Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken har sin bakgrunn i statsstøtten til norsk filmproduksjon. Statsstøtte har vært gitt siden 1946, først som direkte tilskudd, men etter 1964 i form av statslån eller statsgarantier kombinert med billettilskudd. Siden 1992 er støtten igjen gitt som direkte tilskudd. Denne saken gjelder ligningen for 1992 av ankende parter i forbindelse med deres deltagelse i følgende kommandittselskaper: KS Svampe (heretter Svampe) som finansierte/eide filmen Svampe. KS Dykket (Dykket) som finansierte/eide filmen Dykket. KS Filminvestering (Herman) som finansierte/eide filmen Herman. KS Byttinger (Byttinger) som finansierte/eide filmen Byttinger. I 1994 ble det avholdt bokettersyn hos kommandittselskapene, hvoretter ligningsnemnda i Kristiansand i august 1995 fattet vedtak om endring av ligningen for 1992 for samtlige selskaper. Endringen var begrunnet med at alle de fire selskapene hadde oppnådd gjeldsettergivelse fra Staten. De beløp gjeldsettergivelsen gjaldt, fant nemnda måtte anses som skattepliktig inntekt. Inntektstilleggene for de enkelte selskapene varierte mellom kr. 4,5 og ca. 11,8 millioner kroner. At kommandittistene opptrer som saksøkere, må ses i sammenheng med at mens inntektsoppgjøret for et kommandittselskap foregår på selskapets hånd og skatteposisjonene knytter seg til selskapets disposisjoner, fordeles det overskudd eller underskudd som fremkommer på deltakerne i forhold til deres eierandel i selskapet og beskattes hos dem sammen med øvrig inntekt, jfr. selskapskattelovens §6-3. Derved ble inntektstilleggene for de fire selskapene, å fordele mellom deltagerne i forhold til deres andeler i det enkelte kommandittselskap. Svampe og Herman hadde statsgaranterte lån. De ble i 1992 innfridd av staten, som i 1994 meddelte at det ikke ville bli søkt regress. Dykket og Byttinger hadde lån fra «Produksjonsfondet for kino- og fjernsynsfilm». Også disse lån anses ettergitt. Ettergivelsen var i samsvar med lånebetingelsene som forutsatte at tilbakebetaling bare skulle skje i den utstrekning filmene spilte inn mer på norske kinoer enn det som skulle til for å dekke egenkapital og generalkostnader. Etter at overligningsnemnda i Kristiansand i 1996 hadde stadfestet ligningen, tok deltagerne i de fire kommandittselskaper i april 1997 ut stevning mot Staten ved Vest-Agder fylkesskattekontor. Kristiansand byrett avsa 03.06.98 dom i saken med slik domsslutning: «1. Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor frifinnes. 2. I saksomkostninger dømmes: A. Knut Martin Aadnevik, Sveinung Alne, Dag Alveberg, Kari-Britt Balchen, Frank Balchen, Petter J. Borgli, Bjørn Frenzel, Thor Erik Haddeland, Carl R. Hermansen, Håkon Hermansen, Dag Kaas, IS KRT, Meling Eiendom & Co., Arnfinn Mesel, Ivar Mjåland, Oddrund Mjåland, Maja Katrine Moi, Sigurd Moi, IS Olsen II, Kjell Magne Olsen, AS Pillarbo, AS Svampe, Reidar Wangensteen, Helge Wigemyr, og B. Hermann Aase, Sveinung Alne, Tove Andersen Mar, Odd Einar Andersen, Ove Austgulen, Kari-Britt Balchen, Terje Bogen, Petter J. Borgli, Camaro Trading AS, Finn Roger Døvik, Per Christian Ekrem, Knut E. Eliassen, Toralf Eskedal, Roy og Tor Fasseland, Per Fersnes, AS Filminvestering, LTCDR Mads Flornes, Vidar Forgard, Bjørn Frenzel, Tommy Hansen, Carl R. Hermansen, Håkon Hermansen, Odd Hærum, Ingar Håkonsen, Grete Jakobsen, Bente Mesel Johansen, Øystein Kristensen, Johan Erik Kvareng, Terje Larsen, Øystein Line, Finn Løland, Eivind Nordlid, Tom Nysted, IS Olsen, AS Odd Pedersen, Dag Reiersen, Torstein Ribe, Arild Røen, Sigmund Røsjø, IS Salo, Per Schønberg, Arne Kjell Stensland, Geir Stensland, Jarle Storaas, Reidar Odd Strøm, Arne Tyssø, INS Tyssø og Birger Urbye. til en for alle og alle for en å betale kr 45.677,30 - kronerførtifemtusensekshundreogsyttisju 30/100 - til Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor innen 14 - fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom. 3. I