Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om prisavslag/erstatning for arealsvikt ved kjøp av aksjer med tilknyttet leierett til forretningslokaler. Norsk Tekst AS overdro ved kjøpekontrakt datert 20. november 1997 137 aksjer i Bogstadveien 30 Byggeselskap AS med tilknyttet leiekontrakt til byggets annen etasje til EBA Eiendom ANS (heretter kalt EBA) for kr 4.500.000. I tillegg betalte EBA kr 9.000.000 for selgerens investeringer i lokalene. EBA reiste den 24. september 1998 sak for Oslo byrett mot Norsk Tekst med krav om prisavslag på kr 1.215.800. Kravet var bygget på at det foreligger en arealsvikt på 131 kvm. Norsk Text bestred kravet i sin helhet. Norsk Tekst AS har senere endret navn til Broadcast Text AS. Oslo byrett avsa dom 17. november 1999 med slik domsslutning: 1. Broadcast Text AS, tidligere Norsk Text AS, frifinnes. 2. EBA Eiendom ANS pålegges å betale Broadcast Text AS 45.000 - førtifemtusen - kroner i saksomkostninger med tillegg av 12 % rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse. Byretten fant at det ikke forelå noen mangel som kunne gi grunnlag for prisavslag eller erstatning. EBA har i rett tid anket over dommen til lagmannsretten. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Oslo 5. og 6. september 2000. Den ankende part var representert ved Odd Ekholt som ga forklaring. Ankemotparten var representert ved styreformann Christian Albech. Det ble videre avgitt partsforklaringer fra Frode Baumann og Hans Christian Axelsen, begge partnere i EBA. Det ble avhørt to vitner. Under ankeforhandlingen ble det foretatt befaring i Bogstadveien 30. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Hva saken gjelder fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. EBA Eiendom ANS har i hovedsak anført: Byretten har - slik partene var enige om - anvendt avhendingsloven analogisk. Høyesterett har i en dom inntatt i [[Rt-1999-408]] riktignok lagt til grunn at salg av en borettslagsleilighet reguleres av alminnelige kontraktsrettslige regler. I saken her er avtalen imidlertid basert på avhendingslovens lest og formuleringer, og partene må derfor anses å ha valgt avhendingsloven. Det er ikke tvilsomt at det foreligger arealsvikt. I den takst selgeren hadde innhentet er kontorarealet i annen etasje oppgitt til 1126 kvm. Av taksten fremgår det ikke klart om dette er brutto eller netto. Øystein Nordang, som representerte selgeren ved visningen, erkjente i sin vitneforklaring at han på spørsmål fra Ekholt opplyste at arealberegningen i taksten på 1126 kvm var netto og at bruttoarealet var ca 1250 kvm Nordang opplyste samtidig at det i løpet av hans eiertid var gjennomført en oppmåling av lokalene. Dette utsagnet kunne ikke ha noen annen hensikt enn å bestyrke arealopplysningen i taksten, som oppga å bygge på tidligere oppmåling. Ved vurderingen av hva som ligger i begrepet nettoareal må den alminnelige oppfatning legges til grunn; nemlig at trapper, heiser og fellesrom faller utenfor, jf. NS 3940 Areal- og volumberegninger av bygninger. Den oppmåling som kjøper har innhentet fra arkitektfirmaet Snøhetta viser at netto areal var 995 kvm. Avviket som det kreves prisavslag for er således 131 kvm. Også basert på en bruttoberegning foreligger det et arealavvik. Arealavviket er en mangel i henhold til bestemmelsen i avhendingsloven §3-8 om uriktige opplysninger om eiendommen. Arealet svarte ikke til opplysninger som var gitt i markedsføringen og muntlig av selgeren. Særregelen om arealsvikt i §3-3 gjelder bare tomter og grunneiendommer, jf. Blakstvedt, Arealsvikt (1998 ) side 70 flg. Når innendørs areal er oppgitt, er det grunn til å kreve større nøyaktighet enn for tomter og grunnarealer, slik at også relativt mindre avvik anses som en mangel. I den takst som var grunnlaget for EBAs pristilbud var lokalenes verdi beregnet på grunnlag av at det kunne beregnes full leie av hele arealet på 1126 kvm. Det måtte være