Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om bortfall av idømt ektefellebidrag. Partene i saken ble gift i desember 1971 og har 3 fellesbarn: C født xx.xx.1971, D født xx.xx.1975, og E født xx.xx.1986. Det kom til samlivsbrudd mellom partene fra 1. september 1993 og de har vært faktisk separert fra nevnte tidspunkt. De har senere fått separasjonsbevilling 31. januar 1994 og deres fellesbo står til offentlig skifte ved Kristiansand skifterett. Etter stevning fra A om samværsrett med sønnen E, og motsøksmål fra B om foreldreansvar, daglig omsorg, samværsrett og om oppfostringsog ektefellebidrag, avsa Kristiansand byrett 1. mars 1994 dom med slik domsslutning: "1. B gis foreldreansvaret og den daglige omsorgen for D født xx.xx.1979 og E født xx.xx.1986. 2. A tilkjennes samværsrett til E født xx.xx.1986 således: a) I en overgangsperiode på 4 måneder regnet fra domstidspunktet således at F ikke er tilstedeværende under de aktuelle samvær - og for øvrig som vanlig samværsrett. b) Etter utløpet av angjeldende 4-månedersperiode, vanlig samværsrett. 3. A betaler oppfostringsbidrag til B for fellesbarna D født xx.xx.1979 og E født xx.xx.1986 med kr 5740,- til hver av barna, forskuddsvis den 1. i hver måned og med virkning fra 1. februar 1994. 4. A betaler ektefellebidrag til B med kr 7000,- pr. måned forskuddsvis den 1. i hver måned og med virkning fra 1. februar 1994 og over en tidsperiode på 2 år. 5. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Dommen ble av A anket til Agder lagmannsrett for så vidt angår punktene 1 og 2 i domsslutningen, men etter utenrettslig forlik ble saken, så langt dommen var anket, hevet ved lagmannsrettens kjennelse 8. desember 1994. A ble i januar 1995 begjært konkurs av kemneren i Kristiansand. I februar 1995 ble opptatt gjeldsforhandlinger. Med henvisning til at bidragene var fastsatt på grunnlag av en langt høyere inntekt enn As aktuelle inntekter, fremsatte han etter møte med gjeldsnemnda søknad om reduksjon av barnebidragene og bortfall, subsidiært reduksjon av ektefellebidraget. Gjeldsnemnda besluttet samtidig at A fra 1. mars 1995, og inntil avgjørelse foreligger på nevnte søknad, ikke kunne belaste sin kassekredittkonto med bidrag utover kr 3750,- pr. barn pr. måned, tilsammen kr 7500,-, og at ektefellebidrag inntil videre ikke utbetales. Ved Kristiansand skifteretts kjennelse 24. november 1995 ble As forslag til tvangsakkord stadfestet. Akkorden innebar 100 % dekning av prioritert gjeld og 75 % til uprioritert. På grunn av manglende samtykke til administrativ behandling av forannevnte søknad reiste A ved stevning 7. juni 1995 sak ved Kristiansand byrett med påstand om at ektefellebidraget fastsatt ved forannevnte dom 1. mars 1994 skulle bortfalle i sin helhet, med henvisning til sviktende inntekt i forhold til det byretten i 1994 hadde lagt til grunn ved bidragsfastsettelsen. B reiste ved stevning 30. januar 1996 sak med påstand om at A skulle betale ektefellebidrag for et lengre tidsrom enn tidligere fastsatt. Disse sakene - henholdsvis sak 95767 og sak 96-98 -ble forent til felles behandling og pådømmelse og byretten avsa 11. juni 1996 dom med slik domsslutning: "I sak 95-767: 1. B frifinnes. 2. A betaler saksomkostninger til det offentlige med 32.500 kroner. I sak 96-198: 1. A frifinnes. 2. B betaler saksomkostninger til A med 1 krone." Byretten fant at As inntektssvikt etter forholdene ikke kunne begrunne noen endring av bidraget. Det ble vist til at ektefellebidraget var fastsatt for en relativ kort bidragsperiode, og at hensynet til bidagsberettigede tilsa at hun måtte kunne innrette sin tilværelse og økonomi i trygg forvissning om at bidragene ville bli betalt, særlig med bakgrunn i at A hadde akseptert bidragenes størrelse også på et tidspunkt da han visste at inntektene hadde sviktet. Det ble ellers vist til at bidragene var omfattet av tvangsakkorden og at bidragsberettigede dermed får mindre i samlet bidrag enn opprinnelig fastsatt og at betalingene blir forskjøvet over en lang periode. Det ble derfor lagt til grunn at akkorden således svekket As behov for ytterligere endring av bidraget. Det ble også vist til at A hadde stanset bidragene i april 1994 som et "pressmiddel" for å oppnå tilkjent samvær. Byretten fant at det heller ikke var grunnlag for å fastsette bidrag for en lengre periode enn tidligere fastsatt, slik B hadde krevet. De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens utførlige begrunnelse, fremgår av byrettens domspremisser. A, som