Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om det foreligger tap ved salg av aksjer ervervet ved nyemisjon som gir rett til ligningsmessig fradrag etter selskapsskatteloven. Sakens bakgrunn: Ilebys Gartneri AS ble stiftet i 1982 som en fortsettelse av et gartneri drevet som personlig firma siden 1932. De fire ankemotparter, samt deres søster Randi Skontorp, overtok gartneriet etter sin far i 1976. De fem søsken eide gartneriet med like deler og hadde således etter omdanningen til aksjeselskap i 1982 20% hver av aksjekapitalen. Randi Skontorp var ansatt i gartneriet, og hennes ektefelle, Rolf Skontorp, var daglig leder, noe han hadde vært i en årrekke. I 1992 var det tegn til at selskapets økonomiske situasjon forverret seg. Selskapets hovedbankforbindelse, Den norske Bank, stillet i 1992 og 1993 blant annet krav til forbedring av egenkapital for fortsatt engasjement. Som sikkerhet for dette engasjement var det stillet pant i varelager, utestående fordringer og i gartneriets leierett til den 12 da store parsell hvor virksomheten ble drevet. Også hovedeiendommen, et 186 mål stort gårdsbruk, som de fem søsken eide gjennom selskapet Th Ilebys Eftflg. ANS, var pantsatt. I tillegg hadde de fem avgitt en solidarisk selvskyldnerkausjon på totalt 500.000 kroner. I 1994 gikk selskapet for første gang med underskudd, og ut over i 1996 ble situasjonen foruroligende for aksjonærene. For å bedre den økonomiske situasjon vedtok styret i september 1996 å selge firmaets aksjer i tre heleide datterselskaper, samt de aksjer selskapet hadde i et bransjebasert salgsselskap. På samme tid søkte man også om å få skille ut gartneriparsellen fra gårdsbruket - også dette med tanke på endring i fremtidig drifts- og eierforhold. På grunn av stadig forverret økonomi vedtok styret 20 januar 1997 å stanse produksjonen og si opp alle ansatte med unntak av Randi Skontorp, som ble permittert. Regnskapet pr 31 desember 1996 hadde vist et udekket tap på 747.162 kroner. Våren 1997 forsøkte man å selge gartnerieiendommen uten resultat. Det økonomiske resultat pr 31 mai 1997 ble diskutert på et møte 25 juni. Underskuddet etter årets første fem måneder var på mellom 1,5 og 2 millioner kroner i tillegg til det nevnte udekkede tap ved årsskiftet. Revisor ga beskjed om at de enten måtte begjære oppbud eller skyte inn ny, frisk kapital. Regnskapet for første halvår viste et underskudd på ca 1,8 millioner kroner og en negativ egenkapital på 2.056.817 kroner. Dette regnskap forelå 5 august 1997, og to dager senere fikk revisor beskjed om at aksjonærene ønsket å tegne den nødvendige nye kapital på ca 2 millioner kroner. Han ble bedt om å beregne det nøyaktige beløp som skulle til for å få selskapet i balanse. Den 16 september 1997 vedtok styret å foreslå kapitalforhøyelse med 2.170.000 kroner. Dette ble vedtatt i ekstraordinær generalforsamling den 17 oktober 1997. De fem aksjonærene tegnet seg med like deler, 434.000 kroner. Vedtaket forutsatte innbetaling i kontanter. Før denne aksjeutvidelse hadde selskapets aksjekapital vært på 550.000 kroner fordelt på 1.100 aksjer á 500 kroner. Nå ble den på 2.720.000 fordelt på 5.440 aksjer á 500 kroner. Den 20 oktober 1997 godkjente styret salg av 1088 aksjer fra hver av ankemotpartene til Rolf Skontorp, til sammen 4.352 aksjer. Den 24 oktober 1997 vedtok styret å ta opp et langsiktig lån på 600.000 kroner for å sikre den videre drift. Samme dato ble gartnerieiendommen solgt fra Th Ilebys Eftflg. ANS til Randi Skontorp for 400.000 kroner. Det nevnte lån på 600.000 kroner som styret hadde vedtatt å ta opp, ble ytet av Randi og Rolf Skontorp ved avtale av 1 november 1997. Transport til Rolf Skontorp på ankemotpartenes aksjebrev ble foretatt og er datert 1 desember 1997, og betalingen, 1 krone pr aksje, ble foretatt 3 desember med 1.088 kroner til hver av de fire selgere. Den 29 desember 1997 solgte Randi Skontorp sine 1.088 aksjer til sine to barn med 544 aksjer til hver - også for 1 krone pr aksje. Ved overdragelsen av aksjene for 1 krone hevdet ankemotpartene å ha fått et tap som det ble krevet fradrag for ved inntektsligningen. Fredrikstad ligningskontor godkjente tapene for de 220 gamle aksjer med til sammen 109.780 kroner for hver av de fem søsken, men nektet fradrag for de 868 aksjene som hver av aksjeeierne hadde ervervet ved nytegningen 17 oktober 1997. Tapet på disse var 433.132 kroner for hver aksjonær. Etter klage fastholdt Fredrikstad ligningsnemnd vedtaket og ila 30% tilleggsskatt. Saken ble brakt inn for overligningsnemnda, som i vedtak av 14 mai 1999 opprettholdt ligningsnemndas konklusjon vedrørende fradraget, men frafalt kravet om tilleggsskatt. Saken ble deretter brakt inn for