Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om erstatning etter trafikkulykke. A, født *.*. 1968, ble alvorlig skadet i en trafikkulykke da hun den 18. august 1987 kjørte ut av veien med motorsykkel. Høsten 1987 ble det konstatert at ulykken medførte at hun var blitt 100 % medisinsk invalid. Vesta Forsikring AS, nedenfor kalt Vesta, erkjente ansvar etter bilansvarsloven §4. Etter omfattende og langvarige forhandlinger mellom partene tok A ut forliksklage mot Vesta den 9. januar 1997. Stevning for Oslo byrett ble uttatt 12. mars 1998. I tilsvaret gjorde Vesta gjeldende at skadelidtes krav var foreldet og dertil at de betydelige utbetalinger selskapet hadde foretatt ga full erstatning for hennes skade. Oslo byrett besluttet å dele forhandlingene etter tvistemålsloven §98 slik at foreldelsesspørsmålet ble behandlet særskilt. Byretten avsa den 3. juni 1999 dom med slik domsslutning: 1. Vesta Forsikring AS frifinnes. 2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Vesta Forsikring AS med kroner 28.500 - åtteogtyvetusenfemhundre - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom. A har i rett tid påanket byrettens dom. Vesta har tatt til motmæle. Også lagmannsretten besluttet deling av forhandlingene etter tvistemålsloven §98. Ankeforhandling for behandling av foreldelsesspørsmålet ble holdt i Oslo 14. og 15. november 2000. Ankende part møtte og avga forklaring. Tre vitner ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. A nedla slik påstand: Saken fremmes. Vesta Forsikring AS nedla slik påstand: Byrettens dom stadfestes og Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Ved lagmannsrettens brev av den 20. november 2000 ble partene underrettet om at sakens materielle sider skulle behandles. Ankeforhandlingen fortsatte i Oslo den 9., 10. og 11. oktober 2001. Ankende part møtte og avga forklaring. Ett sakkyndig vitne ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Lagmannsretten holdt domskonferanse umiddelbart etter den foretatte ankeforhandling. Retten kom frem til enighet om de prinsipielle forutsetninger som ville bli lagt til grunn ved domsavsigelsen. Retten fant imidlertid det påkrevet å få bistand til å finne de tallmessig riktige konsekvensene av prinsippavgjørelsene og tilskrev den 26. oktober 2001 prosessfullmektigene herom som følger: Sak nr 99-02345 A/02: A - Vesta Forsikring AS Etter rådslagning om de underliggende tvistespørsmål i saken må lagmannsretten konstatere at den trenger bistand til å finne de tallmessig riktige konsekvenser av prinsippavgjørelsene. Retten ber derfor partene, fortrinnsvis i fellesskap, foreta nye beregninger - av de enkelte tapsposter og det samlede sluttresultat - ut fra følgende forutsetninger: 1. Skadelidtes krav er ikke foreldet. 2. Utmålingstidspunktet settes til 1. januar 2002. 3. Virkningen av skatt på eksterne inntekter forutsettes hensyntatt ved fastsettelsen av fradraget på kr 300.000,- for utbetalt ulykkesforsikring og utbetalt uførekapital. 4. Skatteulempen settes til 25%. 5. Tillegg gis ikke for forventet reallønnstigning eller personlig lønnsøkning. 6. Skadelidte skal ikke belastes renter av noen del av utbetalte beløp fra Vesta. 7. Husmorinnsats og bilutgifter antas å være dekket av de årlige utgifter på kr 40.000,-. Ved enighet mellom partene forutsettes at den omforenete sluttberegning kan legges til grunn for domsresultatet. Ved eventuell uenighet forutsettes saken reassumert etter tvistemålsloven §339 for det/de beregningsutslag det er uenighet om. Partene bes besvare denne forespørsel innen 2 uker. På grunnlag av forutsetningene i rettens brev av 26. oktober 2001 fremkom partene i fellesskap med følgende erstatningsberegninger: A VestaPåført inntektstap1990 - 1994 145.011 145.0111995 - 2001 626.573 385.019771.584 530.030Fremtidig inntektstap 708.241 715.307Påførte utgifter 505.205 380.000Fremtidige utgifter 744.475 744.475 Skatteulempe 25% 363.180 365.001Samlet erstatning 3.092.685 2.734.797Renter 105.168 0A conto/ulykkesforsikring -1.912.026 -1.912.026Erstatning 1.285.827 822.771 På bakgrunn av uenigheten mellom partene ble det 21. januar 2002 avholdt rettsmøte for reassumering. Til stede var prosessfullmektigene. Under rettsmøtet ga partene uttrykk for at de begge aksepterte at lagmannsretten la forutsetningene nevnt i punktene 3, 5 og 7 i brevet av 26. oktober 2001 til grunn. Det var videre enighet om at A s rentekrav skulle avregnes mot Vestas krav på renter etter en betydelig a konto - utbetaling i januar 1995, slik at renteposten utgikk for begge parter. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at gjenværende tvistespørsmål gjelder spørsmålet om kravet er foreldet, tidspunktet for erstatningsutmålingen, omfanget av skatteulempen, størrelsen av påført inntektstap og størrelsen av påførte utgifter. Om det nærmere saksforhold vises til byrettens dom. A har nedlagt slik påstand: 1. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 1.482.795 med tillegg av 12 % rente fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer. 2. Vesta Forsikring AS tilpliktes å erstatte A saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % rente fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer. Vesta Forsikring AS har nedlagt slik påstand: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Ankende part, A, har i hovedtrekk anført: Kravet er ikke foreldet. Vesta ga under møtet den 15. februar 1990 mellom advokat Andresen og advokat Ditlev-Simonsen avkall på å gjøre foreldelse gjeldende så lenge forhandlingene pågikk mellom partene og, hvis forhandlingene brøt sammen, en rimelig tid deretter for at ankende part skulle få anledning til å vurdere om sak burde reises. Dette må forstås som fristforlengelse etter foreldelsesloven §28 nr 1, 2. punktum. Slik forlengelse kan gis for inntil 3 år av gangen. I foreliggende sak foreligger løpende forlengelse mens forhandlingene pågikk. Når det gjelder innholdet av samtalen 15. februar 1990 mellom advokat Andresen og advokat Ditlev-Simonsen, vises til advokat Ditlev-Simonsens forklaring for lagmannsretten og til det notat han skrev like etter møtet, og som hadde følgende ordlyd: «... muntlig forsikring fra Andresen at foreldelse selvfølgelig ikke ville bli påberopt.» Advokat Andresen uttalte som vitne for lagmannsretten at han ikke husket at foreldelsesspørsmålet ble omtalt under møtet den 15. februar 1990. Det må være klart at advokat Andresen hadde fullmakt til på vegne av Vesta å gi avkall på å gjøre gjeldende foreldelse under forhandlingene. Dette følger allerede av advokat Andresens kompetanse som advokat som forhandlet på vegne av selskapet. Dertil hadde Vesta ifølge sitt brev av 25. oktober 1989 til advokat Ditlev-Simonsen engasjert advokatfirmaet Bryn, Haugen & Andresen, først v/advokat Terje Bryn, senere v/advokat Ole Andresen, «til å forestå den videre behandling av saken på vegne av Vesta». Endelig må Vesta ha ratihabert eventuell manglende fullmakt til advokat Andresen ved ikke å protestere under de videre forhandlingene som klart viste at advokat Ditlev-Simonsen regnet med at foreldelse ikke ville bli påberopt, og som Vesta ble holdt løpende orientert om. Subsidiært må Vesta anses å ha erkjent å betale slik erstatning som fulgte av gjeldende rett, fastsatt ved avtale eller eventuelt av domstolene. Dette avbryter foreldelse, jf foreldelsesloven §14. Hele forhandlingssituasjonen tilsa at Vesta ikke kunne påberope seg foreldelse. Saken var faktisk og rettslig meget komplisert. Skattereformens konsekvenser for skatteulempen var uklar, og flere saker som man regnet med ville bli avgjort av Høyesterett, gjaldt rettsspørsmål som var vesentlige for løsningen av foreliggende sak. Dom i disse saker falt i Høyesterett i 1993. Forhandlingene mellom advokatene ble ført i en god tone, og man forsøkte lojalt i fellesskap å nå frem til et resultat som var i samsvar med gjeldende rett. Det har formodningen mot seg at Vesta i denne situasjon når som helst under forhandlingene skulle være berettiget til å innstille disse og gjøre gjeldende foreldelse. Etter at forhandlingene ble avsluttet uten resultat gikk det ett år og fire måneder før forliksklage ble uttatt. Dette må, etter omstendighetene, ligge innenfor den rimelige tid for overveielser om å bringe saken inn for domstolene som lå i Vestas avkall på under og en tid etter forhandlingene å påberope seg foreldelse. Når det gjelder skjæringspunktet mellom lidt og fremtidig tap, må lagmannsretten legge til grunn tiden for avsigelse av rettens dom, av praktiske grunner satt til 1. januar 2002. Anførselen fra Vesta om at utmålingstiden skal settes til 1. januar 1995 etter utbetaling av et større a konto beløp, er ikke holdbar. Selskapet kan ikke fremsette tilbud som det anser som sluttoppgjør og dermed ensidig fastsette skjæringstidspunktet mellom lidt og fremtidig tap. Tilbudet ble avslått mindre enn en måned etter at det ble fremsatt. Vestas tapsberegning var uholdbar, og derfor må domstidspunktet være avgjørende. Det vises til Innstilling fra Erstatningslovkomiteen, avgitt mai 1971, side 12 spalte 2 og eksempelvis Høyesteretts dom referert i [[Rt-1948-345]]. Størrelsen av skatteulempen skal etter gjeldende rett fastsettes på basis av en konkret vurdering av skadelidtes situasjon. Ankende part har kjøpt leilighet og bil og har allerede tegnet en livrente på kroner 1,5 millioner. Hun har nå en nettoformue på kroner 1,3 millioner. Skadelidte regner med å investere ytterligere cirka kroner 500.000 i større bolig. Det må legges til grunn at hun etter dette vil bruke sin kapital med omtrent samme beløp hvert år til oppnådd aldersgrense. Ytterligere investering i livrente er ikke aktuelt. Etter gjeldende rett, særlig basert på Høyesteretts avgjørelser referert i [[Rt-1993-1524]], [[Rt-1993-1538]] og [[Rt-1993-1547]] og basert på en konkret vurdering av ankende parts forhold, bør skadeulempen settes til 29,5 %. Når det gjelder påført inntektstap, er partene enige for årene 1990-94. For 1995-2001 er partene enige om skadelidtes inntekt hvis hun hadde unngått skaden og fortsatt i tidligere arbeid. Det tap skadelidte krever erstattet, er basert på denne inntekt redusert med de faktiske inntekter som hun har hatt og som fremgår av selvangivelsene for de respektive år. Det er gjort fradrag for bilutgifter nødvendiggjort av skaden, herunder kjøring til