Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder erstatningskrav mot sykehuseier for fødselsskade. A ble født på Vestfold sentralsykehus i Tønsberg *.*.1993. Han viste seg å være varig hjerneskadet med diagnosen cerebral parese og er i dag heldøgnspasient. Det ble ved stevning 9. april 1996 reist søksmål ved Tønsberg byrett mot Vestfold fylkeskommune med påstand om erstatning begrenset oppad til 12 millioner kroner. I stevningen er bare A oppgitt som part. Under hovedforhandlingen ble partsangivelsen endret til også å omfatte hans foreldre, B og C. For byretten ble overlege, professor Pål Øian oppnevnt som sakkyndig. Under saksforberedelsen ble det besluttet at saken skulle deles, slik at retten først skulle ta stilling til om det forelå erstatningansvar for fylkeskommunen, jf. tvistemåsloven §151 annet ledd. Byretten avsa 14. april 1998 dom i saken med slik domsslutning: «1. Vestfold fylkeskommune frifinnes. 2. A og B og C dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Vestfold fylkeskommune med kr 76.505,- - syttisekstusen-femhundreogfem - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.» Byretten bygget sitt resultat på at det ikke forelå indikasjoner for at sykehusets personale skulle handlet annerledes enn de gjorde. Forøvrig har byretten bl.a bemerket at ifølge den sakkyndige har nyere forskning indikert at bortimot 90 % av alle cerebral parese-tilfellene har andre årsaker enn skader påført under selve fødselen. Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av domspremissene. A/B/C har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Som et supplerende og nytt grunnlag ble anført at A hadde vært utsatt for feilmedisineringer i 1996 og 1997. Professor Øian ble oppnevnt som sakkyndig også for lagmannsretten. Videre er som ny sakkyndig oppnevnt overlege, professor Jens Bernhard Grøgaard. Han har i sin erklæring særlig uttalt seg om skaden kan ha inntrådt før fødselen og om betydningen av de senere feilmedisineringer. Saksforberedelsen for lagmannsretten er blitt forsinket på grunn av vanskeligheter med å få oppnevnt en ny sakkyndig ved siden av professor Øian. Den sakkyndige som først var engasjert, ble fritatt for vervet og professor Grøgaard ble deretter oppnevnt. Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 29. - 31. august 2000. B og C møtte sammen med de ankende parters prosessfullmektig og ga forklaring. Fylkeskommunen var, foruten ved sin prosessfullmektig, representert av avdelingsoverlege Knut Urdal. Han ga forklaring. Det ble avhørt tre vitner, som alle hadde gitt forklaring også for byretten. De to sakkyndige møtte og forklarte seg. På grunnlag av professor Grøgaards erklæring er partene enige om at det kan legges til grunn at skaden skjedde under fødselen og at de man kan se bort fra de senere feilmedisineringer. A/B/C anførsler kan sammenfattes slik: Det rettslige grunnlag for ansvar er skadeserstatningsloven §2-1, bestemmelsen om det såkalte husbondansvar. Dette ansvar rammer såvel systemfeil, f.eks mangelfulle rutiner, og feil som sykehusets ansatte har gjort under behandlingen av den fødende. Ansvaret omfatter også såkalte anonyme feil, og det avgjørende er summen og totalvirkningen av de feil som måtte være gjort. Normkravene kan settes med utgangspunkt i legeloven §25 og §43, jordmorloven §3 og §7, helsetilsynsloven §3, sykehusloven §18a og journalforskriftene §6, §7 og §9. Det foreligger en rekke dokumentasjonsfeil, særlig ved jordmorens føring av fødselspartogrammet, som får betydning for bevisvurderingen og som endrer utgangspunktet om at det er skadelidte som har bevisbyrden for at skadevolderen