Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Kjæremålssaken gjelder en saksomkostningsavgjørelse i dom avsagt av Østfold jordskifterett 10. september 1997. Kjæremålet er erklært for sent, og det er begjært oppreisning for fristforsømmelsen. Oppreisningsbegjæringen er inngitt etter at saken ble oversendt til lagmannsretten og behandles av lagmannsretten, jf. domstolloven §156 første ledd. Ved jordskifterettens dom ble rekvirenten, Bjørn Spernes, dømt til å betale en del av advokatomkostningene til Torild og Willy Andreassen og Kay Bjørgengen, til sammen kr 29330, i medhold av jordskifteloven §81 jf. tvistemålsloven §174 annet ledd. Det vises til side 16 i rettsboken. Spernes ble således pålagt å betale 2/3 av advokatomkostningene ved ett av to avholdte rettsmøter i saken. Den siste tredjedelen ble rekvirenten i en annen tvist, som var forent til felles behandling, pålagt å betale. I tillegg ble kostnader fordelt etter jordskifteloven §76, side 17 i rettsboken. Dommen ble forkynt for Spernes v/prosessfullmektigen 30. desember 1997. Saksomkostningsavgjørelsen ble angrepet ved ankeerklæring datert 13. januar 1998, poststemplet (torsdag) 15. januar og innkommet til jordskifteretten 16. januar 1998. Lagmannsretten forstår ankeerklæringen slik at ankegjenstanden var tilkjennelsen av saksomkostninger til Andreassens og Bjørgengen med de nevnte kr 29330. I tilsvar fra Torild og Willy Andreassen v/advokat Fredrik Lorentzen og Kay Bjørgengen v/advokat Kari Hartmann, datert henholdsvis 27. og 31. mars 1998, ble det nedlagt prinsipal påstand om avvisning av anken, under henvisning til at korrekt rettsmiddel var kjæremål, subsidiært stadfestelse av jordskifterettens omkostningsavgjørelse. Den omstendighet at kjæremålsfristen var oversittet ble ikke berørt. Det ble også krevet saksomkostninger. Ankemotpartene var ikke angitt i ankeerklæringen, som ble forkynt også for Arild Krosvik og Ole Johansen v/advokat Sverre Ulstrup. De har avgitt uttalelser, men har ikke krevd saksomkostninger i kjæremålssaken. Saken ble oversendt til lagmannsretten ved jordskifterettens brev av 27. april 1998. I brev til advokat Ytterbøl av 7. mai 1998, ba lagmannsretten om bemerkninger til avvisningsspørsmålet innen 19. mai 1998. Advokat Ytterbøl ba 25. mai 1998 om fristforlengelse med 14 dager, og lagmannsretten forlenget fristen til 11. juni 1998. Deretter tilskrev lagmannsretten advokat Ytterbøl i brev av 2. juli 1998: Det vises til lagmannsrettens brev av 7 mai og 2 juni som ikke er besvart. Etter å ha sett nærmere på saken, er forberedende dommer kommet til at det ikke er riktig å behandle saken som en ankesak..... Beslutningen om å behandle saken som et kjæremål reiser to spørsmål: Av jordskifterettens brev av 16. mars 1998 (dok. nr. 33) med kopi til Dem, fremgår det at Deres anke er poststemplet den 15 januar 1998. Erklæringen er innkommet den 16 januuar 1998, jf dok. nr. 31. Spørsmålet er da om kjæremålet er erklært for sent. Dersom De i så fall søker oppreisning, må De redegjøre nærmere for dette. Deres uttalelse imøtesees innen 24 juli 1998. .... Fristen ble senere forlenget, etter to rettidige begjæringer fra prosessfullmektigen, til 19. august 1998. I prosesskrift til lagmannsretten av 14. august 1998 ble det begjært oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen og gitt en nærmere begrunnelse for kjæremålet. Den kjærende part - Bjørn Spernes - anfører i det vesentlige: Til oppreisningsbegjæringen: Rettsmiddelerklæringen ble undertegnet 13. januar 1998, dvs. på kjæremålsfristens siste dag, men ikke postlagt før 15. januar på grunn av sykdom blant kontorpersonalet. Forsømmelsen kan ikke legges parten eller prosessfullmektigen til last. Spernes har dermed krav på oppreisning etter domstolloven §153 første ledd 1. alternativ. Subsidiært anføres at fristforsømmelsen under ingen omstendighet kan karakteriseres som forsettlig, og at "særlige