Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder i hovedsak spørsmålet om A i dag er vernet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (heretter kalt EMK) artikkel 3 mot videre forsøk på å effektuere et utvisningsvedtak som ble fattet av Utlendingsdirektoratet 4 juli 1994 i medhold av utlendingsloven §29 første ledd, bokstav b, jf §30 annet ledd, bokstav b. Vedtaket ble opprettholdt av Justisdepartementet i vedtak datert 28 oktober 1994. A kom til Stavanger i begynnelsen av mai 1987. Han søkte politisk asyl ved Stavanger politikammer. Han ble innvilget oppholds- og arbeidstillatelse på humanitært grunnlag ved Justisdepartementets vedtak av 7 september 1989. Det har senere vist seg at A ankom Danmark under navnet B allerede den 6 mai 1983. Han søkte om EF-oppholdsbevis via politimesteren i Esbjerg, men fikk avslag på søknaden, og forlot da Danmark i løpet av høsten 1983. Den 8 februar 1990 ble han under navnet A dømt til fengsel i ni måneder for narkotikaforbrytelse i Esbjerg i Danmark. Etter endt soning ble han utvist til Norge, hvor han ble innvilget oppholdstillatelse på ubestemt tid ved Stavanger politikammers vedtak av 7 september 1990. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 5 januar 1994 ble A sammen med en ghanesisk kvinne dømt til fengsel i fire år for grov narkotikaforbrytelse. Under etterforskningen av saken ble hans fingeravtrykk sendt til Interpol, og det viste seg at avtrykkene var registrert i et fengsel i Antwerpen den 12 februar 1982 under identiteten B f *.*. 61 i Trinite, Martinique. Ved Utlendingsdirektoratets beslutning av 4 juli 1994 ble han utvist fra Norge i medhold av utlendingsloven §29 første ledd, bokstav b, jf §30 annet ledd, bokstav b. Direktoratet la i vedtaket til grunn at A var borger av Uganda, slik han selv hadde opplyst i det asylavhør som ble foretatt ved Stavanger politikammer i mai 1987. Han påklaget utvisningsvedtaket til Justisdepartementet 27 juli 1994. Klagen ble ikke tatt til følge, jf departementets brev til direktoratet datert 28 oktober 1994. Ved brev datert 22 juni 1995 begjærte Juss-Buss på vegne av A utvisningsvedtaket omgjort, idet det ble anført at det nå hadde fremkommet opplysninger som kunne tyde på at A var statsløs. Etter en fornyet vurdering opprettholdt Justisdepartementet sitt vedtak, slik det fremgår av brev datert 25 august 1995. A ble avhentet i Oslo kretsfengsel hvor han sonet ovennevnte dom, og uttransportering til Uganda fant sted 5 januar 1996. Der ble han ikke gitt innreisetillatelse fordi immigrasjonsmyndighetene ikke trodde at han var fra Uganda, men mest sannsynlig var vest-afrikaner. I nytt avhør foretatt den 8 januar 1996, fastholdt A at han var borger av Uganda. Mens norske myndigheter fortsatte arbeidet med å forsøke å fastslå As identitet, henvendte Juss-Buss seg på hans vegne til Stortingets ombudsmann for forvaltningen og ba ham undersøke saken. Sivilombudsmannen kontaktet Justisdepartementet, og etter en del korrespondanse, skrev Justisdepartementet i brev datert 19 desember 1996, bl a: «.... Man vil fremheve at A opprinnelig oppga at han var ugandisk statsborger, noe han gjentok i flere søknader om fornyelse av oppholds- og arbeidstillatelsen. Det forhold at han flere år senere endret forklaring, og at alt nå tyder på at han ikke er fra Uganda, tilsier ikke i seg selv at hans påstand om at han er statsløs er riktig. Derimot gir det grunnlag for å stille klare spørsmålstegn ved hans troverdighet. For ordens skyld finner man imidlertid grunn til å gjenta at det ikke er aktuelt å etterlate A i et land der han ikke er akseptert av immigrasjonsmyndighetene. Undersøkelsene om As statsborgerskap er ikke avsluttet. De undersøkelsene som er gjort så langt indikerer imidlertid at A kommer fra Vest-Afrika, antagelig Ghana ...». Etter at politiet hadde innhentet ytterligere opplysninger, som etter norske myndigheters vurdering viste at A var borger av Ghana, ble han 29 august 1997 uttransportert dit. Ved ankomst til flyplassen i Accra ble han overført til Osu politistasjon. Politistasjonen blir brukt som oppbevaringssted for personer med usikker identitet mens tilgjengelige opplysninger sjekkes av myndighetene. A oppholdt seg på politistasjonen frem til onsdag 17 september 1997, mens norske polititjenestemenn arbeidet med verifiseringssaken. Tjenestemennene følte seg imidlertid av ukjente grunner motarbeidet, og etter nesten tre ukers virksomhet ble det besluttet at A skulle returneres til Norge. Høsten/vinteren 1997/98 var det kontakt ad diplomatisk vei mellom Norge og ghanesiske myndigheter. Representanter for norsk politi var i Accra i mars 1998, og de fikk muntlig bekreftelse på at ghanesiske myndigheter hadde akseptert at A returnerte til Ghana. A ble derfor igjen pågrepet den 28 mars 1998. Han ble sendt ut av landet med politieskorte den 29 mars 1998. Ved ankomst Accra flyplass ble det ganske umiddelbart klart at A likevel ikke ville slippe inn i landet. Sammen med eskorten returnerte han til Norge, og ankom Oslo 30 mars 1998 om kvelden. Etter dette tidspunkt har det ikke vært