Rediger Lagmannsretter: LB-1996-2357

Fritekst:

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av militærnektersak. Oslo byrett avsa dom 8. juli 1991 med slik domsslutning: Vilkårene for å frita Bjørn Wilhelm Enoksen, født xx.xx.1965, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3, er ikke til stede. Bjørn Enoksen anket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som avsa dom 19. mai 1993 med slik domssslutning: Oslo byretts dom stadfestes. Enoksen anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelse 3. november 1993 med slik slutning: Anken nektes fremmet til Høyesterett. Det fremgår av premissene i kjennelsen at anken er nektet fremmet i samsvar med tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2. Den 26. august 1996 fremsatte Enoksen begjæring om gjenopptakelse til Borgarting lagmannsrett. Det ble i begjæringen ikke nedlagt påstand, jf tvistemålsloven §410 nr. 4. Ved lagmannsrettens brev av 4. september 1996 ble det gitt frist for å rette feilen, jf tvistemålsloven §97, og advokat Øyvind Solberg har innen fristen i skriv av 20. september 1996 nedlagt slik påstand: Vilkårene for å frita Bjørn Enoksen for militærtjeneste i medhold av militærnekterloven §1 (lov av 19. mars 1965 nr. 3) er til stede. Enoksen gjør gjeldende at det har skjedd en utvikling i hans overbevisning etter lagmannsretts dommen, og at hans pasifistiske grunnsyn i dag er mer gjennomtenkt og festnet. Det er vist til en egenerklæring, datert 26. august 1996, og til erklæringer fra hans mor og samboer, datert henholdsvis 22. og 29. juni 1994. Det anføres at det alvor og den styrke som hans overbevisning nå har, er et moment som åpenbart må føre til en annen avgjørelse enn den lagmannsretten kom til i dommen av 19. mai 1993, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 og militærnekterloven §7 annet ledd. Enoksen gjør også gjeldende at det er en feil i lagmannsrettens rettsanvendelse som gir grunnlag for gjenopptakelse. Det er vist til at lagmannsretten har anvendt en sivilrettslig bevisbyrderegel, mens Høyesterett har fastslått at det gjelder et strafferettslig bevisbyrdeprinsipp i militærnektersaker, jf [[Rt-1996-572]]. Staten har i prosesskrift av 9. oktober 1996 gjort gjeldende at begjæringen om gjenopptakelse må forkastes, i det lovens vilkår for gjenopptakelse ikke er til stede. Det er særlig vist til at eventuelle feil i lagmannsrettens rettsanvendelse ikke gir grunnlag for gjenopptakelse, og at erklæringene ikke inneholder noe vesentlig nytt i forhold til hva som ble hevdet for lagmannsretten. Det er heller intet grunnlag for å hevde at erklæringene åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6, og Enoksen hadde full anledning til å påberope seg vitneforklaring fra moren og samboeren under behandlingen av saken for lagmannsretten og i anken til Høyesterett, jf tvistemålsloven §407 annet ledd. Lagmannsretten bemerker at det fremgår av påstanden, som er inntatt i skrivet til lagmannsretten av 20. september 1996, at begjæringen om gjenopptakelse retter seg mot lagmannsrettens dom fra 1993. Borgarting lagmannsrett (tidligere Eidsivating) er dermed riktig adressat for begjæringen. Det er i lagmannsrettsdommen fra 1993 lagt til grunn "at Enoksen har gjort gjeldende en oppfatning som dekker det krav loven setter til innholdet av overbevisningen". Lagmannsretten fant imidlertid "at Enoksen ikke har et tilstrekkelig gjennomtenkt standpunkt som grunnlag for sin uttalte overbevisning." Det ble særlig vist til at hans handlinger og unnlatelser i forbindelse med tilbakesøkningen til ordinær militærtjeneste og ny søknad om sivil tjeneste var egnet til å svekke inntrykket av alvoret i hans overbevisning. Etter særregelen i militærnekterloven §7 annet ledd kan gjenopptakelse kreves også på grunnlag av forhold som har oppstått etter at saken ble avgjort ved rettskraftig dom. Forutsetningen er imidlertid at slike forhold, enten alene eller sammen med det som tidligere er anført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6. Lagmannsretten er enig med Staten i at erklæringene fra Enoksen, hans mor og samboer ikke kan ses å inneholde noe vesentlig nytt i forhold til det Enoksen hevdet for lagmannsretten i 1993. Det heter i erklæringene at han alltid har hatt en pasifistisk overbevisning, og det fremgår ikke at det etter lagmannsrettsdommen har skjedd noen avgjørende endring, verken med hensyn til overbevisningens innhold eller grunnlag. Enoksens erklæring inneholder for øvrig en uttalelse om at han "aksepterer at andre har en ulik oppfatning av disse tingene enn jeg selv har", noe som kan forstås slik at han ikke tar avstand fra at andre gjør militærtjeneste. Hans nektelse av selv å gjøre militærtjeneste, er da ikke tilstrekkelig til at det i lovens forstand kan sies å foreligge en "alvorlig overbevisning", jf [[Rt-1996-509]] og [[Rt-1996-513]]. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det samlet sett kan sies at erklæringene, om de hadde foreligget før lagmannsrettens dom i 1993, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6. I anledning anførselen om at lagmannsretten i 1993 anvendte en annen bevisbyrderegel enn den Høyesterett ga anvisning på i [[Rt-1996-572]], bemerkes at en slik mulig feil i rettsanvendelsen ikke gir grunnlag for gjenopptakelse, jf [[Rt-1990-1198]]. Det bemerkes videre at spørsmålet om bevisbyrden i militærnektersaker ble tatt opp i Enoksens anke til Høyesterett av 8. juli 1993, uten at dette førte til at anken ble henvist til behandling i Høyesterett. Begjæringen om gjenopptakelse må etter dette forkastes i medhold av tvistemålsloven §412 første ledd annet punktum. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Begjæringen om gjenopptakelse forkastes. [[Kategori:Lagmannsretter]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt