Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dom: Saken gjelder krav om erstatning på grunnlag av påståtte mangelfulle ytelser fra Fredrikstad kommune til A i h.h.t. lov om kommunal helsetjeneste av 19 november 1982 nr 66 §2-1. A var født xx.xx.1907. Hun ble enke i 1978 og døde 23 oktober 1993. Hun etterlot seg tre barn, sønnene B og C samt datteren D. D har i mange år vært bosatt i Danmark. C flyttet til Tyskland i 1978. Han er fortsatt bosatt der med ektefellen E. B er bosatt i Fredrikstad. I 1986 ble A innlagt to ganger ved Østfold sentralsykehus (ØSS), siste gang fra 28 august til 18 desember 1986. Under siste opphold fikk hun bl.a. diagnosen senil demens. Legene fastslo i denne forbindelse at hun hadde behov for fast plass i institusjon/sykehjem. Det ble søkt sykehjemsplass, men søknaden ble trukket tilbake av C og E den 10 oktober s.å. Disse har opplyst at dette var i samsvar med As eget ønske. Det ble ikke gjort ytterligere undersøkelser med henblikk på utredning av demensdiagnosen. Under det siste oppholdet ved ØSS ble A også utredet og undersøkt for urinveisinfeksjoner. Det ble konstatert nyresten, men uten at videre utredning ble vurdert eller iverksatt. Etter utskrivelsen til eget hjem i desember 1986 var A pasient under hjemmesykepleien i Fredrikstad kommune. Hun kom inn under hjemmesykepleiens "rehabiliteringsprosjekt", og hun ble tildelt en særlig ressursperson/støttekontakt som skulle følge henne opp. Dette prosjektet ble avsluttet i 1989. Fra dette tidspunkt fikk hun ordinær hjemmehjelp, først tre dager pr uke med tilsammen tolv timer, senere redusert til 9 timer pr uke. Hun hadde tilsyn og etterhvert utstrakt pleie fra hjemmesykepleien. Alle synes enige om at hun stort sett fungerte bra i denne perioden, og at hun iallfall frem til mai 1990 i store perioder var oppegående og bl.a. i stand til å spise selv. Men hun var hele tiden avhengig av fast tilsyn og hjelp. Sønnen B gikk daglig innom sin mor, og han gjorde alle nødvendige innkjøp for henne. D og C og E besøkte henne jevnlig i alle år, i forbindelse med sommerferier, fødselsdag og faste høytider. Det viste seg etterhvert at de hadde noe ulikt syn på i hvilken utstrekning man burde forsøke å holde moren i eget hjem, kontra innleggelse i institusjon. D var fra 1986 av den oppfatning at moren ville hatt det best i institusjon, mens C og E, med støtte fra broren B, ønsket å beholde henne i hjemmet lengst mulig. Hjemmesykepleien førte en kardex, eller dagbok, som lå hjemme hos A. Denne har vært karakterisert som et "hjelpedokument", idet det ikke finnes regler eller bestemmelser om skriftlig journal. I kardexen ble innført opplysninger man fant det viktig å formidle til neste vakt, beskjeder fra legen som ofte ble gitt muntlig, og andre særlige opplysninger av betydning for den daglige tilstanden. Kardexen ble som hovedregel bare ført dersom det var særlige forhold å påpeke, følgelig ble den ikke ført hver dag. Det finnes ikke regler for oppbevaring av slik kardex. Den som ble ført for A er bare delvis i behold pr i dag. I tillegg ble det over flere år ført en dagbok etter initiativ fra familien, som skaffet en slik til veie. Her ble stort sett ført de samme informasjoner som i den mer offisielle kardexen. Denne er senere forsvunnet. I denne boken ble det også etter behov utvekslet informasjon mellom hjemmesykepleien og familien. I mai 1990 var A antakelig utsatt for et hjerneslag, eller "drypp". Hun ble funnet av hjemmehjelpen som tilkalte hjemmesykepleien. Man fant det ikke nødvendig å tilkalle lege eller be om nærmere medisinsk utredning. I kardexen for 4 mai 1990 er det således innført