Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av 150.000 kroner som regnskapsfører A rettsstridig overførte fra Sundre borettslags konto til Slåtto Husbyggs konto til delvis dekning av Slåtto Husbyggs krav mot ham. Saken ble behandlet ved Hallingdal herredsrett i mai 2000, og herredsretten avsa dom den 26 mai med slik domsslutning: 1. Slåtto Husbygg AS frifinnes. 2. Sundre Borettslag betaler saksomkostninger til Slåtto Husbygg AS med kr 30.000,- - kroner tredvetusen - innen 2 -to- uker fra forkynnelse av herredsrettens dom. Sundre Borettslag påanket dommen til denne lagmannsrett i rett tid, og Slåtto Husbygg tok til gjenmæle. Ankeforhandling i saken ble holdt i Tingstugu, Ål den 9 og 10 januar 2001. Som partsrepresentant for den ankende part møtte Liv Villand, styreleder i borettslaget, og Trygve Slåtto, styreformann i Slåtto Husbygg AS møtte som partsrepresentant for ankemotparten. Begge avgav forklaring. For øvrig ble det avhørt 6 vitner. To av vitneavhørene ble gjennomført som telefonavhør. Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Når det gjelder hva saken gjelder, kan derfor lagmannsretten vise til herredsrettens dom i tillegg til bemerkningene nedenfor. Den ankende part, Sundre Borettslag har for lagmannsretten i det vesentlige fremholdt: Det er på det rene at regnskapsfører A den 30 september 1997 overførte 150.000 kroner fra Sundre Borettslags konto som han hadde disposisjonsrett over i kraft av forretningsføreravtale, direkte til Slåtto Husbyggs konto. Han underslo overfor Slåtto Husbygg, som han også var forretningsfører for, samtidig som Slåtto Husbygg bygde hus for ham, at pengene kom fra Sundre Borettslag. Tvert imot forfalsket han bokføringsbilaget hos Slåtto Husbygg slik at dette gav inntrykk av at pengene kom fra As bankkonto. Sundre Borettslag krevde beløpet tilbake så snart det ble klart hva som hadde skjedd. På grunn av As manipulasjoner med andres konti som han hadde fullmakt til å disponere, ble imidlertid ikke dette klarlagt før på høsten 1998. A dekket nemlig opp beløpet hos Sundre Borettslag før årsskiftet 1997-98 ved å overføre med renter tilsvarende beløp samt et annet beløp som også uberettiget var tatt ut av Sundre Borettslags konto, fra Hallingbygg AS sin konto til Sundre Borettslags konto. Han forklarte forholdet overfor borettslaget og borettslagets revisor som et arbeidsuhell i forbindelse med innføring av «Sparnett». Verken borettslaget eller revisor fant på det tidspunkt grunn til å tvile på As forklaring, og nærmere undersøkelser ble ikke igangsatt før det på høsten kom krav fra Hallingbygg om tilbakeføring av det beløpet som A urettmessig hadde overført fra dette firmaets konto til Sundre Borettslags konto. Utgangspunktet er at feil skal rettes, og da Hallingbygg presset på, fant Sundre Borettslag det riktig å imøtekomme Hallingbyggs krav om tilbakebetaling og anmodet Slåtto Husbygg om å gjøre det samme. Det var imidlertid ikke Slåtto Husbygg villig til, og det er bakgrunnen for denne tvisten. Ved vurderingen av hvorvidt ankemotparten er forpliktet til slik tilbakebetaling, må som nevnt utgangspunktet være, som herredsretten sier det, at Slåtto Husbygg ikke kan beholde penger som firmaet materielt ikke har krav på. Det er eventuelle unntak fra dette som må begrunnes. Det er imidlertid på det rene etter rettspraksis at det kan tenkes unntak fra dette utgangspunktet. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak, må det foretas en avveining for å komme fram til det resultatet som alt i alt er mest rimelig i den konkrete sak, tilhøva på begge sider tatt i betraktning, se f.eks. [[Rt-1985-290]] flg på s. 294. Det er det reelle forhold som her må tas i betraktning. Om man kaller den rettslige problemstilling i saken her for condictio indebeti eller noe annet, er av mindre betydning. Etter den ankende parts mening har herredsretten tatt feil i sin avveining av hensynene i denne saken. Borettslaget gjorde ikke noe lettvint valg av forretningsfører. Laget sendte ut tilbud til dem som kunne være aktuelle i Ål og valgte den som kunne påta seg oppdraget. A hadde de formelle kvalifikasjoner. Han var medlem av bransjeforeningen og hadde revisorutdannelse. Han var fra bygda, og det var ikke kjent noe ufordelaktig om ham. Borettslaget vurderte ham grundig før de foretok den endelige tilsettelse. Her er det derfor ikke grunnlag for kritikk. Det samme gjelder for så vidt den løpende kontroll. Det er vanlig å gi en forretningsfører som har de nødvendige kvalifikasjoner vide fullmakter. Det er nødvendig for at han praktisk sett skal kunne gjøre den jobben han er satt til når det gjelder å betale regninger og passe på husleieinnbetalinger og for øvrig bistå med praktiske spørsmål av ulike karakter. At man i ettertid ser at kontrollen i dette konkrete tilfellet burde ha vært mer nøyaktig er ikke det samme som at man kan bebreide borettslaget at det ikke på forhånd la opp til en tettere kontroll. Med den oppfinnsomhet som A utviste når det gjaldt å skjule sine spor, er det lite trolig at mer nitide kontrollrutiner ville ha avdekket at A brukte Sundre Borettslag sine penger til å betale Slåtto Husbygg. Hadde Sundre Borettslag oppdaget «feilføringen» tidligere, ville A bare ha beklaget det, og tilbakeført pengene på et tidligere tidspunkt, f.eks. ved hjelp av penger som ble «lånt» av Hallingbygg. Uten konkrete mistanker om underslag, kunne ikke dette vært gjennomskuet. Det samme gjaldt da «feilføringene» ble oppdaget av revisor Dybsjord i forbindelse med revisjon av regnskapet for 1997. Den forklaring som A gav om feilene vedrørende føring og tilbakeføring ble tatt for god fisk av alle impliserte. Feil kan alle gjøre, og når han selv opplyste om «feilene» og om hvordan han hadde gått fram for å rette opp disse, var det ingen spesiell grunn til å gjøre ytterligere. Regnskapene for 1997 stemte og ble godkjent. Det kan heller ikke bebreides Sundre Borettslag at laget ikke tidligere reklamerte overfor Slåtto Husbygg. Etter politianmeldelsen av A regnet laget med at politiet ville gjennomgå all de mistenkelige forhold og gi tilbakemelding dersom de fant ytterligere som burde ordnes opp i. Først da Sundre Borettslag fikk kravet fra Hallingbygg i september 1998 fant de grunn til å gå inn i saken på ny, og så snart de fikk rimelig klarhet i sin juridiske situasjon, betalte de Hallingbygg, og først da var det grunnlag for å gjøre krav gjeldende mot Slåtto Husbygg. Det er etter den ankende parts mening ikke grunn til å bebreide Sundre Borettslag i større utstrekning enn Slåtto Husbygg. Slåtto Husbygg gjorde ikke undersøkelser i det hele tatt. Slåtto var fornøyd med at pengene kom på konto og sjekket aldri fra hvilken konto pengene kom. Hadde han ringt til banken da han fikk kontoutdraget, ville han ha sett at pengene var overført, ikke fra A som han trodde, men fra Sundre Borettslags konto. Heller ikke Slåtto Husbygg hadde særlig effektive kontrollrutiner. Det må for øvrig antas at Slåtto Husbygg ved å motta betalingen og gjøre bygget ferdig i virkeligheten kom i en bedre stilling enn fimaet ville ha vært i om det med en gang hadde vært oppdaget at pengene kom fra feil kilde. Etter Slåttos egen