Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
I 1984 fikk fylkeskommunene ansvar for spesialisthelsetjenesten. Det ble innført ordninger med driftsavtaler mellom fylkeskommunene og bl.a legespesialister, som innebar driftstilskudd fra fylkeskommunen med delvis refusjon fra staten, i forskjellige driftstilskuddsklasser. Fra samme tid ble takstene fra folketrygden satt ned, men de lavere takstene ble kompensert med driftstilskudd for de legespesialister som hadde driftsavtale. Ved lovendring pr. 1. januar 1993 ble refusjonsordningen ytterligere innsnevret. Foruten leger med driftsavtale, var det bare legespesialister som hadde etablert sin praksis før 10. oktober 1992 som var berettiget til refusjon fra folketrygden. Roar Fjeld er lege, spesialist i kvinnesykdommer og fødselshjelp, og har privat praksis i Skien. Fjeld etablerte sin praksis i Skien i desember 1983. Etter forhandlinger med Telemark fylkeskommune inngikk Fjeld 14. juni 1984 driftsavtale med fylkeskommunen om en 11/38-dels avtalehjemmel i tilskuddsklasse III. Denne avtale ble senere reforhandlet, og Fjeld fikk med virkning fra 1. mars 1993 en 11/37,5-dels avtalehjemmel. Den 28. februar 1997 ble det foretatt en endring i folketrygdloven §5-4, slik at det bare var legespesialister med minst 20% driftsavtale som hadde rett til refusjon fra folketrygden. Fra samme tid ble det innført en ordning med statlig tilskudd til fylkeskommunene for de legespesialister som da fikk driftsavtale som en direkte følge av lovendringen. Ordningen var begrenset til legespesialister som hadde etablert sin praksis før 10. oktober 1992. Loven trådte i kraft 1. juli 1998. Tilskuddet til Telemark fylkeskommune for inngåelse av nye driftsavtaler innen gynekologi, ville etter den nye ordning utgjøre 70% av avtalt driftstilskudd i 5 år. I forbindelse med endringen i folketrygdloven, søkte Roar Fjeld om å få utvidet sin driftsavtale fra 29% til 100%. Allerede i 1986 hadde Telemark fylkeskommune, Helse- og sosialutvalget, nedsatt et arbeidsutvalg til å lage forslag til plan for spesialisthelsetjenesten i Telemark. I planen, «Plan for spesialisthelsetjenesten i Telemark», som ble levert 20. februar 1987, ble det bl.a foreslått å utvide delhjemmel for privatpraktiserende spesialist i gynekologi i Skien (Roar Fjeld), til hel hjemmel. Etter at folketrygloven §5-4 ble endret, ble det i 1997 nedsatt en prosjektgruppe for å vurdere hvordan lovendringen ville påvirke den eksisterende spesialisthelseplan. Prosjektgruppen skulle vurdere behovet innen de enkelte spesialiteter og foreta prioriteringer. Prosjektgruppen avga sin rapport 2. januar 1998. I rapporten heter det bl.a at den tidligere prioriterte plan for oppretting av spesialiststillinger, må settes ut av kraft ved den omlegging som måtte foretas. Innen feltet gynekologi ble tre spesialister som drev privat praksis uten avtale, prioritert foran Fjeld. Det var under prosjektgruppens arbeide reist spørsmål hvorvidt utvidelse av eksisterende driftsavtaler ville medføre statstilskudd. I prosjektgruppens rapport: «Tillegg til Plan for spesialisthelsetjenesten i Telemark», ble det for Roar Fjelds vedkommende derfor tilrådd at hans eksisterende 29% avtale burde utvides til 100% - under den forutsetning at fylkeskommunen ville få refusjon for avtaleutvidelsen. Rapporten ble 28. april 1998 behandlet i Telemark fylkesting som sak nr. 23/98, hvor fylkestinget sluttet seg til «tilrådingane og føresetnadane» i rapporten. Fylkestinget ba om at det ble innledet forhandlinger med de private spesialister. Slike forhandlinger ble ført, men ikke med Roar Fjeld, fordi man la til grunn at en utvidelse av hans driftsavtale falt utenfor ordningen