Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om erstatning etter beslutning om verning av Eldøya i Rygge kommune som landskapsvernområde etter naturvernloven. Eldøya er på ca 620 daa og ligger i Oslofjorden rett utenfor Larkollen. På øya er det en del fritidseiendommer og for øvrig utmark. På øya er det også en frøplantasje på ca 40 daa. Fra 1978 har en del av øya vært fredet som fuglereservat. Saksøkeren, Christian N Sibbern, eier halvparten av det sameiet som utgjøres av utmarksområde på øya. Dette området utgjør det vesentlige av øyas areal. Ved Kgl res av 22 august 1997 ble Eldøya - Sletter landskapsvernområde opprettet. Direktoratet for naturforvaltning har gitt en forskrift om landskapsområdet med hjemmel i Miljøverndepartementets delegasjon av 3 november 1988. Forskriften er endret, senest den 24 august 2000. Fra forskriften siteres følgende: Forskrift om vern av Eldøya - Sletter landkapsvernområde med plantelivsfredning, Råde og Rygge kommuner, Østfold I ......... II ......... III Formålet med vernet er å bevare naturmiljøet i et område med et sjeldent natur- og kulturlandskap med store berggrunns- og kvartærgeologiske, botaniske, zoologiske og kulturhistoriske verdier. IV For landskapsvernområdet gjelder følgende bestemmelser: 1. Alle inngrep som kan endre landskapets art eller karakter vesentlig er forbudt, herunder inngrep og tiltak som kan skade markvegetasjon, busker og trær, uttak-, oppfylling-, planering og lagring av masse, fremføring av luftledninger, jordkabler eller kolakledninger, henleggelse av avfall, hensetting av campingvogner, brakker og lignende, samt oppføring av bygninger, brygger, anlegg eller andre innretninger. Bålbrenning er forbudt utenom særskilt anviste plasser. Opplistingen er ikke uttømmende. 2. Følgende vegetasjonstyper og plantearter er fredet mot all slags skade og ødeleggelse: engvegetasjon, strandstranvegetasjon, vasskantvegetasjon, alme- og lindeskog, kubjelle, marehalm, hestekjørvel, strandtistel, skogbingel og gul hornvalmue. V Bestemmelsene i pkt. IV er ikke til hinder for: 1. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern-, rednings-, oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed. 2. Beiting som på vernetidspunktet. 3. Sanking av bær- og matsopp. 4. Ordinært vedlikehold av eksisterende bygninger, eksisterende sjømerker og andre anlegg. 5. Skånsom skjøtsel av vegetasjon i tilknytning til eksisterende bygninger og langs eksisterende stier. 6. Plukkhogst og kvisting av bartrær på Eldøya utenom naturreservatet, med unntak av trær av spesiell landskapsmessig betydning i henhold til forvaltningsplan. 7. Fjerning av småtrær og busker på engarealer på Eldøya utenom naturreservatet, med unntak av søyleeiner. 8. Hogst av frøtrær i frøplantasjen på Eldøya. VI Forvaltningsmyndighetene kan gi tillatelse til 1. Etablering av nye sjømerker. 2. Utvidet beiting. VII Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndighet gir fullmakt kan gjennomføre forvaltningstiltak i samsvar med verneformålet. Det skal utarbeides forvaltningsplan som skal inneholde retningslinjer for gjennomføring av tiltakene. VIII Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra verneforskriften når formålet med vernet krever det, for vitenskapelige undersøkelser, og arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning og i andre særlige tilfeller dersom det ikke strider mot formålet med vernet. IX Direktoratet for naturforvaltning fastsetter hvem som skal ha forvaltningsmyndighet etter denne forskriften. X Denne forskrift trer i kraft straks. Staten v/Miljøverndepartementet har inntatt det standpunkt at det ved etablering av landskapsvernområdet ikke forekommer så inngripende båndlegging overfor grunneierne at det utløser erstatningsplikt for staten. Staten har derfor ikke begjært skjønn. Fire grunneiere på Eldøya begjærte under henvisning til naturvernloven §20 skjønn for Moss byrett. Under skjønnsforberedelsen trakk to av grunneierne seg. For de resterende to, Christian N Sibbern og Anne C Mathiesen ble skjønnsforhandling avholdt 14 og 15 mai 2001. Moss byrett avhjemlet skjønn den 26 juni 2001 med slik slutning: 1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes. 2. Staten v/Miljøverndepartementet betaler de lovbestemte utgifter til skjønnet. 3. I saksomkostninger betaler Staten v/Miljøverndepartementet til Christian N. Sibbern og Anne C. Mathiesen kr 37.050 -trettisyvtusenogfemti- innen 2 -to- uker. Christian N Sibbern har i rett tid begjært overskjønn. Overskjønn ble holdt i lokalene til Fylkesnemnda i Østfold, Moss, den 22 og 23 mai 2002. Saksøker møtte og avga forklaring. For saksøkte møtte førstekonsulent Gunnar Bjar ved miljøvernavdelingen hos fylkesmannen i Østfold. Han forklarte seg som vitne. For saksøkte møtte Regjeringsadvokaten v/advokat Christian H P Reusch. Retten foretok befaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Verneforskriften utgjør skjønnsforutsetningene. Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler vises til underskjønnet og til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Saksøkeren har i hovedtrekk anført: Begjæringen om overskjønn bygger i det vesentlige på at byretten har vurdert erstatningsspørsmålet feil i forhold til de faktiske rådighetsbegrensninger som representeres av Kgl.res. av 22 august 1997 med etterfølgende skjøtselsbestemmelser og endringer. De vedtatte eierbegrensninger er så vidt omfattende at det i realiteten dreier seg om et naturreservat. Eierbegrensningene er vesentlig mer omfattende enn hva som forutsettes i et landskapsvernområde. Dette innebærer at det er naturvernloven §20 som skal anvendes ved behandling av erstatningsspørsmålet og ikke, som byretten uriktig har gjort, naturvernloven §20b. En vesentlige eierbegrensning er at skogsdrift i realiteten utelukkes ved at de store furutrærne ikke kan hogges og ved at lauvskog heller ikke kan hogges. Dette innebærer i følge sakkyndig erklæring fra Svenkerud Skog AS at grunneierne lider et tap på ca 500.000 kroner. Videre betyr de vedtatte restriksjoner at det areal som nå benyttes til granfrøproduksjon etter avtale med staten, en avtale som vil opphøre i 2004, ikke kan benyttes til dyrking av asparges, artisjokker eller annet. Arealene har meget godt jordsmonn, tang er lett tilgjengelig for gjødsling, det er ferskvann på øya og klimaet er svært godt. Før granfrøproduksjonen ble etablert i 1960-årene ble arealet benyttet for dyrking blant annet av de nevnte vekster og også av jordbær og tulipaner. Det er åpenbart at slik dyrking i alle fall ville gi en nettoavkastning som tilsvarer det staten nå betaler, ca 15.000 kroner pr år. Basert på en kapitaliseringsrente på 5% innebærer dette et tap på i alle fall 300.000 kroner. En vesentlig ulempe innebærer også begrensningen i adgangen til utvidelse av bygningene på Eldøya. Samlet sett innebærer disse begrensninger at det i realiteten dreier seg om et naturreservat og ikke et landskapsvernområde. Da må saksøkerens erstatningskrav være hjemlet i naturvernloven §20 hvoretter det skal gis erstatning for påvist tap. Hvis lagmannsretten likevel kommer til at §20b skal anvendes ved behandlingen av erstatningsspørsmålet, må erstatning likevel ytes. Begrensningene er samlet sett så omfattende at man har oversteget den grense som etter rettspraksis er trukket for erstatning etter §20b. Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet for byretten er saksøkeren enig med byretten. Det er således ingen grunn til å fravike hovedregelen i skjønnsloven §42 første ledd. Saksøkeren har nedlagt slik påstand: 1. Staten v/Miljøverndepartementet betaler erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 500.000,-. Hertil kommer 12% rente p a fra 22/8-97 til betaling skjer. 2. Staten v/Miljøverndepartementet betaler sakens omkostninger for begge retter. Saksøkte har i hovedtrekk anført: Når det gjelder sakens realitet er byrettens skjønn riktig i resultatet så vel som i begrunnelsen. Saken gjelder opprettelse av landskapsvernområde etter naturvernloven §5. Så vel formålet med opprettelsen, jf forskriftens III, som de begrensninger som pålegges i bruken av arealet, jf punkt IV, svarer til innholdet i lovens §5. Det bestrides at bruksbegrensningene er mer vidtgående enn hjemlet i denne bestemmelse. Dette innebærer at erstatningsspørsmålet skal behandles etter naturvernloven §20b. Økonomisk tap kan, i samsvar med alminnelige rettsregler, kreves erstattet av staten. Det følger imidlertid av rettspraksis og teori at staten som hovedregel ikke er erstatningsansvarlig etter §20b. Ansvar krever særlige omstendigheter, for eksempel at inngrepet hindrer langvarig og klar bruk. Dertil må inngrepet medføre vesentlige innskrenkninger. Det vises til [[Rt-1970-67]], [[Rt-1987-311]] og til artikkel av Gunnar Aasland i Lov og Rett 1977 side 339. I foreliggende sak vil opprettelsen av landskapsvernområde i svært liten utstrekning berøre grunneiernes rett til fortsatt bruk som hittil. Drift av furuskogen kan gjennomføres bortsett fra hogst av et mindre antall særlig store og særegne trær. De tapsoverslag som fremgår av erklæringen fra Svenkerud Skog AS bygger på uriktige forutsetninger og er urealistisk høye. Beite på Eldøya kan fortsette som nå. Det samme gjelder granfrøproduksjonen. Opphører denne, og trærne hogges kan arealet ikke dyrkes opp. Slik oppdyrking er imidlertid urealistisk. Det foreligger