Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
A er født *.*. 1965 og har bopel i - - veien 21 F, **** Oslo. Han er student / går på yrkesrettet attføring, og mottar netto kr 9.300 pr måned. A er uformuende. Ved forelegg utferdiget av Oslo politidistrikt den 31. januar 2000 er A forelagt for overtredelse av: Straffeloven §403 For å ha reist med jernbanen eller lignende uten å ha betalt den fastsatte billett. Grunnlag er følgende forhold: Ved følgende anledninger reiste han med AS Oslo Sporveier uten å betale gyldig billett: a) 18. mars 1998 kl. 1850 med linje 3, stoppested Grønland T-banestasjon. b) 27. mars 1998 kl. 1700, stoppested Grønland T-banestasjon. c) 28. april 1998 kl. 1842 med linje 17, stoppested Brugata. d) 02. mai 1998 kl. 1202, stoppested Grønland. e) 23. oktober 1998 kl. 1856, stoppested Grønland. f) 21. januar 1999 kl. 1834 med linje 17, stoppested Hausmannsgate. g) 31. januar 1999 kl. 1613 med linje 5, stoppested Grønland T-banestasjon. h) 19. februar 1999 kl. 1845, stoppested Grønland. i) 19. februar 1999 kl. 1605 med linje 10, stoppested Rosenhoff. j) 5. mars 1999 kl. 1835, stoppested Tøyen. å vedta en bot til statskassen, kr 2.500, eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 5 dager. Fornærmede hadde begjært påtale, og påtalemyndigheten fant at allmenne hensyn krevde påtale. Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble oversendt Oslo byrett til pådømmelse. I samsvar med bestemmelsene i straffeprosessloven §268 trådte forelegget i stedet for tiltalebeslutning. Oslo byrett avsa 8. august 2000 som med slik domsslutning: 1. A, født *.*. 1965, dømmes for overtredelse av straffeloven §403 til en straff av bot stor kr 2.500,- - kronertotusenfemhundre 00/100 - subsidiært fengsel i 5 - fem - dager dersom boten ikke betales. 2. A, født *.*. 1965, dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med et beløp stort kr 500,- - kronerfemhundre 00/100. A - som var lovlig stevnet - møtte ikke til byrettens hovedforhandling. Byretten fremmet likevel saken, med hjemmel i straffeprosessloven §281. A har påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisvurderingen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen, subsidiært straffutmålingen. Ved beslutning av 18 januar 2001 nektet lagmannsretten anken over bevisbedømmelsen fremmet. Anken for så vidt gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen ble samtidig fremmet. Ankeforhandling ble avholdt 11. mai 2001 i Oslo tinghus. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Dokumentasjonen framgår av rettsboken. Forsvareren nedla slik påstand: 1. Byrettens dom oppheves. 2. Subsidiært - straffen nedsettes. Aktor la ned denne påstand: 1. Anken forkastes. 2. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten fastsatt etter rettens skjønn. Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes, og bemerker: Anken over byrettens lovanvendelse er begrunnet med at det ikke skal være lovlig adgang til å ilegge forelegg for forhold som det allerede er gitt reaksjon for i form av gebyr eller tilleggsavgift. A er fra Oslo Sporveier ilagt gebyr på kr 500 pr tilfelle, i alt kr 5.000 for de 10 tilfeller som er omhandlet i forelegget. Da A ikke har betalt gebyrene, er kravet fra Oslo Sporveier etter det opplyste økt til kr 800 pr tilfelle. A anfører at gebyrene i realiteten er å anse som straff, noe som medfører at politiets forelegg må anses som dobbelt straff for samme handling. Dette innebærer i følge A et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 nr 1 (heretter betegnet P 7-4), som i norsk oversettelse har denne ordlyd: Ingen skal kunne bli stilt for retten eller straffet på ny i en straffesak under den samme stats domsmyndighet, for en straffbar handling som han allerede er blitt endelig frikjent eller domfelt for i samsvar med loven og rettergangsordningen i straffesaker