gjort flere uttransporteringsforsøk, men myndighetene arbeider fortsatt med saken. A har ikke formell tillatelse til å oppholde seg i Norge. Han får ikke arbeidstillatelse, og lever av sosialstøtte. Den 16 januar 1998 bemerket Sivilombudsmannen følgende til sakens rettslige sider: «Til tross for at utvisningssaken har vært gjenstand for omfattende og langvarig saksbehandling, har departementet fortsatt ikke iverksatt utvisningsvedtaket. Utvisningsvedtaket ble fastslått med endelig virkning 28. oktober 1994 i medhold av utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 §29 første ledd bokstad b og på nytt opprettholdt av departementet 25. august 1995. Klager ble 5. januar 1996 første gang forsøkt utsendt til Uganda, og ble på nytt forsøkt utsendt til Ghana 29. august 1997. På bakgrunn av de opplysninger som foreligger, har jeg ikke funnet grunn til å rette innvendinger mot departementets saksbehandling i forbindelse med uttransporteringen til Uganda i januar 1996. Ut fra de opplysninger som den gang forelå, kan jeg ikke se at departementet bygde på et mangelfullt grunnlag da det ble lagt til grunn at A var ugandisk borger, slik Juss-Buss har anført. Jeg viser til de opplysninger A gav i asylavhøret og søknaden om politisk asyl i 1987 og de opplysninger han gav senere i forbindelse med søknader om oppholds- og arbeidstillatelser. Forklaringen om ugandisk bakgrunn ble også opprettholdt i forbindelse med klage 25. mars 1994 over Utlendingsdirektoratets utvisningsvedtak. Etter dette har det fremkommet opplysninger som tyder på at As forklaring om sin bakgrunn fra Uganda ikke medfører riktighet. Som departementet har påpekt, har A forklart seg svært uklart om sitt statsborgerskap og han har også endret forklaring. På bakgrunn av de opplysninger som etter hvert fremkommer i saken, har det vært nødvendig å foreta nye undersøkelser for å søke å få avklart As identitet og statsborgerforhold, slik utlendingsmyndighetene har gjort. At dette har medført at iverksettelsen av utvisningsvedtaket har trukket i langdrag, er det i utgangspunktet ikke grunnlag for å rette avgjørende innvendinger mot. Selv om det er forståelig at iverksettelsen av utvisningsvedtaket har trukket ut i tid på grunn av vanskeligheter med å få avklart As identitet og statsborgerforhold, kan en slik situasjon, der vedtaket ikke lar seg gjennomføre på grunn av manglende avklaring, ikke aksepteres ubegrenset. En slik manglende avklaring vil være en stor belastning for den berørte dersom denne situasjonen strekker seg over et lengre tidsrom. ..... ........... ......... Jeg påpeker i denne sammenheng at det nå er gått mer enn tre år siden departementets utvisningsvedtak forelå, og to år siden A første gang ble forsøkt uttransportert. A er to ganger forsøkt uttransportert uten å ha blitt akseptert av de aktuelle landene. Dersom det ikke i nær fremtid skjer en endelig avklaring av hans statsborgerforhold, er det meget som taler for at A må anses som de facto statsløs. Fortsatte forsøk på utvising vil da kunne medføre en krenkelse av EMK art. 3. Jeg har etter dette kommet til at det knytter seg «begrunnet tvil» til forhold av betydning i saken, jf. ombudsmannsloven av 22 juni 1962 nr 8 §10 annet ledd. På denne bakgrunn ber jeg om at departementet vurderer utvisningssaken på nytt i lys av det jeg her har fremholdt. ....». I brev av 16 juni 1998 til Sivilombudsmannen bestred Justisdepartementet at fortsatte forsøk på å iverksette vedtaket om utvisning ville være i strid med forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling i EMK artikkel 3. Departementet fant derfor ikke grunnlag for å omgjøre vedtak om utvisning datert 28 oktober 1994. I brev datert 8 januar 1999 bemerker ombudsmannen bl a: «Som jeg la til grunn i min uttalelse 16. januar 1998, kan ikke den manglende iverksettelsen av utvisningsvedtaket, på grunn av manglende avklaring av identitet og statsborgerskap, vedvare i det uendelige. EMK art. 3, jf. utlendingsloven §4, må antas å sette grenser for hvor lenge gjennomføringen av et utvisningsvedtak kan utsettes av slike grunner. Desto lenger tid som går uten avklaring, desto vanskeligere blir situasjonen for den utviste. .....». ............... ............... I denne saken er det nå mer enn fire år siden utvisningsvedtaket ble truffet. Det er tre år siden A første gang ble forsøkt uttransportert, til Uganda. Etter dette er han to ganger søkt uttransportert til Ghana. Norske myndigheter har lagt ned et betydelig arbeid for å bringe As identitet/statsborgerskap på det rene, og tatt i bruk et bredt kontaktnett. Alle relevante opplysninger skal være lagt frem for myndighetene i Ghana. Til tross for dette har det ikke lykkes å overbevise immigrasjonsmyndighetene om at A er fra Ghana. .......». Brevets nest siste avsnitt lyder: «Det har nå gått ytterligere ett år siden min forrige vurdering av saken, og tre år siden A første gang ble forsøkt uttransportert. Hvis departementets vedtak nå ikke innen kort tid lar seg gjennomføre på en forsvarlig måte, kan jeg vanskelig se noen annen utgang på saken enn at A gis opphold i Norge som de facto statsløs.» Ved brev datert 25 januar 2000 til Sivilombudsmannen fastholder Justisdepartementet sitt syn. Departementet kan ikke se at det foreligger brudd på EMK artikkel 3 eller at A kan regnes som de facto statsløs. A tok etter dette ut stevning mot staten. Staten v/Justisdepartementet tok til motmæle. Oslo byrett avsa 12 juli 2001 dom med slik domsslutning: 1. Utvisningsvedtaket av 28.10.94 oppheves. 