Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om erstatning. Skadelidte, som har en kronisk alvorlig sinnslidelse (schizofreni av hebefren type) og på skadetidspunktet var 33 år gammel, klatret opp en ca 6 meter høy mur rundt en transformatorstasjon. Oppe på muren kom han i kontakt med høyspentledning hvoretter han falt ned og brakk ryggen. Han krever erstatning etter reglene om ulovfestet objektivt ansvar. A er født den *.*. 1961. Hans foreldre ble skilt da han var 3 år gammel. Han bosatte seg etter noen tid hos sin mor i England. Han flyttet tilbake til Norge der han gikk 8. klasse. Han avsluttet skolegangen etter det skoleåret. I 1977 var han plassert i ungdomshjem. Senere har han vært uten fast bopel. Fra ca 1978 fikk han til livsopphold fra sosialkontor her i landet. Han er 100 % uføretrygdet fra 1988. Ifølge epikrise fra Ullevål sykehus datert 1. november 1988 hadde A sannsynligvis vært psykotisk i mange år med assosiasjonsforstyrrelser og oppløst personlighet. Han ble beskrevet i epikrisen som desorientert med betydelige psykotiske vrangforestillinger av paranoid og megaloman karakter. Diagnosen var schizofreni av hebefren type. Denne diagnosen har senere stått fast. Han har ved flere anledninger vært tvangsinnlagt i psykiatrisk sykehus. Våren og forsommeren 1995 hadde A tilhold i et telt i Prinsdal i Oslo. Kvelden den 12. juni var han på vei tilbake til teltet etter samvær med en bekjent. På veien passerte han en transformatorstasjon tilhørende Viken Energinett AS. Transformatorstasjonen er en større bygning med fasade i teglsten, der høyspent strøm (47 KV) transformeres ned og sendes via lokale transformatorer til forbruksstrøm. Strøminntaket til transformatorstasjonen - fra høyspentmast - er plassert i 7-8 meters høyde over bakkenivå på stasjonens fasade. Selve transformatorene ved stasjonen er plassert utenfor bygningsfasaden i særskilte celler omkranset av mur i teglsten av over 6 meters høyde. Øverst på disse murene er det trukket skråstilt utvendende piggtråd i fem rader. Piggtråden er festet i vinkeljern som i sin tur er boltet fast i murveggene. Da A kom til stedet ved transformatorstasjonen kvelden den 12. juni ble han etter sin rettslige forklaring kommandert av ytre krefter til å klatre opp murveggen omkring en av transformatorene, som altså også innebar en forsering av radene med piggtråd. Oppe på murkanten som omkranser en av transformatorene, kanten er noe over 20 cm bred, balanserte han noe frem og tilbake mens han, fortsatt etter sin forklaring, argumenterte med ytre krefter om hva som nå skulle skje. Herunder kom han nær en av ledningene med strøminntak fra det høyspente mastanlegget. Det må etter skadebildet antas at han berørte eller kom tilstrekkelig nær den høyspente ledningen med høyre skulder, slik at strømmen løp derfra og ut i begge bena. A falt ned i en av cellene. Det oppsto tverrsnitts brudd i ryggsøylen (Th6). Som følge av skaden i ryggen er A varig lammet fra livet og ned. Han bruker rullestol og bor i trygdebolig i Oslo. Han er avhengig av hjelp til det meste i dagliglivet. Den 3. september 1998 tok A ut forliksklage mot Viken Energinett AS og deretter den 3. mars 1999 stevning ved Oslo byrett med påstand om erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til 1 million kroner samt renter. Viken Energinett AS tok til gjenmæle. Oslo byrett avsa den 9. mars 2000 dom med slik domsslutning: Viken Energinett AS er frifunnen. A skal betale sakskostnader til Viken Energinett AS med kr 100.000, med tillegg av 12 % rente frå dommen er tilsagt. Oppfyllingsfristen er 14 dagar. Byretten kom til at Viken Energinett AS ikke kan holdes erstatningsansvarlig for skaden etter