forklaring var det utført arbeid for minst 150.000 kroner da dette beløpet ble betalt, og hadde firmaet gjort anskrik der og da, ville kravet mot A blitt mye større enn det faktisk ble. Slåtto Husbygg har også fått dekket resten av sitt tilgodhavende i anledning av husbyggingen for A. Det påpekes videre at forfalskningen av overføringsbilaget for Slåttos regnskaper ble gjort av A i egenskap av forretningsfører for Slåtto. I så måte bør altså A og Slåtto Husbygg identifiseres med hverandre. Slåtto hadde mulighet til å sjekke hvor innbetalingen på kr 150.000 kom fra, og det kunne han ha gjort med en enkel telefon til banken. Når Slåtto tok overføringen for god fisk, må det belastes ham. Han gjorde samme feilen som Sundre Borettslag, nemlig å stole på A. Dette er forståelig. Heller ikke han hadde antennene ute i den grad som det i ettertid viste seg hadde vært nødvendig, men den omstendighet at dette er subjektivt unnskyldelig medfører ikke at Slåtto bør få beholde pengene. Sundre Borettslag har betalt tilbake det laget var blitt tilført urettmessig fra Hallingbygg, og Slåtto Husbygg burde ha gjort det samme for så vidt gjelder de 150000 kroner. De hensyn som står mot hverandre i denne saken er korreksjonshensynet og oppgjørshensynet, og etter Sundre Borettslags mening må korreksjonshensynet her veie tyngst. Det må i denne saken også legges vekt på at øvrige involverte i denne saken som har fått sine konti tappet av A, har fått tilbakeført sine penger. Det viser hvordan folk i lokalsamfunnet har vurdert dette, og etter den ankende parts vurdering er dette i samsvar med en riktig rettsfølelse. Det er bare Slåtto som har vært av en annen oppfatning i så måte. Den rettspraksis og teori som foreligger og som er gjennomgått for lagmannsretten gir ikke noe entydig svar. Det må imidlertid være på det rene at så lenge ikke noen part er spesielt å bebreide, må det legges vekt på til borettslaget fordel at pengene er blitt fravendt borettslaget ved en straffbar handling. Det er ved en slik handling at Slåtto Husbygg har fått en uventet og urimelig fordel. Den bør firmaet ikke beholde. Den ankende part har nedlagt slik påstand: 1. Slåtto Husbygg AS vert dømd til å betala kr 150.000 - eithundreogfemtitusenkroner - til Sundre Borettslag med tillegg av 4% renter fra 30.09.1997 og til 5.2. 1999 og 12% renter frå 5.2. 1999 til betaling skjer. 2. Slåtto Husbygg AS vert dømd til å betala sakens kostnader til Sundre Borettslag for heradsretten og lagmannsretten med tillegg av 12% renter frå forfall og til betaling skjer. Slåtto Husbygg AS har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Det kan ikke være tvilsomt at Slåtto Husbygg var i god tro da pengene ble mottatt. A skyldte Slåtto Husbygg disse pengene, og beløpet var det samme som firmaet hadde mottatt à konto et par måneder før. Det var riktig nok noe under det Slåtto Husbygg hadde fakturert, men tilstrekkelig til at Slåtto uten mistanke lot arbeidet med huset fullføre. Slåtto hadde ikke noen grunn til å anta at pengene kom fra andre enn A. Det var ingen varsellamper som lyste i den forbindelse. Hadde man stilt de samme krav til Sundre Borettslag når det gjelder å kontrollere bevegelser på konto, ville svindelen vært avdekket med en gang. Det var Sundre Borettslag som hadde gitt A fullmakt til å disponere sine konti, og da må også Sundre bære tapet når fullmektigen misbruker den tillit han er vist. Heller ikke borettslagets revisor gjorde jobben sin ordentlig. Han skulle ha forlangt originalbilag, og det gjorde han ikke. Spesielt på grunn av de etterfølgende forhold, hvor