Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmål om Anne Bjorbæk og tidligere avdød ektefelle Erling Bjorbæks dødsbo har krav på brann- og tyverierstatning av Storebrand Skadeforsikring AS. Partene har for lagmannsretten presisert at de begjærer fastsettelsesdom for om det foreligger forsikringstilfeller som forplikter selskapet, og at lagmannsretten ikke skal ta standpunkt til størrelsen av eventuell erstatning. Forsikringskravet gjelder erstatning for en bygning som brant ned den 25/3 - 1995, og en del antikviteter og møbler som gikk med i brannen. Videre kreves tyverierstatning for en mineral- og steinsamling som Erling Bjorbæk hadde bygget opp, og som forsikringstakeren hevder var i bygningen. Samtlige krav ble avslått av Storebrand. Etter politietterforskningen anses det på det rene at bygningen ble påtent av to gutter som var uforsiktige med bensin og fyrstikker. Fra 1992 leide vitnet Eivind Nilsen den søndre del av bygningen til oppbevaring av båter. I den nordre delen av båtbua, som bygningen ble kalt, var det to rom som ikke ble leid ut. Denne delen av bygningen benevnes lagerdelen. Her hadde Erling Bjorbæk lagret møblene/antikvitetene, og angivelig steinsamlingen. Erling Bjorbæk døde den 14/4 - 1994, omkring ett år før brannen. Anne Bjorbæk reiste 7/10 - 1996 sak mot Storebrand ved Nedenes herredsrett. Den 18/7 - 1997 avsa herredsretten dom i saken med slik domsslutning: "1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes for krav om plikt til å utbetale Anne Bjorbæk forsikringserstatning for bygning brent ned ved brann av 25.03.1995. 2. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes for plikt til å utbetale Anne Bjorbæk innboerstatning etter brann og tyveri. 3. Anne Bjorbæk plikter innen 14 - fjorten dager etter denne doms forkynnelse å betale sakens omkostninger kr 78.000,- syttiåttetusen - til Storebrand Skadeforsikring AS." Sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dens dom. Anne Bjorbæk døde den 20/7 - 1997. De selvskiftende arvingene, sønnene Einar og Thærie Bjorbæk, med advokat Knut J. Kvalø som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett. Storebrand, med advokat Wenche Undli som prosessfullmektig, har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i tidligere Moland rådhus, Arendal, den 11. 12. og 13/8 - 1998. Einar og Clemet Thærie Bjorbæk møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaringer. Storebrand var representert ved advokat Rune Njøs Jacobsen som prosessfullmektig. Det ble ført 12 vitner, ett av dem ved bevisopptak. Fra Anne Bjorbæks dødsbos side er uttalt at anførslene for herredsretten, slik de er inntatt i dommen, også gjøres gjeldende for lagmannsretten, med unntak av anførselen om identifikasjon, dommens side 7. Lagmannsretten viser til herredsrettens dom, og nevner ellers anførslene for lagmannsretten i hovedtrekk. Båtbua var brannforsikret, og erstatningskravet for den bygger på brannforsikringen. For løsøret i båtbua var det verken brann- eller tyveriforsikring. Steinsamlingen, en del antikviteter og annet løsøre omfattes imidlertid av forsikringen for hovedhuset i henhold til forsikringsvilkårenes §2.2, den såkalte borteforsikringsregelen. Storebrands anførsel om at midlertidskriteriet i punkt 2.2 ikke er oppfylt, kan ikke føre frem. Mineral- og steinsamlingen, som er særlig verdifull, ble pakket i kasser og flyttet til båtbua i 1992/93 da kjelleren i hovedhuset skulle pusses opp. Erling Bjorbæks hensikt - som må tillegges avgjørende vekt - var at tingene skulle flyttes tilbake så snart oppussingen ble ferdig høsten 1993. Årsaken til at det ikke ble gjort var at han kom på sykehjem i 1993 og døde kort tid senere. Anne Bjorbæk var også syk, slik at hun ikke maktet å sørge for at noe ble flyttet tilbake. Lagerdelen i båtbua var sikret på en måte som fylte kravet i forsikringsvilkårenes punkt 5.2.3. I november 1994 ble rommene der forsvarlig gjenspikret