Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmål om omsorg for og samværsrett til barn. A er født *.*. 1955. Han inngikk 3 januar 1986 ekteskap med B som er født *.*. 1959. De er separert ved bevilling gitt av fylkesmannen i Buskerud den 29 oktober 1998. Partene har to barn, C født *.*. 1986 og D født *.*. 1990. I forbindelse med separasjonen er partene enige om at de skal ha delt foreldreansvar, men det er uenighet mellom dem om hvem barna skal bo fast hos. Ved stevning av 28 oktober 1998 til Drammen byrett reiste B søksmål mot A med påstand om at barna skal bo fast hos henne. I stevningen ble det også reist krav om midlertidig avgjørelse gående ut på at barna skal bo fast hos henne til det foreligger bindende avtale eller rettskraftig avgjørelse av spørsmålet samt at B alene gis bruksretten til partenes fellesbolig inntil det foreligger endelig avtale eller avgjørelse om eiendomsretten eller bruksretten til den. For så vidt angår den midlertidige avgjørelse avsa byretten 5 januar 1999 kjennelse med slik slutning: 1. Fellesbarna D født *.*. 1990 og C født *.*. 1986 skal bo fast hos B frem til det foreligger bindende avtale eller rettskraftig avgjørelse vedrørende spørsmålet om hvor barna skal bo fast. 2. B gis alene bruksretten til fellesboligen i - - veien i Drammen frem til det foreligger bindende avtale eller rettskraftig avgjørelse vedrørende fordelingen av eiendomsretten/bruksretten til boligen. A må fraflytte boligen senest innen 14 dager etter at byrettens avgjørelse er forkynt. 3. Saksomkostningsspørsmålet utstår inntil hovedsaken. Kjennelsen er ikke angrepet. Hovedsaken ble avgjort ved byrettens dom av 12 mars 1999 som har slik domsslutning: 1. B og A skal ha felles foreldreansvar for barna D født *.*. 1990 og C født *.*. 1986. 2. D og C skal bo fast hos B. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke. A har påanket dommen i rett. Anken gjelder domsslutningens pkt 2. I medhold av tvistemålsloven §366 annet ledd nr 2 jf §62 første ledd har B i anketilsvaret krevet at også samværsspørsmålet blir behandlet av lagmannsretten. A har ikke hatt innvendinger mot dette. Ankeforhandlingen ble holdt i Drammen 24-26 november 1999. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt seks vitner hvorav fire var nye for lagmannsretten. Før prosedyren hadde rettens medlemmer en utenrettslig samtale med begge barna som var til stede samtidig. Om bevisførselen vises det for øvrig til rettsboken. Saken står i alt vesentlig i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Den ankende part, A, har i det vesentlige anført: Etter As oppfatning bør partene har delt omsorg for barna, begge foreldrene har mye godt å tilføre dem. Dette lar seg imidlertid ikke gjøre siden B har motsatt seg en slik ordning. Som utgangspunkt kan det legges til grunn at begge foreldre er vel skikket til å ha omsorgen. De utfyller hverandre, og det bestrides ikke at B nok er den av dem som er best skikket med hensyn til det daglige i hjemmet. Men A er langt bedre skikket med hensyn til aktiviteter utenfor hjemmet. I barnehagen var han leder av foreldreutvalget, og han var og er også aktiv innenfor idrett med opplegg av treningsvirksomhet særlig for sønnen C. As preferanser for dette må tillegges betydelig vekt. Begge parter står barna nær, men på forskjellige plan. Morens virksomhet og forhold til barna har i det vesentlige vært knyttet til deres hjemmesituasjon, mens As innsats for dem er mer utadvendt. Han er også den av foreldrene som best har fulgt opp barna i forhold til skolen. Han vil derfor være den beste omsorgspersonen for dem i tiden fremover, etter hvert som de nå blir større. Det anføres videre at B prioriterer sin egen utdannelse og karrière i slik grad at det går utover hennes omsorg for barna. Det er her særlig henvist til hennes to år lange utdannelse ved Universitetet i Bergen i årene 1996-1998 samt hennes omfattende foredragsvirksomhet. I