Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ankesaken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 for påståtte ærekrenkende utsagn i avisen VG. Erik Dillerud er lege og har siden 1985 drevet den kosmetiskkirurgiske virksomheten Fornebuklinikken AS i Bærum. Fettsuging og brystoperasjoner har utgjort en stor del av de inngrepene som er foretatt ved klinikken. Dillerud har inntil nylig vært den eneste faste lege ved klinikken, han har hele tiden vært klinikkens daglige leder og styreformann i aksjeselskapet. Han og ektefellen eide 50% hver av aksjene inntil 1993, da Dilleruds bror ervervet 33% av aksjene. Dillerud har etter dette eid 34% av aksjene og hans kone 33%. Fredag 5. juni 1992 hadde VG et førstesideoppslag med overskriften "BULIMIOFFER SKULLE FETTSUGES". Under overskriften sto det med halvfete typer: I 12 år har hun kjempet mot anoreksi og bulimi. Ifølge 25-åringen hadde likevel ikke Bærumslegen Erik Dillerud noen betenkeligheter med å fettsuge henne. Gode venner og overlege Olav Trygstad ved Rikshospitalet klarte å få henne fra operasjonen, som skulle koste 13800 kroner. Inne i avisen, på sidene 22 og 23, var det en reportasje om saken og to mindre, ledsagende artikler, alt skrevet av journalist Kari Aarstad Aase. Den ene av de to mindre artiklene var et intervju med generalsekretæren i Den norske lægeforening under overskriften "- Skal ikke forekomme", og den andre var en omtale av tidligere reportasjer i VG vedrørende Dilleruds praksis. Overskriften var her "Omstridt lege". Det fremgikk av reportasjen at den blant annet bygget på intervjuer med den omtalte 25-åringen, med overlege Trygstad ved Rikshospitalet som behandlet henne for spiseforstyrrelser, og med Dillerud selv. I korthet gikk reportasjen ut på at 25-åringen, som ikke var navngitt, hadde oppsøkt Dillerud med ønske om å løfte bysten, men at han hadde tilbudt henne også en rekke andre kosmetiske inngrep i ansiktet og fettsuging på magen, lårene og hoftepartiet. Det ble avtalt fettsuging, og da hun senere avbestilte dette, mistet hun et innbetalt depositum på 2.000 kroner. Trygstad uttalte blant annet at han synes Dilleruds tilbud til pasienten var den rene galskap, at en erfaren plastikkirurg burde kunne se at denne pasienten var syk og "Det må være lov å spørre om de bare tenker på penger". Ifølge reportasjen uttalte Dillerud blant annet at han av hensyn til taushetsplikten var avskåret fra å uttale seg om enkeltpasienter, men at sikkerheten var bedre på hans klinikk enn på offentlige sykehus og at om han får mistanke om at en pasient lider av bulimi, ville han aldri operert henne. Han bestred også 25-åringens uttalelser om at han hadde foreslått andre inngrep enn det hun selv tok opp. 25-åringen var avbildet på en ikke gjenkjennelig måte både på forsiden og inne i avisen. Hennes navn var Marianne Keim Johnsen. Hun var født xx.xx.1967 og døde kort tid før ankeforhandlingen. Det er uomtvistet at Johnsen var til konsultasjon hos Dillerud på Fornebuklinikken den 23. april 1992 og at hun deretter bestilte time for fettsuging av lår og hofter. I et egenerklæringsskjema som hun ga til Dillerud, hadde hun blant annet krysset av for at hun brukte p-piller, men ikke andre medisiner. Spørsmål om tidligere operasjoner var besvart bekreftende, og hun oppga at det gjaldt fettsuging i 1990. Egenerklæringen var datert, men ikke underskrevet. 30. april 1992 oppsøkte Johnsen Dillerud og fikk nærmere opplysninger om inngrepet. 12. mai 1992 ringte hun klinikken og avbestilte operasjonen. Erik Dillerud og Fornebuklinikken AS tok 26. mars 1993 ut stevning mot Kari Aarstad Aase og Verdens Gang med krav om mortifikasjon av 4 utsagn i avisutgaven. Det første var den ovenfor siterte tekst på avisens forside. Det andre var i ingressen til reportasjen og lød: I 12 år har hun kjempet mot anoreksi og bulimi, og ennå har hun en lang vei å gå før hun kan erklæres frisk. Likevel hadde den omstridte Bærumslegen Erik Dillerud ifølge 25-åringen ingen betenkeligheter med å fettsuge henne - mot en kompensasjon på 13800 kroner. Det tredje utsagnet var i selve reportasjen og lød: Jeg trodde leger hadde visse etiske normer å holde seg til, men det virker jo som om noen gjør hva som helst bare de tjener penger på det, sier den unge kvinnen. Det fjerde utsagnet var følgende del av den ledsagende tekst til bildet av Johnsen inne i avisen: SYKT TILBUD: Den 25 år gamle kvinnen lider av bulimi, og er svært tynn. Lege Erik Dillerud tilbød seg likevel å fettsuge kvinnen, i tillegg til å foreta en rekke andre skjønnhetsoperasjoner for å utbedre ansiktet hennes. Saksøkerne krevet også erstatning og oppreisning. De saksøkte bestred kravene. Kravet om mortifikasjon ble senere frafalt og saken fortsatte som sivil erstatningssak. Oslo byrett avsa 9. mars 1995 dom med slik domsslutning: 1. Kari Aarstad Aase og Verdens Gang A/S in solidum betaler til Erik Dillerud erstatning for lidt skade med kr 400 000 - firehundretusen. 2. Kari Aarstad Aase betaler in solidum med Verdens Gang A/S til Erik Dillerud erstatning for skade av ikke økonomisk art med kr 15000 - femtentusen. 3. Verdens Gang A/S betaler til Erik Dillerud erstatning for skade av ikke økonomisk art med kr 250000 - tohundreogfemtitusen. 4. Kari Aarstad Aase og Verdens Gang A/S betaler in solidum til Erik Dillerud og Fornebuklinikken AS saksomkostninger med henholdsvis kr 50000 - femtitusen - og kr 143163 - etthundreogførtitusenetthundreogsekstitre - til sammen kr 190163 - etthundreognittitusenetthundreogsekstitre. 5. Oppfyllelsefristen for punktene over er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Aase og Verdens Gang har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Dillerud og Fornebuklinikken har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i tiden 12. - 21. november 1997. Kari Aarstad Aase møtte og avga forklaring. Sjefredaktør Bent Olufsen møtte og avga forklaring for Verdens Gang A/S, som også var representert ved redaktør Nina Gram. På egne og Fornebuklinikkens vegne møtte Erik Dillerud og avga forklaring. Det ble for øvrig avhørt 15 vitner og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser. Om sakens nærmere bakgrunn vises det til byrettens dom og til bemerkningene nedenfor. De ankende parter, Kari Aarstad Aase og Verdens Gang A/S, har i hovedsak anført: Det er ikke rettet beskyldninger mot Erik Dillerud som kan gi grunnlag for erstatning. Den kritikk som Marianne Keim Johnsen og Olav Trygstad har rettet mot Dillerud, ligger innenfor rammene for ytringsfriheten, og under enhver omstendighet har pressen rett til