Fredrikstad byrett, som 13 april 2000 avsa dom med slik domsslutning: I Likningen for 1997 av Thor Ileby, Torbjørg Ileby, Unni Isenegger, Birgitte Ileby og Randi Skontorp oppheves. II Ved den nye likningen tilstås fradrag for tap ved realisasjon av den nytegnede aksjekapitalen 2.170.000 -tomillioneretthundreogsyttitusen- kroner. III Staten v/Østfold fylkesskattekontor tilpliktes å erstatte av Thor Ileby, Torbjørg Ileby, Unni Isenegger, Birgitte Ileby og Randi Skontorp sakens omkostninger med 91.000 -nittientusen- kroner. Staten v/Østfold fylkesskattekontor har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett for så vidt gjelder de fire ankemotparter, men ikke overfor Randi Skontorp. Hovedforhandling ble avholdt i Fredrikstad tinghus 16 og 17 januar 2001. Den ankende part har i hovedsak gjort gjeldende: Ankemotpartenes tap er ikke et tap oppstått ved realisasjon av aksjer, slik selskapsskatteloven §5-2 og §5-3 forutsetter for å få fradrag. Dette følger av en fortolkning av ordlyden i bestemmelsene. Subsidiært gjøres det gjeldende at man kan benytte de ulovfestede gjennomskjæringsregler for å komme til samme resultat. Disse to anførsler henger for øvrig nært sammen. Tapsberegningen etter §5-2 og §5-3 er basert på at inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, som er definert som «det beløp skattyter har betalt for aksjen». Den innbetaling ankemotpartene gjorde her i forbindelse med emisjonen, var ikke betaling for aksjer, men i realiteten en form for tilskudd til selskapet. Innbetalingen skjedde ikke for å bli aksjonærer med de organisatoriske og økonomiske rettigheter dette gir. Hensikten var å gi et tilskudd til selskapet slik at det kom i balanse og dermed kunne overtas av Rolf Skontorp slik at aksjonærene kunne trekke seg ut. De unngikk derved også det personlige ansvar de hadde gjennom kausjon og pantsettelse av andre eiendommer. Til nærmere underbygging av dette standpunkt har den ankende part pekt på samtidigheten av transaksjonene. Det som foregikk viser at det på tidspunktet for vedtaket om kapitalforhøyelse var klart mellom aksjonærene og Rolf Skontorp at han skulle overta deres aksjer mot en symbolsk betaling når selskapet var brakt i balanse. Denne samtidigheten er etter statens oppfatning nødvendig for at fradrag skal kunne nektes. Men lagmannsretten står her fritt i lovanvendelsen. Den ankende part har pekt på en rekke momenter til støtte for påstanden om samtidighet, blant annet følgende: - Kapitalforhøyelsen skjedde etter at driften var stanset og selskapet var insolvent. En slik kapitalforhøyelse ville ikke ha blitt gjennomført uten en plan for hva som skulle skje videre. - Det var kort tid mellom vedtaket om kapitalforhøyelse og aksjeoverdragelsen. Det inntraff ingen omstendigheter i denne periode som tilsa noen endring. - Styret godkjente aksjesalg til Rolf Skontorp allerede 20 oktober - tre dager etter vedtaket om kapitalforhøyelse. - Randi Skontorp kjøpte gartnerieiendommen 24 oktober. Dette ville hun ikke ha gjort uten å ha en plan for hva hun skulle bruke den til og for hvilken driftsform hun og ektefellen skulle bruke. - Randi og Rolf Skontorp fikk lånetilsagn 14 oktober. Pengene ble dels brukt til kjøp av gartnerieiendommen og dels som lån til aksjeselskapet. De hadde ikke lånt selskapet 600.000 kroner hvis ikke driftsformen var avklart. - I samtale med banken om lånet i oktober opplyste Rolf Skontorp at han skulle overta aksjene for et lite beløp. Alle disse momenter viser at det forelå en samlet plan og at aksjonærenes innbetaling ikke var betaling for aksjer. Ved å innbetale et slikt tilskudd til selskapet slapp aksjonærene unna sitt garantiansvar, og pantsettelsen i eiendommene utenfor aksjeselskapet kunne avvikles. Aksjonærene kunne dermed trekke seg ut av selskapet. Samme resultat kommer man til ved bruk av gjennomskjæringsprinsippet. Det er da viktig å understreke at det som det skal gjennomskjæres overfor, ikke er innbetalingen som sådan, men formen. Det er åpenbart at den form som ble valgt, aksjeemisjon, på grunn av videresalget ikke hadde noen realitet. Og omvendt - realiteten kom ikke til uttrykk i formen. Tilsidesettelse basert på gjennomskjæringsprinsippet kan skje når transaksjonen får virkninger som strider mot lovens formål, og når den ikke har vesentlig andre virkninger for skattyteren enn de skatterettslige. Lovens formål her er å gi fradrag for tap forårsaket av endringer i aksjeverdien fra erverv til avhendelse. I dette tilfellet skjedde det ingen endring i verdien i denne perioden, og transaksjonen hadde ingen annen virkning enn den rent skatterettslige. Den ankende part har nedlagt slik påstand: 1. Staten v/Østfold fylkesskattekontor frifinnes. 2. Thor Randulf Ileby, Torbjørg Edna Ileby, Unni Helene Isenegger og Birgitte Jenny Ileby tilpliktes solidarisk å erstatte Staten v/Østfold fylkesskattekontor dens saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med oppfyllelsesfrist 14 dager etter dommens forkynnelse og med tillegg av renter i henhold til forsinkelsesrenteloven fra forfall. Ankemotpartene har i hovedsak gjort gjeldende: Da de nåværende regler i §5-2 og §5-3 ble innført, ble - i motsetning til tidligere - alle gevinster ved aksjesalg gjort skattepliktige og alle tap fradragsberettiget. Bestemmelsene er helt generelle. Fradrag skal gis selv om det er samtidighet over de ulike deler av en transaksjon og det er ingen betingelse med hensyn til hva aksjekapitalen blir brukt til. Meningen var å ha enkle regler som dekket alle gevinster og alt tap, og man kan ikke innfortolke i ordlyden slike betingelser som den ankende part gjør. Skal transaksjonen settes til side, er det bare det ulovfestede gjennomskjæringsprinsipp som kan danne grunnlag - og det er ikke anvendelig i denne saken. Prinspialt gjøres det derfor gjeldende at uansett om alt var avtalt og planlagt, foreligger det likevel en realisasjon i lovens forstand i det øyeblikk alle vilkår knyttet til aksjesalget var oppfylt og eiendomsretten overført. En privatrettslig bindende avtale må legges til grunn når den formelle fremgangsmåte er fulgt. Dette er en betingelse for at en skattyter skal kunne foreta den nødvendige planlegging, og enhver nektelse av fradrag må ha lovhjemmel. Subsidiært gjøres det gjeldende at det i dette tilfellet ikke foreligger noen slik samtidighet som hevdet av ligningsmyndighetene. Aksjonærene bestemte seg allerede i august for å forhøye aksjekapitalen. Formålet var å unngå konkurs og derved gjøre opp for seg både overfor leverandører, långivere og offentlige myndigheter. På hvilken måte en eventuell videre drift ville skje, var på dette tidspunkt ikke klarlagt. Det var ikke bestemt at Rolf Skontorp skulle overta aksjene. Selv på tidspunktet for det formelle vedtak om emisjon, den 17 oktober, var dette ikke bestemt - og slett ikke sentrale vilkår som pris og overtakelsestidspunkt. Først på møtet den 1 desember ble det endelig bestemt at Rolf Skontorp skulle kjøpe aksjene for 1 krone pr aksje. Først da forelå det en realisasjon av aksjene i og med at det var da eiendomsretten ble overført. Når det gjelder tapsberegningen, må det innbetalte beløp, 500 kroner pr aksje, legges til grunn. Det var tale om innbetaling i kontanter og det kan da ikke foretas en sensurering av beløpet, slik som for eksempel ved konvertering av gjeld. Lovens ord er «det beløp skattyter har betalt for aksjen». Dette kan ikke bortfortolkes - inngangsverdien er det innbetalte beløp. Når det gjelder gjennomskjæring, foreligger ingen av de vilkår Høyesterett har lagt til grunn. Ankemotpartene har ikke opptrådt illojalt. Formålet med transaksjonen var at alle, også det offentlige, skulle få oppgjør. Dette var en æressak for familien. At det skattemessige ikke var hovedformålet, viser det faktum at de bare får igjen 28% av det de betalte inn. Hadde de bare tenkt på sin egen økonomiske stilling, ville de latt selskapet gå konkurs. Selv med den personlige garanti på 500.000 kroner og pantsettelsen av de andre eiendommene, ville de ha spart betydelige beløp ved en konkurs. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: 1. Fredrikstad byretts dom av 13/4-2000 stadfestes for så vidt angår Thor Ileby, Torbjørg Ileby, Unni Isenegger og Birgitte Ileby med den tilføyelse at det skal betales 12% årlig rente av saksomkostninger for byretten kr 75.344,- fra to uker etter forkynnelsen av byrettsdommen. 2. Thor Ileby, Torbjørg Ileby, Unni Isenegger og Birgitte Ileby tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med 12% årlig rente fra 2 uker fra dommens forkynnelse. Lagmannsretten bemerker: De lovbestemmelser som kommer til anvendelse i denne sak, er §5-2 og §5-3 i selskapsskatteloven av 20 juli 1991. Etter §5-2 nr 2 kan tap ved realisasjon av aksje føres til fradrag i skattyters alminnelige inntekt. Tap skal etter §5-3 nr 1 settes til vederlaget ved realisasjonen, fratrukket aksjens inngangsverdi. Inngangsverdien skal settes til anskaffelsesverdien, som igjen skal settes til «det beløp skattyter har betalt for aksjen», §5-3 nr 2. Det er i saken enighet om at det foreligger realisasjon av aksjer slik som beskrevet i §5-2. Det er videre på det rene og ikke bestridt at som et resultat av vedtaket om aksjekapitalforhøyelse, innbetalte hver av ankemotpartene kontant til selskapet et beløp tilsvarende 500 kroner pr ny aksje, eller 434.000 kroner hver. Det er videre på det