dette ligger det ingen bebreidelse mot henne, men det er helt klart at hun i perioder har vært svært meget borte fra hjemmet og barna. Under sitt studieopphold i Bergen hadde hun ingen betenkeligheter med å overlate omsorgen til faren. Selv om han hadde god bistand fra hennes foreldre, var det i realiteten han som hadde den fulle omsorgen for barna i denne perioden. Omfanget av Bs arbeide og virksomhet fremover er meget usikkert, og det medfører en tilsvarende usikkerhet for hvor meget hun vil kunne avse av tid til barna. Hun har nå riktignok et arbeide med en vanlig avgrenset arbeidstid, men hun driver også foredragsvirksomhet mv. som fremdeles bringer henne ut på reiser. Noen tilsvarende usikkerhet foreligger ikke for så vidt angår As arbeidsforhold. Bs opplysninger om at hun vil kunne få hjemmekontor i forbindelse med sitt arbeide, er for øvrig positivt uriktig. Det gjøres også gjeldende at partene har forskjellige personlige egenskaper som gjør at A vil være en bedre omsorgsperson for barna enn moren. B er hissig og oppfarende. Det er også uheldig at hun uttrykker seg slik overfor barna at de i sin samtale med lagmannsrettens dommere, gir uttrykk for som negativt at «hun er så sur på far». Det er dessuten uheldig for barna at B trekker andre personer inn i saken, politi mv. Hennes anmeldelse av A for telefonavlytting gjelder forhold som ligger svært langt tilbake i tiden, og anmeldelsen ble inngitt først halvannet år etter at hun ble klar over forholdet i 1997. Legemskrenkelsen av henne den 5 april 1999 er selvfølgelig beklagelig, men den har sin bakgrunn i hennes manglende forståelse for hans utøvelse av samvær med barna. Hennes anmeldelse av ham har for øvrig ført til at dette er blitt ytterligere vanskeliggjort igjennom det forbud etter straffeprosessloven §222a som ble fastholdt ved Oslo forhørsretts kjennelse av 21 mai 1999. Begjæringen om et slikt forbud var ytterligere egnet til å stigmatisere situasjonen. A er den av foreldrene som har best forståelse for barnas behov. Hans ønske om delt omsorg er et eksempel viser dette. Moren har ikke den samme forståelse her, og det viser seg både ved at hun motsetter seg delt omsorg og ved de betydelige vanskeligheter hun legger i veien for direkte kontakt mellom barna og A. Det er B som motsetter seg det nødvendige samarbeide mellom partene i denne forbindelse. Særlig viser dette seg gjennom den mangelfulle og til dels svært temperamentsfulle kommunikasjonen som har vært mellom partene og som er nedfelt i korrespondanse og E-mailer som er utvekslet mellom dem. Begge parter; og også barna; gir uttrykk for ønsker om omfattende samvær mellom barna og foreldrene. Det er imidlertid B som har lagt vanskeligheter i veien for dette og da på en slik måte at samvær først kommer i stand når A etterkommer hennes ønsker. Hensynet til barnas miljømessige tilknytning taler også for at de bør bo fast hos A. Han bor nå i Oslo, men det er helt på det rene at dersom han får omsorgen for barna, vil han flytte til Drammen og enten bo i partenes tidligere fellesbolig eller i annen bolig der. Barna vil således beholde sitt oppvekstmiljø som tidligere, og A vil sørge for at de har nær og hyppig kontakt med sin mor og hennes familie. Det er viktig for barna at de også opprettholder kontakten med As egen familie og bevarer sin tilhørighet til den. Han er født i Kroatia og har mye familie der. Han har for øvrig reist dit med barna hver sommer. Hos B vil barna miste meget av den identitet som er knyttet til A og hans familiebakgrunn. Det er en mangel ved byrettens dom at disse forhold ikke er drøftet idommen. Det forhold at Bs har en ny kjæreste skaper også stor usikkerhet i den fremtidige situasjonen. Hun har for øvrig holdt det tilbake for barna at hun har fått en ny venn, og denne tilbakeholdelsen er i seg selv uheldig. Det er også svært usikkert om vennen som er utenlandsk statsborger og oppholder seg i Norge i utdanningsøyemed, vil kunne få fremtidig opphold i Norge. Han har heller ikke avgitt noen forklaring verken for byretten eller for lagmannsretten, og man har følgelig svært sparsomme opplysninger om ham. Det fører igjen til adskillig usikkerhet med hensyn til forholdet mellom ham og barna. A har nedlagt slik påstand: 1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes. 2. Prinsipalt: A skal ha den daglige omsorg for D f. *.*. 1990 og C, f. *.*. 1986. Barna skal bo hos A. 3. Subsidiært: A skal ha samvær med D og C etter lagmannsrettens bestemmelse. 4. I alle tilfelle: A tilkjennes sakens omkostninger for byrett og for lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra dommens oppfyllelsestidspunkt og til betaling skjer. Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført: Byrettens har i alt vesentlig bedømt bevisene riktig og dens dom er riktig. Barna er utvilsomt svært glade i sine foreldrene, og de har en særlig og nær tilknytning til dem begge. Men forholdet mellom dem er dårlig, og det går også utover barna. B er på den bakgrunn ikke enig i at den beste løsningen for barna vil være at deres bosted deles mellom foreldrene. En slik ordning er ikke vanlig, og den forutsetter et godt samarbeid mellom foreldrene. Hos moren har barna det nå harmonisk og rolig, og de har det godt. Deres tilknytning til moren er den nærmeste. For datteren Ds vedkommende er dette også i overensstemmelse med farens oppfatning, og barna bør ikke skilles. B er den best kvalifiserte av foreldrene med hensyn til å skape stabile og trygge forhold i hjemmet. Hun har faglig tyngde i sin yrkes- og utdannelsesbakgrunn. Hun deltar også meget i barnas aktiviteter. Det er hennes utøvelse av oppdragerrollen, herunder hennes evne til grensesetting som må veie tyngst. Hennes personlige egenskaper, evne til kontakt og empati gir barna trygghet og varme, og dette må også vektlegges i betydelig grad, jf blant annet Borgarting lagmannsretts dom av 6 februar 1998. Farens personlige egenskaper kan trekke i motsatt retning for hans vedkommende. Det gjelder særlig den langvarige avlytting av Bs telefonsamtaler i perioden 1988-93 og episoden med legemskrenkelsen den 5 april 1999. As omsorgsevne bestrides ikke, men det har forekommet episoder som viser at han ikke fullt ut ivaretar omsorgen på betryggende vis. Det er vist til episoder med hensyn til lek og lignende som etter Bs oppfatning har utsatt barna for unødig risiko. Farens adferd er annerledes hennes; han er uforsiktig, og han har en tendens til å favorisere dem som gjør det best i forbindelse med idrettslige aktiviteter. Det er også negativt med hans uvarslede sene besøk hos barna. B har hatt hovedomsorgen for barna i det alt vesentlige av deres levetid. Hun er den som har interessert seg mest for omsorgen for dem, og dette må tillegges vekt jf [[Rt-1983-750]] og [[Rt-1985-707]]. Hennes studieopphold i Bergen i 1996-98 ble gjennomført etter avtale og enighet mellom partene, og det bestrides at hun gjennom dette har vist at hun setter hensynet til sin yrkeskarriere foran hensynet til omsorgen for barna. Det andre studieåret oppholdt hun seg svært meget hjemme nettopp av hensyn til dem. Etter byrettens dom har faren krenket moren i barnas nærvær. På tross av de praktiske muligheten som moren tilbyr ham, har A ikke gjort noe for å ha hyppige samvær med barna. B har innrettet seg yrkesmessig for å tilgodese barna. Hun har skiftet arbeide og gått ned i lønn med dette for øye. De samarbeids- og kommunikasjonsvanskeligheter foreldrene har hatt skyldes for en vesentlig del As manglende vilje til å foreslå faste ordninger. B har selv fremsatt forslag som imidlertid er blitt avvist av A, og uten at det fra hans side er fremsatt noen forslag til alternative løsninger. Det bestrides således at det foreligger noen form for diktat fra hennes side med hensyn til hvorledes samværsretten skal utøves. Det er ikke vanskelig for A å bosette seg