universitetet. Vestas anførsel om at skadelidte også uten skaden hadde tatt akademisk utdannelse og vært uten inntekt i en periode, er ikke holdbar. Eventuell tilleggsutdannelse ville ha skjedd på kveldstid uten inntektsmessige konsekvenser. Det er heller ikke holdbart som anført av Vesta at skadelidte med skaden kunne ha tjent kroner 50.000 per år som sekretær, noe som sammen med uføretrygd hadde gitt like stor inntekt som halv lærerlønn som skadelidte regner med å oppnå, og halv uføretrygd. Skadelidte er en aktiv og energisk person og forsøkte deltidsarbeid, men måtte gi opp idet hun ble 100 % sykemeldt. Når det gjelder påførte utgifter, er partene enige fra og med 1995. Uenigheten for årene 1988-94 gjelder først og fremst bilutgifter. Skadelidte fikk støtte fra trygdemyndighetene til innkjøp av ny bil med invalideutstyr. Hun føler seg imidlertid utrygg i mindre biler og brukte kroner 128.000 av egne midler til innkjøp av en romslig SAAB som det var langt enklere å få rullestolen inn i og ut av enn den tidligere bilen. Denne omkostningsøkningen må kunne kreves erstattet. De øvrige omstridte utgiftene gjelder 1990-94 og omfatter merutgifter til feriereiser som følge av behov for dyrere hoteller med heis o.l., dyrere leiebil med plass til rullestol, egenandel TT-kort etc. Dette gir grunnlag for tilleggskrav på kroner 4.500 per år som må være erstatningsberettiget. Vesta Forsikring AS har i hovedtrekk anført: As krav, ut over det Vesta har betalt, ble foreldet i august/september 1990, tre år etter ulykken. Vesta har ikke før denne dag bindende avtalt ikke å påberope seg foreldelse eller erkjent kravet. En avtale om ikke å påberope seg foreldelse ville være i strid med den preseptoriske bestemmelse i foreldelsesloven §28 nr 1, 1. punktum. Den eneste mulighet for fristforlengelse ligger i §28 nr 1 2. punktum. Det kan inngås avtale om forlengelse for tre år av gangen. Innen utløpet av tre-års perioden må ny avtale om forlengelse være inngått. Det bestrides at det er inngått slik avtale. Kreditor har bevisbyrden for avtaleinngåelsen. Absolutt uvisshet må gå ut over kreditor. Hvor bevis kunne vært sikret med enkle midler, i denne saken ved å få den påståtte avtale bekreftet ved undertegnelse, foreligger sikker rettspraksis for at dette må gå ut over den av partene som er nærmest til å sikre bevis. Det vises i denne sammenheng bl.a til [[Rt-1988-244]] og [[Rt-1972-1350]]. Om den påståtte avtale inngått den 15. februar 1990 bemerkes: Advokat Andresen kan ikke huske å ha inngått noen slik avtale som påstått av ankende part og kan heller ikke huske tidligere å ha inngått lignende avtale. Han hadde ikke fullmakt fra selskapet til å inngå slik avtale. Det reelle kravet fra ankende part var på dette tidspunkt på over kroner 10 millioner. Avtalen er heller ikke omtalt i et fem siders notat utferdiget av advokat Ditlev-Simonsen bare fire dager etter møtet. Avtalen er heller ikke nevnt i den videre korrespondanse mellom partene. Avtalen er ikke bekreftet verken av advokat Andresen eller advokat Ditlev-Simonsen. Avtalen er heller ikke datert. Forliksklagen som ble uttatt den 9. januar 1997 ble uttatt for å avbryte foreldelsen, noe som klart viser at ankende part ikke kan ha trodd at foreldelsesinnsigelsen var frafalt. Det vises i denne sammenheng til utdraget for lagmannsretten side 331 hvor det heter følgende: «Siden ulykken skjedde i 1987, ser A seg nødt til å ta ut forliksklage for å avbryte foreldelse.» At forliksklagen ble uttatt for å avbryte 10-års fristen etter foreldelsesloven §9, kan ikke være riktig all den tid denne fristen ble opphevet allerede i januar 1996. Dersom partene hadde inngått avtale om at foreldelse ikke skulle påberopes i saken, var det ikke nødvendig å ta ut forliksklage for å avbryte nettopp foreldelsen. De ovennevnte forhold trekker klart i retning av at det på det nevnte møte den 15. februar 1990 ikke ble inngått avtale om at foreldelse ikke skulle påberopes i saken. Den bevistvil som måtte foreligge omkring hva som ble avtalt på møtet, må etter sikker rett gå ut over den av partene som er nærmest til å sikre bevisene. Debitor har ellers ingen mulighet til å forsvare seg mot påstander av denne typen. Det vises i denne sammenheng til de nevnte dommer inntatt i [[Rt-1972-1350]] og [[Rt-1988-244]]. Legges det til grunn at det er inngått avtale som ankende part hevder om at «foreldelse selvfølgelig ikke vil bli påberopt», kan dette vanskelig være annet enn avtale om at foreldelse ikke skal inntre i samsvar med reglene i loven. En slik avtale vil således i medhold av den preseptoriske bestemmelse i §28 nr 1, 1. punktum ikke være bindende for skyldneren. At bestemmelsen er slik å forstå, har ikke bare støtte i klar ordlyd, men også i lovens forarbeide, formål, reelle hensyn og en entydig juridisk teori. Adgang for skyldneren til å inngå avtale om fristforlengelse etter at fordringen er oppstått, men før fristen isolert sett er utløpt, er regulert i lovens §28 nr 1, 2. punktum. Også denne bestemmelse er preseptorisk. Av bestemmelsen fremgår at skyldneren etter at fordringen er oppstått, kan vedta forlengelse for inntil tre år av gangen, likevel ikke ut over ti år fra