Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Det ble avsagt slik kjennelse: Saken gjelder spørsmålet om flertallssameiers søksmålskompetanse på vegne av sameiet. Drammen slalåmklubb leide ved leiekontrakt av 2 januar 1974 "Haukåsløypa", som beligger i Strøm Skog, gnr 17 bnr 222 og 228, fra sameierne, Birgit Nygaard, Aaste Henrichson og Halvor Haddeland. Leietiden var 40 år, regnet fra 1 januar 1972, og leien var opprinnelig kr 1 200, men med reguleringsrett overensstemmende med mulige svingninger i konsumprisindeksen. Leiebetalingen ble misligholdt, og leieforholdet ble oppsagt. Ved forliksklage til Drammen forliksråd begjærte Sameiet Strøm Skog v/Bitten B Hansen, som nå eier 65% av sameiet, dom for at leieforholdet skulle opphøre. Drammen slalåmklubb ble imidlertid frifunnet, og dommen ble påanket til Drammen byrett, som etter påstand fra Drammen slalåmklubb fant at saken måtte avvises. Kjennelsen har slik slutning: 1. Drammen forliksråds dom av 20.05.97 oppheves. 2. Sak nr. 97-01424 A avvises. 3. Bitten B. Hansen betaler saksomkostninger til Drammen Slalåmklubb med kroner 2000,- - totusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen. Kjennelsen ble påkjært til Borgarting lagmannsrett ved kjæremål av 16 desember 1997. I kjæremålet er nedlagt slik påstand: 1. Drammen forliksråds dom av 20.05.97 opprettholdes som ankesak/ stevningsgrunnlag. 2. Drammen byrett avvisningskjennelse i sak nr. 97-01424 A oppheves og saken hjemvises og fremmes til videre behandling for byretten. 3. Drammen Slalåmklubb v/leder Knut Eikre Larsen idømmes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Drammen slalåmklubb tok til gjenmæle og har nedlagt slik påstand: 1. Byrettens kjennelse av 26 nov. 1997 opprettholdes. 2. De kjærende parter ilegges sakens omkostninger. Den kjærende part har i det vesentlige fremholdt at byretten har tatt feil når den for det første kommer til at Bitten B Hansen, som flertallseier i sameiet, kan gå til oppsigelse av leietager ved mislighold av leiekontrakten, men likevel avviser saken fordi spørsmålet om oppsigelse ikke har vært gjenstand for en forsvarlig behandling i sameiets organer. Etter den kjærende parts oppfatning tar byretten feil på dette punkt, idet saken har vært grundig drøftet blant sameierne. Saken har blant annet vært bredt drøftet i sameiermøte 8 september 1997, hvor sameierne fikk utdelt kopier av samtlige dokumenter i saken. Riktignok var det slik at de øvrige sameiere (35%) stemte imot å gå til rettssak, men dette er ikke - og det er retten også enig i - til hinder for at flertallssameieren, Bitten B Hansen, kan reise sak om oppsigelse av leieforholdet. Ifølge Bitten B Hansen kan dette bekreftes av advokat Torill Kjøllesdal, som representerte de sameierne som stemte imot søksmålet. Lagmannsretten ba Bitten B Hansen om en nærmere dokumentasjon fra sameiermøtene den 12 april og 5 september 1997 i form av møtebok/ møtereferat e l. I prosesskrift, som svar på dette brevet fra lagmannsretten, opplyses det at det ikke ble holdt noe sameiemøte 12 april, men i sameiemøtet avholdt 11 september 1997 ble rettssak mot slalåmklubben grundig drøftet blant sameierne. Blant annet fikk disse utdelt samtlige dokumenter, men det ble ikke ført noen protokoll fra møtet. Kjæremotparten har i tilsvar til kjæremålet påpekt at sameiermøtene, dersom de ble avholdt med innhold som opplyst i innkallelsene, ble avholdt henholdsvis før behandling i Drammen forliksråd og før den kjærende parts prosesskrift til Drammen byrett angående behandling om avvisning av saken. I og med at det etter det opplyste foreligger et mindretall som var imot å gå til rettssak, mener kjæremotparten at det ikke foreligger noen fullmakt fra mindretallet om at flertallet kan opptre på vegne av sameiet i en prosess. Det må også innebære at det i alle fall ikke foreligger noe vedtak om at sameiet er forpliktet til å bære saksomkostningene dersom sameiet blir pålagt dette. Det er således flertallet som opptrer på vegne av sameiet, og spørsmålet blir om flertallet kan gjøre dette i prosessuell sammenheng. Den kjærende part mener at det å si opp festeavtalen må likestilles med å gjøre tingene om til noe annet "ved å si opp festeavtalen 14 år før den i henhold til festekontrakten utløper slik at sameiet således være uten inntekt/festeavgift i denne tida er å betrakte som å overføre til noko anna. En kan jo ikke uten videre kan legge til grunn at det vil bli mulig å feste denne eiendom bort til andre på like vilkår". Det er på det rene at festeforholdene i denne saken ble inngått med enstemmighet fra sameiernes side, mens festeforholdet er sagt opp av et flertall. At vedtaket ble fattet på sameiemøtet etter forutgående behandling, foreligger det ikke dokumentasjon på, men det forelå i alle fall ingen ordinær misligholdt situasjon, mener kjæremotparten. De skyldige terminer er faktisk blitt betalt, og da burde det foreligge samme enstemmighet ved oppsigelse som ved inngåelse av avtalen. I hvert fall burde det foreligge beslutning om å gå til rettssak med den usikkerhet utfallet av denne vil få med påfølgende saksomkostninger. Slik dokumentasjon er ennå ikke fremlagt. Etter kjæremotpartens mening har sameiet mange likhetspunkter med et ansvarlig selskap, og da burde det i alle fall være klarlagt at Bitten Hansen hadde signaturfullmakt til å opptre på vegne av sameiet i denne saken. Det vises til selskapsloven §2-8 og til at Bitten Hansen ikke har signaturfullmakt på vegne av sameiet. Lagmannsretten bemerker: Lagmannsretten er enig med byretten i at det å si opp en festekontrakt som følge av mislighold må ligge innenfor det et flertall i et sameie kan gjøre i medhold av sameieloven §4 første ledd, spesielt dersom festeavgiften ikke betales. Det er imidlertid på det rene at vedtak som kan gi "urimelig kostnad" ikke alene kan treffes av flertallet. I denne saken er det på det rene at det ikke foreligger noen protokoll fra sameiemøtet hvor det ble diskutert hvorvidt man skulle gjennomføre en rettssak eller ikke. Det må innebære at det heller ikke foreligger noe formelt vedtak i så måte. Det synes også på det rene at det ikke ble avholdt noe sameiemøte om dette før saken ble fremmet for forliksrådet. Lagmannsretten lar det stå hen hvorvidt dette er avgjørende i forhold til søksmålskompetansen for forliksrådet. Det er imidlertid på det rene at forliksrådet kom til, etter forhandlingen, at det ikke forelå grunnlag for å kreve festeavtalen avsluttet og Drammen slalåmklubb kastet ut. I forbindelse med en anke måtte det da foretas en vurdering av hvorvidt sameiet skulle påta seg de omkostningene som eventuelt måtte være forbundet med en rettssak ved byretten og eventuelt i forbindelse med anke til lagmannsretten. Det er på det rene at utgiftene i forbindelse med en slik rettssak vil kunne komme opp i betydelige beløp, med mulighet for at man blir stående ansvarlig for saksomkostningene i tilfelle man skulle tape. Etter lagmannsrettens mening vil det å gå til en slik rettssak med de mulige kostnader som dette kan innebære for sameiet, ikke være noe som en flertallseier kan gjøre alene uten at spørsmålet om hvordan saksomkostningene eventuelt skal fordeles på forhånd, er drøftet. Lagmannsretten vil ikke utelukke at flertallet vil kunne gå til søksmål på vegne av sameiet mot de øvrige sameieres stemme. Et helt annet spørsmål er i hvilken utstrekning flertallet i sameiet kan pådra de øvrige saksomkostninger på vegne av sameiet i en sak som denne. Det er på det rene at dersom sameiet blir godkjent som part, må sameiet også bære eventuelle saksomkostninger som måtte bli pålagt sameiet. Etter lagmannsrettens mening må denne risikoen som her gjelder være å likestille med å påføre sameiet urimelig kostnad i den forstand dette begrepet er brukt i §4 annet ledd i sameieloven. Etter dette blir byrettens kjennelse å stadfeste. Avgjørelsen har imidlertid voldt tvil, og lagmannsretten har funnet grunnlag for sin avgjørelse i en annen bestemmelse enn den byretten har lagt avgjørende vekt på. Lagmannsretten finner derfor at det foreligger slike særlige forhold som tilsier at det ikke tilkjennes saksomkostninger verken for byretten eller lagmannsretten. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Drammen byretts kjennelse punkt 1 og 2 stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
