Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om erstatning i arbeidsforhold, gjeninntreden i stilling og spørsmål om lovligheten av kontrakt med klausul om organisasjonsplikt. A arbeidet fra oktober 1996 til september 1998 med minerydding i Bosnia for Norsk Folkehjelp. Ansettelsesforholdet var basert på tidsbegrensede kontrakter. A fikk ikke forlenget siste kontrakt med utløp 30. september 1998, og han måtte derfor reise tilbake til Norge. A aksepterte ikke dette da han mente å ha krav på fast ansettelse. Han fremsatte krav om gjeninntreden i stilling som minerydder og erstatning overfor Norsk Folkehjelp, men dette ble ikke akseptert. A reiste deretter ved stevning datert 6. oktober 1998 med advokat Jan Ohldieck som prosessfullmektig sak for Oslo byrett. Sakens bakgrunn framgår av Oslo byretts dom. Byretten ble satt med arbeidslivskyndige meddommere, og avsa dom 18. august 1999 med slik domsslutning: 1. Oppsigelsen av A anses ugyldig. 2. Arbeidsforholdet mellom Norsk Folkehjelp og A består. 3. Norsk Folkehjelp dømmes til å betale erstatning til A med a) kr 221.893,- - kronertohundreogtjueentusenåttehundreognittitre 00/100 - for lidt inntektstap, b) kr 5.000,- - kronerfemtusen 00/100 - for påførte merutgifter, c) kr 25.000,- - kronertjuefemtusen 00/100 - for ikke- økonomisk skade. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 4. Arbeidsavtalene mellom A og Norsk Folkehjelp anses ikke rettstridige og ugyldige for så vidt gjelder henvisningen til organisasjonsplikt. 5. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger. Dommen ble avsagt under dissens. Flertallet - meddommerne - la til grunn at det ikke var anledning til å benytte tidsbegrensede kontrakter, mens mindretallet - rettens formann - mente dette var gyldig etter arbeidsmiljøloven §58A nr. 1 a. Dommen var enstemmig i spørsmålet om gyldigheten av ansettelseskontraktenes bestemmelse om organisasjonsplikt. A fremsatte ved prosessfullmektig advokat Jan Ohldieck rettidig ankeerklæring til Borgarting lagmannsrett datert 16. september 1999 over erstatningsutmålingen (domsslutningen pkt. 3) og spørsmålet om gyldigheten av ansettelseskontrakten vedrørende organisasjonsplikt (domsslutningen pkt. 4). Norsk Folkehjelp ved prosessfullmektig advokat Niels R. Kiær innga rettidig ankeerklæring datert 17. september s.å. med krav om at oppsigelsen ble kjent ugyldig (domsslutningen pkt. 1 og 2) og frifinnelse for erstatningsansvar (domsslutningen pkt.3). A krevde under saksforberedelsen at lagmannsretten avsa kjennelse for rett til å stå i stilling hos Norsk Folkehjelp inntil saken var rettskraftig avgjort. Norsk Folkehjelp avviste kravet. Lagmannsretten avsa etter skriftlig behandling enstemmig kjennelse den 21. februar 2000 med slik slutning: Begjæringen om gjeninntreden i stillingen tas ikke til følge. Ankeforhandlingen ble avholdt i tiden 26.- 29. juni 2000. Lagmannsretten var satt med to arbeidslivskyndige meddommere. A møtte sammen med sin prosessfullmektig. Norsk Folkehjelp var representert med administrasjonssjef B og sin prosessfullmektig. Det ble avhørt 13 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Dommen er først avsagt nå på grunn av dommernes feriefravær. A har i det vesentlige gjort gjeldende: Tidsbegrensede ansettelseskontrakter med Norsk Folkehjelp datert 17. oktober 1996, 13. november 1996, 1. august 1997 og 21. oktober 1997 er i strid med arbeidsmiljøloven §58A, og han har derfor krav på fast ansettelse. Minerydding adskiller seg ikke fra det arbeide som ordinært utføres i Norsk Folkehjelp. Det vises til at en tredjedel av foreningens utenlandsvirksomhet omfatter minerydding. Minerydding er ikke arbeide som etter sin karakter tilsier midlertidige avtaler. Norsk Folkehjelp har til stadighet oppdrag innenfor dette arbeidsfelt. At det dreier seg om farefulle og belastende prosjektarbeider med tidsbegrenset finansiering kan ikke være avgjørende. Tilsvarende gjelder for mange andre bedrifter som har måttet innordne seg arbeidsmiljølovens krav om fast ansettelse. Fortsatt finansiering kunne påregnes da minerydding var prioriterte oppgaver for donorene. Loven ble endret i 1995 med sikte på ytterligere å begrense bruken av midlertidige kontrakter i lys av den omgåelse av oppsigelsesvernet som var observert i næringslivet. Denne saken har vist hvor viktig det er å ha et slikt vern. A anfører at Norsk Folkehjelp i realiteten foretok en usaklig oppsigelse da han ble sendt hjem i månedsskiftet august/september 1998 - en måned før utløp av kontraktsperioden. A var på denne tiden utlånt til FNs mineryddingsprogram, og det var meningen at han skulle fortsette i Mostar vinteren 1998/1999. Norsk Folkehjelp ønsket imidlertid ikke at A fortsatt skulle oppholde seg i Bosnia. Folkehjelpen ved stedlig ansvarlig for mineryddervirksomheten C tok derfor kontakt med FNs ansvarlige D, og påvirket ham til å omgjøre FNs beslutning tre dager tidligere om å tilby A arbeide i Mostar. Ds brev til Norsk Folkehjelp, der det fremgår at FN ikke lenger hadde bruk