bl.a. følgende: 4/5 Slapp, klarer ikke å stå på bena. Tar ikke initiativ til å spise drikke. Mulig et lite drypp? I ettertid synes denne diagnosen bekreftet ved flere legeundersøkelser. Fra sommeren 1990 var As tilstand vesentlig redusert, både fysisk og psykisk. Hun hadde problemer med å gå, hun måtte ofte ha hjelp til å spise og hun var helt avhengig av pleie. Hun ble vesentlig magrere, og sommeren 1991 var tilstanden svært dårlig. A hadde hele tiden jevnlig tilsyn og kontakt med sin private lege. Frem til august 1991 var dette dr. Johan Fauske, Fredrikstad. Deretter overtok dr Jan Markussen som hadde månedlig tilsyn/konsultasjoner med henne. I august 1991 påpekte dr. Markussen bl.a. hennes sterke vekttap. Fra 3 september til 14 oktober 1991 var hun innlagt som korttidspasient ved Fjeldberg alders- og sykehjem i Fredrikstad. De pårørendes bekymring økte ut over høsten, bl.a. tok datteren D kontakt med såvel hjemmesykepleie som dr Markussen for å få bistand til søknad om varig institusjonsplass. Slik søknad ble sendt i begynnelsen av november 1991. Den 6 november 1991 beskrev dr Markussen A som "meget pleietrengende" og nevner herunder særlig problemer med å få henne til å ta til seg mat og drikke. Han påpekte hennes hjerneskade og pleiebehov. Perioden rett før og etter årsskiftet 1991/1992 var samtidig en sterkt belastet periode for hjemmesykepleien i Fredrikstad. Selv om A fortsatt daglig fikk tilsammen flere timer tilsyn og stell i denne perioden, forekom det bl.a. at hun ble liggende til kl 11-12 om formiddagen før den første hjelpen kom. I slike situasjoner fikk hun verken mat, drikke eller hjelp til stell så lenge hun var alene. I februar 1992 ble A funnet alene og svært forkommen av svigerdatteren E, som kom fra Tyskland for å se til sin svigermor. Svigerdatterens reaksjon resulterte i et større avisoppslag i lokalavisen "Demokraten". Her ble det bl a fokusert på at A måtte klare seg uten tilsyn 16 timer i døgnet samt på hennes sterke avmagring. A ble innlagt på Fjeldberg alders- og sykehjem 24 mars 1992. Den 7 april s.å. ble det besluttet å tildele henne varig plass. Dr Damslora har ved innkomsten beskrevet hennes tilstand på dette tidspunktet bl a slik: 84 år gammel kvinne i langt under middels hold. Nærmest "avpillet" med vekt like over 30 kg. Hun greier ikke å gå men kan medvirke ved forflytning seng/stol o.l. Det foreligger ingen sikre pareser, men hun er generelt svak. Hun har så godt som ikke språk. Det foreligger etter min mening en betydelig mental reduksjon på organisk grunnlag. Det er forenlig med Alzheimer, event. MID, men en kan ikke utelukke tidligere forandringer f.eks på bakgrunn av ECT. Etter dette ble A værende på Fjeldberg, med unntak av et opphold i mars/april 1993 hjemme hos seg selv hvor hun ble stelt og pleiet av svigerdatteren E. Det er uenighet mellom partene om hvorvidt dette var i samråd med tilsynslege Damslora eller ikke. C var den 30 juli 1992 blitt beskikket som morens hjelpeverge. Ved stevning 11 februar 1993 reiste A v/hjelpevergen søksmål mot Fredrikstad kommune med krav om erstatning for økonomisk tap og mén påført etter påstått manglende og uriktig helsehjelp i hjemmesykepleien. Etter As død i oktober 1993 meddelte sønnene B og C at de "ønsket å fortsette saken". Partsbenevnelsen ble deretter endret til "A s arvinger v/C", senere "v/C og B ". D erklærte uttrykkelig at hun ikke ønsket å tre inn i saken. Dette har hun fastholdt for lagmannsretten. Fredrikstad byrett avsa den 1 desember 1994 dom med slik domsslutning: Fredrikstad kommune v/ordføreren frifinnes for søksmålet fra As arvinger ved B og C. B og C betaler innen 14 -fjorten- dager in solidum sakskostnader til Fredrikstad kommune v/ordføreren med 98.343 -nittiåttetusentrehundreogførtitre- kroner. B og C betaler in solidum utgiftene forbundet med godtgjøring til den rettsoppnevnte sakkyndige. B og C har rettidig påanket byrettens dom til Eidsivating (senere Borgarting) lagmannsrett. Opprinnelig påstand ble under ankeforhandlingen i lagmannsretten rettet til følgende påstand: 1. Fredrikstad kommune dømmes til å betale ménerstatning til B og C, fastsatt etter rettens skjønn. 