saksomkostninger dømmes: A. AS Dykket, Hermann Aase, Sveinung Alne, Dag Alveberg, Ove Austgulen, Kari-Britt Balchen, Frank Balchen, Jon Bjørgum, Petter Corneliussen, Kjell Engelstad, Per Fersnes, Vidar Forgard, Harald Høiberg, Odd Kr. Haanes, Carl R. Hermansen, Oddbjørn J. Hjetland, Frode Junker-Andersen, Leiv Th. Knutsen, Øystein Kristensen, Erik Løken, Jon H. Løken, Tor Mørne, Eivind Nordlid, Oddleif Olsen, Reidar Olsen, Odd Pedersen AS, Arild Røen, Dag Reiersen, Sigmund Salthaug, Ove Mads Skuggevik, Arne Kjell Stensland, Geir Stensland, Kjell Torjesen, Einar Torjesen, Arne Tyssø, INS Tyssø, Unico Graphic AS, Reidar Wangensteen, Helge Wigemyr, og Dag Alveberg, Randi Andresen, Finn Arctander, Frank Balchen, Kari-Britt Balchen, Byttinger AS, Lars Aage Eldøy, Nils K. Gauslaa, Truls Graff av Øhr, Bjørn Hatlen, AS Høivold Trading, Ingar Håkonsen, Kjell Koflaath, AS Landsbanken, Finn Løland, AS Mallin, Jan Ulrik Mathiesen, Lars Mygland, Tom Nysted, Sigmund Røeggen, Arild Røen, Arne Sagen, Einar Wollert Solberg, Otto Solberg, Knut Sunde, INS Tyssø, Veslemøy Tyssø, Jan Erik Wahl, Svein Øderud og DnB, til en for alle og alle for en å betale kr 45.677,30 - kronerførtifemtusensekshundreogsyttisju 30/100 - til Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom. 4. I forholdet mellom gruppen av parter nevnt under denne slutningens punkt 2 A på den ene siden og gruppen av parter nevnt under samme punkts B på den annen side, hefter hver part i hver gruppe for kr 22.838,65 - kronertjuetotusenåttehundreogtrettiåtte 65/100. 5. I forholdet mellom gruppen av parter nevnt under denne slutningens punkt 3 A på den ene siden og gruppen av parter nevnt under samme punkts B på den annen side, hefter hver part i hver gruppe for kr 22.838,65 - kronertjuetotusenåttehundreogtrettiåtte 65/100. 6. Internt i forholdet mellom partene i hver enkelt partsgruppe beskrevet under denne slutnings punkt 2 A, 2 B, 3 A og 3 B, hefter hver enkelt part for en like stor proratarisk andel av kr 22.838,65 - kronertjuetotusenåttehundreogtrettiåtte 65/100.» Et stort antall deltagere i de fire selskapene har - slik de er listet ovenfor - med advokat Morten Søvik som prosessfullmektig, påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Staten ved Vest-Agder fylkesskattekontor har ved advokat Jan Morten Olsen imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet. Tvisten gjelder om det er rettslig grunnlag for de inntektstillegg som byretten stadfestet, og - hvis så er tilfelle - om det er korrekt at inntekten periodiseres til 1992 og ikke 1994, subsidiært 1993. Om bakgrunnen for de statlige garantier og lån til norsk filmproduksjon for å bevare et norsk filmmiljø og saksforholdet for øvrig, samt partenes anførsler og påstander for byretten og dennes vurdering av de faktiske og rettslige forhold, vises til byrettens domsgrunner. Det er enighet mellom partene at det i skatterettslig forstand ikke er grunn til å differensiere mellom selskapene på grunn av at det for to selskapers vedkommende er gitt statsgaranti, mens det for de to andre er gitt støtte i form av lån fra et offentlig fond. Partene er også enige om at den faktiske fremstilling byretten gir i sin dom er korrekt. Ankeforhandling ble avholdt i Tinghuset i Kristiansand torsdag 4. og fredag 5. mars 1999. For ankende part møtte Bernt Ivar Olsen, som var deltager i to av selskapene, sammen med prosessfullmektigen, advokat Morten Søvik. Olsen avga forklaring. For ankemotparten møtte prosessfullmektigen, advokat Jan Morten Olsen. Til stede under ankeforhandlingen var også rådgiver ved Vest-Agder fylkesskattekontor, Arnfinn Odderdal. Det var ingen vitner. De ankende parter v/advokat Morten Søvik har for lagmannsretten i hovedsak anført: Utgangspunktet er at beskatning i henhold til legalitetsprinsippet krever hjemmel i lovgivningen. Lånene var reelle, og den senere gjeldsettergivelse er ikke å anse som fordel vunnet ved virksomhet slik skatteloven §42 forutsetter