åpenbart for selger at det var dette grunnlag kjøpers pristilbud bygget på. Ved omsetning av næringslokaler, særlig over en viss størrelse, er prisen på en helt annen måte enn for boliger bygget på rentabilitetsberegninger basert på antall utnyttbare kvadratmeter. EBA hadde all grunn til å bygge på at den arealoppmåling som var grunnlaget for taksten var nøyaktig. Dette ble bestyrket av Nordangs muntlige opplysning om at det var gjennomført en oppmåling i hans eiertid. Det måtte være åpenbart for selger at EBA ikke ville budt det samme beløpet for eiendommen hvis selger hadde opplyst at nettoarealet var 995 kvm. Det er grunn til å reise spørsmål om selgers aktsomhet når selger i prospektet har oppgitt et nettoareal på 1126 kvm, til tross for at selger var vel kjent med leiekontraktens arealangivelse på 1065 kvm. Leiearealets størrelse hadde vært et tema i forhandlinger i 1996 mellom selger og gårdsselskapet i om nedsettelse av leien. EBA ble først kjent med leiekontraktens side 1, der arealangivelsen på 1065 kvm fremkommer, da Ekholt kontaktet gårdens forretningsfører våren 1998 etter å ha mottatt Snøhettas oppmåling. Vedleggene til kjøpekontrakten, herunder leiekontrakten, ble ikke fremlagt da kjøpekontrakten ble signert hos megler den 24. desember 1997. Megler hadde riktignok sendt kjøperen en kopi av leiekontrakten pr. telefax den 16. desember 1997, men da manglet leiekontraktens side 1. Kjøper kunne nok ha påpekt at det manglet en side, og således skaffet seg kunnskap om arealangivelsen på kontraktens første side. Kjøper kan imidlertid her ikke ha noen større aktsomhetsplikt enn selger, som positivt visste at leiekontrakten oppga et langt lavere areal enn taksten og salgsprospektet. Kontrakten §13, der selgeren erklærte riktigheten av de opplysninger som var gitt i vedleggene til kjøpekontrakten, herunder taksten, må anses som en tilsikringsklausul. Ved en slik klausul påtar selgeren seg risikoen for at usikre opplysninger i salgsdokumentene er uriktige. EBA reklamerte i tide. EBA bestrider ikke at eiendomsretten til aksjene gikk over til kjøper den 30. desember 1997. Dette er imidlertid ikke avgjørende for reklamasjonsfristen. Selger ble værende i lokalene til 31. mars 1998. Kjøper fikk ikke nøkler før 31. mars. Overtagelsen må derfor anses utsatt til denne dato. For større næringseiendommer må kjøperen under en hver omstendighet gis rimelig tid til tilfredsstillende undersøkelse av om det foreligger en mangel, jf. Rognlien, Avhendingslova (1998) side 105. I begynnelsen av januar ble EBA under en befaring klar over eksistensen av melrommet og fikk på dette grunnlag mistanke om at det kunne være feil ved arealangivelsen. Undersøkelsen av dette krevde bistand som nødvendigvis måtte ta noe tid. Det vil være søkt i en slik situasjon å kreve at kjøper skal sende en foreløpig reklamasjon før undersøkelsene var avsluttet. Reklamasjonen av 20. mars 1998 må anses sendt innen rimelig tid etter at Snøhettas oppmåling forelå den 6. mars 1998. Det fremgår av ordlyden i EBAs reklamasjon av 20. mars 1998 at den gjaldt arealsvikt generelt, og ikke bare rom/areal i annen etasje som ikke var omfattet av leiekontrakten. Kravet om prisavslag for arealsvikten på 131 kvm er beregnet forholdsmessig på grunnlag av en samlet verdi på kontorlokalene på kr 10.500.000, som tilsvarer avtalt pris for aksjene og selgers investeringer, fratrukket verdien av hyblene. Det må legges til grunn at investeringene er jevnt fordelt over hele utleiearealet. Dette er i samsvar med beregningsmåten i taksten som selger hadde innhentet, der investeringene ikke er skilt ut. Et prisavslag basert på brutto arealsvikt ville gitt et høyere beløp. EBA Eiendom ANS har lagt ned slik påstand: 1. Broadcast Text AS dømmes til å erstatte EBA Eiendom ANS tap som følge av arealsvikt ved kjøp av aksjer med tilknyttet leierett i Bogstadveien 30 AS med et beløp fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1.215.800,- med tillegg av 12 % rente av dette beløp fra 24. september 1998. 