Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
I samsvar med uttalelse fra Aust-Agder fylkesskattekontor av 29. september 1992 fattet Åmli ligningsnemnd 10. november s.å. et vedtak som innebar at A ble ansett for å være skattepliktig til Norge for vesentlige deler av den inntekt han hadde oppebåret i Lesotho i Syd-Afrika i årene 1988 - 1990. Underretning om ligningen ble sendt A 25. februar 1993, og han påklaget ligningen til Åmli overligningsnemnd som i mai 1994 fastholdt ligningsnemndas vedtak. Saken gjelder rettslig prøving av nevnte ligningsvedtak, og dens bakgrunn er følgende: A som gjennom mange år hadde arbeidet i bygge- og anleggsbransjen, reflekterte i 1987 på et tilbud om arbeid i Lesotho for et tidsrom av 3 måneder. Han skrev kontrakt med AS Noremco Construction, heretter kalt Noremco, et norsk selskap med sete i Oslo og et avdelingskontor i Lesotho. A dro alene til Lesotho, mens hans hustru og et hjemmeværende barn ble boende i deres hus i Åmli, og han påbegynte sitt arbeid i Lesotho 4. januar 1988. Som A hadde håpet på, ble hans engasjement i Syd-Afrika av lengre varighet enn først bestemt. I tiden fram til 24. september 1988 arbeidet han først på et vannkraftverk som var under utbygging som ledd i en bistandsavtale mellom Norge og Lesotho av 2. august 1985. Deretter arbeidet han på andre anlegg i Lesotho, anlegg som ikke hadde noe med bistandsavtalen å gjøre, før han i oktober 1990 dro til Zambia for å arbeide der. Noremco var hele tiden hans arbeidsgiver. Under tiden i Lesotho bodde A stort sett i brakker, og hjem til Norge reiste han bare på vanlige ferier. I et tillegg til foran nevnte bistandsavtale var det inntatt et punkt som i oversettelse som partene er enige om, lød slik: "Ansatte hos konsulenten skal være fritatt fra å betale inntektsskatt, import- og eksportavgifter og avgift på husholdning og personlige effekter eiet av dem ved ankomst og bragt inn i Lesotho av de ansatte og deres ektefeller og forsørgede på det tidspunkt da de først kom til landet." A hadde i Lesotho fast månedslønn som ble utbetalt ham fra Noremcos kontor der nede. Ved lønnsutbetalingene ble det gjennom hele 1988 foretatt trekk av norsk skatt, trekkbeløp som av Noremco ble innbetalt til kommunekassereren i Åmli. For dette år innga A vanlig selvangivelse, og han ble på ordinær måte lignet som skattepliktig til Norge for hele sin lønnsinntekt. Den 29. september 1989 tilskrev Noremco Åmli ligningskontor. Det ble påpekt at A hadde arbeidet for Noremco i Lesotho i hele 1988 og at han derfor ble skattepliktig til Lesotho og ikke til Norge. Under henvisning til at A hadde betalt skatt i Lesotho, ble det gitt uttrykk for håpet om at A måtte få tilbakebetalt den skatt som var innbetalt til Åmli. As hustru drev næringsvirksomhet og hadde AS Merkantil som regnskapsfører. Den 2. oktober 1989 tilskrev Merkantil Åmli ligningskontor, viste til foran nevnte brev fra Noremco og til tidligere innsendt bekreftelse fra myndighetene i Lesotho om betaling av skatt der, noe som gjaldt hele inntekten fra AS Noremco Construction, og ba om at A måtte bli lignet på nytt. Den bekreftelse Merkantil viste til, lød slik: "To whom it may concern. This is to certify that Mr. A has been a registered tax payer in Lesotho during his stay in Lesotho in 1988." Bekreftelsen var påført stempelet til "Commissioner of income tax", var signert og datert 4. januar 1989. Den 20. november 1989 tilskrev Åmli ligningskontor Noremco slik: "I det en viser til ovennevnte brev ber en om å få en forklaring på at ovennevnte er trekt dobbelt skatt for 1988. Videre ber en om en bekreftelse på hvor mye han eventuelt har betalt i skatt i Lesotho eller hvordan denne betaling foregår siden det går fram at han har vært i Deres firma som har sin virksomhet i Lesotho. Det er klart at ovennevnte ikke skal betale dobbelt skatt, men det bør da kunne bekreftes at han har gjort dette for ovennevnte år og vi ber Dem være behjelpelig med opplysning som kan klarlegge disse forholdene. Vi takker for svar så snart som mulig og helst innen 14 dager." I brev til A av 20. november 1989 opplyste Åmli likningskontor at det hadde undersøkt med Aust-Agder fylkesskattekontor bl.a. for at A skulle