for at skatteplikt skal oppstå. Vanlige gjeldserklæringer var undertegnet. Også byretten legger til grunn at lånene var reelle. Det er enighet mellom partene om at utbetalingen av lånene i seg selv ikke gir grunnlag for inntektsbeskatning. Det er sikker rett at ettergivelse av gjeld som utgangspunkt ikke er skattepliktig inntekt. Jfr. [[Rt-1928-371]], [[Rt-1930-328]], [[Rt-1931-1250]]. Prinsippet bekreftes i Ot.prp.nr.52 (1989-90) s. 11 og gjelder klart når debitor er insolvent, men fanger videre enn det. Det vises til [[Rt-1956-1323]] hvor det fremgår at heller ikke den fordel som oppstår ved at gjeld foreldes, medfører skatteplikt for debitor. Høyesterett fant i denne forbindelse ikke grunn til å legge vekt på hvorvidt debitor var insolvent eller ikke. Imidlertid står hovedregelen om skattefrihet ved gjeldsettergivelse spesielt sterkt når debitor er i betalingsvanskeligheter. Dette kan utledes av «VBK-dommen», jfr. [[Rt-1978-1001]]. Når gjeldsettergivelsen i henhold til denne dom likevel førte til beskatning, må det ses i sammenheng med at ettergivelsen ikke var begrunnet med manglende betalingsevne og at den bedrift som hadde fått gjelden ettergitt, ville kunne fortsette driften som før i tiden fremover. I Ole Gjems-Onstads «Norsk Bedriftsskatterett» s. 249 går det frem at «VBK-dommen» må forstås slik at det «synes mest naturlig å knytte skattefriheten til manglende betalingsevne som ikke behøver tilfredsstille konkurslovgivningens krav til insolvens.» Jfr. F. Zimmer: «Bedrift, selskap og skatt» 2.utg. s. 167 der det også legges avgjørende vekt på om debitors økonomi er svak ved vurderingen av spørsmålet om skattefrihet ved gjeldsettergivelse. Som nevnt er prinsippet om skattefrihet bekreftet - etter at «VBK-dommen» var avsagt - i Ot.prp.nr.52 (1989-90) s. 11. En vesentlig årsak til at de lån denne saken gjelder ikke ble krevd tilbakebetalt, var nettopp filmselskapenes svake økonomi og manglende betalingsevne. Lånene var etterprioritert egenkapital og generalomkostninger, og k/s-selskapenes inntekter var ikke tilstrekkelige til å betjene dem. Forventningene til ytterligere inntekter var små, og gjelden ble ettergitt i samsvar med forutsetningene for låneavtalene. Kravet til manglende betalingsevne/svak økonomi som forutsetning for skattefritak, forelå dermed for alle de fire selskapene. Det er ikke rettslig grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om skattefrihet fordi det dreier seg om høyrisiko lån fra staten på spesielt gunstige betingelser som ikke kunne oppnås i det private lånemarked. Forutsetningen om gjeldsettergivelse var et sentralt element i den pakke som Stortinget vedtok i 1964, og det ble ikke tatt noe forbehold om skatteplikt. Et slikt forbehold ville vært naturlig dersom det var meningen at skatteplikt skulle oppstå. Derimot går det klart frem av tilrådinga fra Kirke- og Undervisningsdepartementet at Staten skulle dekke tapet på utstedte garantier og lån. Det synes klart at en eventuell skatteplikt ville slå bena bort under den støtteordning som Stortinget introduserte til fordel for norsk filmproduksjon. Dertil kommer at det ikke er noen logisk sammenheng i ligningsmyndighetenes og byrettens vurdering når man først finner at lånene var reelle, men deretter legger til grunn at lånene må behandles som betinget statsstøtte og anses som skattepliktige «tilskudd» når gjeldsettergivelsene finner sted. At ordbruken i korrespondansen mellom statlige institusjoner og ankende parter - og i dokumentasjonen forøvrig - er lite konsekvent, derved at begrepene «tilskudd» og «lån» brukes om hverandre, kan ikke endre det faktum at lånene var reelle. Dette støttes også av det faktum at en rekke norske filmer som har fått tilsvarende lån har klart seg rimelig bra økonomisk, og tilbakebetaling har funnet sted. Selv om en legger til grunn at gjeldsettergivelsene kan anses som statstilskudd, følger ikke derav at dette må føre til inntektsbeskatning. Som nevnt