Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om foreldreansvar etter dødsfall, jf barneloven §36 og §37. D ble født xx.xx.1997. Moren, E, avgikk ved døden 28 mars 1998 nær 25 år gammel. Hun var ikke gift med barnets far og hun hadde ikke inngått avtale om felles foreldreansvar. I henhold til barneloven §35 første og annet ledd hadde hun derfor foreldreansvaret alene. Sakens parter er uenige om barnets foreldre var samboere. Etter dødsfallet fremsatte Ds far, A, gjennom sin daværende advokat krav om foreldreansvar for D som da bodde hos ham. Også B, som er søster av barnets mor, og hennes samboer C fremsatte krav om foreldreansvar for barnet. Kravene innkom til skifteretten samme dag, 21 april 1998. Heggen og Frøland herredsrett avsa kjennelse 3 juli 1998 med slik slutning: 1. B, født xx.xx.1967 og C, født xx.xx.1964, gis foreldreansvar for D, født xx.xx.1997. 2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger, jf tvistemålsloven §172, annet ledd. Herredsretten fant at det ikke forelå grunnlag for å treffe bestemmelse om samværsordning for A og viste i den forbindelse til sin vurdering av hans forhold til alkohol og til den annen parts uttrykte vilje til å gjennomføre samværsordninger for barnets far. Ved herredsrettens kjennelse av 20 juli 1998 fikk B og C (heretter også benevnt B/C) midlertidig foreldreansvar inntil rettskraftig avgjørelse i saken, jf barneloven §38. Lagmannsretten stadfestet 15 september 1998 herredsrettens kjennelse om dette. Det ble deretter, 23 september 1998, inngått avtale mellom partene om overføring av D og om at far skulle ha samvær med barnet annenhver helg fra torsdag ettermiddag til søndag kveld og i julen 1998 fra julaften kl 12 til tredje juledags ettermiddag. Overføringen ble overenstemmende med avtalen gjennomført i løpet av oktober 1998 hvoretter samværsavtalen har vært praktisert uten problemer av betydning. A fikk for øvrig i løpet av vinteren 1998 utvidet samværet til også å gjelde annenhver uke fra onsdag til torsdag. A påanket i rett tid herredsrettens kjennelse i hovedsaken til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. B/C har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt på Mysen 22 24 juni 1999. Partene møtte og avga partsforklaring. Det ble avhørt 15 vitner hvorav 10 var nye for lagmannsretten. Den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Karen Hassel, var tilstede under forhandlingene og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Den ankende part, A, har nedlagt slik påstand: 1. A gis foreldreansvaret for datteren D, f. 1/9-1997. 2. Subsidiært: A gis del i foreldreansvaret for datteren D, f. 1/9-1997. 3. Subsidiært: A gis samvær med datteren D, f. 1/9-1997, fastsatt etter rettens skjønn. 4. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger. Ankemotparten, B og C, har nedlagt slik påstand: 1. B og C gis foreldreansvar og daglig omsorg for D, født xx.xx.1997. 2. A gis del i foreldreansvaret og samvær med D etter rettens skjønn. 3. Subsidiært: B og C gis samvær med D født xx.xx.1997 etter rettens skjønn. 4. I alle tilfelle: B og C tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige anført: Herredsretten har feilaktig gitt foreldreansvaret til B og C. A trekker ikke i tvil at B/C er skikket til å ha foreldreansvaret for D. Så vel lovforarbeider som rettspraksis stiller imidlertid biologiske foreldre i en særstilling. Det er en selvstendig verdi for et barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre, og herredsretten skulle ha tillagt dette avgjørende vekt ved vurderingen av om D skal vokse opp hos sin far eller hos sin tante og onkel. A og barnets mor E var samboere. De ble omtalt som det både i dødsannonsen og i nekrolog i avisen. De hadde vært samboere siden 1992 bortsett fra et brudd 3-4 måneder i 1996. De fortsatte å bo sammen etter at barnet var født, og de bodde sammen da E døde 