og låst av Einar og Thærie Bjorbæk. Det bestrides at Anne Bjorbæk, Einar eller Thærie har gitt bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger som nevnt i forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd. Opplysningene til forsikringsselskapet om bygningens tilstand var riktige, med ett unntak som relativt sett må sies å være av mindre betydning. På nordsiden av båtbua hadde det vært en utvendig do, og langs østsiden av den delen som ikke ble leid bort hadde det vært en smal gang. Både doen og gangen ble revet en tid før brannen, men ved en forglemmelse var de likevel med i den oversikten som ble lagt frem for skjønnsmennene. Denne var også uriktig i forsikringstakerens disfavør. Selv med gangen og doen var arealet på skissen for lite, ca 34 kvm, mot riktig areal ca 45 kvm, uten do og gang. Det bør vise at man ikke bevisst la frem en uriktig skisse. Skjønnet la til grunn 40 kvm uten utedoen. Det er på det rene at steinsamlingen ble plassert i kasser i lagerdelen i båtbua i 1992/93. Storebrands anførsel om at det ble gitt bevisst uriktig opplysning om at den fortsatt var i lagerrommet da det brant, savner reelt og bevismessig grunnlag. Det samme gjelder anførselen om at man visste at steinsamlingen ikke var på branntomta da den første skademeldingen ble sendt. Forsikringsselskapet må bevise at det foreligger svik som nevnt i §8-1, og beviskravet er strengere enn vanlig. Det gjelder både de objektive og subjektive forhold. Den svikaktige opptreden må være utført med forsett. Uaktsomhet fra forsikringstakeren er ikke nok. Forsikringsselskapets bevis må være slik at det er sterk overvekt av sannsynlighet for at forsikringstakeren har opptrådt svikaktig. Storebrand bygger i hovedsak på antakelser uten bevisgrunnlag. Storebrand har for øvrig mistet retten til å påberope seg svik fordi selskapet ikke ga forsikringstakeren beskjed om sitt standpunkt uten ugrunnet opphold, jfr. §4-14 første ledd. Fristen etter denne bestemmelsen begynte senest å løpe den 7/8 - 1995 da selskapet fikk dokumentene fra politiets etterforskning. Da hadde det alle relevante opplysninger. Først i brev av 31/5 - 1996 fikk Anne Bjorbæk meddelelse om at man hevdet at hun hadde begått svik mot selskapet, og at hun som følge av det ikke hadde krav på erstatning. Anne Bjorbæks dødsbo har lagt ned slik påstand: "1. Storebrand Skadeforsikring AS plikter å utbetale til Anne Bjørbæk - hennes dødsbo - forsikringserstatning i samsvar med forsikringsskadeskjønn av 24.10.95 efter brann 25.03.95. 2. Storebrand Skadeforsikring AS plikter å betale Anne Bjorbæk - hennes dødsbo - innboerstatning efter brann og tyveri. 3. Anne Bjorbæk - hennes dødsbo - tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett." Storebrand Skadeforsikring AS har gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten, og lagmannsretten viser til herredsrettens dom. Anførslene for lagmannsretten nevnes ellers i hovedpunkter. Storebrand har ført bevis for at Einar og/eller Thærie Bjorbæk, ga bevisst uriktige og ufullstendige opplysninger til selskapet om flere forhold som de forsto eller måtte forstå kunne føre til vesentlig høyere erstatningsutbetaling enn Anne Bjorbæk hadde krav på. Det er nå ikke bestridt at de representerte henne på en slik måte at deres opplysninger får samme betydning for skadeoppgjøret som om hun selv hadde gitt dem. Deres handlemåte rammes av forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd, jfr. punkt 4 i de generelle forsikringsvilkårene, slik at de har mistet ethvert krav mot selskapet. For det første ble det gitt bevisst uriktige opplysninger om steinsamlingen. Einar/Thærie visste at den ikke var i båthuset da bygningen brant. Likevel ble den krevet erstattet i forbindelse med brannen. Den 18/9 - 1995, mer enn seks måneder etter brannen, ble den meldt stjålet. Det står ikke til troende at de ikke savnet den før. I anmeldelsen heter det at den veide i