har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Det er ikke notert at det ble foretatt en ny CTG etter at jordmor D kom på vakt kl. 8.00, og strimmelsen fra denne er ikke oppbevart. Det er ikke notert at det var en legevisitt ca kl. 9.45. Heller ikke er notert at man undersøkte fosterlyden etter at fostervannet ble tatt kl. 10.30. Det er ikke grunn til å tvile på at moren trykket fra ca kl. 11.30. Det er ikke notert noe om dette, eventuelt at hun ble frarådet å gjøre dette. Det fremgår ikke av partogrammet at en annen jordmor ble tilkalt for konsultasjon, at det ble ringt etter lege, at mor ca kl. 13.15 ba om at det måtte sørges for å få barnet ut. Det er markert aktiv trykking fra ca kl. 13.40. Dette stemmer dårlig med notatet om at lege ble tilkalt allerede kl. 14.10 ettersom det vanligvis går en time før lege budsendes. Det foreligger motstridende forklaringer om legen foretok nærmere undersøkelser omkring kl. 14.10, og partogrammet gir ingen opplysninger om dette. Det er ikke notert at det ble foretatt overtrykk og oksygentilførsel til mor ved forløsningen. Det er også avvik mellom fosterlydnoteringene på partogrammet og det som fremgår av journaler fra fødselslege og barnelege. Det gjøres gjeldende at det er en rekke feil som i hvert fall sett under ett må føre til erstatningsansvar. Det vesentligste forhold er at mor kl. 11.20 fikk beskjed av jordmor om å begynne å trykke, og har utøvet aktiv trykking fra omkring kl. 11.30 frem til forløsningen kl. 14.55. Her må man legge til grunn B og Cs forklaringer. Det er faglig enighet om at trykking over så lang tid er uforsvarlig, og jordmoren kan bebreides for å ha oversett hva mor drev med. Vanligvis blir lege tilkalt etter en times aktiv trykking. Hvis dette var blitt gjort i det foreliggende tilfelle, ville barnet blir forløst tidligere, og skaden hadde sannsynligvis vært unngått. Sykehuset kan bebreides for at det ikke var innført rutiner med regelmessig CTG-overvåkning, slik det er anbefalt i Inger Eide Haugens lærebok for sykepleiere, «Svangerskap, fødsel og barseltid». Hadde det vært gjort, ville man ha kunnet oppdage at det var noe galt med fosteret. Personalet reagerte ikke på signaler fra mor da hun ca kl. 13.15 ba om at barnet ble tatt ut. Mor hadde da trykket i 1 3/4 time og var helt utslitt. Hodet sto da fremdeles høyt oppe i fødselsveien. Situasjonen var slik at forløsningen burde vært fremkalt. I hvert fall burde man nå ha tatt en CTG-undersøkelse. Også fødselslegens opptreden kan kritiseres. Han var på fødestuen omkring kl. 14.10. Han foretok da ingen undersøkelse av mor og snakket heller ikke med henne og far. Han nøyet seg med å se på mens jordmoren avleste fosterlyden. Han gjorde ikke selv denne undersøkelsen, bl.a for å forsikre seg om at jordmoren ikke forvekslet fosterlyden med mors puls. Det er opplyst at legen vurderte å fremskynde forløsningen med vakumapparat, og at mor ikke ønsket det. B bestrider at hun har gitt uttrykk for dette. Hun fikk ikke noe spørsmål om vakumbruk og ville i tilfelle sagt ja takk til et slikt tilbud. Ettersom vakumbruk var vurdert kl. 14.10 burde det aktuelle utstyr ligget klart til bruk ved den senere forløsningen. Barnet kunne da ha blitt brakt ut raskere, og skaden kunne vært unngått eller redusert. De ankende parter har nedlagt slik påstand: «1. Det fastslås at Vestfold fylkeskommune er erstatningsansvarlig overfor A og vergene B og C for de skader A ble påført ved fødselen *.*.1993. 