for As tjenester, er diktert av C ut fra Norsk Folkehjelps interesser. FN hadde fortsatt bruk for A. Norsk Folkehjelps opptreden hadde sammenheng med As undersøkelser og kritikk av forhold innen Norsk Folkehjelp, en kritikk som ut fra As ståsted var fullt forsvarlig. Norsk Folkehjelp hadde intet grunnlag for å gi ham advarsel 13. oktober 1997 for disse undersøkelser. Tilsvarende gjaldt advarsel datert 8. mai 1998 for å ha dratt på ferie uten å gi beskjed til overordnede i Norsk Folkehjelp. A var våren 1998 utlånt til FN, og han hadde samtykke fra sine overordnede i FN til feriefravær. Norsk Folkehjelp har således utsatt ham for trakasserende behandling. Dette toppet seg ved de to postkort E - en svensk statsborger ansatt i ledende stilling i mineryddingsprogrammet - sendte til ham på As og samboerens adresse i Norge. Postkortene inneholdt uriktige beskyldninger om at han skulle hatt et forhold til en annen kvinne i Bosnia. Postkortene var en hevnaksjon som følge av undersøkelser A hadde foretatt, og som pekte i retning av at E illojalt var delaktig i oppbygging av privat mineryddingsorganisasjon i Bosnia ved hjelp av Norsk Folkehjelps utstyr og lokalt ansatte. Norsk Folkehjelp er ansvarlig for den belastning postkortene utsatte ham for. A anfører på dette grunnlag at han fortsatt er berettiget til å stå i stilling hos Norsk Folkehjelp. Tidsavgrensningen av hans arbeidsforhold var ugyldig, og han skulle derfor vært behandlet som fast ansatt. Norsk Folkehjelp sendte ham likevel hjem - noe som må likestilles med oppsigelse. Oppsigelsen var uten saklig grunn, og den tilfreddsstiller ikke arbeidsmiljølovens krav til saksbehandling overfor fast ansatte. A er berettiget til erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap. A har til dels vært arbeidsledig etter oppsigelsen. Han har således hatt lønnstap og betydelige merutgifter som han krever erstattet. Han er likeledes berettiget til kompensasjon for belastninger av ikke-økonomisk karakter som følge av trakasserende behandling av Norsk Folkehjelp. Erstatningsgrunnlaget er arbeidsmiljøloven §62. Samlet erstatningskrav i samsvar med særskilt erstatningsoppgave er kr 1.134.821. A anfører subsidiært, for det tilfelle at arbeidskontraktene anses gyldige, at han var fortrinnsberettiget til ny stilling etter arbeidsmiljøloven §67 i en periode på ett år etter fratreden i Bosnia. Han mener seg kvalifisert til en rekke stillinger som da var aktuelle innen mineryddervirksomheten. Norsk Folkehjelp var imidlertid ikke interessert i å ha ham ansatt som følge av tidligere omtalte forhold i Bosnia. Han ble derfor ikke undergitt seriøs vurdering ved ansettelse av nye folk. A anfører at han - uavhengig av lagmannsrettens syn på spørsmålet om gyldigheten av ansettelseskontrakten etter arbeidsmiljøloven §58A, eller fortrinnsretten til ny stilling etter §67 - har rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54, i å få fastslått at klausulen i ansettelseskontrakten om plikt til å være organisert i LO-forbund er ugyldig. A pretenderer at han skal anses som fast ansatt, og da uten bestemmelse om organisasjonsplikt. Klausulen hindrer Privatansattes Fellesorganisasjon (PRIFO), som er et YS-forbund, i å få inngått tariffavtale med Norsk Folkehjelp. PRIFO fikk derved bl.a ikke mulighet til å utøve partsrettigheter for å kunne ivareta hans interesser som ansatt overfor Norsk Folkehjelp. Tilsvarende pretenderer han å ha krav på ny stilling etter §67, og da klarligvis også uten organisasjonsplikt. A pretensjoner er avgjørende i forhold til spørsmålet om å fremme saken. A anfører til det materielle at bestemmelsen om organisasjonsplikt i LO-forbund er ulovlig i forhold til ham. A viser bl.a til EMK art. 11 som verner både den positive og den negative organisasjonsrett. Den positive organisasjonsrett er retten til å danne og stå tilsluttet en faglig organisasjon, mens den negative organisasjonsrett vil si retten til å være uorganisert. Retten til fritt å velge hvilken organisasjon man vil stå tilsluttet er forutsetningsvis vernet av bestemmelsen. Norge er forpliktet etter EMK ved menneskerettsloven. A viser videre til uttalelser i Stortinget 1. juni 1999 i forbindelse med behandlingen av et forslag om å sikre fri organisasjonsrett for arbeidstakere. Lovforslaget ble ikke vedtatt, men dette skyldes at Stortingsflertallet mente den negative organisasjonsrett allerede var sikret i norsk lov. Loven var derfor unødvendig. Danmarks avvikende holdning til dette har ingen betydning. Danmark har for det første egen lovgivning. Europarådet har dessuten sterkt kritisert dansk praksis. A la ned slik påstand: 1. Oslo byretts dom, for så vidt gjelder domsslutningens pkt. 1, 2 og 3a og b stadfestes dog slik at inntektstap og påførte renteutgifter tilkjennes frem til lagmannsrettens dom. 2. Norsk Folkehjelp tilpliktes å betale A erstatning for ikke økonomisk tap i henhold til arbeidsmiljøloven §62 oppad begrenset til kr 1.000.000. 