overkant av 500 kg. med et volum på 1 - 1,5 kvm i kasser, og verdi mellom 500.000,- og en million kroner. Antatt tyveritidspunkt ble oppgitt å være 25/3 - 1/4 - 1995. Einar og Thærie Bjorbæk har gitt uriktige opplysninger om at de i midten av november 1994 sikret lagerdelen, der blant annet steinsamlingen skal ha vært, med låser og gjenspikring. Bygningen hadde lenge vært slik at barn brukte den som lekeplass, og tok seg lett inn både i lagerdelen og den delen som Nilsen leide. De uriktige opplysningene tok åpenbart sikte på å fremstille forholdene som om sikkerhetsforskriftene var overholdt. Einar og Thærie Bjorbæk kan ikke høres med at doen og gangen ved en forglemmelse kom med i det materialet skjønnet skulle bygge på. De hadde selv vært med og revet disse delene av bygningen. Både doen og gangen var detaljert beskrevet, og det kan ikke være tvil om at det bevisst ble gitt uriktige opplysninger til selskapet som Einar/Thærie forsto eller måtte forstå kunne føre til at det ble utbetalt større erstatning enn man hadde krav på. Dette forholdet er nok til at sikrede mister ethvert krav mot selskapet, jfr. §8-1 annet ledd. Subsidiært anføres at vilkårene for å få erstatning for steinsamlingen eller de andre tingene i båthuset på forsikringen for hovedhuset, ikke er til stede. Utgangspunktet er at forsikringen bare gjelder ting i den bygningen som har løsøreforsikring. Den såkalte borteforsikring er en utvidelse når visse vilkår er oppfylt, blant annet for ting som har hørt til i en bygning der de vil være forsikret, og som midlertidig er plassert et annet sted. De vil falle utenfor borteforsikringen dersom det er sikkert eller overveiende sannsynlig at de ikke vil bli flyttet tilbake innen rimelig tid. Det bestrides at midlertidskriteriet er oppfylt. Forsikringstakeren, Anne Bjorbæk har forklart at de ikke skulle tilbake. Det stemmer best med de øvrige opplysningene i saken. Det er den aktuelle forsikringstakers planer som er det sentrale. Erling Bjorbæk synes å ha hatt svært diffuse eller ingen aktuelle planer om videre flytting av steinsamlingen. Det bestrides at Storebrand har oversittet fristen i §4-14 for å gjøre gjeldende innsigelser etter §8-1. Fristen begynte tidligst å løpe i mai 1996, samme måned som sviksinnsigelsen ble gjort gjeldende. Selskapets saksbehandlere hadde da fått dokumentene fra politiets etterforskning som følge av tyverianmeldelsen, og hadde i begynnelsen av mai hatt samtaler med Anne og Einar og Thærie Bjorbæk. Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand: "1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten." Lagmannsretten skal bemerke: Avgjørelsen av Storebrands anførsel om forsikringssvik, forsikringsavtaleloven §8-1, vil være avgjørende for hele forsikringskravet, og lagmannsretten tar derfor standpunkt til denne anførselen først. Ved skadeoppgjøret opptrådte Einar og Thærie som hjelpere for moren Anne Bjorbæk, som var den aktuelle forsikringstakeren. Fra boets side er man innforstått med at de opplysningene Einar og Thærie i den forbindelse ga, skal bedømmes som om Anne selv hadde gitt dem. Etter §8-1 2 punktum mister sikrede ethvert erstatningskrav mot selskapet dersom sikrede ved skadeoppgjøret gir bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på. Det er ikke nødvendig at sikrede har hatt vinnings hensikt. Sikrede må ha gitt de uriktige eller ufullstendige opplysningene med forsett, uaktsomhet er ikke nok, selv om sikrede kan være sterkt å bebreide. At sikrede har opptrådt mindre skjønnsomt i forbindelse med forsikringsoppgjøret, er ikke tilstrekkelig til at hans adferd kan anses for svikaktig, jfr. [[Rt-1989-689]]. Forsikringsselskapet har bevisbyrden i slike saker, og det stilles strenge krav til beviset for at selskapet skal kunne frifinnes. I en avgjørelse inntatt i [[Rt-1985-211]] la Høyesterett til grunn at det kreves sterk overvekt av sannsynlighet. Storebrand har anført at