2. A og vergene B og C tilkjennes fulle saksomkostninger for så vel byrett som lagmannsrett.» Vestfold fylkeskommune har imøtegått anken og i hovedsak anført følgende: Det er ikke påvist feilaktige rutiner ved sykehuset. Det er ikke noen alminnelig oppfatning at CTG-undersøkelser bør brukes regelmessig. Den sakkyndige Grøgaard har tvert i mot gitt uttrykk for at slike undersøkelser har en tvilsom verdi. Det innrømmes at det kan ha vært gjort feil underveis m.h.t. føringen av partogram og fødselsprotokoll, men disse har ikke vært av betydning for skadeutviklingen. At strimmelen fra CTG-undersøkelsen som jordmor D foretok,er kommet på avveie, er således uten betydning. Det strimmelen viste må ha fremstått som upåfallende ettersom undersøkelsen ikke resulterte i noen tiltak, og fosterlyden har senere vært kontrollert regelmessig på annen måte frem til forløsningen. Det har videre vært en kommunikasjonssvikt mellom jordmoren på den ene side og fødselslegen og barnelegen på den annen side når det av fødselslegens journal fremgår at det skal ha vært fall i fosterlyd etter ri og det av barnelegens journal fremgår at fosterlyden har vært nede i 80. Hvis fødselslegen ved tilkallelsen kl. 14.10 har oppfattet det slik at det var fall i fosterlyden etter ri, hvilket kan være et kritisk tegn, ville han ha hatt all oppfordring til å kontrollere om det forelå en fare. I denne forbindelse er det avgjørende forsvarligheten av den vurdering han har gjort og ikke om han selv har foretatt nærmere undersøkelser. I samråd med jordmoren vurderte han det slik at det beste var å la fødselen skje på naturlig måte. Ved denne vurderingen hadde han også partogrammet for hånden, og dette var ført fortløpende av jordmoren. Barnelegens journalopplysning om en fosterlyd på 80 er i seg selv ikke dramatisk hvis det dreier seg om korte intervaller, bl.a i forbindelse med forløsningen. De øvrige ansvarsgrunnlag som er anført kan ikke føre frem. Det har således formodningen mot seg at det er gitt beskjed til moren om aktiv trykking kl.11.20. Mormunnen hadde da en åpning på 7 cm. og aktiv trykking er først aktuelt når mormunnen er utslettet, d.v.s. når åpningen er 10 cm. Med en åpning på 7 cm. er det ikke mulig å foreta det som forstås med aktiv trykking. Ved for tidlig trykking vil den naturlige fødselsprosess stoppe opp, og det blir nødvendig å få barnet ut på annen måte. Det ble gitt petidin etter kl. 11.30. Dette medikament har en avslappende virkning og ville ha motvirket effekten av en eventuell trykking. En aktiv trykking medfører at moren vil være utslitt etter en time. Det kan vanskelig tenkes at moren har utført aktiv trykking i 3 1/2 time slik de ankende parter hevder. Det er ingen feil at CTG ikke ble tatt regelmessig underveis. Denne undersøkelsen gir ikke svar på om fosteret er utsatt for surstoffmangel. Det var ingen indikasjoner for at det burde vært brukt CTG. Jordmoren sjekket regelmessig fosterlyden, og mot slutten av fødselsforløpet gjorde hun dette nærmest kontinuerlig. Noen ytterligere opplysninger ville man neppe fått ved en hyppigere bruk av CTG hvis det er riktig, slik professor Grøgaard har antatt, at det er mest sannsynlig at skaden har inntruffet ved forløsningen. Det er ingen eksakte krav til hva som skal føres inn i partogrammet. I noen utstrekning beror dette på et skjønn. Under ingen omstendigheter kan det ha noen betydning at enkelte opplysninger ikke fremgår. Det er ikke grunn til å anta at det som er innført, er uriktig. Sykehusets personale hadde ikke grunn til å tro annet enn at fødselen utviklet seg på en normal måte. De opplysninger som er ført i partogrammet er upåfallende. Fostervannet var klart. Moren ble overvåket av jordmor praktisk talt hele tiden. Sannsynligvis skyldes skaden surstoffmangel i fødselens siste fase, og det har ikke vært foranledning eller mulighet til å å treffe tiltak med sikte på å avverge det som skjedde. Fylkeskommunen har nedlagt slik påstand: «1. Tønsberg byretts dom stadfestes. 