Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om erstatning for personskade fra sjåfør av lastebil som ble påkjørt bakfra av en annen lastebil. Lastebilsjåfør A, født 1963, hadde om kvelden den 4. mars 1990 losset gods ved Framnes mek. Verksted i Sandefjord. På veg ut fra verftet stoppet han den 16 tonn tunge lastebilen i Langestrandveien i forbindelse med en mobiltelefonsamtale. Han satt i førersetet, bøyd fremover på skrå mot høyre med høyre underarm på et lite bord som tjente som underlag for noteringsark. Bilen som var godt lastet, sto ifølge A med motoren i gang, gearet i fri og håndbrekket på. En annen lastebil på 10 tonn hadde samme kveld levert stillasmateriale på verftsområdet. Under lossingen som foregikk med kran montert på lastebilen, ble det benyttet støtteben som i utslått posisjon stikker ca 1,5 m ut fra bilsiden. De som utførte lossingen glemte å slå inn støttebenet på høyre side før lastebilen kjørte fra verftet. I Langestrandveien prøvde denne lastebilen ført av B, å passere As lastebil, med det resultat at det utslåtte støttebenet rammet bakkanten av As bil. Som følge av sammenstøtet fikk Bs motorvogn en roterende bevegelse slik at fronten på hans bil støtte inn i høyre side på As lastebil. Ifølge A beveget hans lastebil seg ca 5 m fremover. A har videre forklart at han ble kastet rundt i førerrommet og at han slo hodet mot bakveggen som ligger drøyt 0,7 m fra førersetet. B slo sine knær mot dashbordet. Førerne tok kontakt etter uhellet, utvekslet informasjoner og utfylte i fellesskap første side i skademeldingen. Her er det krysset av i en rubrikk som angir at det ikke var personskade. Videre er anmerket at As bil fikk synlige skader i form av bøyd bakløfter og hjørnestolpe, samt skade på sidestykke, 2. og 3. sidedør og underkjøringshinder. B anmerket synlig skade på hjørnestolpe, vindavskjermer, karmstøtte til plan og stigetrinn. Begge biler var i kjørbar stand og ble etter kort tid kjørt fra stedet. A kjørte til Drammen der han losset en del gods. Han fortsatte samme kveld til Oslo der han overnattet i lastebilen som sto parkert på kaia i Bjørvika. Neste dag fortsatte han turen til Bodø dit han kom 9. mars 1990. På et senere tidspunkt har han opplyst at han ikke kan huske noe fra denne reisen. Han har også opplyst at han oppsøkte lege den 12. mars 1990. Det har ikke vært mulig å dokumentere at et slikt besøk har funnet sted. Den 5. mars 1990, dagen etter uhellet, fylte A ut side 2 i skademeldingen. Egen hastighet i kollisjonsøyeblikket er angitt til 0 km/t. I rubrikken for skadede personer er det ikke skrevet noe. For øvrig ga han slike andre opplysninger om kjøreuhellet: Var på veg opp fra FRAMNES MEK. VERKSTED etter å ha losset gods hos dem. Stoppet på høyre vegskulder for å ta telefonen da den ringte. Jeg stod parkert ca 20 cm fra veggrøft og det var da ca 3 m klaring mellom min bil og vegkant på venstre side. Så i speilet at bil B (Bs lastebil - lagmannsrettens tilføyelse) kom kjørende opp fra Framnes Mek. Han la seg godt ut mot venstre for å kjøre forbi meg. Jeg vil anslå hans fart til mellom 30 og 40 km/t. Da han var på høyde med mitt bakhjul ble støttebenet på kranen hans (som stod montert mellom hytten og flaket på bilen), slått inn i venstre hjørne bak på min bil. Hans bil ble slengt inn i skapsiden på min bil. Støttebenet som skulle vært skjøvet tilbake i kranen var blitt glemt da han var ferdig med sin lossing. Det stakk da ca 1,5 m utenfor bilsiden. Også B fylte ut side 2 i skademeldingen den 5. mars. Han opplyste at hans lastebil holdt en hastighet av 10-15 km/t i kollisjonsøyeblikket og heller ikke han har angitt noe om skadede personer. Han skrev ellers: Bil B (As lastebil - lagmannsrettens tilføyelse) sto parkert på Langestrandveien helt på høyre side. Bil A skulle kjøre forbi. Bil A la bilen ut i venstre kjørebane med god klaring. P.g.a. støtteben ikke var skyvd inn, traff dette bil B i bakløfter. P.g.a. smellen ble bilen (A) vridd med høyre front inn i skapet på bil B. Skadene på As lastebil ble utbedret i mai 1990. Det er fremlagt bilag for reparasjonskostnader opp mot kr 12.000. Det er omtvistet hvorvidt ytterligere kostnader er påløpt. B lastebil ble reparert for drøyt kr 20.000. Bortsett fra at A ifølge egen forklaring holdt seg hjemme den første uken da han overlot kjøringen til en bekjent, fortsatte han i arbeid utover våren og sommeren. I august 1990 oppsøkte han dr. Leif Erik Traasdahl ved Mørkved legesenter i Bodø. Traasdahl skrev den 9. august en erklæring til UNI Forsikring der As lastebil var forsikret. Her opplyses bl.a. at A merket lite umiddelbart og at han derfor ikke søkte lege. Senere har det så gradvis utviklet seg en tilstand med øresus, konstant hodepine, episodevis kvalme og svimmelhet. Den 20. august 1990 sendte Traasdahl en henvisning til nevrologisk poliklinikk ved Nordland sentralsykehus. Fra denne henvisningen gjengis følgende: Tidligere stort sett frisk 27 år gammel mann. Selvstendig næringsdrivende som trailersjåfør. Den 04. april 90. satt han i førersetet på sin trailer som sto i ro. Han ble påkjørt bakfra av en annen trailer. Følgelig dreier det seg om yrkesskade. Utover at han følte seg litt stiv i nakken og var fortumlet hadde han ingen plager umiddelbart. Plagene har så bygget seg gradvis opp over den påfølgende måned. Siden har plagene vært vedvarende. Han beskriver øresus og en nærmest konstant hodepine som føles i hele hodet. Han har plutselige episoder med kvalme hvor han også går ustøtt. Han forteller at andre har reagert på dette samt at han også har nedsatt nærhukommelse. Han har relativt mye fysisk arbeide i sin jobb, og han forteller om en følelse av nedsatt kraft i armene ved løfting og han har måttet lære seg ny løfteteknikk. Han har hittil stort sett benektet sine plager og stått på og har vært i arbeide fram til nu og vil fortsatt prøve dette. Ved palpasjon finnes ømhet særlig over høyre paravertebrale nakkemuskulatur samt ømhet over spina på C4 til 5. Normal bevegelighet i nakken. Occipitale muskelfester samt musculus trapecius er u. a.. Jeg finner ingen assymetri eller grovere nevrologi i overex.. Den 13. november 1990 ble A undersøkt av ass. lege Neh Geok Lim ved Nordland sentralsykehus, nevrologisk poliklinikk. Fra denne undersøkelsen foreligger journalnotat hvor det bl.a. heter: Aktuelt: Mars -90 i Sandefjord ble pasienten utsatt for en bilulykke. Det var sent om kvelden, pasienten hadde vært på skipsverft og var på vei til Drammen. Pasienten var lastebilfører, har ikke bilbelte på og lastebilen hans stod stille i 30-sonen. En annen lastebil kjørte inn, antagelig med 50 km fart. Lastebilen hans ble slengt halvveis rundt, men han ble sittende i setet. Akkurat da hadde pasienten en telefonsamtale. Angivelig ikke bevisstløs. Fikk ingen plager bortsett fra litt ømhet i nakken på høyre side. Etter 4 uker merket pasienten problemer som øresus bilat., en konstant suselyd hele tiden, også når han legger seg for og sove. Men rett etter smellet har han hatt hodepineplager lokalisert bak i hodet og trykk over tinningen og smerter i hele kroppen. Alt har ikke fungert. Ikke hatt forstyrrelse som synsforstyrrelse. Var svimmel fra midten av juli -90. Merket dette kun periodevis. Ble kvalm. Ikke kastet opp. Svimmelhetsfornemmelse i form av at han mister kontakten med gulvet - en sjøgangfornemmelse. - - - Status presens: Pasienten er våken og oppegående. Går helt ubesværet. Orientert for tid, sted og situasjonen sin. Gjør greit rede for seg selv og samarbeider bra ved samtalen og ved undersøkelsen. Mentalt upåfallende. Hjernenerver 1 ikke utført. Angir ingen luktesans/smakssansforstyrrelse. - - - Hodevridning/skulderhevning normalt. Ingen tegn til atrofi, facikulasjoner, tremor, parese. Talen normal. Høyrehendt. Ikke nakkestiv. Auskultasjon av begge halsarterier påviser ingen bilyder. Bevegelse ved nakken helt normal. - - - Somatisk status: Bra allmenntilstand. BT 150/85. Puls regelmessig. Organstatus generelle upåfallende funn. - - EEG-registrering viser intet sikkert patologisk. Rtg. cervicalcolumna viser intet sikkert patologisk. Anamnetisk var pasienten utsatt for en bilulykke - lastebil og lastebil i mars -90 i Sandefjord. Ikke bevisstløs Tinnitusplager bilat., også når han sover og hodepine bakhodet. En fullstendig klinisk nevrologisk undersøkelse, EEG og rtg. cervicalcolumna har påvist normale funn. Under sammenstøtet i mars -90 er det mest sannsynlig at pasienten har fått nakkesleng, men dagens undersøkelse har ikke gitt holdepunkter for whiplash-skade. Vi har ingen holdepunkter etter dagens undersøkelse verken klinisk, EEG eller røntgenologisk av cervicalcolumna å kunne påvise organisk patologi. Etter gjeldende lover skal spesialistuttalelsen vedr. medisinsk uføregrad innhentes tidligst 2 år etter ulykken/skaden. Og denne uttalelsen gis kun etter anmodning fra pasientens advokat eller forsikringsselskap. Og denne spesialistuttalelsen må vi komme tilbake til senere når det er aktuelt. Pasienten er orientert om dette. I første omgang skulle man tro at pasienten ville ha nytte av fysikalsk behandling for sine nakke/skuldremuskelstramninger. Evt. fysikalsk rekvisisjon for dette får han hos sin fast lege. Det er ellers ikke avtalt videre kontroll. Videre oppfølging hos sin faste lege. - - Det er ikke fremlagt opplysninger om at A har oppsøkt lege i den påfølgende tid frem til høsten 1992. I september 1992 tok A kontakt med dr. Magne Edvardsen ved Mørkved legesenter. Besøket førte til sykmelding som etter hvert ble permanent. Legen skrev ved denne anledning til trygdekontoret: Jeg kom først i kontakt med han den 29.09.92. Han har eget firma i det han jobber som yrkessjåfør (langtransport), har egen lastebil, kjører stykkgods fra Østlandet til nord Norge. Vi har hatt en lengre samtale omkring hans økende problemer i form av smerter i nakken og i hodet av varierende grad, også konsentrasjonsvansker/søvnproblemer og en del mer uklare og udefinerbare symptomer. Han hadde vanskelig med å få til rutinen i jobben sin. Av og til når han hadde kjørt langt har han måttet stoppe, følt seg svimmel og følelsen av at han ikke har hatt kontroll verken over bilen eller veien han kjører på. Fortsatt kunne de ikke finne noe nevrologiske tegn, men han virket uttalt utslitt, sliten, stresset osv og hans symptomkompleks synes vel egentlig å stå i klar indikasjon til påkjørselen bakfra selv om det var svært lite objektivt å finne ved undersøkelsen. Han ble av meg sykemeldt fra og med 29.09.92. Hans problemer har vel også ført til at firmaet han drev (egen lastebil) har gått svært dårlig, og etter det jeg forstår er det snakk om konkurs, avskilting av bil osv. - - Som følge av sykmeldingen innstilte A kjøringen og nedla sitt personlige firma med udekket gjeld som han fortsatt har et delansvar for. Attføring ble forsøkt, men førte ikke til noe resultat. I juli 1998 ble han innvilget 100 % uføretrygd med virkning fra 1. september 1993. Etter sykmeldingen engasjerte A advokat for å klarlegge om han var blitt påført skade ved ulykken i mars 1990 som ga rett til erstatning. Advokaten fikk overlege Rolf Salvesen, spesialist i nevrologi, til å utføre en undersøkelse som resulterte i en uttalelse datert 3. september 1993. Salvesen konkluderte med at latensperioden etter ulykken i dette tilfelle sannsynligvis hadde vært mer enn ett til to døgn. Man kunne likevel ikke med sikkerhet utelukke en sammenheng mellom påkjørselen og As senere plager, men denne sammenhengen måtte ifølge Salvesen klassifiseres som usikker og neppe mer enn 50 % sannsynlig. I Salvesens uttalelse er angitt at skadene på As lastebil beløp seg til kr 100.000, mens den andre lastebilen skulle ha blitt kondemnert. Av uttalelsen fremgår for øvrig at A hadde nevnt for Salvesen at han mente å ha tatt kontakt med Mørkved legesenter kort tid etter at han kom tilbake til Bodø etter ulykken. Salvesen påpekte at noe slikt besøk ikke var anmerket i journalen. Senere samme høst innhentet advokaten en del skriftlige erklæringer fra slektninger og bekjente av A som bekreftet at han hadde vært plaget med smerter og ubehag straks etter ulykken i mars 1990. Det ble også rettet en forespørsel til dr. Leif Erik Traasdahl som i erklæring datert 10. januar 1994 ga uttrykk for at det var sannsynlig at A hadde vært hos ham ca en uke etter skaden, men at dette ved en feil fra lege eller kontor, ikke var blitt registrert i journalen. Advokaten tok etter dette ny kontakt med overlege Salvesen som i brev 2. februar 1994 fastholdt sin tidligere uttalelse. Etter henvisning fra overlege Salvesen foretok spesialpsykolog Geir Frysjøenden ved Nordland psykiatriske sykehus nevropsykologiske tester av A i februar 1994. I Frysjøendens vurdering og konklusjon heter det at testene ikke viser spesielle avvik fra hva man skulle forvente ut fra alder og bakgrunn. Med få unntak ligger alle resultat på eller over gjennomsnittet for aldersgruppen og indikerer god kognitiv fungering. Utfra testene var det ifølge Frysjøenden ikke noe som indikerer hjerneorganisk svikt. Advokaten tok deretter kontakt med overlege Einar Kinge, spesialist i nevrologi, som avga en erklæring den 21. juni 1995. Han konkluderte med at A hadde utviklet kroniske plager som på mange måter likner senfølger etter nakkedistorsjon. Likevel fant Kinge den årsaksmessige sammenheng mellom ulykken på den ene siden og As daværende plager på den annen side som mindre sannsynlig. Følgelig kunne Kinge verken påvise medisinsk eller ervervsmessig skaderelatert invaliditet. I Kinges erklæring heter det at A ikke husker noe av reisen i mars 1990 fra Drammen til Bodø. Dette er første gang A har gitt en slik opplysning som han har fastholdt senere. For lagmannsretten har han forklart at han tidligere holdt opplysningen tilbake av frykt for de konsekvenser dette kunne få for hans førerkort for lastebil. Det ble også innhentet en erklæring av 12. juni 1996 fra dr. Lars. Bakke, spesialist i nevrologi. Bakke uttalte at verken nevrologisk undersøkelse, røntgenundersøkelser eller annen form for diagnostikk hver for seg eller samlet gir entydig objektivt bilde som er spesifikt for nakkeslengskader. Men ettersom symptomene kom umiddelbart etter ulykken, er det ifølge Bakke uten tvil årsakssammenheng mellom skaden og senere symptomer og funn i den forstand at A med overveiende sannsynlighet har pådratt seg et nakkeslengtraume. Bakke pekte også på at det kunne foreligge et postcommotinelt syndrom, og anslo den totale medisinske invaliditet til 30 %, hvorav halvparten kunne føres tilbake til ulykken. Også i Bakkes erklæring forekommer opplysninger om at verkstedregningen for As bil kom på ca kr 100.000, mens den andre bilen ble kondemnert. Bakke bemerker at slik trafikkuhellet er beskrevet, med store materielle skader, sannsynliggjør at det oppsto personskade med varig mén. Den 27. mai 1997 var A involvert i ny trafikkulykke. Han var ved den anledning fører av en personbil som ble rammet i høyre side av en annen personbil. Samme dag ble han innlagt i Nordland sentralsykehus. Av et brev av 25. juni 1997 fra sykehuset til legevakten fremgår at A ikke hadde bevissthetstap, men amnesi for deler av hendelsesforløpet etter ulykken. pga. kvalme og lett hodepine ble han lagt inn til observasjon. Ved klinisk undersøkelse ble det funnet nedsatt bevegelighet i nakken, og det ble derfor tatt røntgen av cervicalcolumna som var uten anmerkning. Ifølge sykehuset gikk forløpet komplikasjonsfritt, og han ble utskrevet dagen etter «i fin form». For lagmannsretten har A gitt uttrykk for at det ikke er noen sammenheng mellom nåværende smerter/plager og ulykken i 1997. Den lastebil B førte var forsikret i Norge Forsikring, i dag Gjensidige NOR Forsikring, senere også omtalt som Gjensidige. Norge Forsikring var ikke uenig i at B var ansvarlig for ulykken, men forsikringsselskapet bestred at det forelå årsakssammenheng mellom påkjørselen og As senere plager. Ved stevning av 24. september 1997 til Salten herredsrett reiste A sak mot Gjensidige med krav om samlet erstatning med kr 5.491.000 - et beløp som senere er noe justert - fordelt på ménerstatning, påførte og fremtidige utgifter, samt påført og fremtidig inntektstap. Gjensidige hevdet at saken var anlagt ved urett verneting og påsto saken avvist. Dette ble også resultatet etter at spørsmålet i siste omgang ble avgjort av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 15. mai 1998. Deretter fremmet A den 17. juli 1998 stevning for Oslo byrett. Gjensidige innga tilsvar og bestred erstatningsansvar. Under saksforberedelsen oppnevnte byretten overingeniør/spesialrådgiver Per G. Karlsen som teknisk sakkyndig og professor Tryggve Lundar, spesialist i nevrologi og nevrokirurgi som medisinsk sakkyndig. Karlsen avga en rapport den 15. mars 1999 der han uttaler at det ikke er mulig å beregne noen sikker hastighetsøkning på As lastebil som følge av påkjørselen. Nyttes det skjønn er det Karlsens oppfatning at påkjøringshastigheten var mindre enn 40 km/t, hvilket gir en hastighetsøkning på As bil under 20 km/t. Noen sannsynlig hastighetsøkning er det ikke mulig å angi. Lundars erklæring er datert den 10. oktober 1999. Hans konklusjon er at A ikke har noen sikker, varig skadebetinget medisinsk invaliditet eller ervervsmessig uførhet som følge av det aktuelle traume. Ifølge Lundars erklæring er den aktuelle traumemekanisme først og fremst preget av et lett direkte hodetraume og i mindre grad av en mulig slengmekanisme på nakken. Oslo byrett avsa den 29. desember 1999 dom med slik domsslutning: 1. Gjensidige Forsikring v/styrets formann dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale kr 500.000 - femhundretusen - til A til dekning av tapt inntekt og tap i fremtidig inntekt. 2. Gjensidige Forsikring v/styrets formann dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale kr 100.000 - etthundretusen -, i tillegg til utgifter til rettsoppnevnte sakkyndige, i saksomkostninger til A. Om sakens nærmere enkeltheter vises det til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor. Gjensidige NOR Forsikring har anket dommen til lagmannsretten pga feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. A har inngitt aksessorisk motanke. Under ankeforberedelsen er overingeniør/spesialrådgiver Per G. Karlsen gjenoppnevnt som teknisk sakkyndig, og professor Tryggve Lundar er gjenoppnevnt som medisinsk sakkyndig. I tillegg til Lundar er professor Iver A. Langmoen, spesialist i nevrokirurgi, oppnevnt som ny medisinsk sakkyndig. Langmoen har avgitt en sakkyndig erklæring av 4. januar 2001 og Lundar den 5. januar 2001. Lundar fastholder sin tidligere uttalelse. Heller ikke Langmoen har funnet årsakssammenheng mellom ulykken i 1990 og As problemer i dag. Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus, Rosenkrantzgate, i dagene 6. til 9. februar 2001. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Gjensidige NOR Forsikring var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt 9 vitner, hvorav ingeniør Torstein Haug møtte som sakkyndig vitne etter innkalling fra Gjensidige. De sakkyndige Karlsen, Lundar og Langmoen avga alle forklaring. De to sistnevnte fulgte forhandlingen mesteparten av 8. februar 2001. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Den ankende part - Gjensidige NOR Forsikring - har i hovedtrekk gjort gjeldende: Skadelidte har bevisbyrden for at alle de problemer han anfører i dag kan føres tilbake til ulykken i mars 1990. Av pålitelige forskningsrapporter kan utledes at de færreste nakkeslengskader forblir permanente. Lie-dommen ( [[Rt-1998-1565]]) gir retningslinjer for hvordan mulige nakkeslengskader skal bedømmes. Disse må følges. Det eneste sikre holdepunkt for hvilke krefter As bil ble utsatt for, er opplysningene om reparasjonskostnader. Disse gir ikke holdepunkter for å anta at As lastebil ble påført en hastighetsendring på mer enn ca 10 - 15 km/t. En slik hastighetsendring ligger i det grenseland der uhell sjelden fører til varig skade. Det er følgelig lite sannsynlig at påkjørselen kan ha forårsaket de aktuelle plager. Akuttsymptomer foreligger ikke. Skademeldingen er uten opplysninger om personskade eller plager, og symptomer er heller ikke dokumentert på annen måte. A var dessuten i stand til å fullføre transportoppdraget og bringe lastebilen tilbake til Bodø. Det finnes ikke spor av et mulig legebesøk en uke etter uhellet. Opplysninger om hukommelsestap er ikke fremkommet i den første fasen. Erklæringen fra dr. Lim er grundig og klargjørende. Ikke noe tyder på at den er påvirket av mangelfulle språkkunnskaper eller kommunikasjonsproblemer. Opplysninger om mulige brosymptomer kom først i august 1990. Dette intervallet er for langt. Vurderingen kan ikke utelukkende basere seg på As opplysninger i ettertid. Fra november 1990 til september 1992 har A ikke søkt lege for plager relatert til ulykken. Hans forklaring om at han unnlot å gå videre med sine problemer fordi han som selvstendig næringsdrivende ikke kunne være sykmeldt, kan neppe være noen fullgod forklaring. Nakkeslengskade preges spesielt av nakkesmerter som er sterkest i starten for deretter å avta. For A har utviklingen vært en helt annen. Etter ulykken var det helst tale om hodepine eller hodesmerte, og da av moderat art. Senere er nakkesmerter kommet til i økende grad. Det er følgelig ikke grunnlag for å anta at det foreligger noen nakkeslengskade. En mulig hodeskade må antas å ha vært av mindre betydning. Det er bl.a. vist til at A ikke mistet bevisstheten. Med unntak av dr. Bakke har samtlige medisinsk sakkyndige konkludert med manglende årsakssammenheng. Mot Bakkes konklusjon anføres at han utelukkende har basert seg på skadelidtes egne opplysninger. Bakke fant også en påfallende sensitivitetsnedsettelse som ikke kan forklares medisinsk/organisk. Dr. Lundar har påpekt at det ikke foreligger noen objektive funn samtidig som de subjektive funn spriker i alle retninger. Lundar har heller ingen spesiell tro på en nakkeslengskade ettersom A ble kastet mot bakveggen i førerrommet. Ut fra samtale med og undersøkelse av A antok dr. Langmoen at det kunne foreligge en nakkeslengskade. Etter å ha lest dokumentene og konstatert at sentrale opplysninger ikke uten videre lar seg forene, har han skiftet standpunkt og pekt på mulig psykosomatiske årsaksfaktorer. Det må legges betydelig vekt på en så vidt sterk grad av samstemmighet blant de medisinsk sakkyndige. Overfor dr. Kinge ga A for øvrig selv uttrykk for at han trodde hodepinen den første tiden skyldtes hardt arbeidspress. Andre omstendigheter kan forklare utviklingen av de problemer og plager som A har pådratt seg. Helt fra starten av har hans næringsvirksomhet gitt svake økonomiske resultater. Det ble et stort underskudd i 1990 og voksende gjeld. Hodepine og søvnproblemer kan meget vel ha sammenheng med hans livssituasjon i sin alminnelighet. I saken foreligger en del særlige forhold som kaster lys over As troverdighet. Det er pekt på hans opplysning om at begge førerne etter påkjørselen den 4. mars 1990 tok ut skivene fra ferdsskriverne for å vurdere lastebilenes hastighet, opplysninger til enkelte leger om skadeomfang på bilene, hukommelsestapet for turen fra Oslo til Bodø, motstrid mellom opplysninger i skademeldingen og senere forklaringer, påstanden om at han oppsøkte lege den 12. mars 1990, og opplysningen om leie av sjåfør første uke etter hjemkomsten til Bodø. Subsidiært anføres at As aktuelle plager og problemer ikke kan være påregnelige, jf. Lødrup «Lærebok i erstatningsrett» (1999) s. 335 og Thelle-dommen ( [[Rt-2000-418]]). Spørsmålet om påregnelighet vil måtte bero på en konkret vurdering der påkjøringshastigheten - som i dette tilfelle har ligget på et lavt nivå - er en sentral faktor. Det vil også være av betydning at symptomene først meldte seg etter mer enn to år. Ved en eventuell erstatningsutmåling må legges til grunn at A i tilfelle har hatt et svært beskjedent inntektstap. Beregningene må baseres på fremlagte regnskaper som viser forholdsvis lave inntekter og overskudd. Regnskapsresultatene kan ikke bare skyldes problemer i oppstartfasen. For øvrig bestrides at innkjøp av en tilhenger radikalt ville endret den økonomiske situasjon. Fremlagt kalkyle i den forbindelse er uten forankring i virkeligheten. Dersom det var så enkelt å oppnå bedre resultater, er det påfallende at tilhenger ikke var anskaffet. Gjensidige godtar utgifter med kr 10.000. For øvrig bør påslaget for skatteulempe settes lavere enn 25 %. Det vises til at skadelidte har forholdsvis stor gjeldsbyrde som trolig vil bli nedbetalt dersom han tilkjennes erstatning. Den ankende part har nedlagt slik påstand: Gjensidige NOR Forsikring frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Ankemotparten - A - har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført: Hendelsesforløpet den 4. mars 1990 må vurderes ut fra førernes forklaringer og de øvrige opplysninger som foreligger. A var ikke oppmerksom på selve forbikjøringen. Han hadde derfor ikke noe selvstendig grunnlag for å vurdere hvilken hastighet Bs bil hadde. I samsvar med vanlig praksis tok begge førerne imidlertid ut fartsskivene fra sine respektive kjøretøy, og A kunne da registrere at B hadde holdt en hastighet av 40 - 50 km. Dette var de enige om. Av hensyn til B valgte A å skrive at hastigheten hadde vært 30 - 40 km/t. Det er ikke grunn til å trekke As forklaring i tvil. Hans forklaring harmonerer dessuten med den sakkyndige Per G. Karlsen som har beregnet hastighetsøkningen på As bil til ca 20 km/t. Dette er tilstrekkelig kraft til å påføre varig skade. At A satt i en bøyd og/eller vridd stilling, øker skadepotensialet. Ingeniør Torstein Haugs konklusjon bør tillegges mindre vekt. Bl.a. er hans vurdering utelukkende basert på opplysninger om reparasjonskostnader. Hvorvidt det foreligger akuttsymptomer innen 72 timer, må bero på en fri bevisvurdering. Det er ikke noe krav om at skadelidte nødvendigvis skal oppsøke lege i denne fasen. Senere nedskrevne opplysninger er også av betydning, særlig de legeuttalelser som foreligger i 1990. Utgangspunkt må tas i As egne forklaringer. Han har fortalt om ømhet og stivhet umiddelbart etter ulykken som økte til så vidt kraftige smerter at han måtte skaffe smertestillende medikamenter samme kveld. For den videre tur fra Oslo til Bodø har han amnesi. Derimot husker han at han gikk til lege den 12. mars. At besøket ikke er anmerket i journalen, gir ingen sikker indikasjon om at besøket ikke har funnet sted, jf. at også andre besøk er utelatt i journalen. Alle omstendigheter tatt i betraktning er det plausibelt at A oppsøkte lege 12. mars. I tiden deretter har A fortalt om plager i form av hode/nakkesmerter, øresus, svimmelhet, kvalme, nedsatt kraft i armene mm. I det store og hele har han gitt sammenfallende beskrivelser helt fra starten av og frem til dagens situasjon. Det er ikke riktig at opplysninger om nakkeplager først kom i 1994. As forklaring støttes av innhentede vitneforklaringer som foreligger både i skriftlig og muntlig form. På denne bakgrunn kan konstateres at det har foreligget akuttsymptomer innen 72 timer. Dette bygger på en fri bevisvurdering som de medisinsk sakkyndige ikke har spesielle kvalifikasjoner fremfor andre til å foreta. At noen av de sakkyndige er av annen oppfatning på dette punkt, er derfor ikke av avgjørende betydning. Hva angår dr. Salvesen er det uforståelig at han - med tilgang til saksdokumentene - kan hevde at det ikke foreligger symptomer innen 3 døgn. Det samme anføres i forhold til dr. Kinge. Dr. Lundar har angivelig akseptert at det foreligger initialplager, men han antar at disse har vært tidsavgrensete. Dr. Langmoen har beskrevet sammenhengende symptomer, men han mener likevel at det ikke foreligger initialplager. Dette harmonerer ikke. Det kan heller ikke være tvilsomt at det har foreligget brosymptomer helt siden våren 1990. De mange legeuttalelsene viser at A ikke på noe tidspunkt har vært symptomfri. På dette punkt har de medisinsk sakkyndige feiltolket dokumentopplysningene. As egne forklaringer, foreliggende dokumenter og vitneforklaringer gir klar beskjed om sammenhengende plager av samme art. A fant ikke grunn til å ta opp disse helseplagene med lege i tidsrommet fra 13. mars til august 1990, og fra november 1990 til september 1992. I den første fasen hadde han fått beskjed om at han bare måtte avvente situasjonen. I den senere fasen var sykmelding eller leie av sjåfør uaktuell av økonomiske grunner. Det foreligger et typisk symptombilde for nakkeslengskade, men det kan også være tale om et hodetraume, eventuelt i kombinasjon med nakkesleng. Annen årsaksfaktor enn ulykken den 12. mars 1990 er ikke sannsynliggjort. Før dette tidspunkt hadde A ingen helseplager av betydning. Det er ikke gjort objektive funn, men dette er ikke spesielt for nærværende sak ettersom alle prøver i slike saker som regel vil være normale. Det er heller ikke uvanlig at sykdomsforløpet varierer over tid. De fleste kommer seg etter en nakkeskade. Det er imidlertid et faktum at en gruppe fra 5 - 15 % får kroniske plager. Flere av de involverte leger har stusset over As forklaring om hukommelsestap for turen fra Oslo til Bodø, og de har påpekt at han var i stand til å kjøre denne strekningen. Dette er ingen spesifikk medisinsk vurdering. For øvrig er det alminnelig kjent at bevissthetsforstyrrelser kan opptre i sammenheng med støt mot hode. Nedsatt følsomhet i den ene halvparten av kroppen er heller ikke noe helt uvanlig fenomen. Isolert sett taler disse forhold uansett ikke mot nakkesleng eller hodetraume. Det er vanskelig å finne noen annen forklaring på de plager som har oppstått. Det er ikke holdepunkter i tilgjengelige opplysninger for å begrunne sykdomsforløpet med en psykisk reaksjon eller andre psykosomatiske forhold. Omstendighetene i forbindelse med ulykken og det senere sykdomsforløp er ikke av en slik art at skaden og plagene fremstår som upåregnelige. Den påførte hastighetsendring var ikke ubetydelig, og det var ikke noe atypisk ved ulykken. At A var i arbeid etter hendelsen, er ikke avgjørende. For lagmannsretten er krevet en samlet erstatning med kr 5.541.000, hvorav kr 2.450.000 gjelder påført inntektstap og kr 2.231.000 fremtidig inntektstap, med tillegg av 25 % skatteulempe. Ankemotparten som er innvilget fri sakførsel for lagmannsretten, har - jf. prosesskrift av 14. februar 2001 - nedlagt slik endelig påstand: 1. Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale erstatning til A begrenset oppad til kr 5.541.000 etter rettens skjønn. 2. A tilkjennes sakens omkostninger for byretten og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten ser slik på saken: Det foreligger forholdsvis få sikre og samtidig tidsnære opplysninger som kaster lys over det som skjedde om kvelden den 4. mars 1990 i Langestrandveien i Sandefjord. I tillegg til førernes skademeldinger har en dokumentasjon av verkstedregninger, og det faktum at A var i stand til å kjøre lastebilen uten kjente uregelmessigheter til Bodø dit han ankom 10. mars 1990. As forklaringer i ettertid, vitneforklaringer som er opptatt på et langt senere tidspunkt, og foretatte legeundersøkelser vil ikke ha den samme umiddelbare beviskraft. Lagmannsretten legger til grunn at As lastebil sto stille da den ble påkjørt bakfra av den lastebil som B førte. Skyldspørsmålet volder således ikke tvil, og dette forholdet har heller ikke vært omtvistet. Derimot er det usikkert hvilken fart den påkjørende lastebil hadde. B oppga egen hastighet til 10 - 15 km/t i skademeldingen, mens A samme sted anga 30 - 40 km/t. For lagmannsretten har B forklart at han stoppet sin lastebil ca 10 - 15 m før han kom til det sted der As lastebil sto fordi han var i tvil om det var passeringsmulighet. B mener derfor at hans lastebil ikke kan ha hatt særlig høy hastighet da påkjørselen fant sted. A har forklart at hans hastighetsanslag utelukkende er basert på en vurdering av Bs fartsdiagram som ble tatt ut og undersøkt av begge førerne. Dersom A husker riktig på dette punkt, er det påfallende at førernes hastighetsanslag avviker i så sterk grad. A har også forklart at hans lastebil ble skjøvet ca 5 m fremover før den stanset etter påkjørselen. Noen slik opplysning er ikke anmerket i noen av skademeldingene. I disse står det heller ikke noe om fartsdiagrammer. Ingeniørene Per G. Karlsen og Torstein Haug har forsøkt å beregne sannsynlig påkjøringshastighet og den hastighetsendring As lastebil ble utsatt for. Karlsen har konkludert med noe under henholdsvis 40 km/t og 20 km/t, mens Haug har oppgitt ca 20 km/t og ca 10 km/t. I det alt vesentlige skyldes avviket i hastighetsendring ulik vurdering av påkjøringshastigheten. Således forstår lagmannsretten det slik at det mellom Karlsen og Haug ikke foreligger uenighet om andre faktorer av betydning for den kraft som As lastebil ble utsatt for. Disse anslagene angir yttergrensene for de aktuelle hastigheter, men gir neppe særlig veiledning for mer presis angivelse av den hastighetsendring As lastebil ble utsatt for. For Karlsens del skyldes dette at han i stor utstrekning har basert sin beregning på de opplysninger som A har gitt. Haug har derimot hovedsaklig begrenset seg til dokumenterte reparasjonskostnader. Haugs tilnærmingsmodell kan bli for snever idet kraften i påkjøringsøyeblikket rimeligvis ikke alltid vil være direkte proporsjonal med oppståtte materielle skader. Retten antar at dette særlig vil være tilfelle når en som her har å gjøre med en kollisjon mellom lastebiler der støtet i første rekke er fanget opp av kraftige og solide konstruksjoner knyttet til bilenes løfte-/kransystemer. Etter de foreliggende opplysninger legger lagmannsretten til grunn at As bil som følge av påkjørselen kan ha blitt påført en hastighetsendring opp mot 20 km/t. Det er alminnelig enighet om at hastighetsendring i denne størrelsesorden har skadeevne i den forstand at personer i den påkjørte bil kan påføres varige skader. Lagmannsretten ser det ikke som noe avgjørende poeng å angi hastighetsendringen mer presist. Det