Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Det ble avsagt slik kjennelse: Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning. Den 2 august 1996 fremmet Se og Hør Forlaget AS begjæring til Oslo namsrett om midlertidig forføyning overfor Hjemmet Mortensen AS. Det ble krevet at sistnevnte selskap skulle forbys å utgi et tidsskrift med tittel "Jakt, hund og våpen". Se og Hør Forlaget AS hadde selv i nærmere ett år arbeidet med planer om utgivelse av et særskilt jaktmagasin, som skulle hete "JEGER, hund og våpen". Denne tittelen og to nærliggende titler - herunder tittelen "Jakt, hund og våpen" - var det også søkt varemerkeregistrering for. Oslo namsrett avsa 30 august 1996 kjennelse med slik slutning: 1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge. 2. Se og Hør Forlaget A/S betaler kr 28000,- -tyveåttetusenkroner00/100- i saksomkostninger til Hjemmet Mortensen A/S innen 2 -to- uker etter forkynnelse av denne kjennelse. Om sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter vises til namsrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader i det følgende. Se og Hør Forlaget AS har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Selskapet har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Namsrettens tolkning av varemerkeloven §4, sammenholdt med §1 om når registreringsvern oppnås, er uriktig. Varemerkelovens §22 fastsetter at registrering av et varemerke gjelder fra den dag krav om varemerkeregistrering kommer inn til Patentstyret, noe som må innebære at det er mulig å oppnå varemerkerettslig vern også i tidsrommet mellom søkanden innleveres og kravet er ferdig behandlet. Det vises til lovens forarbeider der det fremgår at lovgiver har forestilt seg at en varemerkesøker også skal ha rettigheter under behandlingen av søknaden. Også i juridisk teori gis det uttrykk for lignende synspunkter, jf Birger Stuevold Lassen: Oversikt over norsk varemerkerett side 117. Forutsatt at man kan sannsynliggjøre at et registerkrav vil bli tatt til følge, må pretendenten kunne håndheve sin rett også i tiden mens en søknad er under behandling. Frostating lagmannsrett slår ikke fast annet i sin kjennelse av 7 november 1994, enn at inngivelse av en søknad ikke sikrer noen enerett. Man må også sannsynliggjøre at søknaden vil bli tatt til følge. Den kjærende part slutter seg til namsrettens uttalelser om at retten prejudisielt legger til grunn at saksøkeren i prinsippet trolig ikke kan være avskåret fra å oppnå enerett på bruk av sin logo med tittel "JEGER, hund og våpen". Videre slutter en seg også til det som uttales om at jaktbladene "JEGER, hund og våpen" og "Jakt, hund og våpen" klart vil være egnet til å forveksles med hverandre etter lovens §4. Kjæremotparten har ikke noen eldre rett, og en kjenner ikke til at andre har en eldre rett, eventuelt gjennom innarbeidelse. Konsekvensen av dette må være at den kjærende part må kunne ivareta sine varemerkerettslige rettigheter, og få rettens medvirkning til å hindre andres urettmessige overtredelser av denne rettigheten. Det er intet poeng at den kjærende parts logo i hovedsak er rød mens kjæremotpartens er grønn, jf [[Rt-1933-353]]. Hva angår behovet for beskyttelse vises til situasjonen i patentretten og Are Stenviks kommentarer til patentloven i Karnovs lovsamling, note 152. Den kjærende part har sendt inn protest til Patentstyret mot registrering av kjæremotpartens varemerkesøknad. Dersom registrering allikevel skulle finne sted, vil den kjærende part eventuelt ta ut sivilt søksmål mot registreringen, samt kreve erstatning som følge av forsettlig overtredelse av den kjærende parts bedre rett. Subsidiært anføres at det foreligger brudd på markedsføringsloven §1, idet kjæremotparten har opptrådt stridende med god forretningsskikk. Det er i strid med god forretningsskikk at Hjemmet Mortensen AS trykket sitt blad etter at Se og Hør Forlaget AS hadde sendt ut pressemelding den 10 juli 1996 angående sitt blad. Kjæremotparten ble den 15 juli 1996 gjort oppmerksom på den kjærende parts varemerkesøknader og hadde da således god tid til å endre navn før trykking fant sted. Kjæremotparten valgte heller en konfrontasjonslinje. Videre må det regnes som uaktsomt av en profesjonell næringsdrivende i forlagsbransjen å ta i bruk et navn på en publikasjon, uten først å undersøke hvorvidt andre har sendt inn varemerkesøknad på navnet. Kjæremotparten burde således ha kontrollert hos Patentstyret