Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Tiltalte A, - - -veien 16 A, Oslo, er født xx.xx.1951. Han oppgir å være selvstendig næringsdrivende, har en inntekt av ca kr 250.000 pr. år og sier seg uformuende. Tiltalte er skilt og har forsørgelsesplikt for flere barn. Han opplyser å ha studiegjeld med ca kr 180.000 og en bidragsgjeld på ca kr 400.000. Tiltalte er tidligere straffedømt en gang for overtredelse av straffeloven §192 første ledd. Ved tiltalebeslutning av 22 februar 1996 utarbeidet av Oslo statsadvokatembeter er han satt under tiltale ved Oslo byrett for fellelse etter Straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ, jf annet ledd for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang og den utuktige omgangen var samleie og den skyldige tidligere er straffet for voldtekt. Grunnlag: Søndag 6 november 1994 om morgenen i en leilighet i - - -gt. 13 i Oslo dro A trusen av B og presset henne ned mot sengen, samtidig som han holdt armene hennes fast og truet med å drepe henne, alt mens hun ropte og gjorde motstand. Deretter førte han penis inn i hennes vagina og gjorde samleiebevegelser. Påstand om erstatning og sikringsbemyndigelse etter straffeloven §39 nr. 1 a-f forbeholdes nedlagt. Oslo byrett avsa 19 august 1997 dom med slik domsslutning: 1. A, født xx.xx.1951, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ, jf annet ledd til en straff av fengsel i 2 -to- år og 9 -ni- måneder. Til fradrag i straffen går 17 -sytten- dager for utholdt varetektsfengsel. 2. A betaler oppreisning til B med kr 45.000 -førtifemtusen- innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse. 3. Påtalemyndighetens begjæring om bemyndigelse til å anvende sikringsmidler tas ikke til følge. 4. Saksomkostninger ilegges med kr 2.000 -totusen-. Tiltalte har i rett tid anket dommen vedrørende bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Påtalemyndigheten har anket over straffutmålingen og sikringsspørsmålet. Ved lagmannsrettens beslutning av 3 desember 1997 ble anken henvist til ankeforhandling. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 26-28 august 1998. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 2 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Lagretten ble forelagt et hovedspørsmål som ble besvart med nei. Retten la lagrettens kjennelse til grunn. Det ble avsagt frifinnelsesdom den 28 august 1998 vedrørende straffekravet. Dommen er vedlagt rettsboken. Statsadvokaten og bistandsadvokaten ba om fortsatte forhandlinger vedrørende oppreisningskravet, jf straffeprosessloven §427 jf §3. Tiltalte anses å ha inngitt subsidiær motanke når det er anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, jf strpl §434, jf [[Rt-1997-1643]]. Fornærmede, B, har ved sin bistandsadvokat i det vesentlige gjort gjeldende: Vilkårene for å tilkjenne fornærmede oppreisning er til stede, jf skadeserstatningsloven §3-5, litra b, jf §3-3. Fornærmede har vært utsatt for en krenkelse eller en mislig adferd, idet det må anses godtgjort at det objektivt sett foreligger en overtredelse av straffeloven §192, første ledd, 2. straffalternativ. Ved vurderingen av bevisene er det tilstrekkelig at det er overveiende sannsynlig at tiltalte har begått handlingen. Det er vist til det som kom frem under aktors prosedyre vedrørende skyldspørsmålet. Det er tilstrekkelig at tiltalte har opptrådt grovt uaktsomt. Slik uaktsomhet foreligger dersom man utøver en handling som avviker grovt fra forsvarlig opptreden. I nærværende sak er grensen klart overtrådt ved de handlinger som fremgår av anmeldelsen og tiltalen. Fornærmede var så skrekkslagen på grunn av tiltaltes opptreden at hun ikke greide å gjøre motstand. Det er her også vist til de fremlagte fotografier. At det er årsakssammenheng mellom voldtekten og den krenkelse og de plager som tiltalte har fått, er utvilsomt. Når ovennevnte vilkår for oppreisning er oppfylt, følger det av [[Rt-1988-532]] at oppreisning skal tilkjennes. Lovens ord "kan" må leses som "skal". Når det gjelder