Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav etter granneloven §9 og §10 om erstatning og vederlag for setningsskader, herunder spørsmålet om kravene er foreldet. De ankende parter, Else Rieber-Mohn og Søbro AS, eier henholdsvis tre og syv seksjoner i Ullernchausséen 40 i Oslo. Bygget ble oppført i 1948-49 og er en boligblokk på to etasjer med innredet loftsetasje. Blokken er oppført i betong, men med øvre del av veggkonstruksjoner i tegl. På naboeiendommen oppførte daværende Oslo lysverker i 1954-57 et stort transformatoranlegg i fjell (fjellhall). Våren 1996 røk et vannrør i kjelleren i Ullernchausséen 40, og det ble oppdaget at en branndør i kjelleren ikke lenger lot seg lukke. Eierne antok derfor at bygningen var i bevegelse, og engasjerte Noteby AS for å undersøke eiendommen. I en rapport datert 3. januar 1997 konkluderte Noteby med at eiendommen hadde store skader som følge av setninger i grunnen. Om årsakene heter det i rapporten: Drenering av Oslo lysverkers driftsstasjon som er sprengt inn i fjellet på baksiden av byggene, har en permanent drenering på kt 40,5 og har medført en varig senkning av grunnvannet i området på ca 3 m (tilsvarende en jevnt fordelt belastning av terrenget på 3 t/m2). Grunnen er som nevnt kompressibel, og en belastning av denne størrelsesorden gir betydelige setninger. Da setningene blir størst der dybdene til fjell er størst, kan dette forklare husets skjevstilling. Det viste seg at Oslo kommune ved geoteknisk kontor hadde gjort tilsvarende undersøkelser vedrørende naboeiendommen Smestad brannstasjon. I en rapport datert 6. juli 1987 konkluderte kontoret med at setningsskadene på brannstasjonen mest sannsynlig skyldes poretrykksreduksjon i grunnen, og at det var nærliggende å tro at årsaken var drenering i Oslo lysverkers fjellhall. Noteby AS hadde også i en rapport datert 21. februar 1995 vedrørende setningsskadene på brannstasjonen konkludert med at drenering av Oslo lysverkers fjellhall var den sannsynlige årsak. Noteby AS foretok kontrollmålinger i Ullernchausséen 40 15. mai og 3. desember 1997. Disse viste at bygget på ti og en halv måned hadde sunket ytterligere tre mm i sydøstre hjørne. Noteby AS beregnet i rapport av 24. februar 1998 kostnadene ved omfundamentering av boligblokken til kr 1.740.000 eksklusive merverdiavgift. Av dette var kr 200.000 utgifter til generell oppussing. I brev av 24. februar 1998 til Oslo kommune og Viken Energinett AS (heretter Viken Energi) krevet Søbro AS ved advokat Morten Børslid erstatning med kr 2.140.200, som tilsvarer kr 1.740.000 pluss merverdiavgift. Viken Energi henvendte seg til Norges Geotekniske Institutt (NGI), som i rapport av 21. september 1998 konkluderte med at skjevsetningene mest sannsynlig skyldes en reduksjon i grunnvannstanden og i poretrykket i grunnen under blokken. Videre het det at det meste av poretrykksreduksjonen skyldes drenasje av grunnvann til fjellhallen. Senkningen av grunnvannstanden og noe av poretrykksreduksjonen kunne i følge NGI trolig tilskrives andre årsaker, slik som drenering rundt huset, drenering mot VEAS-tunnellen og drenering mot ledningsnettet langs ringveien. NGI anbefalte ny måling av setningshastigheten. Skulle denne bekrefte setningshastigheten målt i 1997, så NGI ingen grunn til at det iverksettes dyre omfundamenteringstiltak. NGI mente at det var tilstrekkelig å utbedre de oppståtte sprekkene i veggene og skjevheten i gulvene. Det ble ikke oppnådd enighet mellom partene. Søbro AS tok 30. desember 1998 ut stevning ved Oslo byrett mot Oslo kommune og Viken Energi med krav om erstatning etter rettens nærmere skjønn. I stevningen er kravet angitt til kr 2.140.200. Som vedlegg til stevningen var det fremlagt en rapport datert 30. desember 1998 fra Takstsenteret, som anslo at reparasjonene av de til da påførte setningsskadene, eksklusive skader inne i leilighetene, ville beløpe