2. Fredrikstad kommune dømmes til å betale erstatning til B og C for det økonomisk tap de er påført, etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100.000,-. 3. Fredrikstad kommune betaler B og Cs saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Fredrikstad kommune har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik påstand: Fredrikstad kommune frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble oppnevnt samme sakkyndig som for byretten, prof.dr.med. Knut Engedal, psykogeriatrisk seksjon, Geriatrisk avdeling ved Ullevål sykehus i Oslo. Ankeforhandling ble holdt i Fredrikstad 25 - 27 juni 1996. B og C møtte og avga forklaringer. For Fredrikstad kommune møtte miljøleder Lars Solum som fulgte forhandlingene i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble hørt tilsammen 8 vitner, herunder et sakkyndig vitne for de ankende parter, overlege Jens Halvorsrud, Oslo. Den rettsoppnevnte sakkyndige Knut Engedal møtte og redegjorde for sine undersøkelser. C og B har i hovedsak anført: Saken gjelder krav om erstatning fordi kommunen overfor A ikke oppfylte den minstestandard som er fastslått i kommunehelsetjenesteloven §2-1 om "rett til nødvendig helsehjelp", jf §1-1 som fastslår kommunens plikt til å yte slik tjeneste. I Fusadommen, inntatt i [[Rt-1990-874]] har Høyesterett konkretisert rettighetsbegrepet og dermed fastslått ytelsens innhold etter §2-1 til nødvendig minstestandard for å opprettholde et verdig liv. Kommunen kan selv velge hvordan den vil oppfylle sin forpliktelse overfor den enkelte. I den vurderingen som skal foretas, spiller sakkyndige vurderinger stor rolle. I tillegg kommer momenter av såvel politisk som økonomisk, etisk og juridisk karakter. Domstolene må kunne sensurere de foretatte politiske vurderinger hvis disse åpenbart strider mot det nivå man etisk bør legge seg på i helsetjenesten. Fusadommen er et eksempel på dette, selv om Høyesterett innrømmet kommunen en viss adgang til å vurdere tilbudets økonomiske rammer. Tvistetema i denne saken er spørsmålet om omfanget og kvaliteten av de ytelser A mottok i perioden fra hjernedryppet sommeren 1990 og frem til innleggelse i pleiehjem i mars 1992 tilfredsstilte lovens minstestandard. Når det gjelder spørsmålet om ytelsens kvalitet har dette en nær sammenheng med omfang, Her må innfortolkes et krav om faglig forsvarlig kvalitet, jf bl.a. Kjønstad/Syse "Helserettslige emner" (1994) 24. Det som særlig illustrerer det manglende helsetilbudet A fikk, er at mangel på mat og pleie førte til den kraftige avmagringen og vekttapet hun ble påført høsten 1991 og frem til februar/mars 1992. I februar var hun nede i en vekt på ca 30 kg. Dette var en periode hvor hjemmesykepleiens tilbud var begrenset i forhold til tidligere. Ofte kom de ikke for å stelle henne før langt ut på formiddagen. Det var begrenset og sterkt varierende hvilket tilsyn og hva slags pleie hun deretter fikk i løpet av et døgn. Når det fra kommunens side har vært anført at vekttapet var et resultat av hennes sykdom og demensutvikling, svekkes denne anførsel av det faktum at vekten bedret seg