med statlig tilskudd. Fylkeskommunen hadde i brev av 23. mars 1998 forelagt dette spørsmålet for Sosial- og helsedepartementet. Fylkeskommunen ville bl.a ha departementets uttalelse til spørsmålet om en utøver med begrenset driftsavtale, f.eks. 30%, kunne anses som «avtaleløs» for de øvrige 70% av praksisen. I brev av 7. april 1998 fra Helse- og sosialdepartementet ble det uttalt at utvidelse av eksisterende driftsavtaler faller utenfor ordningen og derfor ikke utløser statlige tilskudd. I departementets brev heter det bl.a.: «Generelt vil vi understreke at den statlige tilskuddsordningen er forbeholdt driftsavtaler som inngås med yrkesutøvere som har refusjonsrett i henhold til lovendringen pr. 1. januar 1993 (praksis må ha vært etablert før 10.10.92), og som har en avtaleløs privatpraksis i dag. Yrkesutøvere som har en driftsavtale, uansett omfang, er ikke avtaleløs, berøres ikke av lovendringen pr. 1. juli 1998, og faller utenfor tilskuddsordningen.» I brev av 15. april 1998 fra Kommunenes Sentralforbund, ble det gitt uttrykk for den samme oppfatning. Etter dette inngikk fylkeskommunen 15. juli 1998 100%-driftsavtaler med to andre fulltidspraktiserende gynekologer, som til da hadde drevet uten avtale, Jolanta Majek og Knut Heldaas. Fjeld fikk avslag på sin søknad i sak 45/98 i Hovedutvalget for helse- og sosialsaker 15. september 1998. Avslaget ble begrunnet med at en utvidelse av Fjelds avtale fra 29% til 100% falt utenfor ordningen med statlig tilskudd, og at fylkeskommunens økonomiske situasjon var slik at det ikke kunne forsvares å påføre fylkeskommunen ytterligere utgifter ved å opprette flere driftsavtaler enn de som utløste statlig tilskudd. Roar Fjeld ble underrettet om avslaget i brev av 16. september 1998. I stevning datert 5. november 1998 til Skien og Porsgrunn byrett, reiste Roar Fjeld v/advokat Emil Thorkildsen sak mot Telemark fylkeskommune, med påstand om at vedtaket om ikke å utvide Roar Fjelds avtalehjemmel til 100% var ugyldig, og at Telemark fylkeskommune skulle tilpliktes å inngå 100% avtale med Fjeld om driftstilskudd i driftstilskuddsklasse II. Det ble videre nedlagt påstand om erstatning til Roar Fjeld tilsvarende 71% av fullt driftstilskudd i driftstilskuddsklasse III, fra 1. juli 1998 til avtale om fullt driftstilskudd blir inngått. Telemark fylkeskommune, v/fylkesadvokat Per Arne Rosendal, tok til motmæle i stevning datert 20. november 1998, og påsto Telemark fylkeskommune frifunnet. Skien og Porsgrunn byrett avsa 8. juni 1999 dom med slik domsslutning: 1. Vedtaket i hovedutvalget for helse- og sosialsaker i Telemark fylkeskommune av 15. september 1998 om ikke å utvide legespesialist Roar Fjelds avtalehjemmel til 100%, er ugyldig. 2. Telemark fylkeskommune frifinnes forøvrig. 3. Hver av partene bærer sine omkostninger. Når det ellers gjelder sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler og påstander for byretten, og byrettens vurdering av sakens faktiske og rettslige sider, vises til byrettens domsgrunner. Fylkesadvokat Per Arne Rosendal har på vegne av Telemark fylkeskommune påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken, som er datert 20. august 1999, gjelder byrettens dom - domsslutningens post 1 og 3 - og retter seg både mot byrettens bevisbedømmelse og dens rettsanvendelse. Det er nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. Advokat Emil Thorkildsen har på vegne av Roar Fjeld inngitt tilsvar 7. september 1999, og samtidig erklært motanke forsåvidt gjelder domsslutningens post 2. Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien 8. og 9. februar 2000. For fylkeskommunen møtte spesialkonsulent Hans G. Eriksen sammen med prosessfullmektigen, fylkesadvokat Per Arne Rosendal. Hans G. Eriksen forklarte seg som vitne. Ankemotpart Roar Fjeld møtte sammen med advokat Emil Thorkildsen og forklarte seg. Fylkesadvokat Per Arne Rosendal har sammenfatningsvis gjort gjeldende: Hvorvidt fylkeskommunens vedtak om ikke å utvide Roar Fjelds driftsavtale er et forvaltningsrettslig enkeltvedtak eller ei, vil være uten betydning for lagmannsrettens vurdering. Det er enighet mellom partene om at det dreier seg om offentligrettslig myndighetsutøvelse, og det bestrides ikke at vedtakets gyldighet skal vurderes i forhold forvaltningsrettens ulovfestede ugyldighetsregler. Byretten har feilaktig bygget sin avgjørelse på at det allerede 28. april 1998 i sak 23/98 for Telemark fylkesting ble truffet vedtak om ikke å utvide Fjelds driftsavtale. Fjelds sak ble imidlertid ikke behandlet sammen med spørsmålet om å gi andre spesialister driftsavtale. Fylkestinget sluttet seg til prosjektgruppens «tilrådningar og føresetnader», slik at en utvidelse av Fjelds driftsavtale bare var aktuelt under den forutsetning at det ble gitt statlig refusjon for utgiftene. Det er på det rene at Fjeld faller utenfor den statlige tilskuddsordning. Spørsmålet om han kunne anses som «avtaleløs» for de 70% av praksisen som han ikke fikk refusjon for, ble løst under saksbehandlingen, ved departementets klargjørende svarbrev av 7. april 1998. I fylkestingssaken har fylket fulgt opp departementets forutsetninger, og det ble derfor ikke innledet forhandlinger med Fjeld. Da det ble klargjort at det ikke ville bli gitt statlig tilskudd til en utvidelse av Fjelds driftsavtale fordi Fjeld falt utenfor ordningen, var det ikke aktuelt å innlede forhandlinger med Fjeld om en 100%-avtale. Fjelds sak ble endelig avgjort i Hovedutvalget for helse- og sosialsaker i sak 45/98. At fylket ikke ville få statlig refusjon for en avtale med Fjeld, var ikke den eneste grunn til at hans søknad da ble avslått. Fjeld falt utenfor ordningen. Det ble dessuten foretatt en prioritering av behovet i spesialisthelsetjenesten generelt. Fylkeskommunen hadde allerede inngått driftsavtaler med gynekologene Majek og Heldaas, og etter innstilling fra fylkeshelsesjefen vedtok hovedutvalget at selv om den private spesialisthelsetjenesten i Telemark trenger videre utbygging, var den økonomiske situasjon slik at det ikke kunne forsvares å påføre fylkeskommunen ytterligere utgifter ved å opprette flere driftsavtaler. Fylkeskommunen har i denne saken holdt seg innenfor gjeldende regelverk, og det kan ikke bli tale om myndighetsmisbruk i forholdet til Fjeld. De fylkeskommunale prioriteringer - vurderingen av behovet for flere spesialistavtaler - er utøvelse av et forvaltningsrettslig skjønn som domstolene ikke kan prøve. Det foreligger ingen usaklig forskjellsbehandling, slik ankemotparten hevder. Fylkeskommunen prioriterte en kvinnelig gynekolog foran Fjeld. Dette er klart ingen forskjells- behandling. Dernest har fylkeskommunen valgt å inngå avtaler med to gynekologer som var «avtaleløse», slik ordningens forutsetning var. Heller ikke foreligger det noen åpenbar urimelighet i forhold til Fjeld. Fjeld anser seg forbigått på grunn av at han har bedre ansiennitet i privatpraksis, og han velger å se helt bort Majeks og Heldaas' sykehuspraksis og annen relevant praksis. Når man legger til grunn at å velge etter kjønn - her velge en kvinne - er et saklig kriterium, er det bare Heldaas Fjeld har å sammenligne seg med. Heldaas har en mangeårig sykehuspraksis som helt klart får betydning. Fylkeskommunen må stå fritt til å vurdere hvilken vekt de enkelte momenter ved utvelgelsen skal få. I saker som dette er ansiennitet kun et moment