Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av Justisdepartementet vedtak av 10 februar 1998 hvorved departementet opprettholdt Utlendingsdirektoratets vedtak av 16 august 1996 om å utvise A, samtidig med at hans asylstatus ble tilbakekalt. A er født xx.xx.1972 i Vietnam. I august 1989 flyktet han fra landet i en større båt sammen med mange andre. De ble noen dager senere tatt opp av et skip med norsk kaptein og brakt til Singapore. Etter seks måneder i en flyktningeleir der ble han overført til en leir i Manilla. Han kom til Norge som kvoteflyktning i september 1990. A ble gitt flyktningestatus ved Utlendingsdirektoratets vedtak 29 november 1991. Den 20 desember 1994 ble A pågrepet i Gøteborg. Sammen med en annen hadde han forsøkt å smugle inn 6 kg hasjisj i Sverige. Hver av de to gjerningsmennene hadde festet halvparten av partiet til kroppen med tape. A ble for sitt straffbare forhold ved Gøteborgs Tingsrätts dom av 8 februar 1995 dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder. Etter å ha sonet en del av straffen i Sverige, ble han overført til Ullersmo. Han ble løslatt derfra i august 1996. Umiddelbart etter løslatelsen flyttet A sammen med en kvinne som er norsk borger, men som har vietnamesisk bakgrunn. Han hadde kjent henne side 1992. Narkotikadommen førte til at Utlendingsdirektoratet besluttet å utvise A og tilbakekalle hans asylstatus, slik det tidligere er redegjort for. Som hjemmel for vedtaket var oppgitt utlendingsloven §29 første ledd bokstav b og paragrafens annet og tredje ledd samt loven §18 annet ledd, jfr. §16. Det ble uttalt at A ikke lenger gikk inn under lovens og flyktningekonvensjonens definisjon av flyktning. Som tidligere nevnt, førte As klage til Justisdepartementet ikke frem. A reiste ved stevning av 3 mars 1998 til Oslo byrett søksmål mot staten v/Justisdepartementet med påstand om at vedtaket av 10. februar samme år var ugyldig. Oslo byrett avsa 16 juni 1998 dom med slik domsslutning: 1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes. 2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Staten med kr 18 300,- attentusentrehundre. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens dom. A har påanket byrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ankeforhandling ble holdt 25 januar 1999 i Oslo tinghus. A møtte og avga forklaring. Videre avga tre vitner forklaring, det ene ved telefonavhør. Dette vitnet er nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Det er fremlagt endel nytt materiale om forholdene i Vietnam. Man nevner videre at A og hans samboer fikk en sønn 14 januar 1999. A har i tilknytning til en telefax fra hans mor i Vietnam som ny anførsel gjort gjeldende at han vil måtte utføre langvarig tvangsarbeid etter pålegg av myndighetene dersom han vender tilbake til Vietnam. Saken foreligger således i en noe annen stilling enn for byretten. Den ankende part, A, har i det vesentlige anført: Justisdepartementets vedtak av 10 februar 1998 er ugyldig. Det bestrides at A ikke lenger går inn under flyktningedefinisjonen i utlendingsloven §16 og flyktningekonvensjonen art 1 bokstav A, og at det derfor er adgang til å tilbakekalle hans asylstatus. På grunn av farens innsats som kaptein i Sør-Vietnams hær under krigen i Vietnam frem til 1975 er det fortsatt fare for at familien vil bli utsatt for politisk forfølgelse. Videre risikerer A straff for å ha forlatt landet på ulovlig måte og for derigjennom å ha unndratt seg militærtjeneste. Spørsmålet om A tilkommer asyl, er et rettsspørsmål der domstolene har full prøvelsesrett. Også ut fra det som har skjedd etter at A kom til Norge, tilkommer han asyl. Ifølge innkallinger som As mor nylig har sendt til ham over telefax, ble han i desember 1994 pålagt å møte frem til tvangsarbeid, og da han ikke gjorde dette, ble han i januar 1995 som en