betydelig da de pårørende overtok hovedansvaret for matingen. Helsehjelpens omfang i antall timer pr måned er uklart. Kommunen har ikke kunnet dokumentere dette tilfredsstillende. Fremlagte dokumenter viser at det kunne variere fra maksimum 4 1/2 time pr dag til 1 time og 5 minutter. For mars er fremlagt en liste for de første 24 dagene som tilsier ca 70 timer tilsammen. Imidlertid fremgår det ikke hvor lenge den enkelte har vært tilstede. Hvis to pleiere besøkte A samtidig, førte man dobbelt timeantall. Mangelfulle opptegnelser skaper uklarhet. Denne uklarheten må gå ut over kommunen. Det lille som finnes av nedtegnelser viser at A umulig kan ha fått nok hjelp til nødvendig livsopphold. Selv om man aksepterer et anført tall på 115 timer pr måned, er dette for lite i en situasjon hvor det var enighet om at hun burde vært innlagt i institusjon. As basale behov var udekket. Man foretok ingen nærmere kartlegging av behovet, hvilket tilsier at kvaliteten ikke var god nok. Uten kartlegging kan man vanskelig gi et adekvat tilbud. Hennes medisinske tilstand ble heller ikke utredet. Uavhengig av hvem som måtte være medisinsk ansvarlig, måtte det være hjemmesykepleiens oppgave å gi tilstrekkelig informasjon videre, slik at utredning og medisinsk behandling kunne gis. Hennes demenstilstand forårsaket ikke tiltak fra noen side. Ingen ting ble journalført om denne. Urinveisinfeksjonene burde vært sett og tatt opp av den som har daglig omsorg og tilsyn for pasienten. Heller ikke her har hjemmesykepleien vært flink nok til å informere As lege. Særlig uheldig var det at ingen slo alarm da hun ble gitt avføringsmiddelet Pursennid i perioden med den store vektreduksjonen. Dette forverret helsesituasjonen hennes betraktelig. Kommunen har anført at A og særlig hennes pårørende har forpurret et tilfredsstillende helsetilbud ved å si nei til institusjonsplass. Men det er kommunen som har forsømt seg hvis man mente at det ikke lenger var mulig å oppfylle minstestandarden så lenge hun oppholdt seg i eget hjem. Det er ikke dokumentert at noen av barna var mot sykehjemsplass. Alle ønsket dette når det ikke lenger var helsefaglig forsvarlig å holde henne hjemme. Når hjemmesykepleien ikke har formidlet As institusjonsbehov på en slik måte at de pårørende har oppfattet dette, har kommunen forsømt den informasjonsplikt som ligger innebygget i kommunehelsetjenesteloven §2-1. Satt på spissen kan det dessuten tenkes at en pasient må tvangsinnlegges i institusjon mot egen og de pårørendes vilje dersom dette er eneste mulighet for nødvendig, tilfredsstillende helsehjelp. Det er ikke de økonomiske konsekvenser som har vært avgjørende for de etterlatte når de har forfulgt søksmålet mot kommunen. Men C og B er påført utgifter ved at E måtte reise fra Tyskland til Fredrikstad for å pleie svigermoren. Tapet består dels i reiseutgifter, dels i utgifter til dobbelt husholdning for C og E . Disse utgifter kreves dekket etter rettens skjønn. Som følge av det sterkt mangelfulle helsetilbudet ble A påført varig og betydelig skade av medisinsk art, jf skadeserstatningsloven §3-2. Hennes sterke avmagring sammen med den manglende utredning og behandling av såvel demens og urinveisinfeksjoner som nyresten, påførte henne et uopprettelig medisinsk mén som hun slet med frem til sin død. Direkte underernæring som fører til slik avmagring det her er tale om, innebærer et medisinsk varig mén. Fredrikstad kommune har i hovedsak anført: Allerede i 1986 vurderte As lege hennes tilstand slik at hun var institusjonstrengende. Søknad ble sendt og innvilget. Til tross for dette trakk de pårørende v/E søknaden. En pasient - eventuelt pasientens pårørende - har selvbestemmelsesretten i behold på alle trinn av omsorgen. Men den som takker nei til tilrådd ytelse, må selv bære konsekvensene av valget. Med unntak av D har A s pårørende helt frem til våren 1992 aktivt motsatt seg sykehjemsplassering. Dette måtte respekteres av hjemmesykepleien, idet tvangsinnleggelse ikke kan foretas i en slik situasjon. Det er galt når de ankende parter bl a anfører at kommunen hadde et medisinsk ansvar for A. Legeoppgaver som undersøkelser, diagnostisering m.v. hørte under hennes private lege. Hennes avtaleforhold med privat lege kan ikke overdras til kommunen. Det foreligger ikke regler om føring av journal eller andre opptegnelser for hjemmesykepleiens vedkommende, heller ikke for oppbevaring av slike hjelpedokumenter som en kardex i realiteten er. A mottok slik "nødvendig helsehjelp" som omhandles i kommunehelsetjenesteloven §2-1, jf Høyesteretts uttalelser i Fusadommen om det nærmere innhold av begrepet. Fusadommen gjaldt for øvrig en helt annen situasjon enn den nærværende. I Fusasaken var situasjonen den av kommunen hadde vedtatt å stoppe alle ytelser til saksøkeren. I A s tilfelle er man nærmest i motsatt situasjon. Kommunehelsetjenesteloven formål er å tilstrebe likhet mellom kommunene når det gjelder ytelser. Det er derfor oppsiktsvekkende når den rettsoppnevnte sakkyndige i retten uttalte at selv om A bare hadde mottatt halvparten av den hjelp hun faktisk fikk, ville det vært mer enn man fikk de fleste andre steder i landet. I tillegg til at hun mottok minimum fire timers hjelp pr dag, benyttet man ledig kapasitet hos andre til ekstra innsats når det var mulig. I tillegg var det flere av de ansatte i hjemmesykepleien som besøkte henne også i fritiden. Etter hvert utviklet As helsetilstand seg slik at det ble nødvendig å foreta en omlegging av tilbudet som innebar at man prioriterte pleie fremfor tradisjonelle hjemmehjelpoppgaver som rengjøring o.l. Kvantitativt og kvalitativt var tilbudet ikke dårligere av den grunn. I realiteten mottok A ytelser som nærmet seg full sykehjemsplass. Svært mye tid gikk etterhvert også med til mating/ernæring. Det var ikke manglende stell og mating, men den vanlige utvikling og forløp av Alzheimers sykdom, som var årsak til hennes synkende vektkurve, jf den rettsoppnevnte sakkyndiges uttalelser om dette. Undervekten hadde likevel ikke betydning for funksjon og helsenivå. De fremlagte private legers journaler viste at blodprøver m.v. indikerte at alt var normalt, forholdene tatt i betraktning. Men fordi A s helsemessige situasjon tilsa slik omfattende hjelp som hun faktisk fikk, var det kommunehelsetjenestens primære og vedvarende ønske å få henne inn på institusjon. Under ingen omstendighet foreligger noe erstatningsansvar for kommunen. Et eventuelt ansvar forutsetter for det første at en eller flere enkelte ansatte innen hjemmesykepleien kan bebreides for uforsvarlig opptreden. Dernest forutsettes økonomisk tap og årsakssammenheng. Ingen av disse vilkår er oppfylt. De ankende parter gir uttrykk for overdrevne forventninger til hva man kan få av den offentlige tjeneste. De glemmer at det offentliges helsetilbud ikke kan erstatte familien eller annet sosialt nettverk i den situasjonen A var i. Det påståtte økonomiske tap er et resultat av en situasjon de ankende parter selv har skapt. Når det gjelder spørsmålet om ménerstatning kreves i tillegg til de generelle erstatningsvilkår at det foreligger en varig medisinsk invaliditet på minimum 15 %. Ingen, heller ikke de sakkyndige, har funnet grunnlag for å fastslå en slik invaliditet. Lagmannsretten skal bemerke: Spørsmålet er om A har mottatt slik "nødvendig helsehjelp" som hun hadde rett til etter kommunehelsetjenesteloven §2-1. Formelt foreligger ikke noe enkeltvedtak til prøving for domstolene. I realiteten har Fredrikstad kommune vedtatt at A helsemessig var i en slik situasjon at hun måtte tilstås ytelser etter kommunehelsetjenesteloven. Tiltak ble iverksatt i 1986 slik at hun var under hjemmesykepleiens omsorg frem til innleggelse i institusjon i 1992. Om det nærmere innhold av §2-1 vises særlig til Høyesteretts uttalelser i den såkalte "Fusadommen" inntatt i [[Rt-1990-874]]. På 887 uttaler således førstvoterende bl.a. følgende: Lovforarbeidene synes å gi en entydig støtte for at det ved kommunehelsetjenesteloven §2-1 er etablert en rett til nødvendig helsehjelp, men også dette er en rett av et svært ubestemt innhold. Om rettens innhold vises særlig til Ot.prp.nr.66 (1981-82) side 31 første spalte, der det uttales at det ikke er meningen å pålegge kommunene en urimelig og urealistisk forpliktelse, men at man må forutsette en minstestandard som en kommune, eventuelt flere i samarbeid, ikke kan gå under. Fastlegging av denne minstestandard forutsettes overlatt til praksis, og må vurderes på bakgrunn av den økonomiske situasjon i helsesektoren generelt og i den enkelte kommune spesielt, slik den til enhver tid fortoner seg. Om domstolenes prøvingsrett uttaler førstvoterende på samme side videre: Spørsmålet om domstolskontroll er ikke berørt i lovforarbeidene, bortsett fra den ene uttalelse i innstillingen av 1953 til lov om sosialhjelp som jeg tidligere har nevnt. På grunn av den sterkt skjønnsmessige karakter av avgjørelser etter sosialomsorgsloven §3 nr. 1 og kommunehelsetjenesteloven §2-1 og det spesielle innhold i rettighetsbegrepet i disse lovbestemmelser, er det etter min mening tvilsomt om det er adgang til domstolsprøving av vedtakets innhold utover det som følger av alminnelige prinsipper for prøving av forvaltningsskjønnet. ... Når det gjelder omfanget av ytelsene, vil spørsmålet ved en domstolskontroll etter min mening være om det aktuelle forvaltningsvedtak tilfredsstiller et visst minstekrav som må forutsettes å gjelde for alle ytelser, En slik vurdering vil ligge nær opp til en domstolsprøving av forvaltningens frie skjønn. Jeg sikter i denne forbindelse særlig til domstolenes adgang til å prøve om forvaltningsskjønnet er åpenbart urimelig. På 888 fastslår førstvoterende så at reduksjonen av saksøkers tilståtte ytelser åpenbart .. ikke tilfredsstilte hennes helt livsviktige behov for stell og pleie. Ved disse uttalelser har Høyesterett konkretisert en minstestandard. Domstolene må kunne prøve om denne er oppfylt, og lagmannsretten må følgelig vurdere om A mottok slike ytelser fra kommunen at de tilfredsstilte hennes "livsviktige" stell- og pleiebehov. Lagmannsretten finner at A mottok helsehjelp som tilfredsstilte hennes helt livsviktige behov. Etter lagmannsrettens oppfatning har hun mottatt ytelser som gikk langt ut over den såkalte "minstestandarden". Leder for hjemmesykepleien i Fredrikstad kommune, Grethe Jensen, har gitt en grundig redegjørelse for den hjelpen A mottok i den aktuelle perioden. Hun har i tillegg gitt en generell beskrivelse av de problemer det medfører å bistå aldersdemente i eget hjem, dersom de ikke har et døgnkontinuerlig nettverk rundt seg. Dette hadde ikke A. To av barna var fast bosatt i utlandet. Sønnen B bodde i samme by og besøkte moren daglig, men var ikke i stand til å ta del i faktisk pleie og helsemessig omsorg. For hjemmesykepleien er det ikke mulig å gi en hjemmeboende pasient samme stell og omsorg i hjemmet som i