Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav på oppreisning for ikke-økonomisk skade i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 og krav på erstatning for påløpte og fremtidige utgifter i medhold av skadeserstatningsloven §3-1 som følge av påståtte seksuelle overgrep og/eller fysiske og psykiske overgrep overfor ankemotpartene. Sakens bakgrunn er i korthet denne: Den ankende part, A, giftet seg 11. august 1979 med D, og de fikk 21. januar 1980 sønnen B. Den 29. september 1983 ble datteren C født. Det oppsto etterhvert problemer i ekteskapet, og D flyttet 29. mars 1994 med barna til - - - krisesenter i X. Den 24. april samme år ble det avholdt meklingsmøte mellom partene som resulterte i at de inngikk avtale om at de skulle ha felles foreldreansvar for barna, at D skulle ha den daglige omsorgen og at A skulle ha vanlig samværsrett. Barna motsatte seg imidlertid, etter det opplyste, å ha samvær med faren. B skal ha reagert med raseriutbrudd og ukontrollert adferd. A har ikke hatt samvær med barna siden de flyttet ut fra hjemmet. Vel en måned etter utflyttingen skal C i en samtale med Bente Bolstad ved - - - støttesenter for incestofre ha antydet at hun hadde vært utsatt for blant annet seksuelle overgrep fra sin far. B antydet også dette. Den 31. mai 1994 innleverte D en politianmeldelse på A for overgrep mot seg selv og mot barna. Den 8. mars 1995 ble saken mot A henlagt av Statsadvokatene i Vestfold og Telemark på grunn av "bevisets stilling". Etter klage fastholdt Riksadvokaten henleggelsen. B og C v/verge D med advokat Arild H. Moen som prosessfullmektig reiste søksmål mot A ved stevning av 10. mai 1996 til Holmestrand herredsrett, med påstand om oppreisning og erstatning for påløpte og fremtidige utgifter. A innga tilsvar av 30. mai 1996 og påsto seg frifunnet. Holmestrand herredsrett avsa 17. januar 1997 dom i saken med slik domsslutning: "1. A dømmes til å betale kr 50000,- - kronerfemtitusen 00/100 - som oppreisning for ikke-økonomisk skade til B. 2. A dømmes til å betale kr 32547,- - kronertrettitotusenfemhundreogførtisyv 00/100 til B til dekning av påløpte utgifter. 3. A dømmes til å betale kr 40000,- - kronerførtitusen 00/100 til B til dekning av fremtidige utgifter i forbindelse med behandlingen av skader. 4. A dømmes til å betale kr 50000,- - kronerfemtitusen 00/100 - som oppreisning for ikke-økonomisk skade til C. 5. A dømmes til å betale kr 21573,- - kronertjueentusenfemhundreogsyttitre 00/100 - til C til dekning av påløpte utgifter. 6. A dømmes til å betale kr 35000,- - kronertrettifemtusen 00/100 - til C til dekning av fremtidige utgifter til behandling for de skader hun er påført. Beløpene i post 1 - 6 forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. 7. Saksomkostninger tilkjennes ikke." De nærmere faktiske omstendigheter i saken, partenes anførsler for herredsretten og begrunnelsen for resultatet fremgår av herredsrettens dom. A med advokat Øivind Elseth som prosessfullmektig har 21. mars 1997 anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. B og C v/verge D har med advokat Arild H. Moen som prosessfullmektig tatt til motmæle i anketilsvar av 14. april 1997. Ankeforhandling fant sted i Tønsberg fra 17. til 24. februar 1998. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. B og C møtte og avga forklaringer. Det ble avhørt 12 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. A har i det vesentlige gjort gjeldende: Etter bevisførselen, slik den har fremstått for lagmannsretten, kan det ikke legges til grunn at A har gjort seg skyldig i seksuelle og/eller fysiske og psykiske overgrep mot barna. Det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn et faktum som er belastende for den det gjelder, jfr. avgjørelsen inntatt i [[Rt-1996-864]]. En slik sannsynlighetsovervekt foreligger ikke her. Den omfattende bevisførsel viser tvert imot at det har foregått påvirkning, slik at barna har en oppfatning av at de forteller sannheten. Den objektive sannheten er imidlertid en helt annen. Det