7 måneder etter fødselen. Selv om bare moren hadde foreldreansvar, får A som far da foreldreansvaret alene etter barneloven §36 annet ledd. Det var uheldig og uriktig at hans daværende advokat ikke påpekte dette for skifteretten da kravet om foreldreansvar ble fremsatt, og det førte til at retten bygget på feil faktisk grunnlag. Fra D ble født xx.xx.1997 til hun ble flyttet til B/C i oktober 1998 hadde han omsorgen for henne. Han har vist at han er egnet som omsorgsperson for barnet som har utviklet en god og sterk tilknytning til sin far, jf uttalelser fra Trøgstad helsestasjon. Barneverntjenesten har vurdert Ds omsorgssituasjon hos sin far som god. Det vises også til bevisførselen for øvrig. As økonomi er god nok. Hans nåværende bolig er nyoppusset og adekvat. Herredsretten synes å ha lagt betydelig vekt på at Barneverntjenesten i sin uttalelse sier at det er vanskelig å vurdere fars omsorgsevne i et langt tidsperspektiv. Den saksbehandler som førte rapporten i pennen, har imidlertid som vitne under ankeforhandlingen forklart at den aktuelle setning ble skrevet på generelt grunnlag og at han ikke var spesielt usikker om utviklingen i fremtiden i denne saken. A ønsker sterkt å ha foreldreansvaret og daglig omsorg, og det må vektlegges, jf barneloven §37 annet ledd 4. punktum etter endringene som ble vedtatt i 1997. I høringsnotat datert 25 oktober 1995 uttalte Barne- og familiedepartementet at når flere ønsker foreldreansvaret og valget står mellom jevnbyrdige parter, bør det legges stor vekt på den biologiske tilknytningen. Lovendringen reflekterer departementets syn om at biologisk tilknytning må tillegges selvstendig vekt. Ved vurderingen av hva som er til barnets beste, verken kan eller bør det være avgjørende at B/C har bedre økonomi. Det er ikke grunnlag for å si at A i dag har noe alkoholproblem. Påstandene om stort alkoholforbruk synes i alt vesentlig å komme fra avdødes familie. Etter bevisførselen må det legges til grunn at A nå har et meget begrenset alkoholforbruk og at han aldri har vært eller er beruset når han har ansvaret for D. Den usikkerhet det tidligere kan ha vært om fremtiden, er under enhver omstendighet redusert. Datteren har gitt nytt innhold i As liv og har forandret ham. Hans vilje til å endre sin livsførsel og hans evne og mulighet til å få det til fremgår av bevisførselen i saken. Overfor A hadde E ikke sagt noe om at hun ikke ønsket at han skulle overta foreldreansvaret. Det er usikkert hva hun ønsket. Av brevet fra overlege Lote ved Det norske Radiumhospital til Barneverntjenesten i Trøgstad 29. mai 1998 fremgår at E og A ca halvannen måned før hun døde ble orientert av overlegen om reglene for foreldreansvar i tilfelle hun skulle dø. Det er grunn til å tro at kravet om skriftlighet, jf barneloven §37 annet ledd ble nevnt. Noe ønske om hvem som skulle ta seg av barnet, kom imidlertid ikke skriftlig til uttrykk fra avdødes side. Retten kan da ikke bygge på hva vitner hevder å ha hørt om hennes ønske. Det er grunn til å merke seg at D med mors samtykke hadde fått fars etternavn A. Tilbakeføring nå av datteren fra B/C til far vil ikke representere noe brudd. Far er Ds primærtilknytning, og denne er opprettholdt gjennom samværsordningen siden overføringen i oktober 1998. Også artikkel 8 i EMK gir støtte for As krav om foreldreansvar og daglig omsorg. Viktigheten av det biologiske prinsipp er kommet til uttrykk i Den europeiske menneskerettighetsdomstols dom av 26 mai 1994 i saken Keegan v. Ireland. A gjør imidlertid ikke gjeldende at barnelovens regler er i strid med EMK. Det er viktig at lagmannsretten fastsetter samværsrett til den av sakens parter som ikke får foreldreansvaret og dermed den daglige omsorg for D. Det vises her til det forslag til samværsavtale som partene i fellesskap la frem under ankeforhandlingen. Dersom A ikke får den daglige omsorg, er det viktig