3. Arbeidsavtalen mellom A og Norsk Folkehjelp anses rettstridig og ugyldig for så vidt gjelder henvisningen til organisasjonsplikt. 4. Norsk Folkehjelp tilpliktes å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. Norsk Folkehjelp har i det vesentlige anført: Tidsavgrensete kontrakter ved mineryddingsarbeide i Bosnia så vel som ved andre former for bistandsarbeide i utlandet er lovlig etter arbeidsmiljøloven §58A. Praksis har alltid vært slik både for nasjonale og internasjonale organisasjoner. Ingen har tidligere reist spørsmål om lovligheten av dette, og det var derfor intet tema som det var naturlig å ta opp i forbindelse med lovrevisjonen i 1997 der spesielle grupper fikk særskilt adgang til midlertidige kontrakter. Norsk Folkehjelp anfører som det avgjørende i forhold til arbeidsmiljøloven §58A at arbeidets karakter tilsier midlertidighet. Tilføyelsen ved lovendringen i 1995 om at arbeidet også måtte adskille seg fra det som ordinært utføres i bedriften, er intet kumulativt vilkår i tillegg til arbeidets karakter. Forarbeidene til endringsloven viser dette, jf. også Friberg, Fougner og Holo, Arbeidsmiljøloven 7. utg. side 435 hvor det sies at tilleggsvilkåret må anses som en presisering av uttrykket «arbeidets karakter». Norsk Folkehjelp anfører at spørsmålet må avgjøres ut fra en helhetsvurdering av en rekke momenter. Minerydding er et spesiellt og uvanlig arbeide som ikke er av varig og fast karakter ut fra behov og finansiering. Forholdene ligger ikke til rette for fast ansettelse. Det vises til målsettingen om gradvis overgang til bruk av lokalt ansatte for å redusere kostnadene og utvikle lokal kompetanse - såkalt utfasing. Alle mineryddings-prosjekter er finansiert ut fra at denne målsetting oppfylles. Arbeidstakerne har ved denne type arbeide liten interesse i fast ansettelse. Arbeidsgiver måtte i tilfelle gå til oppsigelser. Dette ville skape lite forutberegnlighet og medføre stor uro. Norsk Folkehjelp bestrider at A har vært utsatt for noen oppsigelse. Han måtte slutte fordi kontrakten gikk ut. Det var ikke fortsatt behov for ham verken i Norsk Folkehjelp eller hos FN. As undersøkende virksomhet har ikke hatt noen betydning i dette spørsmål, heller ikke organisasjonsforholdet. A har ikke vært utsatt for trakasserende behandling som Norsk Folkehjelp kan være ansvarlig for. Postkortene var Erikson Uhrs eget ansvar, og Norsk Folkehjelp kan her ikke klandres. A har vært behandlet skikkelig. As erstatningskrav er dessuten under en hver omstendighet vesentlig for høyt og til dels uten grunnlag. A fyller ikke vilkårene for fortrinnsrett til ny stilling etter arbeidsmiljøloven §67. Han ble vurdert i forhold til aktuelle stillinger, men han ble ikke funnet skikket. Norsk Folkehjelp anfører til spørsmålet om organisasjonsplikt at A ikke kan ha noen rettslig interesse i å få prøvet spørsmålet for retten. Søksmålet må derfor avvises etter tvistemålsloven §54. Han kan nå i alle tilfelle ikke få dom på fast stilling hos Norsk Folkehjelp. Norsk Folkehjelp anfører til det materielle at organisasjonen ikke har opptrådt i strid med EMK art. 11 slik den er tolket av Menneskerettighetsdomstolen. A har sluttet seg til en annen fagforening etter eget valg, og dette har ikke fått noen negative konsekvenser for ham. Norsk Folkehjelp ville nektet å inngå tariffavtale med PRIFO uavhengig av bestemmelsen om organisasjonsplikt. Norsk Folkehjelp la ned slik påstand: 1. Norsk Folkehjelp frifinnes for så vidt gjelder anke over Oslo byretts domsslutning pkt. 1, 2 og 3. 2. Oslo byretts dom stadfestes for så vidt gjelder domsslutning pkt 4. 3. Subsidiært 4. As arbeidsforhold hos Norsk Folkehjelp opphører umiddelbart. 5. I begge tilfelle 6. A plikter å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % rente fra forfall. Lagmannsretten skal bemerke: Gyldigheten av tidsbegrenset arbeidsavtale Lagmannsretten finner i motsetning til Oslo byrett, flertallet, at As ansettelseskontrakter er gyldige etter arbeidsmiljøloven §58A. Lagmannsretten anser det hensiktsmessig, som bakgrunn for tolkningen av bestemmelsens betydning for denne type arbeide, å gi en kort oversikt over Norsk Folkehjelps engasjement innen minerydding, og de krav til personell dette arbeidet i sin alminnelighet medfører. Lagmannsretten legger til grunn at minerydding har vært, og i fremtiden sannsynligvis fortsatt vil være, en prioritert arbeidsoppgave for Norsk Folkehjelp. Organisasjonen har etter det opplyste drevet minerydding i åtte år og i mange forskjellige land. Totalt har ca en tredjedel av totalt budsjettvolum for utenlandsvirksomheten gått til minerydding. Årsberetningene for perioden 1996-1998 viser arbeidet med minebevisstgjøringsprogrammer og manuell/mekanisk minerydding kombinert med minehundprogrammer. Virksomheten finansieres fra prosjekt til prosjekt begrenset til årlige bevilgninger fra Utenriksdepartementet, FN og andre utenlandske bidragsytere (donorer). Norsk Folkehjelp har engasjert eksperter fra Norge og andre land på tidsbegrensede kontrakter med sikte på at disse i første omgang skal stå for den