å formidle den uten å bli møtt med sanksjoner. Subsidiært hevdes det at slik kritikken må tolkes, er det ført sannhetsbevis for den. Atter subsidiært anføres det at ankemotpartene ikke har påvist noe tap som kan kreves erstattet. Ytringsfrihet innebærer at det er et rom der kritiske, men også skadelige og krenkende ytringer kan fremsettes uten at samfunnet stiller reaksjoner som straff, mortifikasjon og erstatning til rådighet for den som ytringene rammer. Et slikt rom er viktig i et demokrati. Ytringsfrihet er også en rett for samfunnet for øvrig til å få kjennskap til ytringene, og dette gir pressen en særlig funksjon og en særlig beskyttelse. Ytringsfrihetens grenser må trekkes etter objektive og etterprøvbare kriterier. Rettskildesituasjonen er uoversiktlig fordi ytringsfriheten er i utvikling. Norsk rettspraksis har sider som er problematiske i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 10. Slik menneskerettighetsdomstolens praksis har utviklet seg gjennom det siste tiår, er den imidlertid blitt en helt sentral og meget dynamisk rettskildefaktor. Eldre, norske rettsavgjørelser kan derfor fort miste noe av sin betydning. Menneskerettighetsdomstolen har i forskjellige senere avgjørelser slått fast flere prinsipper av betydning for vår sak. Ett er at ytringsfriheten er en grunnleggende og overordnet rettighet, et annet at den alminnelige samfunnsdebatt nyter det samme sterke vern som de rene politiske ytringer. Ytringer skal ikke bedømmes isolert, men ut fra den sammenheng de står i. Også krenkende, skadelige og sjokkerende ytringer omfattes av ytringsfriheten. Pressen må til en viss grad ha frihet til å overdrive og å provosere. For såkalte verdidommer, som ikke kan være gjenstand for sannhetsbevis, gjelder det videre grenser enn for faktiske påstander. Både kosmetisk kirurgi og spiseforstyrrelser er temaer av samfunnsmessig interesse, og VGs reportasje gjaldt etiske aspekter i skjæringspunktet mellom disse. VGs reportasje har, sammen med en annen sak om fettsuging av en bulimiker, gjort helsepersonell oppmerksomme på problemstillingen og trolig medvirket til at Sosial- og helsedepartementet i et høringsnotat om ny lov om helsepersonell har foreslått et forbud mot uetiske undersøkelser, inngrep og behandlinger. Det kan ikke stilles særlige grenser for utsagn som angriper en persons hederlighet, moral eller personlige integritet. Dette er slått fast i [[Rt-1994-506]] flg. (Korir). Ved berettiget offentlig søkelys, vil heller ikke enkeltstående utsagn være rettstridige hvis de er relevante for det tema som er tatt opp, jf. [[Rt-1996-731]] (Holstad - Dagens Næringsliv). Marianne Keim Johnsen hadde som vanlig borger og som pasient hos Dillerud betydelig frihet til å fremsette krenkende kritikk av ham som profesjonell yrkesutøver. Hvorvidt et krenkende utsagn er rettstridig, beror blant annet på hvilken situasjon utsagnene springer ut av og hvilket formål de har. Situasjonen her var Johnsens egen opplevelse av konsultasjonen hos Dillerud, og formålet med kritikken var å advare andre, noe som fremgår direkte av reportasjen. Det som var basis for hennes kritikk understøttes av de fagfolk som var hennes behandlere. Johnsen måtte således kunne si det hun sa, uten å bli saksøkt av Dillerud. Olav Trygstads utsagn i VG er ikke direkte angrepet gjennom søksmålet mot journalisten og avisen. Ifølge ankemotpartene skal de likevel telle med i et totalbilde. For de ankende parter hadde Trygstads uttalelser den betydning at reportasjone ikke ville kommet på trykk om ikke Trygstad hadde bekreftet Johnsens kritikk. Trygstad var den gang landets fremste ekspert på spiseforstyrrelser og Johnsens behandler. Hans uttalelser er en sterk faglig kritikk. Han hadde godt grunnlag for å uttale seg idet Johnsen hadde vært til konsultasjon hos ham dagen før konsultasjonen hos Dillerud. Kritikken er dessuten objektiv, idet Trygstad ikke visste hvilken kosmetisk kirurg det dreide seg om. Også for Trygstad var det viktig å advare såvel pasienter med spiseforstyrrelser som kosmetiske kirurger mot lignende situasjoner, og han hadde en meget vidtgående rett til å fremsette kritikk. Kritikken har hatt den tilsiktete virkning, både overfor Dillerud som har forbedret sine rutiner og overfor andre leger. For VG var Trygstads uttalelser en del av kildekritikken overfor Johnsens uttalelser. Pressens har rett til å referere kritiske ytringer når de som fremsetter ytringene er berettiget til det i kraft av ytringsfriheten. Det er situasjonen i dette tilfelle. Johnsen var berettiget til å fremsette sin kritikk, uansett om den i alle deler var riktig eller ikke. Det samme gjelder Trygstad. VG var da berettiget til å gjengi den. Men selv om Johnsens kritikk gikk lengre enn hun selv var berettiget til, var VGs gjengivelse rettmessig. I kraft av sin samfunnsoppgave har mediene en særskilt og videregående rett til å referere kritiske ytringer. Menneskerettighetsdomstolen har fremhevet dette i blant annet Lingensdommen og Thorgeirssondommen. I Jersilddommen fra 1994 er pressens funksjon i samfunnet ytterligere aksentuert. Saken gjaldt ikke ærekrenkelser, men meget sterke uttalelser av rasistisk karakter. Prinsippet må imidlertid også gjelde for ærekrenkelser, noe Højesteret i Danmark har lagt til grunn i en dom inntatt i UfR 1997 259 flg. Etter Menneskrettighetsdomstolens praksis har pressen samme vidtgående rett til selv å gi uttrykk for kritikk som den har til å referere andres kritiske ytringer. Det faktum som skal vurderes mot prinsippene for ytringsfrihet, er bare delvis omtvistet. Om man legger Dilleruds eller Johnsens versjon av hvordan konsultasjonen den 23. april 1992 forløp, er av underordnet betydning. Såvel Johnsen som Trygstad hadde uansett foranledning til kritikk, og om kritikken delvis var uriktig, var den ikke dermed rettsstridig. Det er uomtvistet at Dillerud og Johnsen avtalte at hun skulle fettsuges. På det tidspunkt var hun syk. Det er på det rene at hun var 174 - 175 cm høy og veide rundt 56 kilo. Normalvekt ville være ca 65 kilo, og det må således legges til grunn at hun var velproposjonert og meget slank, nesten mager. Marianne Johnsens behandlere og Aase har forklart at Johnsen hadde en fremtreden preget av tretthet og synlig krise. Dillerud satt med en usignert egenerklæring fra henne og fikk opplysninger om at hun hadde hatt innsatt slankeballong og vært fettsugd før. Dillerud la likevel ukritisk til grunn Johnsens ønske om å bli fettsugd, og i motsetning til hva andre kosmetiske kirurger gjør og bør gjøre, søkte han ikke å bringe klarhet i grunnlaget