rene at hver av ankemotpartene mottok en krone for hver aksje, til sammen 1.088 kroner, ved salget til Rolf Skontorp. Det er akseptert av den ankende part at motivet for aksjonærenes innebetaling var å unngå konkurs og at den for så vidt ikke var forretningsmessig motivert i snever forstand. Det tvisten da står om, er hvorvidt det beløp som ble kontant innbetalt til selskapet som et resultat av vedtaket om kapitalutvidelse, var betaling for aksjer i §5-3's forstand, eller om det var en form for tilskudd eller bidrag og derved noe annet enn betaling for aksjer. Ved bedømmelsen av dette spørsmål har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, dommerne Bøhn og Dahl, ser slik på saken: Den ankende parts hovedanførsel er at innbetalingen ikke kan anses som betaling for aksjer fordi aksjonærene allerede den 17 oktober da vedtaket om kapitalutvidelse ble fattet, hadde bestemt seg for å selge aksjene for et symbolsk beløp til Rolf Skontorp. Det er det samtidige ved disse to forhold som gjør at fradrag nektes. Dersom det kan legges til grunn at aksjonærene på det nevnte tidspunkt ikke hadde bestemt seg for å selge til Rolf Skontorp, har den ankende parts prosessfullmektig anført at fradrag etter hans syn kan gis, men at dette er et rettsanvendelsesspørsmål hvor lagmannsretten står fritt til å innta et annet standpunkt. Flertallet er uenig i den ankende parts syn på lovforståelsen. Lovens ordlyd er i utgangspunktet klar. Den har ingen begrensninger eller kvalifikasjoner med hensyn til selskapets økonomiske situasjon når aksjer, som her, erverves ved nyemisjon. Heller ikke er det bestemte vilkår knyttet til selskapets eller enkeltaksjonærers planer for videre drift, gjeldssanering, videresalg eller andre forhold. Bestemmelsen i §5-3 er etter sin ordlyd helt generell, og reglene var ment å representere en vesentlig forenkling av aksjegevinstbeskatningen i den skattereform som trådte i kraft fra 1992, jf Greni m fl: Skattelovkommentaren for 1995 s 554. Det kan også henvises til Ot.prp.nr.35 (1990-1991) s 303 hvor Finansdepartementet slutter seg til den såkalte Aarbakkegruppens uttalelse i NOU 1989:14. I forslaget til nye regler sies det der at det bør tas sikte på en mest mulig reelt symmetrisk behandling av kapitalinntekter og kapitalomkostninger, kapitalgevinst og kapitaltap, og at reglene bør være enklere enn dagens regler. Departementet sier videre på s 304: Det skal fortsatt være symmetri mellom gevinstbeskatningsreglene og reglene for fradragsrett for tap. Utvidelse av gevinstbeskatningsreglene innebærer at fradragsretten for tap må utvides tilsvarende. Skatteloven §45 første ledd 1. punktum foreslås derfor endret slik at tap som er lidt ved enhver form for realisasjon, ikke bare tap lidt ved avhendelse, er fradragsberettiget i den utstrekning eventuell realisasjonsgevinst ville ha vært skattepliktig. Det er således etter flertallets oppfatning ikke i lovforarbeider eller i kommentarer til bestemmelsene noe grunnlag for å innfortolke begrensninger ved beregningen av inngangsverdien etter §5-3 når en nyemisjon dekkes med kontanter. Det kan også vises til Lignings ABC for 1999 s 11: «For aksjer ervervet ved stiftelse av aksjeselskapet, eller ved senere utvidelse av aksjekapitalen, settes kostprisen til innbetalt aksjekapital, herunder innbetalt overkurs tillagt eventuell kostpris for tegningsrett brukt til å erverve aksjen». Og i nevnte skattelovkommentar av Greni m fl heter det på s 562: «Økning av aksjekapitalen ved nytegning og innbetaling, vil gi en økning av inngangsverdien (dvs. inngangsverdi på de nytegnede aksjer) etter §5-3 nr 2 fra og med det tidspunkt aksjonærene har fått en ubetinget innbetalingsforpliktelse (tegningstidspunktet)». I denne sak ble beslutningen om å øke aksjekapitalen tatt 17 oktober 1997 og innbetaling av den nye kapital fant sted 24 oktober og 6 november. Aksjonærenes innbetalingsforpliktelse forelå antakelig allerede ved vedtaket den 17 oktober, fordi dette vedtak var en formalisering av noe de fem aksjonærer allerede hadde blitt enige om. 17 oktober er også satt som utstedelsesdato på de nye aksjebrev. Under enhver omstendighet er inngangsverdien et faktum i og med den siste innbetaling av kapitalutvidelsen den 6 november 1997. Etter alminnelig språklig forståelse har aksjonærene da «betalt for aksjene» i lovens forstand. Flertallet vil også bemerke at det ikke er dokumentert noen ligningspraksis eller administrative uttalelser som legger til grunn en slik innskrenkende fortolkning som den ankende part gjør gjeldende. Med den fremgangsmåte som selskapet og aksjonærene har fulgt, var det som ble innbetalt etter flertallets oppfatning ny aksjekapital i henhold til