Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder klage over utleggsforretning. Etter begjæring fra Tenea AS avholdt Namsmannen i Oslo den 14 desember 1998 utleggsforretning med A som saksøkt, der det ble tatt utlegg i ideell halvdel av gnr - -, bnr - -, - - veien 12, i Oslo samt i en VPS-konto til sikring av et samlet krav på kr 506.686. - - veien 12 ble i følge kjøpekontrakt av 14 oktober 1996 kjøpt av ektefellen B. I grunnboken er hun oppført som hjemmelsinnehaver. Tvangsgrunnlaget er et omsetningsgjeldsbrev undertegnet av A den 2 juni 1987 for et lån på kr 250.000, formidlet av Gunnar Bøhn & Co AS, med garanti fra Nord og Syd Kredittforsikring AS, som senere, den 29 mars 1989 fikk gjeldsbrevet tiltransportert seg. Gjeldsbrevet var tvangsgrunnlag for utleggsforretning hos A den 12 juni 1990 etter begjæring fra Nord og Syd Kredittforsikring AS. Her ble det besluttet at det intet var til utlegg. Nord og Syd Kredittforsikring endret senere navn til DnB Garanti og Kredittforsikring AS, som i 1993 transporterte gjeldsbrevet til KS Itea, hvis aktiva og passiva i 1998 ble overtatt av Itea AS, som så ble fusjonert inn i Tenea AS. Utleggsforretningen av 14 desember 1998 ble påklaget av A og av B. Namsretten avsa den 18 august 1999 kjennelse med slik slutning: Klagen, sak nr 99-1049 D for Oslo namsrett, tas ikke til følge. Kjennelsen ble rettidig påkjært av A og B. Tenea AS har tatt til motmæle. De kjærende parter, A og B, har i hovedsak gjort gjeldende: Utleggsforretningen 12 juni 1990 ble ikke avholdt slik utleggsprotokollen angir, idet det ikke stemmer at A skal ha vært til stede. På det angjeldende tidspunkt var han for lengst fraflyttet eiendommen - - veien 10 D der utleggsforretningen ble holdt. Husleiekontrakt viser at han fra 1 februar 1990 leiet bolig i - - vei 2 c. Transportkjeden på det aktuelle gjeldsbrevet er ikke dokumentert ubrutt, i det det mangler transporterklæring i hele rekken mellom KS Itea og frem til AS Tenea. Det påhviler kreditor å føre bevis for kreditorposisjonen. Det er ikke uenighet om at det krav Tenea AS påberoper seg kun har A som debitor. Inndrivelse kan bare søkes i formuesobjekter han helt eller delvis eier. Eiendommen det er tatt utlegg i tilhører ektefellen B fullt ut. Hun kjøpte den og har hjemmelen. Det foreligger ektepakt fra 1991, inngått i Nederland mens ektefellene bodde der, der partene har fullstendig særeie. Den er registrert i samsvar med kravene etter nederlandsk rett. Det er ikke nødvendig at ektepakten er tinglyst i Ektepaktregisteret i Norge. Videre er det nylig fremkommet en eldre ektepakt, av 5 mai 1988, inngått i Norge, der det var avtalt fullstendig særeie. Det kan ikke utledes noe av selvangivelsene, ettersom ektefellene har levert felles selvangivelse og det fremkommer ikke her noe om hvem som er eier av eiendommen. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd inneholder ikke regler av materiell art, der det sies noe om hvem som er eier av en fast eiendom, men er bare en begrenset presumsjonsregel. Det vises til Høyesteretts kjennelse av 8 juni 1999. Det er for øvrig intet vilkår at det etableres særeie for at ektefellene skal være beskyttet mot pågang fra den andre ektefelles kreditorer. Ekteskapsloven §55 får ikke anvendelse, ettersom det ikke har funnet sted noen eiendomsoverdragelse mellom ektefellene. Namsretten avgjørelse er feil når retten har funnet at kravet, verken helt eller delvis er foreldet. De kjærende parter har nedlagt slik påstand: Prinsipalt: 1. Utleggsforretning av 14.12.98 i sak T98-17505 oppheves og begjæring om utlegg fra Tenea AS av 25.08.98 avvises. 