Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder beslutning om tvangssalg av boligeiendom. Indre Follo namsrett besluttet 29. januar 2001 å ta til følge begjæring fra Den norske Bank ASA - heretter kalt DnB - om tvangssalg av boligeiendommen gnr .., bnr x i Ås kommune. Tvangsgrunnlag var en utleggsforretning tinglyst 7. september 1994 (tinglyst på nytt 18. mars 1999). Debitor etter utleggsforretningen er B, som også alene er hjemmelshaver til eiendommen. Bs ektefelle, A, begjærte 15. mars 2001 omgjøring av beslutningen om tvangssalg. Hun anførte at hun eier en ideell halvpart av eiendommen. DnB motsatte seg omgjøring. Indre Follo namsrett avsa etter skriftlig saksforberedelse den 14. juni 2001 kjennelse med slik slutning: 1. Begjæring om omgjøring av beslutning om tvangssalg av gnr. .. bnr. x i Ås kommune tas ikke til følge. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. A har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 1. Begjæring om tvangssalg i As ideelle 1/2-part av gnr. .. bnr. x i Ås kommune oppheves. 2. A tilkjennes sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten. Kjæremotparten - Den norske Bank ASA - har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 1. Namsrettens kjennelse i sak 00-1039 c av 14.07.01 stadfestes. 2. DnB tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett med kr 5.000,- som i sin helhet er salær. Den kjærende part - A - har i hovedsak anført: A er polsk. Hun kom til Norge i desember 1991 og inngikk ekteskap med B 6. mars 1992. Det er ett barn i ekteskapet, født *.*.1993. Ektefellene har felleseie. Gnr .., bnr x i Ås kommune ble ervervet i juli 1992 for å tjene til ektefellenes felles bolig. Eiendommen har vært deres felles bolig fra overtagelsen i 1992. Boligen ble kjøpt for kr 625.000, hvorav kr 602.000 ble lånt i Husbanken. Det resterende beløp på kr 23.000 ble gitt i prisreduksjon mot at ektefellene selv sto for maling og tapetsering (som lå i salgsprisen). Det var den kjærende part som i hovedsak sto for alt maler- og tapetseringsarbeid. Maling og tapet fikk ektefellene i bryllupsgave fra mannens onkel. Mannen står alene som debitor på Husbanklånet på kr 602.000. Da den kjærende part ikke hadde formell oppholdstillatelse i Norge, trodde ektefellene at det ville by på problemer å få tinglyst skjøtet på begges navn og å ta opp lån med hustruen som meddebitor. Det kan ikke være avgjørende at mannen har tatt opp husbanklånet. Det avgjørende er det underliggende forhold mellom partene. Ektefellene har hatt felles økonomi. Selv om det ikke foreligger en skriftlig avtale, var det ektefellens klare forutsetning at boligen ble ervervet som felles bolig i sameie, jf. også tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. I tiden fra boligen ble ervervet til barnet ble født i juli 1993 hadde den kjærende part bijobber. Hun var hjemmeværende i 16 måneder fra barnet ble født, og hun bidro i denne perioden ved innsats i hjemmet, jf. ekteskapsloven §31 tredje ledd. Deretter har hun bidratt med innsats i hjemmet, bijobber, studielån og stipend under treårig sykepleierutdannelse fra 1995 til 1998 og fra 1998 med lønn i fast stilling som sykepleier. Ektefellens inntekter fra 1992 har vært relativt beskjedne og i tillegg hadde han mye gjeld fra tiden før ekteskapet, dels fra han gikk konkurs i 1988. I de senere år har den kjærende part hatt høyere inntekter enn ektefellen. Den kjærende part har med unntak av én regning betjent husbanklånet alene. Den kjærende part er uenig i at dette må anses som betaling av forbruks- eller husleieutgifter. Uten hennes innsats ville partene ikke vært i besittelse av eiendommen. B ville ikke vært i stand til å betale renteutgiftene på husbanklånet. Den kjærende part ville ikke ha betalt renteutgiftene hvis boligen tilhørte ektefellen alene. Grunnen til at det ikke er betalt avdrag til Husbanken, er at husbanklånet var avdragsfritt i åtte år. Dersom det hadde vært meningen at boligen ikke skulle vært