straffereaksjon pålagt å møte frem til langvarig tvangsarbeid i konsentrasjonsleir. A risikerer også å bli dømt en gang til i Vietnam for den narkotikaforbrytelse som han allerede har sonet. Hvis A fyller vilkårene for asyl, kan han ikke utvises når dette fører til at han blir sendt til et område hvor han kan frykte forfølgelse, jfr. utlendingsloven §15 første ledd. Men selv om han ikke tilkommer asyl, kan han etter den nevnte bestemmelse ikke sendes til et område der det er en nærliggende fare for at han vil bli utsatt for umenneskelig behandling. Det hevdes at det her er en slik fare, og det vises til det som allerede er sagt om hva han risikerer hvis han vender tilbake til Vietnam. De opplysninger som Utlendingsdirektoratet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet mener å ha om myndighetenes praksis i den senere tid i Vietnam er for optimistiske, og tar ikke hensyn til at hele lovverket som hjemler en hard undertrykkelse fortsatt er til stede. Det er også rom for adskillig vilkårlighet. Amnesty International ser langt alvorligere på situasjonen enn de norske myndighetene. I Utlendingsdirektoratets og Justisdepartementets vedtak er det som hjemmel for utvisningsbeslutningen vist til utlendingsloven §29. Det riktige må imidlertid være at utvisningsspørsmålet skal vurderes etter §30, som gjelder for utlending som fyller kravene til å få bosettingstillatelse. Etter §12 kan utlendingen som utgangspunkt kreve bosettingstillatelse når han har bodd tre år i landet. A hadde bodd her mer enn tre år da han ble arrestert i Gøteborg. Selv om den straffedom som han fikk i Sverige fyller vilkårene i §30 annet ledd bokstav b, må de skjønnsmessige kriterier for utvisning etter §30 tredje ledd anses strengere enn etter den tilsvarende bestemmelse i §29. Det er derfor en relevant feil at As forhold har vært vurdert etter feil paragraf. Den skjønnsmessige vurdering hører helt ut under domstolenes prøvelsesrett, jf uttalelser om dette i Høyesteretts dom av 20 november 1998 i lnr 77B/1998, nr 73/1998. Det hevdes at utvisningen er et uforholdsmessig tiltak. Det hevdes videre at utvisningen av A er i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) art 3, 4, 5, 8 og 14. På grunn av regelen i utlendingsloven §4 er disse bestemmelser direkte anvendbare ved domstolene. Når det er forbudt å utsette noen for umenneskelig behandling eller straff eller - med visse unntak - pålegg om tvangsarbeid eller frihetsberøvelse, må det også gjelde når vedkommende utsettes for dette ved å sendes til et annet land mot sin vilje. En utvisning vil gripe inn i As privat- og familieliv etter art 8 første ledd, og det hevdes at utvisningen ikke kan rettferdiggjøres ved unntaksbestemmelsene i art 8 annet ledd. Henvisningen til art 14 har sin bakgrunn i forbudet mot politisk diskriminering ved utøvelsen av rettighetene etter konvensjonen. A nedla slik påstand: 1. Justisdepartementets vedtak av 10.02.98 kjennes ugyldig. 2. Ankende part tilkjennes saksomkostninger i begge instanser. Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige anført: Justisdepartementets vedtak er gyldig og byrettens dom korrekt. Det var riktig å basere utvisningen på utlendingsloven §29, og ikke på §30. Etter loven §12 kreves det for bosettingstillatelse at vedkommende har oppholdt seg sammenhengende i riket i 3 år med oppholdstillatelse og arbeidstillatelse uten begrensninger. Den oppholdstillatelse som A fikk da han kom hit, var tidsbegrenset og avhengig av fornyelse. Det er ubestridt at A forsømte å fornye den og at den utløp 29 november 1994. Det også usikkert om A fyller kravene til sammenhengende opphold i Norge. Under enhver omstendighet er vurderingstemaet etter utlendingsloven §29 annet ledd og §30 tredje ledd i denne sak det samme, slik at en eventuell feil ved valget mellom de to paragrafer ikke spiller noen