Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder tvist om holdbarheten av Oslo likningsnemnds vedtak av 11.12.1996, hvoretter Arne Mos pensjonsgivende inntekt for inntektsåret 1990 ble øket med kr. 5.794.800. Beløpet refererer seg til gevinst ved aksjesalg. Likningsnemnda kom til at gevinsten i sin helhet måtte anses som fordel vunnet ved arbeid, og at den dermed måtte skattlegges etter skatteloven §42 første ledd. Likningsnemndas vedtak ble brakt inn for Oslo byrett ved stevning av 14.07.1997. Byretten avsa dom i saken 03.12.1998 med slik domsslutning: 1. Staten v/Oslo ligningskontor frifinnes. 2. Arne Mo betaler saksomkostninger til staten v/Oslo ligningskontor med kr. 148.500,- -kronerførtiåttetusenfemhundre-. Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og av omtalen nedenfor. Arne Mo har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 17.- 19.08.1999. Arne Mo møtte og forklarte seg. Det ble avhørt seks vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saksforholdet Etter forutgående drøftelser ble det 23.04.1987 inngått intensjonsavtale mellom Realkreditt AS, KLP, enkeltpersoner i ledelsen av disse selskapene, og en gruppe enkeltpersoner deriblant Arne Mo om stiftelse av et nytt fondsmegler- og fondsforvaltningsselskap, Capax AS. Selskapet ble stiftet samme dag, og det ble samtidig inngått en aksjonæravtale mellom de samme partene. Den gruppe enkeltpersoner som Arne Mo tilhørte, var tiltenkt ansettelse i selskapet og er i avtalene benevnt «partnerne». De øvrige aksjonærene er benevnt «hovedaksjonærene». Det fremgår av aksjonæravtalens punkt 1 at selskapets aksjekapital utgjorde kr. 50 mill, fordelt på 31.250 A-aksjer a kr. 1.000 med 1 stemme pr. aksje og 18.750 B-aksjer med samme pålydende, men med 0,833 stemme pr. aksje. Hovedaksjonærene tegnet seg for samtlige A-aksjer, mens aksjene i klasse B etter aksjonæravtalens punkt 2 skulle eies av partnerne. De øvrige punktene i aksjonæravtalen gjengis i sin helhet: 3. Partnernes aksjekjøp finansieres ved lån i Realkreditt. Renten på lånet skal være 10% p.a. Forskjellen mellom Realkreditts gjennomsnittlige fundingkost på obligasjonslån med 5 års rentebinding og 10 %, belastes Capax A/S og Realkreditt som følger: De 5 første år, regnet fra stiftelsesdato skal Realkreditt og Capax A/S dekke 50 % hver av rentedifferansen. Deretter skal eventuell rentedifferanse dekkes av Capax A/S. 4. Partnerne skal ha rett til å få øket lånebeløpet med inntil 10 % hvert år. Lånebeløpet vil til enhver tid kun være sikret med pant i aksjene. Når en partner slutter i Capax-selskapene, må aksjene selges til hovedaksjonærene etter reglene i pkt. 5 nedenfor. Dersom en partner ønsker å selge alle eller en del av sine aksjer i løpet av sin ansettelsesperiode, har hovedaksjonærene plikt til å kjøpe aksjene etter reglene i pkt. 5. Lån til finansiering av aksjene reduseres i så fall forholdsmessig i forhold til de aksjer som selges. Partnere som har solgt aksjer i sin ansettelsestid har ikke anledning til å øke sin aksjeandel igjen etter de regler som fremgår av denne avtale. 5. Hovedaksjonærene har plikt og rett til å kjøpe de ansattes aksjer etter følgende betingelser: År 0 (1987) Aksjene leveres tilbake, gjeld slettes, jfr. siste setn. i dette pkt. 1 (1988) Aksjene leveres tilbake, gjeld slettes, jfr. siste setn. i dette pkt. 2 (1989) Aksjene leveres tilbake, gjeld slettes, jfr. siste setn. i dette pkt. 3 (1990) Aksjene kan selges til hovedaksjonærene for 1,25 x substans 4 (1991) Aksjene kan selges til hovedaksjonærene for 1,50 x substans 5 (1992) Aksjene kan selges til hovedaksjonærene for 1,75 x substans 6. (1993 Aksjene kan selges til hovedaksjonærene for 1,75 x substans og senere Partnerne kan ikke selge mer enn 16 % av aksjene i Capax A/S i løpet av 12 måneder etter reglene i dette punkt. Aksjesalg i løpet av en 12 måneders periode utover 16 % av aksjekapitalen betales med substansverdi. Den reduksjon av aksjenes omsetningsverdi som følger av foranstående setning skal fordeles med et likt beløp på de aksjer som er solgt i 12 måneders perioden. Dersom partnere etter 31.12.1989, som til sammen eier mer enn 10 % av aksjekapitalen, i løpet av 12 måneder tar ansettelse i samme selskap eller konsern, fastsettes aksjeprisen til substansverdi. Substansverdi defineres etter Norske Finansanalytikeres Forenings normer. Partnerne vil alltid kunne slette sin gjeld i forbindelse med aksjefinansieringen ved å overlevere aksjene til hovedaksjonærene. Inkludert i begrepet gjeld i denne sammenheng er betalte renter med tillegg av rentes renter i perioden. 6. Dersom hovedaksjonærene har kjøpt aksjer i Capax A/S etter pkt. 5 slik at partnernes samlede eierandel i selskapet blir lavere enn 37,5 %, og aksjene i løpet av 12 måneder ikke er overdratt til nye partnere etter reglene i pkt. 2 foran, skal eksisterende partnere ha rett til å kjøpe aksjene til samme pris som hovedaksjonærene betalte pluss renter. Slike aksjer vil ved senere overdragelse bli priset etter reglene i pkt. 5 der året for benyttelse av kjøpsretten settes til år 0. Finansiering og sikkerhet for slike aksjeoverdragelser følger reglene i pkt. 3 og 4 foran. 