2. Broadcast Text AS dømmes til å betale EBA Eiendom ANS omkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynning til betaling skjer. Broadcast Text AS har i hovedsak anført: Avhendingsloven får ikke direkte anvendelse, jf. lovens §1. Det er imidlertid enighet om at enkelte bestemmelser i loven kan få analogisk anvendelse. For innendørs arealsvikt får §3-3 tilsvarende anvendelse, jf. Rognlien, Avhendingslova (1998) side 65 med videre henvisninger. EBAs reklamasjon må tilsidesettes som for sent fremsatt. Etter avhendingsloven §4-19 skal reklamasjon skje innen rimelig tid etter at kjøperen oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen. Lovens forarbeider sier lite om hva som er rimelig tid. Av rettspraksis fremgår at noen uker er for lenge, jf. [[Rt-1992-116]]. Krüger, Norsk kjøpsrett (4. utg.) side 561 opererer med en tommelfingerregel på 14 dager. Det må stilles strengere krav til næringsdrivende enn til forbrukere. EBA må dessuten anses som en profesjonell aktør innen eiendomsbransjen. Lokalene må i samsvar med kontrakten anses overtatt pr. 30. desember 1997. Dette bestyrkes av at oppgjør av kjøpesummen som avtalt skjedde ved årsskiftet, at kjøpers leiekontrakt med gårdsselskapet ble tinglyst 2. februar 1998 og at kjøpers leiekontrakt med Grant Thornton er datert 31. desember 1997. Også i advokat Wishmans brev av 30 mars 1998 til selger er det lagt til grunn at overtagelse var skjedd ved årsskiftet. At det «manglet» et areal på 61 kvm (melrommet og arealet over utkjørselen) var klart for EBA allerede i begynnelsen av januar 1998. Kjøperen reklamerte ikke over dette før ved brev av 20. mars 1998, og det var for sent. Kjøperen burde ha sendt en nøytral reklamasjon allerede i januar. Kjøperen hadde ikke behov for sakkyndig bistand for å reklamere på dette grunnlag. At Snøhettas oppmåling tok tid må belastes kjøper. Tatt i betraktning den tid som var gått, måtte EBA under enhver omstendighet ha reklamert straks oppmålingen forelå. I stedet lot EBA det gå ytterligere 14 dager. Kjøpers reklamasjon av 20. mars 1998, som ble nærmere utdypet i advokat Wishmans brev av 30. mars 1998, var begrenset til å gjelde en arealsvikt på 61 kvm, som i reklamasjonen er opplyst å gjelde arealer i annen etasje som ikke fulgte med leiekontrakten. Først i stevningen av 24. september 1998 fremmet kjøperen krav om prisavslag for generell arealsvikt på 131 kvm, basert på den samme måling fra Snøhetta som lå til grunn for reklamasjonen av 20. mars 1998. Også dette var for sent. Reklamasjon på det grunnlag at et areal på 61 kvm i annen etasje ikke var omfattet av leiekontrakten kan åpenbart ikke føre frem. Etter flere besiktigelser av lokalene måtte det være åpenbart for kjøper at melrommet og arealet over utkjørselen ikke var omfattet av leiekontrakten. Under enhver omstendighet utgjør disse arealene ingen vesentlig arealsvikt. Reklamasjonen over generell arealsvikt kan heller ikke føre frem. EBA kan ikke ha regnet med at arealangivelsen i taksten var netto. Hans Christian Axelsen ga i sin partsforklaring uttrykk for at avkastningen på lokalene måtte beregnes ut fra bruttoareal. Dette viser at han oppfattet arealangivelsen i taksten som brutto. Snøhettas beregning viste et kontorareal på 995 kvm netto og 1118 kvm brutto etter tillegg for trappeoppganger og areal med andre eiere. At EBA ikke straks etter at Snøhettas oppmåling forelå reklamerte over at trapperom var medregnet viser at EBA oppfattet 1126 kvm som en bruttoberegning. EBA har således ikke fått noe mindre areal enn de regnet med, og prisavslag kan derfor ikke kreves, jf. avhendingsloven §3-3. Under enhver omstendighet var arealet ikke vesentlig mindre enn det som var opplyst av selgeren. Takstens arealangivelse på 1126 kvm var brutto. Snøhettas arealberegning viser et bruttoareal på 1118 kvm. Ved vesentlighetsvurderingen