utmålingen av oppreisningen, er det vist til de kriterier som fremgår av ovennevnte dom. Det skal legges vekt på voldtektshandlingens objektive grovhet, graden av skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse og arten og omfanget av de skadevirkninger som er påført fornærmede. Tiltaltes personlige forhold må tillegges liten vekt. En voldtektshandling er nesten alltid å anse som en grov forbrytelse, idet den ofte medfører langvarige psykiske lidelser. Fornærmede føler voldtekten som en sterk krenkelse. At hun som homofil har kunnet fortsette sitt seksualliv med samboeren, er ikke noen indikasjon på at hun ikke er preget av hendelsen. Hun har tidligere også hatt en viss kontakt med menn, noe som nå er blitt meget problematisk. Før hendelsen var hun i en oppbyggingsfase med sikte på å kunne komme tilbake i arbeid. Dette er ikke lenger situasjonen. Fornærmede har hatt flere besøk på avrusningsstasjonen enn tidligere. At hun nå er uføretrygdet, er i stor grad en følge av hendelsen. Statsadvokaten har lagt ned slik påstand: A, født xx.xx.51, dømmes til å betale oppreisning til B med kr 100.000. Tiltalte, A, har ved sin forsvarer i det vesentlige gjort gjeldende: Det foreligger ikke sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått den handling som fremgår av tiltalen. Dette er utdypet ved nærmere gjennomgang av bevisene i saken. Det foreligger ingen tekniske bevis med hensyn til sæd eller sædflekker noen steder. Fornærmedes truse var ubeskadiget. At hennes genser skal ha revnet i løpet av kvelden, kan ikke uten videre tilbakeføres til tiltalte. Det er påfallende at fornærmede ikke ropte om hjelp slik at hennes samboer som skal ha sovet i stuen, våknet. Fornærmede kan ha hatt motiv for å inngi falsk anmeldelse. Hun hadde en meget ustabil økonomi og kan ha forventet en ikke uvesentlig erstatning. Man kan heller ikke se bort fra at fornærmede ble sjalu på tiltalte som kom hjem med hennes kvinnelige samboer. Det er også grunn til å legge vekt på fornærmedes opptreden etter hendelsen 6 november 1994. Hun synes ikke å være særlig påvirket av hendelsen, idet de fleste av de problemer hun har idag må antas å ha sammenheng med tidligere rusproblemer. Det er særlig grunn til å fremheve fornærmedes eget utsagn om at selve krenkelsen kom i skyggen av den skyldfølelse hun har følt i forhold til sin samboer. Det er også på det rene at hun gjenopptok seksuallivet med samboeren kort tid etter hendelsen. Disse forhold er av betydning ikke bare i relasjon til spørsmålet om det overhodet foreligger noen krenkelse, men også ved vurderingen av en eventuell erstatning, som det uansett ikke er grunn til å idømme. Forsvareren har lagt ned slik påstand: 1. A frifinnes i henhold til krav om oppreisningserstatning. 2. Subsidiært begrenses oppreisningskravet til kr 15000. 3. A idømmes ikke saksomkostninger. Lagmannsretten skal bemerke: Etter den nåværende straffeprosesslov er det ikke noe vilkår for pådømmelse av krav om erstatning eller oppreisning at tiltalte er funnet skyldig for så vidt angår straffekravet. Det kan i utgangspunktet avsies både fellende og frifinnende dom for det borgerlige krav selv om tiltalte, som i nærværende sak, er frifunnet for tiltalen, jf [[Rt-1996-864]]. De problemer som eventuelt måtte oppstå i forhold til EMK art. 6 nr. 2, står i nærværende sak ikke i noen annen stilling enn i ovennevnte avgjørelse. Det faktum at lagmannsretten nå tar oppreisningskravet opp til pådømmelse, er ikke uttrykk til noen uenighet i lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Det fremgår av ovennevnte dom i [[Rt-1996-864]] at det må stilles strengere krav til beviset for de handlinger som danner grunnlag for oppreisningskravet, enn det som ellers gjelder i erstatningsretten. Lagmannsretten legger således til grunn for sin vurdering at det kreves en klar sannsynlighetsovervekt for å fastslå at et påstått overgrep har funnet sted. Når det gjelder den konkrete bevisvurdering, legger lagmannsretten til grunn at tiltalte har tilføyd fornærmede