foreligger ikke lovhjemmel for beskatning og heller ikke finnes det minste holdepunkt for beskatning i forarbeidene til reglene om statsstøtte til filmindustrien. Skal det på den annen side gjøres unntak fra den klare hovedregel i skatteretten om at gjeldsettergivelse ikke er skattepliktig inntekt, må det i et hvert fall kreves en god begrunnelse. I den foreliggende sak står hovedregelen om skattefritak spesielt sterkt fordi ettergivelsen som nevnt var forårsaket av inntektssvikt/manglende betalingsevne. Selskapene var dessuten under avvikling, og ble ved ettergivelsen ikke tilført støtte til fortsatt virksomhet, hvilket må være en forutsetning for utløsning av skatteplikt i henhold til skatteloven §42, jfr. «VBK-dommen», [[Rt-1978-1001]]. Dertil kommer at da statens støtte til norsk filmindustri ble lagt om i 1992, ble det gitt et generelt amnesti for tidligere lån. Denne ettergivelse var helt uten tilknytning til kommandittselskapenes virksomhet, og kan således klart ikke fremkomme som en fordel vunnet ved virksomhet i relasjon til skatteloven §42. De enkelte kommandittselskaper har følgelig i sine regnskaper behandlet gjeldsettergivelsene som kapitalreguleringer i samsvar med anerkjente regnskapsprinsipper, og ikke som inntekter, jfr. Revisors Håndbok 1992 s.311. De ankende parter har som annen hovedanførsel for skattefrihet anført at Staten i realiteten var deltager i selskapene. Det forhold at selskapene i sine regnskaper ikke behandlet lånebeløpene som selskapskapital, kan ikke være avgjørende når garantiene og lånene var etterprioritert egenkapitalen og når tilbakebetaling var avhengig av at selskapene oppnådde bestemte inntektsgrenser. Dermed var staten i realiteten med som deltager på «underskuddssiden». Det vises for øvrig til ankende parts begrunnelse slik den er gjengitt i byrettens dom s.10-11. Dersom det legges til grunn at skatteplikt oppsto, gjøres subsidiært gjeldende at periodiseringen av inntektstilleggene skulle vært relatert til 1994. I dom gjengitt i [[Rt-1990-1143]] stiller Høyesterett strenge krav for rett til fradrag for tap på fordring. Her fremgår at som betingelse for at tapsfradrag kan kreves, må det foreligge et endelig objektivt, konstaterbart tap. Det samme prinsipp må gjelde før en skatteyter er forpliktet til å inntektsføre en gjeldsettergivelse. Det var først i 1994 at kommandittselskapene ble endelig fritatt for tilbakebetaling. Konsekvensen må bli at et eventuelt inntektstillegg skal relateres til 1994. For Herman og Byttinger støttes dette dessuten av det forhold at det var først i 1994 at selskapene reduserte gjelden til 0 i sine regnskaper. Svampe og Dykket reduserte gjelden til 0 i regnskapene for 1993 og det anføres atter subsidiært at en eventuell inntektsføring her tidligst kan skje med virkning for 1993. De ankende parter har nedlagt slik påstand: «1. Ligningen av de ankende parter for 1992 oppheves. 2. Ved ny ligning anses gjeldsettergivelsene ikke som skattepliktig inntekt. 3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.» Ankemotparten, Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor ved advokat Jan Morten Olsen har henholdt seg til byrettens dom som hevdes å være korrekt både i beskrivelsen av faktum, resultatet og begrunnelsen. Ankemotparten har i det alt vesentlige fremkommet med de samme anførsler for lagmannsretten som for byretten. Kort sammenfattet er anførslene som følger: Statsstøtten som har vært gitt siden 1946 til norske filmprosjekter har vært ytet gjennom forskjellige ordninger. Felles for støtteordningene er at de har vært en forutsetning for gjennomføring av norsk filmproduksjon siden den gang. Filmstøtten er på linje med en rekke andre støtteordninger til forskjellig industri- og næringsvirksomhet. Det forhold at en debitors betalingsevne svikter slik at han ikke kan innfri sitt lån og gjeldsettergivelse kommer på tale, vil normalt fremstå som en irregulær utvikling av låneforholdet. Det er i disse