Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder om og eventuelt i hvilken utstrekning det skal gjøres fradrag for forsikringsytelser i erstatning for tap av forsørgere etter biluhell. Den 24 mars 1994 omkom ektefellene D og C ved en bilulykke ved E-6 i Vestby. Ektefellene etterlot seg to barn, A, født xx.xx.1982 og B, født xx.xx.1986. Som verge for barna ble oppnevnt E som er gift med D s søster. Ds mor flyttet til barna og bor nå sammen med dem i foreldrenes bolig som barna har overtatt som arv. Bilen var forsikret hos Storebrand Skadeforsikring AS, i det følgende også omtalt som Storebrand. Selskapet påtok seg ansvaret for skade forårsaket ved bilulykken, herunder for tap barna har lidt ved tap av forsørgere. C var elektriker og arbeidet på Ekofiskplattformen i Nordsjøen. Han arbeidet to uker og var hjemme alternativt tre eller fire uker. Hans skattbare inntekt var i 1993 kr 435 000. D hadde deltidsstilling i Den norske Bank og hadde i 1993 en skattbar inntekt på kr 110 000. Foreldrene eide et rekkehus på Siggerud, en hytte på Onsøy, bilen og bankinnskudd på ca kr 65 000. De hadde en gjeld på i overkant av kr 1 million. Barna har mottatt forsikringsytelser på i alt kr 2 466 756. Dertil kommer en gjeldsforsikring på kr 690 840. Arven etter foreldrene ble skiftet privat og barna er nå eiere av rekkehusleiligheten, hytta og bankinnskuddet. De ble for 1997 lignet for en formue på ca kr 894 000 (A) og ca kr 920 000 (B) og for alminnelig inntekt, først og fremst barnepensjoner, på ca kr 94 000 (A) og ca kr 104 000 (B). For hvert av barna er det videre innkjøpt en barnelivrente med en engangsbetaling på kr 500 000. Livrenten utbetales over en periode på 7 år fra barna fyller 18 år. Det kom ikke til enighet mellom Storebrand og barna v/vergen og overformynderiet om forsikringsoppgjøret og saken ble bragt inn for Oslo byrett som den 18 november 1996 avsa dom med slik domsslutning: 1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. A og B v/vergen har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Storebrand har tatt til motmæle. Før og under ankeforhandlingen er partene blitt enige om alle spørsmål saken har reist bortsett fra hvorvidt og eventuelt i hvilken utstrekning mottatte forsikringsytelser skal gå til fradrag i forsørgertapet. Dette tap skal etter enighet mellom partene settes til kr 1 550 000 fordelt med kr 700 000 for A og kr 850 000 for B. For lagmannsretten gjelder således saken bare dette spørsmål. Ankeforhandling ble holdt i Oslo 29 og 30 oktober 1998. Barnas verge, E og partenes prosessfullmektiger møtte. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler henvises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. De ankende parter, A og B v/vergen, E, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand: 1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A v/verge E for tap av forsørger fastsatt etter rettens skjønn med inntil kr 700 000,-. 2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til B v/verge E for tap av forsørger fastsatt etter rettens skjønn med inntil kr 850 000,-. 3. A og B v/verge E tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. De ankende parter har i hovedtrekk anført: Spørsmålet om det skal gjøres fradrag i erstatningen for tap av forsørger på grunn av forsikringsytelser reguleres av skadeserstatningsloven (skl) §3-1 tredje ledd 2 punktum. Etter denne bestemmelse kan det tas hensyn til forsikringsytelser, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers.Etter rettspraksis skal det ikke gjøres fradrag for forsikringsytelser av omfang som er vanlig i vårt moderne samfunn og bare i liten grad for større forsikringsytelser. Det vises særlig til Høyesteretts dommer referert i [[Rt-1993-1547]], Skolanddommen og i [[Rt-1988-639]], Bastrupdommen. I disse avgjørelser gjorde Høyesterett fradrag med kr 150 000 av en samlet forsikringsutbetaling på kr 870 000 (Skolanddommen) og med kr 250 000 av en forsikringsutbetaling på kr 1 161 000 (Bastrupdommen).Det vises videre til skadeserstatningsloven forarbeider som viser at det skal utvises forsiktighet med å gjøre fradrag i erstatningen for forsikringsytelser skadelidte får på grunn av skaden. Endelig vises til juridisk teori, særlig Asbjørn Kjønstad, Lov og Rett, 1995, side 29. Hadde skaden vært en yrkesskade ville barna ha vært berettiget til en