2. Staten v/Utlendingsnemnda betaler saksomkostninger til det offentlige med kr 63.630,- - sekstitretusensekshundreogtretti - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen. Staten v/Utlendingsnemnda har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. A har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 20 og 21 mars 2001. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/Utlendingsnemnda var representert ved rådgiver Bente Huser Hostad. Som prosessfullmektig for staten møtte Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Elgesem. Det ble avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Engelsk tolk Hilde Fiva var til stede fra 20 mars ca kl 1100. Saken står i vesentlig samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold vises det derfor til byrettens dom og til bemerkningene nedenfor. Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i det vesentlige anført: Domstolene har ikke adgang til å kjenne det opprinnelige utvisningsvedtaket ugyldig, slik byretten har gjort. Partene er enige i, og byretten tar utgangspunkt i at utvisningsvedtaket var gyldig da det ble fattet. Da er det ikke adgang til å oppheve det som ugyldig, basert på etterfølgende omstendigheter. Det A eventuelt kan oppnå, er at det avsies en fastsettelsesdom som konkluderer med at staten nå er uberettiget til å iverksette vedtaket. A er ikke i en slik situasjon i Norge at han kan nyte vern etter EMK artikkel 3. Terskelen for å anvende denne bestemmelsen er høy. Den skal praktiseres på samme måte av alle konvensjonsparter. Statene har behov for selv å regulere innvandring og å reagere på alvorlige narkotikaforbrytelser. I en slik situasjon skal det adskillig mer til for å anvende EMK artikkel 3 enn at As situasjon er uavklart. Lang tid i seg selv er ikke tilstrekkelig til at bestemmelsen får anvendelse. Det må andre og mer kvalifiserende omstendigheter til. I stedet for å oppfylle sine forpliktelser til å gi myndighetene opplysninger slik at hans statsborgerforhold kan avklares, bidrar A selv aktivt til den situasjonen han befinner seg i, ved bevisst å gi uriktige opplysninger. Det finnes ikke noen alminnelig norsk urimelighetsstandard som kan føre til at utvisningsvedtaket ikke kan effektueres, slik ankemotparten anfører. Når det gjelder sakens faktum, er det statens syn at det er overveiende sannsynlig at A er ghanesisk. Da han ble dømt for narkotikaforbrytelse i Danmark 8 februar 1990, ble det fremlagt og referert til lydbåndopptak av telefonsamtaler som politiet hadde avlyttet. Samtalene ble ført mellom A og en person ved navn C, og ble ført på Twi-dialekt. Dette er et ghanesisk språk, og det forhold at A snakker det, knytter ham med stor sikkerhet til Ghana. Det samme gjør det forhold at han begikk narkotikaforbrytelser både i Danmark og i Norge sammen med ghanesere. Både C og D er ghanesere. Han omgås også mest med ghanesere. Det er på det rene at A ga en lang rekke uriktige opplysninger i asylintervjuet i Stavanger i mai 1987 om sin oppvekst i Uganda og om familieforholdene der. I dag hevder han at familien flyttet fra Uganda til Canada da han var ni år gammel. Han er ikke i stand til å gi helt alminnelige opplysninger om forhold som er egnet til å verifisere hans forhold til Uganda og opphold i Canada, som bostedsadresse, navn på skole, kamerater, familie etc. Han hevder at han aldri har lært seg stammespråket Swahili, men kun engelsk. Det er klar motstrid mellom opplysningene som er gitt til Sivilombudsmannen og opplysninger som ble gitt i byretten. Det er helt urimelig å anta at han ikke skulle være i stand til å gi en eneste verifiserbar opplysning fra de ni årene han hevder å ha bodd i Uganda. A har erkjent at han har oppholdt seg i flere europeiske land under falsk identitet siden ca 1979. Han har begått alvorlige straffbare handlinger. Det arbeides fremdeles aktivt med utvisningssaken, og norsk politi har flere ganger purret på saken hos ghanesiske myndigheter. Det er utlendingsmyndighetenes vurdering at det er mulig å lykkes med uttransportering av A til Ghana. Hvis A bidro med de opplysninger han etter utlendingsloven er forpliktet til å gi, jf utlendingsloven §37 og §44, ville uttransportering med sikkerhet lykkes. A har tålt opphold i Norge. Han er ingen kasteball mellom flere stater som avviser ham. Norske myndigheter kommer kun til å etterlate ham i et mottakerland hvis han blir akseptert av immigrasjonsmyndighetene. Det ble nedlagt slik påstand: Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført: Partene er enige om at det opprinnelige utvisningsvedtaket var gyldig da det ble fattet. Statens syn er at byretten da ikke har