innledende organisering og gjennomføring av arbeidet i samarbeide med den stedlige befolkning. Norsk Folkehjelp har som målsetting at de utenlandske eksperter - såkalte «expats» - skal erstattes (fases ut) med lokalt ansatt personell i ledende funksjoner og praktisk feltarbeid når disse har fått nødvendig opplæring og erfaring. Kostnadene til mineryddingsaktiviteten kan derved skjæres vesentlig ned. Lokalt ansatte vil ha betydelig lavere lønnsnivå. Utfasing er således av avgjørende betydning i det mineryddingsarbeidet må påregnes å fortsette i mange år. Målsettingen er etter det opplyste oppnådd i Bosnia-Herzegovina, jf. nedenfor. A ble i 1996 engasjert av Norsk Folkehjelp på ett års kontrakt som supervisor innen minerydding i Bosnia. Stillingen som supervisor tilsvarte etter sin funksjon normalt troppsjef med instruksjonsmyndighet over en gruppe lokale mineryddere. Han arbeidet for Norsk Folkehjelp til 22. oktober 1997, mens han i siste kontraktsperiode med utløp 30. september 1998 var utlånt for arbeid i FNs mineryddingsprogram. Norsk Folkehjelp har opplyst at As stilling i mineprogrammet ble faset ut sammen med 14 andre i 1997. Opprinnelig var det engasjert 28 «expats» ved programstart i 1996. Det er i dag bare to igjen - det vil si at mineryddingsprogrammet i hovedsak nå drives av lokalt ansatte. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at As stilling i prosjektet på lik linje med de andre «expats» var ment å være midlertidig. Arbeidsmiljøloven §58A begrenser, som tidligere nevnt, adgangen til midlertidige arbeidsavtaler. Bestemmelsen i pkt. 1a lyder slik: 1. Arbeidsavtaler som gjelder for et bestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående art kan bare rettsgyldig avtales i følgende tilfeller: a) når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet adskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften. Lagmannsretten bemerker at det etter lovteksten bare er adgang til tidsbegrenset avtale når arbeidets karakter tilsier det, og tilleggsvilkåret om at arbeidet adskiller seg fra det som ordinært uføres i bedriften også er oppfylt. Tilleggsvilkåret ble vedtatt ved lovendring i 1995 etter forslag fra et flertall i Kommunalkomiteen med sikte på å avgrense den skjønnsmessige vurdering av regelens innhold for å unngå uheldige korttidskontrakter - se nærmere Innst.O.nr.2 (1994-1995) side 28-29. Lagmannsretten finner likevel støtte i forarbeidene for at tilleggsvilkåret ikke skal tolkes helt bokstavelig, jf. uttalelser under Stortingsbehandlingen gjengitt i Karnov, Norsk kommentert lovsamling og Henning Jakhelln, Oversikt over arbeidsretten 2. utg. side 155 flg. Lagmannsretten viser for øvrig til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse [[Rt-1997-277]]. Kommunalkomiteens flertall synes for det første å forutsette - se Innst.O.nr.2 (1994-1995) side 29 høyre spalte øverst - at arbeidene, som ordinært utføres i bedriften, må være av «varig eller løpende fast karakter» før disse bør tilsi krav på fast ansettelse. Komiteens leder og saksordfører viste til at kritikken mot bruk av midlertidig ansettelse rettet seg mot «at slike arbeidsforhold også brukes for å dekke et permanent arbeidskraftbehov for det arbeide som utføres i bedriften», jf. Ot.forh. (1994-95) side 32. Han fremhevet at det var «nødvendig med en presisering av lovteksten», og presiserte at «arbeidskraftbehov som helt klart knytter seg til sesongsvingninger, i denne forbindelse må betraktes som ekstraordinært sett i forhold til den virksomhet som ordinært og løpende gjennom året utføres i bedriften», også for «bedrifter hvor denne type behov for tidsavgrenset ekstra arbeidskraft er det normale som gjentas årlig», l.c side 31. Spørsmålet blir så hvordan engasjement som minerydder i Bosnia skal vurderes i forhold til lovtekst og de premisser for lovendringen som er omtalt i forarbeidene. Lagmannsretten legger til grunn at minerydding som ledd i nødhjelpsarbeide i utlandet er en del av det arbeidet som ordinært utføres i Norsk Folkehjelp. Engasjement som minerydder skulle derfor etter lovens ordlyd ikke gi rom for tidsbegrenset ansettelse selv om arbeidets karakter skulle tilsi dette. Lagmannsretten finner imidlertid at loven med støtte i siterte uttalelser fra forarbeidene og reelle hensyn må tolkes innskrenkende. Lagmannsretten finner at arbeidets karakter og øvrige forhold knyttet til mineryddervirksomheten her tilsier midlertidig ansettelse. Lagmannsretten tar ved sin vurdering utgangspunkt i at Norsk Folkehjelp, etter det som er opplyst, over tid vanskelig kan ha en stab av fast ansatte øremerket for mineryddings-arbeid i løpende og kommende prosjekter. Arbeidskraftbehovet vil variere, og det ville derfor stadig være behov for oppsigelser for å unngå overbemanning. Målsettingen om trygghet og stabilitet for den ansatte kan derfor i alle tilfelle ikke oppnås. Mye kan tale for at korttidskontrakter ivaretar de ansatte interesser bedre enn fast ansettelse ved denne type arbeide. Dette har sammenheng med at