Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Tiltalte A, bopel X, er født xx.xx.1943. Han har vært lensmann i Y siden 1984, men er nå suspendert. Tiltalte er gift, men har ingen forsørgelsesbyrde. Det fremgår av tidligere gitte opplysninger at han har en årsinntekt på ca kr 250 000 og en formue på ca kr 200 000. Tiltalte er ikke straffedømt tidligere. Kongsberg byrett avsa dom den 22 mars 1995 med slik domsslutning: 1. A, født xx.xx.1943, dømmes for overtredelse av straffeloven §256, jfr. §255, jfr. §62 til fengsel i 6 -seksmåneder. 2. A fradømmes stillingen som lensmann i Y, jfr. straffeloven §29 nr. 2. 3. A dømmes til innen 2 -to- uker å betale erstatning til B og Cs dødsbo v/D med kr 222969 -tohundreogtjuetotusennihundreogsekstini - med tillegg av 12 -tolv- prosent rente regnet fra 01. januar 1990 til betaling skjer. Tiltalte har begjært fornyet behandling. Ved beslutning av 27 april 1995 har Høyesteretts kjæremålsutvalg gitt tillatelse til lagmannsrettsbehandling. Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 10 mai 1995 -rettet under hovedforhandlingener A satt under tiltale ved Eidsivating -nå Borgarting- lagmannsrett, Buskerud lagsogn, til fellelse etter: Straffeloven §255, jf §256 For i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning rettsstridig å ha forbrukt eller på annen måte tilegnet seg en løsøregjenstand som han besatt, men som helt eller delvis tilhørte en annen, eller rettsstridig forføyet over penger som var betrodd ham, og hvor underslaget var grovt særlig fordi verdien av det underslåtte var betydelig, eller forøvd av offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling. Grunnlag: a) Den 6 februar 1987 i Y i Z, fikk lensmann A hånd om kr 201 801, tilhørende C, født xx.xx.1904. Pengene hadde han hevet samme dag fra hennes konti slik: 1 kr 50 000 fra konto 23756350935 i Sparebanken Buskerud (nå Sparebanken NOR) 2 kr 80 000 fra konto nr 257066 serie 80 i Postbanken 3 kr 71 801 fra konto 257090 serie 80 i Postbanken. Pengene var av C ikke ment gitt til lensmann As eie, men av ham disponert på mellom dem nærmere avtalt måte, antagelig til veldedige formål. Urettmessig beholdt og/eller brukte lensmann A kr 101 801 eller en vesentlig del av dette beløp til egne formål. b) Den 5 oktober 1987 i Y i Z, fikk lensmann A hånd om kr 39 168, tilhørende C, født xx.xx.1904. Pengene hadde han hevet samme dag fra hennes konto 23756350935 i Sparebanken Buskerud (nå Sparebanken NOR). Pengene var av C ikke ment gitt til lensmann As eie. Urettmessig beholdt og/eller brukte lensmann A beløpet eller en vesentlig del av dette til egne formål. c) Den 8 oktober 1991 i Y i Z, fikk lensmann A hånd om kr 60 000, tilhørende C, født xx.xx.1904. Pengene hadde han hevet samme dag fra hennes konto 257066 serie 80 i Postbanken. Pengene var av C ikke ment gitt til lensmann As eie. Urettmessig beholdt og/eller brukte lensmann A beløpet eller en vesentlig del av dette til egne formål. d) Den 19 oktober 1992 i X i Z, fikk lensmann A hånd om kr 22 000, tilhørende C, født xx.xx.1904. Pengene hadde han hevet samme dag fra hennes konto 257066 serie 80 i Postbanken. Pengene var av C ikke ment gitt til lensmann As eie. Urettmessig beholdt og/eller brukte lensmann A beløpet eller en vesentlig del av dette til egne formål. Straffeloven §62 får anvendelse. Allmenne hensyn krever påtale for samtlige punkter. I tillegg til ordinær straff vil det bli påstått dom for tap av offentlig stilling, jf straffeloven §29. Det tas forbehold om å påstå dom for erstatningskrav. Den fornyede behandling fant sted i rettslokalene til sorenskriveren i Kongsberg den 4-8 desember og 11-14 desember 1995. Tiltalte møtte og avga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig etter tiltalen. Det ble avhørt 48 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om en straff av fengsel i 6 måneder, jf fremlagt påstandsskrift. Det er videre fremsatt krav om at tiltalte skal fradømmes stillingen som lensmann, jf strl §29 nr 2. Lagmannsretten antar at dette er en feilskrift for §29 nr 1. Den samme feilskrift fremgår for øvrig av byrettens domsslutning punkt 2, jf domsgrunnene. Endelig er det krevet namsdom for arvingenes erstatningskrav og saksomkostninger slik det fremgår av påstandsskriftet. I forbindelse med påstanden har aktor uttalt at det alt avhengig av rettens bevisvurdering, kan bli spørsmål om noen av forholdene skal anses som tyveri i stedet for underslag. Slik saken ligger an, oppfatter lagmannsretten denne anførsel som bare et spørsmål om den rettslige bedømmelse av samme forhold, jf strpl §38 første ledd. Dersom tiltalte ikke hadde pengene i sin besittelse på gjerningstiden, må retten vurdere om det forhold som er beskrevet i tiltalen, går inn under strl §257. Forsvareren og tiltalte har fått anledning til å uttale seg om spørsmålet, jf strpl §38 tredje ledd. Det samme gjelder de øvrige poster i tiltalen, herunder spørsmålet om saksomkostninger, som ikke var med i påstanden for byretten. Forsvareren har prinsipalt lagt ned påstand om frifinnelse på alle punkter. Subsidiært er tiltalte bedt ansett på