Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder gyldigheten av avskjed i ansettelsesforhold og krav om erstatning. Ved kontrakt av 19 september 1995 ble A ansatt som selger i Y Sol AS. Selskapet drev salg og utleie av solsenger, helseprodukter og treningsutstyr. Fra årsskiftet 1995/96 ble deler av virksomheten overført til AS X og A ble med over i dette selskapet. B var styreleder i begge disse selskapene. Selskapene er nå innfusjonert i X AS, som har overtatt som ankende part i saken. Den 14 april 1997 ble fire solsenger som X AS hadde leiet ut til et solstudio på Z stjålet. Etter opplysninger B fikk, ble A knyttet til dette på en måte som førte til at han ble avskjediget. I stevning 2 juni 1997 krevde A avskjeden kjent urettmessig og ugyldig. Han krevde dessuten erstatning for økonomisk tap og ikke-økonomisk skade begrenset til kr 400 000. Drammen byrett avsa den 19 februar 1998 dom med slik domsslutning: 1. Avskjeden av A av 22.04.97 kjennes ugyldig. 2. X AS dømmes til å betale erstatning til A med kr 180 000 etthundreogåttitusen for økonomisk tap og kr 50 000 femtitusen for ikke-økonomisk skade. 3. X AS dømmes til å betale saksomkostninger til A med 71 430 syttientusenfirehundreogtredve -. 4. Oppfyllelsesfristen for punkt 2 og 3 er 2 to uker fra dommens forkynnelse. Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og bemerkningene nedenfor. AS X, nå X Norge AS har anket dommen og har lagt ned slik endelig påstand: Prinsipalt: X Norge AS frifinnes. Subsidiært: For det tilfelle at det ikke foreligger gyldig avskjed, men saklig grunnlag for oppsigelse: 1. A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn. 2. As arbeidsforhold skal opphøre. Atter subsidiært: For det tilfelle at det verken foreligger avskjed eller oppsigelsesgrunn: As arbeidsforhold skal opphøre. I alle tilfelle: X Norge AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. A har tatt til motmæle og har lagt ned slik endelig påstand: 1. Byrettsdommens punkt 1, 2 og 3 stadfestes. 2. X AS dømmes til å betale tapt arbeidsfortjeneste for A fra tidspunktet for dommen i byretten og til dom i lagmannsretten foreligger. 3. X AS dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten. Ankeforhandlingene ble holdt i Oslo 8, 9 og 10 juni 1999. Fra X Norge AS møtte administrerende direktør C sammen med prosessfullmektigen, advokat Tom Henrik Beck. A møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Johan Haga. Det ble avhørt 10 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. X Norge AS har i korte trekk anført. Avskjeden av A var rettmessig og således gyldig. A har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd. Det er ført bevis for at han har medvirket i forsøk på å få solgt til D solsenger som A visste var stjålet. Det er videre bevist at han har underslått en solseng han hentet for levering til velferdsforeningen på en av Color Lines båter. Det knytter seg ikke feil til den måten avskjeden ble gitt på. I hvert fall ikke feil som har betydning for gyldigheten. Dagen før avskjedsbrevet ble sendt, ba B i telefonsamtaler A om å komme til møte på Bs kontor. A unndro seg, selv om det etter telefonsamtalene fremsto som klart for A at B blant annet ønsket å høre hva A visste om tyveriet av sengene, forelegge ham de opplysningene han hadde fått og drøfte situasjonen og eventuelle konsekvenser for As ansettelsesforhold. Den reelle og motiverende avskjedsgrunnen As befatning med de stjålne sengene er tilstrekkelig dekkende angitt i avskjedsbrevet. Slik avskjedsbrevet er utformet, gir det også rom for å trekke inn i saken underslaget av den sengen som AS X hadde solgt til velferdsforeningen i Color Line. Dette ble gjort allerede i tilsvaret. Beviskravet som stilles i avskjedssaker er