Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder gyldigheten av vedtak angående asyl eller opphold på humanitært grunnlag. A, født *.*. 1966, er iransk statsborger. Hun giftet seg i 1987 med B. A kom til Norge 20. september 1998 sammen med parets to mindreårige barn, sønnen C, født *.*. 1987, og datteren D, født *.*. 1993. De reiste med iransk pass. Søknad om asyl av 3. november 1998 fra A og barna ble avslått ved Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak 8. november 1999. Direktoratet fant at det heller ikke var grunnlag for oppholds- eller arbeidstillatelse, og at utlendingsloven §15 ikke var til hinder for retur til Iran. A begjærte prinsipalt omgjøring, subsidiært påklaget hun vedtaket. Utlendingsdirektoratet samtykket i utsatt iverksetting av vedtaket. Justisdepartementet traffødt xx.xx.2000 vedtak om ikke å ta klagen til følge. Vedtaket omfattet også barna. Begjæring om omgjøring av departementets vedtak ble for øvrig avslått av Justisdepartementet ved beslutning 6. desember 2000. Ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo byrett 30. desember 2000 reiste A krav om at Justisdepartementets vedtak kjennes ugyldig, og at hun gis rett til å bli i Norge inntil rettskraftig dom i saken foreligger. Som grunnlag for påstanden om at Justisdepartementets vedtak av 27. juli 2000 er ugyldig har A anført at det foreligger feil ved bevisbedømmelsen og lovanvendelsen etter utlendingsloven §15 første ledd første og annet punktum, subsidiært at vedtaket er truffet i strid med en regel om at asylsøker har krav på oppholdstillatelse dersom søknaden ikke er endelig avgjort innen 15 måneder. Oslo byrett avsa 22. juni 2001 dom og kjennelse med slik slutning: I hovedsaken: Justisdepartementets vedtak av 06.12.00 kjennes ugyldig. I saken om midlertidig forføyning: A og hennes to barn kan ikke sendes ut av Norge før hovedsaken er rettskraftig avgjort. I begge saker: Staten v/Utlendingsnemda betaler innen 2 - to - uker saksomkostninger til A med kr 37.716 - trettisjutusensjuhundreogseksten - med 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsestidspunktet til betaling skjer. Staten v/Utlendingsnemnda har i rett tid påanket dommen og påkjært kjennelsen. Borgarting lagmannsrett avsa 23. oktober 2001 kjennelse i saken om midlertidig forføyning med slik slutning: 1. A og hennes to barn kan ikke sendes ut av Norge før hovedsaken er rettskraftig avgjort. 2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken. Lagmannsrettens kjennelse i saken om midlertidig forføyning er nå rettskraftig. Ankeforhandling i hovedsaken ble holdt 27. og 28. februar 2002. A møtte og avga forklaring. Førstekonsulent Christopher Viland i Utlendingsnemnda var til stede under ankeforhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd og avga forklaring som vitne. Det ble avhørt ytterligere fem vitner, hvorav ett ved telefonavhør. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Under prosedyren for lagmannsretten fremsatte A imidlertid som ny anførsel at Justisdepartementets vedtak er ugyldig også som følge av saksbehandlingsfeil da ektefellens tilknytning til bahai-samfunnet ikke ble forsøkt verifisert. Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedsak gjort gjeldende: Justisdepartementets vedtak av 27. juli 2000 er gyldig. Domstolene har full prøvelsesrett, men bør være noe varsom med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger når det gjelder forholdene i Iran, jf. prinsippet i [[Rt-1975-603]]. Vern etter utlendingsloven §15 første ledd første punktum krever at det foreligger en situasjon som omfattes av flyktningebegrepet i loven. Utlendingen må risikere forfølgelse av mer alvorlig karakter fra hjemlandets myndigheter ved eventuell retur. Forfølgelsen må skyldes politisk overbevisning, religion