ingen driftsplaner. Ulempene ved at arealet ligger på en øy uten akseptable bryggeanlegg, arealets størrelse og svært hard konkurranse, blant annet ved import, ved dyrking og markedsføring av de produkter saksøker har pekt på, innebærer at lønnsom drift neppe kan oppnås. Dette innebærer at det vesentlighetskrav med hensyn til ulemper som skal oppstilles ved anvendelse av naturvernloven §20b ikke er oppfylt. Det foreligger da ikke noe erstatningsansvar for staten. Byretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet uriktig. Skjønnsloven §42 annet ledd burde ha vært anvendt og saksøkte tilkjent saksomkostninger. Saksøkte har nedlagt slik påstand: 1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes. 2. Saksøker dekker egne saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, inkludert lovbestemte utgifter. Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som byretten, henviser til dennes begrunnelse som i det vesentlige er dekkende også for lagmannsrettens syn. Lagmannsretten finner således at erstatningsspørsmålet må behandles etter naturvernloven §20b. Inngrepet er gitt formen landskapsvernområde og så vel formålet med verneforskriften som innholdet i den, svarer til naturvernloven §5. Forskriften finnes ikke å atskille seg nevneverdig fra det som er vanlig i landskapsvernområder og de restriksjoner som grunneierne pålegges, er, hensett til nåværende og påregnelig fremtidig bruk av Eldøya, ikke særlig vesentlige. Etter gjeldende rett skal det for rådighetsinnskrenkninger etter forskrift om landskapsvernområde normalt ikke ytes erstatning. Det vises til prinsippet i Grunnloven §105, [[Rt-1970-67]], [[Rt-1983-311]] og artikkel av Gunnar Aasland i Lov og Rett 1977 side 339. Erstatning forutsetter særegne forhold, eksempelvis at langvarig bruksmåte hindres. Dertil må inngrepene være vesentlige. Lagmannsretten kan ikke se at disse vilkår er oppfylt i foreliggende sak. Nåværende bruk kan i vesentlig grad opprettholdes. Det gjelder beite og furuhogst bortsett fra av enkelte særegne trær. Lauvtrehogst vanskeliggjøres. Det kan representere et visst tap. Etter bevisførselen, herunder befaringen, finner lagmannsretten likevel at slik hogst etter forholdene vanskelig kan bli lønnsom. Det vises til at skogen er relativt liten og at den ligge på en øy uten akseptable bryggeforhold. Beregningen fra Svenkerud Skog AS synes svært optimistisk både når det gjelder bar- og lauvskog. Granfrøproduksjonen kan fortsette som nå. Opphører avtalen med staten om dette, kan arealet derimot ikke dyrkes opp. Det kan representere en viss ulempe. Etter lagmannsrettens syn innebærer imidlertid arealets størrelse og beliggenhet sammenholdt med konkurransesituasjonen blant annet ved import, at produksjon av grønnsaker, blomster eller bær som saksøkeren viser til, vanskelig kan bli lønnsom. Verneforskriftens mulige virkninger på utvidelse av en mindre driftsbygning benyttet i forbindelse med granfrøproduksjonen, ble tatt opp av saksøkeren først under prosedyren for lagmannsretten. Bygningene ble ikke forevist for retten under befaringen på Eldøya, heller ikke på kart over øya. Det ble ikke fremlagt tegninger over bygningen eller planer for ombygning eller påbygg. Lagmannsretten har da ikke grunnlag for å fastslå at forskriften vil medføre noe vesentlig tap for bygningens eiere. Etter en samlet vurdering av verneforskriftens virkninger for bruken av Eldøya finner lagmannsretten at vilkårene for erstatning etter naturvernloven §20b ikke er oppfylt. Staten v/Miljøverndepartementet må etter dette frifinnes. Lagmannsretten er enig med byrettens omkostningsavgjørelse, også for så vidt gjelder dekning av de lovbestemte utgifter ved skjønnet. Det finnes således ikke å være grunnlag for å fravike hovedregelen i skjønnsloven §42 første ledd. Omkostninger for lagmannsretten skal etter skjønnsloven §42 siste ledd behandles etter lovens §54a, dog således at som saksøker etter denne bestemmelse anses den som har interesse i inngrepet, jf Skjønnsloven av Dragsten og Vislie, side 259. Dette innebærer at Christian N Sibbern bare skal tilkjennes saksomkostninger hvis vilkårene i §54a første ledd er oppfylt. Dette er ikke tilfelle og Sibbern må derfor dekke sine egne saksomkostninger og de lovbestemte omkostninger ved overskjønnet, herunder utgifter til skjønnsmenn. Overskjønnet er enstemmig. Slutning: 1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes. 2. Byrettens skjønn, slutningens pkt 2 og 3, stadfestes. 3. Christian N Sibbern dekker de lovebestemte omkostningene ved overskjønnet, herunder utgiftene til skjønnsmennene. For øvrig dekker hver av partene sine omkostninger for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