sameie, hadde ektefellene enten opprettet ektepakt med særeie eller med bestemmelse om at boligen tilhørte mannens rådighetsdel i felleseiet. Den kjærende part var kjent med ektefellens gjeld fra tidligere, men ble beroliget av ektefellen og andre gjentatte ganger da hun fikk vite at hun ikke var ansvarlig for hans gjeld fra før ekteskapet ble inngått og eiendommen ble ervervet, verken direkte eller indirekte. Hun har også fått vite at når det ikke var opprettet ektepakt, var boligen å anse som felleseie, med en halvpart på hver i sameie. Hun har vært av den klare oppfatning at kreditorene kun kan ta beslag i ektefellens halvpart av boligen, og reagerte derfor ikke før hun fikk vite at hele boligen var lagt ut til salg. Den kjærende part har således bidratt vesentlig rent økonomisk Hun har innrettet seg etter dette ligningsmessig. Renter og andel gjeld er ført opp i hennes selvangivelser i 1996 og 1997. I 1996, 1997 og 1998 har hun ført opp inntekt av prosentliknet bolig. Boligen er ført i hennes selvangivelser i årene 1995, 1996, 1997 og 1998. Hvorfor den ikke ble ført i hennes selvangivelse i 1999 har hun ingen forklaring på. For årene 1998 og 1999 har ektefellen ført opp halvparten av boligen som formue. I årene fra 1992 til 1997 ble han skjønnslignet. Ektefellene må etter dette anses som sameiere i bolig med en halvpart på hver. Kjæremotparten - Den norske Bank ASA - har i hovedsak anført: Namsrettens kjennelse er korrekt. Den kjærende part har anført at dersom det hadde vært meningen at boligen ikke skulle vært sameie, hadde ektefellene enten opprettet ektepakt med særeie eller med bestemmelse om at boligen tilhørte mannens rådighetsdel i felleseiet. Kjæremotparten kan ikke se hvilken relevans denne anførsel kan ha all den tid dette er begreper som henviser til formuesordningen i ekteskap ved ekteskapets opphør. At en bolig er felleseie betyr ikke at den eies av begge - den kan like gjerne være eneeiet. Det er ikke fremlagt noen dokumentasjon for avtale om eierforholdet ved ervervet som skulle tilsi at den kjærende part har eierposisjon. Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at den kjærende part ved bidrag til ervervet kan sies å ha fått en eierposisjon. Påstanden om at hun i stor grad sto for maling- og tapetseringsarbeider ved anskaffelsen av boligen er udokumentert. Hennes innsats synes under enhver omstendighet å være av minimal økonomisk betydning. Materialene må anses å være gitt i gave til begge ektefeller. På skjøtet, hvor B er oppgitt som enehjemmelshaver, er det på side 2, rubrikk 8 krysset av for at «Jeg er gift, men overdragelsen gjelder ikke felles bolig». Det har formodningen mot seg at dette er krysset ut av kommunen. DnB antar at det er B som har krysset av dette og at han således har tilkjennegitt at eiendommen var hans eneeie. Det fremgår så vel av overtakelsesforretning, skjøte og grunnbok at kun B er eier. Den kjærende part har ikke skutt inn kapital, og hun er ikke solidarisk ansvarlig for lån knyttet til finansiering av eiendommen. Dette taler for at det ved ervervet ikke forelå noen avtale eller andre forutsetninger om sameie. I samme retning taler det faktum at ektefellene heller ikke senere har forsøkt å få brakt hjemmelsforholdet i orden. Namsretten har korrekt funnet at den kjærende part heller ikke etter ervervet, som følge av arbeidet i hjem og øvrige inntekter, har ervervet noen eierandel. Subsidiært anføres at den kjærende parts innvendinger mot utlegget må anses tapt som følge av passivitet. Utleggspant ble tatt i 1994, og klagen er fremsatt i 2001. Det fremgår av kjæremålserklæringen at A i lengre tid har vært klar over utleggspantet, uten tidligere å ha reagert. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn namsretten og bemerker: Lagmannsretten behandler først spørsmålet om As innvendinger mot utlegget må anses tapt som følge av passivitet. Slik lagmannsretten ser det var det tidsnok å fremme innsigelsen da tvangssalg ble igangsatt, jf. [[Rt-1994-1497]]. Lagmannsretten tilføyer at det spørsmål saken reiser er om A ved anskaffelsen av boligen eller senere har ervervet en eierandel i boligen. Dersom hun er medeier, er det etter lagmannsrettens syn liten plass for passivitetsbetraktninger. Når det gjelder eierforholdet til boligen bemerker lagmannsretten at presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd ikke får anvendelse i denne saken, idet det foreligger nærmere opplysninger om eierforholdet. Retten må da - slik det fremgår blant annet av kjennelse inntatt i [[Rt-1999-901]] - ta stilling til spørsmålet om eierforholdet ut fra hva som finnes mest sannsynlig. Etter ekteskapsloven §31 annet ledd blir eiendeler som erverves av begge ektefellene sameie mellom dem. Spørsmålet i saken er om boligen er ervervet av B alene eller av ektefellene i fellesskap. Spørsmålet må avgjøres på grunnlag av hvem som i realiteten har bidratt til ervervet, og hva som var formålet med anskaffelsen. Det formelle hjemmelsforhold vil normalt være av underordnet betydning. I saken her kan det formelle hjemmelsforhold ikke tillegges særlig vekt. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort, slik den kjærende part har anført, at ektefellene trodde at det forhold at hennes søknad om oppholdstillatelse ikke var innvilget var til hinder for eller kunne vanskeliggjøre at hun sto som medhjemmelshaver. Lagmannsretten legger videre til grunn at boligen ble anskaffet for å tjene som felles bolig, og at partene var enige om anskaffelsen. Ved overskjøtingen hadde partene vært gift i noen måneder. Utfyllingen av rubrikken om siviltilstand i skjøtet legger lagmannsretten ikke nevneverdig vekt på. Rubrikken retter seg mot selger, jf. da gjeldende ekteskapslovs bestemmelser om råderett over felles bolig, og er dessuten galt utfylt, idet det som nevnt er klar at boligen ble kjøpt som felles bolig for ektefellene. Boligen var etter det opplyste kjøpt for kr 625.000, hvorav kr 602.000 ble lånt i Husbanken. Selv om det ikke er fremlagt nærmere dokumentasjon, finner lagmannsretten ikke grunn til å betvile den kjærende parts anførsel om at kontantandelen på kr 23.000 ble gitt i prisreduksjon mot at partene selv sto for maling og tapetsering. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at begge ektefeller bidro med maling og tapetsering, men at det i hovedsak var den kjærende part - som da ikke var i lønnet arbeide - som sto for dette, og materialene må anses skaffet til veie av begge ektefeller ved bryllupsgave. Egenkapitalen utgjør imidlertid en så beskjeden andel av anskaffelsessummen at den kjærende parts bidrag til denne bare kan tillegges meget begrenset betydning ved vurderingen av eierforholdet. Fra sommeren 1993 til høsten 1994 var den kjærende part hjemmeværende etter barnefødsel. Hun må i denne perioden anses å ha medvirket til mannens arbeidsinntekt og derved til betjeningen av Husbanklånet. Boligen var som nevnt i det alt vesentlige lånefinansiert, og B var alene ansvarlig overfor Husbanken. Utgangspunktet er at den ektefelle som er ansvarlig for lånet i forhold til kreditor godskrives lånebeløpet ved fastsettelsen av eierandeler. Dette gjelder imidlertid ikke hvis ektefellene etter det underliggende forhold begge må anses ansvarlige innad for lånet. Momenter ved vurderingen er anskaffelsens karakter av å være et fellesprosjekt for ektefellene, hvorvidt det var enighet om låneopptaket, årsaken til at bare den ene sto ansvarlig utad, hvorvidt tilbakebetalingen var basert på felles innsats og hvem som har bidratt til nedbetalingen så langt, jf. Tone Sverdrup, Sameie i ekteskap og samboerforhold, Jussens Venner 2000 side 251 følgende, særlig side 268 - 269. I saken her var lånet tatt opp for å tjene til anskaffelse av partenes felles bolig. Det er ikke grunn til å anta at ektefellene ikke var enige om låneopptaket. Det er opplyst - og lagmannsretten legger til grunn - at årsaken til at bare B sto ansvarlig utad var at partene trodde at den kjærende