kunne bli behandlet likt med andre. Ellers var det i brevet bl.a. uttalt: "Det som er eit krav er at De kan dokumentere at det er innbetala skatt til Lesotho for 1988. Når vi mottek slik dokumentasjon vil saka bli teken opp." Gjennom brev til Åmli ligningskontor av 28. november 1989 bekreftet Noremco påny at A hadde betalt dobbelt skatt for 1988, idet han var trukket både i Norge og Lesotho. Årsaken til skattetrekket til Norge ble opplyst å være det forhold at A opprinnelig var ansatt på en korttidskontrakt, mens engasjementet senere ble forlenget uten at skattetrekket ble endret. Noremco ga også uttrykk for at det hadde vist seg praktisk vanskelig å få dokumentasjon fra ligningskontor i afrikanske land. As klage ble nå tatt under behandling av ligningsnemnda på bakgrunn av sålydende merknader fra ligningskontorets side: "I flg. Skatteloven §17, note 7 fell skatteplikten til Norge bort dersom sk/y godtgjer at han er skattepliktig og har betalt skatt i det landet han oppheld seg i og at opphaldet har vært minst eit år. Sk/y har dokumentert at han har hatt opphold i Lesotho i over eit år og at han har betalt skatt der. Ein rår til at sk/y vert likna på nytt." Ligningsnemndas vedtak som ble sendt A 3. januar 1990 lød slik: "Samrøystes i samsvar med tilrådninga frå likningskontoret." Av lønns- og trekkoppgaver Noremco innga for 1989 og 1990 fremgår det at A oppebar hhv. ca kr 280000,- og ca kr 300000,- som lønn m.v. Det ble i disse år ikke trukket norsk skatt. A hadde siden 1988 gjort henvendelse til Åmli folkeregister, der kommunens ligningssjef var registerfører, for å få registrert utvandring. Muntlig ble hans anmodning om dette avslått i oktober 1991. Etter klage fra A, fattet Sentralkontoret for folkeregistrering 5. desember 1991 slikt vedtak: "Åmli folkeregisters vedtak av 30. september 1991 endres slik at A registreres som utvandret fra 1. november 1988." Sentralregisteret uttalte samtidig at Åmli folkeregister ved sakens behandling hadde handlet i strid med forvaltningsloven regler. Den 17. mars 1992 tilskrev ligningssjefen i Åmli fylkesskattekontoret i Aust-Agder, viste til det som hadde passert når det gjaldt ligningen av A for 1988, og ba om at As skatteplikt til Norge for 1990 og 1991 ble vurdert. Ligningssjefen viste også til at en annen person som hadde arbeidet i Noremco i 14 måneder, hadde blitt lignet av Skjåk ligningskontor. I brevet ble A betegnet som en person som gjerne prøver seg med de fleste knep. Aust-Agder fylkesskattekontor sendte nå brev til Noremco, viste til at utenlandske arbeidstakere i henhold til bistandsavtalen mellom Lesotho og Norge var fritatt for å betale inntektsskatt til Lesotho, og påpekte at de tidligere opplysninger Noremco hadde gitt, ikke var i samsvar med dette. Noremco ble anmodet om å sende fylkesskattekontoret oppgaver over utbetalt lønn m.v. i årene 1989 - 1991, noe som ble gjort. Fylkesskattekontoret ga 3. juni 1992 uttrykk for at A ansås skattepliktig til Norge for de nevnte år og ba samtidig Åmli ligningskontor om å ligne A for den arbeidsinntekt han da hadde hatt fra Noremco. Fylkesskattekontoret viste til skatteloven §17 tredje ledd, jfr. §15 første ledd 1 a, samt til ligningsloven §9-5. Kopi av fylkesskattekontorets brev av 3. juni 1992, ble den 11. s.m. sendt A. Ligningskontoret ba samtidig om oversikt over eventuelt fradragsberettigede utgifter i de aktuelle år. A fikk også oversendt kopi av et internt notat av 27. april 1992 fra saksbehandler Arne Stadheim ved fylkesskattekontoret. I brev til Åmli ligningskontoret av 18. september 1992 gjorde Noremco gjeldende at A ikke var skattepliktig til Norge for den tid han hadde arbeidet i Zambia, idet det forelå skatteavtale mellom dette land og Norge. Når det gjaldt den tid A hadde arbeidet i Lesotho, opplyste Noremco at det i selskapet var gjort en administrativ feil da A som ble ansatt på et prosjekt der forutsetningen var skattefrihet for de utestasjonerte, ble trukket for skatt til Norge. Overfor myndighetene i Lesotho hadde Noremco derfor fremsatt refusjonskrav, men selskapet anså mulighetene for tilbakebetaling som hypotetiske. Med sistnevnte brev fulgte kopier av "Sertificate of total emoluments and tax deducted" for