7. Ved aksjekapitalforhøyelser i selskapet skal partnerne gis en reell mulighet til å beholde sin relative andel av aksjekapitalen og stemmeretten. Realkreditt skal være behjelpelige med finansieringen. 8. Dersom hovedaksjonærene selger aksjer i selskapet, fusjonerer selskapet eller vedtar aksjekapitalforhøyelse med fortrinnsrett for andre enn eksisterende aksjonærer, skal hovedaksjonærene tilby seg å kjøpe partnernes aksjer. Prisen som tilbys skal være den høyeste av den aktuelle kurs og kursen slik den er beskrevet i pkt. 5. 9. Selskapets styre bestemmer det enkelte år om det skal utbetales bonus til de ansatte i selskapet. Aksjonæravtalen er undertegnet av Harald Bastiansen og Geir-Ove Skogø på vegne av hovedaksjonærene. Bastiansen var administrerende direktør i KLP og styreformann i Realkreditt. Skogø var administrerende direktør i Realkreditt. For partnerne undertegnet Ove Fløtaker. Fløtaker var administrerende direktør i Capax A/S fra starten, men sluttet i denne stillingen 28.08.1987. Han ble da styreformann i selskapet. Fløtaker var dessuten nestformann i Realkreditts styre. Arne Mo tegnet seg ved stiftelsen for 1.250 B-aksjer og finansierte dette i sin helhet ved lån fra Realkreditt i samsvar med aksjonæravtalens punkt 3. I desember 1987 ervervet han ytterligere 400 B-aksjer, som ble finansiert på samme måte. Kort tid etter at Capax ble stiftet, skiftet selskapet navn til Pre Finans a.s. Ove Fløtaker har forklart at han forholdsvis kort tid etter at avtalene ble undertegnet foretok en grundigere gjennomlesning og vurdering av dem. Etter at han også hadde rådført seg med en advokatvenn, sendte han Skogø avtrykk av et dokument som besto av de to første sidene i et tidligere forslag til intensjonsavtale samt siste side i aksjonæravtalen, der han i tilknytning til den bestemmelse som er inntatt som punkt 5 i aksjonæravtalen og som refererer seg til eventuelle aksjeoverdragelser i årene 1987-1989 hadde notert: Skogø Dette går ikke. RK kan ikke ta risikoen for aksjonærene se neste side. På neste side skrev han: Selv om dette forslaget er underskrevet må det med lånet endres. Partnerne må godta det, ellers kan det bli skatteproblemer. Jeg har snakket med Pål og Åsmund og de forstår det. De skal forklare de andre at risikoen for lånet må de bære uansett hvordan det går med selskapet. Jeg avventer nytt utkast og anser dette forslaget som ikke akseptert. 15/5 87. På sitt eget eksemplar av det samme dokumentet har Fløtaker ytterligere tre påtegninger: Hatt samtale med m/Skogø Han kommer tilbake. 26/5 87. Pål meddelte at saken er OK for «P». De godtar lånerisiko. 1/6 87. «P» står her for partnerne, ifølge Fløtaker. Avtalen fortsatt ikke i orden. Pål følger opp Hatt kontakt Med B Ødegaard. 28/8 87. Den siste påtegningen er datert samme dag som Ove Fløtaker sluttet som administrerende direktør og ble etterfulgt av Pål Raaum. Med grunnlag i parts- og vitneforklaringer legger lagmannsretten til grunn at partnerne i et møte seg imellom 01.06.87 ble enige om å sløyfe gjeldsslettingsklausulen. Hvordan dette praktisk og formelt skulle ordnes, fremstår imidlertid som uklart. Det vises til omtalen under rettens merknader. Det er imidlertid på det rene at punkt 5 i aksjonæravtalen ikke skriftlig ble endret før avtalen av 1987 i sin helhet ble avløst av ny aksjonæravtale 15.12.1989. Foranledningen til at det ble inngått ny aksjonæravtale i 1989 var at Realkreditt ønsket en eierandel på over 90 % i Pre Finans AS for å kunne motta konsernbidrag fra selskapet. Etter forutgående forhandlinger ble partene enige om at Realkreditt skulle gis rett til å innløse de ansattes aksjer født xx.xx.1990. De ansatte aksjonærer kunne på sin side kreve at Realkreditt kjøpte aksjene på et tidligere tidspunkt. Aksjonæravtalen av 1989 har følgende bestemmelse om fastsettelse av kjøpesum: Kjøpesummen skal fastsettes som angitt i bilag 1 til nærværende avtale. Hvis kjøpet finner sted i første halvår av 1990 skal beregningene gjennomføres med null som resultatestimater for 1990-1992. Hvis kjøpet finner sted i perioden 01.07.1990 til 30.11.1990 skal beregningene gjennomføres med revidert halvårsresultat for 1990 som resultat for 1990 og null som resultatestimater for 1991 og 1992. Hvis kjøpet finner sted i perioden 01.12.1990 til 31.12.1990 skal beregningene gjennomføres med resultatestimater som nevnt i punkt 4 annet ledd og bilag 1. Pre Finans a.s og datterselskapene Pre Fonds a.s og Pre Invest a.s gjennomfører en regnskapsavslutning og revisjon av resultatet født xx.xx.1990. Dette reviderte resultatet inngår i den foreløpige beregningen av aksjenes verdi som utbetales den 31.12.1990. Differansen som utgjør resultatet i desember og eventuelle endringer i det reviderte helårsresultatet avregnes når dette foreligger dog ikke