blant mange. At Fjeld mottar mindre driftstilskudd etter sin avtale enn han ville fått etter en 100%-avtale, er heller ingen urimelighet som kan føre til ugyldighet. At offentlige vedtak kan føre til forskjeller er ikke uvanlig, snarere en helt vanlig og akseptert konsekvens som ikke kan påberopes som en urimelighet. Fjeld kan heller ikke høres med at det er tatt utenforliggende hensyn. I fylkestingssaken ble det lagt til grunn at Fjeld faller utenfor ordningen med statlige tilskudd. At fylkeskommunen har tatt hensyn til de økonomiske konsekvenser det ville få å inngå ny driftsavtale også med Fjeld, er selvsagt intet utenforliggende hensyn. Fjeld falt utenfor ordningen med statlig tilskudd og en 100%-avtale med ham ville derfor føre til betydelige utgifter for fylkeskommunen. I forhold til vedtaket i Helse- og sosialutvalget, er det heller ikke tatt utenforliggende hensyn. Avgjørelsen bygger på en behovsanalyse og en prioritering ut fra en økonomisk vurdering. Når det gjelder motanken, som gjelder byrettens dom - domsslutningens pkt. 2 og 3, har fylkeskommunen anført at selv om lagmannsretten skulle komme til at vedtaket om ikke å utvide Fjelds avtalehjemmel til 100% er ugyldig, ligger det utenfor lagmannsrettens kompetanse å ta stilling til de spørsmål motanken reiser. Om det skal inngås flere driftsavtaler er ikke kun en sak for fylkeskommunen. Stortinget har vedtatt en ny ordning for regulering av legemarkedet fra 1. januar 1999. Ordningen innebærer at departementet fra denne dato skal fastsette årlige rammer for hvor mange nye legestillinger/-hjemler som kan opprettes i og utenfor sykehus. Fylkeskommunen ville derfor uansett ikke uten videre kunne inngå nu 100%-avtale med Roar Fjeld. Fylkesadvokat Rosendal har nedlagt slik påstand: 1. I anken: Telemark fylkeskommune frifinnes. 2. I motanken: Byrettens dom stadfestes. 3. Såvel i anken som i motanken: Telemark fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Advokat Emil Thorkildsen har på vegne av ankemotparten sammenfatningsvis anført: Vedtaket om å nekte Fjeld 100%-avtale er klart myndighetsutøvelse som leder til at dets gyldighet vil bli å avgjøre i henhold til forvaltningsrettens ulovfestede regler. At det dreier seg om enkeltvedtak etter forvaltningsloven, er for øvrig i en tidligere sak av Oslo kommune forelagt sivilombudsmannens til uttalelse. Sivilombudsmannen har i uttalelse datert 29. desember 1997 tatt det standpunkt at denne typen avtaler (tildeling av avtalehjemler og driftstilskudd til legespesialister) har et så sterkt preg av offentlig myndighetsutøvelse, at de må anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven av 10. februar 1967 §2. Oslo kommune har for sin del senere lagt dette til grunn. Byretten er kommet til at vedtaket om å avslå Fjelds søknad om 100%-avtale i realiteten allerede ble avgjort av fylkestinget 28. april 1998 i sak 23/89, og at det senere ble foretatt en forskjellsbehandling ved at Majek og Heldaas etter forhandliunger fikk innvilget sine søknader om 100% driftsavtaler, mens Roar Fjeld fikk avslag på sin søknad om utvidelse. Ankemotparten har vist til byrettens begrunnelse som dekkende for sitt syn. Ved avslaget på Fjelds søknad er det tatt utenforliggende hensyn, vedtaket representerer en usaklig forskjellsbehandling og vedtaket fremstår etter sin konsekvens som sterkt urimelig. Dette er beslektede problemstillinger som glir over i hverandre. Lagmannsretten må ved sin avgjørelse foreta en totalvurdering. Når det ved avslaget på Fjelds søknad er lagt vekt på at fylkeskommunen ikke fikk tilskudd for utvidelse av allerede etablerte hjemler, er dette et utenforliggende henyn. Det er klart usaklig å trekke inn