Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Det ble avsagt slik kjennelse: Saken gjelder om det skal oppnevnes medisinsk sakkyndig i erstatningssak etter trafikkskade. Ved stevning 9 februar 1996 reiste A søksmål for Oslo byrett mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS med påstand om erstatning etter bilansvarsloven og passasjer- ulykkeforsikring. A var utsatt for en trafikkulykke 28 juni 1990 som passasjer i foreldrenes bil. Han var da 21 måneder gammel. Vedlagt stevningen fulgte blant annet spesialisterklæring datert 15 januar 1996 fra overlege Finn Sommer som konkluderer med at A har en medisinsk invaliditet tilsvarende 22% som følge av trafikkskaden. Uni Storebrand innga tilsvar med påstand om frifinnelse. Det ble anført at spesialisterklæringen ikke ga grunnlag for å fastslå årsakssammenheng mellom ulykken og guttens plager i dag og foreslått oppnevnt medisinsk sakkyndig for vurdering av mulig årsakssammenheng. A gjorde gjeldende at overlege Sommers erklæringer ga klart grunnlag for å sannynliggjøre årsakssammenheng og at det ikke var nødvendig å oppnevne sakkyndig for retten. Oslo byrett besluttet 24 april 1996 ikke å oppnevne medisinsk sakkyndig med følgende begrunnelse: Slik retten ser det, synes det som om saken kan bli tilstrekkelig opplyst uten oppnevnelse av sakkyndig for byretten. Det vises i den forbindelse til at saksøker nylig er undersøkt ved Aker sykehus og at det derfra er utarbeidet spesialisterklæringer av henholdsvis 27. oktober 95 og 15. januar 96. Videre synes årsaksspørsmålet å kunne belyses ved vitneforklaringer fra overlege Sommer samt øvrige leger som har hatt gutten til observasjon. Etter en samlet vurdering er retten derfor kommet til at p.t. ikke oppnevnes noen sakkyndig for byretten. Ved prosesskriv 9 mai 1996 ba UNI Storebrand byretten revurdere sitt standpunkt. Det ble pekt på at dr Sommer hadde unnlatt å vurdere om saksøkers subjektive plager kan skyldes andre årsaker enn skaden og framholdt at det etter selskapets syn er minst like sannsynlig at saksøkers plager skyldes psykososiale forhold som bilulykken. A fastholdt ved prosesskriv 30 mai 1996 at de framlagte saksdokumenter ga tilstrekkelig opplysning i saken. I brev til prosessfullmektigene av 5 juni 1996 fant byretten ikke grunn til å omgjøre sin beslutning om ikke å oppnevne sakkyndig i saken. UNI Storebrand har 20 juni 1996 påkjært byrettens beslutning til lagmannsretten med følgende påstand: 1. Oslo byretts beslutning av 5. juni om ikke å oppnevne sakkyndig i saken oppheves. A har inngitt tilsvar til kjæremålet og nedlagt slik påstand: 1. Oslo byretts beslutning av 5 juni 1996 om ikke å oppnevne sakkyndig stadfestes. 2. I saksomkostninger vedrørende kjæremålet kreves kr 2000. Den kjærende part, UNI Storebrand Skadeforsikring AS, har i hovedtrekk anført: Det er anledning til å påkjære nektelse av å oppnevne sakkyndig, jf Schei: Tvistemålsloven II side 105. De spesialisterklæringer som foreligger er alle utarbeidet på oppdrag fra kjæremotparten. Det framgår ikke hvilket oppdrag den sakkyndige har fått. Årsaksspørsmålet er avhengig av en grundig medisinsk undersøkelse der utgangspunktet må være at begge parter på forhånd må ha anledning til å foreslå mandatet for den sakkyndige. Dr Sommer har i sine erklæringer tilsynelatende unnlatt å vurdere om kjæremotpartens subjektive plager kan skyldes andre årsaker enn ulykken, f.eks. psykososiale forhold. Som det framgår av sakens dokumenter, jf særlig bilag 1 og 2 til dok 7, har begge foreldrene hatt store problemer av forskjellig art. Det foreligger ikke objektive funn hos kjæremotparten. Det forhold at kjæremotparten satt fastspent i barnesetet i baksetet på ulykkesbilen, kan heller ikke sees å ha vært drøftet i forbindelse med årsaksproblematikken. Det anses av vesentlig betydning at kjæremotpartens oppvekstmiljø blir gjenstand for grundig vurdering med hensyn til spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng. En slik vurdering kan mest betryggende foretas ved at det oppnevnes en uavhengig sakkyndig for retten som får i oppdrag å gjennomgå sakens dokumenter, herunder lege- og trygdedokumenter vedrørende kjæremotpartens foreldre. Kjæremotparten, A, har i hovedtrekk anført: Noe særskilt grunnlag for å oppnevne sakkyndig for å få saken betryggende opplyst foreligger ikke. Det foreligger spesialisterklæringer utarbeidet av seksjonsoverlege Finn F. Sommer, Barnehabiliteringsteamet, Aker sykehus. Overlege Sommer er utvilsomt kvalifisert til å påta seg sakkyndigoppdrag. Sommer har i sine vurderinger bygget på en rekke spesialundersøkelser ved Aker sykehus og dessuten samtlige journaler ved Sentralsykehuset i Akershus der kjæremotparten har vært til grundige undersøkelser. Han er ikke tidligere