adgang til å kjenne vedtaket ugyldig på grunn av etterfølgende omstendigheter. Av domsslutningen fremgår det imidlertid at vedtaket ble opphevet, og det må det være adgang til. Det eksisterer ingen generell regel som tilsier at domstolene ikke skal kunne oppheve et vedtak pga etterfølgende omstendigheter. For eksempel skal vurderingen etter utlendingsloven §15 skje på domstidspunktet. Det skjer ikke sjelden at domstolene opphever vedtak i andre typer forvaltningssaker, for eksempel i ligningssaker. Det innebærer en realitetsforskjell for A om man opphever vedtaket eller om man kjenner det ugyldig. Oppheves vedtaket, henger det ikke lenger noe utvisningsvedtak over ham. Statens anførsel om at en opphevelse av vedtaket er det samme som å kjenne det ugyldig, er for bombastisk. Terskelen for opphevelse kan være noe lavere enn for å kjenne vedtaket ugyldig. Saken har en viss prinsipiell interesse fordi Sivilombudsmannen har engasjert seg i saken. A har levd i uvisse om sin status i mange år. Sakens kjernespørsmål er om det i dag er rimelig å effektuere vedtaket. Det er et ulovfestet forvaltningsprinsipp at et vedtak ikke kan gjennomføres hvis det på gjennomføringstidspunktet ikke lenger fremstår som forsvarlig eller rimelig. Antagelig skal det mindre til for å sette til side et vedtak etter en slik rimelighetsstandard enn det som skal til for å finne at effektueringen av vedtaket vil være i strid med EMK artikkel 3. Saken har vist at det foreligger en grunnleggende uenighet mellom Sivilombudsmannen og staten. Statens syn er at A ikke nyter vern etter EMK artikkel 3 fordi han ikke vil medvirke til å bringe sin identitet på det rene. A sitter da etter statens syn selv med nøkkelen til løsningen, og er selv skyld i at tiden løper. Sivilombudsmannens syn er at dette er ett av momentene i et totalskjønn, men at det ikke er noen absolutt skranke. Det blir etter dette opp til domstolene å sette rammer for utlendingsmyndighetenes myndighetsutøvelse. I asylintervjuet opplyste A at han var født i Gulu, Uganda. I senere avhør i forbindelse med varetektsopphold har han fastholdt dette, selv om en rekke av de øvrige opplysningene han ga i asylintervjuet er korrigert. Den nye forklaringen er den som må legges til grunn i forbindelse med utvisningssaken. Forklaringen går ut på at han er født i Uganda av ugandisk mor. Hans far var fra Trinidad. Begge foreldre er døde. Familien forlot Uganda ca i 1971 da A var 9 år. Familien flyttet til Toronto, Canada og bosatte seg der. A søkte ikke om statsborgerskap i Canada. Da A reiste til Nederland og Danmark for å søke arbeid, brukte han et falsk, fransk pass. Da han kom til Norge i 1987 oppga han sitt eget navn, og sa at han kom direkte fra Uganda. Da norske myndigheter oppdaget at han ikke kom direkte til Norge, men hadde oppholdt seg i Nederland og Danmark, ble han fengslet. Ved siste fengsling ga han de opplysninger som er referert ovenfor, og han ble da løslatt. Han har samtykket i at myndighetene innhenter opplysninger om ham fra de kilder som måtte være tilgjengelige. Norske myndigheter kan etter dette ikke se bort fra at han er fra Uganda. Han kan godt være det, uten at han er i stand til å bevise det. Det er under ingen omstendighet bevist at han er fra Ghana. De bevisene norske myndigheter mener taler for at A er fra Ghana, er vurdert av ghanesiske myndigheter. De ble ikke funnet holdbare. Språktesten som ble utført av Mary Elizabeth Farrington ble ikke ansett for å ha noen stor bevismessig verdi. Rettsboken fra Danmark hvor det fremgår at samtalene mellom A og C ble ført på stammespråket Twi ble heller ikke funnet å være et tungtveiende bevis, i og med at båndene hvor samtalene var tatt opp, ikke kunne fremskaffes. Hans sosiale omgang med ghanesere indikerer ikke at han selv er fra Ghana. Norske myndigheter har utvist liten aktivitet i saken etter returen fra Ghana i 1998. Den norske ambassade i Abidjan hadde i februar 1999 et møte med representanter for ghanesisk UD og representanter for immigrasjonsmyndighetene. Det ble foreslått at de to land skulle samarbeide om utvisningssaker, bl a ved at en representant for ghanesiske immigrasjonsmyndigheter reiste til Norge for å se på konkrete saker. Dette innspillet har ikke ført til noen reaksjon fra norske myndigheters side. Det erkjennes at A kan bebreides for ikke fullt ut å ha oppfylt den opplysningsplikt han har. Myndighetene har imidlertid nærmest lagt saken på is de siste årene. Det er derfor fremdeles høyst uklart hvor A kommer fra. Slik saken ligger an må A nå betraktes som de facto statsløs. I brev av 8 januar 1999 skrev Sivilombudsmannen at «hvis departementets vedtak nå ikke innen kort tid lar seg gjennomføre på en forsvarlig måte, kan jeg vanskelig se noen annen utgang på saken enn at A gis opphold som de facto statsløs». Det har nå gått ytterligere to og et halvt år siden brevet ble sendt, uten at vedtaket har latt seg gjennomføre. Det er en stor belastning for A å leve under de forhold han nå gjør. Hans rettslige status er at han har et tålt opphold. Det medfører at han ikke får arbeidstillatelse. Han