lovlig fattet generalforsamlingsvedtak og i henhold til det aksjonærene hadde forpliktet seg til for å bringe selskapet i balanse. At emisjonen ikke var rent forretningsmessig motivert i vanlig forstand, er etter loven ikke noe grunnlag for å nekte fradrag. Som nevnt aksepterer staten at inngangsverdien skal settes til 500 kroner dersom aksjonærene på det kritiske tidspunkt ikke hadde bestemt seg for å selge aksjene med tap. Som en konsekvens av dette synet har staten ikke anket over frifinnelsen av Randi Skontorp, som solgte sine aksjer for 1 krone pr aksje til sine to døtre i slutten av desember 1997. Hvorvidt det for de andre aksjonærene allerede den 17 oktober forelå planer om å selge aksjene videre eller ikke, er etter flertallets oppfatning uten betydning for den tapsberegning selskapsskatteloven §5-3 gir anvisning på. Skulle fradragsrett avskjæres fordi det forelå slike planer, måtte det i tilfelle vært klart hjemlet i lovens ord. Verken i lovens ord eller i andre rettskilder er det som nevnt noe grunnlag for den lovforståelse den ankende part hevder. Flertallet kan heller ikke se at det er noe rettspolitisk behov for å nekte fradrag i et tilfelle som dette. Ikke-forretningsmessig tilførsel av aksjekapital, som her, må antas å forekomme meget sjelden. Som regel vil refinansiering av selskaper med underbalanse være motivert av et håp eller en antakelse om at investeringen i lengden kan bli lønnsom. Hvis dette er formålet og innskyteren ikke har bestemt seg for å selge allerede på emisjonstidspunktet, aksepterer staten som nevnt at det senere gis fradrag for eventuelt tap ved realisasjon. Noe særskilt skattepolitisk behov for å nekte fradrag i et tilfelle som i denne saken, synes derfor ikke å være til stede, og en innskrenkende fortolkning av bestemmelsene står da rettskildemessig svakt. Når det gjelder den subsidiære anførsel om gjennomskjæring, er realiteten i denne langt på vei den samme som hovedanførselen, nemlig at §5-2 nr 2 sammenholdt med §5-3 nr 1 og 2 må tolkes innskrenkende slik at fradragsreglene ikke kan tillates anvendt i dette tilfellet. I tillegg til de synspunkter på lovtolkningsspørsmålet som flertallet har gjort rede for ovenfor, vil flertallet spesielt for gjennomskjæringsanførselen tilføye: I korthet kan man si at i hvert fall to betingelser må være oppfylt før den ulovfestede gjennomskjæringsregel kan anvendes. For det første må transaksjonen eller deler av den føre til skattemessige virkninger som i påtakelig grad strider mot skattereglenes formål, og for det andre må transaksjonen ikke ha vesentlig andre virkninger for skattyteren enn de rent skatterettslige, jf Lignings ABC 1999 s 968. Som det fremgår av drøftelsen ovenfor er de aktuelle transaksjoner i denne sak ikke i strid med skattereglenes formål slik det kommer til uttrykk i lovens ordlyd og forarbeider. Dernest er det etter flertallets oppfatning helt klart at transaksjonen i dette tilfellet har vesentlig andre virkninger for skattyterne enn de rent skattemessige. Deres hovedformål var å redde selskapet fra konkurs og derved sikre leverandører, långivere og andre fordringshavere oppfyllelse, foruten å prøve å legge forholdene til rette for videre drift av det familieeide og tradisjonsrike gartneri. Det er således også på det rene at resultatet av redningsoperasjonen var at aksjonærene tapte penger sammenlignet med konkursalternativet, selv om det er noe omstridt hvor mye de tapte på denne måten. Flertallet har etter dette kommet til at ankemotpartene har rett til fradrag beregnet etter en inngangsverdi på 500 kroner på aksjene kjøpt i 1997 uansett når de bestemte seg for å selge aksjene med tap. Flertallet vil imidlertid føye til at etter dets oppfatning forelå det heller ikke slik samtidighet som den ankende part bygger sitt standpunkt på. Aksjonærene synes allerede sommeren 1997 å ha valgt emisjonsalternativet, og ikke konkurs. I følge vitneprov fra selskapets revisor fikk han dette inntrykk allerede på møtet 25 juni da han gjorde det klart for aksjonærene at de hadde handleplikt og måtte velge mellom konkurs og nytegning. Halvårsregnskapet ble gjennomgått 5 august og to dager senere fikk revisor beskjed om at aksjonærene ville skyte inn ny kapital. Revisor ble da bedt om å beregne det nøyaktige beløp for å bringe selskapet i balanse. Aksjonærene tok deretter skritt for å skaffe kapital ved å selge eiendommer som de eide utenfor aksjeselskapet. Det synes således klart at reelt sett hadde aksjonærene bestemt seg allerede i begynnelsen av august - og det foreligger etter flertallets oppfatning intet grunnlag for å anta at det på det tidspunktet var klarlagt at Rolf Skontorp skulle overta aksjene, og at han og