Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder anvendelsen av bestemmelsen i ekteskapsloven av 4 juli 1991 nr 47 §46 annet ledd om adgang til helt eller delvis å sette ut av kraft eller lempe en ektepakt som vil virke urimelig overfor en av partene. A og B, som er født i henholdsvis 1955 og 1954, giftet seg i 1979. De fikk etterhvert tre døtre, født i 1982, 1984 og 1989. Ektefellene flyttet fra hverandre 6 desember 1995. De ble formelt separert 19 juni 1996 og skilt i juli 1997. B giftet seg kort etter skilsmissen, og har et barn i det nye ekteskapet. A og B hadde felleseie til de 4 januar 1994 inngikk ektepakt som etablerte fullstendig særeie, men slik at det skulle være felleseie ved død, jf ekteskapsloven §42 tredje ledd. Ektefellene, som til å begynne med ikke hadde verdier av større betydning, var på dette tidspunkt meget formuende. Til As særeie skulle høre ektefellenes felles boligeiendom i - - -veien i Oslo med innbo, én bil og én bankkonto. Resten av formuen skulle være Bs særeie. Dette omfattet en boligeiendom i Drøbak, tre biler, en båt, fire bankkonti, utestående fordringer med kr 1700000 og aksjene i X AS. De sistnevne aksjene var viktige. B eide 25 % av aksjene i selskapet. De andre aksjeeiere var C med 50 % av aksjene og D med 25 % av aksjene. B, som er forsikringsmegler, hadde arbeidet sammen med de to andre i Y AS, som etter det opplyste var størst innen salg av sjøforsikring i Skandinavia. Y AS var eiet av selskapet Z. I 1993 kjøpte X Y AS av Z og solgte selskapet kort etter til det britiske - - - Group plc med en fortjeneste på ca 100 millioner kroner. De første 6 millioner kroner ble deponert av - - - Group 30 september 1993. Gjennomføringsdagen for avtalen var 6 januar 1994. - - - Group skulle da betale 111,6 millioner kroner til X. Samtidig skulle 78,4 millioner kroner betales inn i et sikkerhetsdepot, og noe senere skulle det betales ytterligere 19,6 millioner kroner inn i sikkerhetsdepotet. Midlene i sikkerhetsdepotet skulle frigis etterhvert som det ble klart at selgeren oppfylte sine forpliktelser, de siste 9,8 millioner kroner 31 desember 1998. I de beløp som var omfattet av sikkerhetsdepotet, inngikk aksjer i - - - Group plc for 19,6 millioner kroner. Disse aksjene kunne først selges etter to år, og eventuelt tap ved salg av aksjene var - - - Group uvedkommende. Videre påtok de tre personer som sto bak overdragelsen til - - - Group seg å arbeide for Y AS i fem år. Når de eventuelt sluttet i dette selskapet, ville de ha to års karenstid med hensyn til å arbeide i sjøforsikring. Ektepakten førte til at det var en vesentlig ubalanse mellom ektefellene A og Bs formuesstilling da de gikk fra hverandre. Ifølge en oppstilling som er utarbeidet av A, var Bs formue pr 31 desember 1995 38,531 millioner kroner, mens hennes egen formue var 3,5 millioner kroner. Ifølge en oppstilling som er utarbeidet av B, var hans formue den nevnte dato 21,232 millioner kroner, mens As formue var 4,16 millioner kroner. Man skal senere komme tilbake til disse oppstillingene. Etter at partene var blitt separert, tok As advokat i et brev til B av 31 juli 1996 opp spørsmålet om det ved delingen av boet mellom ektefellene etter ekteskapsloven §46 skulle foretas en justering i forhold til det som fulgte av ektepakten. Da dette ble avvist, reiste A søksmål mot B ved Ytre Follo herredsrett. Det ble under hovedforhandlingen for herredsretten nedlagt påstand om at ektepakten settes ut av kraft eller lempes etter rettens skjønn, slik at A tilkjennes et skjønnsmessig fastsatt beløp fra B, oppad begrenset til halvdelen av hans formue. Ytre Follo herredsrett avsa 11 juni 1997 dom med domsslutning: 1. Saksøkte frifinnes. Ektepakt av 04.01.1994 mellom A og B opprettholdes. 2. Hver part dekker sine egne saksomkostninger. Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av domsgrunnene. A har påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ankeforhandling har vært holdt 26 og 27 mai 1998 i Oslo tinghus. Partene møtte og avga forklaring. Videre avga statsautorisert revisor Nils Narum forklaring som sakkyndig vitne om visse sider ved Bs formuesstilling. Vitnet er nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står stort sett i samme stilling som for herredsretten. Den ankende part, A, har i det vesentlige anført: Det er en feil at hennes krav ikke ble tatt til følge. Bestemmelsen i ekteskapsloven §46 annet ledd dekker både det tilfelle at det hefter inngåelsesmangler og at det hefter innholdsmangler ved ektepakten. De to spørsmål må sees i sammenheng ut fra det rimelighetskriterium som bestemmelsen gir anvisning på. Det er ikke dekning for det synspunkt at bestemmelsen bare kommer til anvendelse når den ene ektefelle blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Lovproposisjonen valgte her en annen løsning enn Ekteskapslovutvalgets forslag. Når man først fikk en slik bestemmelse som det her dreier seg om i 1991, må man ikke gi den en så snever anvendelse at den ikke får noen realitet. Tidligere rettspraksis om tilsidesettelse av ektepakter er mindre relevant, både fordi angjørelsene hviler på et annet lovgrunnlag og fordi de gjelder den vanlige situasjon, at det er mangel på økonomiske ressurser i ekteskapet. I det foreliggende tilfelle har A så hun klarer seg rimelig bra i det daglige, men hun må være forsiktig med å pådra seg ekstraordinære utgifter. Hun har omsorgen for tre mindreårige barn, og det er ikke aktuelt å selge eneboligen hvis de skal kunne gå på skole og ferdes i de vante omgivelser. Da partene flytte fra hverandre, arbeidet hun i en halvdagsstilling i samme bransje som hennes mann, men det var en vanlig kontorstilling. Hun har nå skiftet til å arbeide fire dager i uken i et selskap som selger kunstforsikring. I motsetning til henne kan hennes tidligere mann føre en millionærtilværelse med midler som er tjent i løpet av ekteskapet og som ikke ville vært gjenstand for skjevdeling etter ekteskapsloven §59 dersom det ikke var inngått noen ektepakt. Hennes manns ekstraordinære innsats innen forretningslivet ville ikke vært mulig uten at hun tok seg av barna og hjemmet. Selv om mannen eventuelt beholder det meste, må hun iallfall ha krav på en større andel av de verdien som er skapt på denne måten enn det hun i dag disponerer. Det vesentligste grunnlag for å lempe ektepakten ved at A tilkjennes et beløp, ligger imidlertid i omstendighetene omkring inngåelsen av ektepakten. B ga i august 1993 sin advokat i oppdrag å utarbeide utkast til en ektepakt. I et brev av 25. august gis det utførlige instrukser om hva ektepakten skal gå ut på. I brevet heter det blant annet: Ved en eventuell skilsmisse skal - - -veien samt nevnte bil og eventuelle konti på As navn tilfalle henne, mens alle øvrige verdier tilfaller meg. B har innrømmet at hans hensikt med ektepakten var i sikre seg det vesentligste av midlene ved skilsmisse, selv om skilsmisse på den tiden ikke var noen aktuell problemstilling for noen av partene. A var ikke tatt med på råd, og hadde ikke noe kjennskap til brevet av 25 august eller den senere korrespondanse om saken mellom B og hans advokat. B hadde bare muntlig nevnt for henne at det kunne være hensiktsmessig å inngå en ektepakt. Hun forsto det imidlertid slik at formålet med denne først og fremst var å beskytte det felles hjem mot eventuelle kreditorer i forbindelse med at det ble opptatt store lån i samband med erverv av