gjøres ikke gjeldende at noen har fortalt barna hva de skulle si. Påvirkningen ligger på et helt annet plan. Før barna flyttet fra hjemmet sammen med moren hadde de og moren hatt hyppig kontakt med behandlingsapparatet. Dette gjelder blant annet Ds konsultasjoner hos dr. Svaland, barnas konsultasjoner på Y helse- og sosialkontor, undersøkelser av C på grunn av hofteskaden og Bs innleggelse på sykehus i desember 1991. Ikke på noe tidspunkt viser disse undersøkelser at seksuelle overgrep skal ha funnet sted. Tvert imot ble C av helsesøster beskrevet som en frisk og normalt fungerende pike. Ved Bs sykehusinnleggelse desember 1991 ble anus eksplorert uten anmerkninger, og dette på et tidspunkt hvor B i ettertid har fortalt om overgrep fra faren. Det er først etter at barna hadde bodd på krisesenteret i ca en måned at de første antydninger om seksuelle overgrep kom frem. I denne kritiske fasen traff de en rekke personer, "hjelpere", som de har hatt samtaler med. Det dreier seg om de ansatte på krisesenteret, Bente Bolstad på - - -senteret, politiet, advokaten, barnevernet, dr. Korsmo og terapeutene. De snakket også med andre barn og voksne, som oppholdt seg på krisesenteret. Det er nærliggende å tro at de har samtalt om det de har opplevd. Alle disse personer kan ha hatt en større eller mindre innflytelse på hva barna i dag forklarer. Det er en stor svakhet at det ikke er notoritet over det som har foregått, det lages ikke referat fra samtalene med "hjelperne". Det er ingen som overvåker spørsmålstillingen, og det er betenkelig, fordi man gjennom denne kan legge ordet i munnen på barna. Det har vært en stor mulighet for påvirkning, og det gjøres gjeldende at det har funnet sted slik påvirkning. Det har også betydning at barna har blitt påvirket av Ds egne problemer i forhold til A. Hun snakket åpent om det til barna, da de oppholdt seg på krisesenteret, og det er ikke uvanlig at barna blir trukket med i slike konfliktsituasjoner. D har dessuten en stor evne til å manipulere, noe som særlig kom frem i dr. Svalands vitneprov. Da første dommeravhør av barna fant sted 14. juni 1994, hadde de oppholdt seg på krisesenteret siden 29. mars 1994 og vært utsatt for utspørring uten notoritet. Dette svekker bevisverdien av dommeravhørene. Dessuten er det en svakhet at Bente Bolstad var til stede ved dommeravhørene. Det foreligger også indikasjoner på at noen har snakket med barna om hva de skulle forklare seg om i dommeravhørene. Det er dessuten stillt ledende spørsmål, og svarene, barna har gitt, er blitt gjentatt før neste spørsmål, noe som kan ha en suggererende effekt. Det svekker også dommeravhørene at barna hadde "huskelapper" med seg til avhørene. Det er likheter i innholdet i brevene, som viser at barna har snakket sammen om dette. Uttalelsene fra barnas terapeuter er beheftet med den svakheten at disse er behandlere, og som sådanne ikke opptatt av å få frem hva som virkelig har hendt. Dessuten har også de kommet inn på et tidspunkt, hvor det allerede har foregått påvirkning fra aktørene på og rundt krisesenteret. Isdal forklarte at det var vanskelig å få B til å snakke, noe som også kom frem her i lagmannsretten, hvor han ga uttrykk for at han husket så lite. Det må også legges vekt på Sjøgrens skriftlige uttalelse og konklusjon samt hennes forklaring for lagmannsretten. Hennes vurdering er foretatt på bakgrunn av anerkjente teorier om barneavhør, og hun har konkludert entydig med at barna ikke forklarer den objektive sannhet. Det er også vist til Bølvikens artikel i Lov & Rett 1966 193. Endelig vises det til Drolsums psykiatriske undersøkelse av A, hvor det ble konkludert med at A ikke er en "grovt avvikende person". Drolsum hadde innhentet relevante komparentopplysninger, blant annet ved at han hadde hatt samtaler med foreldrene til D. Flere vitner som har forklart seg for lagmannsretten om A har gitt ham et godt skussmål. A har lagt ned slik påstand: "1. A frifinnes. 