må det i tillegg til arealavvikets størrelse tas hensyn til en rekke momenter, bl.a kausalitet og synbarhet jf. Blakstvedt, Arealsvikt (1998) side 38 følgende, samt [[Rt-1966-241]] og [[Rt-1937-313]]. Det er ikke noe som indikerer at arealets størrelse var bestemmende for EBAs bud. I et hvert fall var det motsatte ikke synbart for selger. Verken EBAs bud eller kjøpekontrakten nevner arealets størrelse. Endelig vil det ikke være rimelig å tillegge takstens arealangivelse betydning. Det fremgår av taksten at den oppmåling taksten bygget på, var foretatt på grunnlag av tegninger. Det måtte være åpenbart for EBA som profesjonell aktør at oppmåling basert på tegninger er beheftet med usikkerhet. Dessuten har EBA fått overført alle de lokaler som ble påvist ved visningen. Selger kan ikke anses å ha garantert arealberegningen i taksten. Vedleggene som det er vist til i kontrakten §13 omfattet også leiekontrakten med gårdsselskapet, som anga et areal på 1065 kvm. Det må anses bevist at vedleggene lå ved da kontrakten ble underskrevet. I motsatt fall, må EBA anses å ha tatt risikoen. Hvis vedleggene ikke var fremlagt kan i et hvert fall ikke arealets størrelse anses garantert. Prisavslaget er for høyt beregnet. Selgerens investeringer på kr 9.000.000 er arealuavhengige og kan derfor ikke inngå i beregningsgrunnlaget. Det er dessuten ikke GBA, men selskapets leieboer Grant Thornton som har betalt for investeringene. Verdien av hyblene må også trekkes ut av beregningsgrunnlaget. I henhold til taksten utgjorde hyblene 42 % av aksjenes verdi. Leieinntektene fra hyblene, som kommer aksjonærene til gode i form av redusert husleie, medfører også at prisavslag ikke kan beregnes forholdsmessig i forhold til arealsvikten for kontorlokalene. Avgjørende må være det tap kjøperen har lidt, jf. Bergsåker, Kjøp av fast eiendom (2. utg.) side 238. Broadcast Text AS har lagt ned slik påstand: 1. Oslo byretts dom i sak nr. 98-08211 A/11 av 17. november 1999, stadfestes. 2. Broadcast Text AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer. Lagmannsretten bemerker: Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten, men på et noe annet grunnlag. Det følger av avhendingsloven av 3. juli 1992 nr. 93 §1-1 første ledd at avhendingsloven ikke får direkte anvendelse i saken. I forarbeidene, jf. Ot.prp.nr.66 (1990-1991) (heretter kalt Ot prp) side 24 er det lagt til grunn at det kan være aktuelt å anvende avhendingsloven analogisk bl a på salg av aksjer med tilknyttet leierett «i situasjoner der det høver». I en dom inntatt i [[Rt-1999-408]], som gjaldt hevning av kjøp av en borettslagsleilighet, er det lagt til grunn at avhendingslovens regler ikke får anvendelse, samt at kjøpslovens regler ikke kan gis direkte anvendelse på mangler ved selve leieobjektet. Saken ble avgjort etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Da de sentrale bestemmelsene i kjøpsloven i stor grad er i samsvar med alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, ble det lagt til grunn at bestemmelsene i kjøpsloven langt på vei får tilsvarende anvendelse på denne typen kjøp. I saken her er partene enige om at avhendingslovens regler skal gis analogisk anvendelse. Dette spørsmålet er underlagt partenes avtalefrihet, og lagmannsretten legger derfor partenes standpunkt til grunn. Lagmannsretten tar først for seg spørsmålet om EBA har reklamert i tide. Etter avhendingsloven §4-19 må reklamasjon skje innen rimelig tid etter at kjøperen oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at lovens §4-9 pålegger kjøper undersøkelsesplikt «så snart det er rimelig høve til det» etter at kjøperen har overtatt bruken av eiendommen. Foranlediget av partenes prosedyre bemerkes at lagmannsretten finner det klart at §4-9 henspeiler på faktisk bruksovertakelse, og at EBA først må anses å ha overtatt bruken ved selgers fraflytting den 31. mars 1998. Spørsmålet om når undersøkelsesplikten