blir ikke i stand til å delta i samfunnslivet på vanlig måte. Han har sykdommen diabetes og har pådratt seg enkelte plagsomme lidelser som en følge av dette. Han har bl a mistet flere tenner. Sosialkontoret er imidlertid ikke villig til å bekoste tannlege slik saken ligger an. Han kunne også trenge å trene regelmessig, f.eks i treningsstudio. Dette har han heller ikke økonomi til. Det ble nedlagt slik påstand: Prinsipalt: Oslo byretts dom av 12.07.01 stadfestes. Subsidiært: Utvisningsvedtaket av 28.10.94 er ugyldig. Atter subsidiært: Staten anses uberettiget til å effektuere utvisningsvedtaket av 28.10.94. I alle tilfelle: A/Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten skal bemerke: Saken gjelder prinsipalt spørsmålet om det er adgang til å oppheve Justisdepartementets utvisningsvedtak av 28 oktober 1994, som stadfestet Ulendingsdirektoratets vedtak av 4 juli 1994. Subsidiært gjelder saken om vedtaket kan kjennes ugyldig nå. Partene er enige om og lagmannsretten legger til grunn at vedtaket var lovlig da det ble fattet. Det er derfor etterfølgende omstendigheter som eventuelt skulle gi adgang til å oppheve utvisningsvedtaket eller til å kjenne det ugyldig. Atter subsidiært gjelder saken spørsmålet om staten under enhver omstendighet er uberettiget til å effektuere utvisningsvedtaket nå, fordi en videre tilrettelegging av dette ville innebære et brudd på EMK artikkel 3. Det er også reist spørsmål om det i norsk rett foreligger en ulovfestet rimelighetsstandard som gir domstolene adgang til å kjenne ugyldig et vedtak som det ville være urimelig å effektuere nå. Lagmannsretten kan ikke se at et forvaltningsvedtak som var gyldig da det ble fattet, kan kjennes ugyldig på grunn av etterfølgende omstendigheter. Domstolene prøver om vedtaket var lovlig på det tidspunkt det ble truffet. Lagmannsretten kan heller ikke se at et gyldig fattet utvisningsvedtak kan oppheves, basert på etterfølgende omstendigheter. Det A eventuelt kan oppnå, er at det avsies en fastsettelsesdom om at staten er uberettiget til å iverksette vedtaket nå. Lagmannsretten kan videre ikke se at det foreligger noen ulovfestet rimelighetsstandard som gir domstolene adgang til å kjenne ugyldig et vedtak som det ville være urimelig å effektuere nå. En slik standard er ikke omtalt i teorien, og det finnes ikke rettspraksis på området. Det kan neppe heller være noe stort behov for en slik regel, i og med at det er adgang til å kreve fastsettelsesdom for at et vedtak ikke kan effektueres, slik det er gjort i denne saken. Lagmannsretten går så over til å behandle spørsmålet om det vil innebære et brudd på EMK artikkel 3 å effektuere det utvisningsvedtaket som ble fattet 28 oktober 1994. Når norske domstoler skal anvende EMK, skal de samme tolkningsprinsipper benyttes som Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (heretter kalt EMD) benytter. Ved fortolkning av bestemmelsen må norske domstoler forholde seg til konvensjonsteksten, alminnelige formålsbetraktninger og konvensjonsorganenes avgjørelser. Det resultat en norsk domstol kommer frem til, skal kunne anvendes av de øvrige konvensjonsparter i sammenlignbare saker. Det er i første rekke EMD som skal utvikle konvensjonen og det område den kan anvendes på. Der det ikke finnes praksis, og det derfor er usikkert hva EMD ville ha kommet frem til, bør nasjonale domstoler ikke legge opp til en for dynamisk tolkning av konvensjonen. Det siteres fra plenumsdommen i [[Rt-2000-996]]: «På denne bakgrunn mener jeg at norske domstoler i tilfeller hvor det er tvil om hvordan EMK skal forstås, ikke bør anlegge en for dynamisk tolkning av konvensjonen. Som alminnelig regel kan norske domstoler ved tolkningen av EMK heller ikke bygge inn sikkerhetsmarginer mot at Norge dømmes for konvensjonsbrudd. På grunnlag av konvensjonsorganenes praksis og de verdioppfatninger og tradisjoner som vårt samfunn bygger på, må norske domstoler søke å komme fram til hvordan konvensjonens bestemmelser skal forstås.» EMK artikkel 3 - Forbud mot tortur - lyder i norsk oversettelse: «Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.» Det er alternativene «umenneskelig eller nedverdigende behandling» som er aktuelle i saken. Det har lenge vært akseptert av konvensjonspartene at EMK artikkel 3 legger begrensninger på den frihet statene har til å regulere adgangen til riket, blant annet i saker hvor en person har blitt sendt fra land til land, men etter praksis må bestemmelsen reserveres for de ytterliggående situasjoner. Ulovlig innvandring er et stort problem, og reglene må praktiseres slik at ikke uærlig og uredelig adferd gir oppholdstillatelse, kanskje til fortrengsel for personer som har behov for beskyttelse. Lagmannsretten legger til grunn at det må foreligge helt ekstraordinære forhold for at EMK artikkel 3 skal beskytte mot utvisning av en straffedømt person. Utgangspunktet fremgår i dom nr 46553/99 - SCC mot Sverige, (EMD=REF000005299) side 7, femte avsnitt: «The Court recalls at the outset that Contracting States have the right, as a matter of well-established international