nærmere barna for på den måten å ha et mer hyppig samvær med dem, noe B er fullt innstilt på. Hans anførsel om at han vil flytte til Drammen dersom han får omsorgen for barna, men ellers ikke, oppfatter hun som et pressmiddel for å få omsorgen. En overføring av barna til faren vil nå bety et miljøskifte for dem. De har til nå bodd hos moren og har en nær tilknytning til hennes familiemiljø, særlig hennes foreldre som de er svært glade i. Bs forhold til sin nye venn skaper ingen usikkerhet for dem. Familie og nettverk rundt barna vil bli sterkere ivaretatt hos moren, særlig gjelder dette barnas forhold til besteforeldrene som de er svært glade i. Dersom A får den daglige omsorg, vil dette, slik forholdene nå er, måtte antas å bli redusert i adskillig grad. Den beste samlede foreldrekontakten oppnås ved at barna bor fast hos moren, og ved at faren følger opp i det minste en alminnelig samværsordning. En slik oppfølging må også av hensyn til barna innebære at han overholder avtaler om tid og sted for samværene. Endelig er det anført at dersom lagmannsretten er i absolutt tvil med hensyn til avgjørelsen, må hensynet til moren tillegges vekt. Hun vil lide et særlig tap ved ikke å beholde den daglig omsorg for barna. Særlig vil hennes troverdighet som fagkyndig vedrørende barns livs- og helsebetingelser svekkes i betydelig grad. Med de vanskeligheter som har vært mellom partene med hensyn til å finne frem til en ordning av samvær, er det nødvendig at retten fastsetter en samværsordning. B ønsker at barna jevnlig skal ha samvær med sin far, men regulert på en slik måte at foreldrene ikke møtes, idet dette har vært svært belastende for barna. Hun ønsker at barna har samvær med faren annenhver helg og en gang annenhver uke samt i høytider og ferier. Det bør gis rom for lengre feriesamvær om sommeren i forbindelse med As sommerferie i Kroatia. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 1. Drammen byretts dom av 12. mars 1999 i sak nr. 7080-98 A stadfestes. 2. D og C skal ha samvær med A etter rettens bestemmelse. 3. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med oppfyllelsesfrist 14 dager etter dommen er forkynt. Lagmannsretten bemerker: Partene er enige om at de skal ha felles foreldreansvar for barna, og de er også enige om at barna skal ha et betydelig samvær med den av foreldrene som de ikke bor fast hos. Uenigheten gjelder således i realiteten bare spørsmålet om hvor barna skal bo fast. Ingen av partene har gått inn for at barna bør skilles. Etter barneloven §35a første ledd jf §34 tredje ledd skal rettens avgjørelse med hensyn til hvem av foreldrene barn skal bo fast sammen med, først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Hva som vil være best for barnet må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Tidligere rettsavgjørelser i tilsvarende saker har derfor begrenset interesse. Avgjørelsen i en barnefordelingssak vil i stor utstrekning måtte basere seg på antagelser om hva som, alle forhold tatt i betraktning, må antas å være den løsning som på sikt fremstår som den barnet er mest tjent med. Rettens vurdering må skje på grunnlag av forholdene slik de er ved domstidspunktet, og de slutninger og forventninger retten kan trekke fra disse for tiden fremover. A er av kroatisk opprinnelse, men han har bodd i Norge i mange år og har nå norsk statsborgerskap. Han er utdannet elektroingeniør og har sitt arbeide ved ... Oil & Gas AS med arbeidssted på ... i Oslo. Etter samlivsbruddet flyttet han til Oslo der han har en leilighet i en tomannsbolig der også hans mor og hennes ektefelle bor. Foruten moren bor også hans halvsøster i Oslo. Ellers har han ikke familie her i landet. A har opplyst for lagmannsretten at han vil flytte tilbake til Drammen dersom han får den daglige omsorg for barna, og at han da fortrinnsvis tar sikte på å overta partenes fellesbolig på skiftet mellom dem. B har lærerutdanning som hun senere i 1996-98 