Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder om arbeidstakere i den tidligere kommunale bedriften Miljøtransport har rett til å opprettholde sitt ansettelsesforhold til Oslo kommune etter at bedriften er omdannet til aksjeselskap. Oslo bystyre vedtok i 1988 å oppheve det kommunale renholdsverkets enerett til innsamling av husholdningsavfall, og byrådet fikk fullmakt til å sette bort drift av ruter på anbud. I 1992 vedtok bystyret en omorganisering av renovasjonsvirksomheten i Oslo. Den delen av renholdsverket som utførte innsamling og transport av avfall, ble skilt ut og etablert som en kommunal bedrift som skulle konkurrere med private transportører for alle typer avfallsinnsamling. De forvaltningsmessige oppgavene, samt behandlingsanleggene, ble værende i renholdsverket. Oslo ble delt i fire geografiske soner for innsamling og transport av husholdningsavfall. I løpet av 1992 ble sonene A og B lagt ut på anbud på 5-årskontrakter. Transportsentralen AL fikk område A, mens renholdsverket fikk sone B. Miljøtransport ble opprettet som kommunal særbedrift med selvstendig økonomi fra 1 januar 1993. Bedriften overtok kontrakten på sone B fra renholdsverket og inntil videre områdene C og D, som ennå ikke var lagt ut på anbud. Miljøtransport deltok også i anbudskonkurranser utenfor Oslo og vant anbudene på innsamling av husholdningsavfall i noen av Oslos omegnskommuner og fikk også enkelte andre oppdrag. I tillegg drev bedriften med innsamling av næringsavfall og hadde førstebehandlingen av avfall ved et moderne sorteringsanlegg. I årene 1993, 1994 og 1995 og fram til bedriften ble omdannet til aksjeselskap i 1996 viste regnskapene overskudd. Ole Skytterholm, som var direktør i Miljøtransport, utarbeidet i 1994 et forslag til byrådet om omgjøring av den kommunale bedriften til et heleid kommunalt aksje- selskap. I forbindelse med dette arbeidet diskuterte han saken uformelt med de tillitsvalgte ved bedriften. Disse representerte henholdsvis Renholdsverkets Arbeiderforening, heretter RAF, og Tekniske etaters fagforening, heretter TEFF, som begge er lokalavdelinger av Norsk Kommuneforbund, heretter NKF, og sorterer under Oslo distriktsstyre av NKF (NKF Oslo). Forslaget fra Skytterholm ble oversendt byrådsavdelingen for miljø og samferdsel 1 september 1994. Forslaget ble videre behandlet flere ganger i medbestemmelsesutvalget (MBU) i Miljøtransport, og MBU fattet 23 mai 1995 vedtak om å støtte omdanningen til aksjeselskap. RAF og TEFF skrev 1 juni 1995 brev til byrådet med krav om hurtig politisk behandling av saken. Det ble blant annet framholdt at det var avgjørende for å sikre arbeidsplassene at bedriften snarest oppnådde konkurransedyktige rammevilkår. Den 17 november 1995 fremmet byrådet sak for Oslo bystyre om omdanning av Miljøtransport til aksjeselskap. Etter forslaget skulle Miljøtransports virksomhet i sin helhet omdannes til et heleid kommunalt aksjeselskap, som skulle overta alle aktiva i den daværende kommunale bedriften fra Oslo kommune og tre inn i inngåtte avtaler om avfallstransport mv. Det ble videre forutsatt at aksjeselskapet som selvstendig rettssubjekt atskilt fra kommunen for framtida ville få tildelt nye oppdrag fra kommunen gjennom konkurranse og i henhold til reglene for offentlig anskaffelse. Vedrørende personalmessige forhold het det i forslaget: «Ved omdannelse til aksjeselskap legges til grunn at samtlige ansatte har rett og plikt til å følge med over i det nye selskapet. Aksjeselskapet er bundet av gjeldende overenskomster mellom Oslo kommune og arbeidstakernes organisasjoner ut inneværende tariffperiode. Selskapet trer inn som part på arbeidsgiversiden i de løpende individuelle arbeidsavtaler for alle som på omdanningstidspunktet er ansatt i Oslo kommune, med arbeidsplass i Miljøtransport.» I innstillingen til vedtak overfor bystyret het det i punkt 4: «Bystyret tiltrer hovedpunktene i vedlagte utkast til avtale mellom Oslo kommune og arbeidstakerorganisasjonene som organiserer ansatte i Miljøtransport. Byrådet gis fullmakt til å foreta eventuelle endringer i avtalen i tråd med det som går fram av saken, etter forhandlinger med de ansattes organisasjoner.» Byrådets innstilling ble enstemmig vedtatt av samferdsels- og miljøkomiteen og vedtatt mot én stemme i Oslo bystyre 20 desember 1995. Miljøtransport AS ble formelt stiftet 7 juni 1996. Fra stiftelsen fortsatte aksjeselskapet uforandret den virksomheten Miljøtransport inntil da hadde drevet. Den 17 juni 1996 skrev byrådsavdelingen for miljø og samferdsel til Miljøtransport AS og oversendte dokumentene fra stiftelsesmøtet og konstituerende generalforsamling. Kommunen oppfordret selskapet til å anmode de ansattes organisasjoner om å oppnevne sine styremedlemmer. Selskapet ble også anmodet om å innhente underskrifter fra de ansattes organisasjoner på avtaleutkastet mellom Oslo kommune og de ansatte. Kommunen gjorde videre oppmerksom på at stiftelsen av aksjeselskapet innebar at virksomheten nå var en selvstendig juridisk enhet, og at Oslo kommunes økonomiske ansvar var begrenset til aksjekapitalen. NKF skrev 10 september 1996 til Oslo kommune og viste til at stiftelsesmøtet etter forbundskontorets oppfatning hadde som forutsetning at det var inngått avtale om de ansattes lønns- og arbeidsvilkår, men at det bare forelå et forslag til avtale som det ikke var ført forhandlinger om. NKF ba snarest mulig om et forhandlingsmøte for å få klarlagt avtaleforhold for ansatte i Miljøtransport AS. Byrådsavdeling for miljø og samferdsel oversendte brevet til selskapet for uttalelse, uten at det i denne omgangen skjedde noe mer. Per Arne Johannesen og Håvard Sandberg, henholdsvis leder og nestleder i RAF, ble valgt som representanter for de ansatte til selskapets styre, og disse deltok i styremøtene framover. I februar 1997 skrev samferdsels- og miljøkomiteen i Oslo kommune til byråd Kari Eliassen og ba byråden blant annet informere om kommunens arbeidsgiveransvar for ansatte i kommunalt eide aksjeselskaper. Komiteen ba videre redegjort for om det var inngått avtaler om de ansattes rettigheter i forbindelse med omgjøring av kommunale bedrifter til kommunalt eide aksjeselskaper, spesielt vedrørende Miljøtransport AS. I mai 1997 ble anbud på renovasjonsområdene C og D