tilfelle at Høyesterett har lagt til grunn at gjeldsettergivelsen ikke blir skattepliktig. Når det gjelder lån til norsk filmindustri, fremkommer gjeldsettergivelse derimot ikke som noen irregulær utvikling av låneforholdet. Tvert om. Det offentlige har - på bakgrunn av de vanskeligheter bransjen generelt har med å få norsk film til å bære seg økonomisk - med åpne øyne innsett den nærliggende mulighet for aktualiseringen av gjeldsettergivelse og utformet lånebetingelsene med dette i sikte. Når forutsetningene for gjeldsettergivelse inntreffer, er det et tap staten hele tiden har vært innstilt på å ta og en fordel som kommandittistene i denne sak har kunnet forskuttere. Jfr. de prospekter og budsjetter som ble sendt ut forut for dannelsen av de fire selskapene som ankende parter er medeiere i. Her går det klart frem at det påregnes at gjeldsettergivelse skal finne sted. Det kan ikke være tvil om at dette var en vesentlig faktor som i betydelig grad reduserte investeringsrisikoen og ble ansett som en forutsetning for igangsettelsen av virksomheten sett med kommandittistenes øyne. Fordelen for kommandittselskapene kommer særlig godt frem ved at de angjeldende lån bare skulle betjenes av de billettinntekter som kom fra norske kinoer. De øvrige inntekter fra visning i utlandet, videosalg osv, ville gå direkte til selskapene. Dersom en film solgte godt utenom norske kinoer, kunne den således bli en økonomisk suksess selv om vilkårene for tilbakebetaling ikke var oppfylt. Det blir da liten eller ingen reell forskjell mellom et offentlig tilskudd på den ene side og gjeldsettergivelse på den annen. «VBK-dommen» inntatt i [[Rt-1978-1001]] slo fast at statstilskudd gitt som ettergivelse av lån, medførte skatteplikt. I den foreliggende sak kommer forutberegneligheten av bortfallet av betalingsplikten enda tydeligere frem enn i det saksforhold som Høyesterett i 1978 tok stilling til. Gjeldsettergivelse var en del av statens støtteordning til norsk filmproduksjon. Fra det tidspunkt ettergivelsen av lånene/garantiene ble en realitet, ble filmselskapene tilført et tilskudd. Derav følger at de fordeler som ble oppnådd av investorene nettopp var vunnet ved filmvirksomheten slik skatteloven §42 forutsetter for skatteplikt. At de involverte parter både på myndighetssiden og på produsentsiden hele tiden oppfattet støtteordningen som en tilskuddsordning fremgår også av den dokumentasjon, inkludert søknader om støtte, som er fremlagt som bevis. Noen sammenheng mellom betalingsvansker og de gjeldsettergivelsene som saken dreier seg om, foreligger derfor ikke. Det er i skatteloven §42 tredje ledd listet opp en rekke tilskudd fra det offentlige som er unntatt fra skatteplikt. Ingen av disse gjelder statlig støtte til filmproduksjon. At tilskudd fra det offentlige i utgangspunktet ellers er skattepliktig, er ikke omtvistet. Dertil kommer at i budsjettene til tre av de utsendte prospekter (Svampe, Dykket og Herman) fremgår at den senere gjeldsettergivelse ville bli å inntektsføre som skattepliktig inntekt. I ett av prospektene kommenteres skatteplikten med rene ord. Når det gjelder de ankende parters anførsler om: 1. omleggingen til ny tilskuddsordning med virkning fra 1992 og den skattemessige betydning for de angjeldende lån/garantier, 2. at staten alternativt må anses som deltaker i selskapene og 3. at periodiseringen av en eventuell skatteplikt må henlegges til 1994, eventuelt 1993, har ankemotparten i det alt vesentlige fremkommet med de samme anførsler som for byretten. Det vises i denne forbindelse til gjengivelsen på s. 17-18 i byrettens dom. Ankemotparten har etter dette nedlagt slik påstand: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. De ankende parter dømmes in solidum til å betale Staten ved Vest Agder fylkesskattekontor sakens omkostninger for lagmannsretten.» Lagmannsretten har vært i noe tvil, men er i hovedspørsmålet kommet frem til samme resultat som byretten og skal bemerke: Forutsetningen for gjeldsettergivelsene fremgår av Kultur- og Vitenskapsdepartementets rundskriv V-33 88 om dagjeldende regler for statsstøtte til norsk filmproduksjon hvor det i pkt. 1.2 a heter: »Departementet kan stille statsgaranti for produksjonslån med sikkerhet i statsstøtten og filmleien etter pkt.1.1, a-d. Det statsgaranterte lånet kommer til nedbetaling etter at filmleie og billettstøtte til sammen har nedbetalt produsentens på forhånd godkjente egeninnsats og generalkostnader, og eventuelt etter at godkjent finansiering fra annet hold - privat eller offentlig - er nedbetalt.» Av pkt 3 i rundskrivet fremgår at retningslinjene også kommer til anvendelse så langt det er praktisk på produksjoner som er helt eller delvis finansiert over Produksjonsfondet for kino- og fjernsynsfilm. Rundskrivets henvisning til at låntakers nedbetaling på lånet først blir aktuell når egeninnsatsen og generalkostnadene er dekket, kan bare forstås derhen at staten er beredt til å tre støttende til og ta det tapet som oppstår når lånet etter lånebetingelsene ikke skal nedbetales. Fra det tidspunkt det ble klart for de ankende parter at deres forpliktelser etter lånene/lånegarantiene var bortfalt, er tapet konstaterbart for staten. Det blir etter dette naturlig å se statens tap på lånene eller lånegarantiene som korresponderende med en tilsvarende fordel for kommandittistene i filmselskapet. I de prospekter som ble utsendt med invitasjonene til de potensielle investorer, fra Credit-Service A/S som tilrettela prosjektene, kommer den fordel, som den nærliggende mulighet for gjeldsettergivelse representerer, klart frem. I prospektet for Svampe utsendt i august 1990, het det at «Statsgarantert lån ettergis i 1992». I prospektet for Dykket, Herman og Byttinger gis uttrykk for at først når filmene på norske kinoer spilte inn mer enn henholdsvis kr.11,9 mill - kr.3,5 mill. og kr.9,7 mill, ble det aktuelt å betjene statslånene/statsgaranterte lån. Det forhold at lånene ikke nødvendigvis behøvde innfris, ble med andre ord lansert som en av de økonomiske forutsetninger for filmprosjektene. Da det ble klart at inntektene ikke nådde opp i de nevnte beløp, ble fordelen en realitet. Den aktuelle del av skatteloven §42 første ledd, som er påberopt av staten, lyder slik: «Til inntekt henregnes en hver fordel, som er vunnet ved virksomhet, hva enten det oppebårne er innvunnet gjennom et lengre tidsrom eller er ervervet leilighetsvis eller ved en enkelt anledning.» De ankende parter har med styrke anført at det ikke derved foreligger lovhjemmel for skatteplikt for ettergivelse av lån til filmindustrien. Når det heller ikke er tatt noe forbehold om skatteplikt i forarbeidene til de gjeldende regler, må fraværet av slike holdepunkter, sammenholdt med det alminnelige prinsipp om skattefrihet for gjeldsettergivelse, føre til at beskatning ikke kan skje. Det er vist til det generelle legalitetsprinsipp. Lagmannsretten kan ha noe sympati for denne argumentasjon. Allerede ved innføringen av statsstøtten går det klart frem av tilråding fra filmstønadskomiteen av 1961 hvor risikobetont norsk spillefilmproduksjon var, jfr. byrettens dom s. 21. Ut fra dette og på bakgrunn av at en beskatning vil redusere fordelen ved gjeldsettergivelse vesentlig, ville det vært naturlig at skattespørsmålet hadde vært nærmere avklart ved innføringen av statsstøtte i 1964. Når lagmannsretten likevel ikke kan gi de ankende parter medhold grunner dette seg på det alminnelig anerkjente prinsipp om at offentlige tilskudd i utgangspunktet er skattepliktige etter virksomhetsregelen i skatteloven §42 første ledd, jfr. Aarbakke: «Skatt på inntekt» 4.utg. s. 145, og l.c. s. 146 hvor det bl.a. heter: «Også hvis ettergivelsen reelt sett er et tilskudd, f.eks. fra det offentlige, vil fordelen ved dette være vunnet ved virksomhet når forpliktelsen og bakgrunnen for den har tilknytning til virksomheten og ettergivelsen må anses som et ledd i den samlede