seg til kr 173.500. I stevningen er det uttalt at beløpet på kr 2.140.200 inkluderer de tap for påførte setningsskader som var beskrevet i rapporten fra Takstsenteret. Oslo kommune og Viken Energi tok til motmæle og påsto seg frifunnet. Prinsipalt ble det anført at erstatningskravet er foreldet i sin helhet etter tiårsfristen i foreldelsesloven §9 annet ledd, slik bestemmelsen lød frem til lovendring av 5. januar 1996. De saksøkte anførte videre at Søbro AS ikke kunne kreve erstatning for tap som eventuelt var påført de tre seksjonene som tilhører Else Rieber-Mohn. Else Rieber-Mohn tok deretter 4. mars 1999 ut tilsvarende stevning som Søbro AS mot Oslo kommune og Viken Energi. Byretten besluttet å forene sakene til felles behandling, jf. tvistemålsloven §98. Saksøkerne frafalt senere kravet mot Oslo kommune. I prosesskrift av 21. september 2000 - i underkant av tre uker før hovedforhandlingen i byretten - fremla Viken Energi dokumenter som var funnet dels i bygningsvesenets arkiver og dels i egne arkiver. Fra bygningsvesenets arkiver ble det fremlagt to geotekniske rapporter fra ingeniør Haukelid fra henholdsvis 28. februar og 28. april 1948. I rapportene er det opplyst at det under blokken var meget svake kvikkaktige leirelag fra fem meters dyp. Haukelid forutså i rapporten at det i tidens løp ville oppstå en del setninger avhengig av dybden til fjell. Rapporten av 28. april konkluderte slik: Ved østre tredjedel av bygget viser det seg at setningene beregningsmessig i årene fremover kan komme opp i ca 20 cm. For den øvrige del av bygget vil setningene bli mindre. Vi vil i dette tilfellet anbefale en delefuge for østre del som vist i rødt på tegningene eller må man være forberedt på sjenerende sprekkdannelser med følgende innv. ulemper. Spørsmålet er om østre del bør settes på peler og resten på såle. Det er på det rene at anbefalingen om delefuge ble fulgt opp, men at ingen del av bygget ble fundamentert med peler. Fra egne arkiver fremla Viken Energi dokumenter som viser at det i 1954 forut for byggingen av lysverkenes fjellhall ble avholdt møter med naboene, herunder ingeniør Arth. Nordlie, daværende eier av Søbro AS. Av hensyn til fastsettelse av eventuell erstatning for mulige skader på naboeiendommene forårsaket av anleggsdriften ble det nedsatt et bygningskyndig utvalg med representanter fra begge parter. Utvalget foretok befaring av naboeiendommene både før anleggsarbeidet ble igangsatt og etter at anlegget var fullført. Av rapporten fra befaringen av Ullernchausséen 40 14. september 1954 - dvs. før anleggsstart - fremgår det at det ble funnet riss i takpussen i garasjene og tre loftsrom. Videre fremgår det at ingeniør Haukelid i brev av 4. november 1954 til Arth. Nordlie anslo de totale setninger i byggets østre del som følge av grunnforholdene til å bli i størrelsesorden fem cm. Haukelid regnet med at man på dette tidspunkt allerede hadde fått omkring 50 % av setningene. Videre heter det i brevet at dersom lysverkenes planlagte anlegg skulle medføre senkning av grunnvannet, ville dette kunne medføre at setningene antagelig ville bli over det dobbelte. Videre fremgår at det bygningskyndige utvalget var på befaring i Ullernchausséen 40 den 18. juni 1962 og 21. mai 1964. I 1962 ble det konstatert en del riss og sprekker i trappehus og i leilighetene. I 1964 ble det konstatert sprekker og riss i fasaden. Oslo lysverker foretok setningsmålinger i Ullernchausséen 40 1. oktober 1954, 10. juli 1956, 1. juni 1957, 18. juni 1962, 2. april 1964 og 21. april 1967. Målingene ble foretatt ved 8 bolter langs byggets yttervegger. Det fremgår av målingene at setningene i begynnelsen var relativt jevne. De to siste målingene viser en meget skjevere setningsutvikling. Ved målingen i 1967 var setningen ved hjørnene på sydøstre gavlvegg 91 og 52 mm, mens setningen ved hjørnene på nordvestlig gavlvegg var på 8 og 9 mm. De totale setninger i byggets sydøstre hjørne er beregnet til 35 cm. Hovedforhandling i Oslo byrett ble holdt 9. og 10. oktober 2000. Oslo byrett avsa 8. november 2000 dom med slik domsslutning: 1. Viken Energinett AS frifinnes. 