om noen hadde søkt om registrering av likt eller tilnærmet likt navn. I og med at journalføringen hos Patentstyret oppdateres med kun to dagers forsinkelse, ville man allerede i midten av mai ha oppdaget konflikten. Det påberopes at det i seg selv er uaktsomt av Hjemmet Mortensen AS ikke å innlevere varemerkesøknad på sin planlagte logo, straks denne forelå. I forlagsbransjen er det tradisjon for stadig å forsøke nye produkter på markedet. Det er da helt naturlig at man tar i bruk den rettslige mulighet som finnes for å unngå at navnelikhetskonflikter oppstår. Dersom kjæremotpartens logo var produsert før den kjærende parts logo og denne var innsendt for registrering, ville sistnevnte ha oppdaget konflikten før innsendelse av egen logo. Den kjærende part ville ha innrettet seg etter at andre hadde bedre rett til navnet. Det er nettopp i tiden før et magasin slippes på markedet, at behovet for beskyttelse er størst. Dette som følge av at navn på slike publikasjoner innarbeides raskt. Kjæremotparten sendte først inn sin søknad etter at konflikten hadde oppstått. Den kjærende part opprettholder tidligere anførsler angående bruk av midlertidig forføyning, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1, §15-6, §15-2 bokstav a) og b) og §15-7, 2 ledd. Den kjærende parts første utgave av magasinet "JEGER, hund & våpen" er nå i salg. Den kjærende part har lagt ned slik påstand: 1. Hjemmet Mortensen AS forbys å benytte navnet "JAKT, hund & våpen" på fremtidige jaktpublikasjoner som utgis etter avsigelse av kjæremålsrettens kjennelse. 2. Se og Hør Forlaget AS tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten. Hjemmet Mortensen AS har tatt til motmæle og for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Namsrettens kjennelse er riktig og skal stadfestes. Kjæremotparten vil gjøre gjeldende at namsrettens tolkning av varemerkeloven §4 sammenholdt med §1 er i samsvar med gjeldende rett. Det vises til namsrettens begrunnelse og kjennelse av Frostating lagmannsrett av 7 november 1994. Det kan alene ikke bygges noen rett på at man har innlevert en søknad om registrering av et varemerke, idet det alltid vil være en viss usikkerhet knyttet til om merket faktisk vil bli registrert. Registreringsprosessen er tilendebragt først når varemerket er registrert, og det er da først det innføres i varemerkeregisteret, se varemerkeforskriftens §16. Det følger av varemerkeloven at det kun er ved registrering at det oppnås en enerett, dog med unntak for innarbeidede merker. Det er tale om to varemerker som ikke er identiske og det kan godt tenkes at disse vil bli tillatt å leve ved siden av hverandre. Logoene med tittel er figurmessig forskjellige blant annet med hensyn til fargevalg og utstyr. De enkeltord som teksten i merkene består av, er så pass deskriptive at enerett ikke kan oppnås, jf blant annet unntaksanmerkningen som er påført flere av de varemerker som den kjærende part har fremlagt i saken. Av varemerkeloven §13 første ledd fremgår et krav til distinktivitet. Bestemmelsen skal også ivareta behovet for friholdelse, det skal ikke kunne sikres enerett for merker som det på grunn av beskrivende innhold, er behov for å la flere benytte. De enkelte ord i begge parters varemerker er såpass deskriptive for bladets innhold, at det antageligvis kun er som figurmerker at de overhodet lar seg registrere. Dominantordene for partenes varemerker er imidlertid forskjellig, selv om de assosiasjonsmessig er nærstående. Målgruppen bør kunne evne å skille mellom de to blader, sammelign eksempelvis "Alle menn" og "Vi menn". Kjæremotparten er ikke enig i namsrettens uttalelse om at de to jaktbladene vil være egnet til å forveksles med hverandre. Det vil alltid være en viss fare for forveksling når to jaktblader utkommer samme høst, men en slik forvirring eller forveksling er i seg selv ikke varemerkerettslig relevant. Kjæremotparten mener heller ikke at det foreligger brudd på markedsføringsloven §1. Det er ikke i strid med god forretningsskikk å fastholde navnevalget for Hjemmet Mortensens jaktblad, selv om man rett før utgivelsen får vite at en konkurrent akter å utgi et annet jaktblad med lignende navn. Subsidiært anføres at selv om trykkingen av bladet riktignok ikke hadde begynt da, men sto bare noen dager unna, ville det ha vært helt urimelig å kreve at kjæremotparten skulle brekke om teksten på nesten samtlige artikler, endre forsiden og markedsføringsutstyr