. En slik forutsetning var ikke synbar for 20 %-gruppen, og gruppen burde ikke ha forstått at det var dette som lå i forbeholdet. Etter at avtalen med 20 %-gruppen var inngått, valgte Viking å bruke riggen som brekkstang for å oppnå en endring av sine øvrige låneengasjementer med NHI, de såkalte flåtelånene. Dette var omfattende og kompliserte engasjementer. Etter 20 %-gruppens syn hadde Viking etter avtalen plikt til loyalt å ta opp med NHI rigglånet isolert. Når Viking ikke lyktes i å oppnå de endringer de ønsket med hensyn til flåtelånene, burde Viking eventuelt deretter tatt opp rigglånet isolert. Det ville ikke ha vært noen problemer med å komme til en ordning med NHI på dette punkt. Det anføres at når Viking ikke gjorde dette, men brøt forhandlingene med NHI, skyldtes dette at en ny verdivurdering av Pioneer Driller i slutten av mars viste at verdien nå ble anslått til bare USD 6 millioner. Når det gjelder rettsanvendelsen, bestrides at det er riktig som det heter i byrettens dom at partene var enige om at forbeholdet må tolkes subjektivt. De ankende parter har hele tiden hevdet at man må foreta en objektiv tolkning. Det vises til juridisk litteratur på området, som viser at man for lengst har forlatt den subjektive tolkningsteori til fordel for den objektive. For øvrig er det klart at dersom partene har en felles forståelse av en avtale, blir det ikke spørsmål om å tolke den. Dette er et bevisspørsmål, og de ankende parter vil hevde at forbeholdet ble drøftet i telefonsamtalen den 21. februar 1992. I alle fall ga Brevik uttrykk for at forholdet til NHI var en bagatell eller en formalitet, slik at det ikke var naturlig å oppfatte forbeholdet slik at det hadde med noe annet enn riggen å gjøre. Brevik har i retten forklart at han valgte å gi forbeholdet en vid formulering. Etter ordlyden er det imidlertid så vidt at det er tale om en opsjon, og Brevik har sagt at det var det ikke. Det har også formodningen mot seg. Ved avtaletolkningen må man gå ut fra hva en adressat med rimelighet kan legge i utsagnet, jfr. Hov: Avtalerett 78. Det må legges vekt på ordlyden, partenes opptreden og de etterfølgende omstendigheter. Videre vises til den såkalte uklarhetsregelen. Her er det Brevik som formulerte forbeholdet, og en eventuell uklarhet bør derfor gå ut over Viking. Det vises til Huser: Avtaletolkning 565, hvor det fremgår at uklarhetsregelen er en supplerende tolkningsregel, som bare kommer til anvendelse dersom man fortsatt er i tvil etter å ha tolket utsagnet ut fra de vanlige tolkningsregler. Uklarhetsregelen kan imidlertid også brukes som et støtteargument. Det vises til Huser 566. Det er vanskelig å finne presedens i rettspraksis, ettersom hver avgjørelse er konkret. Det vises imidlertid til [[Rt-1980-1037]], som illustrerer uklarhetsregelen, samt til [[Rt-1983-716]]. Når det gjelder erstatningskravet, vises til at de ankende parter har krav på å få erstatning for ikke-oppfyllelse av avtalen. Etter avtalen skulle de ankende parter få aksjer i Viking ut fra verdijustert egenkapital i selskapet pr. 31. desember 1991. Når Viking har misligholdt avtalen, må imidlertid de ankende parter ha krav på penger i stedet. De ankende parter godtar at man ved utregning av erstatningskravet kan gå ut fra dollarkursen ved årsskiftet 1991-92 ved omregning av riggens verdi til norske kroner. De ankende parter har nedlagt slik påstand: "1. Viking Supply Ships A/S dømmes til å betale de ankende parter tilsammen NOK 3400000,- - kronertremillionerfirehundretusen 00/100 med tillegg av 18 - atten - % rente fra 4. mars 1992 til 31. desember 1993 og deretter 12 - tolv - % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 2. Viking Supply Ships A/S dømmes til å betale de ankende parters saksomkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten." Ankemotparten