aksjer i X AS og Xs overtakelse av Y AS. Det ferdige utkast så hun først da det skulle undertegnes 6 januar 1994. Ekteparet E, som undertegnet som vitner, var da på besøk, og hun var opptatt med sine vertinneplikter. Hun bestrider ikke å ha lest ektepakten, men det var ingen tid til overveielse eller diskusjon. Dessuten stolte hun på sin mann, og var vant til at han ordnet med pengesaker. Hun forutsatte at ekteskapet ville vare. Hun hadde på det daværende tidspunkt kjennskap til at avtalen med - - - Group var brakt i havn og at hennes mann ville tjene betydelige beløp på denne handel, men ikke hvor meget. A hevder at hun ble overkjørt i forbindelse med inngåelsen av ektepakten. Det kan være spørsmål om analogisk anvendelse av avtaleloven §30 og §31, særlig den siste bestemmelsen. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette, all den stund man har ekteskapsloven §46 annet ledd. I betraktning av de store verdier det dreiet seg om, peker A på at ektepaktens innhold burde vært drøftet på forhånd mellom partene under deltakelse av advokat, som burde ha gjort det klart hva de forskjellige bestemmelser innebar. Helst burde det ha deltatt en advokat fra hver side. Selv om A mener at vilkårene er tilstede for å sette ektepakten ut av kraft, finner hun det av praktiske grunner mest hensiktsmessig at det skjer en lempning ved at hun tilkjennes et skjønnsmessig fastsatt beløp. Hun har nedlagt slik påstand: 1. Ektepakt av 04.01.1994 settes ut av kraft, eller lempes etter retten skjønn, slik at A tilkjennes et skjønnsmessig fastsatt beløp fra B, oppad begrenset til halvdelen av hans formue. 2. A tilkjennes saksomkostninger for begge retter samt morarenter. Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført: Herredsrettens dom er riktig, bortsett fra omkostningsavgjørelsen. Formålet med en ektepakt er å skape ulikhet mellom ektefellene. Når lovens strenge formelle regler er iakttatt, skal det meget til for å fravike en ektepakt. Rettspraksis viser dette. Det moralske grunnlag for at B ønsket den større del av felleseie gjort til sitt særeie, var at verdiene var skapt av ham. Selv om As omsorg i hjemmet hadde gjort det mulig for ham i så stor grad å bruke tid og energi på sitt arbeid, skyldtes de ekstraordinære økonomiske resultater hans kvalifikasjoner. B mente at han hadde gjort sitt i forhold til hustru og barn når det ble avsatt tilstrekkelige midler på deres hånd til at de kunne ha en god tilværelse uansett hva som skjedde. Forholdet mellom ektefellene var godt da ektepakten ble inngått, og B hadde ingen planer om skilsmisse. I våre dager må man imidlertid alltid regne med en mulighet for skilsmisse i fremtiden. Fra sommeren 1995 forverret forholdet seg mellom ektefellene. De hadde flere store oppgjør, og disse er bakgrunnen for at B flyttet ut i desember 1995. Han hadde truffet sin nåværende ektefelle første gang i slutten av oktober 1995. De hadde bare sett hverandre den ene gangen, og det var ikke etablert noe forhold. Forskjellen i vurderingen av Bs formue pr 31 desember 1995 i de oppstillinger som A og han har laget, kan langt på vei forklares ved As oppstilling ikke er tatt hensyn til at X AS utdelte utbytte med 15 millioner høsten 1995, og at verdien av aksjene etter dette sank. B mener at det etter dette er riktig å sette verdiene av hans aksjer til 7,3 millioner. De 15 millioner kroner inngår i andre poster i oppstillingen. Av de midler som hadde sammenheng med X AS, ble for øvrig 3 millioner kroner brukt til Elcaveau Invest AS, som utgjør et fond til beste for As og Bs tre døtre. A bestemmer når de kan få tilgang til midlene. Den umiddelbare foranledning til at B tok opp tanken om en ektepakt, var den fortjeneste som