reglene om ulovfestet objektivt ansvar. Om saksforholdet vises det til byrettens dom og lagmannsrettens fremstilling i det følgende. A har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder byrettsdommen i sin helhet. Viken Energinett AS har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus den 27. og 28. februar 2001. A møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 5 vitner. Lagmannsretten var på åstedsbefaring. Om dokumentasjonen vises det til rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. A ved advokat Morten Mørch jr. har for lagmannsretten særlig anført: Viken Energinett AS er erstatningsansvarlig etter de ulovfestede regler om objektivt ansvar. Ansvarsgrunnlaget for eier av sterkstrømanlegg ble fastslått av Høyesterett i avgjørelsen i [[Rt-1932-416]]. Det vises dessuten særskilt til avgjørelsene i [[Rt-1940-16]] («klatredom I») og [[Rt-1965-1115]] («klatredom II»). A bestrider at hans erstatningskrav er foreldet. Det er uten betydning at ulykken skjedde i forbindelse med klatring på en transformatorstasjon. Risikoen for strømgjennomgang med betydelig skade til følge er den samme som ved klatring i høyspentmaster, det vil si at den også i dette tilfellet er stadig, typisk og ekstraordinær. A viser til statistikk om at det hvert år oppstår ca 50 personskader der årsaken er kontakt med elektrisk anlegg. Slike anleggs skadeevne er utvilsom, og skadens omfang er i regelen betydelig. Omstendighetene ved As klatring, den var sinnssykt motivert, gjør at hans handling bør sidestilles med barns handlinger. Ved bedømmelsen av om ansvarsgrunnlaget er til stede, er det virksomheten som Viken Energinett AS generelt bedriver som er tema. Det går frem av rapport fra Produkt- og Elektrisitetstilsynet at det er avdekket flere alvorlige avvik fra helse-, miljø-, og sikkerhetslovgivningen ved anleggene til Viken Energinett AS. Det viser et generelt skadepotensiale. Da må det være uten betydning at det i forbindelse med skaden ikke ble påvist konkret brudd på sikkerhetsforskrifter. Ankemotparten har anledning til å forsikre seg mot ansvar av den type som A gjør gjeldende. Om selskapet har slik forsikring eller ikke, er uten betydning. Det skal etter rettspraksis foretas en konkret rimelighetsvurdering. A anfører at Viken Energinett AS er nærmest til å bære risikoen for skaden. Et slikt resultat har små konsekvenser for selskapet. A bestrider at han kan anses å ha medvirket til skaden. Hans eventuelle medvirkning må anses som sinnssykt motivert og er da uten betydning, jf avgjørelsen i RG-1984-297. Det vises ellers om dette til Nils Nygaard: Skade og ansvar (1992), side 376 og Marius Ryel: Skadelidtes medvirkning (Jussens Venner 1985) side 187 flg. Som følge av sinnssykdommen, som virket motiverende, mangler A evne som medvirker i erstatningsrettslig forstand. Når det gjelder erstatningens omfang, kreves for det første menerstatning, skadeserstatningsloven §3-2. Ankemotparten bestrider ikke invaliditetsgraden på 90 % og en kapitaliseringsrente på 5 %. Kravet på menerstatning pr 27. februar 2001 utgjør 698.119 kroner. Dessuten kreves erstattet kostnader til medhjelper med hjelpepleierkompetanse ved ferieturer, helgeutflukter og familiebesøk. A er ute av stand til å komme seg bort fra trygdeboligen uten slik døgnkontinuerlig hjelp, og et slikt krav er rimelig og påregnelig. Kravet begrenses til turer og utflukter syv dager hver år, slik at medhjelperen dekkes etter statens satser for reise og diett. Det må tas hensyn til skatteulempe. Det samlede erstatningskrav, inklusive menerstatning, utgjør oppad 1.888.048 kroner inklusive renter pr 27. februar 2001, som kan avrundes til 1.900.000 kroner. A har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand: 1. Viken Energinett AS tilpliktes å betale A erstatning begrenset oppad etter rettens skjønn til kr 1.900.000.- med tillegg av 12 % renter p.a. fra 27.02.2001 til betaling skjer. 2. Viken Energinett AS tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger for byretten med tillegg av 12 % renter p.a. fra byrettsdommens forkynnelse til betaling skjer. 3. Viken Energinett AS tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % renter p.a. fra lagmannsrettsdommens forkynnelse til betaling skjer. Viken Energinett AS ved advokat Jeppe Normann henholder seg til byrettens dom og kan også i det vesentlige slutte seg til byrettens domsgrunner. For lagmannsretten har selskapet særlig anført: Det bestrides at selskapet er ansvarlig etter reglene om ulovfestet objektivt ansvar. Transformatorstasjonen på Prinsdal er bygget for å unngå den type ulykke som her har oppstått. Påbudte sikkerhetsforanstaltninger er fulgt. Det er ikke rimelig å stille ytterligere krav til sikkerhet overfor selskapet. Ansvarsspørsmålet skal avgjøres etter en konkret vurdering. I dette tilfellet foreligger ingen av de generelle vilkårene for å ilegge objektivt ansvar, idet risikoen for den type skade som her har oppstått verken er stadig, typisk eller ekstraordinær. Erstatningskravet er under enhver omstendighet foreldet, jf foreldelsesloven §9 nr 1. A hadde allerede fra dagen etter skaden kontakt med sin advokat, og måtte således etter kort tid anses å ha skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige. Ankemotparten anfører at et eventuelt ansvar er falt bort etter reglene om skadelidtes medvirkning, se skadeserstatningsloven §5-1. Etter bevisførselen er det grunnlag for konklusjonen at A klatret opp for å «tagge». Det vises særlig til funnet av spraybokser ved stedet der A hadde falt ned og det forhold at det må anses som kjent at A er en «tagger». Dermed er det ikke hold for at klatringen var sinnssykt motivert. Det er vanlig at «tagging» utføres på sted som er vanskelig tilgjengelig for folk flest. Skadeserstatningsloven har ingen spesiell regel for skadelidte som har medvirket ut fra en sinnssyk motivasjon. I alle tilfelle må det legges til grunn at A var klar over faren da han klatret opp muren. For det tilfelle at erstatningsgrunnlaget er til stede, bestrider ikke ankemotparten ansvar for menerstatning slik det er beregnet. Derimot bestrides kravet vedrørende fremtidsutgifter i forbindelse med ferie og fritid. Slike typer utgifter dekkes av menerstatningen, og ellers gjennom stønad fra det offentlige. Prosentsatsen for skatteulempe er satt for høyt. Viken Energinett AS har for lagmannsretten lagt ned slik påstand: 1. Oslo byretts dom stadfestes. 2. Viken Energinett AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente p.a. fra dommens forkynnelse til betaling skjer. Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten. Det bemerkes: Blant momentene som i juridisk teori og rettspraksis ofte fremholdes ved bedømmelsen om objektivt ansvar bør pålegges, står sentralt om det foreligger en særlig eller ekstraordinær risiko for skade, utover hva en gjerne betegner dagliglivets risiko, om risikoen er typisk for virksomheten og om risikoen har preg av å være stadig eller varig. Det vises f eks til Nils Nygaard: Skade og ansvar (1994), side 259 flg med henvisning til annen teori og rettspraksis. Samme dag som ulykken fant sted, foretok tilsynsmyndigheten, Produkt- og Elektrisitetstilsynet, befaring av transformatorstasjonen og ulykkesstedet. Intet forskriftsstridig forhold ble avdekket. Det må legges til grunn at skaden som ble påført A ikke er et resultat av objektive