med advokat Terkelsen har i hovedtrekk anført: Byrettens dom er riktig i resultatet, bortsett fra omkostningsavgjørelsen. Det er enighet mellom partene om at kommandittselskapets situasjon ved årskiftet 199192 var meget vanskelig. All ansvarskapital var innkalt. Det hadde vært betydelige kostnadsoverskridelser ved ombygging og oppgradering av Pioneer Driller. Selskapet hadde budt på en rekke oppdrag, men riggen var fortsatt ubeskjeftiget. Man hadde ingen inntekter, mens det stadig påløp utgifter. Den kortsiktige gjeld var nesten 14 millioner kroner. Viking dekket kommandittselskapets løpende utgifter, og 20 %-gruppen var klar over dette. Selskapet hadde selv ikke penger. Det er riktig at partene på dette tidspunkt antok ut fra de foreliggende takster at det lå en viss merverdi i riggen utover gjelden. Meglernes takster forutsetter imidlertid at det finnes en villig kjøper, altså at markedet fungerer. I dette tilfelle hadde man ingen konkrete kjøpere. Alle visste også at riggen hadde ligget lenge i opplag uten beskjeftigelse, og at det påløp store kostnader. En eventuell merverdi ville bli spist opp fort dersom man ikke kunne få riggen i virksomhet. Det lå ingen åpenbare store fortjeneste- muligheter i riggen. Alvoret i situasjonen er beskrevet i telefaxen av 12. februar 1992 til deltagerne i selskapet. Det fremgår her at selskapet ikke har mer penger, at låneavtalen med NHI er misligholdt, og at noe må gjøres. I telefaxen er det nevnt tre mulige alternativer. De ankende parter anfører at det her ble fremsatt forslag overfor 20 %-gruppen om overtagelse av deres andeler. Dette er ikke riktig. Det er bare tale om mulige alternative løsninger. Forslaget om overtagelse kom senere. Det fremgår for øvrig av telefaxen at Viking ville gå inn for et alternativ som innebar økning av ansvarskapitalen med 14 millioner kroner, slik at man kunne drive i 11 måneder fremover, forutsatt at man fikk godkjennelse fra NHI. NHI hadde på dette tidspunkt bedt om reperasjon av den misligholdte låneavtale innen 21. februar 1992. Ved telefax av 14. februar 1992 gjorde 20 %-gruppen det klart at den ikke fant det forsvarlig å delta i noen kapitalutvidelse. På dette tidspunkt var oppbudsalterativet reelt. I fax av 18. februar 1992 fra 20 %-gruppen ble det gjort klart at alternativene var kapitalforhøyelse eller oppbud. På dette tidspunkt var det klart at en eventuell kapitalforhøyelse måtte betales av Viking, ettersom 20 %-gruppen ikke ønsket å engasjere seg ytterligere. 20 %-gruppen ønsket å komme seg ut av selskapet på gunstigste måte, og spekulerte i at Viking på et eller annet tidspunkt ville kjøpe dem ut. Problemet for Viking var at man på det tidspunkt måtte bruke av kapitalen i selskapet for å dekke renter og avdrag. Høsten 1991 hadde Viking forhandlet med NHI om endring av vilkårene for de såkalte flåtelånene, det vil si de lån som finaniserte selskapets supplyskip, med det formål å få lengre avdragstid og dermed lavere avdrag, slik at likviditeten kunne bedres. Disse forhandlinger hadde ikke ført frem. Holst, som var medlem av styret for NHI, må ha vært klar over dette. Ved å overta Pioneer Driller ville Viking pådra seg ytterligere utgifter i form av opplagskostnader, betjening av pantelånet og dekning av kortsiktig gjeld. Den 19. februar 1992 var det en telefonsamtale mellom Brevik og Sveaas på den ene side og Holst og Sælensminde på den annen side. Det notat som Sælensminde har satt opp om denne telefonsamtalen, er nytt for lagmannsretten. Innholdet er stort sett korrekt, men ikke helt ut. En må være klar over at notatet er ensidig satt opp av Sælensminde, og altså ikke noe omforenet dokument. Av notatet fremgår det at Sveaas ønsket en avvikling av selskapet og salg av riggen. I så fall ville Viking kanskje by for å dekke NHI's krav. Videre fremgår det at ingen egentlig var interessert i kapitalforhøyelse. Notatet viser at det var Holst som foreslo at Viking skulle løse ut 20 %-gruppen. Viking ville vurdere dette nærmere. Det er ikke riktig som det står i notatet at Viking meddelte at NHI ikke skulle lide noe tap. Dersom Viking hadde forpliktet seg på denne måten i forhold til NHI, burde NHI nå i ettertid gjort ansvar gjeldende ettersom det er klart at NHI har tapt på riggen. Deretter kom Vikings tilbud i telefax av 19. februar 1992. Ordlyden i forbeholdet - en for Viking tilfredstillende avtale - innebærer at forutsetningen er helt subjektiv. Det anføres at under forhandlingene for byretten var alle parter enige om dette. Dette er for øvrig noe annet enn de ankende parters anførsel for lagmannsretten om at avtaler skal tolkes objektivt. Ankemotparten er ikke uenig i det, men ved tolkningen følger det av ordlyden at det var opp til Viking å vurdere hva som var tilfredstilende for selskapet. Hva som var tilfredstillende for Viking, fremgår av Vikings brev av 26. februar til NHI, nemlig at man måtte få en endring av flåtelånene for å bedre likviditeten, slik som selskapet hadde bedt om i brev av 15. november 1991. Det bestrides at innholdet i forutsetningen ble drøftet. Heller ikke i telefonsamtalen 21. februar 1992 mellom Brevik og Sælensminde ble dette diskutert. Sælensminde og Holst husker nå mer enn de gjorde i byretten, når de sier at Brevik sa nøyaktig hva som lå i forbeholdet. Det ble ikke gitt uttrykk for dette i byretten, hvilket fremgår av byrettens dom. Breviks forklaring er den samme i lagmannsretten som i byretten. Innholdet i forbeholdet ble ikke diskutert, og Brevik har forklart at dersom han var blitt spurt om dette, ville han ikke sagt noe. Hvorvidt det her er tale om kurssensitiv informasjon i forhold til verdipapirhandelloven §6a, er vanskelig å si. For å avgjøre det må man ha flere opplysninger. Poenget er imidlertid at Brevik oppfattet det slik at han for å være på den sikre siden ikke burde si noe om Vikings ønske om å reforhandle flåtelånene. For øvrig burde 20 %-gruppen forstå at det ikke var uproblematisk for Viking å overta riggen med det gjeldsansvar som fulgte med. Det var ikke illoyalt av Viking at selskapet koblet overtakelse av riggen sammen med reforhandling av flåtelånene, ut fra den risiko Viking måtte overta. Det var viktig for Viking å ha et godt forhold til NHI, og derfor ville Viking forsøke å unngå at NHI måtte overta riggen, men det gode forhold til NHI kunne også kjøpes for dyrt. 20 %- gruppen burde forstått det, og burde iallefall søkt det avklaret. Det er ikke riktig at Brevik ga uttrykk for at forholdet til NHI var en bagatell. Det kan her være tale om en sammenblanding med et utsagn fra Brevik på et senere tidspunkt, hvor han ga beskjed til Sælensmindes kontor om at saken var gått igjennom i kredittkomiteen i NHI, og at den etterfølgende styrebehandling var en formalitet. Når forhandlingene med NHI strandet, skyldtes dette at NHI gikk med på en lengre avdragstid for flåtelånene, men satte som betingelse at den såkalte minimumsklausulen ble økt fra 130 % til 160 %. Dette innebar at dersom skipenes verdi falt, kunne Viking risikere at låneavtalen teknisk sett var misligholdt, hvilket ville gi NHI en gunstig forhandlingsposisjon. Viking kunne derfor ikke akseptere dette. Forhandlingene vedrørende flåtelånene førte dermed ikke til noe resultat. At forhandlingene strandet, hadde ikke noe med utviklingen på riggmarkedet å gjøre, slik som anført av de ankende parter. De ankende parters anførsler innebærer egentlig at avtalen mellom 20 %-gruppen og Viking var uten vilkår, for NHI, som på dette tidspunkt hadde et illikvid kommandittselskap å holde seg til, ville anse