den dag da foreldelsesfristen ellers ville løpt ut. For at ankende parts krav ikke skal være foreldet, må det således innen 15.02.93 være inngått ny avtale om fristforlengelse. Dersom dette spørsmål besvares bekreftende, må retten ta stilling til om det innen 15.02.96 er inngått ytterligere avtale om fristforlengelse. Av det foreliggende bevismateriale finnes overhodet ingen holdepunkter for at ankemotparten før 15.09.93 skal ha inngått noen muntlig avtale om ytterligere fristforlengelse. Det finnes heller ingen holdepunkter for at ankemotparten muntlig skal ha inngått avtale om videre fristforlengelse før 15.02.96. Det bestrides videre at Vesta innen august/september 1990 har erkjent sin forpliktelse på en slik måte at foreldelsen avbrytes etter foreldelsesloven §14. Etter rettspraksis innebærer delbetaling eller forhandlinger om erstatningskravets størrelse ikke erkjennelse etter §14. Lovteksten og forarbeidene gir liten veiledning om hva som nærmere ligger i begrepet «erkjennelse». Formålet med bestemmelsen er imidlertid at skyldneren gjennom sin erkjennelse kan dømmes til oppfyllelse uten at dommeren må gå bak erkjennelsen og klargjøre om fordringen virkelig eksisterer. På grunnlag av bevisførselen i saken må det være på det rene at Vesta aldri har gitt noen erkjennelse som kan ha slik virkning. Det må etter dette legges til grunn at Vesta før foreldelsesfristens utløp ikke har erkjent forpliktelsen på en slik måte at fristen avbrytes i medhold av foreldelsesloven §14. Det fastholdes etter dette at ankende parts krav er foreldet. Tidspunktet for erstatningsutmålingen må være 1. januar 1995. Vesta har utbetalt full erstatning. Dette må prøves av lagmannsretten. Finner retten at utbetalingen fullt ut eller i det vesentlige representerer full erstatning, må 1. januar 1995 legges til grunn. Det er bare hvis rettens erstatningsbeløp representerer stort avvik fra Vestas utbetaling at domstiden blir avgjørende. Den størrelse på skatteulempen som ankende part hevder skal legges til grunn, nå 29,5 %, tidligere vesentlig mer, er for høy og forutsetter at skadelidte lar det vesentlige av de mottatte beløp bli stående i bank og foretar jevne uttak helt frem til oppnådd pensjonsalder. Dette er urealistisk. Etter gjeldende rett skal det benyttes en individuell vurdering, og legges til grunn det en aktsom, fornuftig skadelidt vil gjøre. Det må legges til grunn at ankende part vil investere i alle fall kroner 500.000 i større bolig. Dette er erkjent i retten. Sannsynligheten for at hun ser seg tjent med å investere i ytterligere livrente er stor. Det må videre legges til grunn at hennes forbruk de første årene vil bli vesentlig større enn nærmere pensjonsalderen. Til støtte for dette syn vises til følgende uttalelse i Høysteretts dom referert i [[Rt-1993-1524]] på side 1534: Skadelidte skal ikke ha mer enn full erstatning, og i utgangspunktet har han bevisbyrden for tapets størrelse. Erfaringsmessig er det etter min mening normalt ikke slik at en skadelidt plasserer hele erstatningsbeløpet i bank, for så å forbruke tilnærmet samme årlige beløp gjennom hele tapsperioden. Den ankende parts forutsetning på dette punkt kan jeg således ikke akseptere, og jeg kan ikke se at skadelidtes beregning av tilleggsbeløpet for skatt kan være mer enn et hjelpemiddel ved det skjønn som må utøves. Det vises også til [[Rt-1993-1538]] og [[Rt-1993-1547]]. En samlet vurdering av ankende parts forhold tilsier at skatteulempen ikke bør settes høyere enn 13,8%. Uenigheten om størrelsen på lidt inntektstap i tiden 1995-2001 skyldes at det etter ankemotpartens syn må legges til grunn at skadelidte som er en energisk og arbeidsom person også uten skaden hadde tatt høyere utdannelse og derfor i noen år hadde vært uten inntekt. Videre ville hun med skaden ha maktet å arbeide så meget at hun kunne ha tjent kroner 50.000 per år (1G). Dette ville sammen med full uføretrygd gitt like stor inntekt som halv lærerlønn som skadelidte nå regner med å oppnå, og halv uføretrygd. Utgiftene med å ta høyere utdannelse, herunder bilutgifter til universitetet, er således ikke skaderelatert og kan ikke kreves erstattet. For påførte utgifter gjelder partenes uenighet i det alt vesentlige utgiftene til bilkjøring. Skadelidte kjøpte større og dyrere bil enn det trygden dekket. Denne omkostningsøkning kan ikke kreves erstattet. Dertil har skadelidte i sitt krav ikke gjort fradrag for sine transportutgifter uten skaden. Lagmannsretten bemerker: Retten behandler først foreldelsesspørsmålet. Etter foreldelsesloven §9 foreldes ankende parts krav tre år etter at hun fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne frist utløp høsten 1990. Forliksklagen ble uttatt 09.01.97. For at kravet likevel ikke skal være foreldet, må enten Vesta før høsten 1990 ha erkjent fordringen, jf foreldelsesloven §14, noe lagmannsretten ikke finner å være tilfelle, eller det må være inngått avtale mellom partene om å forlenge foreldelsesfristen, jf §28 nr.1, 2. punktum. Etter denne bestemmelse kan debitor, etter at fordringen oppsto, men før foreldelse inntrådte, vedta fristforlengelse med virkning for inntil tre år om gangen regnet fra