det viste seg at A også i 1998 hadde gjort kritikkverdige disposisjoner over Sundre Borettslags konti, burde varselbjellene ha ringt slik at også forholdene i 1997 var blitt gått nærmere etter i sømmene så vel av revisor som av borettslaget. Det som etter Slåtto Husbyggs mening er helt avgjørende i denne saken, er imidlertid den lange tid som gikk fra Slåtto Husbygg mottok de 150.000 kroner og til kravet om tilbakebetaling ble mottatt. Det gikk hele 14 måneder før kravet ble fremmet muntlig og enda et par måneder før tilbakesøkningskravet ble bekreftet skriftlig. Rettspraksis har lagt stor vekt på dette oppgjørshensynet. Jo lengre tid som går, jo mer innretter man seg etter at alt er i orden. Man har fått de penger man skal ha, og har ingen rimelig grunn til ikke å bruke disse akkurat som man bruker andre penger man har disponibelt. I denne saken burde Sundre Borettslag i alle fall ha oppdaget feilene i mars 1998 i forbindelse med revisjonen, men de lot bare tiden gå i påvente av at politiet skulle gjøre seg ferdig med sitt og foretok ingen undersøkelser selv. At tidsmomentet kan være av avgjørende betydning fremgår både av Birgosaken, [[Rt-1985-290]] og Torsonsaken, [[Rt-1995-1641]]. Det er også naturlig å trekke en parallell med reglene i godtroloven. Etter den kan den som er blitt frastjålet eller fraranet en løsøregjenstand, kreve denne tilbake fra godtroende mottaker, men dersom løsøregjenstanden er fravendt rette eier ved underslag, kan godtroende mottaker beholde gjenstanden. Trekker vi parallellen her, blir resultatet at Slåtto som godtroende mottaker av penger som er underslått, bør kunne beholde pengene. Subsidiært mener Slåtto Husbygg at det i denne saken ikke er tale om noen uventet berikelse for Slåtto Husbygg. Slåtto Husbygg hadde krav på pengene, og pengene ble brukt til betaling av lønninger og materialer. Slåtto kan heller ikke bebreides for å ha bygd hus for A, og den omstendighet at As regnskapsførsel gav grunnlag for kritikk, er ikke tilstrekkelig til å gi grunnlag for noen mistanke om underslag. Det er As svake karakter som er bakgrunnen for misèren, og intet som Slåtto kan bebreides for. Slåtto Husbygg har nedlagt slik endelig påstand: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Sundre Borettslag betaler sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % renter fra forfall. Lagmannsretten ser slik på saken: Etter den bevisførsel som har vært for lagmannsretten finner ikke lagmannsretten at noen av partene i saken er noe å bebreide i forbindelse med overføringen av det aktuelle beløpet fra Sundre Borettslags bankkonto og til Slåtto Husbyggs konto. På det tidspunkt overføringen skjedde var det ikke noen av partene som hadde spesiell grunn til mistanke om at de hadde en utro tjener som forretningsfører, og uten slik mistanke kan ikke lagmannsretten finne at noen av partene hadde grunnlag for å anstille nærmere undersøkelser når det gjaldt denne transaksjonen. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at Sundre Borettslag verken kan bebreides for å ha engasjert A som forretningsfører eller for å ha gitt ham de aktuelle fullmakter. A var medlem av bransjeforeningen og hadde de formelle kvalifikasjoner. Laget hadde ingen opplysninger som tilsa at han ikke skulle være til å stole på, og lagmannsretten oppfatter vitneprovet fra generalsekretæren i Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening slik at det ikke er uvanlig å gi så vide fullmakter til forretningsførere med autorisasjon. Lagmannsretten finner heller ikke at det er grunn til å bebreide Sundre Borettslag for