2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger. Byretten fant at erstatningskravet i sin helhet var foreldet etter den senere opphevde tiårsfrist i foreldelsesloven §9 annet ledd. Byretten la til grunn at fristens utgangspunkt måtte regnes fra det tidspunkt da skaden overskred tålegrensen etter granneloven §2, og at dette hadde skjedd langt tidligere enn ti år før tiårsfristen ble opphevet ved lovendring av 5. januar 1996. Søbro AS og Else Rieber-Mohn har rettidig påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken er begrunnet med at setningene ikke hadde manifestert seg på et så tidlig tidspunkt at kravet er foreldet etter tiårsregelen. Videre er anken begrunnet med at krav om erstatning for fremtidige skader ikke kan foreldes med utgangspunkt i denne fristen. Viken Energi har tatt til motmæle og har i det alt vesentlige sluttet seg til byrettens dom. Lagmannsretten har forent de to sakene til felles behandling. For lagmannsretten er det fremlagt ajourført skadeberegning fra Takstsenteret og fra Noteby AS. Det er opplyst at setningsuviklingen har fortsatt med ca 3 mm på noe over ett år. Videre er det tap som kreves erstattet noe høyere for lagmannsretten enn for byretten. For øvrig står saken i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 20. og 21. november 2001. For Søbro AS møtte styremedlemmene Thomas Rieber-Mohn og Fredrik Rieber-Mohn, som begge avga forklaring. For Viken Energinett AS møtte spesialrådgiver Steinar Karlsrud, jf. tvistemålsloven §213 annet ledd. Han avga forklaring. Det ble avhørt tre sakkyndige vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. De ankende parter, Søbro AS og Else Rieber-Mohn, har i hovedsak anført: Ansvarsgrunnlaget er at den skade som er påført Ullernchausséen 40 overstiger tålegrensen i granneloven §2. Ved overskridelse av tålegrensen i granneloven §2 kan det kreves erstatning etter granneloven §9 og retting/vederlag etter granneloven §10. Skaden omfatter både bygningsskadene og den setningen som har skjedd i bakken. Skaden er i det alt vesentlige forårsaket av dreneringen av lysverkenes fjellhall. Andre mulige skadeårsaker har mindre praktisk betydning. Virkningen av fjellhallen var alene tilstrekkelig til å forårsake setninger som overskrider tålegrensen i granneloven §2. Byretten har tatt feil når den har funnet at erstatningskravet etter granneloven §9 er foreldet. Erstatningskravet er ikke foreldet etter treårsregelen i foreldelsesloven §9 første ledd. De ankende parter fikk ikke kunnskap om skaden og den ansvarlige før i 1996, og de burde heller ikke skaffet seg kunnskap om dette på et tidligere tidspunkt. De ankende parter oppdaget først setningsskaden etter at vannledningen i kjelleren sprang i 1996. De kunne ikke forventes å oppdage skaden på et tidligere tidspunkt. Boligblokken har en ualminnelig stiv konstruksjon. Det har derfor vært få tegn til oppsprekking på bygget. Det har ikke vært iøynefallende skader utenpå bygget. De symptomene på setninger i bakken som ble funnet ved befaringene i 1962, lot seg forklare ved den setningsutvikling som var forutsatt i ingeniør Haukelids utredninger fra 1948, jf. også hans utredning fra 1954, der han anslo setningen på grunn av vekten av bygningsmassen til fem cm. Ved befaringene i 1964 og 1967 var Søbro AS verken representert eller underrettet. Søbro ble heller ikke gjort kjent med NGIs undersøkelse om brannstasjonen i 1987. Den sprekk som ble oppdaget i 1993 i delefugen mellom østre og vestre bygningsdel, var ikke noe mer enn man kunne forvente på et 45 år gammelt bygg. Eierene antok at sprekken skyldes økende trafikkbelastning på ringveien. Erstatningskravet