vedtakelsen, likevel ikke ut over ti år fra den dag da foreldelsesfristen ellers ville løpt ut. Lagmannsrettens flertall, dommerne Moen og Wiesener Haga, er kommet til at slik vedtakelse foreligger, og at ankende parts krav således ikke er foreldet. Ved sin vurdering tar flertallet utgangspunkt i at saken så vel faktisk som rettslig var omfattende og komplisert og at den til dels gjaldt uavklarte juridiske spørsmål som stod for domstolene og som man kunne regne med først ville bli avgjort av Høyesterett lenge etter utløpet av 1990 (dommene ble avsagt i 1993). Flertallet finner det klart at begge parter var innforstått med at forhandlingene vinteren og våren 1990 ikke ville være avsluttet ved utløpet av 3-årsfristen etter foreldelsesloven §9 i august 1990. Flertallet finner, i lys av dette, tilstrekkelig sannsynliggjort at advokat Ole Andresen på Vestas vegne under møtet 15.02.90 med advokat Ditlev-Simonen vedtok løpende fristforlengelse så lenge forhandlingene mellom partene pågikk. Etter flertallets syn tilfredsstiller slik kontinuerlig vedtakelse tidsbegrensningene i foreldelsesloven §28 nr. 1, 2. punktum. Ved forhandlingsbrudd må forlengelsen forstås slik at den omfatter en rimelig tid for å gi ankende part mulighet for overveielse om sak skulle reises. Etter flertallets syn faller slik vedtakelse av fristforlengelse innenfor rammen av foreldelsesloven §28 nr. 1, 2. punktum. Ved sin vurdering legger flertallet vekt på vitneforklaringen for lagmannsretten fra advokat Ditlev-Simonsen hvor han fastholdt med styrke at advokat Andresen på møtet mellom dem den 15.02.90 hadde erklært at Vesta ga avkall på å gjøre foreldelse gjeldende så lenge forhandlingene pågikk. Videre legger flertallet vekt på advokat Ditlev-Simonsens notat som lyder som følger: Muntlig forsikring fra Andresen om at foreldelse selvfølgelig ikke vil bli påberopt. Notatet er ikke datert eller undertegnet. Flertallet finner på bakgrunn av advokat Ditlev-Simonsens forklaring det klart at det er skrevet av ham og antakelig på møtedagen 15.02.90 eller kort tid senere. Notatets innhold svarer godt til notat fra advokat Ditlev-Simonsen etter telefonsamtale med Vesta 04.07.89 om at han skulle få brev fra selskapet om at foreldelse ikke ville bli påberopt. Flertallet legger videre vekt på at partene tilsynelatende begge la til grunn at saken kunne bli forelagt domstolene, selv om forhandlingene varte lenger enn til høsten 1990, da den opprinnelige 3-års fristen utløp. Det vises til at advokat Andresen i brev av 11.03.91 til advokat Ditlev-Simonsen bl.a skrev: Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at dette erstatningsoppgjør ikke kan påberopes dersom saken bringes inn for domstolen. I brev av 04.05.92 til advokat Ditlev-Simonsen uttaler advokat Andresen bl.a.: Jeg understreker at dette er ment å være fullt og endelig oppgjør i saken, og tilbudet kan (her mangler åpenbart «ikke» (rettens merknad)) påberopes dersom saken må finne sin løsning for domstolene. I brev av 06.07.92 til advokat Andresen skriver advokat Ditlev-Simonsen bl.a.: Vi viser til Deres brev av 04.05.92 samt senere telefonsamtale, der vi meddelte at Deres tilbud ikke var akseptabelt og at stevning ville bli tatt ut dersom tilbudet var Deres siste ord i saken. Til dette svarte De at De ventet et nytt utspill fra oss, altså en ny forhandlingsrunde med henblikk på å få løst saken i minnelighet før søksmål ble innledet. Etter som partene står så langt fra hverandre tror vi det skal bli vanskelig å få løst saken uten prosess. Vi vil imidlertid komme tilbake med en ny kravsoppstilling etter sommerferien i et siste forsøk på å forlike saken. Dette ble så vidt flertallet kan se, ikke kommentert av advokat Andresen. Forhandlingene fortsatte imidlertid til 08.03.95 da advokat Andresen fastholdt sitt reviderte tilbud av 28.12.94 og erklærte at økning av erstatningsbeløpet ikke ville bli foretatt. Vesta har gjort gjeldende at advokat Andresen ikke hadde fullmakt fra selskapet til å vedta forlengelse av foreldelsesfristen. Flertallet er ikke enig i dette. Vesta tilskrev advokat Ditlev-Simonsen den 25.10.89 og underrettet ham om at selskapet hadde engasjert advokat Terje Bryn i advokatfirmaet Bryn, Haugen og Andresen «til å forestå den videre behandling av saken på vegne av Vesta». Advokat Andresen i samme advokatfirma overtok saken kort tid senere. Dette må innebære at advokat Bryn og senere advokat Andresen hadde fullmakt til å vedta fristforlengelse etter foreldelsesloven §28 nr. 1, 2. punktum. Forhandlingene ble avsluttet i mars 1995. Forliksklage ble uttatt i januar 1997. Under en viss tvil finner flertallet at ankende part ikke ventet så lenge at hennes krav av den grunn var blitt foreldet. Mindretallet, tilkalt dommer, tingrettsdommer Inger Myhr, er kommet til et annet resultat enn flertallet ved bedømmelsen av foreldelsesspørsmålet. Mindretallet er kommet til at kravet er å anse som foreldet. Mindretallet har først vurdert spørsmålet om hvorvidt det fra Vestas prosessfullmektigs side ble avgitt et dispositivt utsagn i møte 15.02.90 om frafallelse av retten til å påberope foreldelse i saken, eventuelt innvilgelse av fristutsettelse. Mindretallet