Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av gave på kr 400000,-. Som grunnlag for kravet anføres ugyldighet idet giveren - Ruth Bærheim - ikke var klar over rekkevidden av sin disposisjon som følge av at hun led av en alvorlig sinnslidelse - senil demens, som er en organisk svikt i hjernen. Sakens bakgrunn er i korthet følgende: Ruth Bærheim var på gavetidspunktet, nettopp fylt 84 år. Hun hadde tidligere testamentert det alt vesentlige av hva hun ville etterlate seg til menigheten Smiths Venner som hun hadde vært med i siden før 1940. Formuen utgjorde ca kr 800000. Arne Vigulf Aas som også lenge hadde vært aktivt med i Smiths Venner, og som hun kjente godt, var et av testamentvitnene. Ruth Bærheim hadde i begynnelsen av mai 1995 flyttet inn på Maribu sykehjem i Tønsberg fordi hun i lengre tid hadde hatt vanskelig for å klare seg selv. På bakgrunn av legeerklæring fra lege Morten Bastø om at "hun ikke er istand til å ta vare på seg selv eller sin økonomi", fikk hun noen dager etter innflyttingen, oppnevnt hjelpeverge av Tønsberg Overformynderi. Det var Arne Vigulf Aas som ble oppnevnt som hjelpeverge. Den aktuelle gaven på kr 400.000 ble tatt ut av Postbanken 02.10.95 av nevøen Tore Steen Nilsen. Kr. 150.000 ble overført til hans egen konto og kr 250.000 ble overført til kontoen til hans mor Tordis Steen Nilsen som var søster av Ruth Bærheim. Etter at Tønsberg Overformynderi ved advokat Peter Bjørnskau, forgjeves hadde forsøkt å få pengene tilbakebetalt, tok hjelpevergen ut stevning 18.12.95 til Holmestrand herredsrett med krav om at Tore Steen Nilsen skulle tilbakebetale beløpet - kr 400000. Saksøkte Steen Nilsen nedla påstand om at saken måtte avvises under henvisning til at hjelpevergen var inhabil. Holmestrand herredsrett avsa 15.05.96 avvisningskjennelse og ga Steen Nilsen medhold i at Aas som hjelpeverge var inhabil til å reise søksmål i en slik sak på vegne av Ruth Bærheim. Overlege Erling Saltvedt var imidlertid, før kjennelsen ble avsagt, oppnevnt som settehjelpeverge, men herredsretten fant at dette ikke reparerte mangelen. Kjennelsen ble påkjært til Agder lagmannsrett som kom til det motsatte resultat idet retten fant at mangelen måtte anses reparert ved oppnevnelsen av settehjelpevergen. Lagmannsrettens kjennelse av 11.07.96 bestemte at saksomkostningsspørsmålet skulle utsettes - i medhold av tvistemålsloven §179, første ledd, 3. punktum - til det forelå dom eller kjennelse som avgjorde saken. Kravet om tilbakebetaling av gaven, ble så realitetsbehandlet av Holmestrand herredsrett som 16.12.96 avsa dom med slik slutning: "I. De saksøkte frifinnes. II. Tore Steen Nilsen dømmes til innen 2 - to - uker å betale til Ruth Bærheim v/hjelpeverge Arne Vigulf Aas saksomkostninger med kr 12000,- tolv tusen - ." Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og rettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen. Ruth Bærheim har ved settehjelpeverge Erling Saltvedt anket herredsrettens dom - 17.01.97 - til Agder lagmannsrett p.g.a. feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankemotpartene Tore og Tordis Steen Nilsen har imøtegått anken og anført at ankende parts prosessfullmektig ikke hadde prosessfullmakt til å anke herredsrettens dom. Ankemotpartene nedla først prinsipalt påstand om avvisning, men trakk denne påstand under ankeforhandlingen og anførte at lagmannsretten måtte ta stilling til avvisningsspørsmålet ex officio. Ankemotpartenes påstand for lagmannsretten er således at herredsrettens dom stadfestes slik som nevnt nedenfor. Ankeforhandlingene ble holdt i Tønsberg 27. og 28. mai 1997. For ankende part møtte h.r.adv. Sven Haraldsen med fullmakt