har supplert med en mastergrad ved Universitetet i Bergen i helsefremmende og forebyggende arbeid. Hun har praktisert som lærer frem til 1992 og har deretter hatt forskjellige ansettelser innen helsevesenet. Hun er nå ansatt som sekretariatsleder i Buskerud fylkeskommunes helsetjeneste. I tillegg til sitt arbeide har hun også holdt en rekke foredrag og skrevet flere artikler om helsefaglige spørsmål. Partenes samliv opphørte i august 1998, og de gjennomførte ekteskapsmegling i august og september. A ble imidlertid boende i den felles bolig sammen med hustruen og barna helt frem til byrettens avgjørelse om at hun alene skulle ha den midlertidige bruksrett til boligen. Barna har hele tiden bodd i denne, og de går begge på skole i Drammen. Ingen av partene har slike personlige egenskaper at de ikke bør ha den daglige omsorg for barna. Noe slikt er heller ikke hevdet av noen av dem. Lagmannsretten finner imidlertid at Bs karakteregenskaper, slik det er kommet til uttrykk under ankeforhandlingen, viser at hun har en betydelig større evne til å forstå og ta hensyn til barnas behov for omsorg i det daglige og følelsesmessig. Dels henger nok dette sammen med at hun i større grad enn faren, evner å gi uttrykk for dette, blant annet som følge av sin faglige bakgrunn, men det er heller ingen tvil om at barna har et meget nært og godt forhold til henne. Lagmannsretten vurderer dette som en så viktig side ved omsorgsrollen og dens betydning for barnas utvikling, at det må veie tyngre enn de utvilsomt gode og viktige impulser faren kan gi dem gjennom sine aktiviteter sammen med dem i forbindelse med sport og annet som de får del i gjennom ham. Det må legges til grunn at B i det alt vesentlige har vært den nærmeste omsorgsperson for barna, i alle fall frem til hun begynte sine studier ved Universitet i Bergen høsten 1996. Før dette har begge foreldre hatt krevende arbeide, men det er ikke holdepunkter for at B har neglisjert sin rolle som barnas mor slik A har hevdet. Begge foreldre har hatt en del reisevirksomhet i forbindelse med sitt yrke, men det er heller ikke holdepunkter for at noen av dem har latt dette gå ut over kontakten med barna. I denne forbindelse bemerker lagmannsretten også at B har lagt til rette for at barna, og for så vidt hele familien, har kunnet følge henne på større reiser i forbindelse med foredrag og konferanser, for eksempel til Latvia, Belgia og forskjellige steder i Norge. Det første studieåret i Bergen var hun meget hjemmefra, men for en vesentlig del reiste hun hjem og var hjemme i helgene. Det andre studieåret hadde hun fått innrettet seg slik at hun kunne gjennomføre en del av studiene hjemme, og hun gjorde det. Lagmannsretten finner det klart at det ikke kan legges slik vekt på hennes fravær i denne perioden som A har gjort. Bs foreldre bor i nærheten av barnas nåværende bolig, og det er god kontakt mellom dem og barna. Blant annet har de vært meget sammen med barna i den tiden moren var ved Universitetet i Bergen, og det er også nå hyppig kontakt mellom dem. Lagmannsretten ser det som verdifullt for barna at denne kontakten blir opprettholdt slik den er i dag, og det kan best skje ved at barna bor fast hos B. Selv om A utvilsomt vil være lojal med hensyn til å medvirke til barnas kontakt med besteforeldrene, ligger det slike følelsesmessige hindre i veien at den neppe kan få det samme omfang som hittil dersom de skal bo fast hos ham. Kontakten ville i såfall bli begrenset til den tid de har samvær med B. Og under enhver omstendighet kan det da ikke regnes med at det vil finne sted noen slik kontakt i noe omfang av betydning i barnas hjem, slik tilfellet er nå. Barna har slik retten har oppfattet det, også god kontakt med As mor, og i særdeleshet med hans halvsøster. Denne kontakten vil kunne opprettholdes i samme omfang som tidligere, også om barna fortsatt blir boende hos B. Under den samtale rettens medlemmer hadde med