eller lignende forhold. Det må foreligge en reell, konkret og individualisert risiko for forfølgelse, jf. [[Rt-1993-1591]]. Utlendingen har bevisbyrden for at vilkårene for vern er oppfylt, jf. [[Rt-2001-295]]. Utgangspunktet etter norsk rett er krav om sannsynlighetsovervekt. Dette utgangspunktet må imidlertid nyanseres noe i saker etter utlendingsloven §15 første ledd første punktum dersom det foreligger fare for forfølgning med særlig alvorlige konsekvenser m.v. Avgjørende er om man etter en konkret helhetsvurdering mener at utlendingen har ført tilstrekkelig bevis for at han eller hun kan bli utsatt for forfølgelse. Utlendingsloven §15 første ledd annet punktum gir vern mot utsendelse ved fare for forfølgelse av lignende grunner som angitt i flyktningedefinisjonen. Kravene til arten og påregneligheten av fare er strengere enn etter første punktum. Det må være risiko for overgrep av særlig kvalifisert art og grad, jf. [[Rt-1993-1591]]. Bestemmelsen må ses på bakgrunn av vernet etter EMK art. 3. Ved bevisvurderingen etter §15 første ledd annet punktum må det alminnelige kravet til sannsynlighetsovervekt gjelde, jf. Borgarting lagmannsretts dom av 9. februar 2000 ( LB-2000-02412)g . Det er lite sannsynlig at farens politiske aktivitet vil føre til noen forfølgelse overfor A. Iranske myndigheter driver ikke med avledet forfølgelse. Det er sannsynlig at iranske myndigheter har kjent til farens aktivitet og hvor han befinner seg. A fikk likevel utreisetillatelse. Det er ikke opplyst om vanskeligheter for andre av farens familie. Farens foreldre var i Norge ved flere anledninger. Staten bestrider ikke at bahaier har behov for vern mot utsendelse til Iran. Det er imidlertid lite sannsynlig at As ektefelle er bahai. Hun har selv svært lite kjennskap til denne religionen på tross av mange års samliv. Hun har ikke vært i kontakt med bahai-samfunnet i Norge, eller på annen måte søkt å innhente dokumentasjon for mannens eventuelle tilknytning til bahai-religionen. Fremlagte dokumenter fra en person i Los Angeles samt fra en idrettsorganisasjon i Iran har liten vekt som bevis. Det fremstår som lite sannsynlig at As ektefelle har valgt å holde sin religiøse tilknytning skjult. Åpen bekjennelse er viktig for bahaier. En rekke omstendigheter taler mot at han er bahai. Han var i lang tid ansatt i det offentlige. Han fikk i 1998 pass og utreisetillatelse. Han er gift med en muslimsk kvinne. A har heller ikke krav på vern mot utsendelse etter den såkalte 15 månedersregelen. Dette er en intern instruks til forvaltningen som ikke gir rettigheter eksternt. Det vises til ordlyden, at regelen fremkommer i et rundskriv m.v., jf. RG-1998-501 (Borgarting). Rundskrivet har ikke dannet grunnlag for noen sedvanerettsdannelse. Regelen er skjønnsmessig, lite presis og omfatter flere unntak. Instruksen har ikke vært fulgt i den tro at den representerte en rettsregel. Det foreligger ikke usaklig forskjellsbehandling selv om endelig avgjørelse i As sak først ble truffet mer enn 15 måneder etter at søknaden ble inngitt. Hun må uansett anses å ha trenert saksbehandlingen. Vedlegg ble først oversendt to måneder etter utløpet av klagefristen. De var ikke oversatt fra farsi. Anførselen om saksbehandlingsfeil begjæres avvist etter tvistemålsloven §375. Under enhver omstendighet er ikke manglende forsøk på verifisering av ektefellens tilknytning til bahai-samfunnet noen saksbehandlingsfeil som kan føre til at vedtaket er ugyldig. Ankende part har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes. 2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. Ankemotparten, A, har i hovedsak gjort gjeldende: Justisdepartementets vedtak er ugyldig. Det er basert på feil faktum og feil rettsanvendelse. Vilkårene for vern mot utsendelse foreligger