law and subject to their treaty obligations including the Convention, to control the entry, residence and expulsion of aliens. However, in exercising their right to expel such aliens Contracting States must have regard to Article 3 of the Convention, which enshrines one of the fundamental values of democratic societies. The Court has repeatedly stressed in its line of authorities involving extradition, expulsion or deportation of individuals to third countries that Article 3 prohibits in absolute terms torture or inhuman or degrading treatment or punishment.» I innst.S.nr.172 (1998-1999) uttaler justiskomiteen bl a: «Komiteen vil understreke at illegal innvandring og menneskesmugling er ulovlig og belagt med straffeansvar etter utlendingsloven §47. Komiteen er opptatt av de allmennpreventive hensynene i slike saker, nettopp fordi de er så omfattende, så kompliserte og så vanskelige å etterforske. Komiteen legger vekt på at det verken av etiske eller praktiske hensyn må godtas en praksis hvor ulovlig opptreden i forhold til norske myndigheter gir preferanse for å få opphold og senere statsborgerskap i Norge.» Lagmannsretten legger til grunn at A ved første asylintervju ga en rekke usanne opplysninger til norske myndigheter, og at han på bakgrunn av disse uriktige opplysningene ble innvilget opphold på humanitært grunnlag. I 1990 ble han dømt for narkotikaforbrytelse i Danmark, og utvist til Norge etter endt soning. Det ble nedlagt 10 års innreiseforbud til Danmark. 7 september 1990 ble det likevel fattet vedtak som ga A oppholdstillatelse i Norge på ubestemt tid. I vedtaket angis det i teksten at det forutsettes at det er gitt korrekte opplysninger fra As side. Det må kunne legges til grunn at i tillegg til å ha gitt uriktige opplysninger i asylintervjuet, må A også ha fortiet at han var utvist fra Danmark. Det fremstår som helt usannsynlig at han skulle få innvilget opphold på humanitært grunnlag i Norge, etter å ha blitt utvist fra Danmark på grunn av narkotikaforbrytelse. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 5 januar 1994 ble A dømt til fengsel i fire år for grov narkotikaforbrytelse. Mens han sonet, ble det fattet vedtak om at han skulle utvises ved endt soning. Vedtaket ble første gang forsøkt iverksatt 5 januar 1996. A ble hentet i Oslo kretsfengsel avd. A. Fra politirapporten siteres: «Vi hentet A i avd A fredag 050196 kl 0530. Idet A har sukkersyke fikk vi med insulin fra avd. A, og A var selv utstyrt med insulinpenner. (Vi hadde på forhånd varslet avd. A om at vi måtte ha med ekstra i tilfelle han ikke skulle få dette i Uganda.) Vi kjørte til Fornebu, hvor vi reiste med SK 1595 kl 0720 til Brussel. Under hele den turen var A rolig. Vi ankom Brussel i rute, og reiste derfra med SN 571 kl 1020 med ankomst Entebbe kl 2015. (lokal tid 2 timer før oss). I løpet av denne turen ble A mer og mer stresset og urolig og stilte en masse spørsmål.» Ved ankomst Uganda ble A forhørt i nærvær av norsk politi. Etter samtalen konkluderte ugandiske immigrasjonsmyndigheter med at han ikke var fra Uganda. Det fantes ingen i Uganda ved navn A, han hadde ikke noe typisk ugandisk utseende, og stammespråket Aswali, som han i avhør hadde oppgitt, fantes ikke. Immigrasjonsmyndighetene kunne anta at han var fra Vest-Afrika. Han oppga nå selv å være statsløs. Etter dette returnerte A og eskorten med samme fly, bl a for ikke å utsette A for ekstra belastninger med overnatting på flyplassen uten mat, i og med at han hadde sykdommen diabetes. A ble avlevert i sentralarresten, Oslo politikammer ved tilbakekomst til Norge. Han ble den 8 januar 1996 avhørt av en tjenestemann fra utlendingsseksjonen, mistenkt for å ha oppgitt falsk identitet og landtilhørighet, noe han benektet i avhøret. Annet forsøk på uttransportering fant sted 29 august 1997, etter at norske myndigheter hadde innhentet opplysninger som gjorde det sannsynlig at han var borger av Ghana, og etter at ghanesiske immigrasjonsmyndigheter hadde samtykket i at han ble bragt til Accra. Da A ble dømt Danmark i 1990, ble det for retten fremlagt oversettelser av lydbånd av samtaler han hadde hatt med en person som ble dømt i samme sak. Denne personen var fra Ghana, og språket de snakket var stammespråket Twi, som hovedsakelig snakkes i Ghana. Norske myndigheter mente å ha kartlagt at As omgangskrets vesentlig besto av ghanesere. I narkotikasaken i Norge ble han dømt sammen med en ghanesisk kvinne. Han hadde også sendt penger fra Norge til en kvinne bosatt i Ghana. I tillegg kom en språkprøve som var vurdert av Mary Elizabeth Farrington. I samsvar med vanlig praksis ble A ikke varslet om uttransporteringen, men ble pågrepet på bopel den 28 august 1997. Avreise fant sted dagen etter via Amsterdam til Accra. Etter ca to timer på flyplassen ble A overført til Osu politistasjon som benyttes av ghanesiske myndigheter når personer skal verifiseres av immigrasjonsmyndighetene. Det ble orientert om As sukkersyke, og medbragte medisiner ble overlevert. Det ble også sørget for at A ble tilsett av lege. Norske myndigheter arbeidet med saken i Accra frem til onsdag 17 september 1997. De følte seg motarbeidet av immigrasjonsmyndighetene, og bestemte seg da for å returnere til Norge med A. A ankom Norge torsdag 19 september 1997. Tredje forsøk på uttransportering fant sted søndag 29 mars 1998, etter at han var blitt pågrepet på bopel lørdag 28 mars. Reisen foregikk fra Fornebu via Zürich til Accra, med ankomst kl 1825. Bakgrunnen for at uttransporteringen ble foretatt, var at ghanesiske myndigheter muntlig hadde forsikret om at A ville få tillatelse til innreise i Ghana. Ved ankomst ble imidlertid eskorten opplyst om at A ikke ble akseptert. Det ble da besluttet å returnere med samme fly til Zürich. Etter overnatting der ankom A Fornebu 30 mars 1998 kl 2000. Siden dette har det ikke vært gjort noen nye forsøk på uttransportering, men lagmannsretten legger til grunn at norske myndigheter har arbeidet med saken, selv om aktiviteten ikke virker å ha vært særlig stor eller spesielt målrettet. Det er egnet til å forundre at en klar invitasjon etter et møte hvor representanter fra den norske ambassaden i Abidjan deltok, ikke har blitt fulgt opp av norske myndigheter, og heller ikke har blitt kommunisert til den polititjenestemann som nå har ansvar for saken. Uttransporteringen til Uganda etter løslatelse i januar 1996 fant sted fordi A oppga i asylintervjuet at han var borger av dette landet. Samtalen med immigrasjonsmyndighetene der avslørte etter politiets vurdering at det var sannsynlig at A hadde gitt falske opplysninger om sin bakgrunn. Ved hjemkomst til Oslo ble han derfor avhørt på nytt. Det fremgår av avhøret at A overhodet ikke var interessert i å samarbeide. Han fastholdt at han var fra Uganda, men hevdet at han ikke husket noe fra sitt liv der, verken hvor han vokste opp eller hvor han gikk på skole. Han kunne ikke oppgi navnet på noen referansepersoner i Uganda. Avhøret var svært kort og ble avsluttet fordi A forklarte at «han er trøtt og at han ikke lenger orker å svare på spørsmål.» Norske myndigheter har etter dette vært henvist til å forsøke å fremskaffe opplysninger om hans bakgrunn uten hans medvirkning. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at A med stor sannsynlighet er fra Ghana. Det som med tyngde peker i denne retningen, er det faktum at A snakket stammespråket Twi med en annen ghaneser ved navn C. Opptakene av samtalene er oversatt av to forskjellige tolker. Det fremgår av dom avsagt 8 februar 1990 av Retten i Esbjerg, 1. afdeling i sak mot A, s 11: «Samtalerne mellem C og tiltalte blev ført på tvidialekten, der er et ghanesisk stammesprog. Alle deres samtaler blev optaget på bånd, som politiet bad en ghaneser bosiddende i Esbjerg om at oversætte. ....... Da den anden oversættelse af båndet skulle foretages, blev båndene sendt til politiet på Fredriksberg, fordi de har en ghanesisk tolk, der taler, men ikke skriver dansk ...» Stammespråkene i Afrika følger ikke landegrensene, men Ghana er visstnok det eneste engelsktalende land hvor språket snakkes. Landene rundt var opprinnelig franske kolonier. A er åpenbart ikke opprinnelig fransktalende, men har engelsk som ett av sine morsmål. Lagmannsretten peker videre på Mary Elizabeth Farringtons vurdering av hans språk, og på det faktum at den legen som undersøkte ham i Accra mente at han kom fra et sted vest for byen. Det pekes på at hans omgangskrets for en stor del består av ghanesere. Likeledes pekes det på at han to ganger er dømt i narkotikasaker sammen med andre ghanesere, og at han har sendt penger fra Norge til en kvinne i Ghana. Ugandiske immigrasjonsmyndigheter mente at hans utseende tydet på at han var vest-afrikaner. Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at A bevisst har gitt norske myndigheter uriktige opplysninger om sin bakgrunn. Etter at dette ble oppdaget har han vært svært lite samarbeidsvillig. Det står ikke til troende at en person ikke husker noe som helst fra sin barndom og ungdom, og at han ikke kan oppgi et eneste navn eller en eneste adresse som det er mulig å verifisere. Denne totale mangel på samarbeid viste han også ved avhør i lagmannsretten. Det som etter dette er situasjonen, er at han bevisst holder opplysninger tilbake fra myndighetene for å skjule sin identitet, noe som har forårsaket tidkrevende etterforskning. Han unnlater med dette også å oppfylle den opplysningsplikten han har etter utlendingsloven. Etter lagmannsrettens syn, forblir han bevisst statsløs ved å forholde seg på denne måten. Etter EMDs praksis verner da EMK artikkel 3 ikke mot utvisning, jf Karen Reid, A Practitioners Guide to the European Convention on Human Rights, side 273. Lagmannsretten kan ikke se at hans situasjon er slik at han kan sies å være utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling. At A ved to anledninger ble pågrepet på bolig dagen før uttransporteringen er vanlig prosedyre for å sikre at den utviste ikke unndrar seg dette. De uttransporteringsforsøk som har vært gjort, har etter lagmannsrettens syn vært hensynsfullt utført. To ganger har man returnert samme dag av hensyn til at A er avhengig av