Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Tønsberg tingrett avsa 25. januar 2002 dom med slik domsslutning: «1. A, født *.*. 1972, dømmes for overtredelse av veitrafikklovn §31, første ledd, jf. §5, jf. skiltforskriftens §8, jf. skilt nr. 362 til en straff av fengsel i 18 -atten- dager, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år, jf. straffeloven §52 flg., samt en ubetinget bot stor kr 5.000,- -kronerfemtusen 00/100, subsidiært fengsel i 10 -ti- dager. 2. A dømmes til innen 14 -fjorten- dager etter dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 2.500,- -kronertotusen-femhundre00/100-.» Nærmere om sakens faktiske bakgrunn og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen. Domfelte har påanket tingrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken retter seg mot straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning 4. mars 2002 ble anken henvist til ankeforhandling. Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 27. juni 2002. Domfelte møtte og forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne og foretatt befaring. Lagmannsretten hørte også de oppnevnte sakkyndige, dr. scient. Jan Tore Malmo og overingeniør ved Justervesenet, Jarle Gran. Lagmannsretten skal bemerke: Domfelte er dømt for at han, da han med bil kjørte forbi en motorsykkel på - - -vegen ved X i Tønsberg, holdt en fart av 105 km/t mens fartsgrensen på stedet er 60 km/t. Tingretten har lagt til grunn den fart som ble målt av politiet med en lasermåler. Selv mener domfelte at han i høyden holdt en fart av 85-90 km/t. Målingen skjedde bakfra i bilens fartsretning, og avstanden mellom måleapparatet og bilen i måleøyeblikket var 280 meter. Fra forsvarerens side er det anført at politiets måling ikke har skjedd i samsvar med de retningslinjer som gjelder og at målingen derfor ikke kan legges til grunn. Anførslene retter seg mot den måte siktekontollen av apparatet ble foretatt på forut for bruken av måleapparatet. Videre hevdes det å være i strid med retninglinjene at målingen ble fortatt under en forbikjøring. Det er dessuten påpekt muligheten for at apparatet ikke ble holdt i ro under målingen. Det følger av rettspraksis at det må legges avgjørende vekt på om målingen er foretatt i strid med de retninglinjer som er gitt i Justisdepartementet brukerveiledning for lasermåler, selv om sannsynligheten for at målingen var uriktig, er liten, jf. [[Rt-2001-1476]]. Er den tvil som kan reises om måleresultatet av nærmest teoretisk art, skal man se bort fra tvilen, jf. [[Rt-2001-1467]]. Siktekontrollen skal foretas på stedet før apparatet brukes. Formålet med siktekontrollen er å sikre at laserstrålens treffpunkt og siktepunktet (det røde punkt i siktet) stemmer overens i side og høyde. Dette gjøres ved å sikte apparatet inn mot et smalt mål (en stolpe eller lignende) ca 200 meter unna med himmelen som bakgrunn. Apparatet avgir under testen en tone som får en høyere frekvens når laserstrålen treffer målet, og det kan da konstateres om rødpunktet ligger på målet. Vedkommende polititjenestemann demonstrerte under befaringen hvilke mål (bl.a en flaggstang) han hadde brukt til siktekontrollen. De sakkyndige var begge av den oppfatning at de valgte mål ikke kunne anses å være i samsvar med retningslinjene. Etter deres mening fremtrådte målene ikke med tilstrekkelig skarp sideavgrensning på grunn av omkringliggende vegetasjon. De fant imidlertid at dette forhold ikke kunne ha hatt noen betydning eller være avgjørende i en sak som den foreliggende hvor måleresultatet ikke gjaldt de små marginer. Lagmannsretten finner derfor at siktekontrollen ikke kan tillegges noen vekt når man skal vurdere riktigheten av den foretatte måling. Det forhold at målingen skjedde under en forbikjøring, kan ha betydning i to relasjoner. For det første kan det være fare for at måleresultatet påvirkes ved at det annet kjøretøy er innenfor målesonen. For det annet kan det være fare for at operatøren beveger måleapparatet for å følge vedkommende kjøretøy mens dette er i ferd med å skifte mellom eget og motgående kjørefelt. Etter retningslinjene skal apparatet holdes i ro under målingen. Vedkommende polititjenestemann har forklart at han foretok målingen mens bilen var i ferd med å legge seg tilbake i høyre kjørefelt. Han holdt apparatet fast under målingen og mener at motorsykkelen som ble forbikjørt, var utenfor målesonen. De sakkyndige er enige om at en eventuell bevegelse av apparatet under målingen ikke vil resultere i noen feilmåling av betydning, i høyden bare med 1 eller 3 km/t. Det innskytes i denne forbindelse at det i apparatet er innlagt en feilmargin i trafikantens favør med 3 km/t. Dersom målingen skjer idet bilen er i ferd med å legge seg tilbake i høyre felt, vil en eventuell bevegelse som følger bilen resultere i at vinkelen mellom måleretningen og bilens fartsretning blir mindre og således gi en mer korrekt måling. De sakkyndige har videre påpekt at avstanden mellom måleapparatet og bilen var så stor og vinkelen mellom fartsretningen og måleretningen så liten at operatøren ikke skulle hatt vanskeligheter med å holde apparatet i ro. Lagmannsretten finner etter dette å kunne se bort fra at det foreligger feil ved måleresultatet som kan tilbakeføres til at apparatet ikke er holdt i ro under målingen. Det bemerkes i denne sammenheng at måleoperasjonen foregår over et tidsrom på 0,34 sekunder. De sakkyndige har uttalt at det var fullt mulig å foreta målingen uten at motorsykkelen var i målesonen, slik polititjenestemannen har forklart. I måleøyeblikket hadde målesonen praktisk talt samme bredde som bilen, og dersom det var «luft» mellom motorsykkelen og bilen ville motorsykkelen være utenfor målesonen dersom målesonen dekke bilens bredde. De sakkyndige har videre forklart at dersom motorsykkelen var i målesonen ville man ikke fått noe måleresultat dersom laserstrålen hadde truffet både bilen og motorsykkelen. Den avleste hastighet på 105 km/t må, dersom både bilen og motorsykkelen befant seg i målesonen, gjelde enten det ene eller det annet av kjøretøyene. Andre kjøretøyer befant seg ikke i nærheten. Det kan i praksis utelukkes at motorsykkelen, som var det kjøretøy som ble forbikjørt, har hatt den nevnte hastighet. Det bemerkes i denne sammenheng at vedkommende polititjenestemann innhentet mortorsykkelen ca 500 meter fra målepunktet, mens domfeltes bil ble nådd igjen ca 1,8 kilometer fra målepunktet. Det kan etter dette ikke være tvil om at domfelte har holdt en hastighet på minst 105 km/t i måleøyeblikket. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre noen endring i tingrettens straffutmåling. Hastighetsoverskridelsen ligger i grenseområdet for valget mellom ubetinget og betinget fengselsstraff. Lagmannsretten er enig i den begrunnelse tingretten har gitt for at det i den foreliggende sak bør idømmes en betinget reaksjon. Anken har vært forgjeves, og domfelte bør i medhold av straffeprosessloven §436 pålegges å erstatte staten omkostningene ved ankesaken. I medhold av §437 tredje ledd fastsettes erstatningen til 2.500 kroner. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Anken forkastes. 2. A, født *.*. 1972, pålegges å betale staten erstatning for omkostningene med ankesaken med 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