2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for namsmann, namsrett og lagmannsrett. Subsidiært: 1. Utleggsforretning av 14.12.98 oppheves hva gjelder utlegg i gnr - -, bnr - - i Oslo. 2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for namsmann, namsrett og lagmannsrett. Kjæremotparten, Tenea AS, har i hovedsak gjort gjeldende: Det må legges til grunn A var informert om utleggsforretningen i 1990 på rett måte. Han må dokumentere at utleggsforretningen ikke ble avholdt som angitt i protokollen. For øvrig hadde B folkeregistrert bostedsadresse i - - veien 10 D fra 1989 til 1999, slik at det ikke var unaturlig at A befant seg på denne adresse ved utleggsforretningen. Hans tilstedeværelse var for øvrig uten betydning idet forretningen ble avholdt med «intet til utlegg». Transportkjeden frem til Tenea AS er dokumentert, og det er ingen tvil om at Titea AS og senere Tenea AS er rettmessig kreditor for kravet. Den ektepakt ektefellene avtalte i Nederland har ikke rettsvern i Norge ettersom den ikke er tinglyst, jf ekteskapsloven §55. Høyesteretts kjennelse av 8 juni 1999, [[Rt-1999-901]], gjelder presumsjonen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd om at utlegg kan tas i ideell halvdel av ektefellers felles bolig. Det fremgår her at presumsjonen kan tilbakevises om det legges frem ektepakt, men denne kjennelsen får ikke anvendelse, ettersom den nederlandske ektepakten ikke har notoritet. Eiendommen er ervervet etter den påstått rettsgyldige ektepakt. Det må forutsettes at eiendommen er i sameie, jf ekteskapsloven §31 annet og tredje ledd. Det vises i denne sammenheng til at B ikke har inntekter eller formue som tilsier at hun kan betjene lånet på huset som var kr 4 millioner. I ektepakten av 5 mai 1988 bestemmes at det vesentligste av ekteparets verdier tilhører As særeie. Den regulerer eiendommer som han avhendet i 1989. Det er han som faktisk har ervervet - - veien 12, idet han oppebærer det vesentlige av ekteparets inntekter. Hvis ektepakten av 1988 skal ha virkning er den naturlige konsekvens at eiendommen eies av A. Hvis den i dag eies av B har det skjedd en eiendomsoverdragelse, som forutsetter tinglyst ektepakt for å få rettsvern, jf ekteskapsloven §55. Om - - veien 12 ikke er As særeie, er den i felleseie. Lånene er i praksis i det vesentlige betjent av ham. Konklusjonen er da at det er anledning til å tvangsselge hans ideelle halvdel i - - veien 12. Hva angår kravets størrelse påhviler det de kjærende parter å påvise eventuell feilberegning. Kjæremotparten har nedlagt slik påstand: 1. Namsrettens kjennelse den 18 august 1999 i sak 99-1049 D opprettholdes. 2. Tenea AS tilkjennes saksomkostninger etter rettens skjønn. Lagmannsretten bemerker: De kjærende parter har anført at det ikke medfører riktighet at utleggsforretningen den 12 juni 1990 ble avholdt med A til stede, som det står nedtegnet i namsmannens protokoll. Lagmannsretten har ikke grunnlag for annet enn å legge protokollen til grunn, men bemerker for øvrig at det ikke er påvist noen forhold som skulle tilsi at det foreligger saksbehandlingsfeil som skulle ha innvirkning på gyldigheten av utleggsforretningen. De innsigelser de kjærende parter hadde mot saksbehandlingen i forbindelse med utleggsforretningen den 14 desember 1998, og som er behandlet i namsrettens kjennelse, er ikke ført videre i kjæremålet. Ut fra det fremkomne er det intet grunnlag for at det skal være begått noen saksbehandlingsfeil som skulle tilsi at utleggsforretningen oppheves. Lagmannsretten finner det videre klart at Tenea AS er rette kreditor for gjeldsbrevlånet. Det er under behandlingen av kjæremålet lagt frem ytterligere dokumentasjon for transportkjeden frem til Tenea AS. De kjærende parter har anført at namsretten har tatt feil når den er kommet til at ingen del av kravet er foreldet. Dette er ikke nærmere utdypet. Lagmannsretten slutter seg til namsrettens vurdering på dette punkt. For kravet, inklusive renter frem til utleggsforretningen den 12 juni 1990, løper fra denne dato en ny foreldelsesfrist på 10 år, jf foreldelsesloven §21 nr 3. For renter påløpt senere løper en treårsfrist. Namsmannens beregning er ikke nærmere imøtegått av de kjærende parter. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for annet enn at kravet i følge utleggsforretningen skal legges til grunn, der angitt til samlet kr 506.686. Etter dekningsloven §2-2, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 kan kreditorene som hovedregel bare ta beslag i formuesgoder som tilhører debitor på beslagstiden. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd skal det presumeres at ektefeller eier hver sin ideelle halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke et annet eierforhold blir sannsynliggjort. Av Høysteretts kjennelse i [[Rt-1999-901]] fremgår at denne presumsjon ikke skal oppfattes som en materiell regel om beslagsrett. Om det ikke er noe som tyder på at en ektepakt ikke er reell skal den legges til grunn. Høyesterett uttaler videre blant annet: «Dersom det foreligger en ektepakt, og denne har fått rettsvern, må den respekteres av ektefellenes kreditorer, såfremt det ikke finnes holdepunkter for at ektepakten ikke er reelt ment.» Reglene om rettsvern og omstøtelse får altså anvendelse. De kjærende parter bestrider at det kan tas utlegg i ideell halvpart av den felles bolig, gnr - - bnr - - i Oslo, idet den i følge ektepakt fullt ut eies av B. I artikkel 9 i den nederlandske ektepakt fra 1991 står at fast eiendom tilhører den ektefelle som har den registrert i sitt navn. Denne ektepakt er imidlertid ikke tinglyst i Norge. Etter ekteskapsloven §55 er tinglysning et vilkår for rettsvern mot ektefellenes kreditorer. En utenlandsk ektepakt må tinglyses her i landet når ektefolkene flytter hit, for å få virkning i forhold til tredjepersoner, jf Karsten Gaarder Innføring i internasjonal privatrett, ajourført ved Hans Petter Lundgaard, 1990, side 153. Lagmannsrettens vurdering er etter dette at den nederlandske ektepakt ikke har rettsvern i forhold til Tenea AS og således ikke kan påberopes under utleggsforretningen. I ektepakten fra 1988 er de faste eiendommer ført opp som A s særeie. Det kan ikke utledes noe fra denne ektepakt som skulle føre til at eiendommen - - veien 12 blir Bs særeie. Lagmannsretten finner etter dette at presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd får anvendelse. I forhold til utleggsforretningen blir eierforholdet til - - veien 12 å bestemme ut fra hovedregelen om at ektefellene eier boligen med en ideell halvdel hver. Det er presisert i lovbestemmelsen at det ikke skal legges avgjørende vekt på hvem av partene som er registrert eller meldt som eier, det være seg som hjemmelsinnehaver ifølge grunnboken eller i henhold til andre adkomstdokumenter. Klagen på namsmannens utleggsforretning tas etter dette ikke til følge, og namsrettens kjennelse blir å stadfeste. Kjæremålet har ikke ført frem, og de kjærende parter må erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier at det gjøres unntak. Det ble ikke påstått eller tilkjent saksomkostninger for namsretten. Kjæremotparten har ikke spesifisert sitt krav på saksomkostninger for lagmannsretten. Det er herfra innkommet et kort tilsvar og ytterligere to prosesskrift. Ut fra sakens omfang settes saksomkostningene skjønnsmessig til kr 10.000. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B én for begge og begge for én 10.000 - titusen - kroner til Tenea AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