intern budsjettøkonommi ved avgjørelsen. Urimeligheten i avgjørelsen trer tydelig frem når man sammenligner de tre legespesialister. Fjeld har drevet privat spesialistpraksis helt siden 1983, og har driftsavtale helt tilbake til 1984. Ansiennitetsmessig er han klart den som står sterkest. Ansiennitet må i denne saken være virksomhet som privatpraktiserende spesialist. Allerede i 1987-planen for spesialisthelsetjenesten ble det forutsatt å utvide Fjelds hjemmel til 100% i løpet av to til tre år. Helt siden 1987 har Fjeld vært prioritert i fylkets helseplaner. Fjeld hadde derfor en begrunnet forventning om å få sin søknad om 100%-avtale innvilget. At fylkeskommunen så helt bort fra helseplanen straks det kom en ny statlig ordning, var for Fjeld klart urimelig og urettferdig. Fjeld hadde da allerede arbeidet 13 år i full praksis med 29% avtale. Etter avtalen var Fjeld forpliktet til også i sin øvrige praksis ikke å ta høyere honorar enn etter de offentlige satser. Dette ga fylkeskommunen en 100% praksis mot å gi refusjon for bare 29%. Majek og Heldaas hadde startet sine privatpraksiser på heltidsbasis i henholdsvis 1996 og 1995. Da de etablerte seg kan de ikke ha hatt anelse om at det skulle komme en statlig tilskuddsordning. De kom på denne måte utenfra og fikk 100% hjemmel, mens Fjeld falt utenfor. Dette innebærer en klart urettferdig forskjellsbehandling. Fylkeskommunen kunne gitt deltidshjemler til alle de tre spesialister. Hadde de alle tre fått 55%-avtaler, ville dessuten fylkeskommunen fått lavere utgifter og tre 100% praksiser i stedet for to. Det synes klart at både Heldaas og Majek som allerede hadde startet 100%-praksiser, ville ha fortsatt med det uansett om de fikk refusjon. At fylkeskommunen ville fått vanskeligheter med legeforeningen ved å gi reduserte hjemler, slik den ankende part synes å mene, er det ikke dekning for å hevde. Bortsett fra at Majek ble prioritert fordi hun er kvinne, er det ingen annen begrunnelse for ikke å gi Fjeld 100%-avtale enn at det ikke ville gitt fullt statlig tilskudd. Til dette anføres at fylkeskommunen hadde et direkte forhold til sine legespesialister, og fylkeskommunen hadde uansett forholdet til Staten og den innførte tilskuddsordning, og uansett de økonomiske konsekvenser, plikt til å påse at det ikke skjedde forskjellsbehandling. Forskjellsbehandlingen blir iøyenfallende når det kan konstateres at Majek og Heldaas får fullt tilskudd tilsvarende ca kr 450.000,- pr år, mens Fjeld vil «tape» ca kr 350.000,- pr. år ved ikke å få utvidet sin avtale. Når det gjelder motanken anføres: Rettspraksis har ofte nøyet seg med å kjenne forvaltningsvedtaket ugyldig, og å henvise saken til ny prøvelse i forvaltningen. Men det finnes klare unntak, f.eks i den såkalte Mortvedt-saken, [[Rt-1951-19]] flg. I dette tilfellet; hvis lagmannsretten kommer til at vedtaket er ugyldig, må det få som konsekvens at fylkeskommunen tilpliktes å inngå avtale med Fjeld om en 100%-avtalehjemmel. Fjeld skulle hatt en 100 %-avtale om det hadde gått riktig for seg. Det vil ikke nå gjenstå noen forhandlinger med Fjeld. Slike avtaler inngås som en standardisert avtale. Det er bare å fylle ut skjemaet og skrive under. Selv om den rettslige praksis er som den er, vil det i denne saken være anledning til å gi pålegg om avtale, i tråd med resultatet i Mortvedt-dommen. Nå er det riktignok slik at fylkeskommunen for tiden ikke har noen stillingshjemmel for enda en spesialist i gynekologi. Det nedlegges derfor kun påstand om fastsettelsesdom, slik at fylkeskommunen blir forpliktet til å inngå 100%-avtale med Fjeld straks fylkeskommunen blir tildelt en ny hjemmel i henhold til de regler som gjelder fra 