mildeste måte. I Bakgrunnen for anmeldelsen: Tiltalte har helt siden oppveksten kjent C og B. Den 13 juni 1979 opprettet de et gjensidig testament. Hovedinnholdet i testamentet er at ekteparets faste eiendom skal tilfalle kommunen, mens det resterende bo skal deles likt mellom de to slekter. Etter mannens død opprettet C den 2 august 1985 med bistand av tiltalte et tillegg til testamentet. Tiltalte ble satt inn som testamentsfullbyrder. I de første årene etter mannens død bodde C alene i huset. I august 1992 flyttet hun inn på Y alders- og sykeheim (heretter kalt bygdeheimen), hvor hun døde den 29 mars 1993. Alle arvinger ble da kjent med at hun allerede i 1987 hadde gitt gaver på kr 50 000 til Blindeforbundet og Buskerud Sentralsykehus. Vitne nr 1 D, nevø av B, var i tvil om C hadde lovlig adgang til å gi bort gaver av denne størrelse. Det ble tatt kontakt med tiltalte, som oversendte kopier av de to forsendelsene på til sammen kr 100 000. Tiltalte oppfattet henvendelsen som en mistenkeliggjøring av ham og frasa seg enhver befatning med boet. Arvingene på begge sider ga deretter D fullmakt til å forestå et privat skifteoppgjør. Han henvendte seg da blant annet til bestyreren ved bygdeheimen, som utleverte den postsparebankboken som avdøde hadde brukt i de senere år. D ble gjort kjent med at tiltalte den 19 oktober 1992 hadde hevet kr 22 000. D henvendte seg deretter til tiltalte med forespørsel om hva pengene var brukt til. De to er uenige om hva som ble sagt, men D har forklart at han fikk den forståelse at pengene var brukt til maling av huset, som ennå ikke var overført til kommunen. D henvendte seg da til kommunen, som opplyste at malingen var besørget og bekostet av den. Dette hadde kommunen gjort etter en henvendelse fra tiltalte. Det er her fremlagt et internt brev av 16 juni 1993 fra rådmannen i Y. På bakgrunn av disse opplysninger ble tiltalte tilskrevet av advokat Mosnesset den 22 juni 1993 på vegne av arvingene. Tiltalte besvarte brevet den 24 juni 1993 og uttalte blant annet: Beløpet på kr 22000.- ble tatt ut ved fullmakt. Pengene ble talt opp og overlevert C - jfr. vedlegg. Hun ringte meg flere ganger og ba om bistand til dette fordi hun skulle "ordne noe". Jeg vet da virkelig ikke hva hun har brukt pengene til. C var ikke gjort umyndig og jeg har ikke sett som min jobb og "overvåke" hennes disposisjoner - ei heller nekte å bistå henne med oppdrag hun ba om. Som vedlegg til brevet fulgte kopier av Cs fullmakt av 19 oktober og kvitteringen av 30 oktober 1992. På bakgrunn av blant annet Ds samtale med tiltalte, fant arvingene det underlig at A ikke visste hva pengene var brukt til. Man fant det også merkelig at kvitteringen var datert så lenge etter uttaket. Det kan her opplyses at advokat Mosnesset i ovennevnte henvendelse til tiltalte hadde skrevet at beløpet var tatt ut den 29 oktober 1992. Dette var imidlertid en ren feilskrift for 19 oktober 1992. Arvingene gjorde seg også den refleksjon at tiltalte kunne ha tilpasset kvitteringen på bakgrunn av feilskriften. Den 12 juli 1992 sendte D en forespørsel til politimesteren i Kongsberg. Han ga her diverse opplysninger om blant annet henvendelsen til lensmannen og de undersøkelser D hadde foretatt. Den 13 juli 1992 ble det sendt anmeldelse for tyveri av diverse løsøregjenstander fra huset til C, men uten at noen er navngitt. Saken har vært etterforsket av SEFO. Tiltalte har avgitt forklaringer den 20 september, 2 desember og 13 desember 1993. Han har vært bistått av advokat ved alle avhørene. II Tiltalte A har i det vesentlige gjort gjeldende: Det er riktig at tiltalte har bistått C med diverse gjøremål i de senere år. Han har aldri mottatt noe av henne og langt mindre underslått eller stjålet hennes penger. De beløp som fremgår av tiltalen, er alle tatt ut ifølge fullmakt. Pengene er overlevert C i form av tusenkronesedler. Pengene ble tellet opp hver gang i hennes nærvær. Det har i ettertid bare vært mulig å fremskaffe originalfullmakten vedrørende post a nr 2 og 3, post c og post d. Det er imidlertid erkjent av banksjefen at originalfullmakten vedrørende sluttuttaket under post b, foreligger. Dette gjelder samme bankbok som under post a nr 1. Også her har det foreligget fullmakt selv om den nå ikke kan finnes. C har gitt kvittering for mottakelsen av samtlige pengebeløp. Det er ikke lenger mulig å etterspore to av kvitteringene i original. Dette gjelder post c, idet tiltalte har sendt originalen til Asker og Bærum politikammer. Tiltalte oppfattet etterforskerne derhen at man ønsket originalkvitteringen ettersendt, noe han gjorde. Etter det som er opplyst, er forsendelsen ikke kommet frem i posten. Originalkvitteringen vedrørende post d har tiltalte ved en feil sendt tilbake til C, hvor den i ettertid ikke er funnet. Forsendelsen skyldes en ren feilekspedering, idet tiltalte alltid pleide å sende C en kopi av hennes egne kvitteringer til orientering. Når det gjelder kvitteringen av 6 februar 1987 vedrørende post a (kr 100 000), gjelder den det kontantuttak som tiltalte besørget samtidig med at han ekspederte de to gavene på til