parts manglende oppholdstillatelse vanskeliggjorde at hun sto som medansvarlig for lånet utad. Ved vurderingen av ansvaret for lånet innad er spørsmålet videre om betjeningen av husbanklånet var basert på begge ektefelles innsats. Lånet var avdragsfritt de første åtte årene. Det kan da i denne sammenheng ikke tillegges vekt at det til nå stort sett bare er betalt renter på lånet, forutsatt at fortsatt betjening - og avdragsbetaling - er basert på begges innsats. Da lånet ble stiftet var den kjærende part nokså nylig kommet fra Polen, og hennes inntektsmuligheter på kort sikt må ha fremstått som usikre. Den kjærende part var imidlertid en ung kvinne - hun er født i 1971 - og partene må ha forutsatt at hun etter hvert ville skaffe seg lønnet arbeid og derved bidra til partenes felles utgifter. Det er ikke opplyst at noen av partene hadde formue av betydning, eller at mannen hadde inntekter ut over det som er vanlig. Derimot er det opplyst at mannen hadde en del gjeld fra før. Det har da formodningen for seg at betjeningen av husbanklånet, slik det er vanlig under tilsvarende forhold, var basert på begge ektefellers innsats. Etter å ha vært hjemmeværende etter barnefødsel fra sommeren 1993 til høsten 1994 gjennomførte den kjærende part således treårig sykepleierutdannelse. Under utdannelsen mottok hun etter det opplyste lån og stipend med ca kr 75.000 pr. år. I tillegg hadde hun lønnsinntekter i årene fra 1994 til 1997 med henholdsvis ca kr 39.000, kr 31.000, kr 46.000 og kr 71.000. Senere har hun arbeidet full tid som sykepleier. For tiden fra 1994 er det fremlagt dokumentasjon som viser at renter på husbanklånet i det alt vesentlige har vært betalt av den kjærende part. Ektefellene har etter det opplyste hatt felles økonomi. Mannens inntekter frem til og med 1997 er ikke opplyst. Tatt i betraktning den kjærende parts relativt beskjedne inntekter frem til 1996 - 1997, legger lagmannsretten til grunn at hennes ektefelle på sin side må ha dekket en forholdsmessig større andel av partenes øvrige felles utgifter. De beløp den kjærende part har bidratt med har imidlertid etter hvert - og klart fra 1998 - vært tilstrekkelig til at betjeningen av husbanklånet fullt ut har vært basert på begge ektefellers innsats. At den kjærende part fra 1994 i det alt vesentlige alene har tatt seg av betjeningen av lånet er dessuten en klar indikasjon på at ektefellene har forutsatt at den kjærende part innad var medansvarlige for lånet. At så var tilfelle styrkes også av at boligen, lånet med rentefradrag og inntektstillegg for prosentligningen i løpet av disse årene til dels har vært oppført i den kjærende parts selvangivelser. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at begge ektefeller innad må anses ansvarlige for lånet, og at den kjærende part dermed har medvirket til ervervet av boligen. Hennes medansvar for lånet, som utgjorde det alt vesentlige av eiendommens anskaffelsespris, og øvrige bidrag, tilsier ikke at det er grunnlag for å fravike likedelingspresumpsjonen i sameieloven §2 første ledd, jf. også ekteskapslovens forarbeider - Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 62. Kjæremålet har etter dette ført frem, og DnB bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 jf §180 annet ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 dekke den kjærende parts saksomkostninger for lagmannsretten. Med det utfall saken har fått, bør hun også få erstattet saksomkostningene for namsretten. Omkostningsoppgave er ikke inngitt. Omkostningene settes skjønnsmessig samlet til kr 9.000 i salær, som med tillegg av merverdiavgift utgjør kr 11.160. Hertil kommer gebyr til lagmannsretten med kr 3.930. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Beslutningen om tvangssalg i As ideelle halvpart av gnr .., bnr x i Ås kommune oppheves. 2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler Den norske Bank ASA 15.090 - femtentusenognitti - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
