Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om det, med grunnlag i den ulovfestede gjennomskjæringsregel, var adgang for ligningsmyndighetene i Kristiansand til å endre ligningen i et aksjeselskap ved å inntektstføre betingede skattemessige avsetninger, om det ble gitt lovlig varsel etter ligningsloven §9-6 og om adgangen til endring er falt bort ved passivitet. Firma S Sørensen AS drev til oktober 1986 virksomhet innen salg og produksjon av byggevarer. Virksomheten hadde vært drevet i mer enn 100 år og selskapet hadde 38 ansatte. Den 23 oktober 1986 ble selskapets navn endret til Sørensen Invest AS. Aksjonærer var Einar H Sørensen og hans selskap Sørensens Holdingselskap AS. Den 31 oktober 1986 ble alle aktiva og passiva i Sørensen Invest AS solgt til firma Leif Hubert for NOK 32.573.739. Kjøpesummen forfalt til betaling i tre like deler pr 1 desember 1986, 1 juli 1987 og 1 desember 1987. Salget omfattet bl.a. firmanavnet S Sørensen AS, ni faste eiendommer, hvorav to konsesjonspliktige og de rettssaker Sørensen Invest AS var involvert i. Alle ansatte fulgte med over til Leif Hubert. Som sikkerhet for betalingen utstedte Leif Hubert et skadesløsbrev med pant i de ni faste eiendommer. Salget ga en gevinst på Sørensen Invest AS' hånd i størrelsesorden NOK 24,2 mill. Samme dag solgte Einar H Sørensen og Sørensens Holdingselskap AS alle aksjene i Sørensen Invest AS til AS Havfiske, et selskap innen Brøvig-gruppen i Farsund. Kjøpesummen, NOK 25.709.444, forfalt til betaling i like store deler til samme tidspunkter som i kontrakten mellom Sørensen Invest AS og Leif Hubert. Aksjesalget utløste gevinstbeskatning for Sørensens Holdingselskap AS og Einar H Sørensens. I forbindelse med ligningen for 1986 krevet Sørensen Invest AS betinget skattemessige avsetninger for gevinst ved salg av tomter nyttet i næring med NOK 4.043.437, for negative saldi for avskrivbare driftsmidler med NOK 20.247.538 og videreføring av konsolideringsfond med NOK 402.887. Selskapet ble i hovedsak lignet overensstemmende hermed. Etter registreringsmelding til Vest-Agder Fylkesskattekontor ble Sørensen Invest AS fra og med 1986 registrert som datterselskap av AS Havfiske, som samme år mottok konsernbidrag med NOK 6.253.430 fra Sørensen Invest AS. Bidraget ble gitt av årets overskudd etter avsetning til konsolideringsfond, men inkludert inntektsførte reserver pr 1 januar 1986. Etter salget 31 oktober 1986 var fordringen på Leif Hubert eneste aktivum i Sørensen Invest AS. Sørensen Invest AS ble omdannet til investeringsselskap innen shipping og vedtektene endret overensstemmende med dette. I 1987 ble det investert i en skipsandel på NOK 14,35 mill og i 1988 en andel på NOK 8,12 mill. De betinget avsatte tomtegevinster ble inntektsført mot skipsinvesteringen i 1987 og negative saldi mot underskudd i 1988 og 1989. I 1990 ble Sørensen Invest AS fusjonert med AS Brøvigseil og resterende negative saldi inntektsført mot underskudd i sistnevnte selskap. Sørensen Invest AS ble i løpet av 1990-årene saksøkt med krav om erstatning på grunn av leveranser av mangelfulle grunnmursblokker. Leveransene fant visstnok sted på 1970-tallet. Vest-Agder Fylkesskattekontor sendte den 26 juni 1992 varsel til Sørensen Invest AS om mulig endring av selskapets ligning for 1986. I varselet fremkom bl.a.: «Etter salget av selskapets eiendeler, var situasjonen for selskapet den at den ikke drev noen virksomhet, det hadde ingen driftsmidler, og eneste aktiva synes å ha vært et bankinnskudd.Det var slik et «tomt» selskap. Aksjevederlaget kan vanskelig sees betalt for annet enn bankinnskuddet, og de muligheter selskapet gav, for senere å ta med inntekter opptjent før aksjekjøpet, uten at dette gav merskatt for det konsern selskapet ble deltaker i. Lovens bestemmelser om negativ saldo og andre muligheter for å nytte inntekter uten å utløse skattekrav, må under