sammen kr 100 000. Kvitteringen gjelder således ikke forsendelsene til de to foreningene. Her hadde tiltalte beholdt kvitteringene for innbetalt postanvisning og trengte således ikke separat kvittering. I første avhør (30 september 1993) har han riktignok forklart at kvitteringen gjelder forsendelsene. Dette skyldes flere forhold. Saken lå mer enn seks år tilbake i tid, tiltalte var nedbrudt av alle rykter som verserte og avhørene ble holdt i en ubehagelig atmosfære. Dette gjaldt særlig de etterfølgende avhør av 2 desember og 13 desember 1993. Etter hvert som tiltalte fikk foreholdt opplysninger, noe som uansett burde vært gjort tidligere, har han gitt en fullstendig og logisk forklaring. Det er heller ikke noe inkonsekvent i at kvitteringen for kontantuttaket lyder på kr 100 000 mens uttaket var på kr 101 801. Det overskytende beløp kr 1 801 gjelder et annet mellomværende, som det ikke var naturlig å inkludere i kvitteringen. Kvitteringen av 5 oktober 1987 vedrørende post b (kr 39 168) gjelder sluttuttak av samme bankbok som ble brukt under post a nr 1. Tiltalte vet ikke sikkert hvorfor C ønsket å avslutte denne kontoen høsten 1987, men han mener å ha hørt at hun var misfornøyd med banken, muligens på grunn av manglende invitasjon til pensjonistturer. Kvitteringen av 8 oktober 1991 vedrørende post c (kr 60 000) gjelder uttak på samme postbankbok som tidligere var brukt under post a nr 2. Tiltalte vet heller ikke her hvorfor uttaket ble foretatt. Det er mulig at tiltalte ved denne anledning antydet at det kunne være risikabelt å oppbevare større pengebeløp, men dette ble aldri noe diskusjonstema. Når det gjelder post d, benekter tiltalte å ha sagt noe til D om at pengene hadde gått til maling av huset. Han gjorde tvertom D oppmerksom på at spørsmålet om betaling av maling kunne avklares i kommunen. Tiltalte har heller ikke sagt noe til bestyreren av bygdeheimen om hva pengene skulle brukes til i forbindelse med utleveringen av bankboken. Det er heller ikke noe mystisk ved datoen for overleveringen av pengene og kvitteringen for beløpet (30 oktober 1992). Han tok ut pengene den 19 oktober 1992. Forsinkelsen med overleveringen m.v. skyldes at tiltalte var opptatt med elgjakt. Når han skulle besøke C, trengte han god tid. Tiltalte bestrider også bestyrerens fremstilling av overleveringen av boken. Den ble levert henne på trappen til bygdeheimen og ikke anonymt på hennes kontor slik hun har forklart. Tiltalte vil imidlertid ikke se bort fra at det kan tenkes at han leverte boken tilbake noen dager før han overleverte pengene og fikk kvitteringen fra C. Denne mulighet kan skyldes at tiltalte som nevnt var i tidsnød på denne tid, noe som ikke kunne kombineres med et besøk hos C. Som foran nevnt ble alle pengebeløp overlevert C personlig. Hun sa aldri hva hun skulle med pengene, og tiltalte spurte henne ikke. Han mener det ville ha ødelagt tilliten dem imellom om han hadde stilt spørsmål av denne art. Tiltalte har selv ikke noen klar oppfatning av hva C skulle med pengene. Hun var helt til det siste klar i hodet og forsto seg på penger. C er av alle betraktet som en meget nøysom person, som neppe har brukt pengene på seg selv. Hun var imidlertid en omsorgsfull person og det er all grunn til å tro at hun har gitt pengene til veldedige formål etter en plan som var lagt før uttak ble foretatt. Tiltalte har også grunn til å tro at ekteparet E som var hjelpsomme mennesker, har fått god betaling. C hadde ofte besøk av andre, for eksempel F, men uten at tiltalte vet noe nærmere om hun har fått gaver. Dertil kommer at tiltalte selv gjennom årene har besørget en del anonyme gaver på Cs vegne. Dette gjelder beløp fra totrehundre kroner og opp til titusen kroner. Endelig er det sterkt fremhevet at tiltalte ikke har hatt noe motiv for å begå underslag. Han har kjent C fra mange år tilbake og det forelå et reelt tillitsforhold fra begge sider. Tiltaltes økonomi på den aktuelle tid var god. Han hadde ingen likviditetsproblemer. Dette er utdypet ved diverse dokumentasjoner og noen vitneforklaringer. III Påtalemyndigheten har i det vesentlige gjort gjeldende: Det foreligger en rekke omstendigheter som ikke etterlater tvil om at tiltalte har tilegnet seg de beløp som fremgår av tiltalen. Tilegnelsen under post b kan muligens subsumeres som tyveri og ikke underslag, men dette er bare spørsmål om lovanvendelse. Ved bevisvurderingen må man se alle omstendigheter samlet. Det er særlig viktig å merke seg utviklingen i saken og tiltaltes forskjellige forklaringer til SEFO. På denne bakgrunn kan det ikke være tvil om at tiltalte tilegnet seg det kontantbeløp som fremgår av post a. Tiltalte har selv ved flere anledninger forklart at den fremlagte originalkvittering gjelder gaveforsendelsene og ikke kontantuttaket. Han unnlot under første avhør å fortelle om uttak av mer enn kr 100 000 (som ble sendt direkte til de to institusjonene) før han ble foreholdt opplysninger om uttak av ytterligere kr 101 801. Tiltaltes forklaring om at han i første avhør ikke husket at han hadde tatt ut og tellet opp for C 100 tusenkronesedler, er så