rolle for resultatet. Det hevdes at domstolene som utgangspunkt må respektere forvaltningens skjønn ved anvendelsen av utlendingsloven §29 annet ledd og §30 tredje ledd, jf [[Rt-1995-72]]. I den Høyesterettsdom av 20 november 1998 som den ankende part har vist til, er det riktignok som et "obiter dictum" gitt uttrykk for at det her dreier seg om et rettsanvendelsesskjønn, men staten hevder at dette bygger på en misforståelse av den mellomliggende rettspraksis, og at førstvoterende bl a har oversett kjæremålsutvalgets praksis når det gjelder spørsmålet om å nekte anker fremmet fordi det anses klart at anken ikke vil føre frem. Da A kom til Norge i 1991, var det som kvoteflyktning. Det ble derfor ikke foretatt noen selvstendig prøvelse av om han tilfredsstilltle kravene til flyktningestatus etter utlendingsloven §16 og flyktningekonvensjonen art 1 A. Antakelig gjorde han det ikke. Iallfall gjør han det ikke i dag, og det er da adgang til å tilbakekalle hans flyktningestatus etter utlendingsloven §18 annet ledd, jf §16. As opplysninger om at hans far skulle ha vært kaptein i den sørvietnamesiske hær under Vietnamkrigen og at faren og familien av den grunn skulle ha vært utsatt for represalier av forskjellig art, er helt uverifiserte. I flyktningeleiren i Manilla opplyste han at hans far hadde vært skredder, men var sluttet å arbeide på grunn av høy alder. Forholdene i Vietnam har bedret seg helt siden Vietnamkrigen sluttet i 1975. Særlig skjedde det en liberalisering i 1988. I forbindelse med avviklingen av flyktningeleirene for vietnamesere i Det fjerne østen ble det returnert 109.000 personer til Vietnam. Dette ble administrert av F.N.s høykommissær for flyktninger, og det er ikke kjent at tilbakesendelsen har ført til problemer. Andre europeiske land sender stadig personer som er dømt for grove straffbare handlinger tilbake til Vietnam. Ambassaden i Hanoi har hatt et møte med representanter for vietnamesiske myndigheter i anledning av den foreliggende sak, og blitt forsikret om at A ikke risikerer dobbeltstraff for sin narkotikaforbrytelse og at han ikke vil bli straffet for å ha forlatt landet ulovlig. Når det gjelder spørsmålet om straff for å ha unndratt seg militærtjeneste, er det på det rene at fare for slik straff ikke berettiger til asyl. Man kan ikke kreve at den politiske situasjon skal være radikalt endret i vedkommende land for å tilbakekalle flyktningestatusen. Det må være tilstrekkelig at utlendingen ikke risikerer forfølgelse. De nye opplysninger som A har fremlagt direkte under ankeforhandlingen om at han skal risikere langvarig tvangsarbeid dersom han vender tilbake til Vietnam, er ikke på noen måte verifisert, og staten hevder at man må se bort fra dem. Det følger av det som har vært sagt, at det ikke vil være i strid med utlendingsloven §15 første ledd å sende A til Vietnam. Det følger videre at det ikke vil være i strid med EMK art 3, 4, 5 eller 14 å sende A tilbake. Når det gjelder forholdet til art 8, peker staten på at det er tvilsomt om det vil bety noe inngrep i As familieliv om han sendes tilbake. Selv om samboeren har norsk statsborgerskap, er hun fra Vietnam, og det skulle ikke være noe iveien for at hun følger med A til Vietnam. Under enhver omstendighet må det være adgang til tilbakesendelse etter bestemmelsen i art 8 annet ledd. Det pekes i denne forbindelse på alvoret i As forbrytelse, hans tilknytning til Vietnam og tidspunktet for etableringen av familien. Ved anvendelsen av art 8 har statene en "margin of appreciation", som må respekteres av domstolene. Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand: 1. Byrettens dom, slutningens punkt 1, stadfestes. 