1. januar 1999. Når det gjelder Fjelds erstatningskrav vises til at det offentlige er ansvarlig for sine organers og tjenestemenns feil etter reglene om arbeidsgiveransvar i skadeserstatningslovens kap. 2. Rettspraksis gir viktige holdepunkter i retning av objektivt ansvar, se således Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett 6. utgave side 604. Klare holdepunkter for erstatning i et tilfelle som det foreliggende finnes også i Mortvedt-dommen på side 23. I nærværende sak foreligger både årsakssammenheng og økonomisk tap. Fjelds tap utgjør 71% av årlig tilskudd i driftstilskuddsklasse III. Det er nedlagt slik påstand: I anken: Byrettens dom - domsslutningens post 1 - stadfestes. I motanken: 1. Roar M. Fjeld har rett til 100% avtale om driftstilskudd i driftstilskuddsklasse III med Telemark fylkeskommune i samsvar med fylkeskommunens standard avtale basert på Kommunenes Sentralforbunds avtalesamling kap. 4, ASA nr. 4311 av 30.04 1988, og er i kraft fra det tidspunkt departementet måtte fatte vedtak om rammen for antall legespesialister til Helseregion Sør omfattende stillingsutvidelsen og forutsatt at Telemark fylkeskommune får tildelt nødvendig hjemmel av den tildelte kvoten fra departementet via helseregionen. 2. Telemark fylkeskommune er erstatningspliktig overfor Roar M.Fjeld tilsvarende et beløp på 71% av fullt driftstilskudd i driftstilskuddsklasse III fra 1. juli 1998 til avtale om fullt driftstilskudd trer i kraft, dog begrenset til 31. des. 2003. Dersom Roar M.Fjeld i perioden reduserer arbeidstiden i forhold til kravene i standardavtale ASA 4311 (fullt driftstilskudd), reduseres erstatningskravet forholdsmessig tilsvarende. I begge tilfelle: Telemark fylkeskommune dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten. Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten anser det på det rene at utvidelse av avtalehjemler som allerede eksisterte ved lovendringen pr. 1. juli 1993, uansett driftsavtalens omfang, ikke ble berørt av lovendringen og derfor falt utenfor den statlige tilskuddsordning. Lagmannsretten legger således til grunn at en utvidelse av Roar Fjelds avtalehjemmel fra 29% til 100% ville falle utenfor tilskuddsordningen. Lagmannsretten har forståelse for at Fjeld, i alle fall i årene fra 1987 til 1997, hadde en begrunnet forventning om å få sin driftsavtale utvidet til 100%. Allerede i den plan for spesialisthelsetjenesten i Telemark, som ble laget i 1987, var utvidelse av Fjelds hjemmel foreslått. Dette forslag sto ved lag helt frem til folketrygdloven §5-4 ble endret i 1997, og fylkeskommunen nedsatte «prosjektgruppen», som skulle lage tillegg til den eksisterende spesialisthelsetjenesteplan, og bl.a vurdere fremtidige behov for legespesialister og foreta prioriteringer. Under prosjektgruppens arbeide innkom det innenfor feltet «Gynekologi og fødselshjelp» ønsker fra syv legespesialister, to som ønsket sine eksisterende avtaler opprettholdt, to avtaleløse som ønsket 100 %-avtaler (Majek og Heldaas), en som ønsket sin 29%-avtale utvidet til 100% (Fjeld), en med kommunal driftsavtale som ønsket 100% og en sykehuslege som ønsket 20%. Det anses gjennom bevisførselen for lagmannsretten godtgjort at da prosjektgruppen fremla sin rapport 2. januar 1998, var det tvil om en utvidelse av Fjelds avtale ville komme inn under tilskuddsordningen. Det var imidlertid ingen tvil om at avtaleløse ville kunne gis 100%-avtaler med statlig tilskudd. Prosjektgruppen har derfor i sin «Tilråing om avtaler» foreslått av Fjelds 29%-avtale burde utvides til 100%, men kun under den forutsetning at fylkeskommunen ville få refusjon for avtaleutvidelsen. Fylkeskommunens videre behandling av Fjelds sak, må ses i lys av at det ved departementets brev av 7. april 1998 ble klarlagt at Fjelds avtale falt utenfor tilskuddsordningen. De merutgifter som ville påløpe ved å utvide Fjelds driftsavtale, ville derfor måtte dekkes av fylkeskommunen selv. Fulle utgifter til en 100%-avtale er oppgitt å være ca kr 453.000,-. Av dette dekkes 70% gjennom den statlige tilskuddsordning, med andre ord ca kr 317.100,- pr.