etter §15 første ledd første og annet punktum. Både etter §15 første ledd første og annet punktum er det tilstrekkelig med en viss sannsynliggjøring av risikoen for forfølgelse. Som følge av de alvorlige konsekvensene av en uriktig avgjørelse i utlendingens disfavør, stilles det ikke krav om sannsynlighetsovervekt for at utlendingen vil bli utsatt for forfølgelse ved retur, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 103 og s. 202 og [[Rt-2001-295]]. Dette er også lagt til grunn av Justisdepartementet i retningslinjer for nye asylkriterier av 13. januar 1998. A har i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at hennes ektefelle er bahai. Hun har gitt en detaljert og konsistent forklaring. Det vises videre til bekreftelser blant annet fra et medlem av bahai-samfunnet i Los Angeles. Bekreftelsene ble utstedt som ledd i arbeidet med å oppnå økonomisk bistand til bahaier i Iran og har derfor ikke noe offisielt preg. Videre vises til erklæringen fra en idrettsorganisasjon i Iran. Det fremgår der at ektefellen ikke kan anses som medlem da han er bahai. Dokumentasjonen har vært vanskelig å få tak i. Det var derfor først mulig å fremlegge dokumentene kort tid før rettsmøtene. Det er ikke bemerkelsesverdig at A og ektefellen giftet seg etter muslimske regler. Vigselsmenn spør ofte ikke ektefeller om deres religiøse tilknytning. Mullahene tar det for gitt at ektefellene er muslimer. På bakgrunn av det press bahaier lever under i Iran, er det naturlig at de unnlater å ta opp spørsmålet om hvilken religion de tilhører dersom dette ikke er nødvendig. Ektefellens arbeidsforhold i det offentlige er ingen indikasjon på at han ikke er bahai. Det er mulig ikke å avsløre sin religiøse tilknytning i arbeidslivet. Utlendingsmyndighetene har videre uriktig lagt til grunn at ektefellen har treårig høyskole. Han har ikke utdannelse ut over videregående skole. Vanskelighetene for bahaier når det gjelder mulighetene for høyere utdannelse er følgelig ikke relevant i denne saken. Det var ikke umulig for bahaier å få pass og utreisetillatelse i 1998. Også farens politiske aktivitet gjennom blant annet Flag of Freedom Organization (FFO) medfører at A har rett til vern mot utsendelse etter utlendingsloven §15. Hun risikerer å bli holdt i forvaring ved retur til Iran som pressmiddel overfor faren. Kontakt med FFO anses som alvorlig av iranske myndigheter. Det er utstedt fatwa mot lederen av FFO. Innvilgelsen av utreisetillatelse for A i 1998 underbygger ikke at hun ikke vil bli utsatt for forfølgning. Hun holdt skjult for iranske myndigheter at hun hadde oppnådd kontakt med faren i 1998. En slektning av moren vil informere iranske myndigheter om at A har hatt kontakt med sin far under oppholdet i Norge. Under enhver omstendighet har A rett til opphold i Norge i henhold til 15 månedersregelen. Gjennom utlendingsmyndighetenes praksis siden 1989 har dette utviklet seg fra en intern instruks til en rettsregel. Vilkårene for etablering av sedvanerett er oppfylt. Regelen er praktisert konsekvent i en stort antall saker i disse årene. Regelen er kjent blant asylsøkere som følge av informasjon fra UDI og NOAS. Subsidiært gjøres gjeldende at det foreligger usaklig forskjellsbehandling som følge av at A ikke er gitt opphold etter 15 månedersregelen. Hun har verken gitt uriktige opplysninger eller ellers trenert behandlingen av saken. Det gikk lang tid før UDI purret på dokumentasjon. Hun oversendte da raskt det som var etterspurt. Henvendelser fra henne må være kommet bort i UDI. Atter subsidiært gjøres gjeldende at vedtaket er ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil. Utlendingsmyndighetene burde ha forsøkt å verifisere at hennes ektefelle er bahai. Denne unnlatelsen har hatt avgjørende betydning for vedtakets innhold. Staten v/ Utlendingsnemnda har ikke rimelig grunn til å motsette seg denne endringen av anførslene under ankeforhandlingen, jf. tvistemålsloven §375 annet ledd. Den mangelfulle opplysning av saken gjelder et viktig faktisk forhold. Ankemotparten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 1. Oslo byretts dom av 22. juni 2001 stadfestes. 