omstendigheter" taler for oppreisning, jf. 2. alternativ. Det må legges vekt på at Spernes personlig ikke kan bebreides for fristforsømmelsen, jf. [[Rt-1975-786]], og på at det er sannsynlig at kjæremålet ville føre frem, jf. [[Rt-1974-1268]]. Til kjæremålet: Omkostningsavgjørelsen er beheftet med saksbehandlingsfeil, idet begrunnelsen er så knapp og ufullstendig at det er umulig å prøve rettsanvendelsen. Det er således uklart hva jordskifterettens bebreidelser mot rekvirenten med hensyn til jordskiftesakens fremdrift gjelder. Det er heller ikke redegjort for i hvilken grad det er årsakssammenheng mellom eventuelle kritikkverdige forhold og påløpte omkostninger. Subsidiært anføres at avgjørelsen er basert på uriktig faktum og en uriktig anvendelse av tvistemålsloven §174 annet ledd, idet det, slik saken lå an, var nødvendig å gå til jordskifteretten og få avgjort tvisten ved dom. Kjæremotpartenes syn på kjæremålet er referert ovenfor. De har ikke uttalt seg til oppreisningsspørsmålet. Lagmannsretten bemerker: Det korrekte rettmiddelet over jordskifterettens saksomkostningsavgjørelse er kjæremål, jf. jordskifteloven §81 og henvisningen til tvistemålsloven regler. Kjæremålsfristen er de sedvanlige to uker. Dommen ble forkynt for partene 30. januar 1998; forkynnelsestidspunktet er ikke bestridt. Kjæremålsfristen utløp således 13. januar 1998. Kjæremålserklæringen - feilaktig kalt ankeerklæring - ble postlagt 15. januar 1998 og er dermed avgitt for sent. Dette er erkjent, og ved prosesskrift av 14. august 1998 er det begjært oppreisning for fristforsømmelsen. Domstolloven fastsetter en frist for å begjære slik oppreisning. Begjæringen måtte i dette tilfellet fremsettes innen to uker etter at det ble anledning til det, jf. domstolloven §154 første ledd 1. punktum. Denne fristen begynte sitt løp da prosessfullmektigen ble oppmerksom på at kjæremålsfristen var oversittet og ikke hadde noen rimelig grunn til å vente med å sende en oppreisningsbegjæring. Som det fremgår av bestemmelsen, kan det ikke søkes oppreisning mot en forsømmelse av å overholde denne fristen. Allerede i anketilsvarene fra advokatene Lorentzen og Hartmann, avgitt ultimo mars 1998, er det påpekt at det korrekte rettsmiddelet er kjæremål. Lagmannsretten kan ikke se at det av saksdokumentene fremgår at tilsvarene er meddelt Spernes' prosessfullmektig, men forutsetter at dette er skjedd. Under enhver omstendighet ble advokat Ytterbøl bedt om å kommentere avvisningsspørsmålet ved lagmannsrettens brev av 7. mai 1998. Det kan imidlertid ikke legges til grunn at advokat Ytterbøl og/eller advokatfullmektigen allerede ved disse tidspunktene var klar over at rettsmiddelerklæringen, til tross for dateringen på fristens siste dag, var avgitt for sent. Det bemerkes i den forbindelse at problemstillingen til da heller ikke var berørt hverken av motpartene eller av jordskifte- eller lagmannsretten. Problemstillingen ble imidlertid reist i lagmannsrettens brev til advokat Ytterbøl av 2. juli 1998 (gjengitt ovenfor). Spørsmålet er om toukers fristen i domstolloven §154 løp fra mottagelsen av dette brevet. Lagmannsretten bemerker at denne toukers fristen er lovbestemt, og den kan dermed ikke forlenges av retten, jf. domstolloven §151 annet ledd 2. punktum. Den omstendighet at lagmannsretten i sitt brev til prosessfullmektigen av 2. juli 1998 fastsatte fristen for uttalelse til et senere tidspunkt, nemlig 24. juli 1998, er da, i utgangspunktet, uten betydning, jf. [[Rt-1997-967]]. I motsetning til situasjonen i den sistnevnte avgjørelsen, gjaldt den fristen lagmannsretten hadde satt imidlertid både spørsmålet om kjæremålet var erklært i rett tid og fremsettelsen av en eventuell oppreisningsbegjæring. Det er et advokatansvar å være orientert om aktuelle, lovbestemte frister. Men etter omstendighetene kan prosessfullmektigen vanskelig bebreides for at spørsmålet om det for fremsettelsen av en