utløses har imidlertid mindre betydning i saken, da også undersøkelse før bruksovertakelse kan utløse reklamasjonsplikt, jf. Rognlien, Avhendingslova (1998) side 105. Det er på det rene at EBA allerede etter en befaring 8. januar 1998 fikk mistanke om arealsvikt, men da knyttet til oppdagelsen av melrommet. At melrommet ikke inngikk i leiearealet kunne neppe i seg selv gi grunnlag for reklamasjon. Spørsmålet for lagmannsretten er om EBA etter at mistanken om arealsvikt oppsto, innen rimelig tid foretok de undersøkelser som var nødvendige for å avklare mistanken, og om reklamasjon deretter ble sendt tilstrekkelig raskt. Ved vurderingen må det tas i betraktning at arealberegning av lokaler av denne størrelsesorden forutsetter sakkyndig bistand, noe som nødvendigvis må ta noe tid. Lagmannsretten finner i lys av dette at den tid Snøhetta brukte på saken ikke i seg selv kan være tilstrekkelig til å avskjære reklamasjon, jfr Rognlien, l.c. side 105. EBA kontaktet Snøhetta den 20. januar, og beregningen derfra forelå den 6. mars. Lagmannsretten finner imidlertid at EBA brukte lengre tid enn ønskelig både fra mistanken oppsto til Snøhetta ble engasjert, og fra Snøhettas beregning forelå den 6. mars til reklamasjon ble sendt den 20. mars. Under tvil finner lagmannsretten i likhet med byretten at reklamasjonen av 20. mars likevel må anses avgitt innen rimelig tid. Det er her tatt hensyn til at reklamasjonen ble avgitt før kjøper overtok bruken av lokalene, og at selger derfor på reklamasjonstidspunktet fortsatt måtte være forberedt på at reklamasjoner kunne komme. EBAs reklamasjon av 20. mars 1998 er gjengitt i byrettens dom side 4 - 5. Som det fremgår der var reklamasjonen begrenset til å gjelde arealsvikt på 61 kvm, som er opplyst å være differansen mellom arealangivelsen på 1126 kvm i taksten og arealangivelsen på 1065 kvm i leiekontrakten med gårdsselskapet. Først i stevningen av 24. september 1998 krevet kjøperen prisavslag på grunnlag av en arealsvikt på 131 kvm. Lagmannsretten er kommet til at Broadcast Text må gis medhold i at utvidelsen av reklamasjonen fra 61 kvm til 131 kvm er for sent fremsatt. Av Snøhettas beregning fremgikk at lokalene netto var beregnet til 995 kvm. Bruttoareal var beregnet til 1118 kvm. Sammenholdt med Nordangs muntlige opplysning om at arealberegningen på 1126 kvm i taksten var beregnet netto og om at bruttoareal var ca 1250 kvm, ga Snøhettas beregning kjøperen tilstrekkelige opplysninger til å reklamere over en arealsvikt på minst 131 kvm. Anførselen om at arealsvikten var på 61 kvm ble likevel fastholdt i advokat Wishmans brev av 30. mars 1998. Også i hans brev av 24. juni 1998 synes dette lagt til grunn, jf. at det i brevet heter at «avviket synes i det vesentlige å skyldes at et ikke disponerbart kontor, samt overrom i innkjørsel, er tatt med i arealangivelsen i prospektet». Selv om det ved krav om prisavslag ikke gjelder de samme krav til kjøper om rask oppfølgning som ved krav om retting og hevning - jf. lovens bestemmelser om særskilte reklamasjonsfrister i §4-11 og §4-13 - må kjøperen også ved krav om prisavslag følge opp med videre underretning til selgeren innen rimelig tid, jf. Ot prp side 117. At kjøperen har en aktivitetsplikt også etter rettidig reklamasjon, fremgår av dom inntatt i [[Rt-1992-166]]. Selv om det må være en viss adgang til å foreta endringer i et krav om prisavslag, tilsier selgerens behov for en avklaring og partenes alminnelige loyalitetsplikt at kjøperen må være avskåret fra å fremme en så vesentlig utvidelse av reklamasjonen etter så lang tid som i denne saken, i et hvert fall når det i mellomtiden ikke er inntruffet omstendigheter som begrunner utvidelsen av kravet. Spørsmålet blir så om den arealsvikt kjøperen har reklamert over i tide - 61 kvm - gir grunnlag for prisavslag. Partene er uenige om avhendingsloven §3-3 om arealsvikt på grunnarealer/tomt får analogisk anvendelse på