Randi Skontorp skulle drive gartneriet videre. Hvor langt disse planene var kommet på tidspunktet for det formelle vedtak i generalforsamlingen 17 oktober, er det ikke mulig å si bestemt, men flertallet kan ikke se at dette heller er avgjørende for samtidighetsproblematikken i og med at aksjonærenes reelle beslutning som nevnt forelå langt tidligere. Den ankende part har ikke begrunnet nærmere hvorfor datoen 17 oktober må legges til grunn ved bedømmelsen av samtidigheten, og etter flertallets oppfatning er det mer naturlig å se hen til det tidspunkt aksjonærene i realiteten hadde bestemt seg for å gjennomføre emisjonen, nemlig i begynnelsen av august 1997. Anken ha vært forgjeves og den ankende part tilpliktes derfor å dekke ankemotpartens saksomkostninger i samsvar med hovedbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Røangs omkostningsoppgave legges til grunn med 90.000 kroner, hvorav 89.000 kroner er salær. Flertallet er også enig i byrettens omkostningsavgjørelse og stadfester denne med den justering advokat Røang har gjort rede for i anketilsvaret og som den ankende part ikke har hatt innvendinger mot. Mindretallet, dommer Lossius, bemerker: Som nevnt innledningsvis, gjelder tvisten om det beløp som ble kontant innbetalt til selskapet ved kapitalutvidelsen høsten 1997, var betaling for aksjer i skatterettslig forstand med den konsekvens at man kan legge beløpet til grunn som inngangsverdi ved beregningen av om det foreligger gevinst/tap etter salget av aksjene, eller om innbetalingen må anses som en form for tilskudd eller bidrag eller lignende og derved er noe annet enn betaling for aksjer. På det tidspunktet innbetalingen skjedde, viste selskapets regnskaper underbalanse, og selskapets gamle aksjer var verdiløse. Ved innbetalingen fra aksjeeierne ble selskapet brakt i balanse, men også de nye aksjer var verdiløse hvilket ikke er omstridt. For så vidt var transaksjonens siktemål å sørge for at selskapets kreditorer fikk dekning. Thor Ileby har forklart at konkurs aldri var noe alternativ da det ville ha vært en skam for familien som var selskapets aksjeeiere. Det legges til grunn at noe av motivet for å gjøre opp med selskapets kreditorer også var at aksjeeierne heftet personlig for en del av den gjeld selskapet hadde. Transaksjonen aksjeeierne foretok, kan betraktes som en intervensjonsbetaling til fordel for kreditorene. Men i stedet for å gjøre opp med kreditorene direkte, tegnet aksjeeierne aksjekapital slik at selskapet selv ble satt i stand til å gjøre opp for seg. Dermed oppnådde aksjeeierne en rettslig posisjon hvor de mente å kunne kreve ligningsmessig fradrag for tap. I og med at det er relasjonen til aksjeselskapet som eierne påberoper seg som grunnlag for fradrag, må de også finne seg i at den betaling de foretok, bedømmes i forhold til selskapet og ikke i forhold til kreditorene. Ved innbetaling av aksjekapital fant det sted en ensidig formuesoverføring fra aksjeeierne til selskapet i det de nytegnede aksjer var verdiløse. Dette var aksjeeierne hele tiden fullt på det rene med. I objektiv forstand kalles en slik ensidig formuesoverføring for en gave, og skatterettslig er det dette man må bygge på. I denne sammenheng kan det ikke spille noen rolle om aksjeeiernes motiv helt eller delvis har vært noe annet enn å gi en gave. At innbetalingen til selskapet reelt sett var en gave i skatterettslig forstand, endres heller ikke ved at man ikler transaksjonen formen aksjetegning, lån, tilskudd eller lignende, så lenge aksjen eller fordringen («motverdien») aldri har økonomisk verdi. Det er et velkjent skatterettslig tema at transaksjoner søkes ikledd den formen som ligningsmessig gir det gunstigste resultat for skattyteren. At det ikke kan gis ligningsmessig fradrag for det tap som aksjeeierne fikk da de tegnet aksjer, følger etter mindretallets mening av direkte av ordlyden i §5-2 nr 2 og §5-3 nr 1 og nr 2 i selskapsskatteloven, slik disse bestemmelser må forstås i lys av skattelovgivningens øvrige bestemmelser. Mindretallet går i det følgende inn på bakgrunnen for dette. Det er ikke tvilsomt at skattelovens regler om beregning av inngangsverdier og utgangsverdier ved realisasjon av formuesobjekter som for eksempel fast eiendom, selskapsandeler, aksjer og verdipapirer, før skattereformen i 1992 ble forstått slik at i den utstrekning vederlaget var en gave, skulle gaveelementet som hovedregel ikke regnes med ved beregningen av om det forelå gevinst eller tap. Ved tap ville det i tilfelle innebære at gaven kom til fradrag ved inntektsligningen hos giveren, hvis vilkårene for fradrag for øvrig var til stede, se Greni m fl: Skattelovkommentaren 1997/98 side 518. Det finnes ingen