oppreisningsbegjæring gjaldt en særskilt frist, som var kortere enn den fristen lagmannsretten hadde satt, ikke ble nærmere vurdert. Sålenge han holdt seg innenfor den fristen lagmannsretten hadde fastsatt, må prosessfullmektigen dermed kunne sies å ha hatt en rimelig grunn til å vente med å inngi oppreisningsbegjæringen. At lagmannsretten senere forlenget fristen, kan ikke tillegges noen selvstendig betydning. Etter dette er lagmannsretten kommet at oppreisningsbegjæringen av 14. august 1998 bør ansees rettidig i forhold til fristen i domstolloven §154. Lagmannsretten må dermed vurdere om oppreisning bør gis etter reglene i domstolloven §153. Til dette spørsmålet bemerkes: Hva enten prosessfullmektigen var klar over at rettsmiddelfristen var to uker, men unnlot å sørge for at forsendelsen ble postlagt innen utløpet av 13. januar 1998, eller uriktig trodde at det korrekte rettsmiddelet var anke, og rettsmiddelfristen to måneder, kan det ikke være tvilsomt at fristoversittelsen må karakteriseres som uaktsom. Den var imidlertid ikke forsettlig. Oppreisningsspørsmålet vil dermed avhenge av om "særlige omstendigheter" taler for at oppreisning bør gis, jf. domstolloven §153 første ledd 2. alternativ. Fristoversittelsen var i dette tilfellet kortvarig, fra 13. til 15. januar 1998. Dette er et moment som taler til fordel for at oppreisning gis. På den annen side må det også tas hensyn til at den uaktsomheten som førte til at rettsmiddelerklæringen ble liggende på prosessfullmektigens kontor til 15. januar 1998 må karakteriseres som kvalifisert. Videre bemerkes at prøvingsadgangen for omkostningsavgjørelser er begrenset, når avgjørelsen - som i dette tilfellet - angripes særskilt, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremål kan således erklæres på grunnlag at avgjørelsen er i strid med loven. Siden det dreier seg om en omkostningsavgjørelse i en dom, kan ikke den bevisbedømmelse som er foretatt i forbindelse med avgjørelsen av de omtvistede krav prøves. I dette tilfellet kan det ikke være tvil om at det var korrekt å anvende tvistemålsloven §174 ved omkostningsavgjørelsen. Jordskifterettens rimelighetsvurdering av om unntaksregelen i §174 annet ledd burde benyttes, kan ikke prøves, med mindre skjønnet fremstår som vilkårlig eller klart urimelig. Endelig stilles det i utgangspunktet heller ikke store krav til begrunnelsen. Det er etter dette ikke grunnlag for å anta at en prøvelse av kjæremålet ville lede til en opphevelse av jordskifterettens omkostningsavgjørelse. Når det endelig også tas et visst hensyn til at det dreier seg om en mulig overprøvelse av en omkostningsavgjørelse, med et følbart, men allikevel begrenset beløp, og til at behandlingen av saken har trukket ut på grunn av mangelfull oppfølging fra den kjærende parts side (jf. ovenfor om dette), er retten kommet til det ikke foreligger slike "særlige omstendigheter" at oppreisningsbegjæringen bør tas til følge. Siden oppreisning ikke gis, blir kjæremålet også å avvise. Kjæremotpartene har krevet saksomkostninger, hver med kr 4000, som i sin helhet gjelder advokatsalær. Omkostningene er ikke påløpt i forbindelse med spørsmålet om oppreisning, og omkostningsavgjørelsen skal dermed ikke skje etter domstolloven §158, men etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §175. Etter hovedregelen i §175 første ledd skal den kjærende part i et tilfelle som dette som hovedregel betale motpartens saksomkostninger. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike hovedregelen, og heller ikke for å fravike omkostningsoppgavene. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Oppreisningsbegjæringen tas ikke til følge. 2. Kjæremålet avvises. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn Spernes 4.000 - firetusen- kroner til Turid og Willy Andreassen i fellesskap og 4.000 - firetusen - kroner til Kay Bjørgengen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
