Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning med krav om skjenkebevilling. Oslo namsrett avsa den 31 juli 1997 kjennelse med denne slutning: 1. Begjæringen avvises. 2. I saksomkostninger for namsretten betaler SES Design AS u.s. v/styrets formann til Oslo kommune v/ordføreren kr 18.000 - kronerattentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. Om sakens forhistorie og partenes anførsler for namsretten, vises til dennes kjennelse. Etter at namsrettens kjennelse ble avsagt er SES Design AS blitt registrert i Foretaksregisteret. Partene er enige om at spørsmålet om selskapets søksmålskompetanse da ikke lenger er tema i saken, slik det var for namsretten. SES Design AS har påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten. Såvidt man forstår kjæremålet er det i det vesentlige anført: Namsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av kontinuitetsprinsippet i alkoholloven §1-10. Det kan ikke ha vært lovgivers mening at bevillingen automatisk faller bort etter tre måneder i et tilfelle som dette, hvor ny søknad om skjenkerett er innsendt. Det vises til dom i RG-1992-115. Søknad om skjenkerett ble levert i april 1997. Restaurant- og Bevillingskontoret i Oslo har fått delegert myndighet til å avgjøre slike søknader. Saksbehandlingstiden er anslått til 2 - 6 måneder. Pr. 9 september 1997 var søknaden ennå ikke fremlagt til avgjørelse i Rådhuset. Det dreier seg i denne saken om skifte av bevillingshaver. Skifte av bevillingshaver skal ikke behandles strengere enn søknader ved overdragelser. Det er isåfall forskjellsbehandling. Det synes som kommunen har latt søknaden om skjenkerett først bli stemplet som innkommet 3. juni 1996, i påvente av at bevilling til gamle driver skal bli trukket tilbake. Dette er nær opp til myndighetsmisbruk. Reglene om kontinuitet skal forhindre at drivere som trenger bevilling ikke skal komme i den situasjon at stedet må stenge p.g.a. manglende tillatelse. Det gjøres gjeldende at 3-månedersregelen gjelder i dette tilfelle, og at saken skulle vært administrativt behandlet - ikke politisk - slik det nå er blitt. Kommunen hadde plikt til å ta søknaden under administrativ behandling, men har ikke fattet noe vedtak i saken. Det gjøres gjeldende at det er praksis i Oslo for en saksbehandlingstid langt ut over tre måneder. Etter regelen skulle stedet etter overdragelsen nå vært stengt. Det er ikke lovhjemmel for å nekte å ta en søknad under behandling, selv om den er dårlig fundert. Hvis det ikke fattes vedtak må dette nødvendigvis oppfattes som et samtykke til videre drift, jf prinsippet i hotelloven §8 annet ledd. Det gjøres følgelig gjeldende at kjærende part har en aktuell rettslig interesse i saken. Det er nedlagt slik påstand: 1. Saken fremmes. 2. Kjæremotparten tilpliktes å betale saksomkostningene for namsrett og lagmannsrett. Oslo Kommune gjør i hovedtrekk gjeldende: Kjæremålet er uklart. Det fremgår ikke hvilket rettslig grunnlag som anføres mot namsrettens avgjørelse. I namsretten ble alkoholloven §1-10 anført som grunnlag for kravet om skjenkebevilling. I rettsmøtet ble dette endret til at en ikke påberopte seg bestemmelsen selv, men en analogi. Om en påberoper seg bestemmelsen selv - som må være det riktige - eller en analogi, er uten betydning. Retten til å drive videre i medhold av det såkalte kontinuitetsprinsippet er begrenset til tre måneder etter overføring av virksomheten. Den kjærende part har selv fiksert denne overføringen til 24. april 1997. Retten gikk dermed tapt 24. juli i år. Den kjærende part krever følgelig en avgjørelse i et fortidig rettsforhold. Avgjørelsen har ikke aktuell interesse, og den kjærende part har da heller ingen rettslig interesse av at det blir truffet en avgjørelse, jf tvistemålsloven §54. Kommunen har ikke begått noen saksbehandlingsfeil og rettsstridig unnlatt å behandle søknaden om skjenkerett. Hvis så hadde vært tilfelle ville den adekvate reaksjon være et erstatningskrav mot kommunen. Dette spørsmål er imidlertid uten betydning for denne sak. Forholdet er at den kjærende part har mistet sin bevilling med virkning fra 13. juni 1997 p.g.a. brudd på alkoholloven. Vedtaket er ikke angrepet. Det ville være i strid med lovgiverens