betydelig erstatning etter Forskrift om standardisert erstatning siden begge foreldrene omkom. Etter forskriftene skal det ikke gjøres fradrag for forsikringsytelser. Ved anvendelse av prinsippene i skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd må man i foreliggende sak legge særlig vekt på følgende forhold: Saken gjelder tap av to forsørgere, begge foreldrene omkom. Ingen av de andre dommene på dette feltet har dette som utgangspunkt. Saken gjelder erstatning til to skadelidte. Erstatningen skal fordeles på hver enkelt skadelidt, jf skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd siste punktum. Også forsikringsytelsene må fordeles på hvert av barna og da blir ytelsene ikke spesielt store. At dette ikke ble gjort i Bastrupdommen skyldes at spørsmålet ikke var tvistetema, partene var enige. Familien hadde romslig økonomi og stor gjeld. Den ønsket trygghet og tegnet derfor omfattende forsikringer. Det skal ikke gå ut over barna. Barna har nå god økonomi. Svært meget av det de har overtatt, ville de imidlertid ellers ha mottatt som arv. Gjøres det betydelig fradrag i erstatningsbeløpene, innebærer det en tilfeldig fordel for forsikringsselskapet. Premieberegningen for bilforsikringen tar ikke hensyn til slike fordeler. Endelig må legges vekt på at vi står overfor en meget tragisk sak. To mindreårige barn i svært følsom alder har mistet begge foreldrene i en forferdelig bilulykke. Dette må tilsi ytterligere forsiktighet med å redusere erstatningsbeløpene, jf "forholdene ellers" i skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd if. Disse forhold må tillegges stor vekt og det medfører at forsikringsytelsene ikke, eller bare i meget liten utstrekning, skal redusere erstatningsbeløpene for de to barna. Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand: 1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning etter rettens skjønn. 2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomksotninger for byrett og lagmannsrett. Ankemotparten har for lagmannsretten i hovedtrekk anført: Det rettslig utgangspunkt er at det bare er lidt tap som skal dekkes. I foreliggende sak har de ankende parter ikke lidt noe tap. Forsikringsytelsene er fortsatt i behold og slik vil forholdet være også når barna fyller 18 år og barnelivrenten begynner å løpe. Gjøres det ikke fradrag for forsikringsytelsene, vil det være en betydelig overkompensasjon, mer enn i noen annen sak i rettspraksis. En slik løsning er i strid med gjeldende rett som tilsier at de skadelidte skal opprettholde sin vante levestandard, ikke få denne betydelige forhøyet. Det vises til Petter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, side 399 og til skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd, hvor det heter at erstatningen skal fastsettes under hensyntagen til forsørgelsens omfang og den etterlattes mulighet for selv å bidra til sin forsørgelse. Det fremgår hos Lødrup, samme lærebok, side 404 og side 405, at det må tas hensyn til om den etterlatte har egne midler. Også arv som dødsfallet utløser, er av betydning. Dette gjelder i betydelig grad i foreliggende sak. Anvendelse av disse prinsipper kan føre til at etterlatte ikke får noen erstatning i det hele tatt, jf Høyesteretts avgjørelse referert i [[Rt-1950-573]]. De nyere avgjørelser, Skolandsaken og Bastrupsaken, bygger på disse prinsipper. Bare moderate forsikringsytelser og ytelser som representerer oppsparing, skal være uten betydning for erstatningsfastsettelsen. Større ytelser skal medføre fradrag i erstatningen. Etter rettspraksis må det legges til grunn et bunnfradrag, kanskje på ca kr 500 000 og så anvendes en form for progressivitet for større forsikringsbeløp med økende fradragsandeler. Det vises til Asbjørn Kjønstad, Lov og Rett, 1995, side 29. Det bestrides at fradrag for forsikringsytelser innebærer en tilfeldig fordel for forsikringsselskapene. Premien for de forskjellige forsikringsformer, også bilforsikring, beregnes ut fra de faktisk utbetalte forsikringsbeløp og da vil det indirekte bli tatt hensyn til erstatningsreduksjon på grunn av forsikringsytelser. Sammenliges foreliggende sak med Bastrupsaken er det vesentlige forskjeller. Forsikringsytelsene er mer en dobbelt så store og de etterlatte sitter igjen med betydelig formue etter at all gjeld er betalt. Det er videre av betydning at Bastrup selv