i Oslo kommune avgjort. Utfallet ble at Miljøtransport AS med virkning fra 1 januar 1998 mistet kontrakten på sone C, men beholdt område D. Dette medførte at det oppsto overtallighet for ca 40 ansatte i Miljøtransport AS. Selskapet hadde i tillegg et relativt stort antall eldre og «helseslitte» arbeidstakere. Spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til overtallige/ helseslitte ansatte ble tatt opp i styremøte 25 mai 1997, og etter styremøtet tok styreleder Ingar Pettersen kontakt med byråd Eliassen og anmodet om hjelp fra Oslo kommune. Som følge av henvendelsen innkalte byråden styreleder og NKF Oslo til et møte, der byråden gjorde det klart at man var innstilt på å hjelpe selskapet med å finne en løsning. I et notat av 10 juni 1997 skrev byråd Eliassen til samferdsels- og miljøkomiteen at det ved omorganiseringen av Miljøtransport hadde vært lagt til grunn at de ansatte hadde rett og plikt til å følge med over i aksjeselskapet. Byråden ga imidlertid uttrykk for at overføringen av ansatte til Miljøtransport AS ikke var formelt fullført, idet de ansatte for eksempel ikke hadde fått individuelle arbeidsavtaler med det nye selskapet. Hun skrev videre blant annet at overføringsprosessen nå ville bli igangsatt, men at den bare ville bli gjort gjeldende for ansatte som Miljøtransport AS hadde behov for, slik at 50-60 ansatte derfor ville bli tilbakeført til renholdsverket og så langt som mulig gitt passende arbeid der. Styret i Miljøtransport AS avga årsberetning 12 juni 1997. Det ble opplyst at «298 personer arbeidet i selskapet født xx.xx.96», og det het videre at «Av disse var 260 formelt ansatt i Oslo kommune». Det ble holdt møte mellom byrådsavdelingen og NKF Oslo og RAF 9 juli 1997. I møtet framla kommunen et avtaleutkast som var noe omarbeidet i forhold til det utkastet som hadde fulgt saken om omdanning til aksjeselskap. Som tidligere framgikk av avtaleutkastet at de ansatte hadde «rett og plikt» til å følge med over i Miljøtransport AS. Organisasjonene ville ikke akseptere formuleringen om plikt for de ansatte og mente at den enkelte ansatte måtte ta stilling til om de ville akseptere ansettelse i aksjeselskapet eller ikke. Da partene ikke ble enige, ble det innkalt til nytt møte 10 september 1997. Heller ikke i dette møtet ble det oppnådd enighet, og det ble satt opp en såkalt uenighetsprotokoll. Byrådsavdelingen inntok nå det standpunkt visstnok på bakgrunn av en juridisk vurdering som var innhentet at overføring av arbeidsstokken hadde skjedd ved stiftelsen av aksjeselskapet. NKF hevdet på sin side at det ikke var inngått avtale som forutsatt, og at Oslo kommune som følge av dette fortsatt hadde arbeidsgiveransvaret. Samme dag, 10 september 1997, skrev byråd Eliassen til samferdsels- og miljø-komiteen. Hun framholdt her at den løsningen for de overtallige/arbeidsslitte arbeidstakerne som hun tidligere hadde foreslått basert på at overføringen av de ansatte til aksjeselskapet ennå ikke var fullført ikke var juridisk holdbar. Situasjonen var, ifølge byråden, at de ansatte hadde hatt sitt ansettelsesforhold til Miljøtransport AS siden stiftelsen av selskapet, uavhengig av manglende individuelle arbeidsavtaler, og at det var aksjeselskapet som var deres arbeidsgiver. Hun var imidlertid fortsatt innstilt på å få til en praktisk ordning med kommunen for de 50-60 eldre arbeidstakerne, noe hun ville komme tilbake til. Ettersom man nå la til grunn at arbeidstakerne ikke var ansatt i Oslo kommune, men i Miljøtransport AS, var det nødvendig å innhente bystyrets samtykke til gjenansettelse av disse i kommunen. Dette viste seg å bli en tidkrevende prosess som først ble sluttført i mars/april 1998. Da ble 48 av arbeidstakerne fra Miljøtransport tilsatt i renholdsverket samt at ytterligere 10 fikk tilbud om ansettelse. NKF, RAF og TEFF samt 170 arbeidstakere reiste ved stevning 17 november 1997 sak mot Oslo kommune for Oslo byrett med påstand om at de sistnevnte fortsatt var ansatt i Oslo kommune, subsidiært at Oslo kommune hadde opptrådt rettsstridig ved å misligholde drøftelses- og informasjonsplikten i forbindelse med virksomhetsoverdragelsen til Miljøtransport AS. I slutten av november 1997 gikk Miljøtransport AS til oppsigelse av 139 arbeidstakere som overtallige på grunn av driftsinnskrenkninger. Ytterligere 80 ansatte ble oppsagt samtidig som de fikk tilbud om å fortsette med ny skriftlig ansettelsesavtale. Foranledningen var blant annet at Miljøtransport AS med virkning fra 1 mai 1998 hadde mistet anbudskontrakten på innsamling av husholdningsavfall også i område B. Oslo bystyre vedtok 28 januar 1998 - etter forslag fra byrådet - at overtallige arbeidstakere i Miljøtransport AS, som ikke fikk tilbud om fortsatt tilsetting i selskapet, i renholdsverket eller andre steder, skulle gis fortrinnsrett til stillinger i Oslo kommune for en periode fram til 1 mars 1999. Bystyret vedtok også å utvide aksjekapitalen i Miljøtransport AS med 16 millioner kroner. Det vises for øvrig til byrettens grundige beskrivelse av sakens faktiske bakgrunn. Oslo byrett avsa dom og kjennelse 27 april 1998 med slike slutninger: 1. Ad saksøkernes prinsipale påstand: Oslo kommune frifinnes. - Hver av partene dekker sine egne saksomkostninger. - Ad saksøkernes subsidiære påstand: Saken avvises. - Hver av partene dekker sine egne saksomkostninger. På domstidspunktet var det 151 arbeidstakere på saksøkersiden. Norsk Kommuneforbund, Renholdsverkets Arbeiderforening og Tekniske etaters fagforening samt 117 arbeidstakere har anket byrettens dom til lagmannsretten med påstand om at arbeidstakerne er ansatt i Oslo kommune. Oslo kommune har tatt til motmæle mot anken. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har de ankende parter meddelt at anken trekkes for 15 arbeidstakere, jf hevingskjennelse inntatt i rettsboka. Ankeforhandling ble holdt i Oslo 25-31 august 1998. Lagmannsretten var satt med fire arbeidslivskyndige meddommere, jf arbeidsmiljøloven (aml) §61C. To av de personlige parter møtte og ga forklaring, og det ble avhørt ti vitner. De ankende parter har i hovedtrekk anført: Det bestrides ikke at omdanningen av Miljøtransport til aksjeselskap må anses som en overdragelse av virksomhet etter aml kap XII A. De ankende parter gjør imidlertid gjeldende at overdragelsen utløste en valgrett for de ansatte, dvs en rett for den enkelte arbeidstaker til å fastholde arbeidsforholdet med kommunen. Det er nå fastslått av Høyesterett gjennom to dommer av 30 juni i år, Nemko-dommen og Vest-Ro-dommen, at det i visse tilfeller eksisterer en slik valgrett ved virksomhetsoverdragelser. Det avgjørende kriterium for å kunne holde seg til den tidligere arbeidsgiveren, synes å være hvorvidt omdanningen innebærer realitetsendringer i arbeidsforholdet, og det må utledes av de nevnte dommene at det ikke kreves store endringer i vedkommendes arbeidssituasjon. Høyesterett uttaler i Nemko-dommen at arbeidssituasjonen og arbeidskontrakten lettere skifter realitetsinnhold ved overføring av begrensede deler av en virksomhet enn ved overføring av hele virksomheten. Ved stiftelsen av aksjeselskapet var det ca 300 som arbeidet i Miljøtransport. Utskillelsen utgjorde således bare en liten del av Oslo kommunes totale virksomhet med over 50 000 ansatte. Det anføres at utskillelsen av Miljøtransport til eget aksjeselskap innebærer slike vesentlige endringer i de ansattes arbeidsforhold både formelt og reelt, at valgretten må slå inn. I motsetning til de to dommene fra Høyesterett dreier det seg ikke her om overdragelse av virksomhet mellom private, men om omdanning av offentlig virksomhet til et privat rettssubjekt. En slik omorganisering får så vidtrekkende konsekvenser for arbeidstakerne at det normalt må utløse valgrett. Det er lang tradisjon for i norsk arbeidsliv at det går viktige skillelinjer mellom offentlig og privat virksomhet. I stat og kommune er lønnsnivået relativt lavt. Til gjengjeld har de offentlig ansatte større trygghet for arbeidsplassene. Offentlig ansatte er også underlagt et annet lovregime enn det som gjelder for ansatte i privat sektor. Blant annet vil forvaltningsloven gjelde ved ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed og forflytning samt for ordensstraff, noe som sikrer de offentlig ansatte en forsvarlig saksbehandling. Som offentlig ansatt vil man også ha rett til å bringe enkeltvedtak i personalsaker inn for Sivilombudsmannen. Tilsvarende rettssikkerhetsgarantier gjelder ikke for ansatte i et aksjeselskap. Kommunalt ansatte har dessuten lovbestemt rett til medbestemmelse gjennom partssammensatte utvalg, og møte- og talerett i kommunale nemnder ved behandlingen av saker som gjelder forholdet mellom kommunen og de ansatte, jf kommuneloven §25 og §26. Ansatte i Oslo kommune nyter også godt av en lang rekke tariffestede rettigheter og velferdstilbud, blant annet rett til faglig ajourføring og videreutvikling. Av særlig betydning er avtalen om omplassering av overtallige, som blant annet gir fortrinnsrett for overtallige søkere til ny stilling i kommunen med bibehold av lønn selv om vedkommende ikke nødvendigvis er best kvalifisert, jf avtalens §5. Selv om aml §73B sikrer at de ansatte beholder sine rettigheter i forhold til den nye arbeidsgiveren inntil tariffavtalene utløper, vil det i praksis være en vesensforskjell med hensyn til å kunne utnytte rettighetene. Det sier seg selv at mulighetene for å omplassere overtallige arbeidstakere er en helt annen i landets største kommune med over 50 000 hel- og deltidsansatte enn i et lite og konkurranseutsatt aksjeselskap som nå har ca 120 ansatte. Videre er det usikkert i hvilken grad arbeidstakerne i et lite aksjeselskap når avtalene utløper, faktisk vil kunne oppnå tilsvarende gode avtaler og tilbud til de ansatte som i en stor kommune. Det er etter de ankende parters syn ikke riktig at valgrett for de ansatte vil være til hinder for at stat og kommune skiller ut deler av virksomheten hvis det er ønskelig. Det vises blant annet til at arbeidstakerne i Sverige har lovfestet rett til å motsette seg overgang til ny arbeidsgiver ved virksomhetsoverdragelser, jf lag om anställningsskydd §6b fjerde ledd, uten at de ansattes valgrett her så vidt vites har skapt problemer i praksis. Samlet sett innebærer omdannelsen av Miljøtransport til aksjeselskap så store endringer i de ansattes arbeidsforhold at den enkete arbeidstaker må kunne velge å fastholde sitt ansettelsesforhold til Oslo kommune. De ankende parter bestrider at valgretten er gått tapt. Dersom arbeidstakerne skal pålegges aktivitetsplikt med hensyn til å gjøre valgretten gjeldende, må det forutsette at kommunen på sin side tilkjennegir at de ansatte har en slik rett. Dette ble ikke gjort, idet det fra byrådsavdelingens side gjennom hele prosessen ble fastholdt at de ansatte hadde plikt til å bli med over i aksjeselskapet. Det ble heller ikke rettet noen henvendelse til den enkelte ansatte for å orientere om hvilke rettigheter de hadde i forbindelse med omdanningen, verken muntlig eller skriftlig, noe god forvaltningsskikk tilsier. Fram til september 1997, over ett år etter at selskapet var stiftet, hersket det full forvirring også innad i kommunen med hensyn til om overføringen av arbeidsgiveransvaret til det nye selskapet faktisk hadde skjedd eller ikke. I denne situasjonen kan det ikke kreves at den enkelte ansatte foretar seg noe for å utøve valgretten. Det var heller ikke inngått noen avtale med de ansattes organisasjoner i forbindelse med overgangen til aksjeselskap, slik som forutsatt da bystyret vedtok omdanningen. Det forelå bare et ensidig utarbeidet avtaleutkast som ikke var forhandlet med NKF Oslo, som skulle være avtalepart på de ansattes side. NKF måtte derfor purre på forhandlinger og da disse endelig kom i gang, viste det seg at det ikke var enighet mellom partene om vilkårene for overgangen. Etter aml §73E skal arbeidsgiveren så tidlig som mulig drøfte overføringen med de tillitsvalgte og informere om de rettslige, økonomiske og sosiale følger av overføringen for arbeidstakerne. Det anføres at Oslo kommune ikke har oppfylt sin drøftings- og informasjonsplikt i denne forbindelsen. De ansatte i Miljøtransport må anses å ha holdt fast ved sitt ansettelsesforhold til Oslo kommune. Gjennom stevningen av 17 november 1997, hvor 170 arbeidstakere sto som personlige saksøkere, har de ansatte utvetydig tilkjennegitt sitt standpunkt. Stevningen ble tatt ut kort tid etter at avtaleforhandlingene var brutt og Oslo kommune hadde avklart sin holdning. Valgretten