fra settehjelpevergen Saltvedt til "å foreta de prosesshandlinger han finner nødvendige". Saltvedt selv var forhindret fra å være tilstede grunnet utenlandsopphold. Ankemotparten Tore Steen Nilsen møtte med advokat Anne Cathrine Vogt og avga partsforklaring. Pensjonert overlege, psykiater Oddvar Bastø som var til stede under forhandlingene frem til prosedyreinnleggene, avga forklaring som privat sakkyndig vitne. Forøvrig avga 12 vitner forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken sto i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Ankende part har i det vesentlige anført : Det avgjørende for gavetransaksjonens gyldighet er om Ruth Bærheim hadde den fulle forståelse av konskvensene av det gavebrev hun skrev. Det hadde hun ikke. Sykdomsbildet og forhistorien til at pengene ble overført, viser at hun manglet evnen til å forstå hva hun gjorde. Seniliteten var årsaken til at hun - etter aktivt påtrykk fra nevøen - ga bort halvparten av sin formue. Det anføres at en rekke forhold viser at den langtkomne seniliteten preget gavetransaksjonen: Fremlagt legeerklæring bekrefter at Bærheims senil demens var langt fremskredet våren 1995, og at hun ikke var istand til å ta vare på seg selv og sin økonomi. Som resultat fikk hun oppnevnt hjelpeverge kort tid etter innleggelsen på Maribu Sykehjem i mai samme år. Det er ikke bestridt at Bærheims familieforhold til sin søster og nevø var usedvanlig nært og godt. Det er heller ingen tvil om at hun var helt klar og mentalt frisk da hun i 1986 satte opp sitt testament. Men til tross for det nære familie- og vennskapsforholdet, bestemte hun da, i likhet med et tidligere testamente fra 1976, at hennes formue skulle tilfalle den kristne venneflokk som hun tilhørte, Smiths Venner. Det er ikke noe som tyder på at forholdet til nevøen Tore og til søsteren Tordis Steen Nilsen styrket seg ytterligere etter 1986. Det var allerede så godt som det kunne være. Likvel ble de nære slektningene ikke betenkt i testamentet. Flere vitner som kjente Ruth Bærheim godt har bekreftet at hun de siste 6 - 7 år ble sløvere og sløvere. I de siste årene før hun flyttet til Maribu, hadde hun vanskelig for å holde orden på timeavtaler, og kunne ikke klare de enkleste banktransaksjoner. Hun hadde ikke alltid begrep om klokkeslett og det hendte at hun kontaktet naboer på nattetider for å få hjelp til småting. Det forekom både forut for og etter flyttingen til Maribu at hun trodde at hun var i fullt arbeide som sykepleier på sin gamle arbeidsplass, Vestfold Sentralsykehus. Noen dager før gaven ble gitt, onsdag 27.09.95, fylte Ruth Bærheim 84 år. Denne dagen hadde hun flere besøk, men husket ikke at hun hadde fødselsdag og kort tid etter besøkene hadde hun glemt hvem som besøkte henne. Ruth Bærheim hadde før hun flyttet inn på Maribu ved en anledning avslått et forslag fra Arne Vigulf Aas om å gi Tore og Tordis Steen Nilsen kr 30.000 hver. Men da hun lørdag 30.09.95 fikk besøk av Tore Steen Nilsen som satte opp en oversikt over hennes formue og foreslo teksten til et gavebrev på kr 400000, hadde hun tilsynelatende ingen motforestillinger. Etter at gavebrevet var skrevet, tok han med seg sin tante hjem hvor hun noe senere fylte ut uttakstalongen til Postbanken. Om mandagen 02.10.95, før tanten ble kjørt tilbake til sykehjemmet, kjørte nevøen henne til et ektepar i nabolaget som familien kjente godt og som på forespørsel påtegnet gavebrevet som vitner. Dette skjedde etter at Ruth Bærheim hadde undertegnet på nytt i vitnenes nærvær. Deretter gikk turen til et lokalt postkontor hvor Tore Steen Nilsen var kjent, han gikk inn på postkontoret og sørget for at pengene ble overført til