2. A, B og C dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.» Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan langt på vei tiltre byrettens begrunnelse. Forøvrig skal lagmannsretten bemerke: For at fylkeskommunen skal bli erstatningansvarlig, må det foreligge forsømmelse eller annen uaktsom opptreden fra noen av sykehusets ansatte, enten ved at det fra ledelsens side ikke er sørget for betryggende rutiner eller ved at noen som har deltatt ved behandlingen, har opptrådt i strid med de forsvarlighetsnormer som må gjelde, jf. erstatningsloven §2-1. Det er etter norsk rett ikke hjemmel for å pålegge en sykehuseier ansvar på såkalt objektivt grunnlag, d.v.s. et ansvar som er uavhengig av om skaden kan tilbakeføres til uforsvarlig opptreden fra sykehusets personale. Ved bedømmelsen av om sykehusets ansatte har opptrådt forsvarlig vil det kunne være ulike meninger av faglig art. Dette er i seg selv ikke tilstrekkelig til å fastslå at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet. I ikke liten utstrekning vil det være rom for ulike syn innenfor rammene av et faglig forsvarlig skjønn. As sykdom skyldes oksygenmangel. Ut fra den sakkyndige Grøgaards uttalelser legges til grunn at mangelen oppsto under selve fødselen, sannsynligvis i den helt avsluttende fase. Det lar seg ikke gjøre å fastslå på hvilken måte oksygentilførselen er blitt blokkert. Det kan tenkes flere årsaker, bl.a at navlestrengen er kommet i beknip. En hovedanførsel fra de ankende parters side er at partogrammet er ført på en så mangelfull måte at det får betydning for bevisbyrdespørsmålet, såvidt skjønnes slik at det i stor utstrekning påligger sykehuset å godtgjøre av behandlingen har vært forsvarlig. Partogrammet er et skjema som føres kontinuerlig av jordmoren fra innleggelsen og til barnet er forløst. Det avtegnes kurve over hodet stilling og størrelsen på åpningen av mormunnen. Det er videre rubrikker bl.a for fosterlyd, rier og inhalasjon/narkose. Hvilke opplysninger som skal inntas i partogrammet beror i noen utstrekning på et skjønn. Lagmannsretten er i og for seg enig i at det kunne vært notert flere opplysninger, og dette er i noen utstrekning også innrømmet fra sykehusets side. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette svekker bevisverdien av de noteringer som er gjort, eller at saken ville stilt seg annerledes bevismessig om flere opplysninger hadde vært ført inn. Et sentralt punkt i de ankende parters anførsler er at mor fikk beskjed om å trykke kl. 11.20 og at hun begynte å trykke ca kl. 11.30. Jordmoren benekter at hun har gitt noen slik instruks. Hun mener hun kan ha sagt noe i retning av at moren snart kunne begynne å trykke, bl.a for å oppmuntre mor og ut fra at det på dette stadium ikke var mulig å si hvor lang tid det ville være før trykkingen kunne begynne. Det er mest sannsynlig at det her foreligger en kommunikasjonssvikt mellom jordmoren og B. Langvarig trykking ville ifølge de sakkyndige ikke skade barnet, men kunne tenkes å gå utover moren. Det må således legges til grunn at en eventuell trykking ikke står i noen årsakssammenheng med de skader barnet har fått. De ankende parter har anført at en så langvarig trykking det her er tale om, burde ha ført til at det var blitt grepet inn med tiltak for å fremskynde fødselen og at skaden derved ville ha vært unngått. Lagmannsretten reiser spørsmål om holdbarheten i dette resonnement. Bebreidelsen mot sykehuset på dette punkt gjelder