er således utøvd i tide. Dersom retten skulle komme til at det ikke foreligger valgrett eller at valgretten har gått tapt, vil de ankende parter subsidiært hevde at arbeidsgiveransvaret helt eller delvis likevel må hvile på Oslo kommune. Det påhviler arbeidsgiveren, her kommunen, en klar plikt til å klargjøre overfor arbeidstakerne hvem som er arbeidsgiver, jf [[Rt-1993-955]] og [[Rt-1993-490]]. Det er av sentral betydning for arbeidstakerne å ha kunnskap om hvem som er arbeidsgiver. Det er heller ikke noe i vegen for at arbeidsgiveransvaret kan være delt mellom flere juridiske personer, [[Rt-1990-1126]] og [[Rt-1989-231]]. Det anføres at Oslo kommune ikke har oppfylt sin klargjøringsplikt overfor de ansatte i Miljøtransport. Gjennom lang tid var det diskusjoner og uklarhet med hensyn til om arbeidsgiveransvaret var gått over fra kommunen til aksjeselskapet. Spørsmålet var flere ganger oppe i selskapets styre, som etterlyste en avklaring av blant annet arbeidsgiverproblematikken. Det vises videre til byråd Eliassens notat av 10 juni 1997 som svar på spørsmål fra samferdsels- og miljøkomiteen om kommunens arbeidsgiveransvar for de ansatte blant annet i Miljøtransport hvor hun ga uttrykk for at overføringen fortsatt ikke var gjennomført. Av årsberetningen for Miljøtransport AS for 1996, avgitt 12 juni 1997, framgikk også at 260 av de ansatte formelt var ansatt i Oslo kommune. Det har heller aldri vært opprettet individuelle arbeidsavtaler mellom Miljøtransport AS og de ansatte, slik aml §55B krever. Oslo kommunes manglende avklaring av hvem som er arbeidsgiver må lede til at kommunen fortsatt anses helt eller delvis som arbeidsgiver for de ansatte som har sitt arbeid i Miljøtransport AS. De ankende parter har nedlagt slik påstand: 1. De ankende parter nr. 4 flg. er ansatt i Oslo kommune. 2. Oslo kommune v/ordføreren dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten til de ankende parter, med tillegg av 12 % rente p.a. fra to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer. Ankemotparten, Oslo kommune, har i hovedtrekk anført: Oslo kommune gjør gjeldende at det ved opprettelsen av aksjeselskapet 7 juni 1996, dvs ved virksomhetsoverdragelsen, ikke forelå noen valgrett for de ansatte. Ved overdragelse av virksomhet som omfattes av aml kap XII A, er hovedregelen at det skjer en automatisk overgang av arbeidsgiveransvaret, uten at det kreves noen oppsigelse. Arbeidstakerne er vernet mot å miste arbeidet og har rett til å fortsette hos den nye arbeidsgiveren. I Nemko-dommen (og Vest-Ro-dommen) fastslår Høyesterett utgangspunktet og den klare hovedregelen om at det ikke foreligger valgrett for arbeidstakere som berøres av virksomhetsoverdragelse, jf også forarbeidene til aml kap XII A. Unntak fra hovedregelen kan ifølge Høyesterett tenkes «i visse spesielle tilfeller der overgangen antas å ha betydning for arbeidstakerens situasjon». Saksforholdet i de to dommene, der Høyesterett kom til at arbeidstakeren hadde valgrett, skiller seg imidlertid på avgjørende punkter fra saksforholdet i nærværende sak. For det første gjaldt begge sakene utskillelse av bare en liten del av virksomheten, henholdsvis sentralbordfunksjonen med én arbeidstaker og rengjøringsfunksjonen med tre arbeidstakere. I slike tilfeller sier Høyesterett at arbeidsforholdet lettere vil «skifte realitetsinnhold». Når det som i vår sak dreier seg om omdanning av hele bedriften og en selvstendig del av kommunens virksomhet, blir det følgelig lite rom for unntak. For det andre førte omdanningen av Miljøtransport i motsetning til i de to sakene - ikke til oppsplitting av arbeidsstokken eller endringer i arbeidsoppgaver eller arbeidssted. Det nye selskapet overtok hele virksomheten med arbeidsoppdrag, driftsutstyr og lokaler samt hele arbeidsstokken fra den tidligere kommunale bedriften. De ankende parter har heller ikke bestridt at selskapet ved stiftelsen hadde et forsvarlig grunnlag for videre drift. Poenget med omdanningen til aksjeselskap var nettopp at bedriften skulle gjøres mer handlingsdyktig og i stand til å konkurrere på lik linje med private aktører. Dette var de lokale fagforeningene innforstått med og ivret for å få gjennomført. Det foreligger ikke årsakssammenheng mellom senere tap av anbud og overgangen til aksjeselskap. Det er all grunn til å tro at bedriften hvis Miljøtransport hadde fortsatt som kommunal særbedrift, ville havnet i den samme situasjonen. Etter kommunens syn fikk omdanningen til aksjeselskap heller ingen andre negative konsekvenser for de ansatte. På omdanningstidspunktet var det allerede gjennomført omfattende effektiviseringstiltak på grunn av konkurransesituasjonen. Lønns- og arbeidsvilkår ble beholdt uendret, og pensjonsrettighetene i Oslo kommune ble opprettholdt. Selskapet trådte inn i og var bundet av alle løpende avtaler mellom kommunen og de ansattes organisasjoner, jf aml §73B. Det er på det rene at det offentlige har samme adgang som private rettssubjekter til å foreta virksomhetsoverdragelser. Det er ingen rettskildemessig dekning for å hevde at omdanning av offentlig virksomhet til privat, i seg selv skulle utløse valgrett for arbeidstakerne. I så fall ville hele den offentlige sektoren langt på veg være avskåret fra å foreta slike omlegginger. Det forhold at forvaltningsloven, ombudsmannsloven og kommuneloven har bestemmelser som i noen grad berører arbeidstakernes forhold som ansatt i det offentlige, har i praksis liten betydning for de ansattes stilling som arbeidstakere. Formålet med dette lovverket er ikke å sette det offentlige i noen særstilling som arbeidsgiver. Arbeidsmiljøloven, aksjelovens regler om ansattes medbestemmelse mv sikrer langt på veg arbeidstakerne de samme rettighetene. Det følger av aml §73B at den nye arbeidsgiveren er forpliktet til å videreføre gjeldende tariffavtaler så lenge disse løper. Det er heller ikke påvist at overenskomsten som Miljøtransport AS senere har inngått med NKF på noe vesentlig punkt stiller de ansatte dårligere enn tidligere. Når det gjelder overtallighetsavtalen i Oslo kommune, vises også til at aml §60 nr 2 har regler som beskytter arbeidstakerne ved driftsinnskrenkninger mv. Det forhold at Oslo kommune er en mye større virksomhet (ca 35 000 stillinger) enn Miljøtransport