egen og morens konto. Det anføres videre at det i månedene forut for gaven ikke foreligger et eneste bevis for at Ruth Bærheim har gitt uttrykk for en eneste selvstendig, fornuftig mening eller tanke. Hverken før eller etter gaven ble gitt, har Ruth Bærheim kommet med noen uttalelser til andre enn Tore Steen Nilsen om at hun ville gi, eller hadde gitt bort, penger. På en senere forespørsel fra lege og hjelpeverge husket hun ikke noe om det. I et fremlagt lydbåndopptak fra januar 1996 går det frem at hun ikke vil snakke om pengene som hun skal ha gitt bort. Det anføres derfor at både forhistorien og den sakkyndiges forklaring av sykdomsbildet viser at Ruth Bærheim hverken var klar over innholdet eller konsekvensene av sin gavedisposisjon. Denne kom istand på grunn av Tore Steen Nilsens aktive virksomhet for å få overført beløpet så fort som mulig. Han unnlot å underrette hjelpeverge, han hadde ikke tid til å få gaven bevitnet av ansvarlig personell på sykehjemmet og han benyttet et postkontor hvor han var godt kjent og hvor det ikke var sannsynlig at ubehagelige spørsmål ble stilt. På bakgrunn av testamentet som var skrevet på et tidspunkt da testator var helt klar, samt det nære forholdet til Smiths Venner, må det antas at det var kombinasjonen av Ruth Bærheims sinnslidelse og det aktive påtrykket fra nevøen som muliggjorde den usedvanlige gaven på kr 400000. En person under vergemål kan inngå avtaler uten medvirkning av hjelpeverge, men disse er bare gyldige dersom avtalen ikke er foranlediget av sinnslidelsen. Men alt tyder på at den helt usedvanlig store gaven var influert av Ruth Bærheims fremskredne senilitet. Under disse omstendigheter må ankemotpartene ha bevisbyrden for at gaven ikke var influert av Ruth Bærheims sinnslidelse. På bakgrunn av rettspraksis må den da anses som ugyldig. Jfr. [[Rt-1904-749]] flg. og RG-1994-300 flg. Ankende part, Ruth Bærheim v/settehjelpeverge Erling Saltvedt har etter dette nedlagt slik påstand: "Prinsipalt: Tore Steen Nilsen dømmes til å tilbakebetale til Ruth Bærheim v/Arne Vigulf Aas Kr. 400000,- Subsidiært: Tore Steen Nilsen dømmes til å tilbakebetale Kr.150000,- og Tordis Steen Nilsen til å tilbakebetale kr 250000,- til Ruth Bærheim. I begge tilfeller: I tillegg til beløpene kommer påløpte renter samt saksomkostninger for lagmannsretten." Ankemotpartene, Tore og Tordis Steen Nilsen har i det vesentlige gjort gjeldende: Lagmannsretten må for det første ex officio ta stilling til om anken oppfyller kravene til riktig anke. Ankemotparten hadde i januar/februar 1997 flere ganger telefonisk kontakt med Ruth Bærheims settehjelpeverge, overlege Erling Saltvedt som i telefonsamtalene ga klart uttrykk for at herredsrettens dom ikke skulle ankes, idet han ikke hadde problemer med å godta dommen. Saltvedt mente at en eventuell påberopelse av feil i dommen ville være "flisespikkeri mellom de rettslige aktører". På denne bakgrunn synes h.r. advokat S. Haraldsens ankeerklæring til Agder lagmannsrett, datert 17. januar, å være fremmet uten gyldig prosessfullmakt. Når det gjelder realiteten i saken, erkjenner ankemotparten, Tore Steen Nilsen at Ruth Bærheim høsten 1995 led av senil demens. Men det bestrides at sykdommen har virket motiverende på gavedisposisjonen. Tvert om er det en rekke forhold som viser at gaven ikke kan ha vært sinnssykt motivert og at det ikke er grunnlag for påstanden om at den er ugyldig. Det er enighet mellom partene om at familieforholdet mellom Ruth Bærheim og søsteren Tordis og nevøen Tore var usedvanlig nært og godt. Det anføres at det er på denne bakgrunn gaven må vurderes. Etter at søsteren ble enke da Tore var bare 9 år gammel, trådte