2. A tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett." B og C har i det vesentlige gjort gjeldende: Det er enighet om at det kreves sterk sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at de påståtte overgrep er begått, jfr. [[Rt-1996-864]]. Det er også enighet om at barna er skadet og at de har behov for behandling i tiden fremover. Det gjøres gjeldende at det er ført tilstrekkelig bevis for at årsaken til barnas skader er at de har vært utsatt for seksuelle og/eller fysiske og psykiske overgrep fra As side. Det er tilstrekkelig for å tilkjenne erstatning at det finnes bevist at faren har utsatt barna for et av disse forhold, og at dette har ført til de skader de har. Det avvises at barna har blitt utsatt for suggestion, bevisst eller ubevisst, fra moren eller andre. Det er i tidsrommet mellom 11. og 20. mai 1994 at de første antydninger om seksuelle overgrep kom frem. Første dommeravhør ble foretatt 14. juni, det vil si ca 3 uker etter. Det er all for kort tid til at barna kan ha tatt dette inn over seg. Det vises også til at det nå har gått nesten fire år, hvor barna har holdt fast på den samme forklaring om overgrepene. Dette må ses på bakgrunn av hva de har vært igjennom, nemlig undersøkelser, avhør, terapi etc. Barnas terapeuter og den sakkyndige i omsorgssaken, Siljeholm, avviser ikke på generelt grunnlag at slik påvirkning kan finne sted, men de avviser at det har skjedd i denne saken. Barna har forklart seg troverdig både i dommeravhørene og i retten. Barnas terapeuter har poengtert at de er behandlere og ikke sakkyndige. Men de har begge gitt uttrykk for at man ikke er tjent med som pasient å slippe unna med en løgn. Dette vil føre til at behandlingen ikke blir vellykket. Det vises også til Isdals forklaring om at han anser det svært sannsynlig at B har blitt utsatt for overgrep, og Kaalds forklaring om at han er helt sikker på at C har blitt utsatt for overgrep fra farens side. Sjøgrens arbeid kan det ikke legges vekt på. Hun har skrevet sin uttalelse, som er på 55 sider, i løpet av 5 - 6 dager, kun basert på lesing av dokumenter i saken. Hun har ikke snakket med noen av de impliserte personer, men hun var til stede under barnas forklaringer for herredsretten. Hennes uttalelse blir for teoretisk til at den kan ha noen verdi i denne konkrete saken. Hva angår oppreisnings- erstatningsbeløpene er ankemotpartene enige i herredsrettens utmåling. B og C har lagt ned slik påstand: "1. Herredsrettens dom pkt. 1 - 6 stadfestes. 2. A dømmes til å betale sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige, for herreds- og lagmannsrett." Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Det alminnelige beviskrav i erstatningsretten er sannsynlighetsovervekt. I en sak av denne karakter, hvor faktum er belastende og kan tenkes å få alvorlige konsekvenser for den ankende parts moralske omdømme, må det stilles strengere krav til beviset for at retten kan legge til grunn at de påståtte overgrep er begått. Det kreves en klar sannsynlighetsovervekt, jfr. [[Rt-1996-864]]. Som herredsretten, legger også lagmannsretten til grunn at begge barna har psykiske skader, og at skadenes omfang nødvendiggjør fortsatt terapeutisk behandling i årene fremover. Partene synes også å være enige om dette. Uenigheten betår i hva som er årsaken til skadene. Det foreligger ikke objektive, konstaterbare bevis for overgrep i form av medisinske funn eller annet, noe som ikke er uvanlig i saker av denne karakter. Av sentral betydning for lagmannsretten blir derfor barnas forklaringer direkte for lagmannsretten og dommeravhør av barna, som for lagmannsretten er fremlagt som utskrifter av lydbånd. Det har i tillegg vært en omfattende vitneførsel som lagmannsretten vil komme inn på etterhvert. Det er foretatt to dommeravhør av barna, det første den 14. juni 1994, og det andre den 27. oktober 1994. Selv om man ikke helt har unngått å stille ledende spørsmål til barna, er det lagmannsrettens vurdering at dette ikke har skjedd i en slik utstrekning at det svekker dommeravhørenes verdi som bevis. Under sin forklaring for lagmannsretten sa sorenskriver