AS, kan vanskelig begrunne valgrett. Det ville i praksis stenge for at store arbeidsgivere foretar virksomhetsoverdragelser. Det vises dessuten til at kommunen i praksis har strukket seg langt for å bidra til å løse de problemer Miljøtransport AS har hatt på grunn av tap av oppdrag. Ingen av de som er personlige parter i saken har til nå mistet sitt arbeid. I Vest-Ro-saken har Høyesterett lagt en viss vekt på den nye arbeidsgiverens mulighet for i framtida å miste oppdraget ved den aktuelle bedriften, med de konsekvenser dette eventuelt kan få for vedkommende ansattes arbeidsreise. Denne uttalelsen har etter kommunens syn liten rettskildemessig vekt. Argumentet framstår som en tilleggsbegrunnelse eller sidebemerkning som ikke er avgjørende for resultatet. Det er dessuten et poeng at argumentet framkommer i Vest-Ro-saken, der drøftelsen av valgretten er meget knapp. Et tilsvarende framtidig, hypotetisk perspektiv er ikke trukket inn i Nemko-saken som inneholder den grundige og prinsipielle drøftelsen av valgretten ved virksomhetsoverdragelse. Det ville dessuten bryte med grunnleggende rettsprinsipper å legge vesentlig vekt på usikre hypoteser om framtida ved avgjørelsen av nåtidige rettsforhold. Oslo kommune anfører at selv om det forelå valgrett, kan den uansett ikke lenger gjøres gjeldende. Retten til å holde seg til den tidligere arbeidsgiveren ved overdragelse av virksomhet, er i tilfelle en rett som tilkommer den enkelte ansatte og som også må utøves individuelt og i visse former. Etter kommunens syn må det kreves en uttrykkelig reservasjon i skriftlig form før overdragelsen finner sted. Det gikk her seks måneder fra bystyrets endelige vedtak til selskapsstiftelsen skjedde. De ansatte hadde således tilstrekkelig tid for å reservere seg mot å bli med over i aksjeselskapet før omdannelsen, men dette ble ikke gjort. Det anføres også at en stevning mot kommunen ikke kan anses som en utøvelse av valgretten. De ansatte som er parter i ankesaken, valgte i praksis å holde fast ved sine arbeidsplasser framfor å holde på ansettelsesforholdet til kommunen. De forholdt seg til aksjeselskapet ved blant annet å motta lønn fra dette og ved å velge representanter til selskapets styre. De må da anses for stilltiende å ha akseptert aksjeselskapet som sin arbeidsgiver. At det ikke ble opprettet nye arbeidsavtaler med de ansatte, er et ansvar som hvilte på aksjeselskapet og dets organer, og kan ikke belastes Oslo kommune. Den som mener å ha en valgrett ved virksomhetsoverdragelse som omfattes av aml kap XII A, har en selvstendig aktivitetsplikt, og må utøve denne på en utvetydig måte og i rimelig tid, uavhengig av om den tidligere arbeidsgiveren mener at valgrett ikke foreligger. Oslo kommune bestrider at de ansatte ble forhindret fra å gjøre valgretten gjeldende på grunn av kommunens forhold. De ankende parter kan heller ikke fastholde ansettelsesforholdet til kommunen på annet grunnlag. Utgangspunktet er at Oslo kommune har gjennomført en lovlig og gyldig virksomhetsoverdragelse. Omdanningen av Miljøtransport til aksjeselskap skjedde på grunnlag av et politisk vedtak i bystyret, og det krevdes ikke noen uttrykkelig avtale med de ansattes organisasjoner for å gjennomføre dette. Ved bystyrebehandlingen forelå imidlertid et detaljert avtaleutkast som var drøftet med RAF og TEFF, og som bystyret ga sin tilslutning. Grunnelementene i avtalen lå fast. Det er uten rettslig betydning at avtalen ikke ble underskrevet. Om det var slik at arbeidstakerne ville ha en annen løsning med en retrettmulighet til kommunen i en eller annen form fikk de aldri gjennomslag for dette. Det foreligger således ikke noe avtalegrunnlag for de ankende parters påstand om å være ansatt i kommunen. Det bestrides at det på kommunens side fram til sommeren 1997 var uklarhet med hensyn til om arbeidsgiveransvaret var gått over til aksjeselskapet. I kommunens brev 17 juni 1996, kort tid etter stiftelsen, ble det gjort klart at virksomheten nå var en selvstendig juridisk enhet atskilt fra kommunen, og at Oslo kommunes ansvar var begrenset til aksjekapitalen. Også de ansatte forholdt seg til at de nå hadde sitt ansettelsesforhold til aksjeselskapet. De mottok lønn fra selskapet, og de valgte sine representanter til selskapets styre og disse deltok i styremøtene. Daværende byråd Eliassens utspill sommeren 1997 - som også reflekteres i selskapets årsberetning for 1996 som ble avgitt på samme tid - hadde sin bakgrunn i et ønske om å gjøre noe for de 50-60 overtallige og arbeidsslitte ansatte i Miljøtransport AS. Utspillet var uheldig, men kan ikke tillegges noen rettsvirkninger. Byråden hadde ingen myndighet på vegne av kommunen til å påta seg arbeidsgiveransvaret for de ansatte i selskapet eller å bestemme tilbakeføring av arbeidstakerne til kommunen. Denne kompetansen ligger hos bystyret, og var ikke delegert til byrådet, jf kommuneloven §6. Kommunen er ikke bundet av disposisjoner i strid med instrukser og fullmakter gitt av bystyret, jf Woxholt: Avtaleinngåelse, 1995, side 146. Byrådens utspill ble rettet opp etter kort tid. Fra 10 september 1997 kunne det overhodet ikke være noen tvil om kommunens standpunkt til saken. Det bestrides at det er grunnlag for gjennombrudd av arbeidsgiveransvar i saken. I de få tilfeller i rettspraksis der dette har blitt resultatet, har forholdene vært spesielle. Høyesterett har lagt utslagsgivende vekt på at vedkommende person eller selskap reelt sett har opptrådt som arbeidstakerens arbeidsgiver. Dette er ikke tilfelle her, hvor kommunen ikke har opptrådt aktivt som arbeidsgiver, men begrenset sin rolle til å utøve eierfunksjonen. Oslo kommune har nedlagt slik påstand: 1. Oslo byretts dom punkt 1 ad saksøkernes prinsipale påstand stadfestes. 2. Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av 12 % morarente fra 14 dager etter dommens forkynnelse og frem til betaling skjer. Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker: Sakens tema er om de personlige parter i ankesaken kan fastholde ansettelsesforholdet til Oslo kommune etter omdanningen av Miljøtransport til aksjeselskap. Partene er enige om at omdanningen av den kommunale særbedriften til aksjeselskap er å anse som en virksomhetsoverdragelse etter aml kap XII A, og lagmannsretten legger dette til grunn. Spørsmålet om hvorvidt omdanningen utløser valgrett for de ansatte, beror imidlertid ikke på en tolkning av bestemmelsene i kap XII A, men må avgjøres på annet rettsgrunnlag, jf Nemko-dommen side 11. Høyesterett uttaler her blant annet at «I den utstrekning en valgrett eksisterte før kap XII A ble tilføyet i arbeidsmiljøloven, har det formodningen mot seg at lovgiver har innskrenket arbeids- takernes rettigheter på dette området uten at det er omtalt i forarbeidene». Begrepet valgrett brukes her om en rett for den enkelte arbeidstaker til å fastholde den opprinnelige arbeidskontrakten framfor å følge med over til ny arbeidsgiver ved virksomhetsoverdragelser. Motstykket til valgrett er en automatisk overgang av arbeidsgiveransvaret til den nye arbeidsgiveren, uten at arbeidstakerne gis anledning til å velge og uten at det kreves formell avslutning av det tidligere arbeidsforholdet. Arbeidstakeren vil likevel uansett ha mulighet for å komme ut av arbeidsforholdet ved selv å gå til oppsigelse. I praksis vil valgretten bestå i å velge mellom å fortsette arbeidsoppgavene hos den nye arbeidsgiveren, eller å holde fast ved ansettelsesforholdet til den tidligere arbeidsgiveren, men samtidig gi avkall på arbeidsoppgavene. Poenget med å utnytte valgretten vil da være at arbeidstakeren likevel kan se seg tjent med å holde seg til sin opprinnelige arbeidsgiver for å kunne utnytte sine rettigheter til omplassering mv hos denne. Det er etter lagmannsrettens mening grunn til å anta at det ved virksomhetsoverdragelser vanligvis vil være få ansatte som i praksis ønsker å gjøre bruk av en mulig valgrett. Spørsmålet om det i norsk rett foreligger en valgrett for de ansatte ved virksomhetsoverdragelse er et stykke på veg avklart gjennom Høyesteretts to dommer av 30 juni dette år. Lagmannsretten legger til grunn at hovedregelen er at ansettelsesforholdene overføres til ny arbeidsgiver når virksomheten overdras til denne, det vil si at valgrett ikke foreligger. Dette er likevel bare et utgangspunkt. Det framgår av dommene - hvor Høyesterett i begge kom til at det forelå valgrett - at det i visse tilfeller gjelder en rett for de ansatte til å fastholde arbeidskontrakten med sin opprinnelige arbeidsgiver. Dette har også tidligere vært lagt til grunn i juridisk teori, jf drøftelsen i Nemko-dommen. Det avgjørende kriterium for om valgrett anerkjennes, synes å være hvorvidt «overgangen antas å ha betydning for arbeidstakerens situasjon» (Nemko-dommen side 13) eller om «arbeidssituasjonen og arbeidskontrakten skifte(r) realitetsinnhold» (side 14). Lagmannsretten antar at spørsmålet i den enkelte sak vil bero på en konkret helhetsvurdering der ulike forhold kan være av betydning. Det kan også tenkes at en virksomhetsoverdragelse utløser valgrett for noen ansatte, men ikke for andre. Denne problemstillingen er imidlertid etter rettens syn ikke aktuell i nærværende sak. Spørsmålet drøftes derfor generelt for samtlige personlige parter i ankesaken. Lagmannsretten legger til grunn at Miljøtransports samlede virksomhet ble videreført av aksjeselskapet etter omdanningen. Selv om omdanningen gjaldt en liten del av Oslo kommunes totale virksomhet, var det langt på veg en selvstendig og økonomisk uavhengig enhet av en viss størrelse som ble utskilt fra kommunen og drevet videre som aksjeselskap. I så måte skiller denne saken seg klart fra saksforholdet i de to høyesterettsdommene, hvor det bare var begrensede deler av virksomheten med få ansatte som ble overført til ny arbeidsgiver. Høyesterett uttaler i Nemko-dommen at arbeidssituasjonen og arbeidskontrakten lettere skifter realitetsinnhold ved overføring av begrensede deler av en virksomhet (side 14). Det uttales også at spørsmålet om plikt til overgang til ny arbeidsgiver stort sett synes å ha vært behandlet (i juridisk teori) ut fra at hele bedriften eller en klart selvstendig del av bedriften skifter eier (side13). Lagmannsretten oppfatter det likevel slik at valgrett ikke er utelukket ved overdragelse av en selvstendig del av en virksomhet, men det er mulig at det i så fall kreves klarere realitetsendring av arbeidsforholdet eller større betydning for arbeidstakernes situasjon. Mens de to sakene i Høyesterett gjaldt virksomhetsoverdragelse mellom private selskaper, står vi her overfor omdanning av tidligere kommunal virksomhet til et eget rettssubjekt, atskilt fra kommunen, men som riktignok er heleid av Oslo kommune. De ankende parter har framholdt at omdanning av offentlig virksomhet til privat generelt innebærer så drastiske endringer i de ansattes arbeidsforhold, at det normalt må utløse valgrett. Det er blant annet vist til at offentlig ansatte har et særlig lovvern og at ansatte i Oslo kommune nyter godt av avtalefestede rettigheter og velferdstilbud som dels går lengre enn det som er vanlig i det private næringslivet. Etter lagmannsrettens vurdering har forvaltningsloven og ombudsmannsloven mv liten realitetsbetydning for kommuneansatte utover de rettigheter alle arbeidstakere har etter arbeidsmiljøloven mv. Det vises også til at de ansatte i Miljøtransport ved omdanningen beholdt sine lønns- og arbeidsvilkår og andre formelle rettigheter etter gjeldende tariffavtaler, noe de hadde krav på etter aml §73B. Hvorvidt de nye tariffavtalene Miljøtransport AS senere har inngått med NKF i innhold stiller arbeidstakerne bedre eller dårligere enn før, er ikke belyst under ankeforhandlingen, og kan etter rettens syn som utgangspunkt heller ikke være avgjørende. Lagmannsretten er likevel enig med de ankende parter i at overgangen fra å være kommunalt ansatt til privatansatt, er et prinsipielt skille som ikke er uten betydning for den enkelte arbeidstaker. Det å være fast ansatt i kommunen har blant annet vært ansett å gi en trygghet for arbeidsplassen og framtida som ansatte i private foretak ikke alltid har. Selv om det etter rettens mening ikke generelt kan trekkes den slutning at enhver omdanning av kommunal virksomhet til privat vil utløse valgrett for de ansatte, mener retten at det er et moment av en viss betydning ved helhetsvurderingen. Oslo kommune har vist til at valgrett for de ansatte ved omdanning av offentlig virksomhet vil være uheldig fordi det kan avskjære staten og kommunene fra å