for både ham og barnet at han får del i foreldreansvaret. Ankemotparten, B og C, har for lagmannsretten i det vesentlige anført: Den påankede kjennelse av herredsretten er riktig så vel i resultat som begrunnelse. Avgjørende med hensyn til foreldreansvaret og daglig omsorg er hva som er best for barnet, jf barneloven §37. I denne saken må retten foreta en vurdering av de to alternativer i lys av de foreliggende opplysninger og velge det som etter en totalvurdering er det beste. Den biologiske tilknytningen vil bare være ett av flere momenter som må veies mot hverandre. B/C har ingen innvending mot at A får del i foreldreansvaret dersom lagmannsretten opprettholder herredsrettens avgjørelse. Det er enighet om at retten bør fastsette utvidet samværsrett for den part som ikke vinner frem. Selv om det ikke foreligger noen skriftlig viljeserklæring fra avdøde om foreldreansvaret for D, må retten kunne legge betydelig vekt på bevisførselen som viser avdøde bekymring for As forhold til alkohol og hans evner som omsorgsperson. Verken B/C eller Es familie er for øvrig i tvil om at avdøde ønsket at datteren skulle vokse opp hos B/C. D vil få de beste oppvekstforhold hos B/C. Hun kommer inn i et familieforhold som har vært stabilt siden B/C flyttet sammen kort etter at de traff hverandre i 1989. De har 3 barn sammen, født hhv i 1991, 1993 og 1996, og D blir en del av denne søskenflokk. Familien har bra økonomi og har nylig flyttet inn i rommelig bolig i landlige omgivelser skjermet for trafikk. B er hjemmeværende. B/C har støtte fra sine familier som slutter opp om deres ønske om å få foreldreansvar og daglig omsorg for D. Siden overføringen til B/C i oktober 1998 er det opprettet god kontakt mellom dem og D. Den inngåtte avtale om samvær for A fungerer godt, men tilbakeføring av D vil nødvendigvis medføre nye rutiner og usikkerhet for barnet. Status quo prinsippet taler derfor nå mot tilbakeføring til A. Hvis A får foreldreansvar og den daglige omsorgen for sin datter, vil han som tidligere være avhengig av å få støtte og hjelp i omsorgsarbeidet. Det vil bety flere og skiftende personer som barnet må knytte forhold til, hvilket er uheldig. I perioden frem til herredsrettens kjennelse 3 juli 1998 leverte familien B flere bekymringsmeldinger til barneverntjenesten med bakgrunn i As alkoholbruk. Til tross for dette ble det bare foretatt ett uanmeldt hjemmebesøk hos A. Vitneførselen for lagmannsretten viser at det var grunnlag for bekymringene idet hans konsum hadde et stort omfang. Det at A ikke erkjenner noe alkoholproblem, er i seg selv bekymringsfullt, og den omstendighet at det bare er rapportert ett forhold etter herredsrettens kjennelse må vurderes i lys av den verserende rettssak. A har visst at han i denne tiden måtte være forsiktig med sin omgang med alkohol. Det er grunn til å trekke i tvil fars omsorgsevne i fremtiden. Han har en belastet fortid med flere ubetingede dommer for straffbare forhold. Det gjøres gjeldende at A og E ikke bodde sammen i tiden før og omkring barnets fødsel. Dette forhold har betydning i forbindelse med As foreldreansvar etter barneloven §36 annet ledd. Lagmannsrettens bemerkninger: Det legges til grunn, og er heller ikke bestridt av noen av partene, at barneloven med de endringer som ble vedtatt i 1997 med virkning fra 1 januar 1998, får anvendelse i saken. A har som barnets far ikke påstått at han hadde del i foreldreansvaret for datteren D, født xx.xx.1997, da barnets mor E døde 28 mars 1998. Det er imidlertid uenighet mellom sakens parter hvorvidt A og barnets mor bodde sammen med barnet, slik at A som den gjenlevende «får foreldreansvaret åleine, jamvel om berre den avdøde hadde foreldreansvar», jf lovens §36 annet ledd. Etter bevisførselen i saken legger lagmannsretten til grunn at foreldrene bodde sammen i tiden etter fødselen og til dødsfallet. Det er mye som tyder på