foreliggende omstendigheter, forstås slik at de er knyttet til selskapet i det eierforhold det hadde før aksjeoverdragelsen.» I varselet er også vist til dommen i [[Rt-1966-505]], Bergesendommen. Selskapets aktivum var fordringen på Leif Hubert, ikke bankinnskudd slik fylkesskattekontoret antok. Sørensen Invest AS ga tilsvar innen den av fylkesskattekontoret fastsatte frist, 15 august 1992. Den 13 september 1993 skrev Brøvig et kritisk brev til fylkesskattekontoret vedr. fremdriften i saken. Tharald Brøvig har opplyst at brevet utløste bokettersyn i Brøvig-gruppen. I et brev datert 27 september 1993 uttalte fylkesskattesjefen at saken «klart nok måtte prioriteres og at det tas sikte på å forelegge saken for ligningsnemnda innen utgangen av november måned». Kristiansand ligningsnemnd besluttet 9 november 1994 å endre ligningen for Sørensen Invest AS for inntektsårene 1986 og 1987, slik at inntektene de angjeldende år ble øket med hhv. NOK 9.458.400 og NOK 21.115.800. Sørensen Invest AS klaget vedtaket inn for overligningsnemnda som traff vedtak i klagesaken 3 juni 1996. Overligningsnemndas vedtak innebar at Sørensen Invest AS' inntekter for 1986 ble øket med NOK 24 920.000 i forhold til ordinær ligning. Tilleggsskatt ble ilagt med 30%. Inntektsøkningen tilsvarte omlag selskapets betingede skattefrie avsetninger for 1986. Sørensen Invest AS reiste søksmål for Kristiansand byrett ved stevning av 3 desember 1996 med påstand om opphevelse av overligningsnemndas vedtak. Staten v/ Vest-Agder Fylkesskattekontor tok til motmæle i tilsvar 16 januar 1997. Kristiansand byrett avsa dom den 9 januar 1998 med slik slutning: «1. Ligningen for Sørensen Invest AS for 1996 oppheves. 2. I saksomkostninger betaler staten v/ Vest-Agder Fylkesskattekontor til Sørensen Invest AS 137.925 - etthundreogtrettisjutusennihundreogtjuefem - kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.» Staten v/Vest-Agder Fylkesskattekontor v/prosessfullmektig advokat Jan Morten Olsen har anket dommen til Agder lagmannsrett. Sørensen Invest AS v/prosessfullmektig advokat Svein T Sønning har tatt til motmæle. Ankeforhandling fant sted i Kristiansand i perioden 12 til 15 januar 1999. Det ble hørt partsforklaring fra styreformannen i Sørensen Invest AS, Tharald Brøvig og fremlagt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av dommen. Saken står i samme faktiske stilling som for byretten. Partenes anførsler for lagmannsretten er i det alt vesentlige de samme som for byretten. Ut over en kort oppsummering vises derfor til anførslene slik de er gjengitt i byrettens dom. Sørensen Invest AS har som ny anførsel for lagmannsretten gjort gjeldende at også tre-årsfristen i ligningsloven §9-6 nr 2 får anvendelse. Ankende part, Staten v/ Vest-Agder Fylkesskattekontors anførsler for lagmannsretten kan da oppsummeres slik: Byretten har feilaktig lagt til grunn at aksjesalget til AS Havfiske ikke medfører at skattemessige avsetninger i Sørensen Invest AS skal tas til inntekt i 1986. Byrettens dom strider mot det bærende prinsipp i norsk skatterett om at man ikke kan overføre skatteposisjoner til andre, herunder også overføringer som endrer den skattemessige identitet. I nærværende sak er det tale om salg av skatteposisjoner. Vilkårene for skattekreditt i form av betingede avsetninger er da ikke til stede. Den ulovfestede gjennomskjæringsregel er alminnelig akseptert. Avgjørelsen av om gjennomskjæring skal foretas beror på en objektiv vurdering av faktiske omstendigheter. Normalt utløser salg av et selskap ikke beskatning på selskapets hånd, med mindre det man erverver bare er en skattemessig posisjon. Jo mer formålsløs transaksjonen er nå man ser bort i fra det rent skattemessige, jo større grunn er det til å skjære igjennom. I nærværende sak er det åpenbart at transaksjonene utelukkende er motivert av skattemessige hensyn. Transaksjonene 31 oktober 