Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Kjæremålssaken gjelder spørsmålet om avvisning av private straffesaker som A ved separate stevninger datert 5 mars 1999 har reist mot B og C. A søkte i 1997 en utlyst stilling som førstekonsulent og leder av namsmannsavdelingen ved Kristiansand byrett. Byrettsjustitiarius B fikk mistanke om at A var straffet, og mente at dette hadde betydning for vurderingen av søknaden. Han spurte i en telefonsamtale om samtykke fra A til å innhente opplysninger om spørsmålet fra strafferegisteret, men A motsatte seg dette. B gikk gjennom byrettens straffearkiv for tidsrommet 1976 - 1985 og fant to straffedommer som gjaldt A. Han bestemte seg for å innhente opplysninger fra strafferegisteret om ham, og innhentet en foreløpig strafferegisterutskrift for ham fra Kristiansand politikammer. Utskriften viste at A også hadde en straffedom i 1989. B ringte noen dager senere til Justisdepartementet, og fikk derfra referert As strafferegister i en senere telefonsamtale. Den andre saksøkte, politiførstebetjent C, er den tjenestemannen som ga B den foreløpige strafferegisterutskriften fra Kristiansand politikammer. I stevningen har A krevet B straffet for overtredelse av personregisterloven §38 tredje ledd jf personregisterforskriften §9-1, §3-1 og §2-18 annet ledd, der det blant annet heter at register opprettet i forbindelse med domstolenes virksomhet bare må brukes innenfor rammene av domstolenes virksomhet. Det anføres at B har brutt disse bestemmelsene ved at han fant opplysninger om at A var tidligere straffet i byrettens straffesaksarkiv og benyttet dem i anledning ansettelsessaken. Stevningen omfatter også krav om straff for overtredelse av straffeloven §124 ved at B rettsstridig skal ha benyttet sin offentlige stilling til «at formaa eller søge at formaa» politiførstebetjent C til å innhente opplysninger om A fra strafferegisteret og meddele disse opplysningene videre til B. I senere prosesskriv er B også krevet straffet for overtredelse av straffeloven §121 første ledd jf straffeprosessloven §61a tredje ledd jf første ledd for forsettlig eller grovt uaktsomt å ha krenket taushetsplikt, ved at han som justitiarius i byretten i forbindelse med tilsettingssaken kontaktet politiførstebetjent C og sa at han (B) muligens kunne ha hatt noe med A å gjøre i sin tid som statsadvokat. Senere er saken ytterligere utvidet ved at B kreves straffet for overtredelse av ovenfor nevnte bestemmelser i personregisterloven med forskrifter og straffeloven §121 første ledd jf strafferegistreringsloven §8 første ledd. Overtredelsen skal her for det første ha bestått i at B i skriv 19 januar 1998 til Justisdepartementet benyttet og ga videre opplysninger som var innhentet fra straffesaksarkivet/registeret i byretten og strafferegisteret vedrørende A, og for det andre i at han under åpent rettsmøte 23 august 1999 i Oslo byrett ga tilsvarende opplysninger om A med publikum og presse til stede. Endelig har A krevet mortifisert uttalelser i B redegjørelse om saken av 19 januar 1998, og krevet oppreisning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppover til 50.000 kroner, samt saksomkostninger. I den private straffesaken mot politiførstebetjent C krever A domfellelse for overtredelse av straffeloven §121 første ledd jf strafferegistreringsloven §8 første ledd for at han, som nevnt ovenfor, innhentet opplysninger om A fra strafferegisteret og meddelte disse videre til B. I senere prosesskriv er det i tillegg satt fram krav om oppreisning etter rettens skjønn, begrenset oppover til 50.000 kroner, samt saksomkostninger. A anmeldte også B til politiet. Riksadvokaten foreslo 30 juni 1998 at saken overfor B ble fremmet for Kongen i statsråd og at B ble gitt påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven §69. Påtaleunnlatelse ble gitt ved kongelig resolusjon 26 mars 1999. B godtok ikke reaksjonen, og saken ble brakt inn for retten. Ved Oslo byretts dom 27 august 1999 ble B dømt for overtredelse av straffeloven §121 første ledd jf strafferegistreringsloven §8 første ledd til å betale en bot på ti tusen kroner. Ved Borgarting lagmannsretts dom 16 februar 2000 ble han frifunnet. Saken mot C er henlagt av Oslo statsadvokatembeter med den begrunnelse at intet straffbart forhold anses bevist. A har også reist sivilt erstatningssøksmål mot B for lagmannsretten. De saksøkte har prinsipalt påstått de private straffesakene avvist fordi A ikke kan anses fornærmet etter de straffebestemmelsene som er påberopt, og derfor ikke har adgang til å reise sak. De saksøkte gjør også gjeldende at sakene må avvises i medhold av straffeprosessloven §416 første ledd, ettersom det ikke er fyllestgjørende grunn til privat påtale. B har også påstått søksmålet delvis avvist fordi det er reist for sent. Etter at det var holdt muntlig saksforberedelsesmøte der begge straffesakene ble behandlet, avsa Kristiansand byrett 4 november 1999, med sorenskriver Jon Høyland, Jæren herredsrett, som settedommer, kjennelse i begge sakene med slik slutning: 1. Privat straffesak anlagt av A mot B avvises. 2. Privat straffesak anlagt av A mot C avvises. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke i noen av sakene. Byretten avviste saken fordi saksøkeren ikke kunne anses som fornærmet i forhold til noen av de straffebestemmelsene som var påstått overtrådt. Om saksforholdet vises ellers til byrettens kjennelsesgrunner. A har påkjært byrettens avvisningskjennelse til Agder lagmannsrett. Saken er senere besluttet overført til Borgarting lagmannsrett i medhold av domstolloven §38. A krever prinsipal kjennelsen opphevet fordi settedommeren var inhabil og på grunn av feil ved saksbehandlingen. Subsidiært angripes rettsanvendelsen i kjennelsen. Kjæremålserklæringen inneholder en lengre redegjørelse for habilitetsspørsmålet. Det anføres blant annet at settedommeren har gått uheldig fram i forbindelse med innlåsing av partene i tinghuset. Videre er det inhabiliserende at dommeren har benyttet B redegjørelse til Justisdepartementet av 19 januar 1998 som saksframstilling i kjennelsen, mens dommeren i stedet burde søkt mest mulig å unngå omtale av de sensitive opplysningene i saken. Det pekes på at dommeren ikke ville samtykke til opphevelse av lovens forbud mot referat fra forhandlingene, men at han senere uriktig ga pressen innsyn i kjennelsen, som ble omtalt i avisen. Det anføres videre at det etter at rettsmøtet ble avholdt i tillegg er fremkommet forhold som er utslagsgivende for habilitetsinnsigelsen. Det kom fram under rettsmøtet at Bs prosessfullmektig, advokat Stenberg-Nilsen, var i besittelse av straffedommene vedrørende A. Saksøkeren har senere fått rede på at advokat Stenberg-Nilsen satte fram begjæring om å få utlevert dommene til Kristiansand byrett, men at byretten var av den oppfatning at avgjørelsen burde tas av settedommere, hvilket settedommeren var enig i. Det er settedommeren som har tatt avgjørelsen i medhold av straffeprosessloven §28 fjerde ledd, og har utlevert straffedommene til motparten uten en gang å underrette saksøkeren om dette, heller ikke under rettsmøtet. Det anføres at man også har gått fram feil i forhold til straffeprosessloven §28. Utgangspunktet er at det er påtalemyndigheten eller politiet man skal henvende seg til for å få en dom utlevert. Dette synes ikke å ha skjedd. Først etter avslag om utlevering etter denne bestemmelsen kan spørsmålet begjæres forelagt retten til avgjørelse, jf §28 femte ledd. Her som ellers skal det være kontradiksjon, slik at begjæringen forelegges motparten før retten tar sin avgjørelse. Det anføres at det er en direkte feil at det var settedommeren som skulle dømme i saken som behandlet dette spørsmålet, i hvert fall når det gjaldt en begjæring som ville være omstridt og pretendert til å gjelde bevisdokumenter i saken. Når det ellers gjelder anførslene om inhabilitet, vises til kjæremålserklæringen. Subsidiært anføres at saksøkeren er fornærmet i straffeprosessuell forstand. Lovgiver har gitt bestemmelser om hvem som er registeransvarlig, om hvordan registeret skal sikres og om at det ikke er tillatt å gi personopplysninger fra registeret til utenforstående. Dette er for å verne enkeltpersoner, og for å ivareta beskyttelsesinteressen den enkelte privatperson har med hensyn til behandlingen av opplysningene. Dette gjelder desto mer når det gjelder slike sensitive opplysninger som i denne saken. Det underliggende prinsipp i personvernsammenheng er den enkeltes interesse i diskresjon, hvilket bygger på langvarige tradisjoner i vår rettspleie som tidlig ga seg utslag i regelen om taushetsplikt. Det må være åpenbart at den som har vært utsatt for brudd på disse forskriftene, er fornærmet også i lovens forstand. «Retten til å bli glemt» i et register gjenspeiles av regler om sletting og om at opplysningene bare kan brukes i visse sammenhenger eller under visse forutsetninger. Strafferegisterlovgivningen tar hensyn til dette ved at det i en ordinær politiattest ikke skal tas med forhold etter en viss tid. Det sentrale ved personvernet vedrørende sensitive opplysninger - kravet eller forutsetningen om en klar og utvetydig hjemmel for undersøkelse og bruk av opplysninger om menneskers fortid - er bortfalt hvis ikke disse straffesakene blir fremmet. Særlig må saksøkeren anses som fornærmet i forhold til bruddene på spesiallovgivningen, det vil si strafferegistreringslovgivningen og personregisterlovgivningen. Dette synet støttes av Hov i «Fornærmedes stilling i strafferetten», blant annet på side 30. Avgjørelse i [[Rt-1975-1167]] gjaldt ikke den type spesiallovgivning som nærværende sak gjelder, og ordlyden i straffeloven §121 var også annerledes. Avgjørelsen kan derfor ikke tillegges vekt. Det anføres videre at saken er drøftet med rådgiver Knut Magnar Aanestad i Datatilsynet, som igjen har drøftet saken internt i tilsynet, blant annet med direktøren. Prosessfullmektigen opplyser at han har avklart med rådgiveren å kunne meddele at det også er disses oppfatning at saksøker er å anse som privat fornærmet etter personregisterloven i en sak med pretensjoner om overtredelse av forskriftene slik som i den foreliggende sak, slik at det er påkrevet med en lovendring dersom rettens avgjørelse mot formodning skulle være korrekt. Det tilbys uttalelse eller vitneforklaring, eventuelt ved bevisopptak, av direktør Apenes og/eller rådgiver Aanestad. Retten har videre tolket forarbeidene til personregisterloven feil. Det er åpenbart uriktig når retten har uttalt at behovet for å kunne reise privat straffesak, som en rettssikkerhetsgaranti, er mindre når det er opprettet et eget tilsynsorgan, ettersom Datatilsynet ikke har sanksjoner til rådighet ved slike enkeltstående krenkelser som i den foreliggende sak. Det er videre vist til at det som begrunnelse for å beholde adgangen til å reise subsidiær privat straffesak ble anført fra departementets side at denne adgangen er viktig som et korrektiv til mulig slapphet eller partiskhet fra påtalemyndighetens side. Hvis byrettens avgjørelse ikke oppheves, begjæres det muntlige forhandlinger for lagmannsretten. Hvis de saksøkte opprettholder også sine subsidiære anførsler, vil det være nødvendig med