at det også var et samboerforhold i tiden frem til fødselen, men lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette fordi det avgjørende etter ordlyden i bestemmelsen anses å være samboerforholdet på tiden for dødsfallet. Det fremgår videre av §36 fjerde ledd at når «den som får foreldreansvaret etter andre stykket ikkje hadde foreldreansvaret då den andre døydde, kan andre innan 6 månader etter dødsfallet reise sak med krav om å få foreldreansvaret og få bu fast saman med barnet». B og hennes samboer C reiste i rett tid slikt krav for retten. Det forhold at A reiste krav om det samme uten å opplyse om samboerforholdet og at annet ledd kom til anvendelse, finner lagmannsretten etter omstendighetene å være uten betydning. Avgjørelsen av hvem som i en situasjon som den foreliggende skal få foreldreansvaret, skal i henhold til §37 annet ledd rette seg etter det som er best for barnet. Det skal legges vekt på om den gjenlevende av foreldrene ønsker foreldreansvaret. Lagmannsretten forstår lovens bestemmelser slik at den biologiske tilknytningen er ett av flere momenter ved vurderingen av hvilken løsning som er til barnets beste, og at det biologiske moment bare skal være avgjørende dersom det er tale om to omtrent jevnbyrdige alternativer. Henvisningen til den gjenlevende forelders ønske, er uttrykk for normalordningen om at barn vokser opp sammen med sine biologiske foreldre, jf Karnov ajourføringshefte 5/1997 side 116, note 31. I §36 sjette ledd in fine heter det: «Har foreldra skriftleg gjeve uttrykk for kven dei ønskjer skal ha foreldreansvaret etter at dei er døde, bør det leggjast vekt på dette». Bestemmelsen kom inn i loven ved endringene i 1997. I Innst.o.nr.100 (1996-97) foreslo departementet «å lovregulere foreldrenes adgang til å gi uttrykk for hvem som skal ha foreldreansvaret etter deres død. Viljeserklæringen vil imidlertid bare være ett av flere momenter ved vurderingen av hva som er best for barna. Som følge av dette mener departementet at det ikke er behov for formkrav på linje med et testament». Motivene til den nye bestemmelsen gir ikke noen særlig veiledning for forståelsen av kravet om skriftlighet. Det gjør heller ikke motivene til vergemålsloven §7 annet ledd som dannet mønster for bestemmelsen. Erling Rikheim skriver i sin kommentarutgave til vergemålsloven (Oslo 1978) side 22 at «skriftlighet formentlig heller ikke (er) nødvendig. Foreligger tilstrekkelige opplysninger til bevis for at foreldrene har ønsket en bestemt person som verge, bør denne oppnevnes om ikke barnets tarv tilsier at en annen blir valgt». A har anført at skriftlighet er en absolutt betingelse for å ta i betraktning foreldrenes mening, dvs at muntlige uttalelser fra mor og/eller far om hvem som bør ha foreldreansvaret ikke kan vektlegges. Lagmannsretten finner at ordlyden ikke kan fortolkes så strengt, og retten vil ved sin vurdering av hva som er til barnets beste etter vanlig fri bevisvurdering ta hensyn til de opplysninger som er fremkommet om morens syn på foreldreansvaret etter hennes død. Den sakkyndiges skriftlige uttalelse til lagmannsretten, som er datert 20 desember 1998, ble i sin helhet dokumentert under ankeforhandlingene der den ble supplert med muntlige kommentarer fra den sakkyndige. As omsorgsevne har den sakkyndige beskrevet slik: A fortalte at D ikke var planlagt, men at han og E aldri var i tvil om at de ville ha barnet de ventet. De hadde snakket om at de da måtte oppføre seg voksent. De brøt med de fleste vennene i denne perioden. Han fulgte med magen som vokste, han var med på ultralyd, og han beskrev fødselen. Etter keisersnitt kunne moren ikke løfte, så det var han som ordnet med barnet fra første dag. Denne oppfatningen deler også helsesøsteren. Mine observasjoner av A sammen med datteren viste en far som var tilstede for datteren, han oppfattet hennes initiativ og støttet