2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. Lagmannsretten bemerker: Utlendingsloven §15 gir vern mot utsendelse når utlendingen f.eks. ved retur til hjemlandet kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning. Innholdet av begrepet forfølgelse er et tolkningsspørsmål, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 202. Det må dreie seg om mulige krenkelser av en viss grovhet. Risikoen for forfølgelse må være objektivt begrunnet. Etter §15 første ledd første punktum kreves at forfølgelsen kan begrunne anerkjennelse som flyktning. Det må følgelig foreligge en forfølgelsesgrunn som angitt i flyktningedefinisjonen f.eks. religion eller politisk oppfatning, jf. utlendingslovens §16, jf. konvensjonen om flyktningers stilling av 28. juli 1951 art. 1 A, jf. protokoll av 31. januar 1967. Vernet mot utsendelse omfatter også personer som ikke har rett til asyl etter utlendingsloven §17, f.eks. som følge av at forfølgelse først ble aktuelt etter at utlendingen kom til Norge, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 202. I lovforarbeidene er det angitt at det ikke skal stilles krav om sannsynlighetsovervekt ved vurderingen av om utlendingen «kan frykte» forfølgelse. I Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 103 heter det: Det er en særegenhet ved asylsaker og saker etter §15 at de ofte vil måtte avgjøres på grunnlag av mangelfulle bevis. Opplysninger fra søkeren vil i praksis ofte være ukontrollerbare, og den bakgrunnsinformasjon som foreligger, kan være mangelfull og av usikker kvalitet. Det er her grunn til å understreke at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at vilkårene er oppfylt for å gi utlendinger vern mot utsendelse. I denne forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi dem beskyttelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg har angitt at vernet mot utsendelse etter §15 første ledd første punktum er knyttet til en viss sannsynliggjøring av at fare som angitt i bestemmelsen truer, jf. [[Rt-2001-295]]. Lagmannsretten legger denne lovforståelsen til grunn for avgjørelsen. Problemstillingen blir etter dette om A har ført tilstrekkelig bevis for at det foreligger slik sannsynlighet for forfølgelse ved retur til Iran som kreves etter utlendingsloven §15 første ledd første punktum. Spørsmålet om vern mot utsendelse foreligger må avgjøres etter en skjønnsmessig helhetsvurdering. Avgjørende er den samlede risikoen for forfølgning. A har ikke selv vært politisk aktiv. Hennes far E har derimot i en årrekke vært i aktiv opposisjon til regimet i Iran. Han har opplyst å arbeide for demokrati i Iran. E har deltatt i Flag of Freedom Orangization og blant annet skrevet artikler i publikasjoner og aviser for eksiliranere i USA, England og Norge. Han er innvilget asyl i Norge på bakgrunn av sin politiske virksomhet og er nå norsk statsborger. Førstekonsulent Christopher Viland og rådgiver Jonatan Sharabi har opplyst at det ikke praktiseres avledet forfølgelse i Iran, og har gitt enkelte eksempler som er egnet til å understøtte dette. Lagmannsretten legger til grunn at utlendingsmyndighetene har omfattende kunnskap om forholdene i Iran på dette området basert på samarbeid med FNs høykommisær for flyktninger, andre lands myndigheter og humanitære organisasjoner, rapporter fra norske utenriksstasjoner og reiser representanter for utlendingsmyndighetene har foretatt til Iran m.v. Det er ikke fremkommet opplysninger for lagmannsretten som er egnet til å underbygge noen annen konklusjon. Det er ikke fremkommet eksempler på tilfelle av avledet forfølgelse i Iran. Lagmannsretten viser for øvrig til at foreldrene til E har vært på besøk i Norge ved flere anledninger. Det er sannsynlig at myndighetene i Iran i lang tid har vært klar over at E bor i Norge, og at de har regnet med at hans foreldre har hatt kontakt med ham, og ikke bare enkelte av hans søsken, under Norgesbesøkene. Foreldrene ble ikke utsatt for problemer etter hjemreise. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at det er meget lite sannsynlig at A eller hennes barn risikerer avledet forfølgelse ved retur til Iran som følge av virksomheten til E. Lagmannsretten utelukker ikke at hun kan bli innkalt til enkelte kortvarige avhør, men dette anses ikke som forfølgelse etter utlendingsloven. Lagmannsretten viser også til at A ble gitt utreisetillatelse som kan benyttes ved flere anledninger. Dette tilsier at hun ikke var i myndighetenes søkelys i 1998 som følge av farens politiske aktivitet eller andre forhold. A har for lagmannsretten forklart at hun selv ikke er bahai. Hun har imidlertid opplyst at hennes ektefelle, B, har vært bahai i hele sitt liv. Lagmannsretten legger til grunn at bahaier er gjenstand for forfølgelse i Iran, og at bahaier fra Iran for tiden i utgangspunktet må anses å ha rett til asyl i Norge. På grunnlag av forklaringene fra vitnene Viland og Sharabi samt vitneforklaringen fra en representant for bahai-samfunnet i Norge legger lagmannsretten til grunn at det gjennom bahaisamfunnets internasjonale kanaler normalt er mulig å fastslå om en person bosatt i Iran er bahai. I dette tilfellet foreligger ingen slik verifisering. A la kort tid før behandlingen i henholdsvis byretten og lagmannsretten frem kopi av dokumenter undertegnet av en Rashid Mojgani i Los Angeles i USA hvor det er opplyst at Nader Keshmir, er registrert som bahai i Iran. Dokumentene er datert henholdsvis 24. oktober 1992 og 30. juli 1987. Bahaisamfunnet benytter andre kanaler for slik verifisering. Det foreligger ikke kontrollerbare opplysninger om grunnlaget for utstedelsen av dokumentene, utsteders status, informasjonskilder mv. På bakgrunn av de mange usikkerhetsmomentene knyttet til utstedelsen av de to erklæringene, kan de etter lagmannsrettens oppfatning ikke anses som noen tilstrekkelig dokumentasjon for at B er bahai. Det samme gjelder en erklæring som skal være undertegnet på vegne av styret i karate i en idrettsorganisasjon i Iran. Flere andre omstendigheter tilsier derimot at As ektefelle ikke er bahai. Han var i ca 15 år, frem til 1999, ansatt i det offentlige. Utlendingsmyndighetene legger til grunn at bahaier blir nektet stillinger i det offentlige i Iran. Det fremstår som lite sannsynlig at ektefellen eventuelt kan ha holdt sin religiøse tilknytning skjult gjennom hele ansettelsesperioden. A har forklart at ektefellen har vært bahai hele livet. Iranske myndigheter beslagla i 1983 medlemsregistrene til bahai-samfunnet. På bakgrunn av vitneførselen legger lagmannsretten til grunn at det er sentralt for bahaier å være åpne om sin tro. Også utstedelsen av pass til Keshmiri i 1998 underbygger at han ikke er bahai. Iranere må oppgi religion når de søker pass. Justisdepartementet la ved behandlingen av søknaden fra A til grunn at det har vært vanskelig å få pass for bahaier. Restriksjoner på adgangen til utreise er videre opplyst å være utbredt som virkemiddel overfor personer som opptrer i strid med det iranske regimets ønsker. En oppmykning av praksis i de senere år skal i følge vedtaket og vitneforklaringer for lagmannsretten i første rekke være gjennomført overfor eldre bahaier som har ønsket å besøke familiemedlemmer i utlandet. Lagmannsretten