hadde tegnet forsikringen. C og D hadde bare tegnet gjelds- og bilforsikringen, mens de største forsikringsbeløpene skriver seg fra forsikringer arbeidsgiveren hadde tegnet. Det er ikke grunnlag for fordeling av forsikringsytelsene på de to barna. Det er fast praksis at eventuelt fradrag skjer i det samlede erstatningsbeløp og at beløpet deretter fordeles. Dette ble også gjort i Bastrupsaken. Det er disse prinsipper som må anvendes ved fortolkningen av skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd. Det vil føre til at det ikke, eller bare i svært liten utstrekning, blir rom for erstatningsutbetaling. Lagmannsretten er kommet til et annet resulat enn byretten og bemerker: Eventuelt fradrag i erstatningsbeløp for tap av forsørger på grunnlag av forsikringsytelser reguleres av skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd siste punktum. Etter denne bestemmelse kan det tas hensyn til forsikringsytelser, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers. I lovens forarbeider er spørsmålet omtalt på side 56 i Innstilling fra Erstatningslovkomiteen der det blant annet uttales følgende: Hvorvidt man ved erstatningsutmålingen i det konkrete tilfellet bør ta et visst hensyn til forsikringsytelser slik at skadelidte får en del mindre erstatning enn han ellers ville ha fått, antar komiteen fortsatt bør overlates til regulering gjennom rettspraksis. Bestemmelsen er forsøkt formet slik at praksis kan tilpasse seg det som til enhver tid synes rimelig. Som hittil skal det, selv om det finnes å burde tas hensyn til slike forsikringsytelser ved erstatningsfastsettelsen, ikke skje noe fradrag krone for krone. Komiteen tolker rettspraksis slik at det utvises en viss forsiktighet med å gjøre fradrag i erstatningen for forsikringsytelser som skadelidte får på grunn av skaden og er enig i det. Om uttrykket "omstendighetene for øvrig" i daværende lov som tilsvarer uttrykket "forholdene ellers" i gjeldende lov uttaler komiteen på side 57 følgende: Endelig kan det etter tredje ledds annet punktum tas hensyn til "omstendighetene for øvrig". Dette uttrykk åpner adgang til ved erstatningsfastsettelsen å ta hensyn til andre momenter enn de som er uttrykkelig nevnt i annet ledd. Dette er derfor en slags sikkerhetsventil slik at retten i den enkelte sak skal kunne nå fram til et rimelig resultat. I Ot.prp.nr.4 (1972-73), uttales på side 36: Når det ellers gjelder forsikringsytelser, går uttalelsene som det ses entydig ut på at det bør vises romslighet med hensyn til å redusere erstatningen fordi skadelidte får utbetalt private forsikringsytelser. Departementet vil i denne forbindelse tilføye: Etter lovutkastet vil det nå for det første bli høve til å ta et visst hensyn til forsikringsytelser ved selve utmålingen av erstatningen. Dessuten vil det - i tilfelle hvor lempingsregelen kan komme til anvendelse - være adgang til ved avgjørelsen av lemping å ta hensyn til forsikringsytelsen. Hensikten med denne ordningen er at det i det vanlige tilfellet hvor lemping ikke er aktuelt, skal atskillig til før en forsikringsytelse overhodet medfører at skadelidte får redusert erstatning. Og selv om forsikringsytelsen er så betydelig at det ved erstatningsutmålingen tas et visst hensyn til utbetalingen, bør utbetalingen likevel innebære en reell fordel for skadelidte (de etterlatte). Mer alminnelige livsforsikringsytelser som skadelidte (eller de etterlatte) får utbetalt, bør etter dette normalt ikke medføre redusert erstatning, og det bør aldri skje reduksjon i forsikring som representerer oppspart kapital.... Spørsmål om fradrag i erstatningen på grunn av forsikringsytelser er de siste år behandlet av Høyesterett i to viktige saker. I Skolandsaken, [[Rt-1993-1547]], ble erstatningen redusert med kr 150 000. Forsikringsutbetalingen var kr 870 000. Om dette uttaler Høyesterett på side 1556: Skoland har imidlertid fått utbetalt betydelige beløp i ulykkesforsikringer i tillegg til menerstatningen. Etter forarbeidene skal det riktignok vises romslighet overfor de skadelidte ved vurderingen av om slike ulykkesforsikringer skal trekkes inn i erstatningsoppgjøret, jf Ot.prp.nr.4 (1972-73) side 36. I denne saken dreier det seg samlet sett om så betydelige beløp at det etter min mening synes rimelig å gjøre et visst fradrag, selv om dette for så vidt vil være en tilfeldig fordel for