1986 ga en optimalisering av skattefordeler ved at: - firma Leif Hubert fikk høyest mulig avskrivningsgrunnlag for sine innkjøp fra Sørensen Invest AS. - Einar H Sørensen/Sørensens Holdingselskap AS fikk høyest mulig pris for aksjene etter skatt. - AS Havfiske ervervet skatteposisjonen til Sørensen Invest AS uten kontante utlegg. Dersom overligningsnemndas vedtak ikke opprettholdes blir konsekvensen, åpenbart som forutsatt av avtalepartene fra starten av, at den latente skatten på Sørensen Invest AS' hånd forsvant i løpet av fire-års perioden fra 1986. Andre forretningsmessige grunnlag for transaksjonene eksisterer ikke. At Sørensen Invest AS utilsiktet ble «hengende med» en del rettssaker er i denne sammenheng uten betydning. Noe reell risiko for at Sørensen Invest AS' fordring på Leif Hubert ikke ville bli betalt ved de respektive forfall var det ikke tale om. Leif Hubert var et gammelt og svært solid firma. I tillegg kommer at fordringen var sikret med pant i ni faste eiendommer. Risikoen for at Leif Hubert ikke ville få konsesjon på de to eiendommene der det var nødvendig var minimal. Transaksjonene i nærværende sak er likeartede med de som lå til grunn i Bergesen-saken der Høyesterett aksepterte gjennomskjæring. Av momenter som særlig ble tillagt vekt og som også foreligger i nærværende sak er særlig påpekt: - selskapet var tømt for driftsmidler, - eneste aktivum i selskapet var en fordring - retten til skattemessige avsetninger ble ervervet ved salg av «innmaten» i selskapet. - de «gamle aksjonærer» ønsket ikke lenger å drive virksomheten videre. Staten bestrider at Høyesterett i Bergesen-saken la vekt på at transaksjonen ikke ville utløse noe form for beskatning, verken på selskapets eller de tidligere aksjonærers hånd, om man ikke skar igjennom. Zenith-dommen, [[Rt-1997-1580]], der gjennomskjæring ikke ble akseptert, er kritisert av teoretikere, jf Zimmer i «Høyesterettsdommer i skattesaker, 1995 og 1996» og Banoun i «Skatterett 1998», s 165 flg. Dommen representerer åpenbart yttergrensen av hva som kan tenkes tillatt. Dessuten avviker Zenith-saken på avgjørende punkter fra saksforholdet i vår sak. I Zenith var det en viss kontinuitet i selskapets virksomhet i det man etter aksjesalget, dog begrenset utstrekning, fortsatte den tidligere virksomhet innen eiendomsinvestering. Selskapets aktiva etter aksjesalget bestod ikke bare i finansaktiva (fordring). Man beholdt et par tomter. Videre var skatteposisjonen i Zeinth opparbeidet i god tid før aksjesalget. I nærværende sak ble tidligere virksomhet helt avsluttet og de betingede skatteavsetningene oppstod i forbindelse med aksjesalget. Zeinth-dommen rokker ikke ved prinsippet i Bergesen-dommen om at skatteposisjoner ikke kan overføres. Ankende part kan ikke høres med at dobbeltbeskatningshensynet hindrer gjennomskjæring i dette tilfellet. Dobbeltbeskatning, dvs.at samme skattesubjekt helt eller delvis beskattes for samme fordel flere ganger, er det ikke tale om. At transaksjonene, om overligningsnemndas vedtak blir stående, utløser skatt både på de selgende aksjonærers og på selskapets hånd er irrelevant. Aksjonærer og selskap er to forskjellige skattesubjekter. Skal det legges vekt på at fordelen er beskattet hos et annet skattesubjekt må det ha et særlig grunnlag, jf Aarbakke «Skatt på inntekt 1987» s 210. Slikt «særlig grunnlag» foreligger ikke. I den utstrekning lagmannsretten likevel kommer til at det skal hensyntas at aksjesalget utløste gevinstbeskatning på de selgende aksjonærers hånd, er det ivaretatt i Statens subsidiære påstand: Staten gjør gjeldende at det er 10-års fristen i ligningsloven §9-6 nr 1 som kommer til anvendelse slik at endringsvarselet av 26 juni 1992 er rettidig. To-års fristen i ligningsloven §9-6 nr 3 pkt a gjelder bare dersom skatteyteren «ikke har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger». Sørensen Invest