det svært gunstig å få Viking som eneeier av riggen. De ankende parters standpunkt innebærer at Viking bare skulle pådra seg utgifter uten å få noen fordeler. Slik stillingen var da avtalen ble inngått, hadde 20 %-gruppen egentlig ikke noe å tape, selv om det var helt opp til Viking å vurdere om selskapet oppnådde en tilfredstillende avtale med NHI. Viking kunne like gjerne latt riggen gå på tvangssalg. All investert kapital var tapt og også stort sett avskrevet i regnskapet. Spørsmålet var om man skulle investere ytterligere penger. Vikings tilbud om kjøp av 20 %-gruppens andeler er betinget av en for Vikings tilfredstillende løsning med NHI. Det ligger innenfor denne forutsetning at Viking tok opp med NHI endring av flåtelånene. I hvert fall Holst måtte forstå dette, idet han som viseformann i styret for NHI kjente til de tidligere forsøk på reforhandling av flåtelånene, og at disse forhandlinger var tatt opp igjen. De ankende parter er alle profesjonelle forretningsfolk, som måtte forstå at Viking ikke ville investere nye penger bare for å tilfredstille 20 %-gruppen. Selskapet måtte selv oppnå noe. Når det gjelder tolkningen av forbeholdet, bestrides det at den såkalte uklarhetsregelen har noen anvendelse. Det vises til Huser: Avtaletolkning 553, hvor det fremgår at regelen ikke gjelder forutsetningslæren, dvs. spørsmålet om en forutsetning er en del av en avtale. De ankende parter har anført at Brevik er enig i at det ikke var tale om noen opsjon for Viking. Grensen mellom opsjon og avtale er imidlertid flytende, og i det praktiske liv er ikke disse betegnelsene noe man legger vekt på. For øvrig vises til Krüger: Norsk Kontraktsrett 47, hvor det fremgår at man kan ha forbeholdt seg å stå friere enn det som vanligvis følger av avtaleloven regler. Her var avtalen betinget av at Viking fikk en tilfredstillende løsning med NHI. Hva som nøyaktig lå i dette ble det ikke sagt noe om. Tilbudet ble akseptert av 20 %-gruppen, og resultatet ble en avtale som skulle gjennomføres hvis Viking fikk en for seg tilfredstillende avtale med NHI. Denne betingelsen ble ikke oppfylt. Subsidiært, når det gjelder beregningen av de ankende parters krav, vises til at 20 %-gruppen skulle få sitt vederlag i form av aksjer i Viking. Man skulle gå ut fra verdijustert egenkapital i Viking pr. 31. desember 91. Den verdijusterte egenkapital pr. denne dato var kr 47,- pr. aksje. Forholdet er imidlertid at børskursen på dette tidspunkt var kr 16,50 pr. aksje. Ut fra den inngåtte avtale og regnskapene har ankemotparten beregnet det avtalte vederlag til 20 %-gruppen til vel 3,4 millioner kroner. Ut fra en verdi på kr 47,- pr. aksje blir dette 72 485 aksjer, og når hver aksje på børsen var verd kr 16,50, kan ikke de ankende parters erstatningskrav være høyere enn kr 1 196 000,-. De ankende parter har nedlagt slik påstand: "1. Byrettens dom stadfestes for punkt 1's vedkommende. 2. Viking Supply Ships AS tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten." Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan for en stor del tiltre byrettens begrunnelse. Det sentrale spørsmål i saken er forståelsen av følgende setning i Vikings tilbud av 19. februar 92: "En slik løsning forutsetter en for Viking tilfredstillende avtale med Norges Hypotekinstitutt." Avtalen mellom Viking og 20 %-gruppen om kjøp av gruppens andeler i Pioneer Drilling KS er betinget av at ovennevnte forutsetning ble oppfylt. De ankende parter har for lagmannsretten anført at det ikke er riktig som angitt i byrettens domsgrunner at de er enige i at forutsetningen må undergis en subjektiv fortolkning. Det er vist til at i avtaleretten skal det objektive tolkningsprinsipp legges til grunn, dvs. at et utsagn skal tillegges den betydning som en adressat med rimelighet kan legge i