institusjon, og Jensen har forklart at de helt fra 1986 anså A for institusjonstrengende. Det var m.a.o. ikke noe ønske fra kommunens side å holde henne hjemme. Lagmannsretten finner ikke grunn til å trekke denne redegjørelse i tvil. På bakgrunn av Jensens forklaring legger lagmannsretten til grunn at A høsten 1991 og frem til institusjonsinnleggelsen i mars 1992 hver dag fikk hjelp til morgenstell og frokost, middags/ettermiddagsbesøk og hun fikk fast kveldsstell. Lagmannsretten finner det unødvendig å ta stilling til samlet timeantall pr måned. Det er godtgjort at hun fikk flere timers hjelp og tilsyn hver eneste dag, selv om timeantallet nok kunne variere. Dette var en periode da hjemmesykepleien var under sterkt press bl.a. p.g.a. uvanlig mange sterkt pleietrengende pasienter. Det må legges til grunn at hun fikk mer hjelp enn de fleste andre hjemmepasienter i samme distrikt. Det er sikkert riktig at hun i denne perioden flere ganger måtte vente lenger enn normalt på morgenstell og frokost. Dette kan hjemmesykepleien vanskelig bebreides i en situasjon hvor de etter det opplyste var nødt til å variere besøkstiden hos den enkelte pasient for ikke alltid å ramme de samme. Man forsøkte imidlertid å innrette seg slik at det var den som hadde hatt besøk av nattevakt som eventuelt måtte vente på morgenstell. A var for øvrig blant dem som ofte hadde besøk av nattevakt p.g.a. dårlig helsetilstand. Særlig fikk hun slikt tilsyn i januar og februar 1992. Det forekom at hun i løpet av en uke hadde besøk av nattevakt 1-2 ganger hver natt. Lagmannsretten har ingen grunn til å betvile de opplysninger som er gitt om dette. Lagmannsretten er ikke i tvil om at As vektreduksjon kunne gi grunn til bekymring for de pårørende. Lagmannsretten finner det imidlertid på ingen måte godtgjort at hjemmesykepleien på noen måte sviktet når det gjaldt ernæring. Det har åpenbart vært uenighet mellom de pårørende og pleierne både om hva slags mat og på hvilken måte A skulle og kunne få maten i seg. Således har det fra hjemmesykepleien vært forklart at man fant det etisk svært vanskelig å tvinge henne til å spise, når hun iblant nektet å ta til seg mat. Lagmannsretten finner det godtgjort at det har vært løpende kontakt mellom hjemmesykepleien og As private lege til enhver tid. Det legges til grunn at hjemmesykepleien ikke har hatt noe medisinsk ansvar for henne så lenge hun bodde i eget hjem, men at de etter beste evne har forsøkt å bidra til at faste konsultasjoner med egen lege ble gjennomført, til å følge opp legens råd og anvisninger og til å si i fra dersom de mente det var grunn til særlig bekymring. Det kan vanskelig bebreides hjemmesykepleien at man ikke var mer fokusert på de problemer og de spesielle behov hennes aldersdemens innebar. Det er bl.a. fremkommet gjenom den rettsoppnevnte sakkyndiges erklæring at man på den tiden hadde svært mangelfulle kunnskaper om demens. Med dagens kunnskaper om aldersdemens ville man kanskje gitt A et tilbud som i større grad hensyntok hennes mentale tilstand. Det har skjedd mye på dette området de aller siste årene, noe også Grethe Jensen bekreftet for hjemmesykepleiens del. Verken i lov eller forskrift er det grunnlag for å tillegge hjemmesykepleien noe medisinskfaglig ansvar for hjemmepasienter. A hadde kontinuerlig kontakt og oppfølging fra sin private lege. Først etter at hun ble innlagt på det kommunale pleiehjemmet, overtok kommunen også det medisinske ansvar. For øvrig finner lagmannsretten det ikke godtgjort at hjemmesykepleiens innsats overfor A har vært faglig uforsvarlig på noe område. Den rettsoppnevnte sakkyndige har fastslått at A etter