var ventet i forbindelse med salget av Y AS. Ved vurderingen av denne fortjeneste må man ta hensyn til at kjøpesummen ble betalt etterhvert og var avhengig av at visse krav ble fylt. Bs andel av de overtatt aksjer i - - - Group plc ble senere solgt med et tap på nærmere 2 millioner kroner. Innen salg av sjøforsikring spiller meglerens dyktighet en stor rolle. Avtalen med - - - Group må langt på vei sees som en avtale om salg av kvalifisert arbeidskraft. B påtok seg en betydelig personlig forpliktelse. A kan ikke ha krav på andel av vederlaget for dette. As inntektsforhold etter skilsmissen er rimelig gode. Hun skulle ha muligheter for å tjene ca kr 250.000 pr år hvis hun går ut i fulldagsstilling. B betalte den første tiden kr 25.000 pr måned i barnebidrag, men har senere gått over til å betale etter lovens maksimalsats, som i dag for de tre døtrene er tilsammen vel kr 16.000 pr måned. I tillegg får A barnetrygd. B betalte etter skilsmissen kr 100.000 til ombygning av huset i - - -veien, slik at det vil være mulig å leie ut hybelleiligheten der. Dette vil kunne innbringe ca kr 4.000 pr måned. Alt ialt mener B at A kan regne med en inntekt på mellom kr 400.000 og kr 500.000 pr år til å leve for, hvilket er mer enn de fleste disponerer. Ektefellene snakket flere ganger i løpet av høsten 1995 om den påtenkte ektepakten, og B hevder at A var fullt innforstått med og hadde akseptert innholdet i denne. Ekteparet E hadde inngått en tilsvarende ektepakt, og der hadde A og B vært vitner. At A regnet med at det ikke ville bli noen skilsmisse, må bli hennes risiko. Hun visste at det var mange skilsmisser i miljøet. Hun visste også at det ville komme en meget stor fortjeneste ved salget av Y AS, som etter opplegget ville bli Bs særeie. Det forelå således ikke noen mangler ved inngåelsen av ektepakten. B har vedlagt slik påstand: 1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes. 2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten, med tillegg av 12 % rente p a fra dommens oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer. Lagmannsretten, som har kommet til et annet resultat enn herredsretten, skal bemerke: Bestemmelsen i ekteskapsloven §46 annet ledd om at en ektepakt helt eller delvis kan settes ut av kraft eller lempes hvis den vil virke urimelig overfor en av partene, er ny i ekteskapsretten ved loven av 1991. Ekteskapslovutvalget hadde i NOU 1987: 30 foreslått en bestemmelse om at når en ektepakt medførte at en ektefelle ved separasjon eller skilsmisse ble "urimelig dårlig stillet", kunne vedkommende tilkjennes et beløp av den annen ektefelle (lovutkastet §14-2). Justisdepartementet gikk under sitt arbeid med lovproposisjonen inn for å gjøre regelen generell og formulerte den bestemmelse som i dag er lovens. Departementet så den nye regel særlig i sammenheng med den generelle lempningsbestemmelse på formuerettens område som man i 1983 hadde fått i avtaleloven §36, og i sammenheng med ekteskapsloven bestemmelse om lempning av skifteavtaler. Det hadde tidligere vært tvilsomt om man kunne bruke avtaleloven §36 analogisk på ektepakter, på bakgrunn av at lovens §41 bestemmer at den bare gjelder på formuesrettens område. Det vises om dette til [[Rt-1985-1291]] og [[Rt-1990-1094]]. I Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 79 spalte 2 heter det: Etter departementets syn kan behovet for å beskytte den svake part være vel så stort i familieforhold som i alminnelige formuesrettslige forhold. Departementet har vanskelig for å se at adgangen til å lempe avtaler om formuesordningen bør være snevrere enn adgangen til å lempe avtaler om konkrete skifteoppgjør. ... Når man har valgt å operere med en omfattende avtalefrihet, bør