det. Etter lagmannsrettens syn har de ankende parter misforstått byretten, idet byretten ikke har gitt uttrykk for noe subjektivt tolkningsprinsipp, men at ut fra Vikings tilbud slik det fremtrer i telefax av 19. februar 92 er det Viking selv som skulle vurdere hvorvidt selskapet fikk en tilfredstillende løsning med NHI. I den forstand er det tale om en subjektiv forutsetning. Spørsmålet er imidlertid om forbeholdet kun tok sikte på en avtale med NHI om overtagelse av boreriggen og reparasjon av misligholdet av lånet vedrørende riggen, eller om Viking ut fra forbeholdet var berettiget til å koble overtagelse av riggen med en endring av Vikings øvrige låneengasjement med NHI, de såkalte flåtelånene. Lagmannsretten legger til grunn at meningen fra Vikings side var å ta opp en endring av flåtelånene med NHI, og at tilbudet til 20 %-gruppen var betinget av at Viking fikk en for selskapet tilfredstillende endring av flåtelånene. Det vises for så vidt til adm.dir. Breviks forklaring, og til at dette ut fra situasjonen for såvel Viking som Pioneer Drilling KS i februar 1992 fremstår som naturlig og rimelig. Viking hadde allerede høsten 1991 forsøkt å reforhandle flåtelånene for å få lavere terminbeløp og dermed bedre likviditet, men var ikke kommet til en ordning med NHI. Ved å overta 20 %-gruppens andeler i kommandittselskapet og ansvaret for boreriggen, ville Viking ytterligere forverre sin likviditetssituasjon. n ting er at rigglånet var teknisk sett misligholdt fordi låneavtalens klausul om uinnkalt ansvarskapital ikke lenger var oppfylt. I tillegg hadde kommandittselskapet pådratt seg en del løsgjeld, og selskapets eneste aktivum, boreriggen, lå i opplag uten beskjeftigelse. Det påløp utgifter til opplaget og til betjening av rigglånet, uten at riggen innbrakte inntekter. Selv om partene på dette tidspunkt mente at det lå en restverdi i riggen utover gjelden, måtte det være høyst usikkert når denne verdien kunne realiseres, ettersom man hadde arbeidet lenge for å skaffe beskjeftigelse for riggen uten å lykkes, og det heller ikke var konkrete kjøpere til den. Ved å overta riggen fikk derfor Viking et enda større behov enn tidligere for å forbedre likviditetssituasjonen. Dette kunne man oppnå ved en endring av flåtelånene, slik at avdragene der ble lavere. Lagmannsretten viser også til at Viking allerede samme dag som selskapet mottok 20 %-gruppens aksept av tilbudet om å overta gruppens andeler i kommandittselskapet, sendte en telefax til NHI hvor det fremgår at Viking var innstilt på å overta 20 %-gruppens andeler og avgi en morselskapsgaranti for kommandittselskapets lån hos NHI under forutsetning av at NHI imøtekom Vikings anmodning i brev av 15. november 91 om endring av avdragsprofilen på flåtelån I, tranche A. Lagmannsretten legger til grunn at det i forhandlingene mellom Viking og 20 %-gruppen ikke ble sagt noe uttrykkelig om hva som lå i Vikings forbehold i tilbudet av 19. februar 92. Riktignok har Sælensminde og Holst for lagmannsretten forklart at de mener det i telefonsamtale 21. februar 1992 ble tatt opp hva som lå i forbeholdet, og at meningen fra Vikings side var å ta forbehold om NHI's godkjennelse av overdragelsen av andelene i kommandittselskapet samt en ordning med hensyn til det misligholdte rigglånet. Dette er bestridt av adm.dir. Brevik, som har forklart at det ikke ble sagt noe nærmere om hva som lå i forbeholdet, og at han - dersom han var blitt spurt - heller ikke ville sagt noe om det fordi han anså opplysningen at Viking ønsket å reforhandle flåtelånene som kurssensitiv. Det skal bemerkes at byretten i sine domsgrunner går ut fra at det ut fra bevisføringen for byretten var klart at det hverken ble spurt om eller gitt noen forklaring på hva som lå i forbeholdet. Som ovenfor nevnt legger lagmannsretten til grunn at forbeholdet fra Vikings side var ment å gjelde selskapets totale låneengasjement med NHI, og særlig da en endring av flåtelånene. Dersom det nærmere innhold av betingelsen ble diskutert mellom partene, må således Brevik ut fra forklaringene fra den annen side ha gitt uttrykk for at innholdet av betingelsen var et annet enn det som virkelig var ment. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge dette til grunn. Forklaringen kan muligens være at partene har snakket forbi hverandre, det kan ha vært snakk om at det misligholdte rigglånet selvsagt måtte repareres, og så kan 20 %-gruppen ha gått ut fra at det var dette som lå i Vikings forbehold. Spørsmålet er dernest om 20 %-gruppen, ut fra forbeholdets formulering og situasjonen da Vikings tilbud ble fremsatt, med rimelighet måtte kunne oppfatte forbeholdet slik at Viking kun satte som betingelse en tilfredstillende løsning med hensyn til kommandittselskapets misligholdte lån. Lagmannsretten kan være enig med de ankende parter i at det rent umiddelbart kunne være naturlig å tolke forbeholdet slik, ettersom tilbudet ellers gjaldt overtagelse av 20 %- gruppens andeler i kommandittselskapet. Ut fra hele situasjonen da tilbudet ble fremsatt finner imidlertid lagmannsretten, i likhet med byretten, at 20 %-gruppen burde ha forstått at det kunne være tale om noe annet og mer. En ordning som gikk ut på at Viking ble eneeier av riggen og kom til en ordning med hensyn til rigglånet, synes ikke å ha vært særlig problematisk. Alle parter, også NHI, må etter det opplyste på dette tidspunkt ha gått ut fra at riggens verdi oversteg pantegjelden, og Viking var ansett som et seriøst og solid selskap. Banken kunne neppe ha innvendinger mot at Viking overtok gjelden, og fra Vikings side var det neppe heller problematisk å avgi en såkalt morselskapsgaranti for lånet eller på annen måte reparere misligholdet. Problemet for Viking lå som nevnt i at overtagelse av riggen i hvert fall på kort sikt kun medførte utgifter og ingen inntekter, og dermed gjorde likviditetssituasjonen i selskapet ytterligere anstrengt. I hvert fall enkelte av de ankende parter må ha vært kjent med at Viking tidligere hadde forsøkt å reforhandle flåtelånene nettopp med sikte på å redusere avdragene og dermed få bedre likviditet. Koblingen mellom overtagelse av riggen og reforhandling av flåtelånene må derfor ha fremtrådt som svært naturlig. Det skal for øvrig bemerkes at 20 %-gruppen ikke hadde noe å tape på den avtale som ble inngått. Såvel 20 %-gruppen som Viking hadde tapt den kapital som var investert i kommandittselskapet. 20 %-gruppen ønsket ikke å engasjere seg ytterligere i prosjektet, og dersom Viking ikke overtok ansvaret for å dekke utgiftene vedrørende riggen, var eneste mulighet oppbud, eventuelt at NHI tiltrådte pantet. Avtalen ga 20 %-gruppen mulighet til å få tilbake noe av den investerte kapital dersom Viking kom frem til en for selskapet tilfredstillende løsning med NHI. Når Viking ikke oppnådde en avtale med NHI som selskapet fant tilfredstillende, måtte 20 %-gruppen - i likhet med Viking - finne seg i at all investert kapital var tapt. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør de ankende parter erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Terkelsen har inngitt omkostningsoppgave pålydende ialt kr 91006,50, hvorav kr 82000,- er salær. Oppgaven legges til grunn, og omkostningene settes avrundet til kr 91000,- . Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Skipsaksjeselskapet Vilhelm Thorkildsens Rederi, Odd Rune Austgulen, Ove Steinar Larsen, Moksim Offshore A/S under avvikling, Leif Holst, Per Methlie og Bjarne Sælensminde til Viking Supply Ships AS kr 91000,- - kronernittientusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