transaksjon, se [[Rt-1959-1191]].» Skatteplikten for offentlige tilskudd, inkludert ettergivelse av tilbakebetaling av tilskudd, fremgår også av eksempler listet i Greni, Trosvik, Syvertsen, Aarbakke: «Skattelovkommentaren 1997/98» s. 310-313. Dertil kommer at skatteloven §42 tredje ledd lister en rekke tilskudd unntatt fra skatteplikt, men inneholder intet unntak for tilskudd til filmproduksjon. At gjeldsettergivelse vil kunne anses som tilskudd og avstedkomme skatteplikt slik det som nevnt hevdes av Aarbakke, fremgår klart av Høyesteretts dom i [[Rt-1978-1001]] (VBK-dommen), jfr. O. Gjems Onstad: «Norsk bedriftsskatterett» s. 249 der det i konklusjonen i avsnittet om «Skattefri ettergivelse v. (versus) skattpliktig tilskudd» heter som følger: «Det må følgelig skilles mellom ettergivelser som likestilles med tilskudd og er skattepliktig etter sktl §42 første ledd, og skattefrie ettergivelser begrunnet i debitors betalingsevne.» Ankende parter har også anført at den foreliggende sak skiller seg vesentlig fra «VBK dommen» derved at den bedrift dommen gjaldt ikke ble avviklet, men tvert om skulle drives videre som før. I den foreliggende sak ble samtlige selskaper avviklet og årsaken var nettopp sviktende økonomi, slik at hovedregelen om skattefrihet for gjeldsettergivelse må komme til anvendelse. Lagmannsretten er imidlertid enig i byrettens forståelse av «VBK-dommen» og også byrettens vurdering om at dommen er sentral i forhold til den foreliggende sak. «VBK-saken» gjaldt et lån fra et utviklingsfond som ble gitt til fremme av forskning og utviklingsarbeider i industrien. Lånene fra fondet skulle normalt være avdragsfrie i prosjektets utviklingsfase og deretter tilbakebetales over en periode på fem år. (I den konkrete saken som Høyesterett tok stilling til, gjaldt prosjektet utvikling av en ny type bybuss, spesielt beregnet for nordiske forhold.) Det fremgår av herredsrettens dom at vedtektene for fondet bestemte at: «Det kan innrømmes hel eller delvis ettergivelse av lån til prosjekter som ikke, eller bare delvis, fører fram til økonomisk utnyttbare resultater.» Låntakeren hadde dermed ingen ubetinget rett til å kreve ettergivelse. Man sto i «VBK-saken» med andre ord overfor et lån med full plikt for låntaker til å innfri lånet når forfallstiden inntrådte. Som nevnt fant Høyesterett likevel at når ettergivelsen av lånet senere faktisk fant sted, måtte dette bli å anse som en fordel vunnet ved bedriftens virksomhet og anses som et skattepliktig tilskudd. At tilskuddet ble betegnet som ettergivelse av lån, kunne ikke føre til skattefritak. I den foreliggende sak var lånene/garantiene allerede i utgangspunktet en form for betinget statsstøtte. Fra det tidspunkt invitasjonen til de potensielle investorer ble utsendt, fremstår gjeldsettergivelse som et sentralt element i den forretningside som lå bak prosjektene. Utviklingen gikk med andre ord fra lån/garantier i produksjonsfasen til en form for statsstøtte som - da det ble klart at filmene var «utspilt» på norske kinoer - hadde de tilsvarende realøkonomiske konsekvenser som man ville ha oppnådd ved et direkte statstilskudd. På samme måte som det i «VBK-dommen» var en klar sammenheng mellom de økonomiske resultater av det buss-prosjekt som det ble gitt støttelån til og den etterfølgende gjeldsettergivelse, er det i denne saken en direkte sammenheng mellom lånene/garantiene i filmproduksjonsfasen, den sviktende publikumsoppslutning òm de aktuelle filmene på norske kinoer og den påfølgende gjeldsettergivelsen. Uten denne form for statsstøtte er det mer enn tvilsomt om noen av de filmer saken gjelder, ville ha blitt produsert. I og med at gjeldsettergivelsene ikke ville vært oppnådd dersom ankende parter ikke hadde investert i filmprosjektene, kan det heller ikke være tvilsomt at den nødvendige sammenknytning foreligger mellom filmvirksomheten og den fordel som er vunnet, slik at betingelsene for skatteplikt etter skatteloven §42 