2. Staten tilkjennes sakens omkostninger for begge retter med tillegg av 12 % årlig rente. Lagmannsretten bemerker: Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av Justisdepartementets vedtak av 10 februar 1998. Vedtaket ble truffet av departementet som klageinstans over Utlendingsdirektoratets vedtak. Ved vedtaket ble direktoratets vedtak om dels å tilbakekalle As flyktningestatus og dels om å utvise ham, opprettholdt. Lagmannsretten behandler først spørsmålet om gyldigheten av vedtaket om å tilbakekalle As flyktningestatus. Hvis flyktningestatusen ikke var blitt tilbakekalt, kunne det ikke komme på tale å utvise ham slik at han ville bli sendt til det land som han hadde flyktet fra. Adgangen til å tilbakekalle flyktningestatusen beror på utlendingsloven §18 annet ledd, jf §16 og flyktningekonvensjonen art 1 A. Det avgjørende er om A med rette frykter for forfølgelse på grunn av politisk oppfatning. Med dette er det naturlig å likestille forfølgelse som familiemedlem til en som politisk har markert seg. Retten til asyl følger av utlendingsloven §17, og er en lovfestet rett der domstolene har full prøvelsesrett i forhold til administrasjonen. Det er for lagmannsretten unødvendig å ta standpunkt til om A kvalifiserte til asyl i 1991. Utlendingsloven §18 annet ledd bygger på at det skal ha skjedd en endring. Hvis vedkommende opprinnelig lå i grenseområdet for å få asyl, skal det imidlertid mindre til i retning av en positiv endring av forholdene i hans hjemland for å tilbakekalle flyktningestatusen. En tilbakekallelse betyr ikke automatisk at vedkommende vil bli utvist. De alminnelige opplysninger om forholdene i Vietnam er motstridende. På den ene side er det der fremdeles et kommunistisk diktatur og det opprettholdes et rigorøst lovverk for undertrykkelse av opposisjonelle. På den annen side skal forholdene være adskillig liberalisert og det skal foregå få overgrep. Vietnamkrigen ble avsluttet for 24 år siden, og de umiddelbare ettervirkninger etter denne synes nå være overvunnet. A var 3 år da krigen sluttet, og han er nå snart 27 år. Ved en tilbakevending til Vietnam - eventuelt som familiefar - er det vanskelig å tro at han først og fremst vil bli behandlet som sin fars sønn. As opplysninger om faren er for øvrig selvmotsigende. Han sa først at faren hadde vært skredder, og senere at han hadde vært kaptein i den sørvietnamesiske hær. Det er aldri ført noe direkte bevis for at familien har vært utsatt for forfølgelse. Når det gjelder de nyeste opplysninger, er de - som anført av staten - helt uverifiserte. As mor skulle etter hva han opplyser ha fortalt myndighetene at A var død. Hvis de ikke trodde på dette, måtte de etter rettens oppfatning iallfall vært klar over at han ikke var i landet. Det virker da merkelig med pålegg av tvangsarbeid og senere en særskilt reaksjon på at han ikke møtte opp. Telefaxene til A skal etter det opplyste være sendt fra en offisiell telefaxstasjon, da man ikke tillater privat telefax i Vietnam. Det virker etter rettens oppfatning forbausende at så avslørende dokumenter for regimet skal være sendt gjennom det som nærmest må betraktes som offisielle kanaler, der man i dag søker å skape inntrykk av at det ikke foregår noen undertrykkelse. Det er ikke i sivile saker om asylrett noen alminnelig regel om at enhver fornuftig tvil skal komme asylsøkeren til gode. Selv om man må ta et visst hensyn til at den som ønsker asyl kan ha vanskelig for å bevise forhold som han påberoper seg, må man etter lagmannsrettens oppfatning ta sitt utgangspunkt i hva som fremtrer som sannsynlig eller noenlunde troverdig. Ut fra dette finner lagmannsretten at man må se bort fra de siste opplysninger om at A vil bli pålagt langvarig tvangsarbeid. Opplysningene er først fremlagt under ankeforhandlingen, staten har ikke hatt noen mulighet for å imøtegå dem, og de synes ikke å ha sannsynligheten for seg. Når det gjelder spørsmålet om den som vender tilbake til Vietnam etter å ha flyktet derfra kan regne med å bli utsatt for