AS ga klart ufullstendige opplysninger i forbindelse med selvangivelsen for 1986. Selskapet må, bl.a. på grunnlag av kjennskapet man hadde til Bergesen-dommen, vært på det rene med at transaksjonene 31 oktober 1986 var skattemessig tvilsomme. Kravet til fullstendige opplysninger innebærer at det skulle vært gitt en beskrivelse av faktum som ga ligningsmyndighetene tilstrekkelig materiale til å vurdere om det i realiteten var tale om salg av skatteposisjoner som kunne gi grunnlag for gjennomskjæring. I så henseende manglet ligningsmyndighetene en helt sentral opplysning, nemlig at salget av «innmat» og salg av aksjene skjedde samtidig. Hadde aksjene vært solgt først, eks tidlig på året og «innmaten» senere og uavhengig av aksjesalget, ville transaksjonen neppe kunne angripes. Rekkefølgen, som det ikke ble gitt noen opplysninger om, var essensiell. For ligningsmyndighetene måtte det fremstå som mest sannsynlig at aksjene var overdratt først, og uavhengig av salget av «innmat». Skjemaene som ble sendt sammen med selvangivelsen er ikke myntet på situasjoner tilsvarende den man her stod overfor og ga ikke tilstrekkelige opplysninger. Opplysningene kunne enkelt vært gitt ved at det i selvangivelsens merknads-rubrikk ble opplyst at aksjesalget skjedde samtidig med salget av «innmaten» 3-års fristen i ligningsloven §9-6 nr 2 er ikke relevant. Noe passivitetsregler ved siden av ligningslovens fristregler er det ikke plass for. Uansett er det ikke grunnlag for passivitet i dette tilfellet. Dommene ankemotparten har trukket frem var er ikke relevante. Når skattyter, som her, ikke har gitt fullstendige opplysninger følger det av ligningsloven §10-2 nr 1 jf §10-4 nr 1 at det skal ilegges tilleggsskatt med 30%. Staten v/ Vest-Agder fylkesskattekontor har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt: Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor frifinnes. Subsidiært: Ligningen av Sørensen Invest AS forinntektsåret 1986 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at inntekten for selskapet reduseres med den del av inntekten som er kommet til beskatning ved gevinstbeskatningen av de selgende aksjonærer. I begge tilfeller: Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor tilkjennes sakens omkostninger.» Ankemotparten, Sørensen Invest AS' anførsler for lagmannsretten kan oppsummeres slik: Byrettens dom er riktig i så vel begrunnelse som resultat og bør stadfestes. Ankende part har, ved bruk av termer som «dødt selskap», «salg av skatteposisjoner», «utelukkende skattemessig motiverte transaksjoner» og «skattemessig identitet» søkt å stemple transaksjonene 31 oktober 1986 som illojale og fordekte. Dette bestrides. Spørsmålet saken gjelder er om den dagjeldende, og for næringsdrivende meget gunstige, adgangen til betinget skattemessige avsetninger av salgsgevinster var i behold. Svaret er åpenbart ja. Statens bruk av begrepet «skattemessig identitet» har intet å gjøre med adgangen til betinget skattefrie avsetninger. Hensynet bak de gunstige reglene var å motivere til nyinvesteringer. Fremgangsmåten Sørensen Invest AS benyttet ivaretok disse hensyn. Transaksjonene 31 oktober 1986 var ikke illojale, men bygget på et fornuftig kommersielt grunnlag. Sørensen Invest AS beholdt sin selskapsrettslige identitet. Virksomhet fortsatte, men etter omstrukturering, på et annet forretningsområde enn tidligere. Selskapet hadde fortsatt risikoen for at Leif Hubert fikk konsesjon for de to eiendommene der dette var nødvendig, risikoen for at fordringen på Leif Hubert ble betalt og risikoen for fremtidige søksmål som følge av tidligere virksomhet. Sørensen Invest AS var ikke på noe tidspunkt et «tomt» eller «dødt» selskap. Transaksjonenes manglende illojalitet forsterkes av at de utløste en samlet skattbar aksjegevinst på aksjonærenes hånd på i alt NOK 23,3 mill. Skatten, ca NOK 8 mill ble betalt. Om staten