det være mulig å avhjelpe urimelige resultater gjennom en lempingsregel. Videre heter det på side 111 spalte 2: Vurderingstemaet er det samme som i utkastets §65 annet ledd om lemping av avtaler i forbindelse med konkrete skifteoppgjør og i den generelle formuesrettslige lempingsregel i avtaleloven §36. Lempingsregelen bør brukes med forsiktighet. Ektefellens egen formue og inntektsevne vil være av betydning i tillegg til lengden av ekteskapet. Det bør også legges vekt på hvordan ektefellene har innrettet seg under ekteskapet. Ved vurderingen av om en avtale er urimelig, kan det både tas hensyn til forhold som forelå da avtalen ble inngått, og til forhold som har inntrådt etter dette tidspunkt. Det foreligger ingen høyesterettsavgjørelser om tolkingen av ekteskapsloven §46 annet ledd og meget sparsomt med annen rettspraksis. I den avgjørelse som er referert i [[Rt-1990-1094]] ble imidlertid en ektepakt prøvet ved analogisk anvendelse av avtaleloven §36. Ektemannen hadde følt seg presset til å inngå en ektepakt som gjorde den felles boligeiendom med innbo til hustruens særeie. Ektepakten ble imidlertid opprettholdt under henvisning til at hustruen hadde omsorgen for ektefellenes to barn, og vanskelig ville kunne løse mannen ut når hun også fikk ansvaret for den betydelige pantegjeld. Det er ellers i saken vist til flere eldre høyesterettsavgjørelser som forkastet krav om å underkjenne ektepakter. Lovgrunnlaget var der imidlertid et annet enn det nåværende. Det er på det rene at ekteskapsloven §46 annet ledd kommer til anvendelse både ved opprinnelige og etterfølgende mangler ved ektepakten, jf sitatet fra lovproposisjonen side 111 ovenfor og Lødrup: Familierett (1992) side 263. A har påberopt seg den ubalanse som det ved delingen av felleseiet ble mellom ektefellenes særeier, og dessuten - og i særlig grad - at hun følte seg overkjørt ved den måten som ektepakten kom i stand. Når det gjelder ubalansen, peker lagmannsretten på at den er større etter den oversikt over partenes formuer pr 31 desember 1995 som A har utarbeidet enn etter den som B har utarbeidet. Etter den første oversikten har B omkring 11 ganger så stor formue som A, mens B etter sin oversikt har omkring 5 ganger så stor formue som A. B har anført at As beregning av hans formue er feil fordi et aksjeutbytte på 15 millioner kroner er blitt tatt hensyn til to ganger. Lagmannsretten bygger på dette, og legger til grunn at Bs beregning av sin formue til 21,231 millioner kroner ligger nærmere det riktige. Det er imidlertid også en forskjell i vurderingen av As formue. Videre er innboene holdt utenfor begge beregninger. Lagmannsretten mener at det må være rimelig å legge til grunn at Bs formue da partene gikk fra hverandre var 5 til 7 ganger så stor som As. Dette er er en ganske stor ulikhet, særlig når man tar hensyn til at det som A har fått beholde av det tidligere felleseie stort sett er det som er nødvendig dersom hun skal ta hånd om de tre døtrene på en god måte ut fra det de har vært vant til. Lagmannsretten er ikke enig med B i at ekteskapsloven §46 annet ledd bare kommer til anvendelse når vedkommende blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Det er her tilstrekkelig å vise til at bestemmelsen i §46 ble gitt en generell form, og at departementet her fravek Ekteskapslovutvalgets mer begrensede forslag. Derimot er lagmannsretten mer åpen for Bs anførsel om at han må ha rett til en større del av den felles formue fordi det er han som har skapt den ved sin forretningsmessige innsats og sine forretningsmessige talenter, selv om han under sitt arbeid har nydt godt av og blitt avlastet av sin hustrus innsats i hjemmet og med barna. Avtalen med - - Group