bevisopptak i form av forklaringer fra de saksøkte, eventuelt også fra de nevnte ansatte i Datatilsynet. B har subsidiært gjort gjeldende at saken om overtredelse av personregisterloven er anlagt for sent, jf straffeprosessloven §405 jf §403 annet ledd om at sak skal reises innen en måned etter at fornærmede har fått melding om påtalemyndighetens beslutning. Prinsipalt gjør saksøker gjeldende at fristen i et tilfelle hvor straffeforfølgningen fortsetter, ikke kan begynne å løpe før dette spørsmålet er avgjort av kompetent myndighet, i dette tilfellet Kongen i statsråd. I dette tilfelle er saken ikke henlagt eller avsluttet på noen måte av riksadvokaten. Saksøkers prosessfullmektig mottok kopi av instillingene fra riksadvokaten av 30 juni 1998 og 20 januar 1999, men dette var ingen underretning etter straffeprosessloven §403 annet ledd. Saksøkeren fikk som anmelder ingen underretning. Det er ingen identifikasjon mellom advokat og klient ved slik underretning. En eventuell frist begynte i alle tilfeller ikke å løpe før mottakelsen av brev 4 mars 1999 fra Justisdepartementet. Når det gjelder de øvrige anførslene på dette punktet viser lagmannsretten til kjæremålserklæringen. Atter subsidiært har de saksøkte påstått avvisning i medhold av straffeprosessloven §416. Vilkårene for slik avvisning er ikke til stede. Dersom de saksøkte anfører at søksmålet ikke har mulighet for å føre frem, er det nødvendig med omfattende bevisførsel. Det ville være rettsfornektelse å avvise en sak mot en dommer og tidligere statsadvokat samt en politiførstebetjent for en ulovlig handling som er gjort i tjenesten. B helsetilstand kan ikke tillegges vekt ved avgjørelsen av om saken skal avvises. Det er B som har brakt saken om påtaleunnlatelse inn for retten, og som har anket byrettens dom. B har ikke på noe trinn i saken vært villig til å beklage det som skjedde, og han har ikke tatt direkte kontakt for om mulig å løse forholdet utenrettslig. Tvert om fastholder han å ha gjort det eneste rette, samtidig som spredningen av de taushetsbelagte opplysningene har fortsatt. A anfører at uansett lovligheten av den opprinnelige innhentelsen av opplysningene, følger det av §20 i forskriftene om strafferegistrering at offentlig tjenestemann som får kjennskap til opplysninger fra de registre som er omhandlet i forskriften, plikter å bevare taushet overfor uvedkommende om de opplysninger han har fått kjennskap til, og opplysningene som i så fall skulle foreligget i form av politiattest, skulle vært oppbevart utilgjengelig for uvedkommende og effektivt tilintetgjort etter å ha vært benyttet til oppgitt formål. All etterfølgende spredning av opplysningene er derfor nok et regelbrudd som det må reageres mot, likeledes at opplysningene ikke er besørget tilintetgjort på en effektiv måte. Den kjærende part har lagt ned slik påstand: Prinsipalt: Kjennelsen oppheves og hjemvises til ny behandling i byretten, dog således at settedommer Jon Høyland viker setet og ny habil settedommer oppnevnes. Subsidiært: Sakene fremmes. I begge tilfeller: Saksøker tilkjennes saksomkostningene i anledning kjæremålet med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelse fastsatt av retten til betaling finner sted. B gjør i tilsvar gjeldende at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil eller inhabilitet som kan lede til opphevelse av kjennelsen. En rekke av anførslene fra den kjærende part burde overhodet ikke vært satt fram. I tilsvaret er det gjort rede for hvilken måte de forskjellige involverte ankom til rettslokalene og ble låst inn. Det gjøres gjeldende at det ikke ble snakket om saken. Det anføres videre at det ikke kan være noen feil at retten har tatt B redegjørelse inn i saken. Den gir en grei oversikt. Etter det motparten kan se, er det ikke noe fra denne redegjørelsen som er trukket inn i byrettens begrunnelse for avvisningskjennelsen. Advokat Stenberg-Nilsen opplyser videre i tilsvaret at rettsavgjørelsene vedrørende A er innhentet av ham som prosessfullmektig. Formålet med innhentingen var blant annet å få nærmere klarlagt hva avgjørelsen gikk ut på, ettersom A har anlagt ærekrenkelsessak og krevd mortifikasjon overfor B fordi B i sin redegjørelse av 19 januar 1998 har brukt uttrykket «vinningsforbrytelser», mens det riktige skal være «vinningsforbrytelse», altså i entallsform. Avgjørelsene er sendt prosessfullmektigen ut fra en vurdering av at han som prosessfullmektig for B hadde rettslig interesse i å bli kjent med disse. Da A ikke samtykket i at avgjørelsen ble lagt fram i retten, ble dette ikke gjort, og avgjørelsene ble innholdsmessig ikke nærmere omtalt under forhandlingene for byretten. Det nærmere innholdet av dem er heller ikke berørt i byrettens kjennelse. At sorenskriver Høyland som settedommer er blitt kjent med avgjørelsene foranlediget av advokatens henvendelse, kan ikke sees å ha hatt noen betydning for den etterfølgende kjennelsen fra hans side. Advokaten lar det stå åpent om en henvendelse om utskrift av dommer skal rettes til politiet i første omgang og ikke til vedkommende domstol. Skulle det være begått noen feil, kan feilen ikke anses for å ha hatt noen betydning for avgjørelsen. Det bes samtidig opplyst om den kjærende part selv har skaffet seg utskrift av dommene, og i tilfelle på hvilken måte dette ble gjort. Det gjøres gjeldende at de påberopte anførsler verken enkeltvis eller samlet er i nærheten av å kunne utløse en inhabilitetsgrunn for sorenskriver Høyland, jf domstolloven §108. Når det gjelder spørsmålet om A er fornærmet i forhold til de bestemmelsene han påberoper seg i straffesaken, vises