år. Ved å utvide Fjelds avtale ville en vesentlig del av tilskuddsbeløpet i flere år fremover måtte dekkes over fylkeskommunens budsjett. Lagmannsretten finner det klart at fylkeskommunen ikke er rettslig forpliktet til å påta seg denne betydelige merkostnad. Når det gjelder den rent budsjettmesige prioritering må fylkeskommunen stå fritt, og disse prioriteringer finner ikke lagmannsretten å kunne overprøve. Det anses ikke å være noe utenforliggende hensyn at fylkeskommunen prioriterte å inngå avtaler med de tidligere «avtaleløse» spesialister Majek og Heldaas, som begge ville kunne få en 100%-avtale med 70% statlig refusjon av utgiftene. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det foreligger noen forvaltningsrettslig ugyldighetsgrunn ved vedtaket om å avslå Fjelds søknad. Ankemotparten kan ikke høres med at det i forhold til Majek og Heldaas foreligger noen usaklig forskjellsbehandling. Lagmannsretten kan være enig med Fjeld i at den tilskuddsordning som ble innført etter lovendringen i 1997, kan føre til resultater som må oppleves som urimelige. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger noen slik urimelighet som kan lede til at forvaltningsvedtaket må anses ugyldig. For at et forvaltningsvedtak skal være ugyldig på et slikt grunnlag, må det være tale om et sterk urimelighet eller urettsferdighet, hvilket ikke er til stede i denne sak. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til vil Telemark fylkeskommune bli å frifinne i anken. I motanken vil byrettens dom bli å stadfeste. Anken har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd. Roar Fjeld bør derfor tilpliktes å erstatte Telemark fylkeskommunes saksomkostninger både for byretten og for lagmannsretten, idet det ikke finnes å foreligge omstendigheter som kan føre til fritak etter §172 annet ledd. Fylkesadvokaten har inngitt omkostningsoppgave og i anken krevet saksomkostninger dekket med kr 25.000,- med tillegg av rettens gebyr med kr 13.250,-. For byretten ble det krevet dekning av saksomkostninger med kr 30.000,-. Advokat Thorkildsen har ikke hatt innsigelser mot salærkravene, som legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. Motanken har ikke ført frem. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ingen særlige omstendigheter som kan lede til fritak for omkostnings-ansvaret, og Roar Fjeld skal derfor dekke Telemark fylkeskommunes omkostninger. Fylkesadvokaten har oppgitt meromkostningene i anledning motanken til kr 10.000,-. Advokat Thorkildsen har ikke hatt innvendinger mot salærkravet, som legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. Roar Fjeld skal etter dette erstatte fylkeskommunens saksomkostninger med kr 48.250,- for lagmannsretten og kr 30.000,- for byretten, tilsammen kr 78.250,-. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. I anken: Telemark fylkeskommune frifinnes. 2. I motanken: Skien og Porsgrunn byretts dom, domsslutningens pkt.2, stadfestes. 3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Roar Fjeld til Telemark fylkeskommune kr 30.000 - trettitusen- som erstatning for sakens omkostninger for byretten og kr 48.250 - førtiåttetusentohundreogfemti - som erstatning for sakens omkostninger for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