har for øvrig merket seg at As forklaringer til utlendingsmyndighetene og i retten har vært lite konsistente når det gjelder egen og ektefellens tilknytning til bahaisamfunnet. Hun forklarte i retten at ekteskapsinngåelsen skjedde etter muslimske regler. Hennes forklaring omfattet ikke velsignelse etter bahai-samfunnets regler. Slik velsignelse ville ha vært naturlig dersom Keshmiri var bahai. A kunne videre i svært liten utstrekning redegjøre for bahai-religionen, herunder religiøse høytidsdager m.v. Under behandlingen av asylsøknaden anga for øvrig hennes daværende advokat ved to anledninger at A selv var bahai. På bakgrunn av en samlet vurdering av ovennevnte forhold er lagmannsretten kommet til at det er lite sannsynlig at As ektefelle er bahai, og under enhver omstendighet at hun selv eller barna risikerer forfølgning ved retur til Iran som følge av noen eventuell slik religiøs tilknytning. Etter utlendingsloven §15 første ledd annet punktum foreligger vern mot utsendelse når en utlending av liknende grunner som angitt i flyktningedefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling. Bestemmelsen utvider følgelig i slike alvorlige tilfelle vernet mot utsendelse også til utlendinger som ikke er i en slik situasjon at de anses som flyktninger. De materielle vilkårene er imidlertid skjerpet. Etter forarbeidene er vernet betinget av at det foreligger en «sterk fare». Det heter i denne forbindelse videre (Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 202): Formuleringene som er brukt i annet punktum, innebærer at så vel kravet til arten av den faren som truer som påregneligheten av at den skal inntreffe, er noe strengere enn etter flyktningekonvensjonen. På bakgrunn av det lagmannsretten er kommet frem til ovenfor angående situasjonen for A og hennes barn anses vilkårene for vern etter utlendingsloven §15 første ledd annet punktum heller ikke oppfylt. A har ikke på noen måte sannsynliggjort at hun eller barna er i fare som angitt i §15 første ledd annet punktum eller EMK art. 3 ved retur til Iran. Slik saken ligger an, finner ikke lagmannsretten grunn til å ta stilling til hvor strenge krav til sannsynliggjøring som stilles etter denne bestemmelsen. Lagmannsretten er etter dette kommet til at det verken foreligger feil ved det faktiske grunnlaget eller lovanvendelsen ved vedtaket av 27. juli 2000 som kan gi grunnlag for ugyldighet. Subsidiært har A anført at rett til vern mot utsendelse foreligger som følge av at asylsaken ikke ble endelig avgjort før etter mer enn 15 måneder. Lagmannsretten forstår anførselen slik at det hevdes at rundskriv G-97/89 er blitt praktisert med slik fasthet og varighet at det har utviklet seg rettskrav på oppholdstillatelse etter 15 måneder, med mindre ett av unntakene foreligger, og at unntakene er snevre. Vilkårene for oppholds- og arbeidstillatelse på humanitært grunnlag fremgår blant annet av utlendingsloven §15 første ledd annet punktum og annet ledd, jf. §8 annet ledd med tilhørende forskrifter. Etter §8 annet ledd «kan» oppholdstillatelse gis på nærmere vilkår. I utgangspunktet tilsier dette at avgjørelsen beror på skjønn. I rundskriv G-97/89 av 3. juli 1989 om «(R)etningslinjer for innvilgelse av oppholdstillatelse på humanitært grunnlag» heter det innledningsvis: Justisdepartementet har den 8. mars 1989 bestemt at asylsøkere som ikke har fått sin søknad endelig avgjort i løpet av 15 måneder i utgangspunktet skal få oppholds- og arbeidstillatelse på humanitært grunnlag. «15-måneders-regelen» gjelder ikke i de tilfelle hvor asylsøkeren utgjør en sikkerhetsrisiko, har begått alvorlige kriminelle handlinger eller har bidratt til å trenere saken f.eks. ved å holde seg skjult eller bevisst å oppgi uriktige opplysninger. Den såkalte 15-månedersregelen er inntatt