til tidligere anførsler om dette slik de er gjengitt i byrettens kjennelse. B slutter seg til kjennelsesgrunnene. Disse er utførlige, ikke minst for så vidt gjelder personregisterloven §38. I denne forbindelse bemerkes at riksadvokaten ikke fant noen grunn til å forfølge saken som brudd på personregisterloven. Dersom lagmannsretten ikke kommer til at saken avvises fordi A ikke anses som fornærmet, må lagmannsretten på grunnlag av det foreliggende materialet kunne ta stilling til de anførslene som er satt fram vedrørende foreldelse og prosessuelle frister. Det vil imidlertid i så fall kunne være naturlig med utdypende bemerkninger fra kjæremålsmotpartens side. Lagmannsretten kan anvende straffeprosessloven §416 uten å ta standpunkt til de øvrige avvisningsgrunnene. Også her vises til anførslene slik de er gjengitt i byrettens kjennelse. Den private straffesaken gjelder egentlig bare varianter av det som er hovedtemaet i As besværinger, nemlig at B i forbindelse med ansettelsen av leder for namsmannsavdelingen ved Kristiansand byrett innhentet opplysninger om As tidligere straffbare forhold. Dette hovedtema behandles i den offentlige straffesaken i relasjon til B for så vidt angår straffeloven §121. Det er ikke tilstrekkelig grunn til at varianter av hovedtemaet i strafferettslig sammenheng også skal behandles i en privat straffesak. Dessuten vil hovedtemaet måtte blitt behandlet i den sivile erstatningssaken som A har anlagt mot Justisdepartementet, mot den tidligere konsulent som var ansatt der, og mot B. Etter at forholdet ble anmeldt og påtalemyndigheten forfulgte saken, ble det selvsagt nødvendig i forskjellige sammenhenger å uttale seg om saksforholdet, særlig om benyttelsen av de opplysninger som B hadde mottatt. I tiltalebeslutningen heter det blant annet: «Disse registreringsopplysninger meddelte han.... til medlemmer av Tilsettingsrådet for embetskontorene i Vest-Agder gjennom sin skriftlige innstilling av 8. april s.å.» Innstillingen, som altså uttrykkelig er omtalt i tiltalen, var selvsagt et sentralt dokument i den offentlige straffesaken, og måtte kunne gjennomgås og omtales der. B har ikke ønsket å omtale sin sykdomstilstand i nevneverdig grad. Det kan imidlertid ikke være uten betydning i forhold til §416 annet ledd at hans helbredstilstand nå ikke er god, og at den belastning som en subsidiært privat straffesak vil kunne medføre, er av betydning selv om han blir frifunnet. B har en omfattende og dessverre ennå uhelbredet kreftlidelse. Kreftsykdommen har spredt seg til flere organer, senest en mindre svulst i hjernen. Han ble operert for hjernesvulsten på Rikshospitalet i begynnelse av uke 3 i år, og er nå tilbake på Vest-Agder sykehus. Det er i denne sammenheng lagt fram en legeerklæring. B forsvarer opplyser at B ikke fant å kunne være tilstede ved lagmannsrettens behandling av den offentlige straffesaken mot ham i februar i år. Da ankesaken bare gjaldt rettsanvendelsen og straffutmålingen, var hans nærvær ikke nødvendig, og han samtykket i at saken ble behandlet i hans fravær. B forsvarer har på vegne av sin klient lagt ned slik påstand: 1. Kjæremålet forkastes. 2. Byrettsjustitiarius B frifinnes for saksomkostningskravet. 3. Siden undertegnede er oppnevnt som byrettsjustitiarius B forsvarer på det offentliges bekostning, nedlegges påstand om at A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige. C gjør i tilsvar gjeldende at det ikke er begått saksbehandlingsfeil ved byrettens behandling av saken. Det foreligger ingen inhabilitetsgrunn. At dommeren i kjennelsen gjengir byrettsjustitiarius B redegjørelse til Justisdepartementet, gjør ikke dommeren inhabil. C tiltrer her B anførsler. C er saksøkt med påstand om straff for overtredelse av straffeloven §121 første ledd jf strafferegistreringsloven §8 første ledd for forsettlig eller grovt uaktsomt å ha krenket taushetsplikt ved at han innhentet opplysninger om A fra register omtalt i strafferegistreringsloven og meddelte disse videre til B. Saken har vært undergitt offentlig etterforskning. Oslo statsadvokatembeter besluttet 4 februar 1999 i samsvar med innstilling fra det særskilte etterforskningsorganet for politiet å henlegge saken mot C idet intet straffbart forhold anses bevist. Klage til riksadvokaten ble forkastet. C påstår prinsipalt søksmålet avvist, dels fordi A ikke er å anse som privat fornærmet etter straffeloven §121 jf straffeprosessloven §402, og dels fordi A ikke har fyllestgjørende grunn til å reise søksmålet, jf straffeprosessloven §416. Byretten har avvist saken fordi den ikke anser A som fornærmet etter straffeloven §121 jf strafferegistreringsloven §8 og forskriftenes §20, og C tiltrer byrettens begrunnelse her. Når det gjelder den subsidiære avvisningsgrunnen etter straffeprosessloven §416, anfører C at det i motsetning til hva som gjaldt før straffeprosessloven av 1981, var meningen å begrense adgangen til å reise privat straffesak i den nye straffeprosessloven. Flertallet gikk inn for helt å avskaffe adgangen. §416 må fortolkes på denne bakgrunn slik at saksøkeren må dokumentere å ha fyllestgjørende grunner for å reise den private straffesaken. I loven er det gitt anvisning på de forholdene det særlig skal legges vekt på. Når det gjelder utsikten til at det kan føres bevis for at saksøkte er skyldig, er sakens faktum klarlagt. Subsumsjonen kan heller ikke være tvilsom. Saken er i dette tilfellet henlagt under henvisning til at «intet straffbart forhold anses bevist». Det er på det rene at dette innebærer at bevisene i denne saken med særlig tyngde taler mot at C har begått noe