er kommet til at det ikke kan anses sannsynliggjort at det ble avgitt noe utsagn med bindende virkning for foreldelsesspørsmålet på nevnte møte. Den ankende parts prosessfullmektig, advokat Ditlev-Simonsen, tok opp foreldelsesspørsmålet med Vestas saksbehandler i telefonsamtale 05.07.89. Han har i den anledning påført følgende påtegning på et av sakens dokumenter: «Får brev om at foreldelse ikke vil bli påberopt.» I brev fra Vesta, også datert 05.07.89, fremkommer imidlertid følgende vedrørende foreldelsesfristen: «Foreldelsesfristen inntrer tidligst i august 1990. Vi foreslår derfor at spørsmålet om eventuell forlengelse av foreldelsesfristen først tas opp sommeren 1990». Vesta overlot deretter oppdraget til advokat Ole Andresen. Etter noe korrespondanse, ble det deretter avholdt et møte mellom prosessfullmektigene den 15.02.90. På dette møte ble bl.a prinsipper for erstatningsutmålingen diskutert. Advokat Ditlev-Simonsen har som vitne forklart at han også tok opp spørsmålet om foreldelse, at advokat Ole Andresen skal ha svart at «Vesta ville ikke drømme om å påberope seg foreldelse i en sak av dette slag», eller liknende, og at advokat Ditlev-Simonsen oppfattet dette som et bindende utsagn om at foreldelse ikke ville bli påberopt. Han har videre forklart at han kort tid etter møtet noterte med hånd på det tidligere nevnte brev fra Vesta av 05.07.89: «Muntlig forsikring fra Andresen at foreldelse selvfølgelig ikke vil bli påberopt». Det har ikke fremkommet opplysninger om at advokat Andresen ble underrettet om at dette var notert. Tvert om har advokat Ditlev-Simonsen forklart at han glemte notatet, og husket det først da det ble funnet av en fullmektig under arbeidet med saken etter at foreldelse ble påberopt av Vesta i tilsvar av 04.05.98. Advokat Ditlev-Simonsen har videre forklart at spørsmålet om foreldelse etter møtet den 15.02.90 ikke ble nevnt mellom partene, før foreldelse ble påberopt for byretten. Spørsmålet er således heller ikke berørt i et notat advokat Ditlev-Simonsen skrev til advokat Ole Andresen etter møtet, den 24.02.90. Advokat Andresen har på sin side som vitne i retten forklart att han ikke husker at han skal ha uttalt seg slik som påstått i det nevnte møte, eller at foreldelse var tema på møtet. Han har videre forklart at han i sitt ca 20-årige arbeid med personskadesaker aldri har opplevd å gi et generelt avkall på å påberope foreldelse og at han bestemt mener at han ville gått til Vesta før han sa noe om foreldelse. Mindretallet finner på bakgrunn av bevisførselen at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at Vestas prosessfullmektig på det nevnte møtet har avgitt et bindende utsagn vedrørende foreldelsesspørsmålet. En peker i tillegg på at det i tilfelle ville være høyst uklart hva utsagnet i tilfelle skulle gå ut på, - om det er et avkall på å gjøre foreldelsesinnsigelse gjeldende for alltid eller for en viss tid, som i tilfelle ville være i strid med foreldelsesloven §28 nr 1, 1. pkt - eller om det er en avtale om fristforlengelse i medhold av foreldelsesloven §28 nr 1, 2. pkt, og i tilfelle hvor lang fristforlengelse som skal anses avtalt. På dette punkt vises til behandlingen nedenfor. Mindretallet kan heller ikke se at det her foreligger en fortløpende fristavbrytende erkjennelse av kravet, i medhold av foreldelsesloven §14. Selskapet har erkjent ansvar i saken, idet både skaden og årsakssammenhengen er ubestridt. Mindretallet kan imidlertid ikke se att selskapets erkjennelse går lenger enn det selskapet mener er riktig erstatning etter gjeldende rett. Heller ikke finner mindretallet at det kan legges til grunn at det i saken er gitt løpende fristforlengelser i medhold av foreldelsesloven §28 nr. 1, 2. punktum, basert på konkludent atferd og en totalbedømmelse av forhandlingssituasjonen. Den ankende part har anført at foreldelsesfristen på bakgrunn av disse omstendigheter må anses avtalt forlenget inntil videre, så lenge det foregikk naturlige forhandlinger mellom partene, og deretter for en periode som anses rimelig til forberedelse av saksanlegg. Mindretallet finner ikke at denne anførsel kan føre fram. Mindretallet peker dessuten på at advokat Andresens tilbud om endelig oppgjør av 28.12.94 ble fulgt opp av nok et avslag av 08.03.95. Dette ble etterfulgt av noe ytterligere korrespondanse mellom partene. Forliksklage kom først 09.01.97. Forliksklagen er svært enkelt utformet og fremstår ikke som svært arbeidskrevende. Etter mindretallets syn er det derfor mye som taler for at til og med en eventuell fristforlengelse til «rimelig tid» etter forhandlingsslutt under enhver omstendighet også må betraktes som oversittet. Lagmannsretten behandler dernest sakens materielle sider. Når det gjelder tidspunktet for erstatningsutmålingen, skjæringspunktet mellom lidt skade og fremtidig tap, legger lagmannsretten til grunn som gjeldende rett følgende uttalelse i Innstilling fra Erstatningslovkomiteen, avgitt mai 1971, side 12 spalte 2: Tapet regnes frem til saken avgjøres, se f.eks. [[Rt-1948-345]], hvor det uttrykkelig sies at det ved fastsettelsen av erstatningen for det lidte tap er regnet med tiden frem til avsigelsen av