innendørs arealsvikt, eller om spørsmålet reguleres av den for kjøperen noe gunstigere regel i loven §3-8 om uriktige opplysninger om eiendommen. I kommentaren til §3-3 i Ot prp side 81 heter det at «det etter tilhøva (kan) være grunn til å la mykje av det same gjelde, likevel slik at det skal relativt mindre avvik til innomhus før ein vil sjå det som ein mangel». I juridisk teori er det imidlertid motstridende oppfatninger om spørsmålet. Lagmannsretten finner at det i et hvert fall ved salg av forretningslokaler foreligger særlige hensyn som medfører at §3-3 ikke bør få analogisk anvendelse. For forretningslokaler vil rentabilitet basert på fremtidige leieinntekter være langt mer sentralt for hvor mye kjøperen vil by på eiendommen enn ved utendørs arealsvikt. Dette tilsier at prisavslag for uriktige arealopplysninger bør kunne kreves selv om vilkårene i §3-3 om vesentlig arealsvikt eller kvalifisert uaktsomhet hos selger ikke foreligger. Etter §3-8 kan prisavslag for uriktige opplysninger bare kreves dersom en kan gå ut fra at «opplysningane har verka inn på avtala». Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at det ikke kan legges til grunn at en feil i denne størrelsesorden kan ha virket inn på avtalen. Riktignok må kjøperen generelt kunne stole på eksakte arealangivelser i en takst. Nordangs opplysning om nylig oppmåling av eiendommen og gjentagelsen av arealopplysningen i salgsprospektet var også egnet til å bestyrke EBAs tillit til arealopplysningene i taksten. Relativt sett er imidlertid arealavviket beskjedent; en differanse på 61 kvm utgjør en arealsvikt på i overkant av 5% i forhold til arealangivelsen i taksten. Kjøperen må regne med at innendørs arealangivelser basert på tegninger kan være befengt med en viss usikkerhet. Usikkerheten bestyrkes av at taksten ikke ga nærmere opplysinger om hvilken beregningsmåte som lå til grunn for arealberegningen. Verken i EBAs bud eller i kjøpekontrakten er det tatt forbehold om arealets størrelse. Det bud EBA innga, og som ble akseptert, er vesentlig lavere enn taksten, og gir derfor liten veiledning mht de overveielser og eventuelle beregninger som lå til grunn for budets størrelse. Innholdet i reklamasjonen av 20. mars etterlater dessuten en viss tvil om hvorvidt EBA faktisk oppfattet arealangivelsen i taksten som en nettoberegning. Dersom EBA mente å reklamere over at selgeren uriktig hadde opplyst at arealangivelsen i taksten var netto, hadde det vært nærliggende å reklamere ikke bare over at arealangivelsen i taksten var uriktig fordi den medregnet melrommet og arealet over utkjørselen, men også over at taksten uriktig hadde medregnet felles trappeoppganger i nettoarealet. EBA har anført at selgeren i kontrakten §13 har garantert for riktigheten av de opplysninger som er gitt i vedleggene til kjøpekontrakten, herunder arealangivelsen i taksten. Lagmannsretten finner ikke at §13 kan forstås som en garanti for at alle opplysningene i vedleggene er korrekte. Det er mer nærliggende å se klausulen som en bekreftelse på at dokumentasjonen er autentisk. Etter dette frifinnes Broadcast Text AS for kravet om prisavslag og erstatning. Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at den ankende part etter reglene i tvistemålsloven §180 første ledd bør betale motpartens omkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier å frita den ankende part fra plikten til å betale omkostninger. Advokat Paal-Christian Hansen har fremlagt omkostningsoppgave som viser salær med i alt kr 85.050,-. Det er ikke innkommet bemerkninger til oppgaven, som legges til grunn. Lagmannsretten er også enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler EBA Eiendom ANS innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom 85.050 -åttifemtusenogfemti- kroner til Broadcast Text AS. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra forfall og til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