straffbart forhold. Så vel SEFO som statsadvokaten og riksadvokaten har her hatt sammenfallende oppfatninger. Det er grunn til å tro at dette har skjedd etter en spesielt grundig vurdering av saken, sakens karakter tatt i betraktning. C minner også om det strenge beviskravet i straffesaker. Det må etter dette kunne legges til grunn at søksmålet ikke vil føre fram. Det offentlige kan ikke sees å noen interesse i forfølgningen. A ba det offentlige om å slutte seg til saken etter straffeprosessloven §415 annet ledd 2. punktum. I brev av 11 august 1999 har riksadvokaten uttalt at påtalemyndigheten ikke vil overta forfølgningen. Det offentlige har også tatt et klart standpunkt gjennom den påtalemessige avgjørelsen saken har fått. A kan heller ikke sees å ha noen aktverdig interesse i å forfølge saken mot C. Her må påtalemyndighetens straffeforfølgning mot justitiarius B i fullt monn ivareta de strafferettslige hensyn vedrørende utleveringen og bruken av As strafferegister. Det kan sette spørsmålstegn ved As motiv for å forfølge saken. Det samme gjelder hans evne til å vurdere om saken bør forfølges. Det vises til hva han anfører i sin telefaks 15 november 1999 til sorenskriver Høyland. Det anføres at A her avslører holdninger som etter straffeprosessloven §416 ikke skal anerkjennes som grunnlag for å benytte domstolene til en privat straffesak. Ved vurderingen av As interesse i å forfølge saken mot C bør det tas hensyn til at det var den stedlige justitiarius som ba om straffeutskriften, at det skjedde i tjenestlig sammenheng, at politiførstebetjenten vanskelig kunne overprøve justitiarius anmodning, at justitiarius ikke benyttet utskriften ettersom han fikk slik utskrift fra Justisdepartementet, og at Justisdepartementets juridiske konsulent som utleverte straffeutskriften til justitiarius ikke er gjenstand for straffeforfølgning. Det bør også tas hensyn til at Justisdepartementet i brev 7 august 1998 til Kristiansand byrett bekreftet at det er hjemmel for å utlevere strafferegisteret, at gode grunner taler for at slik utskrift bør gis i tilfeller som As og at A selv moralsk sett på forespørsel fra justitiarius burde ha opplyst om at han tidligere var straffedømt også for vinningskriminalitet. Det heter videre i forsvarerens skriv: C er polititjenestemann med høye idealer for rettskaffen fremtreden. Det er en hard belastning for så vel ham som hans familie og utsettes for denne unødvendige og urimelige straffeforfølging. Pressen har omtalt saken og herunder gitt tilkjenne at det er politiførstebetjent C ved Kristiansand politidistrikt som er tiltalt i saken. A har forblitt anonym i pressen. Saken er også en unødvendig belastning på den alminnelige tillit til politiet. Cs prosessfullmektig har på vegne av C lagt ned slik påstand: 1. Kjæremålet forkastes. 2. Politiførstebetjent C frifinnes for saksomkostningskravet. 3. Siden undertegnede er oppnevnt som politiførstebetjent C s forsvarer på det offentliges bekostning, nedlegges påstand om at A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige. Sorenskriver Høyland har i forbindelse med oversendelse av saken til Agder lagmannsrett 17 desember 1999 gjort rede for forholdene i forbindelse med innlåsing i tinghuset 29 og 30 oktober 1999. Han skriver at han ikke husker hva han snakket med B og/eller advokat Stenberg-Nilsen om, men at det er klart at de ikke snakket om saken. Han skriver at han for ordens skyld presiserer at verken B eller Stenberg-Nilsen, eller for den saks skyld noen andre i saken, på noe tidspunkt har opptrådt på en måte som han har forstått som et forsøk på en utilbørlig påvirkning av dommeren. Sorenskriveren bekrefter at han var kilde for pressens innsyn i kjennelsen. Retten oversendte etter anmodning byrettens kjennelse til avisen Fædrelandsvennen pr faks, samtidig med at den ble fakset til partenes prosessfullmektiger. Dette ble funnet forsvarlig på bakgrunn av at saken allerede hadde vært omtalt i media, at saken hadde berettiget mediainteresse, at sakens opplysning vanskelig kunne hindres ved mediaomtale og at kjennelsen så vidt retten forsto ikke inneholdt personsensitive opplysninger som ikke var kommet fram i media tidligere. Sorenskriveren skriver at det er overraskende at A reagerer på oversendelsen ettersom hans advokat i rettsmøtet begjærte saken ført for åpne dører med tillatelse for pressen til å referere fra rettsmøtet. I ettertid kan retten se at oversendelsen av kjennelsen til Fædrelandsvennen uten forhåndskonferanse med partene kan ha vært uheldig i forhold til C, som iallfall i mindre grad hadde vært omtalt i media i saken, og som i utgangspunktet ønsket at saken skulle føres for lukkede dører. I skriv til partene har forberedende dommer i lagmannsretten opplyst at saken vil bli avgjort uten muntlige forhandlinger og bevisopptak, og partene er gitt anledning til å komme med ytterligere uttalelse. Lagmannsretten har forent kjæremålssakene til felles behandling. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men delvis på et annet grunnlag. Saksøker har prinsipalt påstått byrettens avgjørelse opphevet fordi den settedommeren som behandlet saken, var inhabil. Lagmannsretten viser til gjengivelsen foran av den kjærende parts anførsler her. Om en dommer skulle begå feil under behandlingen av en sak, vil dette bare unntaksvis medføre at dommeren anses inhabil. Lagmannsretten finner det åpenbart at det ikke foreligger inhabilitet etter domstolloven §108. Det er grunn til å bemerke at enkelte av anførslene fra den kjærende part er satt fram i en uheldig form. Det foreligger videre ingen saksbehandlingsfeil som skulle kunne medføre opphevelse av byrettens kjennelse. Lagmannsretten har for øvrig full kompetanse i kjæremålssaken. Når det gjelder spørsmålet om søksmålene må avvises fordi saksøkeren ikke er fornærmet i straffeprosessuell forstand, bemerker lagmannsretten: Saksøkeren krever B straffet for flere overtredelser av personregisterloven §38 tredje ledd jf personregisterforskriftens §9-1, §3-1 og §2-18 annet ledd slik som angitt innledningsvis. Etter disse reglene må register opprettet i forbindelse med domstolenes virksomhet bare brukes innenfor rammen av domstolenes virksomhet. Det følger av straffeprosessloven §402 første setning at det er den fornærmede som kan reise privat straffesak. Ved vurderingen av om noen er fornærmet i forhold til et straffebud, legger lagmannsretten til grunn at man må ta utgangspunkt i om straffebudet hovedsakelig beskytter offentlige interesser eller interesser til bestemte private. Lagmannsretten viser her til byrettens drøftelse av disse spørsmålene i forhold til personregisterloven og personregisterforskriften. Etter forskriftens §9-1, som har hjemmel i personregisterloven §38 siste ledd, er overtredelse av alle bestemmelsene i forskriftens kapittel 3 straffebelagt. Kapittel 3 inneholder opplysninger om bruk, sikring m v av personregistre som er unntatt fra konsesjonsplikt. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, og mener at saksøkeren er å anse som fornærmet i disse bestemmelsens forstand. Personregisterloven og personregisterforskriften inneholder regler av forskjellig karakter. Det sentrale ved de bestemmelsene som er påberopt av saksøkeren, er imidlertid at de skal hindre at personopplysninger fra registre brukes eller spres i strid med reglene i loven og forskriftene. Lagmannsretten finner at disse bestemmelsene må anses for i sterk grad å skulle beskytte den opplysningene gjelder mot slik regelstridig bruk, slik at det er naturlig å anse vedkommende som fornærmet i lovens forstand. Ved denne vurderingen bør det tas hensyn til at reglene om private straffesaker ble opprettholdt i straffeprosessloven av 1981, og at de er ment som en sikkerhetsventil blant annet i de tilfellene hvor påtalemyndigheten henlegger en anmeldelse. Ut fra påtalemyndighetens arbeidsbyrde og prioriteringer vil anmeldelse for brudd på spesiallovgivning som dette lett ikke bli forfulgt av det offentlige, og dette må generelt tillegges en viss vekt ved avgjørelsen av spørsmålet om privatpersoner er å anse som fornærmet. Opprettelsen av Datatilsynet kan ikke få avgjørende betydning. Som påpekt av den kjærende part har Datatilsynet ikke myndighet til å gripe inn overfor den som begår enkeltovertredelser slik som det påstås å være skjedd her. Lagmannsretten finner etter dette at A må anses som fornærmet i forbindelse med de regelbruddene han pretenderer her. B har subsidiært anført at privat straffesak for overtredelse av personregisterloven med forskrifter er reist for sent. Denne delen av søksmålet er reist i medhold av straffeprosessloven §402 første ledd nr 3. Etter denne bestemmelsen kan fornærmede reise privat straffesak i forbindelse med andre straffbare handlinger enn dem som er nevnt i paragrafens nr 1 og nr 2, såfremt påtalemyndigheten har nektet å etterkomme en begjæring om offentlig påtale, f eks ved å henlegge saken. Det følger av straffeprosessloven §405 at når slik begjæring om offentlig påtale er avslått, må stevning tas ut innen de fristene som er nevnt i §403 annet ledd, dvs innen en måned etter at fornærmede har fått melding om påtalemyndighetens beslutning. Kravene om straff er delvis satt fram i stevningen og delvis i etterfølgende prosesskriv. Kravene har vært undergitt forskjellig behandling av påtalemyndigheten. Det er nødvendig å ta dem for seg enkeltvis ved avgjørelsen av hvorvidt fristen i straffeprosessloven §403 annet ledd er overholdt. Når det gjelder de krav som ble fremsatt i stevningen, bemerkes: Lagmannsretten finner det klart at beslutningen av 30 juni 1998 om å gi B påtaleunnlatelse for overtredelse av straffeloven §121 første ledd jf strafferegistreringsloven §8 første ledd, ikke inneholder noen formell beslutning om ikke å reise påtale for overtredelse av personregisterloven. Det er tvert imot sagt uttrykkelig at det ikke er foretatt noen selvstendig vurdering av mulige brudd på personregisterlovgivningen. Det er god grunn til å forstå beslutningen sett under ett slik at riksadvokaten ikke så grunn til å reise slik påtale, men dette kan i saken her ikke tilfredsstille kravene om beslutning i §403. Her må det legges vekt på at dette også synes å ha vært riksadvokatens oppfatning da spørsmålet ble tatt opp på nytt 20 januar 1999. I riksadvokatens beslutning av denne dato, som blant annet er angitt å gjelde «Anmodning om revurdering av beslutningen om ikke å forfølge brudd på personregisterloven», skriver riksadvokaten at det ikke ble foretatt noen formell henleggelse av mulige brudd på personregisterloven i vedtaket 30 juni 1998. Lagmannsretten er som nevnt enig i dette. Derimot må riksadvokatens vedtak 20 januar 1999 innebære en henleggelsesbeslutning for så vidt gjelder brudd på personregisterloven og personregisterforskriften. Det er Kongen i statsråd som har påtalekompetansen overfor embetsmenn når det gjelder deres handlinger i tjenesten, jf straffeprosessloven §64 første ledd 1. punktum. Etter leddets 2. punktum kan riksadvokaten likevel beslutte at forfølgningen i en slik sak skal innstilles «på grunn av bevisets stilling eller fordi straff ikke kan anvendes på forholdet». Sistnevnte alternativ omfatter det tilfellet at det forholdet som er begjært offentlig påtalt, ikke rammes av vedkommende straffebud. Etter lagmannsrettens mening er riksadvokatens beslutning en henleggelse etter dette alternativet. Det går fram av vedtaket (side 4) at riksadvokaten mener at de aktuelle bestemmelsene må forstås slik at B forhold ikke er straffbart. Riksadvokaten gir riktignok uttrykk for at det kan være en viss tvil om spørsmålet, og anfører at den rettslige tvilen i dette tilfellet ikke bør klargjøres gjennom straffeforfølgning. Det er antatt at riksadvokaten ikke har kompetanse til å henlegge en sak etter §64 første ledd 2. punktum av hensiktsmessighetsgrunner eller prosessøkonomiske grunner, jf Bjerke/Keiserud side 223. Disse synspunktene har riksadvokaten imidlertid etter lagmannsrettens syn benyttet som tilleggsargumenter: Riksadvokaten må forstås slik at han mener at forholdet ikke er straffbart, og dette er tilstrekkelig som henleggelsesgrunnlag. Beslutningen om henleggelse er dermed tatt av kompetent påtalemyndighet. Lagmannsretten kan ikke se at de uttalelsene riksadvokaten rettet til Justisdepartementet i vedtaket, eller eventuelle initiativ fra Justisdepartementet i saken senere, kan få noen betydning for henleggelsesspørsmålet. Stevning er tatt ut 5 mars 1999. Stevningen er dermed i tide hvis «fornærmede har fått melding om påtalemyndighetens beslutning» den 5 februar 1999 eller senere, jf domstolloven §148 annet ledd og §146 annet ledd, ettersom stevningen i dette tilfellet er postlagt samme dag som den er datert. Det fremgår av riksadvokatens beslutning 20 januar 1999 at kopi er sendt advokat Jan B. Pettersen, som representerte A i saken. Advokat Pettersen ble denne gangen - i motsetning til ved oversendelsen av beslutningen av 30 juni 1998 - ikke uttrykkelig oppfordret til å underrette klienten, uten at lagmannsretten tillegger dette avgjørende vekt. A ble ikke underrettet direkte, men det må legges til grunn at han er blitt informert av advokat Pettersen, og at dette har skjedd før 5 februar 1999. Spørsmålet er derfor om utløsning av fristen i straffeprosessloven §403 annet ledd forutsetter at fornærmede er underrettet personlig fra påtalemyndigheten, eller om det er tilstrekkelig at han har fått underretning på annet vis - eventuelt om det er fristutløsende at underretning er gitt prosessfullmektigen. Etter lovens ordlyd kreves bare at fornærmede har fått melding om påtalemyndighetens beslutning. Av ordlyden kan ikke utledes at meldingen også må være gitt av påtalemyndigheten. Ordlyden løser heller ikke spørsmålet om det er tilstrekkelig at meldingen gis til prosessfullmektigen. Forøvrig gjelder neppe andre formkrav enn at meldingen bør være skriftlig, jf. Bjerke/Keiserud side 966. I det foreliggende tilfelle hadde advokat Pettersen siden saken kom opp representert A overfor Justisdepartementet og påtalemyndigheten. All korrespondanse i saken synes å ha gått gjennom ham. Etter lagmannsrettens syn må det da være tilstrekkelig til å utløse fristen at skriftlig melding er sendt advokaten - eventuelt tillagt den tid som er nødvendig for at han også skal kunne underrette sin klient. I det foreliggende tilfelle, hvor underretningen fra riksadvokaten etter det opplyste er sendt advokaten 20 januar 1999, innebærer dette at fristen i hvert fall har begynt sitt løp adskillige dager før 5 februar 1999. Stevningen, som er inngitt 5 mars 1999, er da ikke inngitt innen fristen etter straffeprosessloven §403 annet ledd. Påtaleinstruksen §17-2 er en ordensforskrift som gjelder de saker hvor det er oppnevnt advokat for fornærmede i medhold av straffeprosessloven §107a. Av denne bestemmelsen kan det ikke utledes at manglende underretning direkte til fornærmede i et tilfelle som det foreliggende har som konsekvens at fristen i straffeprosessloven §403 annet ledd ikke begynner å løpe. For den del av saken som ble henlagt av riksadvokaten ved beslutningen av 20 januar 1999 (punkt 1 i stevningen), er stevningen etter dette inngitt for sent, og saken blir for så vidt å avvise. Det bemerkes at det ikke kan gis oppreisning mot fristoversittelsen, jf [[Rt-1996-460]]. A har videre krevet B straffet for forskjellige tilfeller av brudd på taushetsplikt etter straffeloven §121 jf straffeprosessloven §61a tredje ledd og straffeloven §121 jf strafferegistreringsloven §8 første ledd. I tillegg er det påstått straff overfor B etter straffeloven §124, ved at han skal ha benyttet sin stilling til å «formaa eller søge at formaa» politiførstebetjent C til å innhente opplysninger om A fra register ved Kristiansand politikammer og videreformidlet disse til B. Tilsvarende er C krevet straffet etter straffeloven §121 jfr strafferegistreringsloven §8 første ledd for å ha innhentet og meddelt disse opplysningene til B. De saksøkte har anført at A ikke kan anses som fornærmet etter straffeloven §121, og byretten har gitt dem medhold i dette. Lagmannsretten er enig med byretten. Lagmannsretten har merket seg As anførsler om dette, men anser seg bundet av avgjørelsen i [[Rt-1975-1167]], jf også [[Rt-1994-1345]]. At §121 ble endret i 1977 ved at betroelsesalternativet ble tatt ut av loven, må være uten betydning for saken. Lagmannsretten tiltrer etter dette i det vesentlige byrettens begrunnelse for å avvise den delen av saken som gjelder overtredelse av straffeloven §121 i forhold til begge de saksøkte. Etter lagmannsrettens syn må dette bli resultatet enten grunnlaget for taushetsplikten er å finne i straffeprosessloven §61a eller i strafferegistreringsloven §8. Her tilføyes at i den grad de forholdene som er nevnt her ikke har vært