får medhold vil det utløse skattekrav på Sørensen Invest AS' hånd på mellom NOK 20 og 25 mill, krav selskapet ikke har muligheter til å dekke. Bakgrunnen for transaksjonene 31 oktober 1986 var at Einar H Sørensen, som da var rundt 70-år gammel, ønsket å trekke seg helt ut av virksomheten og å sikre seg mot oppgjørsrisikoen og risiko mht. bl.a. fremtidige erstatningskrav. Aksjesalget til AS Havfiske ivaretok disse hensyn. AS Havfiske oppnådde på sin side en rabatt (differansen mellom prisen Leif Hubert betalte for «innmaten» og prisen AS Havfiske betalte for aksjene), i størrelsesorden NOK 6,8 mill. Den senere utviklingen viste at risikoavlastningen var reell, i det Sørensen Invest AS etter hvert ble utsatt for erstatningssøksmål. Salg av aksjene i et selskap endrer i seg selv ikke selskapets skattemessige posisjon. Av Bergesen-dommen sammenholdt med Zenith-dommen følger at aksjesalg bare får skattemessige følger for selskapet når selskapet er «dødt» og «tomt». Sørensen Invest AS var åpenbart ikke det. Virksomheten fortsatte med nye investeringer, men på et annet forretningsområde enn tidligere. De to dommer viser også at dobbeltbeskatningshensyn er relevante ved vurderingen av om gjennomskjæring skal foretas. I nærværende sak vil gjennomskjæring lede til at både Sørensen Invest AS og de selgende aksjonærer beskattes for samme fordel. Zenith-dommen stenger for gjennomskjæring når transaksjonen har et visst forretningsmessig siktemål ut over det rent skattemessige. Kravene til forretningsmessig siktemål er små. Det ble også lagt avgjørende vekt på dobbeltbeskatningshensyn. Alternativt anføres at Sørensen Invest AS ga ligningsmyndighetene alle relevante opplysninger i forbindelse med ligningen for 1986, slik at 2-års fristen i ligningsloven §9-5 nr 3 pkt a får anvendelse. Som vedlegg til selvangivelsen fulgte selskapets årsregnskap for 1986. Regnskapet, som også angir de korresponderende tall for 1995, viser at selskapets eneste aktivum pr 31 desember 1986 var en fordring stor NOK 27.175.405. Andre fordringer, varebeholdning, anleggsmidler er satt til null. En sammenligning med de korresponderende tall for 1985 etterlater ikke tvil om at selskapets tidligere virksomhet er opphørt og alle anleggsaktiva solgt. Notene til regnskapet og saldoskjemaene angir hvorledes selskapet har håndtert salgsgevinsten på NOK 24,5 mill skattemessig. Regnskapet viser også at det ble gitt konsernbidrag til AS Havfiske med NOK 6.253.000. Av de innsendte aksjonæroppgaver fremgår at selskapets aksjer er solgt til AS Havfiske. Tilsvarende fremgår også av de tidligere aksjonærers selvangivelser. Det følger av dommen i Rt-1992-s 1588 (Loffland Brothers) at bestemmelsen i ligningsloven §9-6 nr 3 pkt a skal forstås slik at to-års fristen gjelder når skatteyter har gitt de opplysninger man etter en objektiv vurdering finner at han burde gitt. Det er nok om ligningsmyndighetene gis tilstrekkelig grunnlag til å ta opp det aktuelle skattespørsmål. Det kan ikke være tvilsomt at ligningsmyndighetene fikk alle opplysninger de i så henseende hadde krav på. Man er innenfor et område med et rigid «skjemavelde» og alle relevante skjemaer ble sendt. To-års fristen utløp i 1989. Alternativt anføres at adgangen til endring av ligningen for 1986 er stengt som følge av passivitet fra ligningsmyndighetenes side. Overligningsnemndas vedtak viser at Vest-Agder fylkesskattekontor allerede i november 1990 vurderte spørsmålet om gjennomskjæring. Likevel ventet man helt til i juni 1992 med å sende endringsvarsel. Deretter gikk ytterligere mer enn to år før ligningsnemnda traff vedtak. Adgangen til endring av ligningen må a være tapt, jf mindretallet votum i Rt-1995- s 1883, Slørdahl-saken. Alternativt er anført at det uansett må legges til grunn at tre-års fristen i ligningsloven §9-6 nr 2 skal anvendes. Subsidiært anføres at det, for å unngå dobbeltbeskatning, må gjøres fradrag for selgende aksjonærers gevinst ved aksjesalget og/eller at det ikke er grunnlag for tilleggsskatt. Uansett er det ikke grunnlag for å ikke godta avsetning til konsolideringsfond. Det er heller ikke grunnlag for tilleggsskatt etter ligningsloven §10-2. Sørensen Invest AS har lagt ned slik påstand: «1. Prinsipalt: Kristiansand byretts dom av 9 januar 1998 stadfestes. 