barna, ga de ikke til kjenne noen klar oppfatning av om de foretrakk å bo hos en av foreldrene fremfor den annen. Som nevnt er de svært glad i begge sine foreldre, og retten var på den bakgrunn meget varsom med å stille dem spørsmål som var egnet til å fremprovosere noen klar stillingtagen til dette. Allikevel er det rettens klare inntrykk at de er komfortable med sin bosituasjon slik den nå er, og at det vesentlige for dem er at de får anledning til å se sin far oftere. Den gunstigste løsning vil derfor være at A finner en bolig som gir ham større muligheter til kveldssamvær i uken enn det som er tilfelle nå. Han har gitt uttrykk for at han i alle fall ikke kommer til å fortsette å bo der han nå bor, men at det kan være mer aktuelt med en bolig i Bærum. Selv en flytting dit vil gjøre forholdene enklere med henblikk på slike samvær. Lagmannsretten finner etter dette at det som utgangspunkt er helt klart at barna fortsatt bør bo fast hos sin mor. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å bemerke at barna i sin samtale med dommerne begge ga et klart uttrykk for at det gikk inn på dem at forholdet mellom foreldrene er så vanskelig som det for tiden er, bl a gjennom et utsagn om at «mor er så sur på far». Retten legger til grunn at dette er et forhold som med tiden vil rette seg. For tiden er foreldrene inne i en uavsluttet prosess om ekteskapsoppløsning med uløste konflikter i mange plan, og det er åpenbart sterke følelsesmessige konflikter mellom dem. Dette har kommet til uttrykk bl a ved en episode etter byrettens dom der A i barnas nærvær gikk til fysisk angrep på B. Videre har hun inngitt politianmeldelse mot ham for dette forholdet samt for å ha avlyttet og gjort opptak av hennes telefonsamtaler i flere år for en del år siden. A har ikke bestridt at dette faktisk har funnet sted, men det er atskillige uoverensstemmelser mellom dem om detaljene med hensyn til voldsepisoden. Det er forklarlig at de to nevnte forhold har medført reaksjoner hos B som også har kommet til uttrykk overfor barna. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet uoverensstemmelsene mellom partene og Bs reaksjon på dem, i alle fall ikke innebærer noen endring av rettens syn om at barna bør bo fast hos henne. Heller ikke kan lagmannsretten se at Bs forhold til en ny venn kan føre til et annet resultat. Det er på det rene at dette forholdet ble innledet mens hun oppholdt seg i Bergen, og det har etter hvert fått en fastere karakter. Han er utenlandsk borger og således avhengig av oppholdstillatelse i Norge. Hittil har han oppholdt seg i studieøyemed. Hvorledes det vil forholde seg med hans fremtidige opphold her finner lagmannsretten ikke grunn til å vurdere nærmere. Lagmannsretten legger heller ikke noen vekt på at han ikke har avgitt forklaring i saken. B har vært tilbakeholden med å fortelle barna noe nærmere om dette forholdet, og lagmannsretten kan ikke se noe negativt i det. Tvertom viser dette at hun ikke ønsker å involvere barna i et følelsesmessig forhold som kan fortone seg noe usikkert nettopp på grunn av vennens fremtidsmuligheter her i landet. Etter lagmannsrettens vurdering er dette både nøkternt og forstandig. Etter dette vil byrettens dom bli stadfestet for så vidt angår spørsmålet om hvem barna skal bo fast hos. For lagmannsretten har partene også tatt opp spørsmålet om ordning av barnas samvær med den av foreldrene som de ikke bor fast hos. Som nevnt er også B enig i at det bør fastsettes en romslig samværsordning som også tar hensyn til at barna bør få et lengre feriesamvær med faren hos hans familie i Kroatia. Lagmannsretten er enig i dette. Samværsretten bør imidlertid utformes slik at den gir minst mulig årsak til friksjon mellom partene. Det må da utformes en samværsordning som bygger på den nåværende situasjon, d v s med faren bosatt i Oslo, eventuelt i Bærum slik han forutsetningsvis har gitt uttrykk for. Men i tråd med det som er