innebar også et visst element av salg av arbeidskraft, selv om det skulle betales en god lønn. Synpunktene kan imidlertid neppe rettferdiggjøre en så stor forskjell med mindre den annen part på en vel overveiet måte har akseptert at det skal være slik. Dette leder over i spørsmålet om det hefter mangler ved inngåelsen av ektepakten. Lagmannsretten peker i den forbindelse på at ekteskapsloven §46 annet ledd inneholder en rimelighetsregel, som riktignok er tenkt gitt en forholdsvis snever anvendelse. Den må allikevel etter lagmannsrettens oppfatning rekke lenger enn de sentrale ugyldighetsregler i avtaleloven §28, §29, §30 og §31, som det på tross av avtaleloven §41 må være riktig å bruke også utenfor formuesrettens område. Et sterkt kritikkverdig forhold fra den ene side ved inngåelsen av en ektepakt må derfor etter §46 annet ledd kunne føre til ugyldighet selv om det kritikkverdige forhold ikke helt ut fyller kravene etter en av de nevnte bestemmelser i avtaleloven. Det som i det foreliggende tilfelle særlig er kritikkverdig, er at ektepakten ensidig ble satt opp av den ene ektefelles advokat etter dennes instrukser og uten at den annen ektefelle ble trukket inn i arbeidet med ektepakten. I betraktning av de store beløp det dreier seg om, ville det vært naturlig at begge ektefeller hadde snakket med advokaten og i detalj blitt forklart hva de forskjellige disposisjoner innebar. A - som i enhver henseende var den underlegne part - gav tross alt fra seg flere millioner kroner i forhold til det som ville ha fulgt av en deling av felleseiet etter de vanlige regler. Dette skjedde fra Bs side med sikte på en mulig skilsmisse, selv om skilsmisse da ikke var aktuelt. A burde fått anledning til også å vurdere ut fra den eventualitet at det kunne bli en skilsmisse. Det hjelper etter lagmannsrettens mening ikke at B til en viss grad holdt A muntlig orientert. Karakteren av denne orientering er omtvistet mellom partene, og man kan ikke bygge på at orienteringen tilfredsstillet alle rimelig krav. Etter det som er opplyst, må man legge til grunn at A først fikk den skriftlige ektepakt da hun skulle undertegne den under en festlig sammenkomst, uten muligheter for overveielse eller diskusjon, slik som hun har anført. Selv om A nok har forstått ordene i ektepakten, har hun etter lagmannsrettens oppfatning ikke hatt den fulle forståelse av de disposisjoner som hun ga seg inn på og enn mindre de konsekvenser de kunne få i fremtiden. Dette må ha vært synlig for den annen part. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger her vilkårene for å bruke ekteskapsloven §46 annet ledd. I tråd med det A har anført, legger man til grunn at det er en lempning av ektepakten som er aktuell i den form at A tilkjennes et beløp fra B. Beløpet settes skjønnsmessig til to millioner kroner. Når dette beløp overføres fra Bs særeie til As særeie, skulle A få mellom 1/3 og 1/4 av det tidligere felleseie, selv om det tas hensyn til at beløpet inkluderer en viss rentekompensasjon. Dette er fortsatt bare en mindre del av felleseiet, men ut fra opplysningene om hvordan pengene er tjent og de andre omstendigheter i saken finner lagmannsretten at dette får være tilstrekkelig. A har vunnet ankesaken. Lagmannsretten finner imidlertid at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd. På bakgrunn av at det har dreiet seg om anvendelse av en ny, sterkt skjønnsmessig lovbestemmelse, der man har savnet nærmere retningslinjer i rettspraksis, må saken betegnes som så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Partenes ektepakt av 4 januar 1994 lempes slik at B pålegges å betale A 2.000.000 - to millioner - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
