Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse. Kari Bjerke, som senere er avgått ved døden, innga 24 februar 1997 forliksklage mot Petter Krogsæter med krav om retting, prisavslag og erstatning i forbindelse med et tilbygg som Krogsæter har oppført etter oppdrag fra Bjerke. Partene inngikk 13 mai 1997 rettsforlik i forliksrådet. Forliket har slik ordlyd: Petter Krogsæter foretar utbedring av hus til Kari Bjerke. Utbedring skjer i.h.t. rapport fra Prosjektforum datert den 7.4.97. Utvendig utbedring inkl. utbedring av tak, utføres av Petter Krogsæter. Innvendig utbedring skjer av utenforstående håndverker som utpekes av partene i fellesskap. Utbedringsarbeidene skal foretas i.h.t. godkjente byggetekniske standardkrav. Utbedringsarbeidene omtalt i forliket skal godkjennes av bygningskontrollen. Samtlige arbeider skal være avsluttet innen den 15. juni 1997. Utbedringsarbeidene ble utført som fastsatt i forliket. Ved stevning av 25 september 1997 til Sarpsborg byrett anla Petter Krogsæter søksmål mot Kari Bjerkes arvinger med krav om betaling i henhold til faktura utstedt til Bjerke 6 august samme år, kort tid før hun døde. Det er presisert i stevningen at fakturaen ikke omfatter rettingsarbeidene. Det synes å fremgå av sakens dokumenter at alt arbeid som omfattes av fakturaen var utført og Krogsæters krav om betaling fremsatt forut for inngåelsen av rettsforliket, og at kravet gjaldt andre deler av arbeidet enn de som var beheftet med mangler. Kravet var nevnt i Kari Bjerkes forliksklage som fradragspost ved beregningen av påstandsbeløpet. De saksøkte innga tilsvar hvor de under henvisning til det inngåtte rettsforlik nedla prinsipal påstand om avvisning av saken. Byretten avsa 14 januar 1998 kjennelse med slik slutning: 1. Sarpsborg byretts sak nr. 796.97 A avvises. 2. Petter Krogsæter tilpliktes å erstatte Kari Bjerkes arvinger saksomkostninger med kr 7500,00 - kronersyvtusenfemhundre 00/100- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen. Krogsæter påkjærte byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 25 februar 1998 avsa kjennelse med slik slutning: 1. Byrettens kjennelse oppheves. 2. Omkostningsavgjørelsen utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken. Kari Bjerkes arvinger påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, men kjæremålet ble forkastet ved utvalgets kjennelse av 5 mai 1998. Byretten avholdt 2 september 1998 hovedforhandling i saken, og avsa deretter dom med slik domsslutning: 1. Kari Bjerkes arvinger dømmes in solidum å betale Petter Krogsæter kr 82691,- - kroneråttitotusensekshundreognittien 00/100 - med 12 % rente fra 06.08.97 til betaling skjer. 2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger. Lagmannsretten bemerker at dommen ikke er datert. Det synes å fremgå av innholdet at den er avsagt senere enn 2 september 1998, som er den dato som fremgår av forsiden. Dommen er utsendt til partene 9 september 1998. Petter Krogsæter har i rett tid påkjært byrettens omkostningsavgjørelse til Borgarting lagmannsrett, og har i det vesentlige anført: Byretten begrunnet sin omkostningsavgjørelse med at begge parter kan legges til last at det er kommet til sak, jf tvistemålsloven §172 annet ledd, og viste til at rettsforliket var så klosset formulert at partene måtte ta en ny runde i retten for å få fastslått forlikets omfang. Omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålsinstansen kan prøve om "det helt eller delvis kan legges den vindende part til last, at det er kommet til sak", jf [[Rt-1979-1277]]. Ifølge Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, side 388, er kjæremålsinstansen ved vurderingen bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse. Kjæremålsretten er berettiget til å vurdere hvorvidt unntaksregelen bør anvendes dersom selve skjønnsutøvelsen fremstår som vilkårlig og klart urimelig, jf [[Rt-1964-1419]]. I dette tilfelle ble stevning uttatt fordi motparten nektet å betale fakturaen. Det fremkom ingen andre innsigelser mot fakturaen enn kravet om avvisning. Det ble således ikke bestridt at fakturaen gjaldt faktisk utført arbeid. Det inngåtte rettsforlik ble av lagmannsretten vurdert dithen at alle forhold mellom partene var avgjort når det gjaldt retting, prisavslag og erstatning. Dette ble opprettholdt av Høyesteretts kjæremålsutvalg. De saksøkte ble dømt til å betale regningen som presentert. Det kan overhodet ikke legges Krogsæter til last at det er kommet til sak. Saken har vært helt nødvendig for å få inndrevet kravet. De saksøkte nektet å betale fakturaen selv etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde sanksjonert følgende uttalelse i lagmannsrettens kjennelse av 25 februar 1998: Avgjørende for rettskraftspørsmålet blir en objektiv fortolking av rettsforliket sett i sammenheng med forliksklagen og tilsvaret; slik saken står for lagmannsretten er det ikke godtgjort at forliket var ment å skulle omfatte andre krav enn dem som er medtatt i forliksklage og tilsvar. Tvilsrisikoen på dette punkt må gå de saksøkte i mot. Tvil kunne vært avverget ved en enkel formulering om at ethvert ytterligere krav var frafalt. Det kan ikke være korrekt, som byretten har gjort, å legge saksøkeren til last at de saksøktes forhold ikke ble ivaretatt ved inngåelsen av rettsforliket. De saksøkte måtte selv sørge for dette. Videre er det et sentralt poeng at også rettsforlik er å anse som en avtale mellom partene. Rettsforlik har samme virkning som en rettskraftig dom. Dersom det oppstår tvil om forlikets innhold eller rekkevidde, skal rettsforliket tolkes. Tolkingsmomentene er normalt stevning og tilsvar samt påstand. Fremkommer det særskilte forhold under forhandlingene om rettsforliket, utgjør også dette tolkingsmomenter. Bortsett fra dette, gjelder det ikke særskilte saksomkostningsregler for rettsforlik. Utgangspunktet er her som ellers at enhver part har risikoen for sin tolking av et rettsforlik eller avtaler for øvrig. Fremmes det et krav på grunnlag av en avtale, og kravet bestrides, skal man tilkjennes saksomkostninger dersom man når frem med kravet. Det motsatte gjelder dersom det påståtte tolkingsresultat ikke legges til grunn. Dette utgjør det selvfølgelige utgangspunkt, selv om avtalen i seg selv kan være uklar. En gjennomgang av rettspraksis viser klart at for at tvistemålsloven §172 annet ledd siste alternativ skal anvendes, må den vinnende part være mest å bebreide. Det kan åpenbart ikke være tilfelle i denne saken. Det anføres også at skjønnsutøvelsen fremstår som vilkårlig eller klart urimelig. Selv etter at avvisningsspørsmålet var endelig avgjort av Høyesteretts kjæremålsutvalg, og det var fastslått at såvel prisnedsettelses-, prisavslags- som erstatningsspørsmålet var rettskraftig avgjort ved forliket, krevde motpartene prisavslag, prisnedsettelse og erstatning. Også her er det et vesentlig poeng at det ikke ble fremsatt innsigelser mot selve fakturaen, eller grunnlaget for denne. Krogsæter hadde på denne bakgrunn ingen mulighet til å unngå hovedforhandling. At han da skal belastes med saksomkostninger, fremstår som klart urimelig og til dels svært vilkårlig. Petter Krogsæter har nedlagt slik påstand: Kari Bjerkes arvinger dømmes in solidum til å betale Petter Krogsæter kr 28000,- -kroner tjueåttetusen 00/100 - med 12 % rente fra avsigelse av kjennelse til betaling skjer. Kari Bjerkes arvinger har i tilsvar tatt til gjenmæle mot kjæremålet, og har i det vesentlige anført: Saksomkostningsspørsmålet er ikke avgjort i strid med loven. Kjæremålet påstås derfor prinsipalt avvist. Byretten viser til hele §172 annet ledd, ikke bare siste alternativ. Byretten bygger på at forlikets klossete formulering er søksmålsgrunnlaget. At partene har like stort ansvar for det, er åpenbart, idet et rettsforlik er en gjensidig bebyrdende avtale. I denne saken er dette mer enn anskueliggjort, idet byretten kom til at de saksøkte skulle gis medhold, mens lagmannsretten kom til det motsatte resultat. Av samme grunn må det være åpenbart at de tapende parter hadde fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Det fremgår dessuten av premissene at retten har funnet saken tvilsom, idet retten ikke kunne se bort fra at de saksøkte forsto forliket slik at alle mellomværender var oppgjort. Byretten anfører i sin avvisningskjennelse at Krogsæter hadde en klar oppfordring til å ta forbehold dersom ikke alle krav i påstandene var avgjort ved rettsforliket. Lagmannsretten har derimot lagt ansvaret for den mangelfulle formulering på Kari Bjerke. Når det er såpass stor tvil om hvem som skal tape på grunn av formuleringen, kan det helt eller delvis legges den vinnende part til last at det kom til sak. Som forklaring på det tilsynelatende dårlige arbeid fra prosessfullmektigenes side ved formuleringen av forliket, nevnes at det var forliksrådet som aktivt forhandlet det frem, hvoretter forliksrådets sekretær, kommunens advokat, førte det i pennen. Kari Bjerkes arvinger har nedlagt slik påstand: 1. Prinsipalt: Saken avvises. Subsidiært: Kjæremålet tas ikke til følge. 2. I begge tilfelle: Petter Krogsæter tilpliktes å erstatte Kari Bjerkes arvinger v/Olav Bjerke sakens omkostninger, herunder for dette tilsvar kr 2000,-. Lagmannsretten bemerker innledningsvis at betegnelsen av kjæremålsmotpartene som Kari Bjerkes arvinger tidligere er kommentert såvel av lagmannsretten i kjennelsen av 25 februar 1998 som i byrettens dom. Det vises til disse tidligere bemerkninger. Lagmannsretten har etter tvistemålsloven §181 annet ledd begrenset kompetanse i saken, idet det i utgangspunktet bare er byrettens lovanvendelse som kan prøves. I tillegg kan lagmannsretten oppheve en saksomkostningsavgjørelse på grunnlag av saksbehandlingsfeil, bl.a. når begrunnelsen er utilstrekkelig til å prøve om loven er korrekt anvendt. Ved avgjørelsen er lagmannsretten bundet av byrettens bevisvurdering, og har ikke adgang til å overprøve byrettens avgjørelse så langt den beror på skjønnsmessige vurderinger, med mindre skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig. Byretten har begrunnet sin omkostningsavgjørelse slik: Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, finner retten det ikke tvilsomt at begge parter kan legges til last at det er kommet til sak, jfr. straffeprosessloven §172 annet ledd. Det vises her til at forliket er så klosset formulert at partene måtte ha en ny runde i retten for å få fastslått forlikets omfang. Retten finner derfor at partene bør bære sine egne saksomkostninger. Lagmannsretten bemerker at "straffeprosessloven §172" er åpenbar feilskrift for tvistemålsloven §172. Siden Kari Bjerkes arvinger ble dømt til fullt ut å betale Krogsæters krav, er det korrekt å anvende §172 ved omkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten forstår byrettens henvisning til bestemmelsens annet ledd slik at det bare siktes til annet ledd, siste alternativ, d.v.s. at det "helt eller delvis kan legges den vindende part til last, at det er kommet til sak". Premissene kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke leses som en henvisning også til første alternativ i annet ledd, d.v.s. at saken var tvilsom. Byretten har lagt til grunn at begge parter kan legges til last at det er kommet til sak, d.v.s. at også Krogsæter kan bebreides. Det er tilstrekkelig til å frita den tapende part for omkostningsansvar at også den vinnende part delvis er å bebreide for at det kom til sak. Overvekt av skyld hos den vinnende part er ikke noe vilkår for å anvende §172 annet ledd, siste alternativ, jf [[Rt-1996-1544]]. Spørsmålet er imidlertid om det beror på korrekt rettsanvendelse når byretten har bygget på at Krogsæter kan lastes for at det kom til sak. Lagmannsretten er enig med byretten i at rettsforliket er formulert på en uheldig måte. Det er således ikke nevnt at Kari Bjerke frafalt den delen av prisavslags- og erstatningskravet som oversteg Krogsæters krav på restoppgjør, og heller ikke at utbedringsarbeidene skulle utføres vederlagsfritt. Petter Krogsæter burde ha medvirket til at dette ble avklart i rettsforliket. Disse spørsmål er imidlertid partene enige om. Tvisten i hovedsaken gjelder bare om Kari Bjerke forbeholdt seg prisavslag/erstatning i den form at Krogsæter frafalt sitt krav på restoppgjør. For så vidt gjelder dette spørsmål finner lagmannsretten at Kari Bjerke - dersom hun mente at det var oppnådd enighet om dette - burde ha sørget for at rettsforliket inneholdt en passus om at alle krav mellom partene var oppgjort. Petter Krogsæter kan ikke bebreides for at rettsforliket ikke ble presisert på dette punkt ved at han uttrykkelig opprettholdt sitt krav om restoppgjør når utbedringsarbeidene var utført. Det vises til at byretten i domspremissene har lagt til grunn at Krogsæters sluttregning ikke var en del av saken for forliksrådet "utover at Kari Bjerke .......... nedla en påstand hvor det ble gjort motregning for summen", og at forliket etter sin ordlyd må forstås slik at Bjerkes økonomiske krav overfor Krogsæter er frafalt mot at Krogsæter har forpliktet seg til å utbedre manglene, ikke slik at alle mellomværender mellom partene skulle være oppgjort ved forliket. Vurdert ut fra byrettens forståelse av forliket, finner lagmannsretten at byrettens rettsanvendelse er uriktig når det er lagt til grunn at Krogsæter kan lastes for at det kom til sak. Byrettens omkostningsavgjørelse må dermed oppheves og saken hjemvises til byretten til ny behandling. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd, siste punktum. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves, og saken hjemvises til byretten til ny behandling. 2. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utstår til den avgjørelse som avslutter saken. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