mange søker perisjon fra sin faste stilling i hjemlandet for å delta i slikt arbeide i utlandet. Vanlig praksis har derfor vært korttidskontrakter - tilsvarende ved annen form for bistandsarbeide fra andre organisasjoner. At mineryddingsarbeid er særegent og risikofylt taler heller ikke for fast ansettelse. Engasjement som supervisor innen minerydding kan videre ikke karakteriseres som av varig eller løpende fast karakter når det allerede ved ansettelsen var klart at As arbeidsoppgaver ville bli overtatt av lokalt ansatte så snart disse hadde fått nødvendig opplæring og erfaring. Oversikten over utfasing av utenlandske ansatte referert foran viser at dette ble gjennomført som forutsatt. Retten finner ikke grunn til å trekke i tvil Norsk Folkehjelps opplysninger om at dette var nødvendig for å redusere kostnadene ved mineryddingen, og at dette var i samsvar med donorenes forutsetninger ved finansieringen av prosjektene. Behovet for å utføre arbeidsoppgavene var etter dette midlertidig. Lagmannsretten kan etter det som er opplyst heller ikke se at det midlertidige behov ved ansettelsen fremstod som for langvarig til å forsvare tidsbegrenset ansettelse, jf. [[Rt-1997-277]]. At A var utlånt til FN i siste kontraktsperiode har ingen betydning. Han var fortsatt formelt ansatt i Norsk Folkehjelp. FN meddelte før kontraktsutløp i august 1998 at det ikke lenger var behov for A. Tilsvarende gjaldt for Norsk Folkehjelp, jf. opplysningen om at hans arbeidsoppgaver var utfaset. Retten bemerker i anledning prosedyren at det ikke er ført bevis for at FNs meddelse var initiert fra Norsk Folkehjelp. Lagmannsretten legger etter etter en samlet vurdering av disse forhold til grunn at As tidsbegrensede kontrakter med Norsk Folkehjelp er gyldige etter arbeidsmiljøloven §58A A har etter dette ikke krav på fast ansettelse i Norsk Folkehjelp. Han har under denne eventualitet anført at han hadde fortrinnsrett til ny stilling etter arbeidsmiljøloven §67. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for dette. Norsk Folkehjelp har fremlagt en oversikt over utlyste stillinger fra 1.oktober 1998 til 1. januar 2000. Lagmannsretten kan etter det som ble opplyst av vitnet mineteknisk rådgiver Geir Bjørsvik ved gjennomgang av kvalifikasjonskravene for stillingene ikke se at at A var skikket for noen av de stillinger som faktisk ble besatt. A er etter dette ikke berettiget til erstatning etter arbeidsmiljøloven §62. Andre grunnlag for erstatning er ikke påberopt. Lagmannsretten tar derved ikke stilling til om A har blitt utsatt for kritikkverdig behandling av Norsk Folkehjelp. Norsk Folkehjelps anke over Oslo byretts dom har etter dette ført frem, og Norsk Folkehjelp blir derfor å frifinne for de forhold som er omhandlet i domsslutningen pkt. 1, 2 og 3 i samsvar med Norsk Folkehjelps egen påstand. Det blir derfor ikke nødvendig å ta stilling til As egen anke over byrettens erstatningsutmåling. Kravet om organisasjonsfrihet A har uavhengig av rettens syn på spørsmålet om han har krav på fast ansettelse krevet dom for at bestemmelsen i arbeidskontrakten om organisasjonsplikt som vilkår for fast ansettelse, er rettsstridig og ugyldig. Bestemmelsen lyder slik: Norsk Folkehjelp følger Overenskomsten mellom LO i Norge og Fagforbundene og HK i Norge. Overenskomsten krever organisasjonsplikt for alle ansatte, fortrinnsvis i Handel og Kontor. Partene er enige om at den ansatte i kraft av denne bestemmelse har plikt til å organisere seg i et LO-tilknyttet forbund. Lagmannsretten legger denne forståelse til grunn. Rettslig interesse A kan bare reise søksmål om gyldigheten av organisasjonsklausulen dersom han har rettslig interesse i å få prøvet spørsmålet, jf. tvistemålsloven §54. A har anført at avgjørelsen av om han har rettslig interesse i å få prøvet organisasjonspliktspørsmålet, må skje på grunnlag av hans pretensjon om at hans arbeidsforhold i Norsk Folkehjelp fortsatt består. Lagmannsretten finner det unødvendig å ta stilling til om hans pretensjoner i dette tilfelle er tilstrekkelig. Avgjørende er at A uavhengig av om tidligere ansettelsesforhold er opphørt, likevel har et klart behov for en rettslig avklaring av organisasjonspliktklausulens stilling. Søksmålssituasjonen tilsier da at han har rett til å fremme søksmålet, jf. Schei I, Tvistemålsloven med kommentar side 272 med videre henvisninger. Lagmannsretten tar utgangspunkt i hvilke virkninger en dom i As favør vil få for ham, jf. [[Rt-1991-1468]]. Lagmannsretten har her i samsvar med As partsforklaring lagt til grunn at det er en nærliggende mulighet for at A på nytt vil søke arbeid som minerydder i Norsk Folkehjelp. A hadde forut for ansettelsen i Norsk Folkehjelp arbeidet i lengre tid for å kvalifisere seg som minerydder. Han ønsker fortsatt å arbeide innen dette feltet. Norsk Folkehjelp er den helt dominerende aktør innen dette området i Norge. Ved en eventuell fremtidig ansettelse vil han ha en klar interesse i å få fastslått overfor arbeidsgiver at han står fritt i valg av