Ruth Bærheim - som selv ikke hadde stiftet familie - hjelpende til. Senere bisto hun sin søster og nevø med råd og dåd - også økonomisk - i mange år. I 1970-årene etterga hun et lån kr 20.000 til søsteren Tordis og siden ga hun nevøen Tore sin motorsykkel og bil da hun følte seg for gammel å bruke kjøretøyene. En annen viktig faktor var at søsteren bodde i barndomshjemmet i Skoger. Ruth Bærheim var følelsesmessig meget sterkt knyttet til barndomshjemmet. Hun var ofte på besøk. Foran allehelgens dag og julehøytiden kom hun alltid hjem og hjalp til med å binde kranser for salg på Drammen torg og hun bisto også søsteren med salget når hun hadde anledning uten noen godtgjørelse. Ankemotpartene anfører også at da hun skrev testamentene i 1976 og 1986 hadde hun ingen anelse om at hun senere skulle komme til en formue på vel kr 800000. Da hun på sykehjemmet fikk en oversikt over formuen av nevøen var det naturlig for henne, som ikke kunne gjøre bruk av pengene selv, å bidra til forbedringer av det utidsmessige barndomshjemmet. Gaven skulle bl.a. gå til innleggelse av toalett og til utbedring av en farlig trapp hvor hun ved besøk hadde falt og slått seg stygt. Lydbåndopptak som er skrevet ut og fremlagt for retten sammenholdt med vitneprov, viser at hun var bekymret over de primitive forholdene i barndomshjemmet og at hun ønsket å bidra økonomisk til utbedringsarbeidene. Det anføres videre at Ruth Bærheim skrev selv gavebrevet og fylte ut uttakskortet til Postbanken. At dette var en bevisst handling viser også det faktum at hun forlangte å skrive et nytt gavebrev da hun ikke var fornøyd med utformingen av det første. Også uttakskortet ble skrevet to ganger. Dertil kommer at flere av vitneprovene viser at forholdet til Smiths Venner etter hvert hadde kjølnet. Økonomisk hadde menigheten de siste år vært i sterk vekst, men med dette hadde også fulgt interne uoverensstemmelser. Statuttene for venneflokken viser usedvanlige kvinnediskriminerende holdninger. I denne sammenheng vises til at hjelpevergen Aas som var et fremtredende medlem av venneflokken, unnlot å konsultere Ruth Bærheim da han gikk rettens vei for å få gaven tilbakebetalt. Det anføres at dette er i strid med vergemålsloven §40 og at det virker spesielt underlig på bakgrunn av at hjelpevergen selv et halvt år tidligere hadde foreslått at Ruth Bærheim skulle gi en gave på kr 30.000 til hver av de to slektningene. Endelig avvises anførselen fra ankende part om at Tore Steen Nilsen la noe utilbørlig press på sin tante. Etter dette har ankemotpartene nedlagt slik påstand: "1. Herredsrettens dom stadfestes 2. Saksomkostningen tilkjennes ankemotpartene for både herredsrett og lagmannsrett." Lagmannsretten vil først ta stilling til om det foreligger lovlig anke. Spørsmålet om settehjelpevergen, overlege Erling Saltvedt ønsket at herredsrettens dom skulle ankes, ville lett kunne ha vært avklart om Saltvedt hadde vært tilgjengelig på telefon under forhandlingene. Det er fremlagt skriftlig prosessfullmakt, datert 29.04.97 fra Saltvedt til h.r. adv. Haraldsen hvor det går klart frem at ankeerklæring ble uttatt 17.01.97 "etter samråd" mellom de to. På forespørsel fra rettens formann under forhandlingene bekreftet h.r. adv. Haraldsen riktigheten av fullmakten. Anken kan da ikke avvises. Lagmannsretten er enstemmig kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse for at gaven ikke er motivert av Ruth Bærheims sinnslidelse. Lagmannsretten vil særlig vise til det spesielt nære familieog vennskapsforhold som hadde utviklet seg mellom henne og ankemotpartene siden Tores far døde. Utad fremsto Ruth Bærheim, Tordis og Tore Steen Nilsen i mange år som