Einar/Thærie visste at steinsamlingen ikke var i båthuset under brannen. Lagmannsretten finner ikke at dette er sannsynliggjort. Etter bevisførselen legges til grunn at Erling Bjorbæk hadde en ganske stor steinsamling som var pakket i kasser. Den ble omtalt i en artikkel i Agderposten i 1971, og flere vitner har snakket med Erling Bjorbæk om den. Vitnet Oddvar Bjørkås har forklart at han i 92/93 var med Einar og Thærie og flyttet steinsamlingen, som lå i en 8 - 10 kasser, fra kjelleren i hovedhuset til lageret i båthuset. Dette stemmer med Anne Bjorbæks forklaring til lensmannen i Hisøy og Øyestad den 28/11 - 1995. Bevisførselen gir ikke holdepunkt for at den med familiens vitende ble flyttet videre. Thærie Bjorbæk har forklart at han en ukes tid før brannen kontrollerte dørene til lageret grundig, og at han ikke så noe tegn til innbrudd. Han antar at steinsamlingen var der da. Lagmannsretten finner det påfallende at Einar og Thærie ikke gikk inn på branntomta og så etter steinsamlingen, eller stusset over at de ikke så den fra utsiden av branntomta. Det er opplyst at den veide omkring 500 kg. Selv etter at trekassene var brent, må den ha hatt et så stort omfang at den skulle vært godt synlig. Einar og Thærie har forklart at de ikke ville gå inn på branntomta før Storebrand hadde foretatt sine undersøkelser. Vitnet Andreas Corneliussen, som oppga å være mineralhandler, har forklart at han den 28/8 - 1995 ble kontaktet av Einar og Thærie for å vurdere restene av samlingen på branntomta. Da han kom dit fant han ikke spor av noen samling. Den 18/9 - 1995 ble steinsamlingen meldt stjålet. Selv om det er påfallende at man ikke savnet steinsamlingen på branntomta før, finner ikke lagmannsretten at det foreligger sterk overvekt av sannsynlighet for at sikrede bevisst ga uriktig opplysning om at steinsamlingen var i båtbua da den brant. Einar og Thærie bør imidlertid bebreides at de ikke så etter samlingen, slik at skademeldingen kunne blitt korrigert. Et av hovedpunktene under bevisførselen har vært om Einar og Thærie høsten 1994, angivelig en langweekend i november, sikret lagerdelen slik de har forklart. Det legges til grunn at lageret før sikringsarbeidet var slik at barn hadde tatt seg ut og inn av det. Vitnet Nilsen har bekreftet det. For lagmannsretten ble det lagt frem en tegning over lagerdelen med angivelse av hvordan dørene ble spikret igjen og/eller låst. En dør mellom rommene inne i lageret var noe enklere sikret. Fra Storebrands side er det for lagmannsretten uttalt at en slik sikring ville fylt kravet i forsikringsvilkårene. Nilsen har i sin forklaring til politiet den 22/11 - 1995 sagt at han en stund før brannen så at Einar og Thærie utførte noe arbeid på bygningen. Han har forklart det samme for lagmannsretten, men kunne ikke tidfeste det. Vitnet Jan Werner Andersen som leide et hus av Anne Bjorbæk, har også forklart at han så Einar og Thærie snekre på båtbua og tror det var like etter november 1994. Hans forklaring er imidlertid vanskelig å bygge på fordi vitneførselen ellers tyder på at han først flyttet til Bjorbæk etter nyttår 1995. Lagmannsretten finner etter bevisførselen å måtte legge til grunn som det mest sannsynlige at Einar og Thærie sikret lagerdelen høsten 1994. Deres forklaring støttes til en viss grad av Nilsens forklaring om at han så at de arbeidet på bygningen. Det er på det rene at et utvendig avtrede og en gang kom med i materialet til skjønnet til tross for at de var revet. Dette synes å være et forhold som først kom opp under ankeforhandlingen, og som Einar og Thærie redegjorde for. Som det fremgår under deres anførsel, har de gjort gjeldende at det skyldtes en forglemmelse, og har pekt på at det også var andre feil i materialet til skjønnet, som gikk i deres disfavør. Det er på det rene at de ga en objektiv uriktig opplysning som kunne føre til høyere erstatning enn sikrede hadde krav på. De er selvsagt å bebreide for denne feilen. Lagmannsretten har likevel, på grunnlag av deres forklaringer slik de i hovedsak fremgår av anførslene, under noen tvil kommet til at den uriktige opplysningen ikke ble gitt bevisst, men skyldtes en forglemmelse. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tilstrekkelig overvekt av sannsynlighet for at Anne, Einar eller Thærie har gitt bevisst uriktige opplysninger som knytter seg til vilkårene for borteforsikring. Det sentrale spørsmålet i den forbindelse er om steinsamlingen og antikvitetene var midlertidig plassert i båtbua, og om de skulle flyttes tilbake til hovedhuset. Einar og Thærie kan høyst bebreides for å hatt mangelfull innsikt i Erling Bjorbæks planer for plasseringen av samlingen, i den grad han hadde noen. Lagmannsretten har etter dette kommet til at verken Anne, Einar eller Thæries handlemåte rammes av §8-1 annet ledd 1. punktum, og at sikrede ikke mister "ethvert erstatningskrav mot selskapet." Storebrands prosessfullmektig har under ankeforhandlingen på spørsmål fra lagmannsretten opplyst at det ikke gjøres gjeldende annet mot forsikringsdekning for båtbua etter byggforsikringen enn innsigelsen etter §8-1. Anne Bjørbæks dødsbo gis etter dette medhold i kravet om forsikringsdekning for båtbua. Kravets størrelse tar lagmannsretten ikke stilling til. Lagmannsretten finner ikke at dødsboet har krav på forsikringsdekning for løsøret i båtbua, fordi vilkårene for borteforsikring, forsikringsvilkårenes punkt 2.2, ikke kan ses å være oppfylt. Som nevnt foran var løsøret i båtbua verken brann- eller tyveriforsikret, og spørsmålet er om løsøret kunne dekkes under hovedhusets forsikring. Det vil falle utenfor borteforsikringen hvis det ikke skulle tilbake til hovedhuset, eller hvis det var overveiende sannsynlig at det ikke skulle tilbake dit. Lagmannsretten finner ikke sannsynliggjort at Erling Bjorbæk hadde planer om at steinsamlingen skulle tilbake til hovedhuset. Etter bevisføringen synes hans tanker mest å ha gått i retning av å få den inn på et museum, og at den ellers skulle oppbevares i båtbua. Steinsamlingen hadde også tidligere, en 10 - 12 år, vært oppbevart utenom hovedhuset. Da Erling døde synes spørsmålet om eventuell disponering av samlingen å ha blitt hengende i luften. Etter bevisførselen antas plasseringen i lageret i båtbua å ha fått en permanens over seg. Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på Anne Bjorbæks forklaring til Storebrands representanter Terje Aas og Steinar Christiansen. Den 3/5 - 1996 uttaler hun til Aas at det ikke var meningen at samlingen skulle flyttes tilbake til huset. I forklaringen til Christiansen uttalte hun at det var en permanent flytting, og at det var mannens mening å få til noe i båtbua. Einar og Thærie har anført at hennes mening ikke er kommet riktig frem i protokollasjonen. Lagmannsretten finner imidlertid å måtte legge den til grunn. De andre gjenstandene i båtbua anses også å ha vært lagret i båtbua på en slik måte at det ikke var hensikten å flytte dem til hovedhuset. Lagmannsretten finner derfor at boet heller ikke har krav på forsikringserstatning for disse tingene. Storebrand blir etter dette å frifinne for punkt 2 i påstanden fra Anne Bjorbæks dødsbo. Anken har delvis ført frem og hver av partene bør bære sine saksomkostninger for lagmannsretten og herredsretten etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. hovedregelen i §174 første ledd, som det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra. Dommen er enstemmig. Domsslutnig: 1. Storebrand Skadeforsikring AS plikter å betale til Anne Bjorbæk - hennes dødsbo - brannforsikringserstatning for bygning. 2. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes for å betale innboerstatning til Anne Bjorbæk - hennes dødsbo - etter brann og tyveri. 3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsrett og herredsrett. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
