Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dom: Saken gjelder spørsmål om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jfr. lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1. A, som er født xx.xx.1963, avtjente militær førstegangstjeneste i Sjøforsvaret i 1983-84. Senere ble han overført til Heimevernet. Han ble etterhvert innkalt til øvelser, men fikk utsettelse på grunn av utdannelse. A var ferdig utdannet cand. philol. i 1994. Kort etter, den 29. april 1994, søkte han om å få avtjene resten av sin verneplikt som siviltjeneste. Ved Justisdepartementets vedtak av 16. september 1994 ble søknaden avslått. Ved stevning av 21. april 1995 til Oslo byrett reiste staten v/Justisdepartementet søksmål mot A, jfr. fritakingsloven §5. Oslo byrett avsa 21. september 1995 dom med slik domsslutning: Vilkåra for å frita A født xx.xx.63 for militærtjeneste i medhold av lov av 19.3.65 nr. 3, er til stede. Staten v/Justisdepartementet påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, som i dom av 9. desember 1996 kom til motsatt resultat - dvs at vilkårene for fritak ikke var til stede. A påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, både med hensyn til saksbehandlingen og lovanvendelsen. Saksbehandlingsanken knyttet seg til det forhold at en konstituert lagdommer hadde vært med i saken, og det ble anført at vedkommende måtte være inhabil - hensett til at staten v/Justisdepartementet var part. I forbindelse med anken til Høyesterett ble det for øvrig, den 16. oktober 1997, foretatt bevisopptak av A. I kjennelse av 19. desember 1997 fant Høyesterett at den aktuelle dommer måtte anses som inhabil, og lagmannsrettens dom med ankeforhandling ble derfor opphevet og hjemvist til ny behandling. Nærmere enkeltheter om saksforholdet fremgår av byrettens dom og av fremstillingen nedenfor. Ny ankeforhandling ble holdt i Oslo 22. januar 1999. A møtte og avga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner, men foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i tilnærmet samme stilling ved den nye ankeforhandling som ved tidligere rettslig behandling. Den ankende part, staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige gjort gjeldende: A har ikke en slik pasifistisk grunnholdning som loven krever. A har forklart at han også idag kunne ha deltatt i et rent defensivt forsvar. At han ikke kan gjøre tjeneste i det nåværende norske forsvar - slik A mener dette er - er uten betydning. Det avgjørende er forholdet til militærtjeneste som sådan, jfr. lovens formulering om militærtjeneste "av noen art". As overbevisning må betegnes som situasjonsbetinget, idet den er knyttet til hans vurdering av vår nåværende utenriks- og sikkerhetspolitikk. Forholdet kan ikke sammenlignes med de såkalte "atompasifistene" - dvs de som nekter militærtjeneste under henvisning til eksistensen av atomvåpen. Slike våpen kan ikke "avoppfinnes". Politiske vedtak, derimot, kan til enhver tid omgjøres. Uansett kan As overbevisning ikke anses som "alvorlig" i lovens forstand. I motsetning til det A mener, kan vår nåværende politikk - med økt militært engasjement utenlands - tenkes endret. Dette gjelder ikke bare rent teoretisk, men er en nærliggende og realistisk mulighet. Og selv om de politiske endringer skulle være irreversible kan As overbevisning ikke anses som "alvorlig", i og med at han kunne ha deltatt i et rent defensivt forsvar. Å akseptere As standpunkt som gyldig fritaksgrunn ville innebære en uthuling av lovens system. Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand: Vilkårene for å frita A født xx.xx.63 for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede. Ankemotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende: Lagmannsretten skal ikke ta stilling til om en eventuell reversering av det norske forsvar til et rent invasjonsforsvar kan tenkes, og om dette eventuelt ville være troverdig. Det avgjørende er As oppfatning. As overbevisning innebærer at han ikke kan delta i det norske forsvar. At A tidligere - frem til 1990 - kunne delta, er ikke diskvalifiserende. Når A har forklart at en eventuell endring av norsk forsvarspolitikk - reversering til et rent invasjonsforsvar - ville være uten betydning for hans standpunkt, kan hans overbevisning ikke anses som situasjonsbetinget. At overbevisningen er forårsaket av en gitt politisk situasjon, er ikke avgjørende. Videre bestrides det at As overbevisning ikke kan anses som "alvorlig" i lovens forstand. Reelle hensyn - blant annet hensynet til den enkeltes samvittighetskonflikt - taler for at A fritas for ytterligere militærtjeneste. Hvis det å akseptere As standpunkt som gyldig fritaksgrunn skulle medføre at mange andre også søker fritak på et slikt grunnlag, er dette et problem for lovgiver - ikke domstolene. A har nedlagt slik påstand: Byrettens dom stadfestes. Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten legger til grunn at den oppfatning A ga verbalt uttrykk for under ankeforhandlingen - og som er i samsvar med hans syn slik det fremgår av bevisopptaket for Høyesterett - er dekkende for hans reelle oppfatning. Spørsmålet er om denne oppfatning tilfredsstiller lovens krav. Etter fritakingsloven §1 er det avgjørende om den vernepliktige ikke kan gjøre "militærtjeneste av noen art" uten å komme i konflikt med sin "alvorlige overbevisning". Etter praksis innebærer dette, som det klare utgangspunkt, et krav om en pasifistisk grunnholdning. Holdningen må være absolutt og reservasjonsløs, dvs ikke situasjonsbetinget. A har forklart at bakgrunnen for hans standpunkt er at han mener at det norske forsvar fra rundt 1990 har endret karakter. Fra å være et defensivt invasjonsforsvar til vern av norsk territorium har forsvaret utviklet seg - etter As oppfatning - til å bli mer offensivt og aggressivt, ved å engasjere seg utenfor eget territorium. A har herunder vist til Norges deltakelse med sanitet og et marinefartøy i Gulfkrigen i 1991. Han har også, blant annet, vist til at NATO ved det såkalte Oslovedtaket i 1992 generelt utviklet et nytt strategisk konsept, med mulighet for å aksjonere utenfor eget territorium - slik det eksempelvis skjedde under bombingen av Bosnia i 1994. A har forklart at han som en konsekvens av dette ikke lenger kan delta i det norske forsvar - heller ikke i forsvar av norsk territorium. A har presisert at hans oppfatning ikke endres selv om forsvaret skulle bli omlagt på den måten at man gikk tilbake til et rent invasjonsforsvar. Etter As oppfatning ville nemlig en slik endring - som i seg selv er svært lite sannsynlig - uansett ikke være troverdig. Med dette mener han at selv om en slik omlegging skulle skje, ville man når som helst igjen kunne endre forsvarspolitikken - dvs på nytt engasjere seg utenfor eget territorium. Idet A har forklart at han også etter sin nåværende holdning kunne ha deltatt i det norske forsvar frem til 1990 kan han etter lagmannsrettens oppfatning klarligvis ikke anses som pasifist i tradisjonell forstand. Dette er imidlertid ikke uten videre avgjørende, idet Høyesteretts praksis har åpnet for at også andre enn de absolutte pasifister kan fritas for militærtjeneste. Dog gjelder dette - etter lagmannsrettens oppfatning - bare innen meget snevre rammer, og er særlig knyttet til de såkalte "atompasifistene". I denne sammenheng vises spesielt til plenumsdommen i [[Rt-1983-477]] (Fjelland), der det uttales: Annerledes er forholdet hvis eksistensen av atomvåpen har ledet til en alvorlig overbevisning med det innhold at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, uansett hvilke situasjoner som måtte oppstå. I så fall er lovens vilkår for fritaking til stede. Etter lagmannsrettens syn er As oppfatning ikke sammenlignbar med dette. "Atompasifisme" - selv om det ikke er pasifisme i tradisjonell forstand - er et standpunkt av universell rekkevidde, som henger sammen med den iboende grusomhet ved moderne krigføring. As oppfatning, derimot, er knyttet til norsk forsvarspolitikk og hans uenighet i denne. Prinsipielt sett ville A kunne gjøre militærtjeneste i et annet land - hvis dette landet hadde et rent invasjonsforsvar. Oppfatningen har således ingen universell dimensjon, og innebærer heller ingen direkte avstandtaken fra krigføring i seg selv. Lagmannsretten viser på dette punkt til avgjørelsen i [[Rt-1965-565]], særlig s. 566-67. I As tilfelle er det ikke treffende å anføre at grunnlaget for militærnektingen er uten betydning når bare resultatet er blitt en absolutt nekterholdning. For A er grunnlaget slik at det ikke har gjort ham til en fullstendig militærnekter. Lagmannsrettens konklusjon er dermed at A ikke har noen overbevisning som kan likestilles med en pasifistisk grunnholdning, og vilkårene for fritak er følgelig ikke til stede. For helhetens skyld tilføyer lagmannsretten at den manglende universalitet ved As oppfatning også gjør at denne til en viss grad må betegnes som situasjonsbetinget. I forhold til situasjonen i Norge er lagmannsretten imidlertid enig med A i at hans holdning er situasjonsuavhengig. Dommen er enstemmig. Domsslutning: Vilkårene for å frita A for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