for hennes ønske og forsikre seg om at inngrepet ville være til hennes beste. Han hadde istedet den holdning at hun selv måtte vite hva hun ville og at det ikke var hans jobb å være dommer over hennes utseende. Det var meget kritikkverdig at Dillerud ikke forsøkte å etterprøve hennes ønske. Han kan kanskje ikke bebreides for ikke å ha forstått at hun var bulimiker, men han burde ha foretatt nærmere undersøkelser. I så fall ville han avslørt at hun var syk. Det hevdes at Johnsen ikke nevnte modellkarriere som motiv, men det ville uansett ikke vært noe adekvat grunn til ikke å stille spørsmålstegn ved hennes ønske om kosmetiske inngrep. Dillerud har selv forklart at Johnsen ga den angivelige opplysningen om modellvirksomhet da hun forlot hans kontor. I forbindelse med at VG skulle skrive om saken, fritok Marianne Keim Johnsen Dillerud for hans taushetsplikt. De ankende parter vil hevde at Dillerud mottok fritaket tidsnok til at han kunne ha kontaktet Aase og gitt sin versjon av hendelsene før reportasjen ble trykket. Dessuten forsøkte Aase flere ganger å komme i kontakt med ham, men fikk bare gitt beskjed til kontoret om at han måtte ringe tilbake. De påklagede utsagn må tolkes etter de prinsipper som er fastlagt av menneskerettighetsdomstolen. Det innebærer at man ikke kan innfortolke i utsagnene noe som ikke er sagt. Dette er også lagt til grunn i flere høyesterettsavgjørelser, blant annt [[Rt-1993-1047]] (Bugge). I [[Rt-1994-348]] (Røv) er det riktignok tatt utgangspunkt i det totalinntrykk utsagnene vil gjøre på den alminnelige avisleser, men dette åpner for subjektivitet og vilkårlighet. Det er heller ikke forenlig med menneskrettighetsdomstolens prinsipp om at pressen må ha et visst spillerom for overdrivelse og provoserende form. Røvsaken er for tiden til behandling ved Den europeiske menneskerettighetskommisjonen. Byrettens fortolkning av de påklagede utsagn er vilkårlig. Blant annet har den funnet at Dillerud beskyldes for grådighet, noe som ikke har forankring i utsagnenes språklige innhold. Om de enkelte utsagn anføres følgende: Utsagn 1, på forsiden, er Johnsens egne påstander, og det er uomstridt at de er faktisk korrekte. Det er enighet mellom partene om at Johnsens sykdom medførte at hun ikke burde fettsuges, og det er denne motsetningen som ligger i ordet "likevel". Utsagnet inneholder ingen beskyldning. Det holdes åpent hvordan dette kunne skje, og kritikken kommer inne i avisen. Også overskriften over utsagnet er faktisk korrekt - Johnsen led av bulimi, og det var avtalt at hun skulle fettsuges. Utsagn 2, i ingressen inne i avisen, gjentar det samme som utsagn 1. I tillegg heter det at "ennå har hun en lang vei å gå før hun kan erklæres frisk" og at Erik Dillerud er "omstridt". Begge deler er det dekning for. Johnsen ble aldri frisk, og Dilleruds virksomhet som kosmetisk kirurg hadde tidligere vært gjenstand for kritisk oppmerksomhet i pressen og i fagmiljøet. Utsagn 3 er, slik det også fremgår av utsagnet selv, et sitat av Marianne Keim Johnsens syn på sakens legeetiske aspekt. Dette er en verdidom som ikke er gjenstand for sannhetsbevis og som det gjelder en særlig vid ytringsfrihet for. Utsagn 4, i billedteksten, er også en gjengivelse av Johnsens kritikk, noe som klart fremgår av andre deler av oppslaget. Påstandene om tilbud om ansiktsoperasjoner er hennes. Dilleruds avvisning av kritikken, herunder at han ikke visste at hun var syk, kommer rett etter utsagn 4 som den siste del av samme billedtekst. Utsagnene skal ses i sammenheng med reportasjen for øvrig. Da fremgår det at det ikke hevdes at Dillerud visste om Johnsens sykdom, og at kritikken går på om han burde ha visst eller burde ha forstått. Trygstads og Johnsens kritikk ligger innenfor det de fritt kunne fremsette, og VGs gjengivelse av denne er korrekt. VG har en selvstendig rett til å formidle kritikk og også selv fremsette kritikk som går lenger enn Trygstads og Johnsens ytringsrett. Kritikken i de påklagede utsagn er begrenset til det som måtte ligge i bruken av ordet "likevel", altså en meget avdempet og dannet form. Formålet, å advare såvel unge kvinner som kosmetiske kirurger, må tillegges vekt ved vurderingen. Prinsipalt hevdes det at utsagnene ligger innenfor det VG fritt kunne trykke, subsidiært anføres det at det er ført sannhetsbevis for utsagnene. Atter subsidiært hevdes det at ankemotpartene ikke har dokumentert noe tap som følge av oppslaget. For byretten påsto ankemotpartene prinsipalt at Dillerud hadde krav på erstatning, subsidiært at Fornebuklinikken AS var berettiget. Et eventuelt tap må ha rammet Fornebuklinikken, men det er Dillerud som eventuelt er fornærmet. Saken skiller seg fra Røvsaken ved at kritikken mot Røv gjaldt den faglige kvaliteten på hans kosmetiskkirurgiske tjenester, noe som ikke er tilfelle her. Røvs omsetning sank også helt dramatisk. Fornebuklinikken hadde stort sett samme omsetning i årene 1991, 1992 og 1993. Klinikkens overskudd de tre årene var henholdsvis 5000, 45000 og 37000 kroner. Ankemotpartene påberoper seg analyser av månedlige variasjoner i omsetningen for å påvise effekter av reportasjen. Omsetningen er av mindre interesse enn nettoresultatet, selv om f.eks. periodisering av utgifter også gjør dette usikkert som grunnlag for å beregne tap. Omsetningen ved Fornebuklinikken har trolig vært påvirket av andre faktorer, blant annet stor medieoppmerksomhet våren 1992 om mulige farer ved bruk av silikon i bryst. I april 1992 anbefalte Helsedirektoratet alle landets leger om å avstå fra slike operasjoner inntil videre, og dette må ha påvirket etterspørselen og omsetningen ved Fornebuklinikken. Det er således ikke grunnlag for å hevde at klinikken led noe tap som følge av VGs oppslag om fettsuging av Johnsen. Erik Dillerud fikk økonomisk avkastning av klinikkvirksomheten gjennom lønn, eventuelt styrehonorar, aksjeutbytte og verdiøkning på aksjene. Erik Dilleruds lønn var den samme i 1993 som i 1992 og 1991. Ingen av årene ble aksjeutbytte utbetalt. Det er ikke anført at det ble realisert noe tap da Dillerud solgte aksjer i klinikken i 1993. Det er således ikke sannsynliggjort at Dillerud personlig led noe tap. Byretten har ikke pålagt de ankende parter noe ansvar overfor Fornebuklinikken AS, og dette spørsmålet er rettskraftig avgjort. Ankemotpartenes endelige påstand om ansvar overfor klinikken er i realiteten en skjult motanke som må avskjæres. De ankende parter har nedlagt slik påstand: 1. De ankende parter frifinnes. 