senere enn 31.03.1991. I tillegg til differansen av kjøpesummen betales markedsrente på ikke avregnet beløp fra 01.01.1991 til betaling skjer. Med markedsrente menes gjennomsnittsrenten for RKs sertifikater/obligasjoner med 3 måneders gjenværende løpetid. Hvis ansatte aksjonærer, som til sammen har eiet mer enn 5.000 aksjer i løpet av 12 måneder etter den 31.12.1990 fratrer sin stilling i Pre Finans-konsernet og tar ansettelse i ett selskap eller konsern, kan Realkreditt forlange at kjøpesummen for deres aksjer skal settes lik substansverdi født xx.xx.1990. Substandsverdien fastsettes som angitt i bilag 1. De som eventuelt har fått utbetalt mer enn substansverdi må tilbakebetale differansen med tillegg av markedsrente, som definert i foregående ledd, fra utbetaling fant sted til tilbakebetaling skjer. Hvis ansatte aksjonærer som til sammen har eiet mer enn 8.000 aksjer i Pre Finans a.s slutter i løpet av 12 måneder etter den 31.12.1990, kan Realkreditt forlange at disse aksjene kun skal betales med substansverdi født xx.xx.1990 fastsatt i henhold til bilag 1. De som eventuelt har fått utbetalt mer enn substansverdi må tilbakebetale differansen. Samtidig med inngåelsen av aksjonæravtalen av 1989 ble det også inngått nye låneavtaler mellom de ansatte aksjonærene og Realkreditt. Den nye låneavtalen inneholdt ingen gjeldsslettingsklausul. I stedet var bestemt at dersom låntakeren sto igjen med restgjeld etter å ha solgt sine aksjer til Realkreditt, ville Realkreditt yte et langsiktig lån til dekning av restgjelden. Ved inngåelsen av den nye låneavtalen ble de opprinnelige gjeldsbrevene makulert. Arne Mos aksjer ble kjøpt av Realkreditt født xx.xx.1990 til en pris av kr. 4.512 pr aksje. Samlet kjøpesum var kr. 7.333.800, hvilket ga en kursgevinst på kr. 5.794.800. Gevinsten ble ikke oppgitt til beskatning for inntektsåret 1990, idet gevinst ved aksjesalg den gang var skattefri når skattyteren hadde eid aksjen i mer enn tre år. Oslo likningskontor varslet i brev av 20.02.1995 skattyteren om at det vurderte å endre likningen for 1990, slik at gevinsten ved salg av aksjene ble skattlagt i medhold av skatteloven §42 første ledd som fordel vunnet ved arbeid. Deretter fattet Oslo likningsnemnd 11.12.1996 vedtak om at pensjonsgivende inntekt for Arne Mo økes med kr. 5.794.800 for inntektsåret 1990. Arne Mo har i det vesentlige anført: Prinsipalt anføres at gjeldsslettingsklausulen i den opprinnelige avtalen falt bort allerede i 1987 etter muntlig avtale mellom partene. Arne Mo hadde dermed full risiko knyttet til aksjeinvesteringen, og det er følgelig ikke grunnlag for beskatning i henhold til skatteloven §42. Byretten har med urette kommet til at beslutningen om å fjerne klausulen ikke var kommet lengre enn til intensjonsstadiet. Det fremgår av forklaringene, og det støttes av Fløtakers påtegninger på hans eksemplar av avtaledokumentene, at spørsmålet om å sløyfe gjeldsslettingsklausulen ble tatt opp allerede i mai 1987, at partnerne ble enige seg imellom om dette i møte 01.06.87, og at dette ble meddelt Realkreditt v/Skogø. Også Bastiansen i KLP har skriftlig gitt uttrykk for at han la dette til grunn. Dette må være tilstrekkelig til at det forelå en rettslig bindende disposisjon, hva enten man ser tilbakekallet av klausulen som en ensidig disposisjon fra partnerne som er meddelt de øvrige avtalepartene, eller man ser tilbakekallet som en muntlig endringsavtale mellom partene. En muntlig disposisjon er like bindende som en skriftlig. Den omstendighet at det ikke var helt klart hvilke konsekvenser gjeldsslettingsklausulens bortfall skulle få for fastsettelse av prisen ved eventuelle aksjesalg de første tre årene, kan ikke føre til at beslutningen om å sløyfe klausulen ikke anses som en bindende disposisjon. Subsidiært anføres at det ikke er grunnlag for å beskatte aksjegevinsten i 1990 som fordel vunnet ved arbeid i henhold til skatteloven §42, selv om gjeldsslettingsklausulen ikke anses bortfalt i 1987. Det medgis under denne forutsetning at Mo ved den avtalte ordning i realiteten fikk en rabatt ved aksjekjøpet, og at denne fordelen har slik sammenheng med arbeidsforholdet at den skal skattlegges som arbeidsinntekt. Fordelen kan ses enten som fordel ved underkurs ved erverv av aksjene eller som en fordel i form av en vederlagsfri salgsopsjon. Mo skulle i så fall ha betalt skatt etter skatteloven §42 fordel vunnet ved arbeid - av fordelen ved underkursen eller salgsopsjonen. Men når denne fordel er skattlagt, blir Mo å anse som ordinær aksjonær, og hans senere gevinst ved aksjesalget er fritatt for skatt etter de dagjeldende reglene i lov av 10.12.1971 om gevinstbeskatning ved avhendelse av aksjer, som følge av at Mo hadde sittet med aksjene i mer enn tre år. Det er i denne saken ikke grunnlag for gjennomskjæring. Gjennomskjæring kan bare skje hvis disposisjonen er illojal og den ikke har annet formål enn det skattemessige. På avtaletidspunktet var aktørene klar over tre-års regelen i loven av 1971 og innrettet seg etter den. Dette var imidlertid ikke illojalt. Partene var ikke opptatt av muligheten for at aksjene skulle falle i verdi; fokus var på «upside». Gjeldsslettingsklausulen var dermed ikke sentral for aktørene. Mo og de øvrige partnerne må anses som reelle aksjonærer i selskapet. Den avtalen som ble inngått i 1988 om at de ansatte aksjonærene i generalforsamlingen forpliktet seg til å stemme etter instruks fra Realkreditt og KLP i saker om vedtektsendring, er uten betydning i denne forbindelse. Det er i denne saken heller ikke grunnlag for å foreta partiell gjennomskjæring ved å omklassifisere noen del av kursgevinsten til lønnsinntekt. Verdiskapningen i Pre Finans AS skyldes ikke at de ansatte aksjonærene tok ut lavere lønn enn det var grunnlag for i selskapet. At det eventuelt skulle være praktiske vansker med å beregne verdien av den fordel partnerne ble gitt ved aksjonæravtalen i 1987, ved at deres aksjer enten må anses ervervet til underkurs eller ved at de fikk en vederlagsfri salgsopsjon, kan ikke begrunne at likningsmyndighetene, i stedet for å skattlegge den fordelen avtalen innebar i så måte, skattlegger som arbeidsinntekt hele gevinsten ved aksjesalget i 1990. Som forklart av det sakkyndige vitnet Erik Mamelund, foreligger det anerkjente metoder for tallmessig beregning av fordelen i et tilfelle som dette, både om man ser fordelen som et utslag av kjøp til underkurs og om man ser forholdet som en vederlagsfri salgsopsjon. I begge tilfeller skal fordelen anses oppebåret og skattlegges i 1987. Den senere salgsgevinst er skattefri i henhold til 1971-loven. Dersom Arne Mo hadde fått sine aksjer i Pre Finans AS vederlagsfritt i 1987 i stedet for å kjøpe dem på de vilkår som ble fastlagt i aksjonæravtalen, ville resultatet utvilsomt ha blitt at han i 1987 var blitt fordelsbeskattet for aksjenes fulle verdi på det tidspunkt, mens gevinst ved salg av aksjene etter tre år like utvilsomt ville vært skattefri. Det er ingen reelle hensyn som tilsier at tildeling av gratis aksjer skulle lede til betydelig lavere skatt enn kjøp av aksjer på gunstige vilkår. Atter subsidiært, dersom retten kommer til at gevinst ved salg av aksjene må anses som en fordel vunnet ved arbeid, må den skattepliktige fordelen knyttes til det tidspunkt da aksjene i henhold til den nye aksjonæravtalen kunne ha vært solgt, dvs ultimo desember 1989. Dette følger av skatteloven §41 sjuende ledd. Fra 15.12.1989 hadde Mo adekvat risiko for aksjenes verdiutvikling. Bevisførselen har vist at det i fondsmegler- og fondsforvaltningsselskap som Pre Finans AS kan oppstå store tap uten forvarsel. Det må bl.a. tas i betraktning at Pre Finans AS bl.a. var «market-maker» og dermed til tider handlet aksjer også for egen regning. Den reelle risikoperioden kan ikke regnes bare fra 15.12.1989; den omfatter også ukene forut for denne dato. Risikoen i 1989 må ses i forhold til aksjenes verdi på dette tidspunktet og ikke i forhold til historisk kostpris. Verdistigning på aksjene etter 15.12.1989 må beskattes etter loven av 1971. Den skattepliktige fordelen vil dermed være lavere enn den gevinst som fremkom ved salget i 1990, og beskatningsåret vil være 1989. Arne Mo har lagt ned slik påstand: 1. Ligningen for 1990 oppheves for så vidt angår den skattemessige behandling av Arne Mos salg av 1.650 aksjer i Pre Finans AS. 2. Arne Mo tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens rente fra oppfyllelsesfristens utløp. Staten v/Oslo likningskontor har i det vesentlige anført: Det bestrides ikke at partnerne i sitt interne møte 01.06.1987 hadde oppnådd enighet seg imellom om at klausulen skulle fjernes. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til at klausulen falt bort. Som følge av manglende oppfølgning kom beslutningen aldri lengre enn til intensjonsstadiet. Det var ikke avklart hvilke konsekvenser det skulle få for verdsettelsen av aksjene de første tre årene om gjeldsslettingsklausulen ble tatt ut. Fløtakers påtegninger og hans vitneforklaring viser klart at det fortsatt gjensto gjøremål vedrørende sletting av klausulen da han sluttet som administrerende direktør. Både Fløtaker og Bastiansen hadde verv og posisjoner både i Pre Finans AS og i Realkreditt, som både var hovedaksjonær i selskapet og som fullfinansierte partneres aksjekjøp på helt spesielle vilkår. Bastiansen var i tillegg administrerende direktør i KLP. Det var tale om store aksjeverdier for mange personer. Alle disse forhold roper på orden og skriftlighet, og den ankende part kan ikke høres med at den manglende oppfølgning bare skyldtes at selskapet var inne i en hektisk oppstartingsfase som førte til at andre presserende gjøremål ble prioritert. Det er påfallende at verken Mo eller noen av de andre partnerne har kunnet fremvise kopi av de opprinnelige gjeldsbrevene for lånene fra Realkreditt. Det gjeldsbrevformular som Oslo likningskontor har fått tilsendt fra Kredittilsynet, viser at gjeldsslettingsklausulen fortsatt var inntatt i formularet så sent som i 1989. Byretten har således med rette kommet til at gjeldsslettingsklausulen i 1987-avtalen fortsatt sto ved makt frem til den nye aksjonæravtalen ble inngått i desember 1989. Aksjonæravtalen av 1987 innebar at partnerne ikke hadde ordinær risiko for aksjenes verdiutvikling. Aksjene var fullfinansiert ved lån og kunne de tre første årene når som helst tilbakeleveres til Realkreditt mot at lånet og påløpte renter ble slettet i sin helhet. Ved salg av aksjene etter at tre år var gått skulle hovedaksjonærene betale en pris som tilsvarte aksjenes substansverdi multiplisert med en faktor som økte for hvert år som gikk. Avtalen bærer preg av dagjeldende regler om at gevinst ved salg av aksjer etter tre år kunne skje skattefritt. Hva enten man bygger på gjennomskjæringssynspunkt eller på ordinær lovtolking, må resultatet bli at Arne Mos aksjeerverv i 1987 skattemessig ikke kan anses som en reell aksjeinvestering, og at gevinsten ved salg av aksjene i 1990 følgelig ikke anses som en fordel vunnet ved kapital. Aksjeervervet og vilkårene i aksjonæravtalen hadde en så nær sammenheng med arbeidsforholdet at gevinsten ved salg av aksjene må beskattes som en fordel vunnet ved arbeid etter skatteloven §42. Heller ikke etter aksjonæravtalen av 1989 hadde Mo og de andre partnerne noen risiko. Avtalen hadde en meget begrenset tidshorisont og gjaldt bare frem til utløpet av 1990. Det var i praksis utenkelig at de ansatte aksjonærene det her er tale om som alle hadde sentrale stillinger i selskapet og som dermed hadde løpende innsikt i selskapets økonomi ville kunne bli utsatt for tap på aksjene. Etter den avtalte verdiberegningsmodell skulle aksjeprisen ved salg fastsettes på en måte som garderte mot at eventuelle ekstraordinære momenter ga verdireduserende effekt, jf. punkt 1.1 fjerde ledd. Det samme gjaldt eventuelt konsernbidrag. Verdsettingsbestemmelsene med inndeling i ulike salgsperioder stimulerer til salg på et sent tidspunkt. Det er skattyterens fordel ved arrangementet i sin helhet som skal beskattes, og denne fordelen består i den salgsgevinst som fremkom ved avhendelsen i 1990. Det vises i denne forbindelse til Finansdepartementets uttalelse i brev av 25.11.1993 til Akershus fylkesskattekontor. Det er ikke grunnlag for den subsidiære anførselen fra Mo om at forholdet må bedømmes slik at aksjonæravtalen av 1987 med gjeldsslettingsklausul må anses å inneholde en vederlagsfri salgsopsjon hvis verdi må beregnes og fordelsbeskattes som arbeidsinntekt i 1987, mens aksjesalgsgevinsten i sin helhet blir fritatt for skatt i medhold av 1971-loven. Denne betraktningsmåte holder ikke, bl.a. av den grunn at verdien av salgsopsjoner må vurderes på realiseringstidspunktet, ikke på etableringstidspunktet. Det er heller ikke grunnlag for anførselen om at skatteloven §41 sjuende ledd er slik å forstå at den salgsgevinst som eventuelt kan beskattes som arbeidsinntekt, er den gevinst han i henhold til aksjonæravtalen av 1989 kunne ha realisert ved aksjesalg ultimo desember 1989. Mo solgte ikke aksjene før i 1990, det var da fordelen oppsto, og han skal dermed slik likningskontoret har gjort vedtak om skattlegges i 1990 for den gevinst han da oppnådde. Staten v/Oslo likningskontor har nedlagt slik påstand: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Staten v/Oslo likningskontor tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å ta stilling til om gjeldsslettingsklausulen falt bort i 1987. Retten legger til grunn Fløtakers forklaring om at han forholdsvis kort tid etter at aksjonæravtalen var undertegnet, gjennomgikk avtalen grundigere og kom til at partnerne ville kunne få skatteproblemer ved fremtidig aksjesalg, hvis avtalen ble opprettholdt slik den forelå. Det fremgår av Fløtakers påtegninger at han informerte to av de øvrige partnerne om dette, og at han oversendte en dokumentkopi med sin påtegning av 15.05.1987 til Realkreditts direktør Geir-Ove Skogø. Videre legger retten til grunn at Fløtaker hadde en samtale med Skogø 26.05.1987, og at han da baserte seg på at Skogø «kommer tilbake». Fløtaker ble deretter underrettet av Pål Raaum 01.06.1987 om at partnerne i møte seg imellom samme dag var blitt enige om at «saken er o.k» for dem og at «de godtar lånerisiko». Selv om ordvalget i Fløtakers påtegning ikke er helt adekvat, er det ingen grunn til å betvile at partnernes hensikt på dette tidspunkt var at avtalen skulle endres slik at risikoen for aksjenes verdiutvikling skulle påhvile dem og ikke Realkreditt. Lagmannsretten må imidlertid legge til grunn at ingen av de berørte parter etter dette foretok de nødvendige skritt for å iverksette partnernes enighet. Skogø har som vitne forklart at han på sin side forventet at partnerne ville følge opp. Fløtaker har forklart at han ved sin fratreden som administrerende direktør informerte sin etterfølger Pål Raaum om at han hadde vært i kontakt med advokat B. Ødegaard i sakens anledning og at avtalen fortsatt ikke var i orden. Dette fremgår også av hans siste påtegning. Raaum var ifølge sin vitneforklaring klar over at det gjensto å utforme skriftlig de nødvendige endringer i den opprinnelige avtalen, men han anså dette som en formalitet som ikke ble gitt prioritet i den hektiske arbeidssituasjon som selskapet var i. Lagmannsretten deler byrettens oppfatning om at det som skjedde ikke er tilstrekkelig til at gjeldsslettingsklausulen kan anses bortfalt. Etter lagmannsrettens oppfatning var det ikke bare formaliteter som gjensto. Det var ikke tilstrekkelig bare å sette en strek over siste avsnitt i aksjonæravtalens punkt 5 og den tilsvarende passus i den enkelte aksjonærs låneavtale med Realkreditt; også bestemmelsene i første avsnitt i aksjonæravtalens punkt 5 om verdsetting av aksjene ved overdragelse de første tre årene måtte gis nytt innhold. Etter bevisførselen må retten legge til grunn at dette spørsmål ikke var spesielt fremme og heller ikke avklart mellom de berørte partene den gang. Videre har bestemmelsene i punkt 4 en viss sammenheng med gjeldsslettingsklausulen og kunne tenkes å bli berørt. Etter lagmannsrettens oppfatning var det ikke uten grunn Fløtaker hadde henvendt seg til en advokat. Lagmannsretten legger således til grunn at gjeldsslettingsklausulen og de øvrige bestemmelsene i den opprinnelige aksjonæravtalen besto uendret frem til 15.12.1989, da den nye aksjonæravtalen avløste den gamle. Det neste spørsmålet blir så hvilke skattemessige konsekvenser det får at Arne Mos erverv av aksjer i Pre Finans AS skjedde på de premisser som fremgår av aksjonæravtalen av 1987. Partene synes for lagmannsretten å være enige om at det etter avtalen ikke var knyttet noen økonomisk risiko til aksjekjøpet, og at det dessuten var så nær sammenheng mellom aksjeervervet og arbeidsforholdet at den økonomiske fordelen ved aksjeervervet i utgangspunktet må henføres som fordel vunnet ved arbeid. Lagmannsretten er enig i det. Partene er likevel uenige om de skattemessige konsekvenser. Mo hevder at den skattbare fordel består i verdien av den salgsopsjon han i realiteten fikk gjennom aksjonæravtalens bestemmelser. Alternativt kan forholdet bedømmes som om Mo ervervet aksjene til underkurs. I begge tilfeller skal verdien av fordelen beregnes og skattlegges i det året aksjene ble ervervet (1987). Dermed er forholdet til skattemyndighetene ordnet, og den senere salgsgevinst vil i sin helhet være skattefri etter reglene i 1971-loven, idet Mo satt med aksjene i mer enn tre år. Etter lagmannsrettens oppfatning kan aksjonæravtalens vilkår ikke anses slik at Mo ervervet aksjene til underkurs. Forskjellen fra å erverve aksjer til underkurs består i at aksjonæravtalen sikret Mo fordeler i to retninger. Han var på ubestemt tid sikret mot ethvert kurstap på aksjene, og han var dersom han satt med aksjene ut over 1989 - sikret en pris som lå over aksjenes substansverdi, jf. den avtalte multiplikasjonsfaktor. Avtalevilkårene kan imidlertid gjerne utlegges slik at de inneholdt en salgsopsjon. Denne salgsopsjonen var imidlertid ikke begrenset til at Mo når som helst kunne tilbakelevere sine aksjer mot å få sin gjeld slettet; opsjonen sikret ham ved salg etter 1989 også en viss «overpris» i forhold til aksjenes substansverdi. Skattelovene inneholdt i 1987 ingen spesifikk regel om hvorledes en skulle forholde seg ved tildeling av vederlagsfrie salgsopsjoner i arbeidsforhold. Lagmannsretten har heller ikke fra partene fått opplysninger som gir grunnlag for at det var etablert fast likningspraksis i noen retning. I Finansdepartementets omtale i Ot.prp.nr.11 (1990-91) av rettstilstanden før det med virkning fra 1990 kom inn egen bestemmelse i §42 om skattlegging av opsjoner, heter det på side 38 under punkt 3.3.1 Skatteplikt: Skatteloven §42 første ledd gir allerede i dag hjemmel for å beskatte fordel en ansatt har vunnet ved erverv av opsjon fra arbeidsgiver til underkurs. Som påvist ovenfor, kan imidlertid tidspunktet for når opsjonen skal anses for å være en skattemessig fordel variere med betingelser og disposisjonsforbud knyttet til opsjonen. Videre kan omfanget av skatteplikten som lønn avhenge av når beskatningen skjer. .. Etter gjeldende rett er den ansatte, arbeidsgiver og ligningsmyndighetene forpliktet til å foreta en verdsetting av opsjonen for å avgjøre om det ligger noen skattemessig fordel i form av underkurs i tildelingen. Den samme verdsettingen må i prinsippet foretas når fordelens størrelse skal beregnes. Normalt vil riktignok disse beregningene kunne foretas samtidig, i en og samme operasjon. Som påvist ovenfor, kan verdsettingen av opsjoner i arbeidsforhold være svært komplisert og forbundet med stor usikkerhet. Dette gjør antagelig at rettssituasjonen i praksis blir noe vilkårlig. Om fordelen tas opp til full verdi vil avhenge av hvilke forutsetninger den ansatte, eventuelt arbeidsgiver, og ligningsmyndighetene har for å beregne fordelen, og hvilke vurderinger av de