Gjone at han hadde grepet inn overfor etterforskeren, som foretok avhørene, da han fant at hun stilte noe ledende spørsmål. Etter lagmannsrettens vurdering virker forklaringene troverdige. Begge dommere som hadde ansvaret for dommeravhørene har også beskrevet barna som troverdige. I sin forklaring for lagmannsretten bekreftet sorenskriver Gjone dette og sa at han absolutt ikke hadde følelsen av at barna hadde en tillært historie. Han hadde også bedt barna legge vekk sine "huskelapper" i første omgang. Det er anført fra As side, at det er en svakhet ved dommeravhørene at de kom så lang tid etter at beskyldningene om seksuelle overgrep kom frem, og at Bente Bolstad fra - - -senteret var til stede ved avhørene. Lagmannsretten kan ikke se at det gikk uforholdsmessig lang tid fra de første antydninger om seksuelle overgrep kom frem på et tidspunkt mellom 11. og 20. mai til avhørene ble foretatt. Under alle omstendigheter finner lagmannsretten ikke at den tiden som har gått svekker bevisverdien av avhørene. Lagmannsretten finner heller ikke at avhørsteknikken for øvrig svekker verdien av dommeravhørene. Heller ikke finnes det holdepunkter for å anta at Bente Bolstads tilstedeværelse har hatt noen innflytelse på barnas forklaringer. Begge barna har avgitt forklaringer direkte for lagmannsretten. B virket svært forknytt og hadde vanskelig for å forklare seg, uten at det ble stilt spørsmål til ham. Han hadde jo forklart det før, som han sa. Etterhvert gikk det noe lettere, og det kom frem at han fastholdt det han tidligere hadde forklart om overgrepene. Også C virket nedtrykt og gråt når hun forklarte seg. Hun fastholdt sine beskyldninger om overgrepene fra farens side, og fortalte detaljert om det som hadde foregått. Lagmannsretten vurderer deres forklaringer som troverdige. Det forhold at barna viste så sterke reaksjoner, da moren fortalte dem om avtalen hun hadde inngått med faren, og at de skulle på første besøk til faren straks etter, taler etter lagmannsrettens vurdering, også for at overgrep har funnet sted. Det samme gjelder det forhold at barna i snart fire år har holdt fast ved den samme forklaring. A har gjort gjeldende, at dersom overgrep hadde funnet sted, ville moren ha skjønt det og reagert langt tidligere. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det er tvert imot vanlig i slike saker at moren ikke skjønner hva som foregår, og at barna ikke forteller noe til sin mor. Det er også vanlig at familiemedlemmer ikke skjønner noenting. Det er således ikke noe som er spesielt for denne saken at flere familiemedlemmer i lagmannsretten har gitt A et godt skussmål. Seksjonsoverlege Drolsums psykiatriske undersøkelse var fremlagt for lagmannsretten. Han konkluderte med at A ikke er en grovt avvikende person, og at Ds beskrivelser ikke kan være riktige. Drolsum avgikk ved døden før lagmannsrettens behandling av saken. Det fremgår imidlertid av herredsrettens dom at Drolsum under sin forklaring i herredsretten verken kunne bestride eller bekrefte at A hadde slike personlighetssider som gjorde ham i stand til å foreta de overgrep barna har beskrevet. Etter lagmannsrettens vurdering svekkes Drolsums erklæring noe ved at han ikke har hatt samtaler med barna, og at han kun har innhentet komparentopplysninger fra personer som er oppgitt av A. A har gjort gjeldende at barna er manipulert til å forklare seg slik de gjør. Påvirkningen skal ha skjedd ubevisst og på en slik måte at barna tror de forteller sannheten. Lagmannsretten finner ingen holdepunkter for at så er tilfellet. Som herredsretten, legger også lagmannsretten til grunn at D ikke hadde noe kjennskap til seksuelle overgrep den 22. april 1994 da hun inngikk avtalen med A om daglig omsorg og samværsrett. Kort tid etter kom de første antydninger om seksuelle overgrep. Det er ikke noe i bevisføringen som underbygger at det på dette tidspunkt har foregått manipulering fra morens eller "hjelpernes" side. Tvert imot styrker det troverdigheten av barnas forklaringer at de reagerte kraftig på at