regelmessig mattilførsel pga av sukkersyke. I Ghana var han i vel 14 dager, men norsk politi var der samtidig og fulgte ham opp. Han fikk medisiner, mat og legetilsyn. Det var norsk politi som avbrøt verifiseringsprosessen fordi den trakk i langdrag og fordi man følte seg motarbeidet. Etter lagmannsrettens vurdering støtter den EMD-praksis det er vist til fra statens side, det syn at As sak ikke er av en slik karakter at han kan nyte vern etter EMK artikkel 3. Soering-saken, (EMD=REF00000204) 1/1989/161/217 viser etter lagmannsrettens vurdering at den nedverdigende eller umenneskelige behandling vedkommende må stå i fare for å bli utsatt for, må være av en helt annen alvorlighetsgrad enn de forhold som er beskrevet i As tilfelle. As sukkersyke kan etter lagmannsrettens vurdering heller ikke føre til at han kan nyte vern etter EMK artikkel 3. Det er opplyst for retten at diabetes er en ganske vanlig sykdom i Ghana, og at den kan behandles med medikamenter der. I sak 46553/99, S C C mot Sverige, fant domstolen at å utvise en HIV-smittet kvinne til Zambia ikke innebar noen krenkelse av artikkel 3. Hennes familie bodde i Zambia, og behandling av HIV/Aids ble også gitt der. Sak D mot United Kingdom, 146/1996/767/964 finner lagmannsretten ikke sammenlignbar med As sak. EMD fant her at EMK artikkel 3 beskyttet en aidssyk person i terminal fase mot utvisning til et land hvor adekvat behandling ikke kunne påregnes. Vedkommende hadde sonet en 6 års dom i England for narkotikaforbrytelse. Den Europeiske Menneskerettighetskommisjonen har behandlet spørsmålet om gjentatte utvisninger av en person som hevdet å være statsløs kan innebære en krenkelse av EMK artikkel 3. I sak 10798/84, Harabi mot Nederland fant kommisjonen at artikkel 3 ikke var krenket i et tilfelle hvor en påstått statsløs person var utvist fra Nederland til Belgia mer enn 20 ganger over en periode på ca 10 år. Han ble hver gang arrestert i Belgia og returnert til Nederland. Det ble blant annet lagt vekt på at Harabi ikke hadde fremlagt noe bevis for at han hadde forsøkt å få etablert statsborgerskap i Algier, som han hevdet å stamme fra. Sak 7612/76 Giama mot Belgia finner lagmannsretten ikke parallell med As sak, i og med at det ble inngått forlik. Saksforholdet er heller ikke sammenlignbart, idet Giama, i motsetning til A, ble holdt fengslet i lange perioder. A er forsøkt uttransportert tre ganger, og norske myndigheter har ikke gjort noe forsøk på å etterlate ham i utlandet, men har bragt ham med seg tilbake når det har vist seg at han ikke fikk adgang til Uganda og Ghana. Han har blitt løslatt ved hjemkomst, og er ikke pålagt noen form for møteplikt hos norske myndigheter. Lagmannsretten må, i motsetning til byretten, konkludere med at det ikke kan sees at A lever i en slik situasjon at han er beskyttet av EMK artikkel 3 mot at utvisningsvedtaket effektueres. Han er dømt for alvorlig narkotikaforbrytelse i Norge, han har ikke blitt utsatt for noen umenneskelig behandling i forbindelse med uttransporteringene, og hans helseproblemer kan behandles i Ghana. Det har nå gått ca seks år siden uttransportering ble forsøkt første gang, men tidsmomentet kan etter lagmannsrettens vurdering ikke i seg selv føre til noe annet resultat. Det vises til at det var A som bevisst ga uriktige opplysninger om sin bakgrunn i asylintervjuet. Videre vises det til at han, til tross for at han er forpliktet til det, ikke er villig til å gi opplysninger som kan verifiseres med sikte på å fastslå statstilhørighet. Inntil han kan uttransporteres har han tålt opphold i Norge og mottar sosialstøtte til mat og opphold. Situasjonen innebærer en usikkerhet som det er belastende å leve under. A kan imidlertid selv løse situasjonen ved å gi myndighetene opplysninger om sin rette identitet. Anken har etter dette ført frem. Saksomkostningsspøsmålet for byretten skal avgjøres ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til. Lagmannsretten finner at A i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 i utgangspunktet bør erstatte staten de saksomkostninger for begge instanser som har vært nødvendige for en betryggende utførelse av saken. Det har imidlertid ikke vært mulig å finne noen omkostningsoppgave for byretten i saksdokumentene, og en henvendelse til advokat Elgesem har heller ikke ført frem. I saker hvor det er avholdt muntlige forhandlinger tilkjennes bare saksomkostninger når det innleveres oppgave over de saksomkostninger det kreves dekning for, jf tvistemålsloven §179 annet ledd. Saksomkostninger for byretten kan derfor ikke tilkjennes. For lagmannsretten er det imidlertid inngitt omkostningsoppgave, stor kr 40.500, hvorav kr 40.000 er salær. I tillegg omfatter påstanden rettsgebyret, kr 16.375. Oppgaven er oversendt advokat Randby, som ikke har hatt innvendinger. Lagmannsretten finner at saksomkostningsbeløpet er rimelig, og legger det til grunn. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom til staten v/Utlendingsnemnda 56.875 - femtisekstusenåttehundreogsyttifem - kroner. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