påfallende at han ikke kan høres med dette. Fortielsen og forklaringen på dette punkt er så oppsiktsvekkende at det må få betydning for bevisvurderingen også av andre poster i tiltalen. Det er også meget påfallende hva han forklarte etter å ha vært foreholdt et kontantuttak på kr 51 801 (det overskytende kontantuttak under post a nr 3). Tiltalte erkjente da å ha tatt ut pengene, men benektet å ha overlevert pengene til C. Like etterpå erkjente han også dette. Det er også påfallende at det ikke foreligger noen fullmakt overhodet vedrørende uttaket under post a nr 1. Påtalemyndigheten har her blant annet vist til vitneforklaringer. Tiltalens post b gjelder sluttuttak på den samme kontoen som tidligere ble benyttet under post a nr 1. Denne kontoen hadde tiltalte i realiteten styringen med. Kontoen ble opprettet i 1985 av tiltalte ved heving av en tidligere konto som tilhørte B . Tiltalte fremla for øvrig ingen fullmakt ved opprettelsen. Kontoen ble disponert uten bruk av bankbok. Heller ikke på dette punkt ga tiltalte noen forklaring for SEFO før han ble foreholdt opplysninger. Dette til tross for at han her hadde kvittering i original. Tiltalens post c gjelder uttak på den samme bankbok som går inn under post a nr 2, som C beholdt så lenge hun levet. Også på dette punkt er tiltaltes forklaring ikke troverdig. På samme måte som under tiltalens post a, er det helt usannsynlig at C har bedt om å få kontantbeløp i denne størrelsesorden brakt hjem til seg. Det er på samme måte som under post a vist til en rekke vitneforklaringer som godtgjør at C var livredd ved tanken på å oppbevare mer enn noen få hundre kroner i sitt hjem. Enn mer avslørende er tiltaltes forklaringer til SEFO. Da han møtte til første avhør den 20 september 1993, redegjorde han først for tiltalens post a nr 2 og 3 (dog således at han bare forklarte om ett uttak på kr 100 000 i forbindelse med forsendelsene). Tiltalte ga deretter og før han ble foreholdt nærmere opplysninger, forklaringer om uttakene under post c og d. Når det gjelder post a og b, hadde tiltalte som nevnt med seg kvitteringer i original. For så vidt angår post c, hadde han imidlertid med bare en kopi av kvitteringen, men opplyste under avhøret at han hadde originalen hjemme. Tiltalte møtte forberedt til avhørene. Det hadde blant annet vært korrespondert om saken. Det var under disse omstendigheter høyst besynderlig at han ikke tok med originalkvitteringen også vedrørende post c. Enn mer underlig er det når han hevder å ha oppfattet etterforskerne derhen at han skulle ettersende originalen, men at den er kommet bort i posten. Uttaket under post d står i en spesiell stilling fordi C nå var kommet på bygdeheimen. Også her har tiltalte innviklet seg i motstridende forklaringer. Allerede da han hentet bankboken, opplyste tiltalte at pengene skulle brukes til maling av huset. Det er ingen grunn til å tvile på Ds forklaring om hva som ble sagt til ham da han senere tok kontakt med tiltalte. Tiltaltes forklaring om overlevering av pengene mot kvittering den 30 oktober 1992 er ikke troverdig. Ved alle tidligere anledninger har tiltalte forklart at uttak og overlevering skjedde samme dag. Hans forklaring om forsinkelser på grunn av elgjakten er i seg selv påfallende. Dertil kommer at han har tilpasset kvitteringen en dato som skyldes den feilskrift som fremgår av advokat Mosnessets brev av 22 juni 1993. Det er heller ikke troverdig at tiltalte har sendt Cs kvittering i original tilbake til henne. Dersom tiltalte har forholdt seg slik han hevder, er dette meget kritikkverdig. Ved å overlate et større kontantbeløp til C på bygdeheimen, måtte tiltalte forstå at personalet kunne bli utsatt for mistanke dersom pengene forsvant. Tiltalte kan ikke høres med at han var ukjent med reglementet, selv om dette i seg selv ikke skulle være nødvendig for å avstå fra å disponere slik han gjør gjeldende. Etter bevisførselen må det legges til grunn at C ikke selv har forbrukt pengene. Dette er utdypet ved henvisning til diverse vitneprov. Det er heller ikke grunnlag for å tro at hun er frastjålet pengene av utenforstående. Det er avklart at pengene ikke er gjemt bort i huset eller på bygdeheimen. Tiltaltes antakelse om at C selv har formidlet anonyme gaver, er kraftig imøtegått av en rekke vitner. Tiltaltes forklaring om at han selv har formidlet anonyme gaver, er ikke troverdig. Denne forklaring kom først frem under det tredje avhøret. Det har for øvrig ikke vært observert i posten eller i banken i distriktet at tiltalte har formidlet gaver av denne art. For avgjørelsen av skyldspørsmålet er det ikke nødvendig å fastslå nøyaktig hvordan tiltalte har tilegnet seg pengene eller hva han har brukt dem til. Det er imidlertid påfallende at tiltalte foretok diverse innbetalinger på ca kr 51 000 den 6 februar 1987. Dette var samme dag som han hevet den postbankboken som er referert under post a nr 3, og som ga et kontantuttak på kr 51 801 etter forsendelsene. For skyldspørsmålets vedkommende er det tilstrekkelig at tiltalte forsettlig og i vinnings hensikt har tilegnet seg penger som var betrodd ham av C. Hvorvidt det i første omgang kan ha vært spørsmål om oppbevaring for senere å formidle anonyme gaver, får ingen betydning for straffespørsmålet når tiltalte senere vitterlig må ha beholdt eller forbrukt pengene. IV Lagmannsretten skal bemerke: Når det gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, som består av fagdommerne Melheim og Hermansen samt en meddommer, skal bemerke: C var en meget nøysom, forsiktig og noe engstelig person. Hun brukte lite penger på seg selv med den følge at hun sparte noe av den løpende pensjon, som utgjorde ca kr 5 000 pr måned. I den tiden C bodde i eget hus som lå like ved riksveien, hadde hun alminnelig omgang med slekt, venner og bekjente. Hun hadde også en del telefonkontakt. I tillegg til en venninne som nå er død (F), hadde hun god hjelp av ekteparet E, som bodde i nærheten. Noen av dem som så henne mest, var landpostbudene. C var svært fornøyd med deres tjeneste, som ofte ble benyttet. Dette skjedde særlig i forbindelse med utbetaling av trygden som ble satt inn på konto, samtidig som hun betalte regninger som var samlet opp i løpet av måneden. Hun tok samtidig ut noen få hundre kroner til dekning av mindre utlegg til dagligvarer og lignende. Som følge av dette var det ikke alltid C hadde kontanter til å betale uforutsette småregninger med før landpostbudet kom. På bakgrunn av ovennevnte og av bevisførselen for øvrig legges det til grunn at C ikke bare mislikte, men var engstelig for å oppbevare større pengebeløp i huset. Vitner har uttalt at hun var "livredd" for å oppbevare kontanter ut over ganske små beløp. Dette er understreket av flere vitner, blant annet ved henvisning til en episode hvor noen omreisende hadde skremt henne ved et uventet besøk. Som følge av dette holdt C alltid døren låst og fulgte med når noen kom på besøk. Til belysning av hennes forsiktige holdning kan man også nevne en episode da hun høsten 1992 skulle ha et avlastningsopphold i Hokksund. C var da svært bekymret for hvordan hun skulle få gjort opp for seg og om dette gjorde det nødvendig å ha med større beløp. Hun fikk da en avtale med bestyreren på bygdeheimen om at regningen kunne sendes dit. Det legges videre til grunn at C holdt seg åndsfrisk til det siste. Hun hadde alminnelig god innsikt i økonomiske forhold. Ifølge vitner har hun samlet diverse kvitteringer i to lerretsposer. Før hun flyttet på bygdeheimen, tok hun i bruk en ringperm, men denne er ikke funnet. Det er også på det rene at en del andre dokumenter og gjenstander ikke er funnet. Den kvittering (original) som tiltalte hevder å ha sendt henne på bygdeheimen ved en feiltakelse, er således ikke funnet. Man har heller ikke funnet håndvesken hennes, men personalet mener den ble sendt sammen med øvrige eiendeler tilbake til huset som ennå ikke var overført til kommunen. Det har vært noe motstridende forklaringer om mulig motsetningsforhold mellom C og noen av arvingene. Tiltalte har oppfattet C derhen at hun ikke var begeistret for D. Noe tilsvarende er uttalt av et vitne på bakgrunn av en enkelt uttalelse under en drosjetur. Arvingene selv har ikke følt noe slikt motsetningsforhold. Dette gjelder også den av Cs egne slektsarvinger som har gitt forklaring. Samtlige arvinger benekter at det foreligger noen arvestrid og at dette er bakgrunnen for anmeldelsen. Lagmannsrettens flertall finner at det ikke er grunnlag for å anta at det har bestått noe mosetningsforhold av betydning, og at dette heller ikke er bakgrunnen for anmeldelsen. Det er heller ikke grunnlag for en annen oppfatning som tiltalte synes å ha fått, nemlig at C har hatt et ønske om å forbruke mest mulig av pengene. Oppfatningen refererer seg til et utsagn hun skal ha kommet med om at "... det ikke skal være noe igjen etter meg". Det er på det rene at C har kommet med en slik uttalelse, men den synes ikke å ha vært myntet på materielle etterlatenskaper. Vitne nr 32 G, har redegjort for uttalelsen som hadde sammenheng med Cs spesielle problem fordi hun var født med ukjent far. Dette skal ha plaget henne hele livet fordi hun følte seg mindreverdig med den følge at hun i strid med all tradisjon i bygda, ville la seg kremere. Vitnet Haugen har for øvrig uoppfordret forklart at C flere ganger har fortalt henne at det som var igjen etter henne, skulle deles likt mellom de to slekter. Dette understreker etter flertallets mening at C må ha ment å ville respektere testamentet. På samme måten må man oppfatte tilleggstestamentet av 1985. Det kan her også nevnes at vitne nr 2 H, som var hjelpeverge for C på slutten (januar og februar 1993), har uttalt at hun var usikker på om hun hadde lov til å gi flere gaver til gode formål, noe hun for øvrig var opptatt av. Lagmannsrettens flertall legger etter dette til grunn at C ikke har hatt til hensikt å tappe boet for midler. Hun har vært innstilt på å respektere testamentet, samtidig som hun har vært innforstått med at det var grenser for hvor mye hun kunne gi bort. Det legges videre til grunn at C ikke har forbrukt pengene selv. Det er heller ikke noe som tyder på at naboer eller andre tredjepersoner kan ha tatt