holdepunkter for å tro at man ved skattereformen i 1992 hadde til hensikt å endre de generelle regler om beregning av inngangsverdier og utgangsverdier. I forbindelse med skattereformen av 1992 ble det gitt nye regler om den skattemessige behandling av aksjegevinster og -tap i selskapsskatteloven kap 5. Siktemålet var blant annet å få en mest mulig reelt symmetrisk behandling av kapitalinntekter og kapitalomkostninger og kapitalgevinster og -tap samtidig som man ønsket enklere regler, jf NOU 1989:14 (Aarbakkegruppens innstilling) s 277. For så vidt gjelder spørsmålet om forenkling av reglene, var poenget å få til en mer ensartet kapitalbeskatning der ulike typer objekter skulle behandles mest mulig likt, og en mest mulig ensartet behandling av avkastning og gevinst. Spørsmålet om beregningen av utgangs- og inngangsverdier er behandlet på s 278 i nevnte NOU, punkt 8.10.5, der det innledningsvis redegjøres for en del generelle utgangspunkter. Det heter deretter: Gruppen foreslår ingen endringer i de alminnelige reglene om fastsettelse av utgangs- og inngangsverdien. En forutsetter at gevinsten fortsatt skal beregnes individuelt for hver enkelt gjenstand. For aksjer og andre selskapsandeler gjør det seg gjeldende en del spesielle hensyn som kan tilsi at andre metoder vurderes, se avsnitt 8.10.7 og appendiks 8.2. Henvisningen til avsnitt 8.10.7 og appendiks 8.2 gjelder andre forhold enn det som er temaet i nærværende sak. Gave- eller gavelignende transaksjoner er ikke drøftet spesielt under punktet om beskatning av kapitalgevinster i nevnte NOU, og det har åpenbart ikke vært meningen fra Aarbakkeutvalgets side å foreslå noen endringer på dette punkt. Heller ikke i Delutredning II fra Aarbakkeutvalget (NOU 1990:27) er det behandlet forhold av betydning for denne sak. Spørsmålet om beregning av inngangsverdier og utgangsverdier er så vidt mindretallet kan se, ikke spesielt kommentert i Ot.prp.nr.35 (1990-1991), Del VI (s 263 flg) bortsett fra i forholdet til kontinuitetsprinsippet. Dette må forstås slik at det heller ikke fra Finansdepartementets side var meningen å foreslå endringer i de generelle regler om beregning av inngangs- og utgangsverdier. Av selskapsskatteloven §5-3 nr 2 fremgår det at inngangsverdien «settes til anskaffelsesverdien», og anskaffelsesverdien «settes til det beløp skattyter har betalt for aksjen, dersom annet ikke er bestemt». Henvisningen her til andre bestemmelser gjelder ikke bare enkeltbestemmelser i skattelovgivningen, men også det som kan utledes av slike bestemmelser, f.eks. regler om hva som kan regnes som kostnad ved aksjekjøp, og som kan tas med (aktiveres) som anskaffelsesverdi, noe gaver i utgangspunktet ikke kan. Selskapskatteloven gir her selv anvisning på at man skal se skattereglene i sammenheng, og det er således ikke tale om noen innskrenkende fortolkning av loven. Det vises også til F Zimmer: Bedrift, selskap og skatt, 2 utg 1998, s 335 og s 337 og Lignings-ABC 1999 s 476 flg. At skattereglene må ses i sammenheng følger også av bestemmelsen i selskapsskatteloven §9-1 der det heter at «skattelovgivningen for øvrig gjelder i den utstrekning ikke annet følger av denne lov». Ved kjøp av aksjer til overkurs, der differansen mellom ordinær kurs og overkursen er en gave, kan overkursen som tidligere, i utgangspunktet ikke kreves lagt til grunn som inngangsverdi ved ligningen. Det tilsvarende må med et visst forbehold - omtalt nedenfor - gjelde i relasjon til selskapet dersom aksjer tegnes til overkurs og der differansen i forhold til den reelle verdi, er gave. Etter mindretallets oppfatning taler alt for at ordlyden i §5-3 nr 2 må forstås i lys av skattelovgivningens alminnelige bestemmelser om gaver, og at regelen tar sikte på de reelle forhold ved transaksjonen. De reelle forhold er ikke nødvendigvis det samme som skattyteren selv angir eller avtaler som vederlag for aksjen. Som regel vil imidlertid skattyteren basere seg på de reelle forhold, og da er det ikke noe problem. Det er vel kjent at det i mange tilfelle tegnes aksjer til overkurs, men motivet vil som regel være et ønske om eller en forventning om fremtidig virksomhet i selskapet. Tegnes aksjer til overkurs, er det normalt fordi tegneren kjenner til at selskapet har eiendeler eller rettigheter som på lengre sikt kan gi inntjening som forsvarer overkursen. En slik overkurs må etter mindretallets mening utvilsomt aksepteres som inngangsverdi ved tegning av aksjer. I rettspraksis er det som vilkår for fradrag ved ligningen stilt krav om at innskyterens intensjon var at innskuddet skulle benyttes til fremtidig virksomhet, jf [[Rt-1981-256]]. Denne dommen gjaldt egentlig spørsmålet om det forelå en utgift til