høyesterettsdommen. Domsavsigelsen danner med andre ord skjæringspunktet mellom lidt skade og tap i fremtidig erverv. Dette innebærer at Vesta ikke, ved å foreta en betydelig a kontoutbetaling ved årsskiftet 1994/95, og ved å gi uttrykk for at det representerte endelig oppgjør, kunne låse fast skjæringstidspunktet til januar 1995. Tilbudet ble også omgående avslått og lagmannsretten kommer i det følgende til at ankende part er berettiget til et vesentlig høyere erstatningsbeløp enn det Vesta tilbød. Tiden for avsigelse av lagmannsrettens dom må etter dette være avgjørende. Av praktiske grunner settes skjæringspunktet til 1. januar 2002, noe ankende part er innforstått med. Tillegget for skatteulempe er begrunnet i reglene for beskatning av formue og avkastning av denne. Skatteulempens størrelse påvirkes i høy grad av skadelidtes disponering av erstatningsbeløpet. Plasseres kapitalen i bank og rente og kapital forbrukes jevnt frem til kapitaliseringsperiodens avslutning, fremkommer høy skatteulempe. Dersom skadelidte derimot investerer i fast eiendom, vil ligningsverdien normalt være vesentlig lavere enn kjøpesummen og formueskatten bli redusert. Ved kjøp av livrente påløper ikke formueskatt på kapitalen, og avkastningen vil ikke bli inntektsbeskattet før utbetaling skjer. Disse forhold tilsier en lavt fastsatt skatteulempe. Det vises til de prinsipper Høyesterett har trukket opp i dommene referert i [[Rt-1993-1524]], [[Rt-1993-1538]] og [[Rt-1993-1547]]. Ved utmåling av skatteulempen finner lagmannsretten veiledning i følgende uttalelse i [[Rt-1993-1524]] på side 1535: Ved utmåling av tillegget for skatt må en etter min mening ta utgangspunkt i skadelidtes alder og den livssituasjon han befinner seg i, herunder skadens innvirkning på hans livsførsel. Hvordan skadelidte vil bruke erstatningen, vil det ofte være vanskelig å ha noen vel begrunnet mening om, ikke minst når det gjelder større beløp, tilstått for tap over mange år. Tillegget for skatt fremstår, slik jeg ser det, som en svært usikker størrelse. Denne usikkerhet sammenholdt med det krav en må kunne stille om en fornuftig disponering, fører etter min mening til at utgangspunktet for beregningen må være hvordan en fornuftig person i skadelidtes situasjon faktisk må antas å ville disponere erstatningsbeløpet. En objektiv vurdering vil til en viss grad redusere spekulasjoner og tvister om hvilken disponering som skal legges til grunn, og ulikhet i vurderingen som skyldes selve skjønnsutøvelsen begrenses. Men har en helt konkrete holdepunkter for hva skadelidte akter å gjøre med erstatningsbeløpet, må dette tillegges vekt, forutsatt at disponeringen anses rimelig etter forholdene. Av betydning for foreliggende sak er følgende uttalelse i [[Rt-1996-958]] på side 970: Jeg har på den ene side vanskelig for å se at bankplassering, med den skatteulempe det er angitt å gi, er i samsvar med den plikt den skadelidte har til tilpasning for å begrense tapet. På den annen side setter ikke Skolanddommen noen generell standard for skatteulempe ved fremtidige utgifter, men legger opp til en konkret vurdering i den enkelte sak av hva som er en hensiktsmessig plassering. På flere punkter skiller vår sak seg fra Skolandsaken, blant annet kan Maria ha behov for å bruke et større beløp til bolig, noe som ikke vil være forenlig med å plassere hele beløpet i en livrente. - Spørsmål om skattepåslag ved personskadeserstatning er drøftet av Lødruputvalget i NOU 1994:20 side 97-99. Et flertall i utvalget foreslår på side 113-115 at det bær fastsettes en enhetlig prosentsats på 25 % for skatteulempen, jf her [[Rt-1993-1524]] (Ølberg) og [[Rt-1993-1538]] (Horseng). Etter mitt syn kan dette være en riktig sats også for vår sak. I [[Rt-1993-1524]] uttales blant annet på side 1535: I rettspraksis er det i lignende saker ofte brukt et skjønnsmessig skattepåslag på rundt 30 %. Beregnet i prosent av netto ervervstap utgjør tillegget for skatt i denne saken ca 23 %. Jeg bemerker at skattereformen normalt har medført en lempning i beskatningen, særlig når det gjelder renteinntekter. For øvrig viser det materialet som er fremlagt i saken, at skattepåslag beregnet i prosent av erstatningsbeløpet, varierer sterkt alt etter hvilken disponering av beløpet en tar utgangspunkt i, og det antall år erstatningen skal dekke. Å regne med et generelt prosenttillegg for skattebelastning, kan jeg ikke se det er grunnlag for. Lagmannsretten har merket seg at Høyesterett i ovennevnte dommer fra 1993 og 1996 legger til grunn en skatteulempe på mellom 20 og 25 %. I foreliggende sak er skadelidte en ung kvinne på nær 34 år. Hun er under utdannelse til lærer og har etablert et samboerforhold. Hun har skaffet seg hensiktsmessig invalidebil og bolig, men regner nå med å investere ca kroner 500.000 i nytt og bedre sted å bo. Hun har investert i en livrente på kroner 1.5 millioner og har nettoformue på kroner 1.3 millioner. Lagmannsretten antar at hun ikke vil gå til ytterligere investering i livrente og, innen overskuelig fremtid, heller ikke i dyrere bolig. Hun vil antagelig bruke noe mer av kapitalen de nærmeste år enn mot slutten av kapitaliseringsperioden. Fastsettelsen av