pengene mens hun bodde hjemme eller var på bygdeheimen. Man utelukker således også personalet ved bygdeheimen. Lagmannsrettens flertall kan etter dette bare se to aktuelle hendelsesforløp. Det ene er at C har mottatt pengene slik tiltalte har forklart. I så fall må hun ha inngått avtale på forhånd med en anonym gavemottaker eller en annen hjelpesmann, som har fått pengene overlevert umiddelbart etter at hun mottok dem fra tiltalte. Dette skulle i så fall ha skjedd uten medvirkning av tiltalte, som ellers bisto henne og hadde hennes fulle fortrolighet. Et slikt hendelsesforløp anser rettens flertall for helt usannsynlig på bakgrunn av ovennevnte opplysninger om hennes person og handlemåte samt den øvrige bevisførsel. Flertallet kan heller ikke se at det foreligger noen rimelig og fornuftig tvil om dette som kan komme tiltalte til gode. Det eneste aktuelle hendelsesforløp som da står tilbake, er at tiltalte rettsstridig har disponert over pengene. Hvordan dette i detalj har skjedd, er ikke avgjørende for skyldspørsmålet. Tiltalte kan ha tatt ut pengene uten Cs vitende, eventuelt ved å manipulere med fullmakter og/eller kvitteringer. Dette kan ha skjedd på flere måter uten at selve underskriften er forfalsket, f.eks. ved bruk av underskrifter in blanco. En slik fullmakt har tiltalte vitterlig fått i andre forbindelser hvor det ikke foreligger noe uregelmessig (utfylling av selvangivelsene). Et annet hendelsesforløp, er at tiltalte har mottatt pengene i samråd med C til midlertidig bruk (lån) eller oppbevaring inntil videre. Han har så urettmessig beholdt og/eller forbrukt pengene slik det er beskrevet i tiltalen. Til nærmere underbygging av disse vurderinger vil rettens flertall særlig fremheve: Når det gjelder tiltalens post d, legges det til grunn at C var innforstått med at det var nødvendig å male huset. Det er grunn til å tro at hun har snakket med tiltalte om dette. Rettens flertall finner det bevist at tiltalte fikk utlevert bankboken fra bestyreren under henvisning til at huset skulle males. C ga han så nødvendig fullmakt. Tiltalte tok ut beløpet den 19 oktober 1992. Arbeidet ble utført sent på høsten. Hvordan tiltalte deretter forholdt seg i detalj, er noe uklart, men dette er ikke avgjørende for skyldspørsmålet. Flertallet legger til grunn at tiltalte la bankboken på bestyrerens kontor noen dager senere i samme uke som uttaket fant sted. Da det i ettertid oppsto problemer som følge av advokat Mosnessets brev av 22 juni 1993, kan tiltalte ha produsert en kvittering tilpasset datoen for den påstått forsinkede overlevering (30 oktober 1992). Tiltaltes forklaring om tidsnød m.v. på grunn av elgjakten, er lite troverdig. Det samme gjelder forklaringen om at han har returnert originalkvitteringen til C. Flertallet legger uansett til grunn at tiltalte overleverte pengene til C noen dager etter 19 oktober 1992, men som nevnt i samme uke. Han fikk så kvittering, eventuelt in blanco, men C har deretter vegret seg for å oppbevare et så stort beløp. Pengene har så inntil videre blitt overlatt tiltalte under den forutsetning at C senere skulle disponere over dem. Også i dette tilfelle må det være manipulert med datoen på kvitteringen. Det kan her bemerkes at datoen på angjeldende kvittering er plassert på et helt annet sted enn hva tilfellet er med de andre dokumenter som tiltalte har håndtert. Rettens flertall finner det etter dette bevist at tiltalte forsettlig og rettsstridig har disponert over pengene i vinnings hensikt slik det er beskrevet i tiltalens post d. Hva angår tiltalens post a, finner rettens flertall det bevist ut over rimelig tvil at tiltalte forsettlig og rettsstridig har beholdt kontantbeløpet i vinnings hensikt. Ved denne vurdering har man lagt til grunn at det ikke foreligger noen kvittering vedrørende selve kontantuttakene. Dersom den fremlagte kvittering (kr 100 000) skulle gjelde kontantuttakene og ikke forsendelsene, er det påfallende at kvitteringen ikke lyder på det reelle beløp, nemlig kr 101 801. Selv om det skulle foreligge et annet mellomværende på kr 1 801 som ble avregnet samtidig, var realiteten at det ble tatt ut kontant kr 101 801. Dertil kommer at kvitteringen uttrykkelig refererer til fullmakten (" - jfr. fullmakt"). Den fullmakt som det refereres til, gjelder imidlertid bare to konti i Postbanken og nevner ikke det uttak i Sparebanken som tiltalte hevder skal omfattes av kvitteringen. Rettens flertall finner det for øvrig bevist at det ikke ble fremlagt fullmakt i forbindelse med uttaket i banken, jf post a nr 1. Rettens flertall kan isolert sett være enig med tiltalte i at det var ulogisk å få kvittering for et beløp som allerede var ekspedert ved postanvisning (to ganger kr 50 000). Det er imidlertid med referanse til forsendelsene at tiltalte selv har omtalt kvitteringen til dommer Mangseth (brev 10 september 1993) og til SEFO under de to første avhørene. I en uttalelse til pressen (26 august 1993) brukes uttrykket "kvitteringer", men det refereres bare til de to gaveforsendelsene. Selv om tiltalte kan ha vært ute av balanse på denne tiden på grunn av hendelsen, er