2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Ankemotpartene, Erik Dillerud og Fornebuklinikken AS, har i hovedsak anført: Grunnlaget for erstatningskravet er skadeserstatningsloven §3-6. Krenkelsen er forøvet i trykt skrift, og paragrafens annet ledd kommer til anvendelse overfor Verdens Gang. De påklagede utsagn og VGs reportasje fyller det objektive gjerningsinnhold i straffeloven §247, idet de var egnet til både å skade Dilleruds gode navn og rykte og å utsette ham for tap av den tillit som er nødvendig i hans stilling og næringsutøvelse. Bedømmelsen av hva som er nødvendig tillit avhenger av stilling og næring. I Røvdommen er det understreket at kosmetiske kirurger er særlig avhengig av potensielle pasienters tillit. Etter §247 kreves det ikke at utsagnene har ført til skade eller tap av tillit, men i dette tilfelle har skaden og tapet materialisert seg. Utsagnene må fortolkes ut fra en sammenheng og i lys av hvem utsagnet er rettet mot. Det er alminnelig godtatt at avisreportasjer må tolkes ut fra hvilke forestillinger de vekker hos den alminnelige avisleser. Dette er slått fast i blant annet [[Rt-1989-1059]] (Frantzen) og i Røvdommen. Verken nyere norsk rettspraksis eller menneskerettighetsdomstolens praksis har endret på dette utgangspunkt. Tolkningen av de aktuelle utsagn må ta utgangspunkt i det voldsomme oppslaget på første side. Her skapes inntrykk av at pasienten var anorektiker. At oppslaget ble oppfattet slik, bekreftes av forklaringer fra Dillerud og vitner. Bruken i overskriften av "offer" i sammensetningen bulimioffer, bidrar til å skape inntrykk av at pasienten har vært utsatt for utilbørlig behandling. Ordet "likevel" må oppfattes som synonymt med "til tross for", og slik det er brukt blant annet på førstesiden, må det forstås som en beskyldning om at Dillerud var kjent med Johnsens sykdom. Førstesiden er i seg selv tilstrekkelig til å begrunne ansvar for Verdens Gang. Det inntrykket førstesiden skapte, ble ikke svekket av Aases reportasje inne i avisen. Ingressen, herunder utsagn 2, er særlig viktig for totalinntrykket. Den gjentar det som står på forsiden, og føyer blant annet til "omstridt" og "mot en kompensasjon". Inntrykket av at Dillerud var omstridt forsterkes av den ene av de ledsagende artikler og dens overskrift. "Mot en kompensasjon" skaper inntrykk av at penger var det avgjørende. Trygstads uttalelser om galskap, om at erfarne leger bør kunne se at pasienten var syk og om bare å tenke på penger, bidrar sammen med Johnsens kritikk i utsagn 3 til å bekrefte den alminnelige lesers inntrykk av at Dillerud er en lege som setter sine egne økonomiske interesser foran hensynet til pasienten. Det ville ha vært straffbart etter legeloven. Intervjuet med legeforeningens generalsekretær forsterker snarere enn avsvekker inntrykket av at her har en lege opptrådt klanderverdig. Reportasjen gir ikke holdepunkter for at Dillerud bare kritiseres for ikke å ha undersøkt godt nok. At Dillerud uttaler at han ikke visste at Johnsen hadde bulimi, er av liten betydning idet også den som fortjener kritikk, normalt vil benekte det kritikkverdige forhold. At reportasjen har en refererende form, fratar ikke utsagnene karakter av beskyldninger. VG har åpenbart valgt side for Marianne Keim Johnsen. Det har vært en glidning i hva de ankende parter mener Dillerud er å bebreide. Under ankeforhandlingene synes de å mene at han burde ha undersøkt Johnsen bedre og oppdaget at hun var syk. Tidligere har de hevdet at han burde ha oppdaget at hun hadde bulimi, og Marianne Keim Johnsen mente under byrettssaken at Dillerud forsto hun var bulimiker, men at det var underordnet hans økonomiske interesse. Uansett på hvilken av disse måter man tolker VGs forside og reportasje, er det beskyldninger som omfattes av straffeloven §247. Det er ikke ført sannhetsbevis for beskyldningene. Sannhetsbevis for at Dillerud visste om Johnsens bulimi er ikke forsøkt ført. Det er videre ikke ført sannhetsbevis for at Dillerud går på tvers av legeetiske normer ved å sette ønsket om å tjene penger foran hensynet til pasientene. Utsagnene om dette er ikke verdidommer som gir VG større spillerom enn ellers. Det er tale om er faktiske påstander om Dilleruds hederlighet og faglige integritet. Etter bevisførselen er det godtgjort at Dillerud har gode rutiner, gir pasientene omfattende informasjon og i mange tilfelle fraråder eller nekter å utføre inngrep. Hans priser ligger i nederkant av hva andre klinikker tar. Heller ikke er det ført sannhetsbevis for at Dillerud burde ha skjønt at Marianne Keim Johnsen var syk eller at han burde ha foretatt ytterligere undersøkelser. Johnsen hadde lenge hatt spiseforstyrrelser, men andre leger hadde tidligere satt inn slankeballong og foretatt fettsuging på henne uten å ha hatt mistanke. Kunnskapsnivået om bulimi, også hos leger, var lavere i 1992 enn nå, uten at Dillerud kan bebreides for det. Det er ikke dokumentert at bulimikere er overrepresentert blant pasientene hos kosmetiske kirurger. Johnsen fortalte ikke Dillerud om sin sykdom. Overfor ham fremtrådte hun som normal og velordnet, noe bulimikere typisk gjør når de ser seg tjent med det. Hun hadde ingen ytre tegn på spieseforstyrrelser Overfor Dillerud, i motsetning til dem som behandlet henne for bulimi og overfor journalisten, var det viktig for henne å ikke vise sin sykdom. Egenerklæringen hadde hun fylt ut uriktig, selv om skjemaet ikke var til å misforstå. Å fettsuge normalvektige, slanke kvinner, som Marianne Keim Johnsen, er ikke kontroversielt. Det er ikke høy vekt som indikerer fettsuging, men lokale fettansamlinger. De mengder Dillerud anslo kunne fjernes, 300 gram på hver side, er vanlig ved fettsuging av lår. Det viser også at Johnsens ønske om fettsuging ikke var tatt ut av luften. Dillerud oppfattet at tanken på modellyrket var en del av hennes motivasjon. Inngrepet syntes således å ha en mening for pasienten, noe som er en betingelse for at det skal være etisk forsvarlig. Fylkeslegen har undersøkt saken, men ikke rettet noen kritikk mot Dillerud. Subsidiært anføres det at dersom det skulle være grunnlag for kritikk mot Dillerud, var det voldsomme oppslaget i VG likevel utilbørlig og rammes av §247, jf §249 nr. 2. Ytringsfriheten kan ikke lede til at VGs oppslag ikke var rettstridig. Riktignok står ytringsfriheten særlig sterkt når det gjelder den alminnelige samfunnsdebatt, men såvel etter norsk rettspraksis som etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon må den må veies mot hensynet til ære og personvern, og uten at det ene hensyn i prinsippet har fortrinnsrett. Høyesterett har i flere dommer satt grensen for den utvidete ytringsfrihet ved