de skulle ha samvær med faren og at de første antydninger om seksuelle overgrep kom kort tid etter. Lagmannsretten kan heller ikke se at innholdet i barnas senere forklaringer, herunder brevskrivningen, skyldes manipulering. Lagmannsretten viser også til forklaringen fra barnas terapeuter, Isdahl og Kaald. De hadde på tidspunktet for ankeforhandlingen hatt henholdsvis 52 og 72 samtaletimer med hvert sitt barn. De var begge overbeviste om at barna fortalte sannheten vedrørende overgrepene. Disse uttalelsene må bevismessig ses i lys av terapeutenes behandlingsoppgave. Begge terapeuter forklarte imidlertid at man som pasient ikke er tjent med å slippe unna med en løgn, fordi behandlingen da ikke blir vellykket. Isdal uttalte at dersom B hadde vært manipulert, ville man sett en historie hvor fars vold til stadighet forandret seg, eller man ville sett en gutt som fikk større og større psykiske problemer. I realiteten er B nå en mye tryggere gutt enn da han hadde de første samtalene med ham. Psykolog Siljeholm, som var sakkyndig i forbindelse med omsorgssaken, har i bevisopptak for lagmannsretten uttalt at hun ikke tror moren har påvirket barna. Siljeholm hadde stilt mange kontrollspørsmål og prøvd om dette var tilfellet, men fant ingen grunn til ikke å stole på mor og barn. Siljeholms uttalelse må vurderes på bakgrunn av hennes begrensede mandat i omsorgssaken, men lagmannsretten finner den ikke uten betydning i denne saken. Lagmannsretten finner heller ikke at uttalelsen fra vitnet Hellblom Sjøgren svekker troverdigheten av barnas forklaringer i dommeravhør, til terapeutene og direkte for lagmannsretten. Hennes uttalelse bærer preg av at hun har basert den utelukkende på gjennomlesning av dokumentene i saken og ikke har hatt samtaler med noen av de impliserte personer. Hun har uttalt seg om forhold som lagmannsretten finner generelt har vekt ved vurderingen av barns forklaringer i denne type saker, men i forhold til disse to barna er hennes hypoteser om påvirkning ikke underbygget av det øvrige bevismateriale. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av bevisførselen at det er en klar sannsynlighetsovervekt for at A har begått seksuelle og fysiske overgrep overfor B og C. For Bs vedkommende finner lagmannsretten det således bevist at A gjentatte ganger har befølt anus og ved en anledning ført et romtermometer inn i anus. For Cs vedkommende finnes det bevist at A gjentatte ganger har slikket henne flere steder på kroppen, herunder også på kjønnsorganet, og at han gjentatte ganger har befølt henne på og ført en finger inn i kjønnsorganet og anus samt gnidd sin penis mot hennes kjønnsorgan. For begge barnas vedkommende finnes det bevist at A gjentatte ganger har trukket dem hardt i armen og lugget dem. Lagmannsretten finner at overgrepene har påført barna skader. Når det gjelder psykisk overgrep finner lagmannsretten det sannsynlig at dette har forekommet, men finner at bevisene i denne sammenheng ikke tilfredstiller kravet om klar sannsynlighetsovervekt. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det grunnlag for å tilkjenne B og C oppreisning og erstatning etter skadeserstatningsloven §3-5 og §3-1. Hva angår utmålingen av oppreisningskravene og erstatningskravene er lagmannsretten enig med herredsretten og tiltrer begrunnelsen, idet den er dekkende for lagmannsrettens vurdering. Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i saksomkostningsavgjørelsen. Anken har ikke ført frem, og i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, bør A betale B og C saksomkostninger for lagmannsretten. B og C v/verge D er meddelt fri sakførsel. Det skal betales egenandel, og saksomkostninger tilkjennes etter oppgaven med kr 70.974 til det offentlige og kr 23.958 til B og C v/verge D. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom å betale 70.974 - syttitusennihundreogsyttifire - kroner til det offentlige og 23.958 - tjuetretusennihundreogfemtiåtte -kroner til B og C v/verge D. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