2. Subsidiært: Ligningen av Sørensen Invest AS for inntektsåret 1986 oppheves Ved ny ligning gjøres fradrag for de selgende aksjonærers gevinst ved aksjesalget til ankemotparten i henhold til avtalen av 31 oktober 1986. Det gis fradrag for konsolideringsfond. 3. Atter subsidiært: Som 2. uten konsolideringsfond. 4. Atter subsidiært: Ligningen av Sørensen Invest AS for inntektsåret 1986 oppheves. Ved ny ligning legges det til grunn at det ikke er hjemmel for å anvende tilleggsskatt i henhold til ligningsloven §10-2. 5. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten samt for byretten, med tillegg av 12% rente fra forkynnelsen av byrettens dom til betaling skjer.» Lagmannsretten er enig i byrettens resultat, men har en annen begrunnelse for resultatet. Lagmannsretten er kommet til at fristbestemmelsen i ligningsloven §9-6 nr 3 pkt a på to år skal anvendes, slik at adgangen til å endre ligningen for 1986 var opphørt da Sørensen Invest AS ble varslet om endringssak den 26 juni 1992. To-års fristen i ligningsloven §9-6 nr 3 pkt a kommer til anvendelse når skattyter «ikke har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger». I motsatt fall gjelder ti-års fristen i ligningsloven §9-6 nr 1. I nærværende sak er det på det rene at Sørensen Invest AS ikke har gitt uriktige opplysninger. Lagmannsretten kan heller ikke se at opplysningene selskapet ga i forbindelse med ligningen for 1986 var ufullstendige. Som vedlegg til selvangivelsen for 1986 sendte Sørensen Invest AS: - årsregnskap for inntektsåret 1986, med korrespondere tall for foregående regnskapsår - saldoskjema - Aksjonæroversikt, formular nr 2 - Aksjonærbeskatningsskjema, formular nr 3. Regnskapet var meget enkelt og oversiktlig. Opplysningsplikten etter ligningsloven §9-6 nr 3 a er av førstvoterende i Loffland Brothers-saken, [[Rt-1992-1588]] flg, ref s 1592 og 1593 utdypet som følger: «Endringsreglene tar sikte på å oppnå riktig ligningsresultater og medvirke til at like tilfelle blir behandlet likt. Etter min mening må bestemmelsen forstås slik at toårsfristen gjelder der skatteyteren har gitt alle de opplysninger man etter en objektiv vurdering finner at han burde ha gitt.Er et gitt opplysninger som gjør at ligningsmyndighetene må anses å ha fått tilstrekkelig grunnlag for å ta opp det aktuelle skattespørsmål, slik at de gjennom adgangen til å skaffe seg ytterligere opplysninger vil kunne få et tilstrekkelig vurderingsgrunnlag, bør opplysningene i utgangspunktet anses tilstrekkelige til at toårs-fristen får anvendelse.» Sørensen Invest AS' årsregnskap for 1986, sammenholdt med de oppgitte korresponderende tall for 1985, viste at alle selskapets anleggsaktiva var avhendet i løpet av 1986 og at selskapets eneste gjenværende aktivum var en fordring på NOK 27 mill på AS Havfiske. Saldoskjemaene og innsendte noter til regnskapet ga opplysning om gevinstene salget utløste, dvs. NOK 13.785.413 for bygninger, NOK 6.689.125 for maskiner mv. og NOK 4.043.437 for tomter, til sammen NOK 24.517.975. Av posten «Årsoppgjørsdisposisjoner» fremgikk at salgsgevinstene i sin helhet var avsatt på negativ saldo, mot NOK 0 i 1995. Videre fremgikk at det var avsatt NOK 402.887 til konsolideringsfond. Regnskapet viste også at det i forbindelse med årsoppgjørsdisposisjoner var gitt konsernbidrag til AS Havfiske med NOK 6.253.430. På passivasiden fremkom ellers at selskapet pr 31 desember 1986 ikke hadde kortsiktig eller langsiktig gjeld, bortsett fra påløpte, men ikke ilignede