disse, han satte ord på og forklarte det som foregikk, han ledet og stimulerte henne. Når han snakker om henne og forteller om episoder og reaksjoner viser han følelsesmessig engasjement og god forståelse. Jeg er ikke i tvil om at A er meget glad i sin datter, stolt over henne og at han har god evne til å gå inn i et utviklingsfremmende samspill med henne. Jeg er heller ikke i tvil om at D har utviklet et positivt forhold til sin far. Mine observasjoner og vurderinger er i overensstemmelse med vurdering gjort av helsesøster og av barnevernstjenesten i Trøgstad. Også F uttalte at A var flink med D når han var edru og C sa også noe liknende. Omsorgsevne favner imidlertid mer enn et positivt samspill. Barn trenger fysisk stell, mat og søvn. A syntes å beherske disse omsorgsoppgavene på en bra måte. Han fortalte selv at han hadde lært av bestemoren å være ordentlig, og mat var han glad i å lage (E trekker også frem disse egenskapene i brev til fetteren.) Barn trenger også en stabil omsorgsbase med forutsigbare nære omsorgspersoner. Det er As forhold til alkohol og hans evne til å gi D en trygg oppvekst, som E ikke skal ha vært sikker på, og som hennes familie også er meget bekymret over. De henviser til sitt årelange kjennskap til A og bl.a. til hans atferd i forbindelse med Es sykdom og død. Trøgstad barneverntjeneste ble bedt om å vurdere A i forhold til spørsmålet om daglig omsorg og foreldreansvar for D. Barneverntjenesten hadde før dette mottatt bekymringer/uro for Ds omsorgssituasjon hos faren fra Es familie, og mottok ytterligere to meldinger i løpet av vel èn måned som deres undersøkelse varte. Det ble overfor Heggen og Frøland herredsrett konkludert med at D fikk tilfredsstillende omsorg pr. i dag. As videre utvikling og hans omsorgsevner i et langtidsperspektiv mente barneverntjenesten det var vanskelig å uttale seg om da det var usikkerhetsfaktorer. Det ble imidlertid lagt vekt på at han i samtalene med barneverntjenesten hadde vist høg grad av modenhet i forhold til forståelse for hva som var viktig for datteren på hennes utviklingsnivå, og at han var innstilt på å ta imot nødvendig råd og hjelp. A har ved hjelp av sin far fått bolig i et stort hus som hans onkel eier i Trøgstad. Der kan han bo fast. A fremstiller selv sin livssituasjon som endret. Livet har fått et annet innhold og mening for ham etter at datteren ble født. Noen endring synes ikke B-familien å ha observert. Barneverntjenesten og helsesøster har hatt ett uanmeldt hjemmebesøk hos A hver. Disse besøkene viste samme bilde som ved avtalt besøk. Som tidligere nevnt hadde verken barneverntjenesten eller helsesøster observert A ruset eller i bakrus og heller ikke luktet det alkohol av ham. Det er overfor meg også reist spørsmål om bruk av andre rusmidler og henvist til uttalelser om amfetamin. Jeg har imidlertid ikke grunnlag for å vurdere det. A kommer ikke unna sin bakgrunn og den usikkerhet som finnes mht hans videre utvikling. Det er imidlertid fare for at alt han foretar seg blir oppfattet i lys av tidligere negativ atferd og at negative forventninger vil bli opprettholdt. Helsesøster Hege Bakke kjente til As bakgrunn da de var fra samme bygda. Hun hadde vært observant og bevisst, men hadde aldri kunnet sette fingeren på noe. F refererte til As mor som hadde sagt at A var to forskjellige personer. Det stemte med de erfaringene F hadde med ham. Til tross for stor bekymring for Ds omsorg hos faren, fra morens familie, har andre observert mye positivt når det gjelder hans samspill med og ivaretakelse av datteren. Han hadde ikke erfaring med barn tidligere, men har vært aktiv mht å skaffe seg informasjon og råd. Han fortalte om tanker og planer for datteren fremover, og innså at det ville sette krav til ham. Han hadde begynt å orientere seg om muligheter for ham å få mer utdannelse, kurs o.a. Om omsorgsevnen til B/C skriver den sakkyndige