i et rundskriv til forvaltningen. Den er angitt å gjelde «i utgangspunktet». Rundskrivet er angitt å inneholde «retningslinjer». Det er videre oppstilt flere skjønnsmessige unntak. Lagmannsretten finner det klart at rundskrivet opprinnelig ikke var ment som noe annet enn en intern instruks. I rundskriv G-124/92 av 15. september 1992 ble det gitt ytterligere begrensninger i 15 månedersregelen, i første rekke i tilfelle hvor asylsøkeren har et midlertidig behov for vern. I dette rundskrivet heter det avslutningsvis: Det understrekes at disse retningslinjene ikke endrer regelen om at enhver asylsøknad skal undergis en individuell og konkret vurdering, og at 15-månedersregelen i utgangspunktet fortsatt skal praktiseres i andre tilfeller enn de som er nevnt foran. Det forhold at utlendingsmyndighetene gjennom drøyt 10 år har opptrådt i overensstemmelse med denne interne instruksen kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke føre til at instruksen har fått karakter av en rettsregel som nærmest automatisk skal gi rett til oppholdstillatelse. Rundskrivene fremstår som interne retningslinjer for den konkrete skjønnsutøvelsen i tilfelle hvor det er gått mer enn 15 måneder før endelig avgjørelse blir truffet. Dette har også støtte i Borgarting lagmannsretts avgjørelse inntatt i RG. 1998 s. 501. Anke over dommen ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1. Av informasjonen på Utlendingsdirektoratets hjemmeside på internett fremgår for øvrig at 15 månedersregelen «vil være et viktig moment i vurderingen». Heller ikke denne kortfattede informasjonen til publikum er egnet til å bli oppfattet slik at det foreligger rett til oppholdstillatelse dersom saksbehandlingen tar mer enn 15 måneder. A må etter lagmannsrettens oppfatning anses å ha bidratt til å trenere saken. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at det tok tid før vedlegg til klagen ble oversendt til utlendingsmyndighetene. Etter forespørsel om oversettelse tok det tid før resyme av dokumenter angående farens politiske aktivitet ble oversendt til myndighetene. I brev fra hennes advokat ble det for øvrig ved to anledninger uriktig angitt at hun var bahai. Dette var foranledningen til at det under klagebehandlingen ble begjært innsendt samtykke til å verifisere hennes religiøse tilknytning. Disse forholdene må anses å ha ført til forsinkelser i saksbehandlingen. På bakgrunn av de foreliggende opplysninger finner lagmannsretten det klart at vedtaket ikke er ugyldig etter 15 månedersregelen. Det foreligger heller ingen holdepunkter for at departementet skal ha utvist usaklig forskjellsbehandling ved vedtaket i saken. A har også gjort gjeldende at departementets vedtak er ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil. Som grunnlag er vist til at Justisdepartementet unnlot å foreta undersøkelser av hvorvidt As ektefelle er bahai. Denne anførsel ble først fremsatt under ankemotpartens prosedyre for lagmannsretten. Ankende part nektet å samtykke i en slik utvidelse av saken under avslutningen av ankeforhandlingen. A anførte ikke dette grunnlaget for ugyldighet for byretten. Det vises til byrettens dom s. 13. Anførselen ble heller ikke fremmet i tilknytning til anketilsvaret. I innledningsforedraget for lagmannsretten presiserte hennes prosessfullmektig på nytt at det ikke ble anført å foreligge saksbehandlingsfeil. Bevisførselen ble på denne bakgrunn gjennomført uten at spørsmålet var ansett aktuelt. Anførselen gjelder ikke rettsfakta oppstått etter utløpet av §375-fristen. Lagmannsretten er kommet til at ankende part har rimelig grunn til å motsette seg endringen på et slikt svært sent tidspunkt. Denne nye anførselen må derfor avvises, jf tvistemålsloven §375 annet ledd annet punktum. Lagmannsretten avsier kjennelse i