skatter med NOK 200.000. Dette i motsetning til foregående år, da langsiktig gjeld utgjorde NOK 10.017.000 og kortsiktig gjeld NOK 8.393.000. Av merknadsrubrikk nr 3 i selvangivelsen var anført at: «Samtlige aksjer i selskapet er i 1996 overtatt av AS Havfiske, 4551 Farsund.» Lagmannsretten legger uten videre til grunn at ligningsmyndighetene var klar over at AS Havfiske var et selskap innen Brøvig-gruppen, med en annen forretningsvirksomhet enn det som tidligere var drevet i Sørensen Invest AS. Tilknytningen til Brøvig-gruppen fremgikk for øvrig også av selvangivelsen ved at selskapets adresse er angitt til «c/o Th. Brøvig, 4551 Farsund». Oppsummeringsmessig viser materialet som ble sendt sammen med selvangivelsen at selskapets aktiva var solgt, at salgsgevinstene i sin helhet var avsatt på negativ saldo, at samtlige aksjer i var solgt, at selskapet etter salget inngikk i skattekonsern med AS Havfiske og hadde gitt konsernbidrag. Slik lagmannsretten ser det, må ligningsmyndighetene ha vært klar over at siktemålet med AS Havfiskes kjøp av aksjene i Sørensen Invest AS ikke var å fortsette selskapets virksomhet med salg og produksjon av byggevarer, men å omstrukturere det til ny satsing innen forretningsområder Brøvig-gruppen var engasjert i, dvs. skipsfart og investeringsvirksomhet. At man av opplysningene i selvangivelsen ikke direkte kunne slutte at salg av «innmat» og salg av aksjer skjedde samtidig må da være uten betydning. Lagmannsretten påpeker også at ligningsmyndighetene, til tross for oppfordringer om det, ikke har redegjort for hvorfor ligningsmyndighetene v/Vest Agder fylkesskattekontor pr 11 juli 1990 tilsynelatende hadde tilstrekkelige opplysninger til å vurdere spørsmålet om gjennomskjæring. Notatet fra fylkesskattekontoret av 11 juli 1990, som er nevnt bl.a. i overligningsnemndas vedtak, er ikke fremlagt for retten. Ut over at det av overligningsnemndas begrunnelse fremgår at «Notatet er utarbeidet på bakgrunn av opplysninger funnet ved ligningsbehandlingen av AS Havfiske» sies intet konkret om hvilke nye opplysninger det er tale om. Heller ikke under ankeforhandlingene er det kommet frem noe om dette. Lagmannsretten kan da vanskelig se at det nevnte materialet, i større grad enn det som fremgikk av Sørensen Invets AS' selvangivelse med bilag, var egnet til å kaste nytt lys over den omstendighet som i følge ankende part var vital, nemlig at aksjer og «innmat» ble solgt samme dag. Avslutningsvis bemerkes at nærværende sak ligger annerledes an enn Elf-saken, [[Rt-1997-1430]]. I Elf- saken erkjente selskapet at det var gjort regnskapsmessige feil og det var åpenbart, i motsetning til i nærværende sak, tale om et omfattende og komplisert regnskap, der en avklaring av skattespørsmålet krevet et inngående studium av regnskapet. Lagmannsretten legger etter dette til grunn materialet Sørensen Invest AS sendte i forbindelse med selvangivelsen for 1986 var tilstrekkelige til at ligningsmyndighetene kunne vurdere det aktuelle skattespørsmålet. Vest-Agder fylkesskattekontors endringsvarsel av 26 juni 1996 er da ikke rettidig. Det er da ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på de øvrige grunnlag Sørensen Invest AS har anført til støtte for sitt syn. Saksomkostninger: Anken har ikke ført frem, men lagmannsretten finner at saken har vært såvidt tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, jf tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 annet ledd. Lagmannsretten viser til saken har reist vanskelige og til dels prinsipielle spørsmål som det var grunnlag for begge parter å få prøvet i to insanser Dommen er enstemmig. <span id="slutning"><center><b>D O M S S L U T N I N G :</b></center></span> 1. Byrettens dom, domsslutningens pkt 1, stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for by- eller lagmannsrett. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