angrep på en persons hederlighet og faglige integritet, blant annet i [[Rt-1994-1574]] (Inside Data). Det erkjennes at pressen må ha et vidt spillerom for samfunnsdebatt om kosmetisk kirurgi og for å ta opp inngrep som er foretatt til skade for en pasient eller generelt kritikkverdige forhold ved en virksomhet. VGs reportasje gjelder ikke slike forhold. I motsetning til det som gjør kosmetisk kirurgi spesiell, at den gjelder inngrep på friske mennesker, var det her snakk om en syk person. Noen debatt ble det ikke ut av oppslaget. Noe inngrep var heller ikke foretatt av Dillerud. Derimot hadde en annen lege fettsugd Johnsen tidligere under hennes sykdom, noe VG var kjent med, men ikke skrev om. VGs tema var Erik Dillerud. At en person henges ut, kan ikke forsvares med at det er et enkelteksempel som belyser et generelt tema. Selv om Dillerud tidligere hadde gitt noen intervjuer om faglige spørsmål, hadde han ikke søkt offentlighetens lys. Heller ikke hadde han egget til strid. Subsidiært anføres at dersom saken skulle gjøre det berettiget med et unntak fra forbudet mot å angripe hederlighet og faglig integritet, må det foretas en bredere interesseavveining. I Korirkjennelsen i Rt-1994- på 511 er listet opp momenter av betydning ved en slik avveining, en liste Høyesterett henviser til i dommen på 516. Momentene vil også være av betydning ved en aktsomhetsvurdering etter straffeloven §249 nr. 3. En slik bred avveining kan ikke rettferdiggjøre VGs oppslag. Oppslaget er ikke nøkternt, og det rammet Dillerud personlig og indirekte også hans familie og medarbeidere. Marianne Keim Johnsen var avisens eneste kilde hva angikk det sentrale spørsmål om kontakten mellom henne og Dillerud. Dillerud var bundet av taushetsplikten, idet han først fikk Johnsens erklæring om fritak den 4. juni 1992, dagen før reportasjen sto på trykk. Han forsøkte å komme i kontakt med Aase, men lyktes ikke. Det bestrides at VG gjorde mange forsøk på å kontakte Dillerud gjennom hans kontor. Dillerud fikk således ikke reell mulighet til å imøtegå Johnsens påstander. VGs oppslag er ikke bare et referat av Johnsens påstander. Kritikken av Dillerud fremtrer også som VGs egen mening. "Omstridt Bærumslege" og "Sykt tilbud" er VGs egne syn og formuleringer, og sitatene av Johnsens uttalelser fremstår ikke som nøytrale gjengivelser som VG ikke tar stilling til. Leseren er ikke i tvil om hvem VG mener har rett. Subsidiært, for det tilfelle at reportasjen anses som rent referat, vises det til at etter norsk rett får den som gjengir en ærekrenkelse, et selvstendig ansvar for straff og erstatning. Bare i unntakstilfelle, der saken blant annet må ha særlig almen interesse og der referatet er balansert og nøkternt, har pressen et referatprivilegium utover det å kunne gjengi fra tiltalebeslutninger, rettsmøter og lignende. Dette er også synspunktet i menneskerettighetsdomstolens dom i Jersildsaken, som ikke skaper noen problemer i forhold til norsk rett, jf. også Strandbakken i Lov og Rett 1996 38 (LoR 1996 38) flg. Det må skilles mellom de tilfelle der pressen informerer om og refererer fra en pågående strid eller konflikt og der den tar opp en sak av eget tiltak, eventuelt etter et tips. Den danske dom i UfR 1997 259 gjaldt den første type sak, men dommen har uansett ingen direkte betydning for norsk rett. Erstatning etter skadeserstatningsloven §3-6 forutsetter at krenkelsen er uaktsom eller straffbar. Med hensyn til beskyldningenes sannhet, må aktsomhetskravet være det samme, strenge som følger av straffeloven §249 nr. 3. Aase og VG opptrådte ikke aktsomt. Avisen brukte bare én kilde, nemlig Marianne Keim Johnsen, som Aase visste hadde en atferdsforstyrrelse. Det forelå ikke noe tidspress, og Dillerud var villig til å gi sin versjon. Aase og VG må etter dette være erstatningansvarlig for det tap ankemotpartene har lidt og pliktig til å betale oppreisning. Det kreves erstatning for tap i perioden juni 1992 - desember 1994. Dilleruds bransje er meget ømfintlig overfor tillitssvikt, og det kan ikke være tvilsomt at VGs reportasje hadde negative konsekvenser for Fornebuklinikkens omsetning. Det er således årssakssammenheng. Fornebuklinikkens månedlige omsetningstall for årene 1986 - 1996 er analysert av to sakkyndige i statistikk. Disse har funnet signifikante endringer i trendene i omsetning etter at VG har hatt negative oppslag om Dillerud. Det er utviklingen i klinikkens omsetning som er viktig, fordi bransjen kosmetisk kirurgi har vært i kontinuerlig vekst. Effekten av oppslagene for Fornebuklinikken har vært at forventet omsetningsøkning ble forsinket et par år. Det bestrides at usikkerhet om hvorvidt brystproteser av silikon var helseskadelige har påvirket klinikkens omsetning fra 1992. Andre kosmetiske kirurger fikk ikke redusert omsetningsvekst i dette tidsrom. Mulige skader av slike proteser har vært et tema i offentligheten i årene både før og etter Helsedirektoratets anbefaling i 1992. Anbefalingen fikk liten publisitet. Klinikkens regnskapsførte driftsresultat er en dårligere indikator på inntektssvikt enn omsetningsutviklingen, fordi driftsresultatet avhenger dels av tilfeldigheter som for eksempel periodisering av utgifter. De statistiske analysene viser et brudd i omsetningsutviklingen i juni 1992, og samlet reduksjon i omsetning for årene 1992 - 1994 er estimert til ca 2,5 millioner kroner. For klinikken er dette bruttotapet stort sett et nettotap, idet den har små variable kostnader samtidig som de faste kostnadene disse årene i hovedsak ble dekket av den omsetningen man faktisk oppnådde. Fradrag for sparte utgifter kan anslås til 25%. Erik Dillerud er den som er fornærmet ved omtalen i avisoppslaget. Det er årsakssammenheng mellom oppslaget og hans personlige inntekt, som er helt avhengig av Fornebuklinikkens inntjening. Uten omsetningssvikten ville det vært rom for Dillerud i 1992 og 1993 å ta ut lønn på 1994-nivå og i 1994 lønn på 1995-nivå. Dette utgjør samlet ca 350 000 kroner. I tillegg ville det vært rom for å ta ut aksjeutbytte allerede fra 1992. Dilleruds samlete andel av tapt utbytte kan anslås til 500 000 kroner. Erstatningen må utmåles skjønnsmessig, men byretten har satt beløpet lavt. I ærekrenkelsessaker idømmes det normalt oppreisning. Også juridiske personer tilkjennes oppreisning, jf. [[Rt-1987-764]]. Oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 forutsetter ikke at uaktsomheten nødvendigvis er grov. Det må foretas en helhetsvurdering, ikke bare av de påklagede utsagn, men av reportasjen som helhet. Det må legges vekt på at beskyldningene mot Dillerud ble fremsatt i landets største avis, med voldsomt oppslag på førstesiden og overfor en person som ikke hadde søkt offentlighetens lys. Det må også få betydning for utmålingen at oppslaget førte til store belastninger for Dillerud personlig, for hans familie og for Dilleruds forhold til legekolleger. Med hensyn til hva byretten har avgjort om Fornebuklinikkens krav, kan det ikke legges til grunn at de ankende parter er frifunnet. Byretten uttaler at Dillerud og Fornebuklinikken identifiseres, og det hevdes prinsipalt at byrettens domsslutning må forstås slik at ankemotpartene er tilkjent erstatning og oppreisning i fellesskap. Subsidiært anføres det at Fornebuklinikkens krav ikke er avgjort av byretten. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: Prinsipalt: 1. Oslo byretts dom 9. mars 1995 stadfestes. 2. Erik Dillerud tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Subsidiært: 1. Oslo byretts dom 9. mars 1995 stadfestes, dog med den endring at ordene og Fornebuklinikken AS tilføyes i domsslutningens pkt. 1, 2 og 3 etter Erik Dillerud. 2. Erik Dillerud og Fornebuklinikken AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten er i realiteten kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke: I ankemotpartenes stevning til byretten ble det foruten krav om erstatning og oppreisning, fremsatt krav om at fire utsagn skulle mortifiseres. Kravet om mortifikasjon er senere frafalt. Lagmannsretten legger til grunn at kravene om erstatning og oppreisning ikke utelukkende er knyttet til de utsagn som mortfikasjonskravet gjaldt, men til det helhetsbilde som VGs forside og reportasjen inne i avisen skapte - men likevel med utgangspunkt i de fire utsagnene. Reportasjen inneholder kritiske påstander som har karakter av beskyldninger, men som gjelder andre forhold enn dem som berøres i de fire utsagnene. Det er i denne sak ikke spørsmål om ansvar for slike påstander, men i den grad de kaster lys over forståelsen av de fire påklagede utsagn eller reportasjen som helhet, må de trekkes inn i vurderingen. Erstatning og oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 forutsetter i dette tilfellet at det gjennom VGs oppslag er fremsatt en ærekrenkelse, jf. straffeloven §247 sammenholdt med §249. De alternativene som er aktuelle, er at utsagnene og reportasjen er egnet til å skade Dilleruds gode navn og rykte eller utsette ham for tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit. Ved bedømmelsen VGs reportasje, må det tas utgangspunkt i det inntrykk den alminnelige avisleser måtte få. Dette prinsippet er slått fast av Høyesterett i Frantzendommen, og lagmannsretten kan ikke se at senere rettspraksis har endret dette. Lagmannsretten er ikke enig med de ankende parter at å anvende dette prinsipp i stedet for ren ordfortolkning åpner for subjektivitet eller vilkårlighet. Heller ikke en isolert ordfortolkning av det enkelte utsagn vil normalt være helt entydig. Selv om "den alminnelige avisleser" er et abstrakt hjelpebegrep, vil det som rettesnor ved tolkningen snarere redusere enn øke risikoen for tilfeldighet. Dette gjelder ikke bare ved en etterfølgende bedømmelse, slik domstolene skal foreta. For en stor løssalgsavis som VG vil inntrykket på den alminnelige avisleser være sentralt ved utforming av overskrifter, ingresser, reportasjer og billedtekster, idet avisens publikum og kundekrets nettopp er alminnelige lesere. Kriteriet "alminnelige avisleser" kan være noe mindre anvendelig ved tolkningen av avisstoff som inneholder spesielle fagtermer eller er myntet særlig på en del av leserkretsen. Dette er ikke situasjonen her, der saken er slått opp på førstesiden og gjelder en pasients forhold til en lege. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at lesere av førstesiden og reportasjen måtte få inntrykk av at Dillerud etter såvel VGs som Johnsens og Trygstads mening hadde opptrådt klanderverdig. Når det gjelder tolkningen av de enkelte utsagn, vil lagmannsretten bemerke: Utsagn 1 og 2 er langt på vei likelydende. Når det etter opplysningen om Johnsens anoreksi og bulimi heter at Dillerud "likevel ikke" hadde "betenkeligheter", gir dette etter lagmannsrettens oppfatning den alminnelige leser inntrykk av at Dilleruds vurderinger også omfattet det avisen opplyste om pasientens sykdommer. Utsagnene gir således inntrykk av at Dillerud var klar over Johnsens sykdom. Det er ikke omtvistet at det ville være faglig og etisk uforsvarlig å utføre fettsuging på en pasient med spiseforstyrrelser, medmindre det skjedde i samråd med den som behandlet pasienten for forstyrrelsene. Etter lagmannsrettens mening, ville også den alminnelige avisleser oppfatte dette som klanderverdig. Det fremgikk av VGs overskrift at fettsuging av bulimikere var oppsiktsvekkende, og de lesere som ikke visste hva bulimi var, fikk gjennom henvisningen til Johnsens anoreksi vite at det dreide seg om alvorlige spiseforstyrrelser. De to utsagnene fremstår således isolert sett som beskyldninger om svært kritikkverdig opptreden av Dillerud. På forsiden fremstår påstandene som Marianne Keim Johnsens, mens utsagn 2 er en del av den beskrivende reportasje, og påstandene fremstilles der som et faktum. At Dillerud omtales som "omstridt" i utsagn 2 og at omtalen av betalingen der skjer med andre ord enn i utsagn 1, er etter lagmannsretten syn uten betydning for saken. Utsagn 3 fremstår klart som Marianne Keim Johnsens egne vurderinger. At det brukes uttrykk som "jeg trodde" og "det virker jo som", fratar ikke vurderingene karakter av klare beskyldninger mot Dillerud om uetisk opptreden. I tillegg til karakteristikken "sykt tilbud", inneholder utsagn 4 en beskrivelse som fremstår som VGs egen. I motsetning til utsagn 1 og 2, er det ingen referanse til hvilke betenkeligheter Dillerud hadde eller ikke hadde. I lys også av at utsagnet etterfølges umiddelbart av et sitat av Dillerud, der han hevder at han ikke visste at hun hadde bulimi, gir ikke dette utsagn det samme inntrykk av beskyldning om at Dillerud kjente til lidelsen. Felles for utsagnene 1, 2 og 3 er at de sier noe om at det skulle betales for fettsugingen. I motsetning til byretten, finner ikke lagmannsretten at dette må tolkes som beskyldninger om grådighet eller uakseptable motiver. Utsagn 4 inneholder også en påstand om at Dillerud tilbød seg å gjøre en rekke inngrep i Johnsens ansikt. Isolert sett er dette ikke en ærekrenkelse. Andre deler av reportasjen fremhever at Dillerud på eget initiativ skulle ha foreslått en rekke kosmetiske inngrep, herunder også fettsugingen. Lagmannsretten tar ikke stilling til om reportasjen samlet kan sies å inneholde en beskyldning om at Dillerud av økonomiske grunner forsøkte å prakke inngrep på Johnsen, idet dette ikke fremstår som noe sentralt tema i de fire påklagede utsagn. Lagmannsretten finner ikke at andre enkeltelementer i oppslaget eller reportasjen som helhet fjerner inntrykket av at Dillerud beskyldes for å ville foreta fettsuging med kjennskap til Johnsens bulimi. Riktignok fremgår det at Dillerud selv hevdet han ikke kjente til lidelsen, men Johnsen hevder det motsatte, og såvel Trygstads uttalelser som VGs egen beskrivende tekst bygger på hennes versjon. Utsagn 3, lest isolert, gir ikke opplysning om hvilke etiske normbrudd Johnsen mener Dillerud hadde begått, men sett i sammenheng med de øvrige påklagede utsagn og reportasjen som helhet, vil leseren ikke være i tvil om at det blant annet knytter seg til beskyldningen om å ville fettsuge til tross for bulimien. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at slike beskyldninger var egnet til å skade Dilleruds gode navn og rykte, noe som understrekes av at Johnsen, Trygstad og legeforeningens generalsekretær på etisk og faglig grunnlag kritiserte det de la til grunn hadde skjedd. Heller ikke er det tvilsomt at beskyldningene var egnet til å utsette Dillerud for tap av den tillit som var nødvendig for hans stilling som kosmetisk kirurg og den virksomhet han drev på Fornebuklinikken. Kosmetiskkirurgisk virksomhet er avhengig av tillit hos potensielle pasienter i enda sterkere grad enn når det snakk om andre medisinske inngrep. Dels vil pasientenes behov for inngrepet ikke føles så sterkt, idet inngrepet ikke skal lege eller hindre sykdom. Dels har kosmetisk kirurgi legeetiske og almenetiske sider som skaper motforestillinger hos mange, og disse motforestillingene blir lett forsterket hvis man ikke har tillit til legen. Lagmannsretten kan ikke se at det er ført sannhetsbevis for beskyldningene. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at Dillerud var klar over at Johnsen hadde bulimi da de avtalte at hun skulle få begge lår fettsuget. I og med at VG har beskyldt Dillerud for dette, er det ikke nødvendig å ta stilling til om situasjonen under konsultasjonen den 23. april 1992 var slik at Dillerud burde forstått at Johnsen var syk. Lagmannsretten finner likevel grunn til kort å nevne at den ikke finner det godtgjort at det var forhold som tilsa at Dillerud burde ha forstått dette eller foretatt nærmere undersøkelser. Johnsen ønsket å bli operert av Dillerud, og hun må ha innsett at det var viktig at hennes sykdom ikke ble oppdaget. Noen ytre symptomer hadde hun ikke på dette tidspunkt, og hun hadde tidligere lyktes i å holde sykdommen skjult for andre leger. At hun var slank og noe undervektig, kunne isolert sett verken gi mistanke om spiseforstyrrelser eller gjøre fjerning av lokale fettansamlinger utilrådelig. Lagmannsretten finner at journalist Aase opptrådte uaktsomt da hun forfattet reportasjen. Det legges til grunn at hun skrev det som sto om saken inne i avisen, med unntak av overskriften og billedteksten. Forsiden var hun ikke ansvarlig for, men lagmannsretten peker på at teksten på forsiden - utsagn 1 - i hovedsak gjengir innholdet av utsagn 2 som Aase utformet. Overskriftene og billedteksten - utsagn 4 - er, slik lagmannsretten ser det, ikke avgjørende for spørsmålet om de øvrige utsagn og reportasjen som helhet inneholder ærekrenkende beskyldninger mot Dillerud. Aase bygget sin reportasje på opplysninger hun fikk fra Marianne Keim Johnsen. Hun innhentet uttalelser fra Trygstad og legeforeningens generalsekretær. Dette kan ha representert et mulig korrektiv til Johnsens vurderinger, men som korrektiv til Johnsens faktiske fremstilling hadde uttalelsene begrenset verdi, idet de bygget på hennes versjon av det som hadde skjedd under konsultasjonen hos Dillerud. Aase kontaktet Dillerud, som da var forhindret fra å uttale seg om Johnsens tilfelle på grunn av taushetsplikten. Lagmannsretten legger til grunn at det ble avtalt at Johnsen skulle løse Dillerud fra taushetsplikten, slik at han kunne uttale seg mer konkret. Det er på det rene at Johnsen undertegnet en erklæring om fritak fra taushetsplikten. Aase hevder den ble postlagt 1. juni 1992 og at hun deretter flere ganger forgjeves forsøkte å få tak i Dillerud før reportasjen ble levert til trykking den 4. juni. Dillerud hevder på sin side at han mottok erklæringen fra Johnsen først 4. juni. Han forsøkte deretter forgjeves å kontakte Aase. Det viste seg senere at reportasjen da allerede var trykket eller i trykken. Lagmannsretten finner det ikke påkrevet å ta stilling til den uenighet som her foreligger, idet den finner at Aase ikke opptrådte tilstrekkelig aktsomt selv om man legger til grunn hennes versjon av hendelsesforløpet på dette punkt. Det dreier seg om usanne ærekrenkelser. Selv om man forutsetter at formålet med reportasjen må anses som berettiget varetagelse av andres tarv, er kravet som stilles etter straffeloven §249 nr. 3 at Aase i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet. Saken om Johnsens fettsuging var ikke av dagsaktuell karakter, og for Johnsen kan det heller ikke ha vært viktig at reportasjen kom på trykk så fort som mulig. Det forelå således ikke noe tidspress. For Aase må det ha vært nærliggende at Dillerud kunne ha opplysninger av betydning for vurderingen av om Johnsens opplysninger var riktige. I denne situasjon var det ikke aktsomt av Aase og VG å trykke reportasjen uten å gjøre mer for å få tak i Dillerud enn å kontakte hans kontor. Det blir etter dette spørsmål om hensynet til ytringsfriheten medfører at beskyldningene mot Dillerud ikke kan anses rettsstridige. Den sak VG og Aase ønsket å ta opp, var et spørsmål av allmenn interesse der det må gjelde en vid ytringsfrihet. Som nevnt ovenfor, reiser kirurgiske inngrep av kosmetiske, ikkemedisinske grunner såvel legeetiske som almenetiske spørsmål. Ikke bare informasjon, men også kritiske uttalelser er utvilsomt av allmenn interesse. Pasienter med spiseforstyrrelser reiser særlige spørsmål som det er nærliggende at det blir satt søkelys på. Lagmannsretten ser ikke bort fra at VGs oppslag førte til at såvel kosmetiske kirurger som behandlere av spiseforstyrrelser ble mer oppmerksomme på disse spørsmål. Lagmannsretten finner likevel ikke at den vide ytringsfrihet som må gjelde på dette felt, gjorde det berettiget å fremsette de usanne ærekrenkelsene mot Dillerud. Som det fremgår ovenfor, mener lagmannsretten at reportasjen ikke bare gjenga Johnsens beskyldninger. Avisen fremsatte