overensstemmelse med dette. For ordens skyld bemerkes at avvisningen etter lagmannsrettens oppfatning ikke innebærer at risikoen for behandling av saken i ytterligere en instans øker. I forbindelse med behandlingen av klagen fra A anmodet Utlendingsdirektoratet i telefaks 2. februar 2000 til hennes daværende advokat om innen en uke å få samtykke til å «innhente opplysninger om hennes konvertering via bahai samfunnet». Slikt samtykke ble mottatt noen tid etter fristens utløp. Dette ble imidlertid ikke fulgt opp av utlendingsmyndighetene ved den videre behandlingen av klagen. Da A senere har opplyst at hun selv ikke er bahai, har utlendingsmyndighetenes unnlatelse ingen betydning for opplysningen av saken. A var - eventuelt i samråd med ektefellen - nærmest til selv å ta initiativ for eventuelt å søke å få verifisert ektefellens tilknytning til bahaisamfunnet. Lagmannsretten er etter dette kommet til at statenv/Utlendingsnemnda må frifinnes. A har tapt hovedsaken fullstendig. Lagmannsretten finner at hun må ilegges saksomkostninger for begge instanser etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf . §172 første ledd, idet ingen av unntakene anses anvendelige. Statens prosessfullmektig har krevet dekket salær i hovedsaken med kr 14.493 for byretten og kr 26.500 for lagmannsretten samt kopieringsutgifter for lagmannsretten med kr 1.680. Dertil kommer ankegebyr med kr 16.375. Samlede saksomkostninger utgjør etter dette kr 58.718. Lagmannsretten har intet å bemerke til omkostningskravets størrelse, og det tas til følge. Omkostningsavgjørelsen knyttet til saken om midlertidig forføyning skal også avgjøres ved lagmannsrettens dom. Omkostningene ved avgjørelsen av et slikt sidekrav avgjøres særskilt og ut fra utfallet av sidekravet, jf Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (1998) s. 563. Staten v/Utlendingsnemnda tapte kjæremålssaken om midlertidig forføyning fullstendig. Kjæremålet var forgjeves. Lagmannsretten finner at staten må ilegges saksomkostninger for behandlingen av sidekravet i begge instanser etter hovedregelene i henholdsvis tvistemålsloven §180 første ledd og for byretten §172 første ledd; idet ingen av unntaksbestemmelsene finnes anvendelige. As prosessfullmektig har krevet dekket salær for behandlingen av saken om midlertidig forføyning med kr 1.823 for lagmannsretten, med tillegg av merverdiavgift. Samlet krav inklusiv merverdiavgift utgjør etter dette kr 2.264. Lagmannsretten har intet å bemerke til omkostningskravets størrelse, og det tas til følge. As prosessfullmektig har ikke spesifisert andelen av samlet omkostningskrav for byretten som gjelder saken om midlertidig forføyning. Hun ble tilkjent salær med kr 34.000 av byretten. Lagmannsretten setter andelen knyttet til saken om midlertidig forføyning skjønnsmessig til kr 3.000 for byretten. A har vært innvilget fri saksførsel uten tilleggsandel samt fritak for rettsgebyr. Samlede saksomkostninger for saken om midlertidig forføyning i byretten og lagmannsretten settes etter dette til kr 5.264. A tilkjennes etter dette saksomkostninger med kr 300 og det offentlige tilkjennes kr 4 964. Dommen og kjennelsen er enstemmig. Slutning i kjennelse: Anførselen fra A om saksbehandlingsfeil avvises. Domsslutning: 1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes. 2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten i hovedsaken betaler A til Staten v/Utlendingsnemnda kr 58.718 - femtiåttetusensjuhundreogatten - innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer. 3. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten i saken om midlertidig forføyning betaler Staten v/Utlendingsnemnda til A kr 300 - trehundre og det offentlige kr 4.964 firetusennihundreogsekstifire - innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