oppfylt. Ved de opplysningene som foreligger i saken sammenholdt med flere samstemte vitneforklaringer er det kommet klart frem at A har medvirket til å forsøke å selge de stjålne solsengene. Sengen til velforeningen på en av Color Lines båter ble solgt av A. Det var den eneste solsengen han solgte for AS X. Salget hadde sammenheng med at hans mor arbeidet på båten. Fra et annet firma hadde velferdsforeningen en solseng i leie til ut på nyåret 1997. Da foreningen hadde midler til kjøp i 1996, kjøpte den sengen i november det året for levering i 1997. Vitneforklaringen gir ikke grunnlag for å feste lit til As forklaring om at han ikke har hentet solsengen, og at det heller ikke var plass til sengen i den bilen han disponerte. Subsidiært anføres at det foreligger saklig oppsigelsesgrunn, i det det var illojalt av A at han nektet å opplyse til sin arbeidsgiver hvem som hadde stjålet de bortleide solsengene. Dersom avskjeden/oppsigelsen ikke er gyldig, anføres at det har oppstått et slikt motsetningsforhold mellom partene at det vil være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter. Forholdet mellom A og flere av de ansatte er tilspisset, blant annet fordi A har truet dem. Det vises til vitneforklaringer. Det erkjennes at A har krav på erstatning for eventuelt tap dersom retten finner avskjeden uberettiget. A har imidlertid gjort lite for å skaffe seg arbeid, og han har ikke tatt de skritt som er nødvendig for å gjeninntre i stillingen. Han er dessuten tilbudt arbeid på ankemotpartens lager, men har avslått tilbudet. Hans problemer med å få arbeid kan antakelig tilskrives at han har vært under strafforfølgning og er straffedømt. Dersom retten kommer til at avskjeden er gyldig, er det ikke grunnlag for erstatning til A heller ikke etter skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6. Arbeidsgiveren har ikke opptrådt klanderverdig. Opplysningen som ble gitt på vegne av AS X i brev av 3 mai 1997 til Color Line om den etterlyste solsengen er korrekte og ble bare meddelt adressaten ingen andre - som ledd i bestrebelsene på å oppklare og forklare hva som hadde skjedd. Det er ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning for tap i fremtidige erverv. A har i korte trekk anført: Det knytter seg alvorlig saksbehandlingsfeil til meddelelsen om avskjed. Avskjeden ble ikke drøftet i forhandlingsmøte, jf arbeidsmiljøloven §57 nr 1 jf §66 nr 2. Dersom det var blitt holdt slikt møte, kunne misforståelser blitt oppklart og avskjeden unngått. Saksbehandlingsfeilen må ha som konsekvens at avskjeden settes til side. Det er også en saksbehandlingsfeil at det pliktbrudd som ble angitt i avskjedsbrevet var at A ikke var villig til å gi opplysninger om tyveriet, mens pliktbruddet under saken er endret til å være at A har medvirket til forsøk på heleri av de stjålne sengene. Det angivelige underslaget av solsengen som ble solgt til velferdsforeningen i Color Line, er et nytt forhold som ikke ble nevnt i avskjedsbrevet. Det kan derfor ikke gjøres gjeldende som avskjedsgrunn i saken. I avskjeds- og oppsigelsessaker stilles strenge krav til arbeidsgiverens bevis for de forhold som har medført avskjed/oppsigelse, jf Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (3 utgave) s. 317 og [[Rt-1990-688]] (690). Høyesterett uttalte i dommen at i en sivil sak om krav på erstatning må det i alminnelighet kreves solid bevis for å legge til grunn at en part har gjort seg skyldig i straffbart eller klanderverdig forhold. A mente å vite hvem som hadde stjålet solsengene på Z. Annen befatning med disse sengene hadde han ikke. De sengene han hadde formidlet kontakt om til D kom fra et konkursbo på Vestlandet. Det var således noen andre senger. De bevis som er søkt ført for at A skal