det svært vanskelig å forstå at en person med hans bakgrunn kan ha gitt så motstridende forklaringer hvis han ikke hadde behov for å tilsløre saken. Det vises for øvrig til påtalemyndighetens anførsler på dette punkt. Rettens flertall legger til grunn at hele kontantuttaket (kr 101 801) ble tatt med hjem til C, som ikke ville oppbevare et så betydelig beløp. Det må da ha blitt avtalt at tiltalte inntil videre skulle oppbevare pengene, antakelig i sin private safe. Av denne grunn ga C heller ikke noen kvittering for annet enn de to gaveforsendelsene. Når det er grunn til å tro at C nølte med ytterligere disponering av de oppsparte midler, henger det mest sannsynlig sammen med at hun som foran beskrevet, var noe usikker på hvor langt hun kunne gå av hensyn til testamentet. Flertallet finner for øvrig ikke å kunne legge til grunn at tiltalte selv har formidlet anonyme gaver på Cs vegne av de penger som han hadde til oppbevaring. Man kan heller ikke se at det foreligger noen rimelig tvil på dette punkt. Det vises her til diverse vitneprov fra tjenestemenn ved postkontorene i Y og X og banken i Y. Det er også kontrollert at de organisasjoner som lå C mest på hjertet, ikke har mottatt flere pengegaver i hennes navn. Når det gjelder tiltalens post b og c, er bevisene isolert sett noe svakere enn hva angår post a og d. Vurderingen av post b og c må imidlertid i tillegg til den bevisførsel som bare gjelder de to postene, ses i sammenheng med de handlinger som anses bevist under post a og d. Flertallet kan derfor heller ikke hva angår post b og c, se at det foreligger slik tvil at tiltalte kan frifinnes. For post b's vedkommende er det på det rene at det foreligger både fullmakt og kvittering i original. Denne konto ble i 1985 opprettet av tiltalte uten fullmakt ved å overføre penger fra en oppgjort konto etter B. Det er anført at den nyopprettede konto ble disponert uten bruk av bankbok. Flertallet har grunn til å tro at C anså denne konto som i noen grad "øremerket" arvingene etter B. Etter bevisførselen er det noe uklart hvorfor C skulle ønske å heve kontoen høsten 1987. Tiltalte synes å ha fått den oppfatning at C på denne tiden var fornærmet på banken fordi hun var snytt for pensjonistturer i bankens regi. Dette er lite sannsynlig. Den første turen ble arrangert 12 september 1987 og C var med. Rettens flertall finner det bevist at C etterlyste flere pensjonistturer så sent som omkring 1988-1989. Hun må ha trodd at hun fortsatt hadde konto i banken. Flertallet legger derfor til grunn at kontoen ble hevet 5 oktober 1987 uten Cs vitende. Det må da være manipulert med fullmakt og/eller kvittering på en eller annen måte. I relasjon til subsumsjonsspørsmålet legges det til grunn at tiltalte hadde hånd om kontoen, som i sin tid ble opprettet med hans bistand. Rettens flertall finner det etter dette bevist at tiltalte forsettlig og rettsstridig har disponert over pengene i vinnings hensikt slik det fremgår av tiltalens post b. Post c i tiltalen gjelder den samme postbankboken som er brukt tidligere under post a nr 2 og senere under post d. Det foreligger flere meget påfallende forhold i tiltaltes forklaringer og sakens utvikling. Rettens flertall legger til grunn at tiltalte i den første forklaringen for SEFO (23 september 1993) først forklarte seg om ett uttak på kr 80 000 og ett på kr 20 000, hvilket var gått med til de to forsendelsene. Her fremla han en kvittering i original. Tiltalte forklarte seg så uten å være foreholdt noe, om uttakene under post c og d. Først etter å ha blitt foreholdt opplysninger, utvidet tiltalte forklaringen til å erkjenne uttaket under post a nr 3 (utover kr 20 000) og uttaket under post a nr 1. Han endret så forklaringen til at den fremlagte kvittering likevel ikke skulle gjelde forsendelsene, men kontantuttakene. Tiltalte forklarte seg deretter også om tiltalens post b. Flertallet legger videre til grunn at tiltalte ved denne anledning hadde med en kopi av kvitteringen vedrørende post c, men ikke originalen. Man legger også til grunn at tiltalte som møtte med advokat, var rimelig godt forberedt til avhøret. Det vises her til tiltaltes yrkeserfaring samt at han hadde korrespondert en del om saken. Det forhold at tiltalte under disse omstendigheter bare tar med en kopi av kvitteringen vedrørende post c, er så påfallende at det blir et vesentlig element i bevisrekken. Det er også påfallende at kvitteringen senere blir borte i posten, selv om dette skjer en sjelden gang. At tiltalte har oppfattet etterforskerne derhen at man ønsket originalen ettersendt, kan være forståelig. Rettens flertall legger etter dette til grunn at tiltalte har tatt ut pengene i samråd med C. Det legges videre til grunn at hun ikke har ønsket å oppbevare et så stort beløp, og at det inntil videre er overlatt i tiltaltes besittelse. Det er her ikke grunnlag for å tro at uttaket er skjedd ved manipulering av noen art fordi denne postbankboken stadig var i bruk slik at C hadde nødvendig kontroll. Rettens flertall legger imidlertid til grunn at tiltalte senere forsettlig og rettsstridig har disponert over pengene i vinnings hensikt slik det fremgår av tiltalens post c. Lagmannsrettens flertall finner at samtlige underslag må anses som grove. Det vises til beløpenes størrelse samt brudd på tillitsforhold. Lagmannsrettens mindretall, meddommerne Ørnstein og Fridheim, slutter seg til den redegjørelse som er gitt foran under I, II og III. Mindretallet kan imidlertid ikke slutte seg til flertallets konklusjon når det gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Meddommerne Ørnstein legger til grunn at pengene er tatt ut av tiltalte, som overleverte dem ved opptelling i Cs nærvær. Ørnstein antar at C senere har gitt bort pengene anonymt. Etter hennes mening foreligger det således ikke noe bevis for at tiltalte har underslått pengene. Meddommer Fridheim kan slutte seg til det som er uttalt av Ørnstein. Fridheim ser imidlertid ikke bort fra at tiltalte har fått pengene i gave fra C. Av ukjente grunner har tiltalte senere ikke villet vedstå seg dette. Etter mindretallets oppfatning foreligger det slik rimelig og fornuftig tvil vedrørende påtalemyndighetens bevisførsel at tiltalte må bli å frifinne. Mindretallet deltar ikke i avstemningen om underslagene skal anses som grove, jf strpl §34. V Når det gjelder reaksjonsspørsmålet, skal den samlede lagmannsrett bemerke: Som det fremgår av flertallets bevisvurdering, er tiltalte funnet skyldig i fire tilfeller av grovt underslag av til sammen ca kr 223 000. Retten finner at almene hensyn krever at tiltalte må fradømmes stillingen som lensmann i Y. Tiltalte har ved underslagene vist seg uverdig til å inneha sin nåværende stilling, jf strl §29 nr 1. Det er foretatt en konkret vurdering under hensyntagen til stillingens og forgåelsenes art. Retten finner at rettighetstap er nødvendig slik saken ligger an. Når det gjelder spørsmålet om straff, er lagmannsretten i tvil. Bakgrunnen for tvilen er i første rekke at tapet av en offentlig stilling som lensmann vil føles meget hardt, særlig for tiltalte i en alder av 52 år med fortsatt sterk tilknytning til en relativt liten bygd. Av individualpreventive grunner er det ikke nødvendig å reagere med straff. Generalpreventive hensyn tilsier likevel at man her ikke kan unnlate å ilegge fengselsstraff. Det pekes på at tiltalte har misbrukt et tillitsforhold til en eldre kvinne samt at saken gjelder et ikke ubetydelig beløp. På den annen side får tiltalte en følbar økonomisk belastning gjennom den namsdom som avsies og ileggelsen av saksomkostninger, jf nedenfor. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at straffen bør fastsettes til fengsel i seks måneder. Ved straffutmålingen er det lagt vekt på at tiltalte har utnyttet en eldre kvinnes tillitsforhold samt beløpets størrelse. De generalpreventive hensyn som tilsier at det bør idømmes straff i tillegg til fradømmelse av stillingen, går etter lagmannsrettens oppfatning ikke så langt at det bør gis ubetinget fengsel. Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i strl §52, §53, §54 med en prøvetid på to år. Ved fastsettelsen av den betingede fengselsstraff har retten funnet en viss støtte i [[Rt-1983-1357]]. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger formildende omstendigheter av særlig betydning. Det pekes imidlertid på at de alvorligste forhold ligger noe tilbake i tid. Påtalemyndigheten har på vegne av arvingene lagt ned påstand om erstatning. Vilkårene for å ta kravet opp til pådømmelse er til stede, jf strpl §3 og §427. Påstanden tas til følge, jf skadeserstatningsloven §4-1. Det fastsettes morarente i samsvar med påstanden. Det er lagt ned påstand om saksomkostninger. Tiltalte har fått anledning til å uttale seg. Som det fremgår av strpl §436 første ledd første punktum, bør siktede i regelen pålegges å erstatte Staten nødvendige omkostninger ved saken. Slik saken ligger an og under hensyntagen til tiltaltes økonomiske stilling, finner lagmannsretten at saksomkostninger må ilegges, jf strpl §437. Saken har fått et betydelig omfang og det er påløpt store utgifter til aktor, forsvarer og vitner m.v. Etter en skjønnsmessig totalvurdering er retten kommet til at omkostningene bør fastsettes i overensstemmelse med aktors påstand, det vil si til kr 50 000. Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår av det foran anførte vedrørende skyldspørsmålet. For øvrig er dommen enstemmig. Domsslutning: 1. A, født xx.xx.1943, dømmes for overtredelse av strl §256, jf §255, jf §62 til en straff av fengsel i 6 -seksmåneder. Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i strl §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 -to- år. 2. A fradømmes stillingen som lensmann i Y, jf strl §29 nr 1. 3. A dømmes til innen 2 -to- uker å betale erstatning til B og Cs dødsbo v/D med 222.969 -tohundreogtjuetotusennihundreogsekstinikroner med tillegg av 12 -tolv- prosent rente pro anno regnet fra 1 januar 1990 til betaling skjer. 4. A betaler saksomkostninger til det offentlige med 50.000 -femtitusen- kroner. Da verken statsadvokaten eller tiltalte var til stede, blir dommen å forkynne. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