at det ikke i forbindelse med årsoppgjøret anstilte nærmere undersøkelser om de pro et contra disposisjoner som A foretok i 1997 og som ble forklart med datatekniske problemer. Revisor fant ikke grunn til å gå nærmere inn på det som lå bak, men godkjente regnskapet, og lagmannsretten kan ikke se at Sundre Borettslag kan bebreides noe i den forbindelse. I dette ligger at det heller ikke er grunn til å bebreide Sundre Borettslag at de ikke oppdaget jukset før etter at de fikk kravet fra Hallingbygg i september 1998. I ettertid kan det påpekes at laget deretter kunne ha vært noe raskere med å varsle Slåtto om et mulig tilbakesøkingskrav, men lagmannsretten kan ikke se at den omstendighet at laget brukte tiden fra slutten av september da det første varslet fra Hallingbygg kom, til ut i november, da advokat Thune varslet Slåtto telefonisk om kravet, har særlig betydning i denne saken. Ved den rimelighetsvurdering som skal foretas i en sak som denne må det, når ingen av partene kan bebreides for det som skjedde, foretas en avveining mellom korreksjonshensynet og oppgjørshensynet. Ved avveiningen er det naturlig å ta utgangspunkt i at Slåtto Husbygg ikke hadde krav på penger fra Sundre Borettslag. Det er heller ikke Sundre Borettslags feil at pengene ble overført til Slåtto Husbygg, og da må utgangspunktet være at Sundre Borettslag skal ha pengene tilbake. Det som taler for at korreksjonshensynet får særlig vekt i denne saken er at pengene er fravendt Sundre Borettslag gjennom en kriminell handling, jf. «Birgodommen», [[Rt-1985-290]]. For at Slåtto Husbygg likevel skal gis rett til å beholde pengene, må det foreligge spesielle forhold som tilsier dette. Det fremgår av det foranstående at lagmannsretten ikke deler herredsrettens oppfatning når denne fant at Sundre Borettslag kunne klandres for ikke å ha avdekket den svikaktige overføring tidligere. En mulig begrunnelse for at oppgjørshensynet her skulle tillegges avgjørende betydning kunne være at Slåtto Husbygg gjennom den tid som er gått har innrettet seg på situasjonen på en slik måte at det vil påføre firmaet tap utover tapet ved selve tilbakeføringen om det nå må tilbakeføre det mottatte beløp. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfellet i denne saken. Riktig nok hadde Slåtto Husbygg krav på penger fra A. Det har bidratt til å styrke Slåttos gode tro, men hadde ikke Slåtto mottatt disse pengene, ville Slåtto Husbygg ha blitt stående som uprioritert kreditor i As bo, og lagmannsretten kan ikke se at firmaet har tapt noe ved den tid som har gått, utover det det uansett ville ha tapt dersom As transaksjoner var blitt avdekket tidligere. Lagmannsretten finner derfor ikke at oppgjørshensynet kan tillegges særlig vekt i denne saken så lenge lagmannsretten, som nevnt, er av den oppfatning at ikke Sundre Borettslag kan bebreides for at kravet ikke ble fremmet tidligere. Lagmannsretten har funnet saken tvilsom,særlig når det gjelder de rettslige problemstillinger. Vi beveger oss på et område som ikke er lovfestet og hvor rettspraksis ikke gir særlig veiledning. Lagmannsretten finner derfor at saksomkostningene bør oppheves for begge retter, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §172 annet ledd. Dommen er enstemmig. Domsslutning: Slåtto Husbygg AS dømmes til å betale kr 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner - til Sundre Borettslag med tillegg av 4% renter fra 30.09.1997 og til 5.2.1999 og 12% renter fra 5.2. 1999 til betaling skjer. Saksomkostninger oppheves for begge retter. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