er heller ikke foreldet etter den nå opphevde tiårsregelen i §9 annet ledd. Tiårsregelen, der fristen regnes fra den dag da skaden inntraff, må ses i sammenheng med 20-årsregelen i foreldelsesloven §9 annet ledd, der fristen regnes fra den dag den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Så lenge fjellanlegget er i drift med drenering av grunnen, fortsetter skadeutviklingen og dermed ansvarsgrunnlaget. Så lenge ansvarsgrunnlaget fortsatt er tilstede er erstatningskravet ikke foreldet. Subsidiært, hvis 20-årsregelen ikke forhindrer foreldelse, dreier det seg om en skadeutvikling som er gjenstand for suksessiv foreldelse. Foreldelseslovens forarbeider, jf. Ot.prp.nr.38 (1977- 78) side 30, åpner under henvisning til rettspraksis etter tidligere straffelovs ikrafttredelseslov §28 for suksessiv foreldelse hvis skaden utvikler seg over tid, jf. også [[Rt-1985-532]]. Skader som har oppstått etter 5. januar 1986 er altså ikke foreldet etter tiårsregelen. For slike skader gjelder treårsregelen i foreldelsesloven §9 første ledd. Tiårsregelen gjaldt dessuten bare skade som allerede er inntruffet, ikke fremtidig skade. Subsidiært, dersom retten kommer til at hele skaden foreldes under ett, anføres at byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at tålegrensen ble overskredet lenge før setningsskjevheten nådde 1:150. I saker som den nærværende, er tålegrensen subjektiv. Rettspraksis om flystøyskader, der det er lagt til grunn en objektiv tålegrense, kan ikke være avgjørende i saken her. I flystøysakene er foreldelsesreglene av flere grunner tolket strengt. Bl.a involverer de et stort antall naboer, og man kan derfor ikke operere med individuelle tålegrenser. De ankende parters vederlagskrav etter granneloven §10 er under ingen omstendighet foreldet. Når det er rimelig klart at retting ikke kan gjennomføres, må naboene kunne kreve vederlag uten å gå veien om å kreve retting, jf. Eidsivating lagmannsretts dom av 22. desember 1993. Hertil kommer at vederlag må kunne kreves i stedet for retting, ut fra et resonnement om at kan man kreve det mer, kan man også kreve det mindre. Krav om retting er ikke gjenstand for foreldelse, jf. foreldelsesloven §1. Den logiske konsekvens av dette må være at vederlagskrav, som kommer i stedet for retting, heller ikke foreldes. Det vises til artikkel av lagdommer Ola Rygh inntatt i tidsskriftet Kart og Plan 1988 side 335 følgende. De ankende parter krever erstatning for følgende tapsposter: - Utgifter til omfundamentering med kr 1.850.000 pluss merverdiavgift, jf. rapport av 20. september 2001 fra Noteby AS. - Utgifter til detaljprosjektering av omfundamentering med kr 100.000, jf. rapport av 9. oktober 2001 fra Noteby AS. - Kostnader til utbedring av skader på fellesareal med kr 191.000, jf. rapport av 2. april 2001 fra Takstsenteret. Utgiftene til omfundamentering er nødvendige, jf. rapportene fra Noteby, blant annet fordi bygningene ellers vil sette seg med 3 - 4 mm i året i mange år fremover. Dette vil medføre spenninger i bygget som kan utløse store skader. Vederlagskravet skal under ingen omstendighet settes under skaden eller ulempen, som tilsvarer utgiftene ved omfundamentering. De ankende parter har nedlagt slik påstand: 1. Viken Energinett AS dømmes til å betale Søbro AS og Else Rieber-Mohn erstatning, eventuelt vederlag, fastsatt etter rettens nærmere skjønn, med tillegg av 12 pst renter p.a. fra 24. mars 1998 og til betaling skjer. 2. Søbro AS og Else Rieber-Mohn tilkjennes saksomkostninger for så vel lagmannsretten som byretten. Ankemotparten, Viken Energinett AS, har i hovedsak anført: Byretten har med rette funnet at saksøkernes krav er foreldet i sin helhet. For at foreldelse skal inntre er det nok at foreldelse er inntrådt etter én av de tre mulige frister i foreldelsesloven §9, slik bestemmelsen lød frem til lovendring av 5. januar 1996. Etter den nå opphevde tiårsregelen foreldes skaden senest ti år etter den dag da skaden inntraff. Det dreier seg om en objektiv regel, der utgangspunktet for fristen er uavhengig av den skadelidtes kunnskap om skaden. Begrepet skade har samme objektive innhold i første og annet ledd. For det første må det ha skjedd realskade. For det andre må tilstanden ha manifestert seg på en slik måte at skadelidte objektivt sett har grunnlag for å fremme krav eller erstatningssak. Skaden i saken her er skjevhetene på boligblokken i den grad de kan tilbakeføres til lysverkenes anlegg. Det tap de ankende parter er påført, er kostnadene til utbedring av setningsskaden og kostnadene ved å hindre ytterligere forverring av skaden. Skaden har manifestert seg ved at det er utviklet skjevheter i bygget ut over grannelovens tålegrense. Når huset var så skjevt at tålegrensen var overskredet, kunne eieren forutse videre skader, og dermed treffe tiltak for å stanse den videre skadeutvikling. I saken her har det bare oppstått én skade, og det er setningsskaden. Saksforholdet adskiller seg derfor fra de saker der rettspraksis har fastslått suksessiv foreldelse. Spørsmålet blir videre når skjevheten hadde manifestert seg slik at det var grunnlag for å kreve erstatning. Allerede i 1954 ble muligheten for fremtidig skadeutvikling konstatert ved ingeniør Haukelids utredning. Samme år ble det satt bolter i veggen. Det må legges til grunn at setningen på grunn av byggets egen vekt var relativt jevn, jf. også målingene frem til 1957, som viste at bygget satt seg jevnt. Fra 1962 ble det avdekket karakteristiske fysiske setningsskader. Det fremgår av forklaringene fra de sakkyndige vitnene at slike skader må ha utviklet seg hele perioden fra 1962 og frem til nå. En sprekk i en loftsbod er så stor at den må ha utviklet seg over lang tid. Hertil kommer at selve skjevheten i bygget må ha vært fysisk merkbar. En skjevsetning på 1:150 overstiger, slik byretten har lagt til grunn, langt grannelovens tålegrense. På grunnlag av forklaring fra de sakkyndige vitnene må det legges til grunn at skjevheten allerede midt på 1970-tallet overskred 1:150. Saksøkernes subsidiære anførsler om at tålegrensen er subjektiv, kan åpenbart ikke føre frem; i så fall kunne de ankende parter selv bestemme når foreldelsesfristen begynner å løpe. Subsidiært anføres at erstatningskravet er foreldet etter treårsfristen i foreldelsesloven §9 første ledd. Søbro AS var representert ved skadebefaringen i 1962, og det var allerede da avdekket karakteristiske setningsskader. Hertil kom at det ved ytterligere målinger i 1964 og 1967 var avdekket klar skjevsetning. Det er sannsynliggjort at Søbro AS var kjent med disse målingene. Søbro AS måtte dessuten allerede fra 1954 være forberedt på setningsskader gjennom ingeniør Haukelids rapport. Atter subsidiært anføres at kravet om erstatning er forspilt etter granneloven §9 tredje ledd, hvoretter erstatningskrav kan falle bort eller settes ned når skadelidte etter god granneskikk burde ha sagt fra tidligere. Eventuelt vederlagskrav er en fordring som er gjenstand for foreldelse, jf. foreldelsesloven §1. Dersom loven slik de ankende parter anfører må forstås slik at vederlag kan kreves uten at det først er fremsatt krav om retting, er vederlagskravet oppstått samtidig med rettingskravet, og er således foreldet senest samtidig med erstatningskravet. Hvis loven må forstås slik at retting må kreves før det kan kreves vederlagskrav, er vilkårene for å kreve vederlag ikke tilstede. Subsidiært anføres at vederlagskravet er bortfalt etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, eller etter en analogisk anvendelse av granneloven §9 tredje ledd. Under enhver omstendighet følger det av dom inntatt i [[Rt-1995-1303]] at vederlag bare kan kreves i tilfelle virksomhet i strid med granneloven §2 får fortsette uten retting. Vederlaget er en godtgjørelse for fremtidig ulempe ved at virksomheten fortsetter, mens erstatning for ulemper før retting bare kan kreves etter granneloven §9. Av dette følger at eventuelt vederlagskrav bare kan omfatte fremtidig skadeutvikling. Subsidiært, dersom erstatningskravet ikke er foreldet, erkjennes ansvar for utgiftene ved oppretting av utbedring av sprekker mv. med kr 191.000, jf. Takstsenterets rapport av 2. april 2001. Utgiftene til omfundamentering kan ikke kreves erstattet. Det er ikke forsvarlig og regningssvarende å bruke ca kr 2.000.000 på omfundamentering for å hindre ytterligere setningsskader. Hertil kommer at eventuelle ytterligere setningsskader skyldes andre årsaker enn drenering av fjellhallen. Det må legges til grunn at skjevhet med det omfang som i dag er konstatert, tilsvarer den totale skjevhet som ville ha oppstått som følge av drenering av fjellhallen. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 1. Punkt 1 i Oslo byretts dom av 8. november 2001 stadfestes. 2. Viken Energinett AS tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsrett med tillegg av renter etter forsinkelsesrentelovens bestemmelser fra oppfyllelsestidspunktet i lagmannsrettens dom og til betaling skjer. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige slutte seg til byrettens premisser. Etter foreldelsesloven §9 - slik bestemmelsen lød frem til lovendring av 5. januar 1996 - foreldes krav på skadeserstatning etter tre mulige frister med forskjellig utgangspunkt; en 20-årsfrist, en tiårsfrist og en treårsfrist. Det er tilstrekkelig for foreldelse at en av fristene er oversittet. Etter tiårsfristen etter da gjeldende §9 annet ledd foreldes krav om skadeserstatning senest ti år etter den dag da skaden inntraff. Fristen løper uavhengig av skadelidtes kunnskap om skaden. Erstatningskravet i saken her er foreldet etter tiårsregelen hvis skaden i lovens forstand inntraff senest ti år før regelen ble opphevet, dvs. før 5. januar 1986. I kravet om at skaden har inntruffet ligger for det første at det må ha skjedd en realskade. Videre må skaden ha manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett er grunnlag for å fremme sak eller krav om erstatning. Det må videre kreves en mulighet for at skaden vil medføre et tap av erstatningsmessig betydning. Retten viser til Opstvedtdommen ( [[Rt-1992-602]]) og til Nygaard, Skade og ansvar (4. utg.) side 418 sammenholdt med side 415. Når skaden må ha passert en viss tålegrense før det kan kreves erstatning, er skaden inntrådt når tålegrensen er overskredet, jf. Kjønstad og Tjomsland, Foreldelsesloven (1983) side 80 med videre henvisninger. Retten finner videre en viss støtte for dette i Kjevikdommen ( [[Rt-1982-588]]). Foranlediget av de ankende parters prosedyre bemerker lagmannsretten at tålegrensen er objektiv i den forstand at det ikke kan overlates til de skadelidte å avgjøre når tålegrensen er overskredet. Som byretten finner lagmannsretten at en setningsskjevhet på 1:150 innebærer at tålegrensen etter granneloven §2 klart er overskredet. Lagmannsretten slutter seg til byrettens nærmere begrunnelse på dette punkt. En skjevsetning av denne størrelse medfører en slik skjevhet - 6,6 promille eller 0.66 cm pr. meter - at den i seg selv utgjør en skade som overskrider terskelen for det nabostridige. Selve skjevheten er i seg selv en merkbar ulempe. Videre medfører skjevheten risiko for skade på bærende konstruksjoner, jf. den oversikt over sannsynlige setningsskader utarbeidet av ingeniør Bjerrum som de sakkyndige vitnene har støttet seg til. Lagmannsretten er videre enig med ankemotparten i at en setningsskjevhet av denne størrelse er å anse som realskade. Dette må slik lagmannsretten ser det gjelde uavhengig av omfanget av sprekker og andre skader som skjevsetningen faktisk har medført. På grunnlag av forklaringene fra de sakkyndige vitnene finner lagmannsretten det