fagorganisasjon. Lagmannsretten finner etter dette at A har rettslig interesse i å få prøvet spørsmålet om organisasjonsplikt. Sakens realitet Norsk arbeidsrett har tidligere tradisjonelt akseptert at partene har full rettslig adgang til å inngå tariffavtaler med klausuler om at arbeidsgiveren bare skal ansette eller ha ansatt personer med medlemskap i en bestemt organisasjon, jf. Stein Evju, Organisasjonsfrihet m.m. 1982 side 74 flg. Spørsmålet er om dette kan ha kommet i en annen stilling etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 11 og foreliggende praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). Ved menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30 ble det lovfestet at EMK skal gjelde som norsk lov. EMK art.11 om forsamlings- og foreningsfrihet lyder slik: 1.Enhver har rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre, herunder rett til å danne og slutte seg til fagforeninger for å verne sine interesser. 2. Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli undergitt andre innskrenkninger enn de som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlig trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. ... Jakhelln skriver i sin bok Oversikt over arbeidsretten (1996) side 379 med henvisning bl a til avgjørelser fra EMD at rettsutviklingen internasjonalt nå synes «å gå i retning av at også den negative organisasjonsrett utgjør en del av organisasjonsretten, men ikke nødvendigvis i samme utstrekning som den positive organisasjonsrett». Han konkluderer med at det ikke er adgang til å fastsette klausuler om at arbeidsgivere bare skal beskjeftige ansatte som er organisert i en bestemt fagorganisasjon. EMD har behandlet vernet om den negative organisasjonsrett i tre saker. I saken Young, James og Webster vs. Storbritannia fra 1981 hadde British Rail inngått avtale om organisasjonsplikt med tre fagforeninger. Tre jernbanearbeidere som var ansatt før avtalen om organisasjonsplikt var inngått ble avskjediget fordi de nektet å melde seg inn i en av de tre fagforeningene. EMD fant at det forelå inngrep i strid med art. 11. Det ble lagt vekt på at avskjedigelse med tap av eksistensgrunnlag til følge var en særlig form for tvang, som rammet kjernen av den frihet som var garantert i art. 11. Domstolen la vekt på at det ved ansettelsen ikke var stilt vilkår om medlemskap i en bestemt fagorganisasjon. Prinsippet i denne dom er videreført og utvidet i saken Sigurdur A. Sigurjònsson vs. Island fra 1993. Saken gjaldt et lovbestemt krav til drosjesjåfører om medlemskap i en forening for drosjesjåfører. Klageren hadde mistet sin kjøretillatelse som følge av at han hadde meldt seg ut av foreningen. Domstolen kom til at denne form for tvangsmedlemskap var å anse som et inngrep, og at det press som var utøvd overfor klageren i seg selv var i strid med art.11. Det ble ikke lagt avgjørende vekt på at klageren opprinnelig hadde akseptert medlemskap som betingelse for kjøretillatelsen. Derimot synes domstolen å ha lagt en viss vekt på at kravet om medlemskap fulgte av lov. I saken Gustafsson vs Sverige fra 1996 klaget en ikke-organisert arbeidsgiver som ble utsatt for lovlig blokade og streik fra fagorganisasjoner over at han ikke fikk beskyttelse av staten. Aksjonene, som hadde til mål at arbeidsgiver skulle forplikte seg til kollektivavtale, hindret ham fra å drive sin restaurant. Et flertall på 11 dommere fant at han hadde vært utsatt for et så stort press at det innebar et inngrep i hans foreningsfrihet. For at det skulle være tale om en krenkelse, måtte det imidlertid kunne konstateres at staten hadde misligholdt sine forpliktelser til å sikre klagerens rettigheter. Et flertall på 12 dommere fant bl a under henvisning til den skjønnsmargin staten er innrømmet at den svenske stat ikke hadde unnlatt å sikre klagerens rettigheter etter art. 11. Det ble også lagt vekt på klageren ikke ble tvunget til medlemskap i en forening, kun til å følge vilkårene i kollektivavtalen. Det fremgår av EMDs avgjørelser at organisasjonspliktsklausuler ikke alltid vil være konvensjonsstridige. Hvis organisasjonsplikten etter de konkrete omstendigheter i saken griper inn i selve kjernen av organisasjonsfriheten, vil den være et inngrep i denne friheten, jf. også Ot.prp.nr.3 (1998-1999) om menneskerettsloven side 36. Lagmannsretten finner innledningsmessig grunn til å presisere at A ikke har vært utsatt for oppsigelse eller andre reaksjoner som følge av at han ikke overholdt organisasjonspliktsklausulen. Det er verken ført bevis for at manglende fornyelse av arbeidskontrakten hadde noe med organisasjonsspørsmålet å gjøre, eller for at A ble utsatt for andre negative konsekvenser av betydning som følge av medlemskapet i PRIFO. Lagmannsretten har ved denne vurdering lagt til grunn at A ved inngåelse av arbeidsavtalen 17. oktober 1996 ikke var medlem i LO-tilknyttet forbund. A underskrev ansettelseskontrakten uten å ta forbehold om rett til medlemskap i alternativ fagforening. Han meldte seg etter hvert inn i