feil ved stasjonen, herunder plasseringen av inntaket til stasjonen av sterk strøm og måten dette er gjort på. Som lagmannsretten nedenfor kommer tilbake til, er det ikke grunnlag for å reise innvendinger mot hvorledes Viken Energinett AS har søkt å beskytte stasjonen mot at uvedkommende kommer i nærheten av områder med sterkstrøm. Her er det tilstrekkelig å vise til at A måtte klatre en loddrett mur på ca 6 meter, og under veis oppover forsere rader med piggtråd. Ved plenumsdommen i [[Rt-1940-16]] fastslo Høyesterett at sterkstrømanleggs ledninger frambyr «et permanent og fremtredende faremoment for så vidt som enhver berøring, hvor det ikke anvendes særskilte beskyttelsesforanstaltninger, regelmessig er livsfarlig». Når Høyesterett her påla vedkommende elektrisitetsverk objektivt ansvar, ble det lagt særlig vekt på at det dreidde seg om en klatreulykke (en 8 år gammel gutt hadde klatret opp i en ledningsmast med høyspenningsstrøm) som ikke kunne anses som mer sjeldent forekommende, men snarere som en hendelse man generelt måtte regne med. På dette punkt er det en betydelig og etter lagmannsrettens syn avgjørende forskjell i vår sak. Tematisk dreier det seg om vilkåret foran at risikoen for skade objektivt sett vil kunne inntreffe mer regelmessig eller stadig. Lagmannsretten viser til de sikkerhetsforanstaltninger som Viken Energinett AS hadde foretatt for å forhindre en ulykke som denne ved anlegget av murveggene av noe over 6 meters høyde, og med rader av piggtråd øverst som en ytterligere sikkerhet. Etter det opplyste stiller tilsynsmyndigheten krav om at murvegger bygges i høyde av 2,5 meter, slik at det her er tale om et sikringstiltak som går betydelig lenger enn hva som er påkrevd. Det må videre, ut fra murveggens høyde med piggtråd, legges til grunn at det i praksis ikke er mulig for barn i aldersgruppen 10-12 år eller yngre å forsere den til topps, for deretter eventuelt å kunne balansere seg mot inntaket av høyspent strøm. Sett fra innehaveren av en transformatorstasjon av denne type, er det ut fra et påregnelighetssynspunkt barn i aldersgruppen 12 år og yngre det er naturlig å beskytte seg mot, fordi eldre barn og voksne på en helt annen måte er i stand til å se faremomentene ved å nærme seg høyspent strøm og derfor holder seg unna. Skaden er muliggjort fordi A ved anledningen utviste fasadeklatrerens evne til å utnytte små fremspring og ujevnheter, og dessuten en særskilt og nærmest akrobatisk klatreteknikk. Etter lagmannsrettens syn skyldes As skade etter en objektiv vurdering omstendigheter som ligger utenfor hva som kan anses som forutseelig eller endog tenkelig sett fra en innehaver av en transformatorstasjon av denne type. Etter en helhetsvurdering er det ikke rimelig at Viken Energiverk AS bærer risikoen for skaden. Etter det resultat som lagmannsretten har kommet til når det gjelder ansvarsgrunnlag, er det unødvendig å gå inn på spørsmålet om foreldelse og om A kan anses å ha medvirket til skaden. Anken har vært forgjeves. A bør betale sakens omkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Normann har inngitt omkostningsoppgave som viser 65.000 kroner som alt er salær. Lagmannsretten finner at omkostningsoppgaven kan legges til grunn. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endring i byrettens omkostningsavgjørelse. Dommen er enstemmig: Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. A dømmes til å betale saksomkostningene for Viken Energinett AS for lagmannsretten med 65.000 -sekstifemtusen- kroner med tillegg av 12 prosent rente pro anno fra oppfyllelsesfristen, som er to uker fra forkynnelsen av denne dom, til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