vises til drøftelsen nedenfor der det vil fremgå at Gjensidige må bli å frifinne på annet grunnlag. A har forklart at han satt bøyd fremover og på skrå i førersetet, og at han som følge av påkjørselen ble kastet vel 70 cm bakover. Hodet hans støtte mot bakveggen i førerrommet slik at det oppsto en kul midt på issen. Ifølge A er han deretter trolig blitt slengt fremover, ettersom han husker at han ble liggende ved eller på setene, eventuelt ved bordet mellom setene. Selv om A ikke presist husker hvordan han ble kastet rundt i førerrommet, er det ikke noe som tyder på at han ble slått bevisstløs, og han har heller ikke selv oppfattet det slik at han mistet bevisstheten. Retten tilføyer at han kort tid etter påkjørselen var i stand til å handle målrettet og utføre kompliserte oppgaver. Videre bemerkes at han ikke har fortalt om umiddelbare plager av nevneverdig betydning eller manglende hukommelse for resten av dagen 4. mars. De medisinsk sakkyndige for lagmannsretten - professorene Tryggve Lundar og Iver A. Langmoen - har begge pekt på at det hendelsesforløp A har beskrevet ikke angir noen typisk nakkeslengmekanisme. I stedet for at kroppen blir værende i førersetet mens hode/nakke fortsetter bakover inntil det stanser, for deretter å slynges fremover igjen, har kroppen skrenset mellom setene slik at bevegelsen først stanser mot bakveggen noe lenger bak. Ifølge de sakkyndige kan det imidlertid meget vel foreligge en nakkedistorsjon (forstrekning) av nakken og/eller et hodetraume. Lagmannsretten oppfatter de sakkyndige slik at de mener det i tilfelle har vært tale om forstrekning og mulig traume av en lettere og mindre alvorlig art. Hjernerystelse utelukkes idet det ikke foreligger opplysning om bevisstløshet eller andre særlige omstendigheter som kan sannsynliggjøre mer alvorlig hodetraume. Begge har konkludert med at det er mindre sannsynlig - under 50 % - for at det er årsakssammenheng mellom påkjørselen i mars 1990 og As plager og problemer i dag. Skademeldingene gir ikke opplysninger om personskade. Denne omstendighet bør kanskje ikke overbetones. På den annen side har A forklart at han fikk så vidt kraftige hodesmerter da han kom til Oslo samme kveld at han tok imot smertestillende tabletter fra en sjåførkollega. Ettersom utfyllingen av skademeldingen først ble avsluttet neste dag, kunne det ha vært naturlig å skrive noe om disse hodeplagene. Begivenhetsnære opplysninger om akuttsymptomer finnes knapt, og de som er kommet til i ettertid er vage og usikre. Lagmannsretten legger til grunn at A etter påkjørselen har vært fortumlet og nok også har opplevd noe ømhet/stivhet i hode- og eller nakkeregionen. Spørsmålet er imidlertid om det har foreligget akuttsymptomer utover et forholdsvis trivielt nivå. Retten kan ikke se at As senere forklaringer eller innhentede vitneforklaringer gir særlig veiledning. Retten legger i denne forbindelse liten vekt på As opplysning om hukommelsestap for turen fra Oslo til Bodø som gikk over 5 døgn. Til dette påpekes at A faktisk var i stand til å kjøre lastebilen til Bodø, og det forhold at han først formidlet denne opplysningen i 1995 til tross for at han langt tidligere ble klar over at han hadde hatt hukommelsestap. Argumentet om at han holdt opplysningen tilbake av frykt for å miste førerkortet for lastebil, synes å ha begrenset tyngde, i hvert fall etter at han i september 1992 innstilte sin transportvirksomhet. I saken er omtvistet om A den 12. mars 1990 oppsøkte Mørkved legesenter og fikk en time med en lege som han antar var Leif Erik Traasdahl. Besøket er ikke ført i legesenterets journal, men Traasdahl har som nevnt i en erklæring av 10. januar 1994 gikk uttrykk for at A «må ha vært hos lege ca 1 uke etter skaden og at denne legen etter all sannsynlighet var meg». Med unntak for det Traasdahl fremholder i brevets siste setning, er det vanskelig å tolke brevet annerledes enn at Traasdahl i 1994 ikke hadde konkret kunnskap eller erindring om et slikt besøk i 1990, men at han ikke kunne utelukke at A hadde vært der. Han mente for sin del at det ikke var noen grunn til å trekke As troverdighet i tvil. I den siste setningen skriver Traasdahl at han neppe ville ha søkt A til nevrolog umiddelbart i august 1990 dersom august-besøket var første kontakt. Retten er enig i at dette kan tyde på at det har vært et tidligere besøk. På den annen side skulle en i så fall forvente å finne noe om et mulig besøk i Traasdahls henvisningsbrev 20. august 1990 til Nordland sentralsykehus, eller i erklæringen av 9. august 1990 til UNI Forsikring. I sistnevnte brev er det for øvrig uttrykkelig angitt at A var til behandling første gang den 9. august. For å fastslå årsakssammenheng mellom en ytre påvirkning og en mulig nakkeslengskade kreves ifølge de retningslinjer som er oppstilt av Quebec Task Force og som er nedfelt i rettspraksis, jf. særlig [[Rt-1998-1565]] (1577), bl.a. akuttsymptomer innen om lag 3 døgn, og brosymptomer fra akuttfasen til en senere kronisk fase. Dr. Traasdahls uttalelser i august 1990 kan indikere at det kort tid etter påkjørselen oppsto symptomer som vedvarte utover våren og sommeren, og som på det tidspunkt ble oppfattet som forholdsvis alvorlige. Dr. Lims erklæring fra november 1990 kan tolkes i samme retning selv om det her finnes enkelte uklare og tilsynelatende motstridende merknader. Bl. a. skriver hun «- - Fikk ingen plager bortsett fra litt ømhet i nakken på høyre side. Etter 4 uker merket pasienten problemer som øresus - -. Men rett etter smellet har han hatt hodepineplager lokalisert bak i hodet og trykk over tinningen og smerter i hele kroppen. - -». Det kan etter dette være noe usikkert om kravet til akuttsymptomer er oppfylt, men lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette, idet retten finner at A ikke har sannsynliggjort sammenhengende brosymptomer. Kravet til brosymptomer bygger på den erfaring at traumatisk betinget besvær som går over i en kronisk fase, sjelden blir helt borte for så å komme igjen, særlig når det dreier seg om mindre skader uten brudd eller skade av nervevev. For tidsrommet fra høsten 1990 til høsten 1992 står en helt uten samtidige opplysninger om mulige plager eller symptomer som A måtte ha hatt i denne perioden. Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn at de mulige plager som hadde meldt seg etter uhellet våren 1990, stort sett hadde forsvunnet og var fraværende i to år. Lagmannsretten kan videre ikke se at det er fremkommet noe som er egnet til å rokke ved dette bildet. Til anførselen om at A ikke tok sjansen på å gå til lege av frykt for sykmelding uten adekvat sykepengedekning, bemerkes at lege kan bistå med mer enn sykmelding. Fordi ulykken var meldt til UNI Forsikring som en nakkeslengskade i august 1990, måtte det for øvrig være nærliggende å følge opp med nye legebesøk og erklæringer så fremt plagene fortsatte. Retten tilføyer at A ikke har anført at han i denne fasen kjørte mindre pga svekket helse eller at han leide inn reservesjåfør. Opplysningene om As næringsinntekter i denne perioden gir for øvrig ingen beskjed om redusert aktivitet. Bruttoinntektene viser en jevn stigning fra starten i 1988 til og med 1992, når en tar hensyn til at virksomheten siste år ble avsluttet etter 9 måneder. Også i denne sammenheng legger lagmannsretten mindre vekt på As senere forklaringer om hvordan han følte seg fra høsten 1990 til høsten 1992. Det samme gjelder vitneforklaringene nedtegnet helt i slutten av 1993. Konklusjonen om manglende brosymptomer må ses i sammenheng med de forholdsvis beskjedne krefter som var involvert i påkjørselen den 4. mars 1990, usikkerheten mht. om det foreligger akuttsymptomer og de nokså vage og uspesifikke symptomer som det er referert til. Det er ikke påvist objektive medisinsk funn av noen art til tross for at det er gjennomført en rekke undersøkelser og utredninger. A har særlig fortalt om vedvarende og varierende smerter fra hode/nakke og hodepine, samt stiv nakke, balanseproblemer, søvnvansker og nedsatt sensibilitet i høyre kroppshalvdel. Disse symptomer av utpreget subjektiv natur, kan være forenlig med en nakkeslengskade eller et hodetraume, men de kan også passe på plager av mer ubestemt årsak eller av psykosomatisk art. For øvrig har et helt overveiende antall av de medisinsk sakkyndige kommet til at det ikke er noen sannsynlig årsakssammenheng. Lagmannsretten finner etter dette at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom påkjørselen den 4. mars 1990 og A s nåværende plager, og det enten han ble utsatt for nakkedistorsjon, hodetraume eller begge deler. Gjensidige NOR Forsikring blir følgelig å frifinne. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til har Gjensidiges anke ført frem. Lagmannsretten finner likevel at saken i utgangspunktet frembød slik grad av tvil at A hadde fyllestgjørende grunn for å bringe den inn for byretten. Retten viser i denne forbindelse til at A uten skyld ble involvert i et trafikkuhell og at han en del senere opplevde en totalt endret livssituasjon; en endring som A - i mangel av andre nærliggende årsaksforhold - med rimelig grunn kunne anta skyldtes sammenstøtet i mars 1990. Selv om de fleste medisinsk sakkyndige som hadde uttalt seg forut for byrettsbehandlingen hadde konkludert med at det ikke var årsakssammenheng, var det likevel etter lagmannsrettens oppfatning så vidt tvil om årsaksforholdene at A hadde slik fyllestgjørende grunn for å la saken komme for retten. Hver av partene må derfor dekke egne omkostninger for byretten i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 annet ledd, 1. alternativ. Lagmannsretten finner imidlertid at A bør pålegges å dekke motpartens nødvendige omkostninger i anledning av hovedanken for lagmannsretten, i tråd med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 første ledd. Retten peker bl.a. på at det for lagmannsretten var oppnevnt ytterligere en medisinsk sakkyndig som i praksis kom til nøyaktig samme konklusjon som den sakkyndige som var oppnevnt for byretten. As egen anke har vært forgjeves, og det finnes ikke noen grunn til å gjøre unntak for hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Denne anken er imidlertid akessorisk, og ingen av partene har gjort gjeldende at denne har ført til økte omkostninger. Dette er også lagmannsrettens oppfatning, jf. Schei «Tvistemålsloven» (2.utg.) s. 550. Retten finner således at samtlige omkostninger blir å belaste hovedanken, om en ser bort fra det ankegebyr som uansett skal betales i motanken. Gjensidiges prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave som viser samlete omkostninger med kr 104.300, hvorav kr 86.200 utgjør salær og kr 15.000 ankegebyr. Det er ikke fremkommet merknader til denne oppgaven som lagmannsretten legger til grunn. I tillegg kommer godtgjørelse til den sakkyndige Tryggve Lundar som er oppnevnt etter begjæring fra Gjensidige. Samlet godtgjørelse til Lundar er fastsatt til kr 24.270. A vil følgelig bli pålagt å dekke saksomkostninger med kr.128.570. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Gjensidige NOR Forsikring frifinnes. 2. Hver av partene dekker egne omkostninger for byretten. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Gjensidige NOR Forsikring 128.570 - etthundreogtjueåttetusenfemhundreogsytti - kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