flere slag slik det fremgår av de fremlagte fotografier. Han har utøvet vold i en slik utstrekning at fornærmede ga opp å gjøre motstand i gjerningsøyeblikket. Det er grunn til å tro at selve samleiet var relativt kortvarig, og at tiltalte ikke hadde sædavgang. At det ikke foreligger tekniske funn hva dette angår, kan ikke tillegges stor betydning. Det har vært anført at fornærmede kunne ha avverget hendelsen ved å rope om hjelp, og at dette tilsier at det ikke har funnet sted noen voldtekt, eventuelt bare en legemsfornærmelse. Retten har grunn til å tro at det ikke ville ha vært til særlig hjelp å rope på samboeren, som hadde sovnet i stuen tidligere på grunn av sterk beruselse. På den annen side har fornærmedes samboer forklart at fornærmede neste dag fortalte henne at hun var blitt voldtatt. Dette skjedde i nævær av tiltalte. Retten kan ikke se at fornærmedes samboer, har hatt noe motiv for å forklare seg uriktig. Samboeren har fastholdt forklaringen i retten og har uttalt at fornærmedes forklaring virket troverdig. Det kan her nevnes at fornærmedes samboer og tiltalte kjente hverandre godt fra tidligere. Retten har også vurdert om fornærmede selv kunne ha noe motiv for å inngi falsk anmeldelse, men kan ikke se at det er særlige holdepunkter for dette. Etter en samlet vurdering av bevisførselen finner lagmannsretten at det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått en voldtektshandling slik det fremgår av det spørsmål som er forelagt lagretten. Det presiseres at dette skjer uavhengig av avgjørelsen i straffesaken og ikke rokker ved frifinnelsen for straff. Krenkelsen er utført på en måte som må karakteriseres som grovt uaktsom. Det vises til ovenstående beskrivelse. Etter lagmannsrettens vurdering er det grunnlag for å tilkjenne fornærmede oppreisning, jf skadeserstatningsloven §3-5, første ledd, bokstav b. En voldtektsforbrytelse må anses som en så kvalifisert krenkelse at oppreisning normalt skal tilkjennes når fornærmede krever det, jf [[Rt-1998-532]] (536). Som det fremgår av nevnte dom, skal man ved utmåling av oppreisningen ta utgangspunkt i en bred skjønnsmessig vurdering av hva det i det konkrete tilfelle ville være rimelig å tilkjenne. De sentrale momenter er handlingens objektive grovhet, graden av skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og graden og omfanget av de skadevirkninger den har påført fornærmede. Tiltalte har forklart at han er i en oppbyggingsfase som selvstendig næringsdrivende og at han har en stor gjeldsbyrde. Disse forhold må i en sak av denne art tillegges mindre betydning. Lagmannsretten legger også vekt på at krenkelsen må har medført psykiske ettervirkninger. Det vises blant annet til de problemer som relaterer seg til den skyldfølelse fornærmede har hatt i forhold til samboeren. Det legges også til grunn at hun hadde en god utvikling med sikte på å komme tilbake til arbeidslivet før hendelsen, noe som stoppet opp etter krenkelsen med den følge at hun nå er uføretrygdet. Lagmannsretten finner etter en totalvurdering at erstatningen for ikkeøkonomisk skade kan fastsettes til kr 45.000, det vil si det samme beløp som er fastsatt av byretten. Da kravet er fremmet i medhold av strpl §427 i anledning en anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, antar lagmannsretten at det skal utformes en selvstendig domsslutning og da ikke i form av en stadfestelse av byrettens dom. Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, skal det vurderes av retten ex officio. Tiltaltes anke over skyldspørsmålet har ført frem, mens anken over oppreisningskravet har gått ham imot. Det forelå imidlertid også en begrenset anke fra påtalemyndigheten, som indirekte er utvidet gjennom tiltaltes bevisanke til å gjelde oppreisningskravet. Retten antar at saksomkostninger da ikke kan idømmes, jf strpl §436 annet ledd. Dommen er enstemmig. Domsslutning: A, født xx.xx.1951, betaler oppreisning for ikkeøkonomisk skade til B med 45.000 -førtifemtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