hans oppfatning mottok omfattende ytelser i forhold til de fleste andre i tilsvarende situasjon. Dette er også lagmannsrettens oppfatning. Om tilbudet periodevis kan ha vært redusert i 1991/1992, er det ikke tale om noen svikt eller reduksjon som innebærer at hun ikke fikk det hun trengte til livsviktig stell og pleie. Lagmannsretten kan ikke se annet enn at hun til enhver tid mottok vesentlig mer enn det minstestandarden tilsier. På denne bakgrunn kan retten heller ikke se at kommunen hadde plikt til å sette inn større ressurser enn hjemmesykepleien disponerte. Det har vært en omfattende bevisføring for lagmannsretten omkring de pårørendes påståtte uvilje mot institusjonsinnleggelse av A. Lagmannsretten finner det unødvendig å gå inn på dette, idet lagmannsretten ikke kan se at spørsmålet har betydning for sakens utfall. Lagmannsretten bemerker avslutningsvis at det kan reises spørsmål ved om det er prosessuell adgang til å fremme et søksmål som det foreliggende. Lagmannsretten peker på at stevningen av 11 februar 1993 er tatt ut av C, i egenskap av hjelpeverge for moren A. Etter at hun døde i oktober 1993, ønsket to av tre arvinger - sønnene C og B - å tre inn i det søksmål som var reist i morens navn. Datteren D har hele tiden protestert mot søksmålet. Det er presisert under ankeforhandlingen at C og B ikke opptrer på vegne av dødsboet, men som enkeltarvinger. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det reises spørsmålstegn ved om en hjelpeverge på egen hånd har prosessuell kompetanse til å reise søksmål, eller om slik kompetanse kun tilligger regulære verger. Under forutsetning av at hjelpevergen hadde adgang til å reise søksmål, oppstår spørsmålet om det etter As død bare var dødsboet (arvingene samlet) som kunne tre inn i søksmålet- eller om også C og B som enkeltarvinger hadde rett til å fortsette saken, uansett om deres søster sterkt motsatte seg dette. Selv om C og B som enkeltarvinger skulle ha adgang til å tre inn i søksmålet, er det prosessuelle problemer knyttet til kravet om erstatning for økonomisk tap. Konsekvensen av en inntreden er at C og B trer inn i morens krav, som om moren fortsatt var part. Det fremsatte krav om erstatning for økonomisk tap relaterer seg imidlertid ikke til morens krav, men deres egne krav. Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til m.h.t. sakens realitet, finnes det ikke nødvendig å gå nærmere inn på sakens prosessuelle side, d.v.s. spørsmålet om hel eller delvis avvisning. Som en konsekvens av presiseringen av hvem som opptrer som ankende parter, har retten imidlertid utformet ny domsslutning i stedet for å stadfeste byrettens dom. Anken har vært forgjeves, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør C og B ilegges kommunens saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier fritak for erstatningsplikten. Advokat Tobiassen har fremlagt omkostningsoppgave på kr 95.300, hvorav kr 300 utgjør utgifter og resten er salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn, da de påløpte omkostninger etter rettens skjønn har vært nødvendige for å få saken betryggende utført. I tillegg må de ankende parter betale rettens utgifter til den sakkyndige, jf tvistemålsloven §171 i.f. Etter det resultat ankesaken har fått i lagmannsretten, blir også byrettens omkostningsavgjørelse å stadfeste. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Fredrikstad kommune frifinnes. 2. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B og C in solidum saksomkostninger til Fredrikstad kommune v/ordføreren med 95.300 -nittifemtusentrehundre- kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