tiden fra 1. juli 1988 til 31. mars 1989 (avvikende ligningsår), fra 1. april 1989 til 31. mars 1990, og fra 1. april 1990 til 31. mars 1991. Dokumentene som må anses som lønns- og trekkoppgaver, og som var undertegnet av Noremcos stedlige representant, viste at det for A var innberettet lønn til Lesotho - myndigheter på hhv. 4800, 9600 og 5500 maloti i de tre perioder, og at skattetrekk var foretatt med hhv. 384, 769 og 471 maloti. En maloti tilsvarte dengang ca kr 2.50. Aust-Agder fylkesskattekontor ga nå i notat av 29. september 1992 uttrykk for at As lønnsinntekt for arbeid i Lesotho i årene 1988 - 1990 kunne skattlegges i Åmli, samt for at A da hadde krav på reduksjon i skatten med de beløp han hadde betalt skatt i Lesotho. Ved en feil ble fradragsbeløpene satt til de lønnsbeløp som var innberettet, jfr. ovenfor. Den 10. november 1992 fattet Åmli ligningsnemnd i endringssak etter klage det innledningsvis nevnte vedtak om skatteplikt til Norge for 1988 - 1990. Vedtaket hadde slik ordlyd: "Saka vert å handsame etter framlegg frå fylkeskattekontoret. Notat av 29. spt. 1992." Ligningskontorets saksfremstilling, og dermed ligningsnemndas begrunnelse, lød i sin helhet slik: "Sk/y har for inntekståra 1988, 1989 og 1990 hatt arbeid i utlandet i "Lesoto" Sør Afrika og har påstått at han har betalt skatt dit. Det har vori ein del skriv og uklare punkt. Likningskontoret gjer derfor likningsnemnda kjent med at ein meiner sk/y må vere skattepliktig til Norge for ein del av inntektene, Jfr. vedlegg og skriv." Åmli ligningskontor foretok så i samsvar med ligningsnemndas vedtak ligning av A for årene 1988 - 1990, og melding om ligningsvedtakene ble sendt A 25. februar 1993. På vegne av A påklaget advokat Tore Hermansen vedtakene 8. juni 1993. Som nevnt foran, vedtok overligningsnemnda å fastholde den foretatte ligning. A, med advokat Jan Benj. Rødner som prosessfullmektig, stevnet 23. juni 1994 Åmli kommune inn for Nedenes herredsrett med påstand om at ligningen for de tre år måtte oppheves og henvises til ny behandling. Åmli kommune, med advokat Anders Hald som prosessfullmektig, tok til gjenmæle og påstod seg frifunnet. Ved herredsrettens dom av 23. januar ble kommunen frifunnet og tilkjent saksomkostninger. A har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, og Åmli kommune har tatt til gjenmæle. Partene er for lagmannsretten representert ved de før nevnte prosessfullmektiger. Ankeforhandling ble holdt i Moland rådhus i Eydehavn 19. og 20. desember 1995. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Advokat Anders Hald møtte alene for Åmli kommune. Dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser. A har i det vesentlige gjort gjeldende: Herredsrettens dom er påanket fordi den menes bygget på feil bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse. Overligningsnemndas vedtak som er gjenstand for prøving, må oppheves, idet også disse er bygget på feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse, samtidig som det forelå saksbehandlingsfeil. Når det først gjelder inntektsårene 1988 og 1989, menes adgangen til å endre ligningen til ugunst for A å ha gått tapt før spørsmålet om endring ble tatt opp, noe som først skjedde i 1992. Det vises for så vidt til ligningsloven §9-6 nr. 3 a som her må gjelde, idet A ikke har gitt hverken uriktige eller ufullstendige opplysninger. A la ikke på noe tidspunkt skjul på noe som han forsto eller burde forstå var av betydning for ligningen. Bistandsavtalen, som ved siden av det som skjedde ved Skjåk ligningskontor var det endringsvedtakene i lignings- og overligningsnemnd ble bygget på, var som herredsretten kom til ukjent for A, og den gjaldt heller ikke egne forhold som han var forpliktet til å opplyse om. Den opplysning AS Merkantil ga i brev til Åmli ligningskontor av 2. oktober 1989 om at A i 1988 hadde betalt skatt i Lesotho av hele sin inntekt, var skatterettslig irrelevant. Det avgjørende var hvorvidt A i Lesotho var skattepliktig som innenlandsboende, og nevnte opplysning medførte derfor ikke at 10 - årsfristen i ligningsloven §9-6 nr. 1 kom til anvendelse. A trodde for øvrig at han hadde betalt skatt av hele sin inntekt i Lesotho. For den nærmere