politisk forfølgelse, er lagmannsretten kommet til at det i dag ikke eksisterer noen alminnelige fare slik forfølgelse. Man bygger på det som er opplyst om de 109.000 personer som ble returnert i FN-regi, opplysningene om de personer som blir returnert fra andre land, og de opplysninger som er innhentet spesielt av hensyn til den foreliggende sak gjennom ambassaden i Hanoi. Når det gjelder As anførsler om at han vil være spesielt utsatt for politisk forfølgelse på grunn av farens stilling under Vietnamkrigen, finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta standpunkt til opplysningene om farens stilling og represalier som familien skal ha vært utsatt for i de første årene etter krigens slutt. Man anser det tilstrekkelig at det ikke fremtrer som sannsynlig at han i dag vil bli utsatt for politisk forfølgelse på grunn av faren. Amnesty International har utvilsomt rett i at det skjer en viss krenkelse av menneskerettighetene i Vietnam, men dette kan ikke lede til at enhver som kommer derfra, har rett til politisk asyl. Lagmannsretten er således kommet til at A i dag ikke tilfredsstiller kravene til flyktningestatus i Norge, og at Justisdepartemenets vedtak om å opprettholde tilbakekallelsen av denne status er gyldig. Det neste spørsmål er om vedtaket også er gyldig for så vidt som det opprettholder utvisningen av A. Justisdepartementets vedtak bygger, på samme måte som Utlendingsdirektoratets, på utlendingsloven §29. A har anført at man skulle ha brukt §30, og at dette ville ha ledet til et annet resultat. Den avgjørende forskjell på de to bestemmelser er at §30 setter strammere vilkår for å utvise en utlending som fyller kravene til bosettingstillatelse. Etter loven §12 har utlending som de siste 3 år har oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensing, krav på bosettingstillatelse med visse unntak. Et slikt unntak er en domfellelse som i denne saken. Poenget er imidlertid at allerede da A ble arrestert i Gøteborg 20 desember 1994, var det over 3 år siden han kom til Norge og fikk oppholdstillatelse. Som nevnt av staten, hadde han imidlertid forsømt å fornye sin oppholdstillatelse, og har ikke hatt noen gyldig oppholdstillatelse siden 29 november 1994. På det tidspunkt da utvisningsvedtaket ble truffet, fylte A således ikke kravene til bosettingstillatelse. På denne bakgrunn mener lagmannsretten at det var riktig å bruke §29. Det tilføyes at valget mellom §29 og §30 vanskelig kan tenkes å spille noen rolle for resultatet i den foreliggende sak. Den svenske narkotikadommen fyller kravene i §30 annet ledd bokstav b, og ordlyden i paragrafens tredje ledd er den samme som i §29 annet ledds første punktum. Vurderingstemaet er således det samme, og selv om man vil legge til grunn en strengere standard etter §30, er det avgjørende ønsket om å utvise en person med As reelle - og ikke først og fremst formelle - tilknytning til Norge når han har gjort seg skyldig i en slik grov narkotikaforbrytelse som det her dreier seg om. Etter den ovennevnte, skjønnsmessige bestemmelse i §29 annet ledds første punktum besluttes utvisning ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmer. I avgjørelsen er [[Rt-1995-72]] er det lagt til grunn at vurderingen etter den tilsvarende bestemmelse i §30 tredje ledd hører til forvaltningens frie skjønn som må respekteres av domstolene. A har mot dette påberopt en uttalelse i Høyesteretts dom av 20 november 1998 i lnr 77B/1998, nr 73/1998. Førstvoterende uttaler her at standpunktet fra 1995 må anses modifisert ved senere praksis. Han går gjennom denne og konkluderer med: "Etter min oppfatning taler de beste grunner for å anse den forholdsmessighetsvurdering som utlendingsloven s §29 annet ledd og §30 tredje ledd gir anvisning på, som et rettsanvendelsesskjønn som kan overprøves av domstolene." Staten har i den foreliggende