foreligger. At de fire kommandittselskaper ble avviklet etter at gjeldsettergivelsen var et faktum, kan ikke lede til skattefritak slik ankende parter hevder. Som påpekt av byretten hadde ikke støtten noen sammenheng med avviklingen av selskapene og var ikke noe ledd i avviklingen. Dersom filmene hadde suksess utenfor norske kinoer, kunne betalingsevnen bli god uten at tilbakebetaling skulle skje. Da gjeldsettergivelsen var påregnelig allerede forut for selskapsdannelsene, og ikke hadde direkte sammenheng med de enkelte selskapers økonomiske resultater, finner lagmannsretten at det heller ikke er grunnlag for å differensiere mellom de to selskaper der hele ansvarskapitalen var tapt (Svampe og Byttinger) og de to andre selskaper som - om enn i noen forskjellig grad - hadde klart seg bedre økonomisk. At det i 1992 i forbindelse med statsstøttens omlegging fra lån til direkte tilskudd, ble gitt et alminnelig amnesti til norsk filmindustri for tidligere innvilgede lån og garantier, er av ankende part påberopt som et selvstendig grunnlag for at skatteplikt ikke kan oppstå. Lagmannsretten slutter seg også i denne forbindelse til byrettens vurdering. Det var i 1992 allerede klart at filmene var utspilt på norske kinoer og dermed på det rene at tilbakebetalingsplikten var bortfalt. En omlegging av statsstøtten til direkte tilskudd kan ikke gi grunnlag for skattefritak for støtte etter den gamle ordning, når betingelsene for skatteplikt ellers foreligger. I likhet med byretten finner lagmannsretten det unaturlig å anse staten som en slags medeier eller deltager i filmselskapene. Det vises til byrettens vurdering i dommen s. 24-25 som også er dekkende for lagmannsrettens vurdering. Periodiseringsspørsmålet Skatteloven §50 annet ledd viser om dette spørsmål til regnskapslovgivningen. Det avgjørende for periodiseringen er dermed hva som er god regnskapsskikk. Ankende parter har for å få en nærmere avklaring innhentet en uttalelse fra professor Arne Kinserdal som har konkludert med at periodiseringen burde vært gjennomført i 1992 for de to filmer han har uttalt seg om, Svampe og Herman. Grunnlaget for konklusjonen synes å være at det i løpet av dette året ble klart at de statsgaranterte lån ville bli innfridd av staten. Alle fire filmene var i 1992 utspilt på norske kinoer og betingelsene for gjeldsettergivelse var oppfylt. Noen risiko for at staten ikke ville oppfylle sine forpliktelser, er ikke anført under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner derfor ikke grunnlag for ankende parters anførsel om at periodiseringen skulle relateres til 1993 eller 1994. Byrettens domsslutning pkt. 1 blir da å stadfeste. Saksomkostninger: Lagmannsretten har som nevnt kommet frem til sin enstemmige dom under noen tvil. Tvilen grunner seg dels på at det i det fremlagte materialet om tilblivelsen av støtteordningen i 1964, er taushet rundt skattespørsmålet til tross for at det alt da måtte være klart at gjeldsettergivelse ville kunne bli aktuelt for en rekke filmprosjekter. Dels skyldes tvilen at selv om et stort antall norske filmer ikke har kunnet betjene de lån/garantier som er gitt som statsstøtte, har likevel ikke noen av partene under ankeforhandlingen kunnet dokumentere eller gi opplysninger om hva ligningspraksis har vært i andre skattekommuner med hensyn til det skattespørsmål som saken har reist. En finner på bakgrunn av dette at det var fyldestgjørende grunn for kommandittistene både til å la saken komme for byretten og for anken til lagmannsretten. Det offentlige bør også se seg tjent med en avklaring. Av nevnte omstendigheter følger at det vil være rimelig at hver av partene dekker sine egne saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd i.f. Dommen er som nevnt enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom pkt.1 stadfestes. 2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for byrett og lagmannsrett. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