sannsynliggjort at boligblokken i Ullernchausséen 40 var påført setningsskader som passerte en setningsskjevhet på 1:150 i løpet av 1970-tallet. Vitnet Espen Thorn, Noteby AS, uttalte at setningsskjevheten nådde 1:150 for 20 til 25 år siden. Vitnet Arne Engen, NGI, uttalte at setningsskjevheten ved østre gavlvegg nådde 1:150 på 1970-tallet. Spørsmålet er om setningsskjevheten bare skyldes endringer i grunnen som følge av fjellhallen, eller om setningene som følge av byggets egen vekt har medvirket til skjevheten. Dette avhenger av om setningen på grunn av byggets egen vekt har vært jevnt fordelt under hele bygget. Ingeniør Haukelid forutså i sin rapport at setningene på grunn av byggets egen vekt ville bli størst under blokkens østre del. Espen Thorn antok at en setningsskjevhet på 1:150 ville ha blitt nådd senere enn for 20 til 25 år siden hvis man ser bort fra setningene som følger av byggets egen vekt. Han antok imidlertid at setningen som følger av byggets egen vekt var inntrådt nokså jevnt for hele bygget. Arne Engen fant det usikkert om setningene som følge av byggets egen vekt har medført skjevsetning. Under henvisning til at målingene i 1954-57 viste jevn setning antok han at bygget ikke var påført skjevsetning før fjellhallen var anlagt. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til nøyaktig når skjevsetningen som alene var forårsaket av lysverkenes fjellhall nådde 1:150. Lagmannsretten finner det uansett sannsynliggjort at dette skjedde i god tid før 5. januar 1986. Det er etter bevisførselen meget usikkert om setningen som følge av byggets egen vekt har medført skjevsetning overhode, jf. det som er opplyst ovenfor om resultatet av målinger i 1954-57. Den alt vesentlige del av skjevsetningen skyldes virkningene av fjellhallen. Eventuell medvirkning fra byggets egen vekt må under enhver omstendighet ha vært ubetydelig. Retten finner det lite tvilsomt at skaden senest i løpet av 1970-tallet har manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett var grunnlag for å fremme sak eller krav om erstatning. Etter bevisførselen legger retten til grunn at en setningsskjevhet på 1:150 er synlig og merkbar, og innebærer slik retten ser det at skaden har manifestert seg i tilstrekkelig grad. Hertil kommer at retten finner det sannsynliggjort at utviklingen av skjevsetningen har manifestert seg i form av sprekkutvikling i hele perioden. De sakkyndige vitnene har forklart at setningsforløpet i hovedsak har fulgt et vanlig mønster, og at dette må forventes å ha medført skader på bygget underveis. Retten ser ikke bort fra at byggets stivhet kan ha medført at sprekkutviklingen i tid kan ha skjedd noe ujevnt. De opplysninger man har om sprekkutviklingen viser imidlertid at sprekkutviklingen startet tidlig. Retten viser til at det allerede ved lysverkenes befaring i 1964 er beskrevet sprekkutvikling. Retten tilføyer at det i 1996 ble funnet en knyttnevebred veggsprekk på loftet. En så stor sprekk må ha utviklet seg over lang tid. En skjevhet i størrelsesorden 1:150 ga videre grunnlag for å kreve erstatning for utgifter til omfundamentering av bygget og reparasjon av setningsskader som sprekker mv. Det må etter dette legges til grunn at tiårsfristen begynte å løpe i god tid før 5. januar 1986. De ankende parter har imidlertid anført at skaden fortsatt er under utvikling, og at skaden derfor er gjenstand for suksessiv foreldelse, jf. Ot.prp.nr.38 (1977-1978) side 30 med videre henvisninger til rettspraksis knyttet til da gjeldende straffelovs ikraftredelseslov §28. Lagmannsretten bemerker at denne rettspraksis, jf. [[Rt-1985-532]] med videre henvisninger, atskiller seg fra saksforholdet i saken her. Lagmannsretten viser særlig til oppsummeringen av tidligere rettspraksis i [[Rt-1973-409]]. Som nevnt ovenfor finner lagmannsretten at det senest da tålegrensen i naboloven var overskredet, var på det rene at