ellers for eventuelt å endre navn. Kjæremotparten har ikke valgt en konfrontasjonslinje i forhold til den kjærende part. Hjemmet Mortensen AS hadde arbeidet med bladsaken og navnevalget gjennom mer enn ett år før utgivelsen, i fullstendig uvitenhet om planene til den annen part. Forøvrig vises til anførsler som er fremkommet i prosesskrift tidligere i saken. Det gjøres derfor fortsatt gjeldende at den kjærende part ikke har noe krav i saken; noe som er et vilkår for å få en midlertidig forføyning. Subsidiært gjøres gjeldende at det uansett ikke foreligger forføyningsgrunn. Inntil bladet til Se og Hør Forlaget AS kommer i handelen foreligger ingen aktuell forvekslingsfare. Videre gjøres gjeldende at vilkårene i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 ikke er oppfylt. Gjennomføringen av et krav vil ikke bli vanskeliggjort, idet Hjemmet Mortensen AS som søkegod motpart i saken vil kunne betale et eventuelt idømt erstatningsansvar. Videre er det i denne saken ikke tale om å avverge en "vesentlig skade eller ulempe" for den kjærende part av en slik grad som bestemmelsen omtaler. Det vises også til et at et forbud for Hjemmet Mortensen AS til å bruke sin logo på sitt blad ville ramme så hardt at det vil være i åpenbart misforhold i forhold til de interesser Se og Hør Forlaget AS har i saken. Kjæremotparten har lagt ned slik påstand: 1. Oslo namsretts kjennelse av 30.8.96 stadfestes. 2. Hjemmet Mortensen AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og skal bemerke: Lagmannsretten er enig med namsretten i det rettslige utgangspunkt om at enerett til varemerke først inntrer etter prosedyren i varemerkeloven kapittel 2 er tilendebragt, og ikke ved innlevering av søknaden om registrering. Det vises til namsrettens begrunnelse som lagmannsretten slutter seg til. Særlig foranlediget av den kjærende parts anførsler i kjæremålssaken skal lagmannsretten tilføye at det heller ikke kan ses holdepunkter for den kjærende parts lovforståelse i varemerkelovens forarbeider, jf Innstilling til lov om varemerker side 40 og Ot.prp.nr.68 (1959-60) side 12. Lagmannsretten kan heller ikke se at annet kan utledes av juridisk teori eller reelle hensyn. Heller ikke kan lagmannsretten se at varemerkeloven §2 om enerett til innarbeidede varemerker, kan føre frem som grunnlag for en midlertidig forføyning. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å drøfte nærmere titlenes og logoenes karakter av varemerker, heller ikke problemstillingene om forvekslingsfare, samt det konkrete utfallet av Patentstyrets behandling som på ingen måte fremstår som opplagt i den kjærende parts favør. Det må være tilstrekkelig å konstatere at den kjærende parts kampanjer og markedsføringstiltak - foretatt først og fremst i juli måned etter at man var blitt klar over kjæremotpartens planer - ikke er tilstrekkelig innarbeidelse i lovens forstand. Lagmannsretten kan også på dette punkt i det vesentlige slutte seg til namsrettens begrunnelse. Likeledes er namsrettens vurderinger i tilknytning til anførslene om markedsføringsloven §1 og §9 som skranke for kjæremotpartens rett til utgivelse av sitt blad, dekkende for lagmannsrettens syn. Kjæremotpartens opptreden finnes ikke å representere "urimelig utnyttelse" av den kjærende parts innsats. Selskapet har heller ikke handlet i strid med "god forretningsskikk". Det forhold at Hjemmet Mortensen AS kunne ha ervervet kunnskap om den annens navnevalg ved undersøkelser i Patentstyrets journal, og at selskapet selv ikke sendte inn søknad om registrering på et tidligere tidspunkt, er ikke egnet til å bringe saken i noen annen stilling. Se og Hør Forlaget AS har ikke sannsynliggjort sitt krav, og namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Dette gjelder også namsrettens omkostningsavgjørelse, som lagmannsretten ikke har bemerkninger til. I likhet med namsretten finner lagmannsretten det etter dette unødvendig å drøfte om det i det hele kan foreligge en sikringsgrunn. Kjæremålet har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-4, bør den kjærende part betale kjæremotpartens nødvendige omkostninger for lagmannsretten. Det kan ikke ses grunnlag for å gjøre unntak. Omkostningsbeløpet fastsettes, overenstemmende med det som er krevet, til kr 4.200. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Se og Hør Forlaget AS til Hjemmet Mortensen AS 4200 -firetusentohundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