i denne stat. Gebyret er hjemlet i Oslo Sporveiers befordringsvedtekter, som i punkt 5 bestemmer at reisende som ved kontroll ikke kan vise gyldig billett/kort, skal betale et gebyr fastsatt av Samferdselsdepartementet. Nå er gebyret på kr 750, mens det som nevnt var kr 500 da A ble ilagt gebyr. Det framgår av vedtektene at vedkommende kan bli anmeldt «ved gjentagelse». Da ordningen med gebyr ble innført, ble gebyret ansett hjemlet i avtalerettslige prinsipper gjennom befordringsvedtektene. Da det var ønskelig å få et klarere hjemmelsgrunnlag, ble det ved lovendring 12. juni 1987 i jernbaneloven av 1848 tatt inn en lovbestemmelse som hjemlet tilleggsavgift overfor reisende som ved kontroll ikke kunne påvise gyldig billett. Tilsvarende bestemmelse var den 11. juni 1982 inntatt i samferdselsloven §13. Den aktuelle bestemmelsen for jernbane og øvrige sporbundne transportmidler finner vi nå i jernbaneloven av 11. juni 1993 nr 100 §7 tredje ledd, som bestemmer at departementet skal godkjenne tilleggsavgift for reisende uten gyldig billett. Samferdselsdepartementet skal i henhold til dette ha godkjent Oslo Sporveiers regler om tilleggavgift, kalt gebyr. Det framgår av lovforarbeidene at tilleggsavgiftsordningen har sammenheng med automatisert billettering som et ledd i rasjonalisering og effektivisering av driften, jf NOU 1991:32 s 37 annen spalte og side 38. Det er uttalt at ordningen med tilleggsavgift er nødvendig for en rasjonell kollektivtransport. Den automatiserte billettering åpner for misbruk, og tilleggsavgiften skal søke å hindre slikt misbruk. Av Ot.prp.nr.74 (1986-1987) s 2 framgår at Oslo Sporveier beregnet «at de alene har tapt ca 26 millioner kroner på snikkjøring i 1985». I NOU 1991:32 s 38 første spalte er nevnt at alternativet til å ilegge tilleggsavgift er å anmelde sakene til politiet, jf strl §403. Det er likevel uttalt at straffelovens hjemmel vil kunne være et supplement i de tilfelle hvor det for eksempel dreier seg om særlig grove overtredelser. Spørsmålet om forståelsen av P 7-4 har vært oppe for Høyesterett i Bøhlerdommen, [[Rt-2000-996]], som var plenumsdom og gjaldt ileggelse av tilleggsskatt. Det vises også til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i [[Rt-2001-85]]. I plenumsdommen er uttalt bl a følgende om forståelsen av P 7-4 (s 1024 - 1025): Forbudet mot dobbelt straff i EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 gjelder etter ordlyden i de tilfelle den første saken har vært behandlet som straffesak etter intern rett, jf. uttrykket «i samsvar med loven og rettergangsordningen i straffesaker i denne stat». Denne tolking er også lagt til grunn for SP artikkel 14 nr. 7, jf. Nowak: Convention on Civil and Political Rights Commenttary 1993 side 272. Dette innebærer at bestemmelsen ikke står i veien for at det reises straffesak om en overtredelse som tidligere har utløst administrative sanksjoner, selv om disse sanksjonene er å anse som straff i forhold til EMK artikkel 6. Dersom denne rettsoppfatning legges til grunn, er det ikke tvilsomt at nærværende tilfelle ikke rammes av forbudet i P 7-4. Forsvareren har imidlertid vist til en nylig avsagt dom fra EMD, dom av 29. mai 2001 (Application no. 37950/97) i saken Franz Fischer mot Østerrike. Forsvareren gjør gjeldende at denne avgjørelse viser at det ikke er av betydning i forhold til forbudet mot dobbelt straff om den administrative reaksjon kommer før eller etter straffedommen. Fischer ble av et administrativt organ (Bezirkshauptmannschaft) ilagt en bot etter vegtrafikkloven på 22.010 ATS, med subsidiær fengselstraff på 20 dager for flere vegtrafikkovertredelser. Reaksjonen innbefattet en bot på 9.000 ATS, subsidiært 9 dager fengsel for å ha kjørt motorvogn i påvirket tilstand. Senere ble han av Landesgericht dømt etter straffeloven til fengsel i 6 måneder for uaktsomt drap «after allowing himself ... to become intoxicated ... througt the consumption of alcohol, but not to an extent which exclude[d] his responsibility...» (punkt 9 i dommen fra EMD). Både den administrative reaksjon og fengselsstraffen gjaldt samme hendelse - hvor Fischer i beruset tilstand kjørte motorvogn og traff en syklist som ble drept. Straffen ble senere redusert til 5 måneders fengsel. EMD fant at P 7-4 var krenket. Bl a ble forholdet til saken Gradinger mot Østerrike - som er nærmere omtalt i Høyesteretts plenumsdom side 1025 - drøftet. EMD uttaler i Fischer-dommen bl a (punkt 29): However, the Court consider that these differences are not decisive. As said above, the Question whether or not the non bis in idem principle is violated concerns the relationship between two offences at issue and can, therefore, not depend on the order in which the respective proceedings are conducted. As regards the fact that Mr Gradinger was acquitted of the special element under Article 81 §2 of the Criminal Code but convicted of drunken driving, whereas the present applicant was convicted of both offences, the Court repeats that Article 4 of Protocol No. 7 is not confined to the right not to be punished twice but extends to the right not to be tried twice. What is decisive in the present case is that, on basis of one act, the applicant was tried and punished twice, since the administrative offence of drunken driving under section 5 (1) and 99 (1) (a) of the Road Traffic Act, and the special circumstances under Article 81 §2 of the Criminal Code, as interpreted by the courts, do not differ in the essential elements. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til rekkevidden av Fischer-saken. Uansett kan lagmannsretten ikke se at avgjørelsen er av betydning for resultatet i nærværende sak. Lagmannsretten legger til grunn at den administrative reaksjon som er ilagt av Oslo Sporveier ikke kan anses som straff etter P 7-4, selv om den det rammer subjektivt nok kan oppleve reaksjonen som en straffereaksjon. Spørsmålet om brudd på forbudet mot dobbelt straff er da ikke aktuelt. Den omstendighet at reaksjonen formelt ikke anses som straff etter norsk rett er ikke avgjørende. Lagmannsretten legger imidlertid ved sin vurdering bl a vekt på at reaksjonen har kontraktsrettslige elementer og er begrenset til betaling av et forholdsvis beskjedent pengebeløp. Det vises til at tilleggsavgiften eller gebyret ilegges den reisende som bruker et transportmiddel som eieren stiller til disposisjon på fastsatte vilkår. Gebyret ilegges også uten hensyn til den subjektive skyld, i motsetning til reaksjonen etter straffeloven. Det vises også til at formålet med ordningen er å sikre en rasjonell kollektivtransport. Reelle hensyn taler for øvrig for at det må være adgang til å strafforfølge grove overtredelser som gebyrordningen ikke fanger opp. Anken over lovanvendelsen kan etter dette ikke føre fram. Subsidiært er det anket over straffutmålingen. Etter strpl §344 skal lagmannsretten ikke endre den utmålte straff, med mindre den finner at det er et åpenbart misforhold mellom den straffbare handling og straffen. A er ilagt en bot på kr 2.500 for i alt 10 tilfeller av sniking på sporveien. Selv om det må tillegges vekt at A er ilagt gebyr, kan lagmannsretten ikke se at det er grunn for å ta anken over straffutmålingen til følge. As svake økonomiske situasjon kan heller ikke tilsi noen annen konklusjon. Anken blir etter dette å forkaste. I samsvar med strpl §436 annet ledd, jf første ledd må A idømmes saksomkostninger i anledning ankesaken. Hensett til hans økonomiske evne, jf §437 tredje ledd, fastsettes beløpet til kr 1.000. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Anken forkastes. 2. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 1.000 - ettusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