bygget var påført varig skade. Eventuell ytterligere skadeutvikling kunne da motvirkes ved omfundamentering av bygget. Hvis omfundamentering ikke var forsvarlig, kunne de antatte fremtidige utgifter til reparasjon av setningsskader beregnes i lys av de kunnskaper som foreligger om forløpet av setningsskader. Det var således på dette tidspunkt tilstrekkelig grunnlag for å beregne tapets omfang. Når skaden manifesterer seg som varig, foreldes det fremtidige tapet under ett, jf. Nygaard side 417 med videre henvisninger til rettspraksis. Lagmannsretten viser dessuten til at erstatning etter granneloven §9 som hovedregel skal utmåles til en engangssum, jf. granneloven §16 første ledd. Vilkårene for terminmessige utbetalinger i §16 annet ledd er ikke oppfylt i saken her. Lagmannsretten finner etter dette at anførselen om suksessiv foreldelse ikke kan føre frem. Lagmannsretten er etter dette kommet til at erstatningskravet er foreldet etter den nå opphevde tiårsregelen i foreldelsesloven §9 annet ledd. Retten har derfor ikke grunn til å komme inn på om erstatningskravet er foreldet etter treårsregelen i foreldelsesloven §9 første ledd eller om kravet er bortfalt etter granneloven §9 tredje ledd. Lagmannsretten finner videre at et eventuelt vederlagskrav er foreldet. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til om det kan kreves vederlag etter granneloven §10 annet ledd uten at det først er krevet retting etter §10 første ledd, til hvilke poster det eventuelt kan kreves vederlag for eller til spørsmålet om krav på retting er gjenstand for foreldelse. Retten viser til at hvis vederlagskrav ikke er betinget av at det først er fremsatt krav på retting, vil vederlagskravet - som erstatningskravet - utløses når skaden overskrider tålegrensen i granneloven §2. Av dette følger at vederlagskravet foreldes senest samtidig som et eventuelt erstatningskrav. Også vederlagskrav skal for øvrig utmåles som en engangssum etter granneloven §16. Anken har etter dette ikke ført frem, og byrettens dom blir å stadfeste. Lagmannsretten finner under noe tvil at byrettens omkostningsavgjørelse blir å stadfeste, men med en noe annen begrunnelse enn byrettens. Slik saken er opplyst for lagmannsretten har den ikke budt på særlig tvil. Bevismessig står saken for lagmannsretten i det alt vesentlige i samme stilling som for byretten. For byretten synes imidlertid opplysningene om når setningsskadene oversteg grannelovens tålegrense først å ha fremkommet under hovedforhandlingen ved forklaringene fra de sakkyndige vitnene, uten at saksøkerne kunne bebreides for dette. Retten viser i denne forbindelse også til at saksøkte kan bebreides for at dokumenter fra eget arkiv som kastet lys over skadeutviklingen, jf. ovenfor, først ble fremlagt kort tid før hovedforhandlingen i byretten. Lagmannsretten er derfor kommet til at saksomkostninger for byretten ikke tilkjennes, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd annet alternativ. For lagmannsretten pålegges de ankende parter å erstatte ankemotpartens omkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, i det lagmannsretten ikke finner at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunnlag for å frita for erstatningsplikten. Det er krevd kr 114.000, som omfatter salær med kr 96.500 og omkostninger til sakkyndig vitne med kr 17.500. Retten legger omkostningskravet, som det ikke er kommet innvendinger mot, til grunn. Retten forutsetter at Viken Energi er merverdiavgiftspliktig, slik at omkostningene ikke skal tillegges merverdiavgift. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Søbro AS og Else Rieber-Mohn dømmes in solidum til å betale Viken Energinett AS saksomkostninger for lagmannsretten med til sammen kr 114.000 - etthundreogfjortentusen - med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum regnet fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