vurdering av spørsmålet om foreldelse av adgangen til å fatte endringsvedtak vises det til Einar Harboe m.fl.: "Ligningsloven med kommentarer" side 417-422, [[Rt-1992-1588]] flg., Utv. 1994 464 flg., Utv. 1992 319 flg. og Utv. 1994 482 flg. A erkjenner at den rettslige prøving av lovligheten av et ligningsvedtak i utgangspunktet må baseres på det materiale som forelå da vedtaket ble truffet. Dette er imidlertid ingen unntaksfri regel. Ikke minst når det som her gjelder endringssaker med klage, noe som må likestilles med etterligning, må det for skattyteren være anledning til å fremlegge og få hensyntatt også senere fremlagt materiale. Det vises for så vidt til Lignings-ABC for 1993 232 og til overrettsakfører Evald Ryghs artikkel "Nytt materiale for domstolene i skattesaker" inntatt i [[Rt-1954-961]] flg. Den sak som er omhandlet i [[Rt-1988-539]] flg., gjaldt for det første en ordinær ligning. Dernest hadde vedkommende skattyter fått en utførlig orientering om skattereglene og hvilke opplysninger han måtte fremskaffe for å slippe skattelegging i Norge. For A var situasjonen at han snarere ble villedet enn veiledet. Således ble han bedt om å fremskaffe dokumentasjon for betalt skatt i Lesotho, ikke dokumentasjon for det rettslig relevante, nemlig hans skatteplikt som innenlandsboende der nede. Det materiale som ble sendt A, forvansket budskapet når det gjaldt jussen, og viktige spørsmål ble unnlatt stillet, eksempelvis om hvor lenge han hadde arbeidet der og der. Ligningskontorets forhold medvirket til at As muligheter for å fremskaffe relevant dokumentasjon, som fra tidligere var små, ble enda vanskeligere på grunn av tidsforløpet og hendelser i Lesotho, noe som må hensyntas når As adgang til å fremlegge nytt materiale skal vurderes. Etter dette gjøres det gjeldende at lagmannsretten må bygge også på det materiale A har fremlagt etter at overligningsnemndas vedtak ble fattet. For 1990, subsidiært også for 1988 og 1989, hevdes det at As skatteplikt til Norge var bortfalt etter skatteloven §17 tredje ledd 2. punktum, idet hans opphold i Lesotho strakk seg over mer enn ett år, samtidig som han var skattepliktig som innenlandsboende i Lesotho. A har, så langt det med rimelighet og etter omstendighetene har kunnet forlanges av han, forsøkt å fremskaffe dokumentasjon for sin skatteplikt som innenlandsboende i Lesotho. Noe fullgodt bevis for dette er ikke fremskaffet, men det er dokumentert både at han var registrert som skattebetaler i Lesotho og at han faktisk har betalt skatt der nede. A trodde selv at han da betalte skatt av hele sin inntekt. Det presiseres at det er skatteplikt som innenlandsboende, ikke betaling av skatt, som er avgjørende for bortfall av skatteplikten til Norge. Slik denne sak ligger an, og hensett til de spesielle forhold i Lesotho, må det være ligningsmyndighetene som har bevisbyrden for at A ikke var skattepliktig som innenlandsboende i Lesotho. Når Åmli ligningskontor gjenopptok ligningen av A, skjedde det på grunnlag av foran nevnte bistandsavtale av 1985. Denne inneholdt riktignok skatterettslige elementer, men var ingen skatteavtale, ei heller noen del av norsk skattelovgivning. Av bistandsavtalen kan det derfor ikke utledes noen rett til i Norge å skattlegge As inntekter i Lesotho. I tillegg kommer at A ikke var kjent med bistandsavtalen. Han kan i denne sammenheng ikke identifiseres med sin arbeidsgiver Noremco. A har ikke på noen måte nyttiggjort seg bistandsavtalens ulike bestemmelser, og selv om han hadde kjent til den, ville han ikke benyttet seg av dens bestemmelser om skattefrihet i Lesotho. Tvert imot ville han krevet at det ble sett bort fra avtalen, og han påstår at dette nå må bli gjort. Det vises i denne sammenheng til Fredrik Zimmer: "Internasjonal inntektsskatterett" side 53 flg. Det var bare fram til september 1988 at A arbeidet på anlegg som bistandsavtalen av 1985 omfattet. Avtalen kan derfor ikke under noen omstendighet begrunne eller berettige skattlegging i Norge av inntekter A oppebar utenlands etter denne tid. Det minnes her om at Åmli ligningskontor hverken ba A om eller ga ham oppfordring til å gi opplysninger om hvilke prosjekter han til ulike tider arbeidet på i Lesotho. Også