foreta ønskede omlegginger. Lagmannsretten er enig i at det ved utskillelse av deler av offentlig virksomhet normalt vil være en fordel at hele eller mesteparten av arbeidsstokken følger med. Etter rettens syn vil dette vanligvis også kunne oppnås gjennom avtaler med de ansattes organisasjoner. Det er dessuten som tidligere nevnt grunn til å tro at de langt fleste arbeidstakerne vil unnlate å gjøre bruk av valgretten, når alternativet er å gi avkall på sine arbeidsoppgaver og bli overtallig. De ankende parter har særlig framhevet betydningen av den såkalte overtallighetsavtalen i Oslo kommune, som gir ansatte som blir uten arbeid fortrinnsrett til annen stilling i kommunen, selv om vedkommende ikke nødvendigvis er best kvalifisert. Etter lagmannsrettens syn har overtallighetsproblematikken betydelig vekt i saken, særlig fordi den gjelder utskillelse av en del av kommunens virksomhet hvor det nye selskapet skulle opptre i et sterkt konkurranseutsatt marked. Det var derfor påregnelig at selskapet kunne miste oppdrag og ville måtte gå til driftsinnskrenkninger, noe som også senere skjedde. Selv om de ansatte formelt fikk med seg overtallighetsavtalen over i det nye selskapet, blir den faktiske betydningen av denne for arbeidstakerne vesentlig mindre innenfor et relativt lite og konkurransepresset selskap enn om de fortsatt hadde hatt sitt ansettelsesforhold til Oslo kommune. Den reelle muligheten for å omplassere ansatte som rammes av driftsinnskrenkninger vil selvsagt være vesentlig større innenfor landets største kommune enn i et selskap som ved omdanningen hadde ca 300 ansatte. Aksjeselskapet kunne heller ikke forventes å ha samme økonomiske evne som kommunen til å møte en situasjon hvor store deler av arbeidsstokken mister beskjeftigelse. I tillegg kommer det konkrete forhold at denne gruppen arbeidstakere sannsynligvis har lite utdanning og at forholdsvis mange av dem var preget av slitasje og helseproblemer, noe som i seg selv begrenser muligheten for å skaffe annet passende arbeid. Lagmannsretten er enig med kommunen i at det ikke nødvendigvis er årsakssammenheng mellom omdanningen til aksjeselskap og selskapets senere tap av anbud og påfølgende oppsigelser. Det er likevel etter rettens vurdering vanskelig å komme utenom at den reelle situasjonen for arbeidstakerne ved eventuelle driftsinnskrenkninger i et relativt lite aksjeselskap, blir en annen enn i en bedrift som er en del av kommunen. Selv om den senere utvikling viser at Oslo kommune som eier rent faktisk påtok seg betydelig ansvar for de som ble overtallige i Miljøtransport AS, er dette i prinsippet noe kommunen ikke var forpliktet til, og som de ansatte ved omdanningen til aksjeselskap ikke uten videre kunne regne med. I Nemko-saken la Høyesterett konkret vekt på at arbeidstakeren delvis mistet fellesskapet med sine arbeidskolleger og ble en del av en annen bedrift med et helt annet virksomhetsområde, selv om hun inntil videre fortsatte å ha den tidligere bedriften som arbeidssted. I Vest-Ro-saken ble det også vektlagt at båndene til den tidligere arbeidsplassen ble svekket. Videre ble det lagt vekt på at vedkommende arbeidstaker, hvis hennes nye arbeidsgiver mistet oppdraget ved bedriften, ville bli påført vesentlig større risiko for å få lengre arbeidsreise. Etter lagmannsrettens oppfatning slår tilsvarende forhold delvis til også i vår sak, selv om det også er faktiske forskjeller. Omdanningen av Miljøtransport medførte ikke i første omgang oppsplitting av arbeidsstokken, når en ser bort fra at de ansatte mistet fellesskapet med kommunens øvrige ansatte. Det nye selskapet drev også innenfor samme virksomhetsområde som den kommunale bedriften, nemlig innsamling og sortering av avfall. Derimot førte opprettelsen av aksjeselskapet til at de ansatte fra å være en del av en stor kommune, fikk et lite og konkurranseutsatt selskap som arbeidsgiver, noe som etter rettens oppfatning innebar en mer utsatt og usikker situasjon for arbeidstakerne, jf drøftelsen over. Oslo kommune har argumentert med at Høyesteretts uttalelse i Vest-Ro-saken, hvor man la vekt på usikkerheten med hensyn til arbeidstakerens framtidige arbeidssted, har liten rettskildemessig vekt. Det er lagmannsretten ikke enig i. Etter lagmannsrettens oppfatning er det nettopp de framtidige virkninger for de ansatte av en overdragelse, så langt disse med rimelighet kan forutses på overdragelsestidspunktet, som er det sentrale ved den konkrete vurderingen av om valgrett foreligger eller ikke. Slik lagmannsretten ser det er muligheten for helt å miste sitt arbeid også en vesentlig mer alvorlig usikkerhet enn å risikere lengre arbeidsreise til et nytt arbeidssted. Lagmannsretten har etter en samlet vurdering og under tvil kommet til at omdanningen av Miljøtransport til aksjeselskap innebar slike realitetsendringer for de ansatte at den enkelte arbeidstaker må ha rett til å fastholde sitt arbeidsforhold til kommunen. Denne rett er kjent med Borgarting lagmannsretts dom av 30 august 1999 som gjaldt tilsvarende problemstilling i forbindelse med nedlegging av deler av den kommunale psykiatriomsorgen og overføring av de ansatte til to private sykehus. Dommen, hvor anken fra de ansatte og deres organisasjoner ble forkastet av lagmannsretten, ble avsagt så sent under ankeforhandlingen i nærværende sak at den i liten grad ble kommentert av partene under prosedyren. Med visse reservasjoner er denne rett enig i de generelle synspunkter som retten gir uttrykk for i dommen. Denne rett mener imidlertid at situasjonen for renholdsarbeiderne i Miljøtransport ved omdanningen, faktisk og reelt skiller seg så klart fra situasjonen for psykiatriske sykepleiere, at dette kan begrunne at den konkrete vurderingen av spørsmålet om valgrett faller forskjellig ut. Oslo kommunes anførsel om at valgretten er falt bort fordi den ikke er gjort gjeldende i tide, kan etter lagmannsrettens vurdering ikke føre fram. Det gjelder ingen skrevne regler om på hvilken måte eller til hvilken tid en arbeidstaker som ønsker å fastholde arbeidskontrakten med den opprinnelige arbeidsgiveren, må utøve sin valgrett. Det er derfor naturlig å falle tilbake på ulovfestet rett om at den som mener å ha en rettighet, må gjøre denne gjeldende innen rimelig tid hvis