skjønnsmessige forhold som legges til grunn. I Ot.prp. nr. 26 (1995-96), der Finansdepartementet fremmet forslag til endring av skatteloven §42 trettende ledd med sikte på at opsjoner i arbeidsforhold skulle verdsettes og skattlegges som arbeidsinntekt i tildelingsåret, supplert med en ytterligere skattlegging av en eventuell høyere gevinst ved salg eller innløsning, heter det på side 7 under punkt 2.3 Særleg om salsopsjonar: Omtalen foran gjeld kjøpsopsjonar. Desse gir innehavaren ein gevinstsjanse utan tapsrisiko, utan å måtte binde kapital i det underliggjande objektet (aksjar eller grunnfondsbevis). Også salsopsjonar gir innehavaren ein gevinstsjanse utan tapsrisiko, men ein må anta at det ofte vil vere slik at den tilsette må binde kapital i det underliggjande objekt over lengre tid. Salsopsjonen må altså kombinerast med ei investering for å nå målet om gevinst. Dette gjer det vanskelegare å verdsette salsopsjonar sjablonmessig eller individuelt allereie når dei blir utstedte. Etter departementet sitt syn må likningsstyremaktene ha heimel til lønnsskattlegging også på dette området, når situasjonen gir rimeleg grunnlag for ei verdsetjing. Men ein må rekne med at skattlegginga i dei fleste høve vert utsett til tidspunktet for utnytting av salsopsjonen. Med en viss støtte i det departementet har gitt uttrykk for i de gjengitte avsnittene fra lovproposisjoner fra 1990-91 og 1995-96, antar lagmannsretten at rettstilstanden i 1987 var slik at det nok var anledning til å verdsette og skattlegge som arbeidsinntekt fordelen ved en vederlagsfri salgsopsjon i tildelingsåret, og at dette i så fall fikk den konsekvens at senere eventuell gevinst ved salg av aksjene skattemessig måtte følge reglene i 1971-loven. Det måtte imidlertid være opp til likningsmyndighetene å avgjøre etter konkret vurdering av salgsopsjonens innhold om fordelen på forsvarlig måte lot seg beregne beløpsmessig i tildelingsåret, eller om skattleggingen skulle utsettes til det år opsjonen eventuelt ble utnyttet. Den ankende part har anført at staten ikke har rett i at det bød på store praktiske vansker å beregne salgsopsjonens verdi i 1987, og det er vist til at den såkalte Black-Scholes modellen er anvendelig. I denne forbindelse er det også vist til at Oslo likningsnemnd selv faktisk har benyttet modellen for å beregne opsjonspremien på en salgsopsjon (Utv. 1997 side 703). Retten betviler ikke at Black-Scholes modellen i mange tilfelle vil kunne være tjenlig til å beregne verdien av en salgsopsjon på tildelingstidspunktet. Den utredning som retten har fått seg forelagt om hvorledes modellen kunne ha vært benyttet i den foreliggende sak, er imidlertid ikke overbevisende, idet det helt er sett bort fra den del av opsjonsvilkårene som ved salg av aksjer etter 1989 sikret Mo en pris som var høyere enn aksjenes substansverdi, jf. de fastsatte multiplikasjonsfaktorer. Dette gjør at retten ikke er overbevist om metodens anvendelighet i det foreliggende tilfellet. Under enhver omstendighet legger lagmannsretten til grunn at verdsetting av fordelen i 1987 bød på så vidt store vansker at skattyter, etter de regler som den gang gjaldt, ikke hadde krav på at fordelen skulle beregnes og skattlegges i det år aksjonæravtalen ble inngått. Det følger ikke som en nødvendig logisk og rettslig konsekvens av rettens konklusjon i foregående avsnitt at hele aksjesalgsgevinsten i 1990 dermed må bli å beskatte som fordel vunnet ved arbeid. For det første kan det reises spørsmål om en senere realisert gevinst ved aksjesalg i et tilfelle som dette må skattlegges etter reglene i 1971-loven. For det annet er det spørsmål om hvilken betydning det hadde at aksjonæravtalen av 1987 ble erstattet med ny aksjonæravtale 15.12.1989. Etter avtalen av 1987 kunne Mos aksjer bare selges til hovedaksjonærene og bare på de avtalefastsatte vilkår. Dette, sett i sammenheng med alle de øvrige bestemmelser i avtalen som viser den nære tilknytningen mellom aksjeervervet og arbeidsforholdet, må etter lagmannsrettens oppfatning føre til at gevinst ved salg av aksjene i henhold til avtalen blir å anse som fordel vunnet ved arbeid, ikke ved kapital, og at loven av 1971 om gevinstbeskatning ved avhendelse av aksjer ikke kan få anvendelse. I den foreliggende sak falt imidlertid aksjonæravtalen av 1987 bort før aksjene ble solgt. Spørsmålet blir dermed om dette får betydning for rettmessigheten av likningsnemndas vedtak. Det avgjørende i så måte er først og fremst om partnerne etter den nye aksjonæravtalen fikk en reell risiko for aksjenes videre verdiutvikling, eller om de fortsatt var gardert mot kurstap. Foranledningen til den nye avtalen var som nevnt at Realkreditt skulle gis anledning til å overta alle eller minst 90 % av aksjene i Pre Finans AS innen utgangen av 1990, og hovedinnholdet i avtalen kan kortfattet gjengis slik: Realkreditt fikk rett til å kjøpe alle de ansattes aksjer født xx.xx.1990, mens de ansatte ble gitt rett til å kreve at Realkreditt skulle overta aksjene også på et tidligere tidspunkt. Prisen ved overdragelse født xx.xx.1990 skulle være en beregnet forventet substansverdi født xx.xx.1992, tillagt en goodwill på av substans og neddiskontert til 31.12.1990. Som vedlegg til avtalen var det utarbeidet en verdiberegningsmodell med detaljert angivelse av hvorledes forventet substansverdi skulle beregnes, og det var i avtalen bestemmelser om hvorledes eventuell overdragelse før 31.12.1990 skulle innvirke på prisberegningen. Av verdiberegningsmodellen fremgikk bl.a. at det skulle ses bort fra eventuelle kostnader og investeringer i 1989-91 «som vesentlig avviker fra dagens drift». Eventuell utdeling av overskudd gjennom konsernbidrag eller utbytte skal det tas hensyn til ved at dette blir tillagt substansverdien. Gjeldsslettingsklausulen fra 1987 falt i sin helhet bort ved den nye avtalen. Ved bedømmelsen av om den nye aksjonæravtalen ga partnerne risiko for fall i aksjenes verdi må det etter lagmannsrettens oppfatning legges avgjørende vekt på at avtalen hadde en tidshorisont på bare ca ett år og at partnerne hadde rett til å selge sine aksjer når som helst til den pris som fulgte av avtalen. I denne forbindelse må det tas i betraktning at partnerne var ansatt i sentrale posisjoner i konsernet og dermed hadde gode muligheter for innsikt i dets løpende økonomi. I tillegg bemerkes at selskapet var et fondsmegler- og fondsforvaltningsforetak som bare unntaksvis investerte i aksjer for egen regning, og i så fall bare for en kort periode (som «market maker»). Et alminnelig «børskrakk» ville således ikke ramme foretaket på samme måte som aksjeselskap flest. Selv om det må medgis at det finnes eksempler på at sammenlignbare selskaper har vært rammet av meget store plutselige og uforutsebare tap, og det derfor ikke helt kunne utelukkes at noe slikt kunne inntreffe også i Pre Finans AS, er lagmannsretten av den oppfatning at også avtalen av 1989 for alle praktiske formål sikret partnerne mot kursrisiko. Den rettslige konsekvens av dette blir at aksjesalgsgevinsten ved Mos aksjesalg i 1990 blir å skattlegge som fastsatt av likningsnemnda, med mindre Mo må gis medhold i at skatteloven §41 sjuende ledd må forstås slik det bare er den gevinst han ville ha fått ved salg i 1989 som skal skattlegges som arbeidsinntekt. På dette punkt har lagmannsretten vært i større tvil enn i sakens øvrige delspørsmål. Dette skyldes at den nye avtalen etter rettens oppfatning må ses slik at partnerne både reelt og formelt ble gitt en ny salgsopsjon født xx.xx.1989 med avvikende innhold i forhold til tidligere. Avtalen hadde meget kort tidshorisont, og det var mer detaljert fastlagt hvorledes aksjene skulle prises ved den overdragelse til Realkreditt som etter avtaleopplegget normalt ville finne sted senest født xx.xx.1990. Det må antas at likningsmyndighetene ikke ville hatt tilnærmet like store problemer med å foreta en forsvarlig beregning av den nye opsjonens verdi i 1989 som de sto overfor i 1987. I motsetning til hva som var situasjonen i 1987, kunne således ikke beregningsproblemer begrunne at skattlegging av den nye salgsopsjonen måtte utsettes til tidspunktet for utnytting. Det samsvarer da best med reglene i skatteloven §42 første ledd og i §41 sjuende ledd at løsningen må bli at verdien av opsjonen av 1987 skulle ha vært beregnet og skattlagt (som arbeidsinntekt) da den opphørte født xx.xx.1989, mens verdien av den nye opsjonen skulle vært beregnet og skattlagt samtidig også som arbeidsinntekt idet verdien av denne som nevnt må antas å ha latt seg beregne på etableringstidspunktet. Det følger videre av dette at salgsgevinst som refererer seg til at aksjene steg i verdi fra 15.12.1989 til 31.12.1990 blir skattefri i medhold av de dagjeldende reglene i loven av 1971 om gevinstbeskatning ved avhendelse av aksjer. Oslo likningsnemnds vedtak av 11.12.1996 må etter dette bli å oppheve, idet det følger av rettens standpunkter ovenfor at det ikke er grunnlag for noen økning av Arne Mos inntekt for året 1990. Selv om den ankende part ikke har nådd frem med sine mer prinsipale anførsler, har han fått medhold i sin påstand. Saksomkostningsspørsmålet må derfor bli å avgjøre etter reglene i tvistemålsloven §172 jf. §180 annet ledd. Saken har budt på atskillig tvil, først og fremst med hensyn til de rettslige spørsmål. Den skatterettslige situasjon vedrørende salgsopsjoner var i det aktuelle tidsrom både uklar og komplisert, og tvilsspørsmålene i saken har vært så mange og betydelige at staten etter rettens oppfatning hadde rimelig grunn til å la den komme for retten. I medhold av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd jf. §180 annet ledd finner lagmannsretten på denne bakgrunn at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, verken for byrett eller lagmannsrett. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Oslo likningsnemnds vedtak av 11.12.1996 oppheves. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