selv beskyldninger det ikke var dekning for, og dette kunne tilskrives journalisten som uaktsomt, blant annet fordi det ikke forelå noe tidspress eller annet som gjorde det berettiget ikke å avvente eller innhente nærmere informasjon. De mulige positive virkninger av avisens oppslag kunne vært oppnådd uten å rette beskyldningene mot Dillerud. I en slik situasjon kan ikke hensynet til ytringsfriheten lede til at den som med urette rammes av beskyldningene skal være avskåret fra å kreve erstatning for den skade de har voldt. Av det som her er sagt, fremgår det at lagmannsretten finner at saken ligger annerledes an enn Jersildsaken, der journalisten ikke på noen måte stilte seg bak de påklagede utsagn. Heller ikke menneskerettighetsdomstolens øvrige praksis vedrørende ytringsfrihet og ærekrenkelser innebærer at Dilleruds krav på beskyttelse mot uriktige beskyldninger må vike for ytringsfriheten. Etter dette er de ankende parter ansvarlige for det tap Erik Dillerud har lidt som følge av reportasjen, idet også Verdens Gang A/S som eier og utgiver av avisen hefter for ansvaret etter skadeserstatningsloven §3-6 annet ledd. Beskyldningene er rettet mot Erik Dillerud. Han drev også den gang sin virksomhet og fikk sine inntekter bare gjennom Fornebuklinikken. Hvorvidt han fikk noe økonomisk tap som følge av VGs oppslag, beror på om klinikkens resultat ble påvirket av oppslaget. Ankemotpartene har fremlagt analyser av Fornebuklinikkens omsetning fra 1986 til 1996. Analysene bygger på omsetningstallene per måned og er foretatt av to statistikere, professor Tore Schweder og førsteamanuensis Harald Goldstein. Selv om omsetningen på årsbasis ikke viser vesentlige forskjeller mellom årene 1991, 1992 og 1993, er det forskjeller i månedsomsetningen som, med noen påfallende unntak, viser en klart stigende trend. Schweder og Goldstein konkluderer begge med at trendene i Fornebuklinikkens omsetning viser signifikante endringer ved de tre anledninger da VG har omtalt Dilleruds virksomhet i kritiske vendinger, hvorav den siste anledning var oppslaget 5. juni 1992. Også i et fjerde tilfelle, i juni 1989, er det en slik endring, uten at det er oppgitt noen mulig årsak. Lagmannsretten finner det godtgjort at det er årsakssammenheng mellom VGs reportasje og svikten i omsetningsutviklingen fra juni 1992. Dette er i tråd med Goldsteins forklaring for lagmannsretten om at tidfestingen av tre av fire fall til tidspunkter for negativ publisitet er en indikasjon på slik årsakssammenheng. Schweder og Goldstein har med forskjellige metoder anslått hva Fornebuklinikkens omsetning ville blitt om trenden forut for juni 1992 hadde fortsatt ubrutt. Differansen mellom dette og klinikkens faktiske omsetning i tidsrommet juni 1992 til desember 1994 er av begge estimert til ca 2,5 mill. kroner, men med mulighet for betydelige avvik i begge retninger. Goldstein har for lagmannsretten forklart at en nedgang i omsetningen i april og mai 1992, ligger for tett opp til juni 1992 til at det kan sies noe sikkert om dette er et brudd i trenden. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at det her er tale om en viss effekt av at det våren 1992 var en del presseoppslag om farer ved silikonproteser i kvinnebryst. I et brev av 16. mars til landets leger anbefalte Helsedirektoratet at man var tilbakeholden med bruk av slike proteser inntil videre. Innsetting av silikonproteser var en ikke ubetydelige del av Dilleruds virksomhet ved Fornebuklinikken, og lagmannsretten finner det sannsynlig at synkende etterspørsel etter slike inngrep påvirket omsetningen i april og mai og noen tid fremover. Effekten av VGs oppslag i juni må imidlertid ha vært langt sterkere. Helsedirektoratet begrenset for øvrig 20. oktober 1992 sin anbefaling til en oppfordring til å gi pasientene informasjon om mulige bivirkninger. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at svikten i omsetningen også førte til et dårligere økonomisk resultat for klinikken. Resultatsvikten har neppe vært så stor som omstningssvikten, og det økonomiske tap for Dillerud personlig tilsvarer ikke helt klinikkens tap. Lagmannsretten finner at det beløp byretten har fastsatt, 400 000 kroner, ikke er for høyt, heller ikke for det tap Dillerud har lidt, og viser til byrettens begrunnelse for så vidt. Det er ikke motanket med krav om høyere erstatning eller oppreisning. Det økonomiske tap Dillerud har lidt, er en direkte refleks av Fornebuklinikkens tap. I realiteten er Dilleruds tap en del av klinikkens tap. Lagmannsretten finner det riktig å tilkjenne ankemotpartene erstatningen i fellesskap. Byretten valgte å tilkjenne Dillerud erstatningen alene, men tilkjente også Fornebuklinikken saksomkostninger. Noen frifinnelse av de ankende parter for klinikkens krav ligger det etter lagmannsrettens mening derfor ikke i byrettsdommen. Rettskraftreglene er således ikke til hinder for å tilkjenne Dillerud og Fornebuklinikken erstatning i felleskap. I tillegg til erstatning for økonomisk tap, har ankemotpartene krevet oppreisning. Lagmannsretten er enig med byretten i at vilkårene for oppreisning foreligger og i de beløp den har fastsatt for henholdsvis Aase og Verdens Gang A/S. Det bemerkes at berettigelsen av VGs tidligere kritiske omtale av Dillerud ikke har vært tema for lagmannsretten. Dette tilsier ikke noen endring av oppreisningsbeløpene. Oppreisningsbeløpene bør tilkjennes Dillerud alene. Riktignok er Fornebuklinikken nevnt i reportasjen, og en bedrift kan i prinsippet tilkjennes oppreisning, jf. [[Rt-1987-764]]. Beskyldningene er imidlertid rettet mot Dillerud personlig, og de ikkeøkonomiske virkningene rammer først og fremst ham. Etter dette stadfestes byrettens dom, med den endring i punkt 1 at Fornebuklinikken AS sammen med Dillerud er berettiget til erstatningen. Anken har vært forgjeves, og de ankende parter bør erstatte motpartene deres saksomkostninger for lagmannsretten, jf. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. I samsvar med advokat Keiseruds oppgave, settes omkostningene til kr 284383,50, hvorav kr 242.000 er salær. Beløpet tilkjennes ankemotpartene i fellesskap. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes med den endring at "og Fornebuklinikken AS i fellesskap" tilføyes etter "Erik Dillerud" i slutningens punkt 1. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kari Aarstad Aase og Verdens Gang A/S, en for begge og begge for en, 284383,50 - tohundreogåttifiretusentrehundreogåttitre 50/100 - kroner til Erik Dillerud og Fornebuklinikken AS i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