saksbehandlingsfeil tilsier at overligningsnemndas vedtak må oppheves. Hensett til det spente forhold som besto mellom A og ligningssjefen i Åmli, ikke minst etter behandlingen av saken om registrering i folkeregisteret, er det grunn til å spørre, ikke bare om sistnevnte var inhabil ved gjenopptagelsen av As ligning, men også om gjenopptagelsen representerte myndighetsmisbruk. Ligningsmyndighetene oppfylte heller ikke sin plikt til selv å innhente opplysninger forut for endringsvedtaket, og dette var dessuten utilstrekkelig begrunnet. Begge deler medførte uriktig vurdering og anvendelse av bistandsavtalen. Idet A for øvrig har vist til sine anførsler for herredsretten som er fastholdt, har han nedlagt slik påstand: "1. Prinsipalt: Ligningen av A for 1988, 1989 og 1990 oppheves. Ved den nye ligning legges til grunn at han ikke er skattepliktig til Norge for inntekt fra A/S Noremco Construction. 2. Subsidiært: As ligning for 1988-90 oppheves og hjemvises til ny behandling. 3. I begge tilfelle: Ankemotparten dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten." Åmli kommune har i det vesentlige anført: Herredsrettens dom er riktig såvel i sin begrunnelse som i sitt resultat. Ved den rettslige prøving av overligningsnemndas vedtak må det sees bort fra materiale som er fremkommet etter at vedtaket ble fattet. Dette gjelder såvel de opplysninger A senere har gitt om at han etter september 1988 arbeidet på prosjekter som ikke var omfattet av bistandsavtalen, som den i ettertid fremlagte dokumentasjon som av A menes å godtgjøre skatteplikt som innenlandsboende i Lesotho. Det vises her til [[Rt-1988-539]] flg., samtidig som det gjøres gjeldende at A har hatt både oppfordring og anledning til å fremlegge nytt materiale og nye opplysninger før overligningsnemndas vedtak ble fattet. Det nye som senere er fremlagt, burde det vært mulig å fremskaffe på et langt tidligere tidspunkt, og i alle fall i løpet av de 2 år som gikk mellom varsling om gjenopptagelse av ligningen og overligningsnemndas avgjørelse. Av brevet fra Åmli ligningskontor av 11. juni 1992 med vedlegg måtte A forstå hvilke opplysninger det var av betydning å innhente og formidle til ligningsmyndighetene. Som herredsretten kom til, må A anses for å ha vært bosatt i Norge i 1988-90, slik at han i utgangspunktet da var skattepliktig til Norge etter skatteloven §15 bokstav a. As skatteplikt til Norge er ikke bortfalt etter skatteloven §17 tredje ledd 2. punktum. Bortfall etter denne bestemmelse er betinget av at skatteyteren godtgjør at han er skattepliktig som innenlandsboende i oppholdslandet, og det har A ikke gjort hverken før eller etter at overligningsnemnda fattet sitt vedtak. Den dokumentasjon som er fremlagt, viser snarere det motsatte, jfr. det forhold at A synes bare å ha betalt en beskjeden skatt av en mindre del av sin inntekt, mens han selv har opplyst at skatten i Lesotho er 10% av all lønnsinntekt. Det erkjennes at bistandsavtalen i seg selv ikke er noe holdbart rettslig grunnlag for å skattlegge A i Norge. Av avtalen følger det imidlertid at A ikke var skattepliktig som innenlandsboende i Lesotho. A kunne muligens valgt ikke å benytte seg av den adgang bistandsavtalen ga til skattefrihet i Lesotho. Et slikt standpunkt måtte han imidlertid ha gitt uttrykk for senest ved overligningsnemndas behandling. Det gjorde han ikke. Tvert imot har han gjennom Noremco som han må identifiseres med, hevdet at han ikke var skattepliktig i Lesotho, jfr. Noremcos brev til Åmli ligningskontor av 18. september 1992. En valgadgang som nevnt er for øvrig omstridt i teorien, jfr. Lov og Rett 1982 317 flg. Det sist nevnte må i hvert fall gjelde for tiden fram til oktober 1988. Opplysninger om at A etter den tid var beskjeftiget på anlegg som ikke hadde noe med bistandsavtalen å gjøre, fremkom hverken fra A selv eller hans hjelper før overligningsnemnda traff sin avgjørelse. Med begrunnelse som gitt av herredsretten gjøres det gjeldende at adgangen til endring av As ligning for 1988 og 1989 ikke var foreldet. Dels uriktig og dels manglende opplysninger fra A og hans hjelperes side medførte at fristen for gjenopptagelse og endring ble 10 år jfr. ligningsloven §9-6. As anførsler om saksbehandlingsfeil som må medføre oppheving av overligningsnemndas vedtak, er nye for lagmannsretten. Det bestrides imidlertid å foreligge slike saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for det vedtak som nå prøves. Anførsler om at det skulle foreligge inhabilitet eller myndighetsmisbruk er helt grunnløs. Sakens realiteter viser at det forelå saklig grunn til å gjenoppta ligningen etter at Åmli ligningskontor hadde fått kjennskap til bistandsavtalen. For øvrig har kommunen fastholdt sine anførsler for herredsretten og tiltrådt dennes begrunnelse. Åmli kommune har nedlagt slik påstand: "1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. A dømmes til å erstatte Åmli kommune saksomkostninger for lagmannsretten." Lagmannsretten skal bemerke: Når det sees bort fra at et par nye dokumenter er fremlagt for lagmannsretten, foreligger saken for denne slik den gjorde det for herredsretten. Etter at A hadde vært undergitt ordinær ligning for 1988, og etter at Åmli ligningsnemnd 3. januar 1990 hadde omgjort denne og besluttet at A ikke var skattepliktig i Norge for den lønnsinntekt han i 1988 hadde hatt i Lesotho, ba ligningssjefen i Åmli ved brev av 17. mars 1992 fylkesskattesjefen i Aust-Agder om at As skatteplikt til Norge for 1990 og 1991 ble vurdert. I brevet uttalte ligningssjefen at hun anså året 1989 som foreldet. På bakgrunn av de vurderinger som ble gjort av fylkesskattesjefen, underrettet ligningssjefen ved brev av 11. juni 1992 A om at hans lønnsinntekt fra Noremco i årene 1988-1991 i medhold av ligningsloven §9-5 ville bli tatt opp til beskatning, noe som senere ble gjort for årene 1988-1990, senest ved overligningsnemndas vedtak av 27. mai 1994 som her er gjenstand for rettslig prøving. Det foran nevnte viser at det både for 1988 og 1989 gikk mer enn to år fra inntektsårets utløp til det tidspunkt da ligningssjefen tok initiativ til eventuell endring av As ligning. Da dette skjedde, hadde det også gått mer enn to år siden ligningsnemnda fattet sitt endringsvedtak for så vidt gjaldt 1988. Hensett til dette tidsforløp tar lagmannsretten først for seg spørsmålet om ligningsmyndighetene overhodet hadde lovlig adgang til å gjenoppta ligningen av A for 1988 og/eller 1989 og herunder treffe vedtak til ugunst for ham. Etter ligningsloven §9-6 nr. 1 gjelder en alminnelig lengstefrist på ti år for endring av ligning, men regelen er ikke unntaksfri. Således er fristen bare to år når det gjelder endring til skattyterens ugunst, jfr. samme paragraf nr. 3 a. Dette unntak er imidlertid begrunnet ut fra behovet for forutsigelighet og ønsket om å forhindre at en lojal skattyter kommer i uforutsette vanskeligheter, hvorfor det, slik ordlyden viser, ikke gjelder i de tilfeller der skattyteren, forut for den ligning det er spørsmål om å endre, har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger overfor ligningsmyndighetene. Hvorvidt A for 1988 kan sies å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger må avgjøres ut fra hva han opplyste eller ikke opplyste før ligningsnemnda 3. januar 1990 etter klage fra A fattet sitt endringsvedtak om at denne ikke var skattepliktig til Norge for lønnsinntekter i Lesotho i 1988. De opplysninger det her kan være spørsmål om å anse som uriktige, er opplysninger gitt av Noremco og AS Merkantil i brev til Åmli ligningskontor i september/november 1989. A må identifiseres med selskapene som her opplyste at A for 1988 var skattepliktig til Lesotho, at han hadde betalt dobbel skatt i dette år og at han i Lesotho hadde betalt skatt av hele sin inntekt. Disse opplysninger som åpenbart ble tillagt avgjørende betydning da ligningsnemnda fritok A for skatteplikt til Norge for 1988, har i ettertid vist seg å være i hvert fall delvis uriktige. Således er det bl.a. ettervist at A i 1988 i Lesotho bare betalte skatt av en meget beskjeden del av sin inntekt, og det med et meget beskjedent beløp. Selv om det skulle være riktig som hevdet av A, at han ved de enkelte lønnsutbetalinger i Lesotho gjennom året 1988 hadde vanskelig for å se hvilke og hvorledes skattetrekk var foretatt, samtidig som han trodde han betalte skatt til Lesotho av hele sin inntekt, finner lagmannsretten at A ved å forholde seg som foran nevnt ga en i relasjon til ligningsloven §9-6 nr. 3 a uriktig opplysning, slik at denne unntaksregel ikke får anvendelse for dette år. Lagmannsretten legger ved denne vurdering til grunn at A, i god tid før hans klage ble inngitt, måtte ha blitt klar over hvilken bagatellmessig skatt han hadde betalt til Lesotho, en skatt som uansett skattesystem eller skattebyrde ikke kunne være skatt av hele hans inntekt. Samtidig måtte A på bakgrunn av de henvendelser som han og hans medhjelpere hadde fått fra ligningskontoret etter at klage var inngitt, forstå at faktisk betalt skatt i Lesotho var noe ligningsmyndighetene ville legge vekt på. Når situasjon var denne, var det i det minste uaktsomt av A å opplyse at han i Lesotho hadde betalt skatt av hele sin inntekt. Hans opptreden var ikke den lojale som bringer ligningsloven §9-6 nr. 3 a til anvendelse. Dette må gjelde selv om det rettelig er skatteplikt som innenlandsboende, ikke faktisk betalt skatt, som etter skatteloven §17 tredje ledd 2. punktum fritar for skatt til Norge. Når det gjelder 1989, legger lagmannsretten til grunn at A om sine forhold i Lesotho ikke til ligningskontoret innga andre opplysninger enn de som fulgte av lønns- og trekkoppgave fra Noremco. Det det her er spørsmål om, er derfor hvorvidt As opplysninger har vært ufullstendige, noe lagmannsretten finner å måtte konkludere med. For denne vurdering legges det vekt på at A, før selvangivelsesfristen for 1989 utløp, også hadde fått tilsendt ligningsnemndas vedtak av 3. januar 1990 og av dette kunne se at hans betaling av skatt i Lesotho var del av begrunnelsen for at han ble fritatt for skatt til Norge. Han burde da ha forstått at tidligere gitte opplysninger om betaling av skatt i Lesotho ville bli tillagt vekt også ved ligningen for 1989 og at dette kunne medføre uriktig ligning, idet han i dette år var trukket for skatt bare til Lesotho og det kun med ca kr 2000,- av en samlet inntekt på ca kr 280000,-. En lojal opptreden fra As side tilsa da at han burde gitt ytterligere opplysninger, og når dette ikke ble gjort, må konsekvensen være at ligningsmyndighetene kunne endre ligningen av ham også for dette år uten hinder av 2-årsfristen i ligningsloven §9-6 nr. 3 a. Lagmannsretten vil for ordens skyld tilføye at den, i likhet med herredsretten, ikke har funnet det sannsynliggjort at A ble kjent med bistandsavtalen før i 1992. Lagmannsretten er enig med herredsretten i og kan tiltre dens begrunnelse for at A i de her aktuelle år, 1988 - 1990, var å anse som bosatt i Norge, slik at han i utgangspunktet var skattepliktig her i landet av sin lønnsinntekt i Lesotho, noe som fulgte av skatteloven §15 første ledd bokstav a. I mangel av skatteavtale mellom Norge og Lesotho som tilsa noe annet, var bortfall av denne skatteplikt betinget av at As utenlandsopphold strakte seg over minst ett år og av at han godtgjorde at han var skattepliktig som innenlandsboende i oppholdslandet, jfr. skatteloven §17 tredje ledd 2. punktum. Det er ingen uenighet partene imellom om at A oppfylte det første av de nevnte vilkår, et tilstrekkelig langt midlertidig opphold i utlandet. Også overligningsnemnda la dette til grunn. Derimot fant den at A ikke oppfylte det annet vilkår, idet han ikke godtgjorde at han var skattepliktig som innenlandsboende i Lesotho. A har gjort gjeldende at han, såvel forut for ligningsbehandlingen som nå under den rettslige prøving, og så langt dette har vært praktisk mulig for ham, har godtgjort sin skatteplikt som innenlandsboende i Lesotho. På bakgrunn av den dokumentasjon som er fremlagt, og de vanskeligheter det er med å fremskaffe opplysninger fra lesothiske myndigheter, har han anført at ligningsmyndighetene må ha bevisbyrden for at han ikke var skattepliktig som nevnt, ikke minst fordi det her gjelder en endringssak. I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at nevnte anførsler fra As side ikke kan føre fram, dette selv om det skulle legges vekt også på det materiale som er fremlagt og de opplysninger A har gitt etter at overligningsnemnda fattet sitt vedtak. Snarere enn å godtgjøre As skatteplikt som innenlandsboende i Lesotho, sannsynliggjør dette etter