PRIFO. Lagmannsretten er ikke kjent med tidspunktet for innmelding, men det er klart at A uavhengig av dette forhold inngikk nye tidsbegrensede kontrakter med Norsk Folkehjelp - fortsatt med klausul om organisasjonsplikt. Norsk Folkehjelp håndhevet imidlertid ikke klausulen overfor A. Norsk Folkehjelp stilte verken under hans arbeide i Bosnia eller i ettertid krav om at han skulle melde seg inn i LO-tilknyttet forbund. Det har Norsk Folkehjelp heller ikke gjort overfor andre ansatte i tilsvarende situasjoner. Lagmannsretten vil likevel peke på at Norsk Folkehjelp ikke aksepterte PRIFOs krav i brev av 2. februar 1998 om bl.a. tariffavtale for sine medlemmer. A ble her utsatt for en indirekte negativ virkning som ihvertfall delvis kan ha sammenheng med organisasjonspliktsklausulen. Dette forhold alene - ihvertfall slik saken er opplyst for lagmannsretten - kan imidlertid ikke tillegges en slik betydning at EMK kan anses krenket. Lagmannsretten tilføyer at fagforeningen - uavhengig av tariffavtale - kunne bistå ham som rådgiver ved håndhevelse av rettigheter etter arbeidsmiljøloven, og at han for øvrig i følge byrettens dom ble behandlet på samme måte som LO-organiserte m.h.t. lønns- og arbeidsvilkår. Lagmannsretten finner etter dette på grunnlag av de kriterier som kan utledes av den foreliggende praksis i EMD det klart at organisasjonspliktsklausulen ikke griper inn i kjernen av organisasjonsfriheten, og at klausulen etter denne praksis ikke kan anses som et inngrep i As rettigheter etter art. 11. EMD har imidlertid ikke tatt stilling til om en organisasjonspliktklausul - uavhengig av om den kan sies å gripe inn i selve kjernen i organisasjonsfriheten - i seg selv kan anses som ugyldig etter EMK. Lagmannsretten finner at det i dag kan være en viss tvil om hvor langt beskyttelsen etter EMK strekker seg, jf. at EMD i saken Sigurjónsson vs Island har gitt uttrykk for at art. 11 må fortolkes dynamisk. Dommen viser at det kan finnes rom for å gi negativ organisasjonsfrihet ytterligere beskyttelse. Spørsmålet om en organisasjonspliktsklausul som sådan er ugyldig må vurderes i lys av virkningene for den enkelte. Ved vurderingen må det tas hensyn til at organisasjonspliktsklausuler etter norsk rett vil ha svært begrensede rettsvirkninger for arbeidstakeren, selv om denne skulle opptre i strid med klausulen. For det første kan det vises til forbudet i arbeidsmiljøloven §55A mot at arbeidsgiver i forbindelse med ansettelser stiller spørsmål om medlemskap i lønnstakerorganisasjoner. For det andre legger lagmannsretten til grunn at oppsigelse av en arbeidstager bare på grunn av manglende organisasjonstilknytning må anses som usaklig, jf Jakhelln, Oversikt over arbeidsretten (1996) side 381. Dette må gjelde selv om organisasjonskravet er nedfelt i arbeidsavtale eller tariffavtale. For arbeidstakeren vil nok slike klausuler likevel kunne føles som et ubehagelig press og kunne medføre at arbeidstakeren avstår fra å ta en tilbudt stilling. Lagmannsretten ser heller ikke bort fra at forbudet i arbeidsmiljøloven §55A i praksis kan bli brutt, og at dette kan medføre at arbeidstakeren ikke får en stilling han ellers er kvalifisert for. Spørsmålet har også en ytringsfrihetsmessig side hvis arbeidstakeren ikke deler fagorganisasjonens syn. Rent faktisk vil en slik klausul videre kunne redusere arbeidstakerens muligheter for å omfattes av tariffavtale gjennom annen fagorganisasjon som den ansatte selv har valgt. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at den aktuelle organisasjonsplikt-klausul ikke har slike virkninger etter norsk rett at den kan anses som et inngrep i den ansattes rettigheter etter art. 11, selv etter en dynamisk fortolkning av bestemmelsen. Under henvisning til Høyesteretts dom av 23. juni 2000 i tilleggsskattsaken er det dessuten grunn til å vise en viss varsomhet med å statuere et vern som går lengre enn det som følger av EMD's praksis frem til nå. Lagmannsretten har også lagt en viss vekt på at det dreier seg om en tvist mellom to private rettssubjekter, og ikke om den enkeltes vern mot inngrep fra det offentlige. Siden lagmannsretten ikke finner at klausulen er et inngrep i rettighetene etter art. 11, har lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på de eventuelle privatrettslige virkningene av at klausulen skulle være i strid med EMK (såkalt «Drittwirkung»), jf. NOU 1993:18 Lovgivning om menneskerettigheter side 89-90. Foranlediget av prosedyren bemerker lagmannsretten at stortingsbehandlingen den 1. juni 1999 av et lovforslag fra stortingsrepresentantene Fridjof Frank Gundersen og Jan Simonsen om å sikre fri organisasjonsrett ikke gir grunnlag for å fastslå at norsk rett gir et videre vern av den negative organisasjonsfrihet enn det som kan utledes av EMK. Etter forslag fra kommunalkomiteens flertall - bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ble det vedtatt å avvise forslaget. Flertallet viste i Innst.S.nr.187 (1998-1999) side 2 bl.a. til at den negative organisasjonsfriheten var