tiltak som skulle vært igangsatt av hensyn til moren, og det er vanskelig å se at dette har relevans ved en uaktsomhetsbedømmelse i relasjon til skader barnet er påført. Under enhver omstendighet finner lagmannsretten at sykehuset ikke har forsømt seg ved ikke å gripe inn slik som de ankende parter mener skulle vært gjort. Lagmannsretten bygger i denne forbindelse på at det ikke har funnet sted såkalt aktiv trykking fra kl. 11.30. Kl. 11.30 var mormunnåpningen ifølge partogrammet 7 cm., og trykkingen skal ikke settes inn før mormunnen er utslettet og har en åpning på 10 cm. Selv om B mener hun har trykket fra kl. 11.30, må det antas at det ikke er tale om såkalt aktiv trykking hvor kvinnen mobiliserer alle krefter i trykkeprosessen. Vanligvis vil hun være utslitt etter en time med aktiv trykking, og det virker lite sannsynlig at B skulle hatt krefter til aktiv trykking over 3 1/2 time. Det har videre formodningen mot seg at jordmoren ikke hadde oppdaget det hvis B drev med aktiv trykking. I så fall ville jordmoren ha bedt henne holde opp med dette. Det innskytes i denne forbindelse at jordmoren har anmerket i partogrammet at den aktive trykking fant sted fra kl. 13.30 Ved en aktiv trykking før mormunnen er utslettet, vil fødselsprosessen stoppe opp ved at mormunnen ikke åpnet seg videre. Opplysningene i partogrammet viser at dette ikke er tilfelle og at åpningen av mormunnen fortsatte frem til utslettelse kl. 13.30. Også dette tyder på at det ikke er blitt foretatt trykking med slik styrke som kjennetegner såkalt aktiv trykking. Et sentralt poeng i de ankende parters anførsler er videre at det skulle vært foretatt såkalte CTG-undersøkelser ved regelmessige mellomrom slik som anbefalt på s. 259 i Inger Eide Haugen lærebok for sykepleiere, «Svangerskap, fødsel og barseltid» (1996). En CTG-undersøkelse består i at moren kobles til et apparatur som registrerer fosterlyden og riene over et tidsrom på 20-30 minutter og at resultatet fremkommer ved kurver som avtegnes på en papirstrimmel. Lagmannsretten oppfatter det etter de sakkyndiges uttalelser slik at det innenfor det medisinske miljø ikke er noen alminnelig oppfatning om at CTG-undersøkelser skal brukes så hyppig som det fremgår av nevnte lærebok. En vanlig praksis er at det blir tatt en CTG-undersøkelse ved innkomsten, og at ytterligere bruk av CTG er avhengig av om overvåkingen av moren gir indikasjoner på at det kan være unormale forhold. Som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor kan det ikke antas at det forelå slike indikasjoner. Det ble foretatt hyppige undersøkelser av fosterlyd på annen måte med jordmorstetoskop og med apparatur som viser fosterlyden på et display, og en CTG-registrering ville neppe vist andre resultater enn de som fremkom på disse måter. Fosterlydnoteringene på partogrammet viser verdier mellom 144 og 120 frem til kl. 14.00. At fosterlyden deretter synker og er nede i 90 ved forløsningen er normalt. I journal fra barnelegen, som ble tilkalt etter fødselen, er det anmerket at det skal ha vært registrert kortvarige perioder med frekvens rundt 80. Ifølge de sakkyndige er heller ikke en slik registrering alarmerende, særlig hvis den har skjedd i siste fase av fødselen. Jordmoren har forøvrig benektet at hun har gitt en slik opplysning til barnelegen og har ment at det kan ha oppstått misforståelser mellom henne og barnelegen i den hektiske perioden etter fødselen da det var nødvendig å ta barnet under øyeblikkelig behandling. At jordmoren skal ha forvekslet morens puls med fosterlyden er spekulasjoner som ikke kan legges til grunn uten nærmere holdepunkter. Hodet sto høyt oppe