gjenstand for noen påtalemessig avgjørelse, ville dette også ha medført avvisning, jf nedenfor. Videre finner lagmannsretten det i likhet med byretten klart at A ikke kan anses som privat fornærmet i forhold til straffeloven §124 om straff for en offentlig tjenestemann som rettsstridig benytter sin offentlige stilling til å formå eller å søke å formå noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe. Som påpekt av byretten er dette en naturlig konsekvens av rettens forståelse av straffeloven §121. Straffeloven §124 peker etter sin ordlyd klart i retning av at det er det offentliges interesse i at tjenestemenn ikke begår denne typen forbrytelser som er hovedhensynet bak bestemmelsen. Lagmannsretten er således enig med byretten i at også denne delen av saken mot B blir å avvise, og er også enig i byrettens begrunnelse. I prosesskriv 8 oktober 1999 er saken mot B utvidet ved at han kreves straffet for overtredelse av personregisterloven §38 tredje ledd jf personregisterforskriften §9-1, §3-1 og §2-18 annet ledd. Dette gjelder for det første at han i skriv 19 januar 1998 til Justisdepartementet, der han gjorde rede for sin behandling av saken, benyttet og ga videre opplysninger innhentet fra straffesaksarkivet/registeret i Kristiansand byrett vedrørende A, og for det andre at han i Oslo byrett i åpent rettsmøte den 23 august 1999 med publikum og presse til stede, ga opplysninger innhentet fra straffesaksarkivet/registeret i Kristiansand byrett og strafferegisteret vedrørende A. B skriftlige henvendelse til Justisdepartementet 19 januar 1998 kan ikke sees å være anmeldt, og noe henleggelsesvedtak foreligger ikke vedrørende dette forholdet. Lagmannsretten antar at vilkårene for å reise privat straffesak da ikke er til stede. Bestemmelsene i §402 skaper en del tolkingsproblemer, jf Hov: Rettergang II side 249-250. §402 nr 3 må imidlertid forstås slik at når det gjelder straffebestemmelser som ikke har regler om privat påtale - som personregisterloven §38 - kan privat straffesak bare reises dersom påtalemyndigheten på forhånd har nektet å etterkomme en begjæring om offentlig påtale eller har frafalt en forfølgning slik som nevnt i bestemmelsen. Dersom politiet ikke selv tar opp saken, må den som vil reise slik privat straffesak om forholdet altså først anmelde eller påtale det overfor politiet, eller i hvert fall gjøre politiet oppmerksom på det, for å oppnå en påtalemessig avgjørelse som åpner mulighet for privat straffesak. Reglene må forstås slik at den private straffesaken skal avvises dersom dette vilkåret for å reise slik sak ikke er til stede. I brev av 7 juli 1999 og 6 juli 1999 ba A om at påtalemyndigheten «overtar forfølgningen av anlagte private straffesaker». Denne begjæringen ble ikke tatt til følge. Denne henvendelsen, som skjedde før saken ble utvidet på dette punkt, og i en situasjon hvor A altså ikke hadde anmeldt dette forholdet eller på annen måte gjort påtalemyndigheten oppmerksom på at det her etter hans mening forelå et straffbart forhold, må være uten betydning for avvisningsspørsmålet. Det forholdet at B ga opplysninger om A under rettsmøtet 23 august 1999 er omtalt i brev av 25 august 1999 til riksadvokaten. Av brevet hitsettes: Denne side oppfatter B forklaring for retten og fremleggelse av dokumenter om fornærmedes tidligere straffbare forhold som et nytt straffbart forhold, og ber påtalemyndigheten vurdere også dette. I brev av 8 september 1999 meddelte riksadvokaten at det forhold påtalemyndigheten var bedt om å vurdere, ble å henlegge uten etterforsking som intet straffbart forhold. Forholdet er så trukket inn i saken i prosesskrivet av 8 oktober 1999. For dette forholdets vedkommende er dermed fristen i straffeprosessloven §402 tredje ledd overholdt. Det bemerkes at utvidelser av private straffesaker til å omfatte nye forhold skal skje ved stevning, som skal forkynnes for saksøkte. Det vises for så vidt til straffeprosessloven §409 tredje ledd jf. §253 og Bjerke/Keiserud side 981. Denne fremgangsmåte er ikke fulgt i det foreliggende tilfelle. Lagmannsretten finner det unødvendig å ta standpunkt til hvilken betydning feilen skal tillegges, idet det for dette forholdets vedkommende i hvert fall er grunn til å avvise saken etter straffeprosessloven §416 første ledd. Etter lagmannsrettens syn har saksøkeren ingen utsikt til å føre bevis for straffskyld for dette forholdets vedkommende, idet det ikke i noe fall kan anses som straffbart. En finner det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som riksadvokaten har gitt i brevet av 8 september 1999, og som lagmannsretten slutter seg til. Etter dette forkastes begge kjæremålene. C og B har hatt offentlig oppnevnt forsvarer, og begge har lagt ned påstand om at det offentlige tilkjennes saksomkostninger. Lagmannsretten finner at A bør ilegges saksomkostninger til det offentlige med 5 000 kroner i hver av sakene, jf straffeprosessloven §442 og §441 sammenholdt med tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunn til å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse i forhold til noen av partene. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: I kjæremålssak nr 00-00093a M04: 1. As kjæremål overfor B forkastes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 5.000 - femtusen - kroner til det offentlige innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. I kjæremålssak nr. 00-00093b M04: 1. As kjæremål overfor C forkastes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 5.000 - femtusen - kroner til det offentlige innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