lagmannsrettens vurdering at slik skatteplikt ikke forelå. Det vises for så vidt til at A selv har opplyst at lønnsinntekt i Lesotho beskattes med 10%, noe som der som her må forutsettes å gjelde i hvert fall betydelige deler av bruttoinntekten. Denne opplysning må sammenholdes med fremlagt dokumentasjon for at Noremco til lesothiske myndigheter innberettet godt under 10% av As lønn i 1988-1990 og for at selskapet av de innberettede beløp trakk skatt med mindre enn 10%. Trekk og betaling av lesothisk skatt ble således gjennomført med mindre enn 1% av As brutto lønnsinntekt. Når dette kunne foregå gjennom tre år, anser lagmannsretten det overveiende sannsynlig at A ikke var skattepliktig som innenlandsboende i Lesotho i årene 1988-1990. For å kunne komme til noen annen konklusjon måtte en antagelig bl.a. forutsette at Noremco gjennom tre år innga uriktige lønns- og trekkoppgaver, uriktige i den forstand at de bare inneholdt brøkdeler av de lønnsbeløp som var skattepliktige. At selskapet forholdt slik er ikke anført og has det heller ikke grunnlag for å anta. Hensett til lovens klare ordlyd om at det er skattyteren som må godtgjøre at han er skattepliktig som innenlandsboende i oppholdslandet, og til sin foran nevnte vurdering av fremlagt materiale og foreliggende opplysninger, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på As anførsel om at ligningsmyndighetene her måtte ha bevisbyrden for at han ikke var skattepliktig som innenlandsboende i Lesotho. Det foreligger her ikke noen situasjon som tilsier at bevisbyrderegler blir avgjørende. I likhet med herredsretten finner lagmannsretten det unødvendig å gå inn på de ulike anførsler som er fremkommet i tilknytning til bistandsavtalen av 1985. Når dette unnlates, skyldes det først og fremst at det vedtak av overligningsnemnda som er gjenstand for prøving, ikke for noen del kan sees å være basert på eller begrunnet med bistandsavtalens bestemmelser om skattefrihet m.v. Uten å gå nærmere inn på enkelthetene i disse, finner lagmannsretten det klart at As anførsler om saksbehandlingsfeil fra ligningsmyndighetenes ikke kan føre fram. Det synes å ha foreligget et spent forhold mellom A og ligningssjefen i Åmli, og for A er det trolig nærliggende å tenke at ligningssjefens initiativ til endring av hans ligning ikke ville ha blitt tatt dersom forholdet hadde vært anderledes. I og med at initiativet resulterte i endring som er basert på faktisk og rettslig riktig grunnlag, kan det imidlertid ikke være snakk om noe myndighetsmisbruk. Med en viss rett kan det anføres at ligningskontoret i noen tid synes å ha vært i villfarelse med hensyn til hva som var betingelsene for bortfall av As skatteplikt til Norge, og at ligningskontoret ga dårlig veiledning for så vidt, samtidig som det utba seg andre opplysninger enn de som var rettslig relevante. Det kan imidlertid ikke sees at de feil som for så vidt måtte være gjort, har hatt noen innvirkning på overligningsnemndas vurdering og vedtak som av lagmannsretten finnes bygget på riktig faktum og riktig forståelse og anvendelse av skattelovgivningen. Etter dette blir herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 1, å stadfeste. As anke har vært forgjeves, og da det ikke finnes å foreligge særlige omstendigheter som bør frita ham for dette, pålegges A i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd å erstatte Åmli kommune dens omkostninger ved sakens behandling i lagmannsretten. Omkostningene er i omkostningsoppgave fremlagt av kommunens prosessfullmektig oppgitt til ialt kr 35500,-, fordelt med kr 35000,- på salær og kr 500,- på utlegg. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven som legges til grunn av lagmannsretten, idet salærkravet finnes rimelig. A pålegges derfor å betale det krevede beløp. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse, hvorfor også pkt. 2 i herredsrettens domsslutning blir å stadfeste. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. A dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom å betale til Åmli kommune kr 35500,- - kronertrettifemtusenfemhundre - til dekning av kommunens omkostninger ved sakens behandling i lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