selvprosederende, har anket dommen for så vidt den gjelder sak 95-767, jfr. foran, til Agder lagmannsrett, på grunn av påståtte feil både ved rettsanvendelsen og ved bevisbedømmelsen. B, med Advokatfirmaet Kjær & Co DA v/advokat Kjell Bentestuen som prosessfullmektig, har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 30. og 31. januar 1997. Begge partene møtte, ankemotparten sammen med sin prosessfullmektig, og forklarte seg. De oppgitte vitnene ble frafalt. Det ble fremlagt en del skriftlig bevismateriale som det er vist til nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet. Saken står i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for byretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekkene de samme for begge rettsinstansene og det vises for så vidt til byrettens gjengivelse av anførslene. Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik: Etter ekteskapsloven §84 kan fastsatt bidrag kreves endret eller opphevet dersom "særlige grunner" foreligger. Slike grunner er i alminnelighet bidragspliktiges endrede økonomi og mottakerens behov, jfr. Lødrup: Familierett (1991) side 85 og 91. Det er på det rene at det kreves en vesentlig endring av forholdene. Avgjørelsen kan også gjelde forfalte bidrag når "sterke grunner" taler for det. I NOU 1987 155 er anført at det må foreligge en "klar interesseovervekt i favør av endring", og uttrykket synes å modifisere lovens uttrykk "sterke grunner". Det gjøres gjeldende at det foreligger feil både ved byrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Byretten har lagt til grunn at de oppgitte inntektstallene er fullstendige og korrekte, og at bidraget etter dette har vært av en størrelse som den ankende part "åpenbart ikke kan makte", jfr. dommen side 11. Det er da feil rettsanvendelse å stadfeste det bidraget som i begynnelsen av 1994 ble fastsatt på basis av en langt høyere inntekt. Om årsaken til den lave inntekten har byretten bemerket at den ikke er i tvil om at manglende samvær med den yngste sønnen har medvirket til inntektssvikten, og at manglende samvær har medført en ekstraordinær stor arbeidsbyrde i forbindelse med flere prosesser og dermed redusert muligheten for annet inntektsgivende arbeid. Byretten viser også til at det synes som om ankemotparten har et ønske om at den ankende part skal gå konkurs, fordi det ville få slutt på prosessene. Til tross for dette har byretten ikke funnet det "sannsynliggjort at B i forbindelse med samværssakene har lagt for dagen en slik atferd at hun kan anses å ha forårsaket As inntektssvikt", jfr. dommen side 15. Her foreligger feil både ved bevisbedømmelsen og ved rettsanvendelsen. Byretten har vist til at ankemotparten har hatt berettigede forventninger om at bidagene ville bli betalt. Retten har her oversett at den ankende part unnlot å be om nedsettelse av bidragene fordi han hele tiden hadde håp om at situasjonen ville endre seg til det bedre. Det gjelder særlig etter forliket i desember 1994, da ankemotparten lovet å gå inn i en behandlingssituasjon med tanke på å få i gang samværet med yngste sønnen. Ankemotparten har imidlertid konsekvent fastholdt at kontakten med barna vil være avhengig av den ankende part bryter kontakten med sin nåværende samboer. Ankemotparten må ha forstått at manglende kontakt med barna vil få betydning for arbeidsevnen. Hun hadde derfor ingen berettiget forventning om at den ankende parts arbeidsevne og økonomi ville forbli den samme etter samlivsbruddet. Byretten har således her foretatt feil bevisbedømmelse. Byretten har videre feilaktig lagt vekt på at bidragene ble stanset sommeren 1994. Dette er uten rettslig relevans ved vurderingen av bidragets størrelse. Det samme gjelder resultatet av gjeldsforhandlingene. Ved utformingen av akkordforslaget ble det tatt høyde for at bidragsgjelden skulle betales slik den måtte bli fastsatt ved den rettslige behandlingen av søknaden om bortfall/nedsettelse. Samtlige kreditorer har måttet tåle reduksjon av sitt krav. Byretten har forsøkt å kompensere dette for ankemotpartens vedkommende ved å opprettholde bidragets størrelse under henvisning til at det likevel ble redusert ved akkorden. Dermed gir byretten, i strid med likhetshensynet til alle kreditorene under gjeldsforhandling og konkurs, en fordel til ankemotparten fremfor de andre kreditorene som selvsagt får sine dekningsmuligheter redusert som følge av at risikoen for manglende evne til å oppfylle akkorden øker. Med et samlet barnebidrag på ca kr 200000,- pr. år, samt