ha medvirket til å forsøke å selge de stjålne solsengene oppfyller ikke beviskravene. Vi vet at sengene er stjålet og at D er tilbudt senger, men vi vet ikke om det var de stjålne sengene fra Z. D så ikke på sengene. Dersom det var de stjålne sengene som ble forsøkt solgt i Fredrikstad, har A ikke medvirket til å tilby dem. A var ikke i Fredrikstad da den ukjente personen tilbød D sengene. Han var i Oslo opptatt med andre gjøremål. D har i forklaringen både i byretten og lagmannsretten sagt at A ikke var med den personen som møtte opp med sengene i Fredrikstad. De vitner som mener å ha hørt D si at A var sammen med den personen som kom til Fredrikstad med sengene, kan ha misforstått eller blandet sammen opplysninger om den forespørsel A formidlet. Det ville vært altfor risikofylt for A, som var selger i AS X å forsøke og selge stjålne senger. Produsenten har oversikt over kjøperne, bl.a. i forbindelse med utskifting av deler. A vegret seg mot å gi opplysninger om hvem tyven var, fordi han var engstelig for trusler/represalier. Han hadde opplevd det en gang tidligere da han la kortene på bordet i en straffesak. Viggo Trosdal, som tidligere arbeidet i politiet, har bekreftet dette i sin vitneforklaring. Da A ble kjent med tyveriet av solsengene, tok han kontakt med Trosdal for å prøve å løse saken. Til det trengte han noe tid. Derfor ville han ikke umiddelbart gi opplysninger til B. Vegring mot å gi opplysninger om hvem tyven var, gir ikke grunnlag for saklig oppsigelse. Utover salget har A ikke hatt noe å gjøre med solsengen som skulle leveres til Color Line. Han har således ikke hentet den fra lageret i - - -dalen. Uten å demontere en skillevegg var det for øvrig ikke plass til å ta inn en slik seng i den bilen han disponerte. Vitnet E må ha tatt feil når han mener at han var med på å bære sengen inn i As bil. Det er for øvrig ikke bevist at det mangler noen solseng hos AS X. Selskapet hadde så dårlige rutiner for å holde oversikt over varene at selskapet ikke med sikkerhet kan si om sengen er utlevert. Subsidiært anføres at det ikke foreligge forhold som gjør avskjed/oppsigelse rettmessig, jf [[Rt-1992-1023]] og RG-1996-633. Hvis retten kommer til at avskjeden var urettmessig, har A krav på å få sitt tap dekket slik det er utmålt av byretten. I tillegg krever han tilsvarende erstatning for tapt arbeidsfortjeneste for tiden frem til lagmannsrettens dom. A har ikke klart å få fast arbeid, og han har ikke hatt inntekter som det skal gjøres fradrag for. På grunn av de negative ryktene som selskapet har spredt om A, vil han også i tiden fremover ha problemer med å skaffe seg samme inntekt som han hadde tidligere. Han har derfor krav på erstatning for fremtidig inntektstap. Dette tapet må fastsettes skjønnsmessig. Hvis retten kommer til at det verken foreligger gyldig avskjed eller gyldig oppsigelse, men kommer til at arbeidsforholdet må opphøre etter arbeidsmiljøloven §66 nr 4, har A krav på tilsvarende erstatning og også erstatning for fremtidig tap i inntekten. Videre har han i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6 krav på erstatning for ikke-økonomisk tap for den krenkelse han er blitt utsatt for gjennom selskapets ryktespredning. Det var særlig sårende med det injurierende brevet av 30 mai 1997 som ble sendt Color Line, der hans mor arbeidet. Ankemotparten har skiftet advokat under ankesaken og har krevet saksomkostninger for begge prosessfullmektigene. Dette er en omkostningsøkning som ikke kan belastes A. På dette grunnlag protesteres mot salærkravets størrelse. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Etter bevisføringen har den funnet at A har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd som gjør avskjeden rettsmessig og dermed gyldig. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at AS X i april 1997 leide ut fire solsenger til et solstudio på Z. Sengene ble installert fredag den 16 april. Den påfølgende mandag ringte eieren av solstudioet til den daglige leder i AS X, B, og opplyste at solsengene var stjålet. B ba en av selgerne som bodde i Oslo, F, om straks å dra til Z. F konstaterte at sengene var borte, men kunne ikke se tydelige merker etter innbrudd. Han fant dette eiendommelig og ringte sin kollega A, slik at de sammen kunne observere åstedet. Mens de var der, sa A at han trodde han visste hvem tyven var. Han ba imidlertid om at dette ikke skulle sies til B. Etter kort tid fikk imidlertid B kjennskap til hva A hadde sagt, også at han ikke ville at B skulle informeres. Det er uten betydning for saken hvem B først fikk denne informasjonen fra. Etter at B gjennom G en ukes tid fikk nye opplysninger om at A om at A hadde vært i Fredrikstad og tilbudt D tre brukte X senger, ringte B til A mandag morgen den 21 april for å få hans opplysninger. Han ba også A komme på kontoret. Etter rutinene skulle det foretas en vareopptelling. Dessuten gjorde B det klart at han ønsket å snakke om tyveriet av sengene, og det han hadde hørt i den sammenheng. A ville imidlertid ikke si hvem tyven var, og han ville heller ikke etterkomme anmodningen om å komme på kontoret. B har forklart at han ga A en time til å tenke seg om. Hvis A ikke ombestemte seg ville han «få sparken». A ombestemte seg ikke, og i ny telefonsamtale samme dag, sa B til A at han var avskjediget. Skriftlig avskjedsbrev ble sendt påfølgende dag, den 22 april. Siste avsnitt i avskjedsbrevet lyder slik: Begrunnelse for avskjedigelsen er at De har gjort Dem skyldig i grovt pliktbrudd, ved at De har underslått innebetalinger De har mottatt, ved at De ikke har vært villig til å gi opplysninger som De har når det gjelder tyveri av fire solsenger og ved at De ikke har vært villig til å levere avregning. Det kan opplyses at grunnlaget om underslått innbetaling og om manglende avregning er frafalt. I AS Xs tilsvar av 28 juni til Drammen byrett er avskjedsgrunnlaget supplert med at AS X «har videre fått opplysninger som tilsier at saksøker ikke bare har kjent til tyveriet av fire solsenger til en verdi av ca kr 200 000, men at han har vært aktiv når det gjelder videresalg av de stjålne solsengene. Ytterligere har saksøkte fått opplysninger fra en kunde, Color Line AS, om at kunden ikke har mottatt en solseng, som A tok ut fra lageret, for å levere til kunden. Begge forhold representerer underslag og grove tillitsbrudd». Vurdert på bakgrunn av det hendelsesforløp som retten finner bevist og legger til grunn, kan den ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil som tillegges betydning ved vurderingen av om avskjeden er gyldig. Det er for det første ikke et vilkår for å kjenne en avskjed gyldig at det er holdt forutgående drøftelser etter aml §57. Vesentlig for saken her er imidlertid at B anmodet A om å komme på kontoret til samtale. Selv om det må legges til grunn at et av formålene med møtet var å holde rutinemessig opptelling, var A klar over at B også ønsket å drøfte den situasjon som var oppstått etter opplysningene B hadde fått i forbindelse med sengetyveriet, og den betydning dette kunne få for As arbeidsforhold. A ønsket imidlertid ikke å komme på møte med B. På denne bakgrunn kan det ikke tillegges betydning at det ikke ble holdt drøftelser forut for avskjeden. Etter lagmannsrettens oppfatning fanger den beskrivelse av pliktbruddet som er gitt i oppsigelsen også den befatning som det under sakens gang er avdekket at A har hatt med sengene - medvirkning til forsøk på salg. For A kan det ikke ha vært tvilsomt hva den reelle grunnen til avskjeden var. Eventuell uvisshet kunne knytte seg til hvor mye B visste og kunne bevise. Slik uvisshet eller uklarhet kan etter omstendighetene i saken her ikke tillegges betydning. For arbeidsgiveren ville det åpenbart heller ikke ha vært av betydning for beslutningen om avskjed at As videre befatning med solsengene ikke var nevnt i avskjedsbrevet.. Etter dette finner lagmannsretten som nevnt at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil som tillegges vekt ved vurderingen av gyldigheten av avskjeden. Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at bevisvurderingen er av avgjørende betydning i denne saken. Det har gjort denne vurderingen vanskelig at saken har forgreninger til et miljø der det forekommer trusler om voldsbruk og lignende for blant annet å presse personer til taushet. Lagmannsretten legger således til grunn at A tidligere har vært utsatt for alvorlige trusler i forbindelse med at han la kortene på bordet i en straffesak mot ham om ulovlig befatning med dopingmidler. As forklaring om disse truslene ble bekreftet av tidligere politimann Viggo Trosdal. Lagmannsretten legger videre etter vitneforklaringer til grunn at A selv har fremsatt trusler i denne saken mot personer i det selskapet han tidligere arbeidet i. A hevder bestemt at han ikke har vært i Fredrikstad sammen med tyven og tilbudt D tre av de stjålne solsengene. A har som referert foran forklart at han formidlet til D kontakt med en person som opplyste at han hadde brukte solsenger til salgs fra et konkursbo på Vestlandet. Mer konkrete opplysninger om disse sengene, og hvor det ble av dem har A ikke gitt. Han har imidlertid forklart at det var da han senere ble tilkalt til solstudioet på Z at han fant grunn til å ringe D for å advare ham om at de sengene han kom til å bli tilbudt kanskje var stjålne. Den måten A har opptrådt på, svekker tilliten til hans forklaring. Etter lagmannsrettens vurdering knytter det seg også alvorlig tvil til den forklaring D har gitt i byretten og lagmannsretten om at A ikke var med den ukjente mannen som kom med solsengene til Fredrikstad. Flere vitner har sagt at D til dem tidligere før saken kom for retten - har opplyst at A var sammen med den ukjente personen som kom med sengene og tilbød ham å kjøpe. Vitnet G har således forklart at da han møtte D på et arrangement i Sandefjord den 20 april 1997, fortalte D ham at han av en ukjent person var blitt tilbudt å kjøpe brukte solsenger. Sengene skulle være maken til de solsengene han leide av AS X, og som han hadde forhandlet gjennom G om å få kjøpe. Den ukjent personen hadde sengene med seg på en tilhenger og han var i følge med A, som D kjente. A kom i egen bil. A og G var på den tiden begge ansatt i AS X. G, som kjente til at fire senger nylig var stjålet, sa i retten at han ble meget overrasket over det D hadde fortalt ham. Advokat Steen, som var prosessfullmektig for AS X i byretten, har som vitne i lagmannsretten forklart at han ringte D den 17 juni 1997 for å få hans forklaring. D hadde da sagt til ham at A hadde vært sammen med den ukjente personen som tilbød sengene. D kjente A, men han kjente ikke den fremmede. D hadde imidlertid bedt om å slippe å bli blandet inn i saken med vitneforklaring eller på annen måte. Han hadde begrunnet sitt ønske med at det kunne være ubehagelig for ham. Han var blant annet engstelig for eventuelle reaksjoner. Advokat Steen hadde gjort notat om samtalen og kunne tidfeste den nøyaktig. F, som var tidligere venn og kollega med A, forklarte at D noen dager etter tyveriet hadde sagt til ham at A var i Fredrikstad sammen med en mann som tilbød ham brukte solsenger. Da D ikke kunne få kvittering, kjøpte han ikke sengene. Lagmannsretten fester lit til disse forklaringene. De er samstemmige på det avgjørende punktet at A var med den ukjente personen som tilbød sengene. Sett i sammenheng med de øvrige opplysningene som er kommet frem, legger lagmannsretten til grunn at A har medvirket til forsøket på å selge sengene. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at de sengene som ble tilbudt D var de stjålne sengene fra Z. Det foreligger grovt pliktbrudd fra As side. Det innebærer at avskjeden er rettmessig og dermed gyldig. Det følger av dette at A ikke har rett til erstatning etter arbeidsmiljøloven. For å vurdere om avskjeden var rettmessig, er det etter dette ikke nødvendig å ta standpunkt til om A har underslått solsengen som var solgt til velferdsforeningen på en av Color Lines båter, men det er nødvendig å ta standpunkt for å vurdere As krav om erstatning for ikke-økonomisk skade. Det er ikke omtvistet at det var A som solgte denne sengen og at det var den eneste sengen han solgte. AS X pleide ikke ha solsenger stående på lageret i - - -dalen. Denne sengen, som var betalt på forskudd, sto imidlertid på dette lageret til den skulle leveres. Lagmannsretten fester lit til Bs forklaring om at A ringte og varslet at han kom for å hente sengen og til Bs forklaring om at han hjalp A med å bære sengen ut fra lageret og plassere den i As bil. På spørsmål opplyste B at det ikke var vanskelig å få sengen inn i bilen. Dette stemmer overens med andre vitneforklaringer. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A har hentet sengen som skulle leveres til Color Line, men leverte den ikke der. Den er således blitt underslått av A. Når det gjelder erstatningskravet bemerker lagmannsretten at A selv har gitt foranledning til den omtalen han har fått i brevet av 30 mai 1997. Lagmannsretten kan ikke se at det fra selskapets side er fremsatt krenkende omtale som gir grunnlag for å tilkjenne ham erstatning. Etter dette er det ikke grunnlag for noen av de erstatningskrav som er fremsatt av A. X Norge AS blir derfor å frifinne. A har tapt saken. Med de svakheter som knytter seg avskjedsprosessen, og slik bevisene fremsto for byretten hadde A fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Med hjemmel i unntaksbestemmelsen i tvml §172 annet ledd, jf §180 annet ledd bør hver av partene bære sine omkostninger for byretten. Etter resultatet - og slik bevisene fremkom for lagmannsretten - bør A etter hovedregelen i tvml §172 første ledd, jf §180 annet ledd erstatte den annen part omkostningene for lagmannsretten. For lagmannsretten er det krevet kr 18 000 i salær til advokat Johs Steen og kr 65 000 til advokat Beck, som overtok saken under saksforberedelsen for lagmannsretten til sammen kr 83 000. Lagmannsretten er enig i protesten mot at A skal belastes med motpartens skifte av prosessfullmektig og setter det salærbeløp som skal erstattes til kr 65 000. Dette har etter rettens skjønn vært nødvendig - men også tilstrekkelig til å få ankesaken betryggende utført. I tillegg må A erstatte motpartens utlegg, som er kr 12 875 i ankegebyr, kr 2 280 til vitner og dessuten det beløp som ved endelig oppgjør påløper til meddommerne. Det omkostningsbeløp som nå kan tallfestes bli således kr 65 000 i salær og kr 15 155 i utlegg. Til orientering nevnes at godtgjøringen til meddommerne utgjør til kr 10 000, med mindre noen har krav på tapt arbeidsfortjeneste. Eventuelle reiseutgifter og liknende kommer i tillegg. Dommen er enstemmig Domsslutning: 1. X Norge AS frifinnes. 2. A betaler 80.155 åttitusenetthundreogfemtifem - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten til X Norge AS innen to uker etter at dommen er forkynt, og i tillegg de utgifter X Norge As har for godtgjøring til meddommere. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