sak innvendt at uttalelsen bare er et "obiter dictum", og at gjennomgåelsen av den mellomliggende rettspraksis er mangelfull. Lagmannsretten skal ikke ta standpunkt til det siste, men peker på at uttalelsen har en forholdsvis omfattende begrunnelse og fremtrer som vel overveiet. Ingen av de andre dommerne reserverte seg mot den. På denne bakgrunn kan lagmannsretten vanskelig se det annerledes enn at uttalelsen representerer Høyesteretts syn i dag, som de lavere domstoler er forpliktet til å følge, selv om det formelt dreier seg om "obiter dictum". Utlendingsloven §29 annet ledd første punktum må suppleres med samme lov §15 og de bestemmelser i EMK som A har vist til. Disse bestemmelser vil dels kunne ha selvstendig betydning ved siden av §29, og dels vil de forhold som reguleres av bestemmelsene også komme direkte inn ved vurderingen etter §29. Lagmannsretten legger til grunn at retten vil ha den samme prøvelsesadgang i forhold til §15 som i forhold til §29. Når det gjelder bestemmelsene i EMK, vil statene for de fleste av de skjønnsmessige avgjørelsene ha en "margin of appreciation", som må respekteres av domstolene. Lagmannsretten finner det mest praktisk først å behandle forholdet til de mer spesielle bestemmelser som supplerer §29, for så å vende tilbake til totalvurderingen under denne bestemmelse. Etter utlendingsloven §15 første ledds første punktum må utlending ikke sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning. Av det standpunkt som lagmannsretten allerede har tatt til spørsmålet om A har krav på flyktningestatus, følger at den nevnte bestemmelse ikke er til hinder for at han sendes tilbake til Vietnam. Etter §15 første ledds annet punktum skal tilsvarende vern gjelde for utlending som av lignende grunner som angitt i flyktningedefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Det er det siste alternativet som her eventuelt kunne være aktuelt hvis han ville måtte gjøre langvarig tvangsarbeid - særlig hvis dette skulle skje i konsentrasjonsleier, slik det har vært antydet - eller hvis han ville bli ilagt en streng dobbeltstraff for sin narkotikaforbrytelse. Likeledes ville det kunne være umenneskelig behandling hvis han ville bli ilagt en uforholdsmessig streng straff for forhold som hos oss vurderes som nokså bagatellmessige eller helt straffrie. Lagmannsretten har imidlertid tidligere inntatt det standpunkt at det ikke er noen nærliggende fare for at A vil bli utsatt for noe av dette. Retten har likevel ikke kommet inn på spørsmålet om han risikerer straff for å ha unndratt seg militærtjeneste i Vietnam, da fare for slik straff ikke kan begrunne asyl. Det er imidlertid, slik lagmannsretten ser det, ingen nærliggende fare for at A vil bli utsatt for umenneskelig behandling i denne forbindelse. Etter dette er lagmannsretten kommet til at utlendingsloven §15 ikke er til hinder for utvisning av A. Tilbake står forholdet til EMK. Det følger av utlendingsloven §4 at A ikke kan utvises hvis dette vil være i strid med konvensjonen. A har påberopt seg en rekke av bestemmelsene i konvensjonen ut fra det syn at det er i strid med konvensjonen om han sendes til en stat der han risikerer å bli behandlet på en måte som ikke ville være forenlig med konvensjonen dersom vedkommende stat var bundet av EMK. Han har i denne forbindelse vist til art 3 om tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling, art 4 om slaveri og forbud med tvangsarbeid, art 5 om uhjemlet frihetsberøvelse og art 14 om forkjellige former for diskriminering. Lagmannsretten behøver ikke å ta stilling til hvor langt det resonnement som ligger bak As anførsel kan føre, men nøyer seg med å peke på at retten allerede har tatt det standpunkt at han ikke tilkommer politisk asyl fordi det ikke er med rette at han frykter slik forfølgning som det her dreier seg om. Man kan ikke