en liten familie. Det er etter de vitner som er avhørt, og de øvrige bevis som er ført, ikke tvil om at Bærheim hadde svært sterke bånd til barndomshjemmet og at hun gjerne ville hjelpe til med å gjøre det mere tidsmessig. Etter de opplysninger som er fremkommet, ble Bærheims kontantformue vesentlig forøket etter salget av hennes tidligere leilighet i Tønsberg. Når det gjelder forholdet til testamentet, legger retten vekt på at dette ikke nevner noen spesiell sum. Selv etter gaven ville venneflokken bli sittende igjen med et stort pengebeløp. På denne bakgrunn synes det klart at ikke gaven til de nære slektninger utad fremsto som ufornuftig eller så usedvanlig at den av den grunn skulle rammes av ugyldighet. Høysterett har i dom i [[Rt-1995-1544]] uttalt følgende: "Sinnslidelsen i seg selv kan, avhengig av sykdommens art, gi en viss formodning om at disposisjonen kan være påvirket av sykdommen. En alvorlig sinnslidelse kan få større betydning ved mer sjeldne eller omfattende transaksjoner enn ved de enkle og dagligdagse. Det er en totalvurdering av sykdommen, forholdet omkring avtaleinngåelsen, disposisjonens innhold og etterfølgende forhold som blir avgjørende." Spørsmålet blir da også om Ruth Bærheim forsto rekkevidden av sin disposisjon. Vitneprovet fra det sakkyndige vitne, pensjonert overlege Oddvar Bastø, fremhevet at tilstanden til en person som lider av senil demens kan svinge sterkt, til tider kan man ha klare tanker. Det gikk også frem av hans forklaring at eldre personer som lider av sykdommen, kan "blomstre opp" når de kommer på institusjon og får pleie og godt stell. Når det gjelder Ruth Bærheim kunne man ifølge overlegen reise tvil om hun var istand til å ta alle hensyn med i betraktning da hun traff sin beslutning. Etter en totalvurdering finner lagmannsretten at vitneprovene og de andre fremlagte bevis, gir uttrykk for en konsekvent positiv holdning og vilje fra Ruth Bærheims side til å hjelpe Tore og Tordis Steen Nilsen med å oppgradere barndomshjemmet. Når det gjelder forholdet til Smiths Venner, går det på den annen side frem at hun ikke er bekymret over at hennes bidrag til venneflokken blir redusert. I likhet med herredsretten vil en ikke legge noen avgjørende vekt på at Tore Steen Nilsen i den foreliggende situasjon unnlot å kontakte hjelpevergen før gaven ble overført. Saksomkostninger. Herredsretten fant saken så tvilsom at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd kom til anvendelse slik at hver av partene skulle dekke sine egne omkostninger. Lagmannsretten slutter seg til dette syn, men finner at det også for kjæremålet til lagmannsretten foreligger slike særlige omstendigheter rundt habilitetsspørsmålet at hver av partene bør dekke sine omkostninger i denne forbindelse, jfr. §180. Det legges vekt på at oppnevnelsen av settehjelpevergen først fant sted etter at kjæremålet var begjært og at Steen Nilsen ikke hadde noen mulighet til å ta dette i betraktning da han påsto saken avvist for herredsretten. Tore og Tordis har fått medhold fullt ut i sin sak for lagmannsretten. Hovedregelen i tvistemålsloven §172 kommer da til anvendelse og de må da få dekket sine omkostninger. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes forsåvidt gjelder domsslutningens pkt. I. 2. Hver av partene dekker sine egne omkostninger i forbindelse med herredsrettens dom og kjæremålet til Agder lagmannsrett, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd og §180. 3. Ruth Bærheim ved hjelpeverge Arne Vigulf Aas dømmes til å dekke Tore og Tordis Steen Nilsens saksomkostninger for lagmannsretten med kr 35000,- - trettifemtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