skatt og uttak til eget forbruk, blir det ikke midler igjen til å betale ektefellebidrag. Når det gjelder ankemotpartens behov, vises til at hun har et tilvant høyt forbruksnivå. Det er nå gått ca 3 1/2 år fra samlivsbruddet og hun burde ha kunnet tilvenne seg en mer nøktern livsstil. Lovens vilkår for å la ektefellebidraget bortfalle i sin helhet foreligger. Det er nedlagt slik påstand: "Prinsipalt: Ektefellebidraget til B, fastsatt ved Kristiansand byretts dom av 1. mars 1994, bortfaller i sin helhet med virkning fra og med 1. februar 1994. Subsidiært: Ektefellebidraget til B fastsatt ved Kristiansand byretts dom av 1. mars 1994 fastsettes etter rettens skjønn med virkning fra og med 1. februar 1994. I begge tilfelle: B dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for begge retter." Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig i resultatet, men hun kan ikke fullt ut tiltre begrunnelsen. For lagmannsretten er gjort gjeldende de samme anførslene som for byretten. Det rettslige grunnlaget for kravet om revisjon av bidraget er ekteskapsloven §84, som krever "særlige grunner" for endring av fremtidig bidrag og "sterke grunner" for endring av forfalt bidrag. Det totale bidragskravet på grunnlag av byrettens dom av 1. mars 1994 var på kr 168000,-, som skulle betales med kr 7000,- pr. måned over 2 år fra 1. februar 1994 til 1. februar 1996. Av kravet er innbetalt kr 42000,-, slik at restkravet, før akkorden, var på kr 126000,-. Bidragskravet er undergitt tvangsakkorden og i henhold til denne utgjør den prioriterte delen kr 42000,-, som skal nedbetales med månedlige beløp på kr 1750,-, fra februar 1996 til januar 1998. Restbeløpet kr 84000,- skal betales som uprioritert krav med 75 % dividende, d.v.s. kr 63000,- som skal nedbetales over 5 år med månedlige beløp på kr 1050,-, fra februar 1998 til januar 2003. Det dreier seg således om relativt små terminbeløp, som er fradragsberettiget ved ligningen. Betalingsforpliktelsen er tidsbegrenset og kortvarig og det må nå skapes ro i forholdet. Det vises ellers til at bidragsforpliktelsen ble akseptert av den ankende part. Ved byrettens behandling av bidragsspørsmålet i 1994 godtok han således å betale ektefellebidrag i en overgangsperiode på 6 måneder, og han aksepterte byrettens avgjørelse i 1994, idet denne delen av dommen ikke ble anket. Senest ved forliket i desember 1994 - etter at det var gått 10 måneder av bidragsperioden - godtok han også bidraget. Han aksepterte bidragsforpliktelsen helt frem til juni 1995, d.v.s. i ca 2/3 av bidragsperioden, og har derved opprettholdt ankemotpartens forventninger om betaling. Det taler også mot en endring at bidraget er blitt brukt som et pressmiddel mot ankemotparten for å oppnå samvær med barna. Ankemotpartens økonomiske situasjon har vært slik at hun fra sommeren 1995 har måttet motta økonomisk støtte fra sin mor, fra tanter, søster og fra eldste sønn, med tilsammen 7100,- pr. måmed. I tillegg har hun måttet motta diverse tilskudd fra en fetter, fra bekjente, fra den ankende parts mor, og fra søster, med tilsammen kr 52500,-. Det vises også til at ankemotparten er den eneste av kreditorene som har måttet gjennomgå flere prosesser for å beskytte sin kreditorposisjon og har således fått en tøffere behandling enn de andre kreditorene. Hvis bidraget faller bort, vil hun miste mulighetene til å motregne mot hans refusjonskrav i forbindelse med skiftet av fellesboet. Hvis hun hadde fått bidragene slik de var fastsatt, hunne hun ha bidratt til å betale en del av den ankende parts refusjonskrav. Ankemotparten arbeider i en 60 % vikarstilling i skolen. Hennes inntekter i 1994 var kr 52400,- (bidrag + overgangsstønad), i 1995 ca kr 192000,- (arbeidsinntekt + overgangsstønad m.v.), i 1996 ca kr 132000,- (arbeidsinntekt + overgangsstønad), og for 1997 antas inntekten å bli ca kr 120000,- (arbeidsinntekt + minstebidrag). Hun har lån på kr 1050000,- og betaler renter og avdrag med kr 6000,- pr. måned, fra mai i år kr 8000,- pr. måned. Det erkjennes at den ankende part har hatt en dårligere økonomi enn det som lå til grunn for bidragsfastsettelsen i 1994, og at dette er et argument som kan tale for nedsettelse. De argumentene som er nevnt ovenfor for ikke å endre ektefellebidraget er likevel langt sterkere. Den ankende parts faktiske inntekter er ikke dårlige. Hans antatte inntektsnivå er ikke mer enn gjennomsnittlig for en advokat i Kristiansand. Forutsetningene for hans akkordforslag var en antatt årsinntekt på ca kr 600000,- og han mente da at han skulle klare forpliktelsene. Nå er antatte inntekter satt til ca kr 300000,-. Den ankende part får dermed et troverdighetsproblem. Det er påfallende at inntektene går ned samtidig med at motviljen til å betale bidrag ytrer seg. Det er nedlagt slik påstand: "1. Kristiansand byretts dom stadfestes. 2. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til B og/eller det offentlige." Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Det rettslige grunnlaget for den ankende parts krav er bestemmelsen i ekteskapsloven §84, som gir hver av partene adgang til å kreve at bidrag som er fastsatt av bidragsfogd eller domstol, blir endret dersom "særlige grunner" foreligger. Når "sterke grunner" taler for det, kan avgjørelsen også gjelde bidrag som er forfalt før krav om endring ble fremsatt. Ved dom 1. mars 1994 ble ektefellebidraget fastsatt til kr 7000,- pr. måned for en periode på 2 år, fra 1. februar 1994 til 1. februar 1996. Det samlede bidragskravet var således kr 168000,-. Av dette er betalt kr 42000,-, slik at restbeløpet utgjør kr 126000,-. Kravet omfattes av tvangsakkorden og resultatet av denne blir da at den prioriterte delen av kravet, kr 42000,- (6 måneder a kr 7000,-) skal nedbetales over 2 år med månedlige beløp på kr 1750,-, fra februar 1996 til februar 1998. Resten av kravet, kr 84000,-, skal dekkes med 75 %, d.v.s. kr 63000,- og skal nedbetales over 5 år med månedlige beløp på kr 1050,-, fra februar 1998 til februar 2003. Den opprinnelige bidragsplikten er således som følge av akkorden beløpsmessig redusert fra et samlet krav på kr 168000,- til kr 147000,-, og betalingsperioden er vesentlig forlenget fra opprinnelig 2 år (fra februar 1994 til februar 1996) til 9 år, og med derav betydelig reduserte månedlige beløp, jfr. ovenfor. Kravet om bortfall/reduksjon av ektefellebidraget, begrunnet i reduserte inntektsforhold, må etter lagmannsrettens oppfatning vurderes i forhold til aktuelle betalingsforpliktelser etter akkorden. Som nevnt av ankemotparten, hadde den ankende part så sent som i desember 1994 akseptert den opprinnelige betalingsforpliktelsen. I likhet med byretten legger lagmannsretten til grunn at den ankende part har hatt en vesentlig inntektssvikt i forhold til det som ble lagt til grunn ved bidragsfastsettelsen i 1994, og dette er isolert sett et moment som taler for en revisjon av bidraget. Lagmannsretten finner imidlertid som byretten at her foreligger andre vesentlige momenter som trekker i motsatt retning og som mer enn oppveier hensynet til inntektssvikten. Det vises for så vidt til byrettens begrunnelse, samt de momentene som er anført av ankemotparten, og som også lagmannsretten anser som relevante ved vurderingen. Den ankende parts aktuelle bidragsforpliktelse, etter den tvangsakkorden som han selv har foreslått, innebærer relativt små månedlige beløp, jfr. oversikten foran. Med reell god betalingsvilje bør han kunne makte dette, selv om han også har andre betydelige forpliktelser. Det er ikke akseptabelt å stille krav om gjennomføring av samvær med barna som vilkår for å betale ektefellebidrag, slik den ankende part i realiteten har gjort. Lagmannsretten finner at ankemotpartens behov for bidrag ikke har endret seg særlig siden bidraget ble fastsatt. Etter det opplyste har hun, delvis på grunn av manglende betaling av bidrag, vært avhengig av økonomisk støtte fra familien. Det må også tillegges betydning at hun etter akkorden må tåle en vesentlig forskyvning av betalingene. Lagmannsretten er således enig med byretten i at etter en samlet vurdering foreligger ikke vilkårene for en endring av ektefellebidraget, verken for så vidt gjelder fremtidig eller forfalt bidrag. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er anket, idet lagmannsretten også er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse. Anken har vært forgjeves og lagmannsretten finner at den ankende part bør erstatte motpartens saksomkostninger, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Ankemotparten har fått innvilget fri sakførsel for lagmannsretten. Omkostningene utgjør i henhold til godkjent arbeidsoppgave kr 28620,-, som legges til grunn og som den ankende part må betale til det offentlige. Dommen er enstemmig. Domsslutning : 1. Byrettens dom stadfestes så langt den er anket. 2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til det offentlige kr 28620,- -kronertjueåttetusensekshundreogtjue- som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