frem til kl. 13.00 og hadde ikke gått nevneverdig nedover siden kl. 8.00, men heller ikke dette er unormalt. Det påpekes videre at fostervannet var klart. Misfarving av fostervannet kan være en indikasjon på at noe er galt. Fødselslegen ble tilkalt kl. 14.10, ifølge legejournalen dels fordi det var langsom fremgang i fødselsprosessen og dels fordi det var blitt registrert noe reduksjon i fosterlyd på ri, og nedtegnelsen kan forstås slik at dette gjaldt både under og etter ri. Nedgang i forsterlyd under ri er normalt, mens nedgang etter ri kan være et faresignal. Legen fant ikke noe unormalt da han var inne på fødestuen. Han observerte jordmorens avlesning av fosterlyden, vurderte om man skulle bruke vakum for å fremskynde fødselen og fant at denne var så godt i gang at det ikke var tilstrekkelig grunn til å foreta seg noe. Det må antas at legen, hvis han har fått beskjed om reduksjon i fosterlyd etter ri, har vurdert dette ut fra den fosterlydavlesning som ble foretatt mens han var på fødestuen og funnet at det ikke forelå noe som ga grunn til å gripe inn. At han ikke skal ha undersøkt moren og ikke selv foretok fosterlydundersøkelsen må være uten betydning. Det er ikke grunn til å anta at han ville funnet noe annet enn det som fremgikk av partogrammet og den fosterlydundersøkelse som jordmoren foretok mens han var til stede. Lagmannsretten er på bakgrunn av drøftelsen foran blitt stående ved at det ikke var noe som tilsa at sykehuset skulle ha behandlet fødselen på en annen måte som kunne ha medført at skaden var unngått. Fødselsforløpet var normalt helt frem til forløsningen, og skaden kom først for dagen etter at barnet var kommet ut. Fra sykehusets side har man opptrådt på en måte som ligger innenfor faglig forsvarlige rammer både ved observasjonen av moren og den øvrige behandling som er gitt. Den skade som barnet har fått er et utslag av den risiko for komplikasjoner som vil foreligge ved enhver fødsel selv om den fødende er undergitt medisinsk tilsyn og behandling som fyller kravene til en faglig forsvarlig norm. Anken har ikke ført frem, og de ankende parter bør erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Erstatningen fastsettes i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave fra fylkeskommunen. Den viser et beløp på 46.000 kroner, som utgjør salær til prosessfullmektigen. I tillegg er krevet erstatning for utgifter til sakkyndig. Det bemerkes i denne sammenheng at utgiftene til den sakkyndige Øien vil bli avkrevet fylkeskommunen, mens utgiftene til den sakkyndige Grøgaard vil bli belastet B/C, jf. tvistemålsloven §169. Lagmannsretten er videre kommet til at saken har frembudt slik tvil at hver av partene bør bære sine saksomkostninger for byretten, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd. Det har foreligget slike uklarheter om sammenhengen mellom skaden og sykehusets opptreden at det er rimelig at de ankende parter fikk prøvet saken for domstolene. Den foreliggende tvil er, som det fremgår foran, ikke av tilstrekkelig styrke til å fravike hovedregelen i §180 første ledd forsåvidt gjelder saksomkostningene for lagmannsretten. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom - domsslutningens pkt. 1 - stadfestes. 2. Erstatning for saksomkostninger for byretten idømmes ikke. 3. A, B og C dømmes en for alle og alle for en til innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten å betale til Vestfold fylkeskommune 46.000 - førtisekstusen - kroner samt det beløp fylkeskommunen blir avkrevet av lagmannsretten til dekning av utgifter til den sakkyndige Pål Øian. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