intensjon om virksomheten kunne fortsette utskjenkingen av alkohol i inndragningstiden bare ved å bytte inn ny bevillingshaver. Kjærende part kan derfor ikke regne med å få innvilget søknaden om skjenkerett så lenge inndragningsperioden varer. Heller ikke dette spørsmål er satt på spissen i saken. Oslo kommune har nedlagt slik påstand: Prinsipalt: Namsrettens kjennelse stadfestes. Kommunen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Subsidiært: Begjæringen tas ikke til følge. Kommunen tilkjennes saksomkostninger for namsrett og for lagmannsrett. Lagmannsretten bemerker: Innledningsvis bemerkes, som også angitt foran, at spørsmålet om søksmålskompetanse er ute av saken. Det legges følgelig til grunn at kjærende part har denne kompetanse. I spørsmålet om kjærende part har rettslig interesse av en realitetsavgjørelse av kravet om skjenkebevilling, legger lagmannsretten til grunn at det er av stor økonomisk betydning for den kjærende part å ha skjenkerett. Det er kravet om skjenkerett som er sakens gjenstand. Pretensjonen er at den kjærende part skal gis skjenkerett selv om tremånedersfristen i alkoholloven §1-10 er utløpt. Med utgangspunkt i den kjærende parts pretensjon antar lagmannsretten at han har rettslig interesse i å få sin sak prøvet, jf tvistemålsloven §54. Han vil derfor bli gitt medhold på dette punkt. Når det gjelder sakens realitet, spørsmålet om kommunen skal tilpliktes å gi den kjærende part skjenkerett, bemerkes innledningsvis at lagmannsretten har full kompetanse. Lagmannsretten finner det her klart at begjæringen ikke kan tas til følge. Det legges til grunn at skjenkebevillingen som lå til grunn for serveringsstedets skjenkerett ble inndratt med virkning fra 13. juni 1997 p.g.a. brudd på alkoholloven, og at vedtaket er endelig. Det finnes således ingen bevilling å drive videre på for den kjærende part etter dette tidspunkt. Kontinuitetsprinsippet i alkoholloven §1-10 kan ikke avhjelpe denne mangel. Kontinuitetsprinsippet må åpenbart forutsette at skjenkeretten ikke er gått tapt, eller ikke vil bli inndratt for serveringsstedet, p.g.a. brudd på alkoholloven. Lagmannsretten er her enig med Oslo kommune i at noe annet ville undergrave inndragningsreaksjonen fullstendig. Lagmannsretten kan ikke se at kommunens behandling av saken forøvrig kan medføre noen bedre rett for den kjærende part enn den som ligger i loven og lovens system. Lagmannsretten er således ikke enig i at hotelloven §8 annet ledd har betydning for saken som støtteargument for at tremånedersregelen i alkoholloven §1-10 ikke er å forstå som en endelig fristutsettelse. Kommunens saksbehandling er ikke et selvstendig punkt i saken, ut over at det anføres som grunn til at tremånedersfristen ikke kan anses som endelig. Spørsmålet om det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet fra kommunens side er således heller ikke tema i saken. Kjæremålet har delvis ført frem i den forstand at lagmannsretten har kommet til at saken ikke skal avvises, men realitetsbehandles. Det materielle innhold av kjennelsen medfører allikevel at den kjærende part må anses å ha tapt saken fullstendig, jf tvistemålsloven §180 første ledd jf §172. Det vises til avgjørelse i [[Rt-1962-119]] og Tore Schei, bind I side 353. Han må derfor dekke motpartens saksomkostninger for såvel namsrett som lagmannsrett. For namsretten fremla Oslo kommune omkostningsoppgave stor kr 18000. Kravet ble lagt til grunn av namsretten ved omkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten har ikke bemerkninger til beløpets størrelse, og legger kravet til grunn for omkostningsavgjørelsen. For lagmannsretten har Oslo kommune i tilsvaret krevd 2.000 kroner i saksomkostninger. Etter dette fremkom den kjærende part med ytterligere ett prosesskrift som kommunens advokat har imøtegått. Lagmannsretten finner at omkostningene passende kan settes til kr 2500. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Begjæringen tas ikke til følge. 2. SES Design AS v/styrets formann betaler saksomkostninger til Oslo kommune med kr 18.000 for namsretten og kr 2.500 for lagmannsretten, tilsammen kr 20.500 - tyvetusenfemhundre kroner -, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