inntekts ervervelse, og den har derfor begrenset gyldighet når tap ved salg av aksjer etter skattereformen kan føres til fradrag uten at det må ha sammenheng med inntektserverv. I den sak lagmannsretten nå har til pådømmelse, er det uansett overhodet ingen forhold til stede som tyder på at aksjeinnskuddet ble gjort med henblikk på fremtidig inntjening eller fremtidig virksomhet. Styret i selskapet hadde som nevnt i innledningen til dommen, allerede i januar 1997 vedtatt å innstille virksomheten, og alle ansatte var sagt opp eller permittert. Etter dette ønsket aksjeeierne å skaffe kreditorene dekning for å redde familiens ære. Det beløp som ble innbetalt som aksjeinnskudd, skulle tjene til dekning av kreditorene, men heller ikke mer. Overkursen aksjeeierne betalte, var således ikke begrunnet i en forventning om fremtidig avkastning eller virksomhet. Tvert om var aksjeeierne, som nevnt, fullstendig klar over at det som ble betalt for aksjene, var tapt til kreditorene i samme øyeblikk som aksjene var tegnet og pengene innbetalt. At aksjene de mottok ved tegningen aldri hadde verdi, vises også ved at de kort tid senere ble solgt for kr 1 pr stykk. I den mellomliggende tid var det ikke skjedd noe med selskapet som skulle tilsi at verdien av de nytegnede aksjer var gått ned fra kr 500 til kr 1. Riktig nok vedtok styret den 24 oktober 1997 å ta opp et lån på kr 600.000 «for å sikre den videre drift», noe som stemmer dårlig med aksjeeiernes beslutning om å innstille virksomheten. Vedtaket har sin forklaring i at lånet ble gitt av Randi og Rolf Skontorp som overtok selskapet ved avtale en uke senere, den 1 november 1997. Det kan reises spørsmål om man ut fra reelle hensyn bør gjøre unntak fra reglene om beregning av inngangsverdi for de tilfeller der aksjetegning utelukkende skjer for å skaffe kreditorene dekning. Dette er et prisverdig formål, og i den foreliggende sak skal det ha medført at også det offentliges krav mot selskapet ble dekket. Denne form for aksjetegning antas å forekomme nokså sjelden, og aktivering med senere tapsfradrag i inntekten betyr svært lite for det offentliges samlede skatteproveny. Å tillate tapsfradrag i slike tilfelle ville dessuten oppmuntre flere til å gjøre opp gjeld. Etter mindretallets syn er de nevnte hensyn ikke tungtveiende nok. I seg selv er det betenkelig å gjøre unntak fra skattelovgivningens generelle regler for hva som kan aktiveres som inngangsverdi, da det er vanskelig å overskue mulige konsekvenser. En rett til fradrag ville i realiteten også innebære en uthuling av de forholdsvis strenge regler om fradrag for aksjonærbidrag i selskapsskatteloven kap 4, og ville også så vidt mindretallet forstår representere et brudd med skrankene for overføring av skattemessige posisjoner. Det taler også mot å gjøre unntak at det ville være urettferdig i forhold til andre skattytere som også gir gaver til formål som i og for seg kan være like prisverdige som i den foreliggende sak. I saken her taler det dessuten mot å gi fradrag at aksjeeierne likevel måtte ha betalt en del av beløpet de tegnet aksjer for, etter som mye av selskapets gjeld var sikret med personlig ansvar og kausjon fra aksjeeierne. Det mindretallet her har redegjort for, samsvarer i realiteten med overligningsnemndas redegjørelse under det som er omtalt som «sensurering» av inngangsverdien. Overligningsnemnda har imidlertid ikke i noen særlig grad gått inn på og forklart den skatterettslige bakgrunn for sitt standpunkt, noe som etter mindretallets oppfatning hadde vært en fordel. Til dette kommer at statens prosessfullmektig i liten eller ingen grad har kunnet bidra med forståelse for det skatterettslige fundament som overligningsnemndas vedtak er bygget på. Mindretallet tar ikke standpunkt til saksomkostningene. Etter dette avsies dom i samsvar med flertallets konklusjoner. Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor. Domsslutning: 1. Fredrikstad byretts dom av 13 april 2000, domsslutningens punkt 1 og 2, stadfestes for så vidt angår Thor Ileby, Torbjørg Ileby, Unni Isenegger og Birgitte Ileby. 2. I saksomkostninger for byretten betaler staten ved Østfold fylkesskattekontor 75.334 -syttifemtusentrehundreogtrettifiretusen- kroner til Thor Ileby, Torbjørg Ileby, Unni Isenegger og Birgitte Ileby i fellesskap senest to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum regnet fra to uker etter forkynnelsen av byrettens dom til betaling skjer. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten ved Østfold fylkesskattekontor 90.000 -nittitusen- kroner til Thor Ileby, Torbjørg Ileby, Unni Isenegger og Birgitte Ileby i fellesskap senest to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt