Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
A er født *.*. 1974 og soner for tiden en dom i Ringerike fengsel. Ved tilleggstiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo den 23. februar 2001, er A satt under tiltale ved Halden byrett til fellelse etter: Straffeloven §135 a for ved uttalelse eller annen meddelelse som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Grunnlag er følgende forhold: Lørdag 19. august 2000, ca kl. 13.50, på Askim torg og i overvær av et større antall personer, hvorav flere opptrådte i følge i ensartet mørk påkledning og flere var maskerte, holdt han en kort tale der han bl.a sa: «Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker». Han ga i samme tale uttrykk for at følget var samlet for å hedre Rudolf Hess «for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa bl.a fra jødedommen under andre verdenskrig, ga uttrykk for at Adolf Hitler var følgets «kjære fører» og at de skulle følge i deres fotspor og «kjempe for» det følget tror på, «et Norge bygget på nasjonalsosialismen». Talen ble avsluttet med gjentatte «sieg Heil». Denne tiltalebeslutningen kommer i tillegg til tiltalebeslutning av 22. desember 2000 og 22. februar 2001. Halden byrett avsa den 16. mars 2001 dom med slik domsslutning for så vidt gjelder A: 1. A, født *.*. 1974, frifinnes for post II og III i tiltalebeslutningen av 22. desember 2000, post IV i tilleggstiltalebeslutningen av 22. februar 2001 og for forholdet i tilleggstiltalebeslutningen av 23. februar 2001. 3. A, født *.*. 1974, dømmes for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd jf. §267, straffeloven §291, straffeloven §317 første og femte ledd (to tilfeller), vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd jf. §22 første ledd, vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §24 første ledd 1. punktum og politiloven §30 nr. 3 jf. §11 første og annet ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til fengsel i 2 -to- år og 10 -ti- måneder. I straffen fragår 148 -etthundreogførtiåtte- dager for utholdt varetekt. 5. Med hjemmel i straffeloven §35 annet ledd jf. første ledd inndras et haglgevær, et AG 3 maskingevær og en kniv. 6. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelse å betale 2 241 -totusentohundreogførtien- kroner til Utrykningspolitiet. 8. A dømmes til å betale saksomkostninger med 5.000 -femtusen- kroner. Saksforholdet fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. Påtalemyndigheten og A har erklært anke over dommen. Påtalemyndighetens anke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært lovanvendelsen angående det forhold som er omhandlet i tilleggstiltalen av 23. februar 2001. As anke gjelder straffutmålingen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 27. april 2001 er ankene henvist til ankeforhandling. Ankeforhandling ble avholdt i Sarpsborg tinghus den 11. og 12. september 2001. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner og avspilt et videoopptak. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Aktor la ned slik påstand: Tiltalte dømmes for overtredelse av straffeloven §135a sammen med de forhold han er dømt for i Halden byretts dom av 16. mars 2001 til en straff av fengsel i 2 år og 8 måneder. Straffeloven §64 første ledd kommer til anvendelse for forholdene omhandlet i tiltalebeslutningens post V, tilleggstiltalebeslutningens post III a og b, post VI, samt tilleggstiltalebeslutningen av 23. februar 2001. I straffen fragår varetekt med 244 dager. Saksomkostninger etter rettens skjønn for begge instanser. Forsvareren la ned slik påstand: A, født *.*..74, frifinnes for tilleggstiltalebeslutningen av 23. februar 2001 og blir subsidiært og for øvrig å anse på mildeste måte. Lagmannsretten bemerker: A er 26 år gammel, ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han har ikke fullført videregående skole og var da de straffbare handlingene ble begått, oppsagt fra sitt arbeid som ordrekonsulent i kabel- og TV-bransjen. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 27. april 2001 er han dømt for forsøk på drap, trussel og ulovlig besittelse av våpen til en straff av fengsel i 3 år og 6 måneder. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 30. mai 2001 ble As anke over dommen ikke tillatt fremmet. Den 20. juni 2001 begynte han å sone dommen. I. Bevisanken. A har erklært seg som nazist. Han deltok i opptoget som besto av om lag 30 meningsfeller som lørdag 19. august 2000 marsjerte inn på Askim torg. De fleste var kledd i svarte jakker og olabukser. Om lag halvparten var maskert og noen bar skjold. Norske flagg og et sydstatsflagg var med i opptoget. Til stede på torget var også et større antall deltakere i et annet arrangement som ble holdt samtidig. Det er på det rene at A etter ankomsten på torget holdt den appell tilleggstiltalebeslutningen av 23. februar 2001 gjelder. Høyttaler ble ikke benyttet. A brukte manuskript og uttalte følgende: Vi er samlet her i dag for å hedre vår store helt, Rudolf Hess for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa fra Bolsjevismen og Jødedommen under andre verdenskrig. Mens vi står her, er over 15.000 kommunister og jøde-elskere samlet på Youngstorget i en demonstrasjon mot ytringsfriheten og mot den hvite rasen! Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker. Vi har blitt nektet å marsjere i Oslo tre ganger, mens kommunistene ikke trengte spørre en gang. Er dette ytringsfrihet? Er dette demokrati? Men det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere, og når vi står her i dag, så viser vi at vi ikke gir oss, uansett om vi mister jobben, familien eller blir kastet i fengsel. Vår kjære fører, Adolf Hitler og Rudolf Hess satt i fengsel for det de trodde på, vi skal ikke vike fra deres prinsipper og heltemodige innsats, tvert imot skal vi følge deres fotspor og kjempe for det vi tror på, nemlig et Norge bygget på Nasjonalsosialismen!! Vi står her i dag fordi vi er de siste som innser at Norge er på vei ned i søpla og våre barn vil være de som blir lidende for dagens feilslåtte og feige politikk! Når de en dag spør hva vi gjorde for vår rase og samfunn skal vi kunne se dem inn i øynene og si at vi ofret alt! Akkurat som den personen vi hedrer i dag, vårt forbilde Rudolf Hess! Etter appellen holdt forsamlingen på As anmodning ett minutts stillhet for Rudolf Hess. Deretter ropte A «sieg heil», som ble gjentatt av forsamlingen flere ganger. Straffeloven §135a rammer hatefulle ytringer om enkeltpersoner eller grupper av personer på grunn av visse typer kriterier. A er tiltalt etter første ledd 1. punktum i bestemmelsen som setter straff for offentlig å fremsette slike ytringer og nevner kriteriene - trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Bestemmelsen rammer den som «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt». Dette er sterke karakteristikker, og det er i lovforarbeider og rettspraksis lagt til grunn at det bare er ytringer av kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet. Det er derimot hverken grunnlag for å oppstille noe krav om at de påklagede uttalelser er uriktige, jf. [[Rt-1981-1305]], eller at de har medført påviselige skadevirkninger, jf. [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]]. Det kreves forsett, men ikke hensikt. As utsagn er rettet mot jøder og innvandrere. Straffeloven §135a har blant annet som formål å bekjempe rasefordommer, og lagmannsretten legger til grunn at jøder og innvandrere må anses som grupper i relasjon til bestemmelsen. Det vises til [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1827-28. Ved tolkingen av de aktuelle utsagn må talen som helhet trekkes inn i den utstrekning det er egnet til å belyse meningsinnholdet. Det dreier seg om en tale som ble holdt offentlig, og utgangspunktet for tolkingen må være hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte appellen. A uttalte blant annet at «Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker.» Dette er sterke karakteristikker av andre «raser». Lagmannsretten mener ytringen gir uttrykk for antipati eller fiendlighet overfor disse grupper mennesker. Det forhold at A selv er domfelt for drapsforsøk og grovt ran, kan det i den forbindelse ikke legges vekt på. A uttalte innledningsvis at «Vi er samlet her i dag for å hedre vår store helt, Rudolf Hess for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa fra Bolsjevismen og Jødedommen under andre verdenskrig». Videre uttalte han at «Vår kjære fører, Adolf Hitler og Rudolf Hess satt i fengsel for det de trodde på, vi skal ikke vike fra deres prinsipper og heltemodige innsats, tvert imot skal vi følge i deres fotspor og kjempe for det vi tror på, nemlig et Norge bygget på Nasjonalsosialismen.» Det «forsøk» utsagnet refererer til, gjaldt blant annet planlagt og gjennomført masseutryddelse av jødene. Om man ikke tolker utsagnet som direkte oppfordring til så grove integritetskrenkelser, innebærer det i hvert fall en godkjennelse av slike handlinger overfor en menneskegruppe. Lagmannsretten legger til grunn at det var slik ytringene ble oppfattet av tilhørerne, og at A måtte være klar over dette. Det forhold at oppmarsjen ble utført av nynazister i ensartet mørk påkledning hvorav flere var maskert, at appellen ble avsluttet med hyldning av Hitler og ett minutts stillhet for Rudolf Hess og at det ble ropt «sieg heil», var egnet til å forsterke dette inntrykk hos den alminnelige tilhører. A har anført at han i appellen også tar til orde for ytringsfrihet, og han har i den forbindelse særlig gjort gjeldende at Boot Boys tre ganger var blitt nektet å avholde arrangementet i Oslo, mens motdemonstrantene fikk tillatelse til å holde motdemonstrasjon på Youngstorget samme dag. Det som sies om ytringsfriheten endrer eller svekker ikke, slik lagmannsretten ser det, talens karakter av sterke utfall mot innvandrere og jøder. Straffeloven §135a ble vedtatt 5. juni 1970 fordi Norge samme år ratifiserte FN-konvensjonen av 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (Cerd). Bestemmelsen ble, for så vidt gjelder rasediskriminering, ansett som nødvendig for at Norge skulle oppfylle sine forpliktelser etter konvensjonen. Plikten til å forby rasediskriminerende ytringer er nærmere beskrevet i Cerd artikkel 4, bokstav a. Bestemmelsen er sentral i forhold til inngrep i ytringsfriheten. Rasediskriminering omfatter etter konvensjonens artikkel 1 enhver forskjellsbehandling basert på rase, hudfarge, avstamming eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Etter Cerd artikkel 4 bokstav a plikter statene å erklære som straffbar handling: 1. Ytringer som gir uttrykk for ideer om rasemessig overlegenhet. 2. Ytringer som gir uttrykk for ideer om rasehat. 3. Ytringer som oppfordrer til diskriminering. 4. Ytringer som oppfordrer til vold mot bestemte raser eller etniske grupper. Plikten til å forby rasediskriminerende ytringer modifiseres imidlertid av artikkel 4 første ledd hvor det heter at man ved utformingen av forbudet skal ta hensyn til «the principles embodied in the Universal Declaration of Human Rights and the rights expressly set forth in article 5 of this Convention.» Ytringsfriheten er inkludert i disse rettigheter. Konvensjonen ble vedtatt av Norge til tross for at man var klar over at enkelte av disse forbudene kunne komme i konflikt med ytringsfriheten. Dette ble løst ved en henvisning til at forbudene må tolkes «under tilbørlig hensyntagen» til andre menneskerettigheter, herunder også ytringsfriheten. Den Europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19 står sentralt ved vurderingen av om rasediskriminerende ytringer nyter noe ytringsfrihetsvern. Det vises til at EMK og SP gjelder som norsk lov etter menneskerettsloven 21. mai 1999 nr 30 §2, og går ved motstrid foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. §3. Lagmannsretten legger til grunn at også rasediskriminerende ytringer er beskyttet av ytringsfrihetsvernet i EMK artikkel 10 (1). Det vises i den forbindelse til Domstolen (EMD)s uttalelser i saken Handyside v UK A/24 (1976) og senere dommer om at ytringsfriheten omfatter også det som krenker, sjokkerer eller forstyrrer staten eller deler av befolkningen. Spørsmålet blir derfor i hvilken utstrekning inngrep overfor slike ytringer kan anses nødvendig i et demokratisk samfunn etter artikkel 10 (2). EMD behandlet spørsmål om rasediskriminerende ytringer i saken Jersild v Danmark A/298 (1994), og kom til at inngrepet ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn. Saken gjaldt imidlertid det såkalte referatprivilegium i forbindelse med en journalists videreformidling av andres rasediskriminerende ytringer i et intervju, og er ikke avgjørende for vår sak. EMD viser i dommen til avgjørelser fra den daværende Kommisjonen som er gjengitt i [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1829 og av Kyrre Eggen i særskilt vedlegg nr 1 til NOU 1999:27 Ytringsfrihetskommisjonen side 252- 53. Eggen nevner her også andre kommisjonsavgjørelser som gjelder sanksjoner mot ytringer som hevder at jødeforfølgelser ikke fant sted under krigen eller benekter eksistensen av gasskamre m.m. I alle sakene har Kommisjonen ansett inngrepene som nødvendige i et demokratisk samfunn. Fra rettspraksis under SP artikkel 19 vises til saken J.R.T. og W.G. Party v Canada (Communication no. 104/81). Det politiske partiet W.G. og personen J.R.T. var blitt dømt for å ha en «teletorg-linje» hvor det ble sendt ut anti-semittiske budskap. Det ble klaget over at denne dommen krenket SP art 19. FNs menneskerettighetskomite kom til at det ikke var skjedd noen krenkelse av ytringsfriheten. I denne sammenheng ble det vist til SP artikkel 20 nr 2, hvoretter Canada hadde påtatt seg en forpliktelse til å forby rasediskriminerende ytringer. Gjennomgangen av praksis i tilknytning til menneskerettighetskonvensjonene, særlig EMK artikkel 10, viser at ytringer som anses rasediskriminerende nyter et beskjedent ytringsfrihetsvern, noe som også fremgår av [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1830. Som fremholdt av Eggen l.c. side 254, kan dette begrunnes i at behovet for å gripe inn overfor rasistiske ytringer er internasjonalt anerkjent, og at slike inngrep har til formål å beskytte andre menneskers fundamentale rettigheter. Videre er det å gripe inn overfor rasistiske ytringer ikke så betenkelig ut fra tanken om at EMK artikkel 10 skal fungere som forutsetning for det demokratiske samfunn. Dette fordi slike ytringer er egnet til å undergrave det demokratiske prinsipp om menneskers likeverd. Det er også grunn til å fremheve at konvensjonsstatene nok har en vid skjønnsmargin når de griper inn overfor ytringer med rasistisk innhold. Dette skyldes dels at begrunnelsen bak inngrep overfor ytringer med rasistisk innhold generelt er sterk, dels at inngrep generelt sett ikke er særlig betenkelige ut fra formålene bak EMK artikkel 10, og dels at konvensjonsstatene ved slike inngrep kan sies å oppfylle andre menneskerettighetskonvensjoner. Det gjenstår å vurdere om straffeloven §135a tolket i lys av Grunnloven §100, må føre til at de ytringer saken gjelder ikke rammes av straffebestemmelsen. I [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1832 la førstvoterende, som førte ordet for flertallet, vekt på at Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner som beskytter grunnleggende menneskerettigheter, at ytringsfriheten inngår i disse, men også det vesentlige hensyn det er for et demokrati å verne minioriteter mot diskriminering. «Ved den avveining som skal foretas i forhold til Grunnloven §100, må det ha betydning at vern mot rasediskriminering er akseptert i det internasjonale samfunn som en grunnleggende rettighet. I denne forbindelse finner jeg grunn til å nevne Grunnloven §110c, vedtatt i 1994, hvoretter det «påligger Statens Myndigheter at respektere og sikre Menneskerettighedene.» Forsvareren har gjort gjeldende at en slik straffebestemmelse ikke er egnet middel til å motvirke rasistiske holdninger, som må komme til uttrykk for å kunne bekjempes. Dette var oppe i [[Rt-1978-1072]] og 1997 side 1821. Høyesteretts flertall uttaler i sistnevnte dom på side 1832 at «muligheten for gjennom argumentasjon alene å få satt en stopper for de groveste rasistiske beskyldningene - og derved den trakassering dette medfører for dem som rammes - er også i høyeste grad usikker.» Mindretallet mener straffebudet ikke skal slå igjennom hensynet til ytringsfriheten, og peker på betenkeligheten ved at ytringer av denne type kriminaliseres i en situasjon der innvandringsspørsmål har den største aktualitet og engasjerer en stor del av befolkningen, jf. side 1838. Lagmannsretten tilføyer at det også i Ytringsfrihetskommisjonen er delte meninger om hvilken vekt man bør legge på ytring som krenkende handling i forhold til det klassiske ytringsfrihetsargument som krever at holdninger kommer til uttrykk, jf. NOU 1999:27 side 153. Høyesteretts flertall viser videre i nevnte dom til at det må bero på lovgivers valg om det er hensiktsmessig å ha en bestemmelse som straffeloven §135a, og lagmannsretten legger dette til grunn i nærværende sak. Lagmannsretten har kommet til at A ved sine uttalelser har forhånet jødene og utsatt dem for ringeakt og at uttalelsene omfattes av gjerningsinnholdet i straffeloven §135a. Riktignok tilsier det grunnlovfestede vern om ytringsfriheten stor tilbakeholdenhet på dette felt. Men lagmannsretten legger vekt på at As utsagn ikke bare er grovt diskriminerende når det gjelder omtalen av adferden hos den gruppe av mennesker det gjelder, men også er en hyldest til Rudolf Hess for hans forsøk på å redde Tyskland og Europa fra Jødedommen under andre verdenskrig. Som nevnt må As uttalelse om å følge i fotsporene til Hitler og Hess tolkes som en godkjennelse av ekstreme integritetskrenkelser overfor jødene. Det vises i den forbindelse til [[Rt-1977-114]] som gjaldt lignende utsagn, og hvor Høyesterett fant at det ikke stred mot Grunnloven §100 å anvende straffeloven §135a. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det følger av den grunnlovfestede ytringsfrihet at straffeloven §135a må tolkes slik at de aktuelle utsagn om jødene ikke rammes av straffebestemmelsen. Lagmannsretten har imidlertid et annet syn på den delen av appellen som retter seg mot innvandrerne i Norge. Angrepet på denne gruppen - at de hver dag raner, voldtar og dreper nordmenn - er riktignok et grovt og urimelig generaliserende angrep på innvandrernes adferd som er egnet til å utsette denne gruppen for ringeakt og hat. Utsagnet tar imidlertid sikte på å underbygge tiltaltes angrep på norsk politikk, som han mener er feilslått og feig. Det må av hensyn til ytringsfriheten innrømmes en rommelig margin for utsagn som fremkommer i en slik sammenheng, jf. [[Rt-1978-1072]] og [[Rt-1981-1305]], særlig side 1318. Dette gjelder selv om utsagnet er usmakelig og urimelig. Lagmannsretten finner ikke at appellen ellers kan tolkes som en tilslutning eller oppfordring til grove integritetskrenkelser mot innvandrerne i Norge, eller at utsagnet innebærer et så massivt eller grovt angrep på denne gruppen at det ikke er vernet av ytringsfriheten. A blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven §135a første ledd 1. punktum. II. Straffutmåling. Straffen skal foruten det forhold A nå er funnet skyldig i omfatte de forhold han er domfelt for i byretten, nemlig grovt ran, skadeverk, to helerier, promillekjøring, kjøring uten førerkort og ulovlig demonstrasjon. For kjøring uten førerkort og ulovlig demonstrasjon anvendes straffeloven §63 annet ledd, mens §62 første ledd får anvendelse for de øvrige forhold. Det alvorligste forholdet er grovt ran hvor de allmennpreventive hensyn er særlig fremtredende. Ranet ble, som det fremgår av byrettens dom, begått i fellesskap med Werner Holm. Byrettsdommen er endelig for Holms vedkommende. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at de bodde sammen da ranet ble planlagt. Selv om det var Holm som gikk inn i banken, var As rolle som sjåfør i forbindelse med gjennomføringen av ranet ikke mindre vesentlig, og lagmannsretten er enig med byretten i at de bør likestilles ved straffutmålingen. A ble ved Nedre Romerike herredsretts dom av 3. oktober 2000 idømt 3 års ubetinget fengsel for drapsforsøk m.m. Etter anke ble straffen hevet til 3 år og 6 måneder ved Eidsivating lagmannsretts dom av 27. april 2001. Det legges i skjerpende retning vekt på at skadeverket og ranet han nå dømmes for er begått rett etter den nevnte herredsrettsdom, og at han da også hadde sittet 17 dager i varetekt. De øvrige forhold han nå dømmes for, er begått før herredsrettsdommen av 3. oktober 2000, og straffeloven §64 første ledd får således anvendelse. Det skal ved straffutmålingen også tas hensyn til at straffen for de tidligere lovbrudd ikke er avsonet, jf. [[Rt-1989-1188]]. Andre formildende omstendigheter kan for øvrig ikke ses å foreligge. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at straffen bør settes til fengsel i 2 år og 8 måneder, som er i samsvar med aktors påstand. Til fradrag i straffen går 244 dager for utholdt varetekt. III. Inndragning m.m. Da byrettens avgjørelse om inndragning og erstatning ikke er gjenstand for anke, blir byrettens domsslutning punkt 5 og 6 stående. IV. Saksomkostninger. Da anken har ført til en mildere straffereaksjon, blir saksomkostninger for lagmannsretten ikke idømt, jf. straffeprosessloven §436 annet ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. A, født *.*. 1974, dømmes for overtredelse av straffeloven §135a første ledd 1. punktum, straffeloven §268 annet ledd jf. §267, straffeloven §291, straffeloven §317 første og femte ledd, vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd jf. §22 første ledd, vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §24 første ledd 1. punktum og politiloven §30 nr 3 jf. §11 første og annet ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, §63 annet ledd og §64 første ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 8 - åtte - måneder. Til fradrag kommer 244 - tohundreogførtifire - dager for utholdt varetektsfengsel. 2. I saksomkostninger for byretten betaler A 5.000 - femtusen - kroner til staten. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