skatteulempen må i høy grad bli skjønnsmessig. Lagmannsretten finner i foreliggende sak etter en samlet vurdering av skadelidtes forhold at skatteulempen bør settes til 25 %. Uenigheten om størrelsen av påført inntektstap gjelder årene 1995-2001 og skyldes to forhold. Vesta gjør for det første gjeldende at skadelidte også uten skaden ville ha tatt høyere utdannelse med inntektstap i utdannelseperioden. Lagmannsretten finner, etter bevisførselen i saken, ikke dette sannsynliggjort. Skadelidte har gitt inntrykk av å være energisk og arbeidssom og kan godt tenkes, uten skaden, å ha villet videreutdanne seg innen sitt yrke med helge- eller kveldskurs eller bedriftsintern opplæring. Retten finner det imidlertid lite sannsynlig at hun ville ha brutt med sitt egentlige yrke og påkostet en lang, høyere utdannelse ved universitet eller høyskole. Vesta anfører dernest at omkostningene ved den utdannelse skadelidte nå gjennomfører, ikke er ulykkesrelatert og derfor ikke er erstatningsmessige, siden hun, med skaden, kunne ha arbeidet deltid som sekretær med inntekt på 1 G, ca kroner 50.000. Dette ville sammen med en halv uføretrygd som hun ville ha vært berettiget til, ha gitt like høy inntekt som halv lærerlønn som hun nå regner med, og halv uføretrygd. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Skadelidte forsøkte deltidsarbeid etter ulykken, men greide ikke å gjennomføre det og ble 100 % sykemeldt. En ordning med deltidsarbeid som sekretær kan etter rettens mening følgelig ikke anses realistisk. Lagmannsretten er kommet til at den utdannelse skadelidte nå gjennomfører, vil gi henne mulighetene til i betydelig grad å komme tilbake i arbeidslivet med interessant og givende arbeid. Dette må anses gunstig både ut fra samfunnets og skadelidtes interesser. Skadelidtes krav er basert på de inntekter hun faktisk hadde i årene 1995-2001 med fradrag for utgifter til nødvendig bilkjøring, herunder til universitetet. Etter lagmannsrettens syn er kravet rimelig og det gis medhold. Uenigheten mellom partene om påførte utgifter gjelder for årene 1988-94 og gjelder først og fremst økte bilutgifter foranlediget av at skadelidte kjøpte større og dyrere bil enn det Folketrygden finansierer. Lagmannsretten har under hensyntagen til skadelidtes vanskelige situasjon forståelse for at hun har gått til en slik investering, men kan ikke se at denne del av kravet kan kreves dekket under motorvognforsikringen. Posten reduseres med kroner 100.000 som avrundet utgjør bilutgiftene. De øvrige merutgifter gjelder ekstrautgifter til feriereiser, egenandel TT-kort i årene 1990-94 etc. Kravet utgjør kroner 4.500 pr år, i alt kroner 22.500. Lagmannsretten finner denne utgiftspost nødvendig og erstatningsberettiget. Etter lagmannsrettens drøftelse ovenfor må skadelidtes krav, kroner 1.285.827, slik det fremkommer i partenes erstatningsberegning basert på prinsippene i rettens brev til partene av 26. oktober 2001, reduseres med kroner 100.000 for posten påførte utgifter mens renteposten, kroner 105.168, utgår, jf s. 4. Skadelidtes erstatningskrav fastsettes etter dette til kroner 1.080.659. I tillegg kommer, som påstått, renter av beløpet fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer. Saksomkostningsspørsmålet må etter lagmannsrettens syn avgjøres etter tvistemålsloven §174 for byretten og §180 annet ledd, jf §174 for lagmannsretten. Ankende part har krevet erstatning fastsatt etter rettens skjønn, men har ikke fått medhold i samtlige underliggende poster. Lagmannsretten finner da grunn til å anvende tvistemålsloven §174 annet ledd og finner at Vesta bør ilegges fulle saksomkostninger for begge retter på bakgrunn av sakens art og det resultat lagmannsretten er kommet til. Ankende part har i saksomkostninger for begge retter krevet i alt kroner 408.625, herav salær til prosessfullmektigene kroner 304.500, honorar sakkyndig vitne, Hans Haugland, kroner 25.000 og mva og omkostninger til utdrag og gebyr. Saksomkostningskravet synes svært høyt og lagmannsretten er kommet til at omkostningene er større enn det som var nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Dette gjelder både prosessfullmektigenes salær som reduseres med kroner 40.000 samt mva og sakkyndig vitnes honorar som reduseres med kroner 10.000 samt mva. Saksomkostningsbeløpet fastsettes etter dette til kroner 346.625. I tillegg til omkostningsbesløpet kommer renter fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer. Domsavsigelsen er blitt forsinket på grunn av rettens formanns relativt lange sykefravær. Dommen er avsagt under slik dissens hva gjelder foreldesesspørsmålet som er nevnt foran. Domsslutning: 1. Vesta Forsikring AS betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til A 1.080.659 - enmillionåttitusensekshundreogfemtini - kroner med tillegg av renter etter morarenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer. 2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Vesta Forsikring AS innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til A 346.325 - trehundreogførtisekstusentrehundreogtjuefem - kroner med tillegg av renter etter morarenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