heller ikke se at han har noen nærliggende grunn til å frykte slike overgrep uavhengig av det politiske aspekt. Når det gjelder EMK art 8, må det imidlertid foretas en selvstendig vurdering. Lagmannsretten vurderer det slik at en utvisning vil bety et inngrep i As rett til privatliv og familieliv som går inn under art 8 første ledd. Staten har anført at hans samboer og barn kan følge med ham til Vietnam. Dette er imidlertid et valg som hans samboer, som er norsk statsborger, må ta. Man kan ikke uten videre legge til grunn at de vil følge med til Vietnam. Det avgjørende blir etter dette om en av unntaksbestemmelsene i art 8 annet ledd kommer til anvendelse. Den aktuelle bestemmelse er den som går ut på at inngrepet er nødvending "i et demokratisk samfunn" for å forebygge uorden og kriminalitet. Spørsmålet om hva som i denne forbindelse er nødvendig, har vært oppe i en lang rekke saker i de senere år, og Høyesterett har stort sett akseptert utvisning av familiefedre og andre familiemedlemmer, som tildels har vært mange år i Norge, men som har gjort seg skyldig i grov kriminalitet. I det foreliggende tilfelle er det i dag gått vel 7 år siden A kom til Norge. Men han hadde bare vært her vel 3 år da han i 1994 gjorde seg skyldig i den grove narkotikaforbrytelse som førte til at han ble utvist. Etter pågripelsen sonet han straff frem til 1996, da Utlendingsdirektoratet traff sitt utvisningsvedtak. As tilknytning til Norge må således bedømmes som forholdvis svak. Hans narkotikaforbrytelse ville her i landet vært henført under straffeloven §162 annet ledd, og det dreier seg om et alvorlig forhold - medvirkeransvar for forsøk på innførsel av 6 kg hasjisj, hvorav han selv hadde ca 3 kg skjult på kroppen. As samboerforhold ble etablert omtrent samtidig med at han ble besluttet utvist, og hans sønn er født mindre enn to uker før ankeforhandlingen i den foreliggende sak. Familieforholdet kan da ikke ha et like sterkt vern som om det var etablert på forhånd. Ved en totalvurdering av de momenter som har vært trukket frem ovenfor, og under iakttakelse av myndighetenes "margin of appreciation", er lagmannsretten kommet til at utvisningsvedtaket ikke er i strid med EMK art 8, idet artikkelens annet ledd kommer til anvendelse. Tilbake står spørsmålet om utvisningen vil være et "uforholdsmessig tiltak" overfor A etter utlendingsloven §29 annet ledds første punktum. Vurderingstemaet blir langt på vei det samme som etter art 8, men slik at retten har full prøvelsesrett i forhold til §29, jf det som tidligere har vært sagt om dette. Når det gjelder spørsmålet om hva A risikerer å bli utsatt for hvis han vender tilbake til Vietnam, legger retten til grunn den samme bevisbedømmelse som det tidligere har vært gjort rede for. Ut fra en totalvurdering på disse premisser kommer lagmannsretten til at utvisningsvedtaket må aksepteres også i forhold til §29. Etter dette blir byrettens dom å stadfeste. Det gjelder også omkostningsavgjørelsen, idet man etter krav fra staten pålegger A å betale renter av saksomkostningene fra forfall etter byrettens dom. Også for lagmannsretten ilegges det saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd med tillegg av renter fra forfall. Omkostningenes beløp settes overensstemmende med innlevert omkostningsoppgave til kr 19900, hvorav kr 18.000 utgjør salær og resten dekning av utgifter. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Av det saksomkostningsbeløp som er nevnt i byrettens dom punkt 2, betales 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 juli 1998 til betaling skjer. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/Justisdepartementet 19.900 - nittentusennihundre - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer. 4. Oppfyllelsesfristen for saksomkostningskravene er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