omfattet av de tre konvensjoner som var gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven. Videre viste flertallet til et brev datert 27. april 1999 fra kommunalministeren til kommunalkomiteen, der det fremgår at både den negative og den positive organisasjonsfrihet er vernet i norsk lov gjennom menneskerettsloven. Flertallet fant derfor lovforslaget unødvendig. Lagmannsretten bemerker at det av kommunalministerens brev fremgår at EMD har uttrykt at organisasjonspliktklausuler ikke alltid vil være konvensjonsstridige. I brevet heter det videre: Men dersom slike klausuler, ut fra de konkrete omstendigheter i saken berører kjernen i foreningsfriheten, vil det innebære et inngrep i strid med konvensjonen. Dette må vurderes konkret i den enkelte sak. Debatten i Stortinget viser videre at det bak flertallsbemerkningene lå en reell uenighet om lovligheten av organisasjonspliktklausuler, i det talsmennene for de daværende regjeringspartier (Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet) synes å forutsette at organisasjonspliktklausuler ikke er lovlige, mens talsmennene for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mente at slike klausuler i utgangspunktet er lovlige. Realiteten synes således å være at et flertall i Stortinget mente at organisasjonspliktklausuler er ulovlige (de daværende regjeringspartiene) eller bør forbys (Fremskrittspartiet og Høyre). Flertallets standpunkt har imidlertid ikke kommet til uttrykk i lovs form, og heller ikke i forarbeider til lov. Nyanser i uttrykksmåten til representantene fra regjeringspartiene, også sammenholdt med flertallsbemerkningene i komiteinnstillingen, gir dessuten grunnlag for adskillig tvil om hva som er ment. Lagmannsretten finner etter dette at stortingets behandling av lovforslaget ikke gir grunnlag for å fastslå at rettstilstanden er endret. En videre beskyttelse av den negative organisasjonsrett bør i tilfelle skje ved lov. A anke har etter dette ikke ført frem, og Oslo byretts dom, domsslutningens pkt. 4 blir å stadfeste. Saksomkostninger Norsk Folkehjelp har etter dette vunnet fullstendig frem ved sin anke over byrettens dom pkt. 1, 2 og 3. Retten til å kreve dekning for saksomkostninger reguleres da av tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172. Lagmannsretten finner at Norsk Folkehjelp i dette tilfelle ikke skal tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten på dette grunnlag. Spørsmålet om tidsbegrensede kontrakters stilling etter lovendringen i 1995 har vært så vidt uavklaret og tvilsomt at det var fyldestgjørende grunn for A til å ta til motmæle mot anken, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd. As egen anke over byrettens domsslutning pkt. 3 c og 4 har vært forgjeves. Han bør derved erstatte Norsk Folkehjelp saksomkostningene som er påløpt som følge av hans anke, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Retten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som ga A grunnlag for å påanke noen del av byrettens dom til lagmannsretten. Norsk Folkehjelps prosessfullmektig har fremsatt samlet krav på kr 130.000 hvorav kr 120.000 i salær. Samlet omkostningskrav er med kr 60.000 henført til As anke, mens kr 70.000 er henført til egen anke. Det foreligger ingen innsigelse mot omkostningskravet eller fordelingen mellom ankene. Lagmannsretten finner at Norsk Folkehjelp skal få erstattet kr 60.000 som nødvendige saksomkostninger til forsvar mot A anke. Lagmannsretten viser til at ankeforhandlingen i betydelig bredde behandlet forhold som etter As mening begrunnet hans anke over byrettens oppreisningskrav. At Norsk Folkehjelp også påanket byrettens tilkjennelse av oppreisningskrav på kr 25.000 har i denne sammenheng mindre betydning. A må i tillegg belastes omkostningene ved behandlingen av spørsmålet om organisasjonsplikt. Norsk Folkehjelp har også krevet saksomkostninger for byretten jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172. As søksmål for byretten ville vært tapt fullstendig basert på lagmannsrettens rettsoppfatning. Lagmannsretten finner imidlertid at saksomkostninger her ikke skal tilkjennes under henvisning til §172 annet ledd. Lagmannsretten viser til det som ovenfor er anført om midlertidige ansettelseskontrakters stilling. At A samtidig på svakere rettslig grunnlag fremmet krav om ugyldighet for klausul om organisasjonsplikt anses ikke tilstrekkelig til å han skal bære fullt omkostningsansvar for byretten. Dommen er enstemmig. Domsslutning Sak nr. 99-03247 A/01 og 99-03248 A/01 1. Norsk Folkehjelp frifinnes for så vidt gjelder Oslo byretts domsslutning pkt. 1, 2 og 3. 2. Oslo byretts dom stadfestes for så vidt gjelder domslutningen pkt. 4 og 5. Sak nr. 99-03247 A/01 3. A dømmes til å betale 60.000 - sekstitusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten til Norsk Folkehjelp innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer. Sak nr. 99-03248 A/01 4. Partene bærer sine egne omkostninger for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