retten ikke skal gå tapt. Retten kan også falle bort hvis vedkommende i praktisk handling opptrer slik at motparten har grunn til å tro at retten er frafalt. Arbeidstakeren har altså en aktivitetsplikt, men hvor langt denne går vil bero på de konkrete omstendighetene. Arbeidstakerne og deres organisasjoner gikk til søksmål mot kommunen 17 november 1997 med prinsipal påstand om at de arbeidstakerne som sto som personlige parter, var ansatt i Oslo kommune. Lagmannsretten er ikke i tvil om at saksanlegget må anses som en tilstrekkelig klar tilkjennegivelse av at de ønsket å gjøre bruk av valgretten. Spørsmålet blir da om stevningen ble inngitt i tide eller ikke. Oslo kommune har prinsipalt gjort gjeldende at valgretten må utøves før omdanningen finner sted, og det er i den forbindelse vist til at det gikk et halvt år fra omdanningen ble vedtatt i bystyret og til selskapsstiftelsen skjedde. Etter lagmannsrettens syn kan det ikke slik omstendighetene her lå an, kreves at den enkelte ansatte før selskapet ble stiftet tok stilling til om hun eller han ville bli med over i aksjeselskapet eller fastholde sitt ansettelsesforhold til kommunen. De ansatte fikk ingen oppfordring om å ta stilling til spørsmålet, idet kommunens standpunkt var at de ansatte hadde plikt til å følge med over i selskapet, og den enkelte arbeidstaker fikk lite eller ingen konkret informasjon fra kommunen om de rettslige følger av overgangen og sine rettigheter i den forbindelse. Det var utarbeidet et utkast til avtale mellom kommunen og de ansattes organisasjoner vedrørende omdanningen, og det var forutsatt ved bystyrebehandlingen at denne skulle forhandles ferdig med de ansattes organisasjoner. Så lenge avtalen ikke var ferdigforhandlet og underskrevet, hadde de ansatte ikke fått slik klarhet i vilkårene for overgangen, at de etter rettens syn hadde oppfordring til å utøve valgretten. Avtaleforhandlingene ble først tatt opp igjen sommeren 1997, ett år etter at Miljøtransport AS var stiftet, og partene kom da ikke til enighet. Etter rettens oppfatning hersket det også i lang tid etter at selskapet var stiftet atskillig uklarhet med hensyn til om arbeidsgiveransvaret faktisk var gått over fra kommunen til det nye selskapet, noe kommunen må ta hoveddelen av ansvaret for. Det vises blant annet til at samferdsels- og mijøkomiteen i februar 1997 fant grunn til å ta dette spørsmålet opp med byråden, og at byråd Eliassen i sitt notat av 10 juni 1997 skapte ytterligere tvil om hvorvidt overføringen av de ansatte til Miljøtransport AS var formelt gjennomført. Også styret i Miljøtransport AS etterlyste flere ganger en avklaring fra kommunens side med hensyn til arbeidsgiverproblematikken. Såvidt uavklart som situasjonen var, kan det etter rettens syn ikke tillegges rettslig betydning at de ansatte i noen grad forholdt seg til at selskapet var stiftet, blant annet ved å velge representanter til styret. Først 10 september 1997, da forhandlingene mellom kommunen og NKF brøt sammen, og byråden gikk tilbake på sine synspunkter fra juni, inntok Oslo kommune et utvetydig standpunkt til saken. Fra dette tidspunktet hadde også arbeidstakerne etter rettens syn foranledning og oppfordring til å gjøre gjeldende sin rett til å holde fast på ansettelsesforholdet til kommunen. Når så stevning mot kommunen ble inngitt ca to og en halv måned deretter, er det etter lagmannsrettens vurdering liten tvil om at valgretten er utøvd i tide. Lagmannsretten har på denne bakgrunn kommet til at de ankende parter må gis medhold i påstanden om å være ansatt i Oslo kommune. Anken har etter dette ført fram, og Oslo kommune har tapt saken. Lagmannsretten har imidlertid vært i tvil med hensyn til spørsmålet om valgrett foreligger. Saken har også reist uavklarte og prinsipielle spørsmål når det gjelder valgrett for de ansatte ved omdanning av kommunal virksomhet. Retten finner derfor at kommunen har hatt fyllestgjørende grunn for å prøve saken for domstolene. Hver av partene bør følgelig bære sine omkostninger for begge retter, jf tvml §180 annet ledd, jf §172 annet ledd. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. De ankende parter nr 4 følgende er ansatt i Oslo kommune. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten. Ansatte i Miljøtransport som er omfattet av dommen: 1. Jan M. Andersen 2. Joao Manuel Cravo Amador 3. Stein Andersen 4. Viktor Andersen 5. Tom Andresen 6. Svein Erik Antonsen 7. Svein Bangsund 8. Jan Bekken 9. Truls Berg 10. Rolf Berntzen 11. Manuel Bezerra 12. Roger Bjørndal 13. Åge Bjørnstad 14. Thomas Buer 15. Erik Bråthen 16. John Christiansen 17. Åge Christoffersen 18. Frank Dahl 19. Gunnar Davidsen 20. Arne Dragonmoen 21. Oddvar Edsberg 22. Jann Einarsen 23. Rune Ekmann 24. Bjørn Evensen 25. Per Fjeldsrud 26. Arne Fossum 27. Tom Golberg 28. Finn Gulbrandsen 29. Tom Gullerud 30. Roy Gustavsen 31. Edgar Hagen 32. Willy Halvorsen 33. Kjell Hansen 34. Vidar Hansen 35. Roy Hassel 36. Per Hauga 37. Lars M. Hoel 38. Lars Igelstad 39. Odd S. Ingrirud 40. Bjørn Jacobsen 41. Dagfinn Johansen 42. Jan Tore Johansen 43. John Rune Johansen 44. Rolf Johansen 45. Viggo Johansen 46. Knut Erik Johnsen 47. Per Ivar Josefsen 48. Tore Karlsen 49. Arnulf Killi 50. Trygve Kirkestuen 51. Jan Kjærstad 52. Kåre Koffeld 53. Johnny Kopperud 54. Vidar Kristoffersen 55. Morten Kristensen 56. Rolf Kristiansen 57. Roy Kristiansen 58. Magne Kveno 59. Erik Landberg 60. Rune Bo Larson 61. Tore Lerud 62. Morten Lindsveen 63. Terje Lundseie 64. Erik Magnussen 65. Einar Misterosen 66. Reidar Moen 67. Rune Nicolaisen 68. Rolf Nilsen 69. Steinar Nilsen 70. Oddvar Olsen 71. Raymond Olsen 72. Svend-Erik Olsen 73. Gunnar Persen 74. Jan Morten Pettersen 75. Arne Prestegård 76. Roger Pretorius 77. Tore Pretorius 78. Willy Pretorius 79. Knut Rossing 80. Jan Rød 81. Kjell-Arne Silseth 82. Svein Simonsen 83. Kai Sletner 84. Bent Erik Smaadal 85. Rolf Stenberg 86. Fred Erling Svendsen 87. Bjørn Teigen 88. Per Torgersen 89. Jan Throndsen 90. Hans Udnes 91. Knut Undli 92. Roar Vethe 93. Odd Bjørn Wangen 94. Tron Westlund 95. Tom Myrvold 96. Sturla Østrem 97. Per Østgård 98. Hans Kristian Aas 99. Terje Øverli 100. Håvard Nørbeck 101. Ingmar Løvnes 102. Whenke Lill Andersen [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