nevnt foran om det nåværende konfliktnivå mellom partene, vil lagmannsretten anta at den ordning som her blir fastsatt må kunne revideres ved avtale mellom partene etter hvert som forholdene faller mer til ro, jf barneloven §47 tredje ledd. Lagmannsretten finner også grunn til å understreke at barneloven §44 innebærer at samværene er en rett for barna, og at de begge har gitt klart uttrykk for at de ønsker mer samvær med sin far enn det som har vært tilfelle i den senere tid. Begge parter må derfor medvirke til at samværene gjennomføres uten friksjoner. En del av vanskelighetene med samværene hittil har vært at de dels er varslet og dels er avlyst kort tid i forveien. Lagmannsretten forutsetter at A varsler om samværenes gjennomføring og eventuelle bortfall i så god tid at både barna og B får rimelig god tid til å innrette seg. Det fastsettes etter dette at A skal ha samvær med barna en helg annenhver uke regnet fra fredag etter skoletid til mandag morgen, og da slik at han henter dem i Drammen og bringer dem hjem før de skal på skolen om morgenen. Begynner en av dem tidlig på skolen, bør det overveies å bringe barna hjem allerede søndag kveld, men lagmannsretten finner ikke grunn til å la dette komme til uttrykk i domsslutningen. Lagmannsretten finner at det i tillegg til dette bør være anledning for barna til samvær med faren midt i uken. Han har aktiviteter i Drammen, særlig sammen med C. På den bakgrunn finner lagmannsretten at han bør gis anledning til slikt samvær hver uke. Partene er enige om at onsdag er en hensiktsmessig dag. A bør imidlertid gi B rimelig varsel for dette samværet, og lagmannsretten finner at det bør kunne varsles med en ukes frist. Med hensyn til ferier er det klart i barnas interesse at de får tilbringe fire uker av sommerferien sammen med A i Kroatia slik begge parter har gitt uttrykk for, men slik reise settes ikke som noen betingelse for gjennomføringen av dette feriesamvær. De øvrige ferier, jule- og nyttårshelgen, påskeferien og vinter- og høstferien deles slik at partene over tid tilbringer disse ferier mest mulig likt sammen med barna. Lagmannsretten viser for øvrig til pkt 2 i domsslutningen som i det vesentlige samvarer med det begge parter har gitt uttrykk for under ankeforhandlingen, dog med den reservasjon at A har gitt uttrykk for at hans primære ønske er at barna skal være like meget sammen med ham som med moren. As anke har vært forgjeves, og etter tvistemålsloven §180 første ledd må han erstatte B hennes saksomkostninger for lagmannsretten idet det ikke foreligger grunn til å frita ham for omkostningsansvaret. Ordningen av samværsretten har B først tatt opp for lagmannsretten, men dette spørsmålet har ikke vært gjort til gjenstand for noen særlig prosedyre og kan ikke sees å ha medført omkostninger av betydning. Omkostningene fastsettes til kr 56.320 i overensstemmelse med prosessfullmektigens oppgave som lagmannsretten ikke har bemerkninger til. B har ikke angrepet byrettens omkostningsavgjørelse. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket. 2. A skal ha slikt samvær med barna C og D: - Annenhver helg fra fredag etter skoletid til mandag morgen. - Hver onsdag ettermiddag fra etter skoletid til kl 2000. Dette samværet skal A underrette B om senest en uke i forveien. - Fire uker i skolens sommerferie hvert år. Samværet skal finne sted annet hvert år i første halvdel av ferien, og annethvert år i annen halvdel. - Hvert år i skolens juleferie slik at denne deles. Barnas samvær med A skal skje fra dagen etter skoleavslutning til 28 desember ett år, og i neste juleferie fra 28 desember til dagen før skolestart, og således annethvert år fremover. - Annenhver påske- og vinterferie i skolens ferietid. - Annenhver høstferie i skolens ferietid. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 56.320 femtisekstusentrehundreogtjue kroner til B innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