følgende: Sarpsborg barnevernstjeneste vurderte samboerparet B og C ut fra retningslinjene for adopsjonssøkere. De fant B og C skikket til å ha foreldreansvaret for D og begrunnet dette med at søkerne ble vurdert til å ha gode forutsetninger for å gi barnet en trygg og god omsorgssituasjon. Mitt besøk hos familien B/C med samtaler og samvær med foreldrene og deres to yngste, samt D, ga et solid og trygt inntrykk. Familien har flyttet til X og overtatt huset til Bs mormor. Det ligger fritt til, de har god plass både ute og inne. En del hadde de allerede gjort i huset, og de hadde mange planer for forbedringer både ute og inne. Det var en god atmosfære i familien. Familiens to egne barn var to helt ulike barn, men begge to meget godt fungerende. Det synes ikke å være tvil om at B og C vurderes kunne gi et fjerde barn i familien god omsorg. I sin skriftlige erklæring konkluderer den sakkyndige med at begge søkerne vurderes å kunne klare den daglige omsorg for D. Under ankeforhandlingen har den sakkyndige fastholdt disse vurderinger og utdypet sine synspunkter i lys av bevisførselen. Hun nevnte at partene i saken har forskjellige kommunikasjonsformer, normer og familiekultur, at alle de berørte må ha hatt krisereaksjoner i forbindelse med E død og at man bør ha dette med i vurderingen av det som har vært sagt og gjort fordi det kan forklare en del misforståelser. I følge den sakkyndige er alle ingredienser i det man kaller utviklingsfremmende dialog med barnet tilstede hos A. Ds tilværelse har vært noe turbulent, hun har vært uten sin mor og det har vært en del frem og tilbake, men hun synes å ha klart belastningene og fremstår som et sunt og velutviklet barn uten særskilte omsorgsbehov. Barnet er i dag godt kjent i begge de aktuelle omsorgsmiljøer, og en ny overføring vil i følge den sakkyndige ikke bety noen vesentlig belastning. Lagmannsretten finner det ikke vanskelig å gi sin tilslutning til den sakkyndiges observasjoner og vurderinger av partenes omsorgsevner og barnets situasjon i dag. I likhet med den sakkyndige finner retten at begge parter vil kunne gi barnet tilstrekkelig omsorg. As omlegning av sin livsførsel, hans vilje til å ta seg av sin datter på en god måte og i den forbindelse søke råd og hjelp, er på mange måter bemerkelsesverdig i lys av hans belastede fortid som omfatter 5 ubetingede dommer i tiden 1987-95, bl.a. for 9 tilfelle av kjøring i alkoholpåvirket tilstand uten førerkort - siste gang i juni 1995. En forutsetning for å være en god omsorgsperson er ikke å misbruke rusmidler. Lagmannsretten er av den oppfatning at det fortsatt er grunnlag for en viss usikkerhet om As forhold til alkohol idet vitneforklaringene spriker. Retten bedømmer dog usikkerheten til å være mindre enn da herredsretten behandlet saken. Slik saken er opplyst, er det etter lagmannsrettens mening uansett en klar overvekt i favør av B/C som omsorgspersoner. Retten viser her til den vurdering av omsorgsalternativene som fremgår av herredsrettens dom på sidene 6 - 7 og som lagmannsretten i det vesentlige finner dekkende for sitt syn. Så vel As som B/Cs boforhold er imidlertid etter byrettens dom avklart og ordnet på en tilfredsstillende måte. B/C anses som stabile og trygge mennesker som vil gi D høy grad av forutsigbarhet og den fordel det er å vokse opp i en søskenflokk og med et godt nettverk av familie og venner. Biologisk tilknytning må tillegges betydelig vekt, men i denne saken er dette moment etter lagmannsrettens mening ikke tilstrekkelig til å tilkjenne A foreldreansvaret og den daglige omsorg for D. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at det vil være til beste for henne å vokse opp hos B/C. B/C gis derfor foreldreansvar og daglig omsorg for D. Når det gjelder spørsmålet om samværsrett for A og om han skal ha del i foreldreansvaret, bemerker lagmannsretten innledningsvis at begge parter i saken i dag synes å ha forståelse for at D trenger og må få dra nytte av det begge parter har av gode egenskaper og resurser. For å lykkes med denne målsetting som etter rettens mening er av stor betydning for barnet, må partene klare å samarbeide på en god måte. Det vil stille krav til begge parter med hensyn til toleranse og evne til å legge ting bak seg. Retten mener å ha grunn til å tro at alle involverte vil klare denne utfordring. For at D skal videreutvikle sin etablerte primærkontakt med far på en god måte, er det etter lagmannsrettens syn nødvendig med utvidet samværsrett. Partene har fremlagt et felles forslag til hvordan samværsordningen bør være, uansett hvem av partene som skulle vinne saken. Forslaget er i tråd med det råd den sakkyndige har gitt til partene. Lagmannsretten legger forslaget til grunn og fastsetter As samvær med D som følger: - Annenhver helg fra torsdag kl. 15 til søndag kl. 18. - Annenhver uke fra torsdag kl. 15 til fredag kl. 18 - Annenhver jul og nyttårshelg: - Jul fra skoleslutt til 3. juledag - Nyttår fra 3. juledag til kvelden før skolestart. - Annenhver påske fra fredag før Palmesøndag til 2. påskedag. - Annenhver 17. mai og annenhver Ds fødselsdag. - Annenhver høstferie og annenhver vinterferie. - Sommerferie: Halvparten av skoleferien. Det fremgår av det felles forslag at begge parter også var enige om følgende: «De weekender hvor omsorgsfamilien skal gjøre noe spesielt, kan torsdag til fredag-samværet avsluttes tidligere. Partene må avtale sommerferien helst innen 1. mai samme år. Partene vil være positive til å bytte helger og lignende på forespørsel fra den andre. Det er også viktig at D får anledning til å være med på begge familiers feiringer av forskjellige slag og at man kan bytte, slik at dette best mulig tilpasses». Lagmannsretten gir sin tilslutning også til dette og forutsetter at partene klarer å vise den velvilje og smidighet som er nødvendig. A har nedlagt subsidiær påstand om å få del i foreldreansvaret. B/C har under ankeforhandlingen erklært at de ikke har noen innvendinger mot dette. Lagmannsretten finner at A bør ha del i foreldreansvaret. Felles foreldreansvar vil etter rettens mening være viktig for det fremtidige samarbeid mellom A og B/C. Dessuten vil det på sikt være viktig for D å vite at hennes biologiske far er med på de mer betydningsfulle beslutninger vedrørende hennes oppvekst og fremtid. Det å ha del i foreldreansvaret vil for A fremstå som rimelig hensett til hans åpenbare interesse og godhet for sin datter, og det kan styrke hans motivasjon til å fortsette og videreutvikle den livsstil som han nå har valgt til beste for barnet. Med det resultat som lagmannsretten har kommet til, er saken tapt for A. Utgangspunktet er da at A må betale B/C deres saksomkostninger, jf tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd. Lagmannsretten har imidlertid funnet saken så tvilsom at det er grunnlag for å anvende unntaksregelen i §172 annet ledd. Hver av partene bærer således egne saksomkostninger for så vel herredsretten som lagmannsretten. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. B og C gis foreldreansvar og daglig omsorg for D, født xx.xx.1997. 2. A gis del i foreldreansvaret for D, født xx.xx.1997. 3. A gis samvær med D, født xx.xx.1997, således: - Annenhver helg fra torsdag kl. 15 til søndag kl. 18. - Annenhver uke fra torsdag kl. 15 til fredag kl. 18 - Annenhver jul og nyttårshelg: - Jul fra skoleslutt til 3. juledag. - Nyttår fra 3. juledag til kvelden før skolestart. - Annenhver påske fra fredag før Palmesøndag til 2. påskedag. - Annenhver 17. mai og annenhver Ds fødselsdag. - Annenhver høstferie og annenhver vinterferie. - Sommerferie: Halvparten av skoleferien. 4. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for så vel herredsrett som lagmannsrett. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