selskapet. Fradraget kan passende settes til kr 150 000. Skoland vil likevel sitte igjen med en betydelig fordel som følge av forsikringsordningene. I Bastrupdommen, [[Rt-1998-639]], hvor forsikringsytelsene utgjorde kr 1 161 182 uttalte Høyesteretts flertall, 4 dommere, følgende på side 649: Selv om forarbeidene til skadeserstatningsloven gir anvisning på varsomhet i bruken av fradragsadgangen etter §3-1 tredje ledd siste punktum, særlig for livsforsikringsbeløp, mener jeg likevel at det i saken her vil være riktig å foreta et fradrag. De samlede ytelser er høye, og det må tas hensyn til at utmålingen av erstatningen i denne sak inkluderer avdragsbetaling som medfører en vesentlig formuesoppbygging. Som nevnt må også avkastningen av forsikringsytelsene tas med i vurderingen. Samlet finner det sted en så betydelig overkompensasjon, at det er naturlig å redusere den noe. Jeg kan slutte meg til den fastsettelse av fradraget til 250 000 kroner som både byretten og lagmannsretten har foretatt. Etter lagmannsrettens syn innebærer lovtekst med forarbeider og rettspraksis at retten står temmelig fritt ved anvendelsen av skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd siste punktum, jf særlig henvisningen til "forholdene ellers". Det må foretas en konkret drøftelse av den enkelte sak med sikte på å komme frem til et rimelig resultat. Retten må likevel antas å være bundet til ikke å foreta reduksjon i utmålt erstatning ved mindre forsikringsutbetalinger. Svært store utbetalinger må på den annen side normalt tilleggs vekt. I foreliggende sak er lagmannsrettens utgangspunkt at saken gjelder to mindreårige piker som i en svært sårbar alder mistet begge sine foreldre i en tragisk bilulykke. I den grad økonomiske bidrag kan være til hjelp for barna, bør det utvises forsiktighet ved fradrag for forsikringsytelser. Retten legger videre vekt på at ekteparet C og D med gode inntekter, men også med stor gjeld, hadde ønsket å sikre familiens økonomi med stort forsikringsomfang. Dette bør først og fremst komme barna og ikke ankemotparten til gode. Barna har nå en solid økonomi. Det er et forhold som skal tillegges vekt. Det må likevel tas hensyn til at meget av det de eier hadde tilfalt dem som arv senere. De samlede forsikringsytelser er store, og over kr 3 000 000. Dette skal etter rettspraksis tillegges vekt. Betydningen av ytelsenes omfang må likevel i noen grad reduseres siden barna mistet begge forsørgerne og siden det er tale om to skadelidte. Ved en samlet vurdering av erstatningsbeløpene og forsikringsytelsenes størrelse får barna en betydelig overkompensasjon hvis det ikke gjøres noe fradrag for forsikringsytelsene. Lagmannsretten finner at det er i samsvar med gjeldende rett å gjøre et visst fradrag for disse ytelsene. Ut fra en konkret vurdering av saken finner retten at fradragsbeløpet bør settes til kr 500 000. Fordeles fradraget etter størrelsen av barnas forsørgertap, henholdsvis kr 700 000 og kr 850 000, blir erstatningen for A, avrundet, kr 475 000 og for B kr 575 000. Anken har delvis ført frem. For saksomkostningsspørsmålet gjelder da for byretten tvistemålsloven §174 og for lagmannsretten tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Etter lagmannsrettens syn bør de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for begge retter, jf tvistemålsloven §174 annet ledd. Saken er viktig for de ankende parter og de har hatt rimelig grunn til å se ankedomstolens avgjørelse. Dertil har de langt på vei fått medhold i sitt krav. Omkostningsbeløpene fastsettes i samsvar med fremlagte omkostningsoppgaver som ankemotparten på forespørsel ikke har hatt innvendinger mot. For byretten fastsettes saksomkostningene etter dette til kr 62 820, hvorav salær utgjør kr 58 000 og for lagmannsretten til kr 122 125, inkludert ankegebyr, hvorav salær utgjør kr 80 000. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A v/verge E 475 000 -firehundreogsyttifemtusen- kroner. 2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til B v/verge E 575 000 -femhundreogsyttifemtusen- kroner. 3. I saksomkostninger for byretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS 62 820 -sekstitotusenåttehundreogtjue- kroner og for lagmannsretten 122 125 -etthundreogtjuetotusenetthundreogtjuefemkroner til A og B v/verge E i fellesskap. 4. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