benyttet som sakkyndig av kjæremotparten eller hans prosessfullmektig. Det er for øvrig utarbeidet mandat til den sakkyndige med spørsmål som er sedvanlige for å få saken medisinsk opplyst. Herunder er overlege Sommer direkte forespurt om det er overveiende sannsynlig årsakssammenheng mellom ulykken og skadelidtes medisinske og evervsmessige invalaliditet. Av erklæringen 27 oktober 1995 framgår at det ikke er kommet fram andre skader enn trafikkskaden i 1990. Det er heller ikke funnet holdepunkter for sykdomsprosesser i skjelett eller nervesystem som forklaring på hans smerter. Overlegen finner det derfor sannsynlig at hans nåværende symptomer er forårsaket av ulykken i 1990. Dersom det hadde foreligget psykososiale forhold, ville dette framkommet i journalnotaer ved behandlende lege eller ved journalføring hos andre, herunder ved Sentralssykehuset i Akershus, som har undersøkt A. Han har også vært undersøkt av psykolog der det ikke framkommer grunnlag for depressivitet eller annen form for psykopatologi. At det er sannsynlig årsakssammenheng mellom skaden og de senere plager, understøttes ved at UNI Storebrand har utbetalt erstatning til begge foreldrene som ved samme ulykke ble påført varig og betydeleg medisinsk invaliditet. A har vært utsatt for de samme skadeforvoldende krefter som foreldrene. Det bør også legges vekt på at A er en liten gutt som allerede har gjennomgått omfattende undersøkelser. Lagmannsretten har kommet til at kjæremålet ikke kan føre fram og bemerker: Det legges til grunn at en beslutning om ikke å oppnevne sakkyndig kan påkjæres og at også rettens skjønnsmessige vurdering av dette spørsmålet kan overprøves, jf Schei: Tvistemålsloven II side 105 med henvisninger til rettspraksis. I utgangspunktet er det opp til rettens skjønn om sakkyndig skal oppnevnes, jf bl.a. [[Rt-1984-762]]. Om oppnevnelse når en eller begge parter begjærer sakkyndig oppnevnt, uttaler Schei: Tvistemålsloven II side 104 blant annet: Begjæring om oppnevnelse bør normalt tas til følge hvor bruk av sakkyndige synes å være av klar betydning for å få et godt og sikkert avgjørelsesgrunnlag. Må sakkyndigbeviset antas å være av mindre betydning, bør oppnevnelse likevel normalt skje hvor begge parter ønsker sakkyndige. Motsetter den ene parten seg i et slikt tilfelle av sakkyndige oppnevnes, må retten blant annet legge vekt på i hvilken grad oppnevnelse av sakkyndige vil forsinke fremdriften av saken. I dette tilfellet er forsinkelsesmomentet ikke påberopt av kjæremotparten og synes å være av mindre vesentlig betydning. Derimot kan det kan det ha en viss vekt - slik kjæremotparten har framhevet - at A som snart fyller 7 år, ikke bør utsettes for ytteligere undersøkelser med mindre det foreligger et klart behov for å supplere de undersøkelser han allerede har gjennomgått. Etter lagmannsrettens syn bør det særlig tillegges betydning ved vurderingen hvorvidt saken slik den til nå er opplyst ved dokumentbevis og de vitnebevis som kan føres under hoved- forhandlingen, må antas å ville bli betryggende opplyst. Byretten har etter en konkret helhetsvurdering kommet til at det ikke er behov for å oppnevne medisinsk sakkyndig i saken. Lagmannsretten finner ikke grunn til å tilsidesette denne vurderingen. UNI Storebrand har framholdt at det er behov for en rettsoppnevnt medisinsk sakkyndig for å vurdere om det kan være andre årsaker til As plager enn trafikkuhellet i 1990, og har i den forbindelse særlig framhevet at plagene kan skyldes psykososiale forhold med bakgrunn i foreldrenes problemer av forskjellig art. Det forhold at A frambyr symptomer som tilsier en medisinsk invaliditet i samsvar med overlege Sommers vurdering, er ikke bestridt fra selskapets side. Lagmannsretten er enig med byretten i at årsaksspørsmålet må anses å kunne bli tilstrekkelig belyst gjennom spesialisterklæringer og andre dokumentbevis supplert med vitneforklaring fra overlege Sommer og eventuelt andre leger som har undersøkt A. Lagmannsretten kan ikke se at oppnevnelse av en medisinsk sakkyndig i særlig grad vil kunne bidra til å kaste nytt lys over denne siden av saken. Det tilføyes at det etter det som er opplyst i saken, ikke er grunn til å betvile overlege Sommers kvalifikasjoner eller hans uavhengige stilling i forhold til partene i saken. Etter dette blir byrettens beslutning å stadfeste. Kjæremålet har ikke ført fram, og den kjærende part må erstatte kjæremotpartens saksomkostninger ved kjæremålet etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes til kr 2000 i samsvar med det framsatte krav. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Byrettens beslutning stadfestes. 2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til A 2000 -totusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
